VM sett fra Russland

Vi elsker VM!

Fotball-VM gir oss vanvittige fotballopplevelser som perler på en snor. Man vet liksom aldri med et VM, kanskje blir det defensivt og kynisk fokus, med dårlig underholdning som resultat? Vi kan allerede slå fast at VM i Russland sportslig og underholdningsmessig er et strålende mesterskap. Åttedelsfinalene har gitt oss overraskelser, overtidsdrama og straffesparkkonkurranser. Kvartfinalene står for tur, og vi klarer knapt å vente. Men hva med mesterskapet sett fra Russland, hvordan løser de oppgaven med å arrangere VM?

Her følger noen tanker etter 12 dager på rundtur i Russland:

Moskva er en gigantisk by, både i utstrekning og i folketall. 17 millioner mennesker hører hjemme her, og da Team 2 (Wikestad, Hangeland og fotograf Andersson) ankom den russiske hovedstaden, var vi utstyrt med en hel del forutinntatte oppfatninger om hvordan dette ville bli.

På forhånd hadde vi blitt briefet om IT-sikkerhet, om den livsfarlige trafikken i Russland, om logistikkproblemer forbundet med reise, om russernes mentalitet i møte med utlendinger, om det sendrektige byråkratiet, om språkproblemer og om alt mulig annet. Alt dette var nyttig informasjon, og konsekvensen var at vi i forkant av mesterskapet nok brukte vel så mye tid på å forberede reise og opphold som på å forberede fotballkampene.

GODE HJELPERE: De frivillige under VM i Russland er ikke vanskelige å be når man trenger hjelp.

Trafikken i Moskva er i sannhet en prøve for de tålmodige (med mindre det er mandag morgen etter seier over Spania…), men bortsett fra det er opplevelsen av mesterskapet i Russland utelukkende en positiv erfaring. I VM har russerne rullet ut den røde løperen for besøkende, lært av smilekursene de har gått på, tatt sikkerhet på alvor uten at det blir hysterisk, og organisert stadionopplevelsen slik at publikum kan nyte fotballen. Sammenlignet med EM i Frankrike 2016 er VM i Russland en organisatorisk suksesshistorie. Flyene lander trygt på rett sted, taxier som er bestilt dukker opp og billetter ligger på avtalt sted og til rett tid. Dersom man trenger hjelp til, noe står bokstavelig talt hundrevis av rødkledde “volunteers” klare til å peke ut kursen mot løsning. Kort sagt, alt vi fryktet så vi lite til, og alt vi ønsket oss fikk vi oppleve.

Team 2 er et velfungerende lag, og vi hadde mange gode diskusjoner om VM-logistikken. Det er verdt å merke seg at ting fungerer langt bedre i Russland under VM, enn hva som er tilfelle ellers. Det er derfor grunnlag for å konkludere med at russerne her har hatt et sterkt ønske om å vise seg fra sin beste side. Likevel var det iøynefallende at det i VM er langt færre tilskuere fra de store europeiske fotballnasjonene enn det som er vanlig i internasjonale fotballmesterskap. En nasjon som England, som vanligvis dominerer både på arena og i bybildet, har svært få supportere i Russland. Derimot var det ekstremt mange tilreisende fra søramerikanske nasjoner. Fans fra Peru og Colombia var overalt. På alle våre innholdsrike dager i Russland, i Moskva, Novgorod og Rostov, traff vi nordmenn en eneste gang. Guttegjengen på broen i Moskva var like fornøyde med mesterskapet som oss.

Dermed står følgende observasjon igjen: Mange europeere fryktet problemer i Russland, mens russerne ville vise seg fra sin beste side. Resultatet er et mesterskap som har vært forberedt grundig og som gjennomføres (så langt) prikkfritt, men som er dimensjonert for langt flere tilreisende enn de som faktisk har tatt turen. Jeg skal ikke begi meg inn på utredninger om storpolitiske forklaringsmodeller, men dette er et mesterskap som langt flere kunne og burde ha opplevd på nært hold. Something got lost in translation.

GODE STEMNING PÅ KOMMENTATORPLASS: Kasper Wikestad og Brede Hangeland.

Den vanlige russer møtte oss med manglende engelskferdigheter, men med gode intensjoner. Utstyrt med positivitet og gjerne en språk-app på iPhone, var de vennlige og hjelpsomme i møte med oss utlendinger. Russerne startet mesterskapet med lave forventninger til eget lag, men da sensasjonen mot Spania var et faktum, var alle plutselig patriotiske supportere av landslaget. Scenene fra søndag kveld i Moskva vil vi nok aldri glemme, med russere hengende ut av bilvinduer og en euforisk symfoni av tuting i Moskva-trafikken. Man må anta at Vodka-konsumet var på rekordnivå denne kvelden, for mandag morgen var gatene tomme.

Også andre nasjoners tilhengere har levd opp til sitt rykte. Colombianerne har danset i gatene, mens Belgias supportere forsynte seg av hele utvalget av øl. Japanerne i Rostov gråt sine tårer, før de kollektivt gikk over i avskjedsmodus, og ryddet hele sin sving på arena fri for søppel.

Et VM samler en hel verden, og ulike kulturer møtes. Alle er utstyrt med forutinntatte oppfatninger om andre, og fullstendig overbevisning om egen fortreffelighet. Men med fotballen som fellesnevner gjøres tvil om til tro, og smilene sitter løst, selv i Russland.  12 dager i VM bekrefter troen på at folk flest ønsker å komme overens med hverandre. Det er noe å ta med seg.