Var dette Zidanes «Materazzi-øyeblikk» som fotballtrener?

I dag kom nyheten om at Zinedine Zidane gir seg som trener for Champions League-vinnerne Real Madrid. Avgangen slår ned som lyn fra klar himmel i den spanske hovedstaden, mindre enn en uke etter at Zidane ledet Real Madrids Galacticos til sin tredje tittel i verdens gjeveste klubbturnering. Tre titler på like mange år, en helt unik prestasjon.

Zidane gjorde alt riktig som spiller, og har gjort det meste riktig som trener. Da han tok over sjefsjobben etter Rafa Benitez i januar 2016, arvet han et lag av superstjerner som hadde gått lei av Benitez’ taktiske tilnærming til trening og kamp. Benitez var og er en meget god trener, men spillere av dette formatet vil ikke bare vinne, de vil også leke med ballen. Real Madrids stjernegalleri trengte en løsere form i treningsarbeidet, og Zidanes genistrek var å beholde en rekke av prinsippene til Benitez, samtidig som han ga verdens beste spillere større frihet til å utfolde seg og vise sitt talent på fotballens største scene.

Etter tre titler på rad i Champions League, mottas dermed nyheten om Zidanes avgang med sjokk i en hel fotballverden. Det er fristende å konkludere med at Zidane gjør en like stor feil i sin (foreløpige) avslutning som manager, som den han gjorde i sin avslutning som spiller. Hvem kan vel glemme Zidanes exit som fransk landslagsspiller; nedskallingen av Italias Marco Materazzi i VM-finalen 2006?

Et øyeblikks hodeløs opptreden fra verdens kanskje beste spiller, spilleren som mer enn noen utstrålte ro, balanse og overblikk. Var avgangen fra Real Madrid Zidanes «Materazzi-øyeblikk» som fotballtrener?

Svaret er nei.

Zinedine Zidane er trolig det nålevende mennesket som er best skikket til å forstå både spillerens og managerens rolle i den moderne toppfotballen. Han har erfaring fra høyeste nivå i begge roller. Zidane vet at han har tatt Real Madrid til toppen, og hvor skulle veien gå videre derfra? Mange har sterke meninger om fotballens mekanismer, men få har vært i en garderobe på dette nivået. På høyeste nivå, der forskjellen på suksess og fiasko er marginal, der alle har fysikk og ferdigheter i verdensklasse, der blir fotball først og fremst et mentalt spill. Hvem kan motivere sine spillere på best mulig måte? Hvem kan dyrke frem spillernes indre raseri når det gjelder som mest?  Hvor ofte kan man gjenskape mentaliteten som gir seier i Champions League?

Når Zinedine Zidane gir seg som Real Madrids trener, er det fordi han forstår disse mekanismene bedre enn de fleste. Han skjønner at reisen sammen med stjernegalleriet må ende her. Det er best for spillerne, som trenger nye impulser for å fortsette fremgangen, og det er best for Zidane, som ikke har mer å bevise i den spanske hovedstaden.

Samtidig viser avgjørelsen, og tidspunktet, en egenrådighet hos Zidane. Dette er en mann som vil ha regien i sin egen historie. Han informerte spillerne via tekstmelding, og tok en telefon til kaptein Ramos. Pressekonferansen tyder på at også klubbledelsen ble holdt utenfor prosessen, som dermed først og fremst pågikk i hans eget hode.

Zidane forlater verdens beste klubblag i særdeles god stand. Samtidig har han etablert seg som en internasjonal topptrener på øverste hylle. Han kom inn som reservelagstrener i B-laget Castilla, og forlater posten som tredobbel vinner i Champions League.

Både hans inntreden og hans farvel har vist at Zidane har format som fotballtrener. Mannen som trollbandt en hel fotballverden kan også binde sammen et lag av superstjerner. Overstegsfinter er det dessverre slutt på, men at vi ser ham på sidelinjen i store fotballkamper også i fremtiden, det er jeg sikker på.