Anfield i ekstase, men tittelracet er ikke over

Jürgen Klopp smilte bredere enn noensinne, mens Pep Guardiola kunne forbanne marginene etter en heseblesende fotballkamp på Anfield.

Det gir ingen mening å snakke om seriefinaler i november måned, men alle som følger Premier League tett hadde allerede før sesongen blinket ut dette oppgjøret som nøkkelkamp i årets sesong. Innledningen på sesongen forsterket dette inntrykket. Med den skuffende sesongstarten for Tottenham, Arsenal og Manchester United er det ikke lenger snakk om en dominerende topp 6 i Premier League.

TITTELDUELLANTENE: Jürgen Klopp og Pep Guardiola i aksjon søndag. Foto: Carl Recine/Reuters

Det er Liverpool og Manchester City i topp 2. Ligavinneren spilte på Anfield søndag, spørsmålet er bare hvem av dem som står igjen øverst til slutt. Med Liverpool seks poeng foran City før kampen var ingen i tvil om viktigheten av disse 90 minuttene.

Forberedelsene hadde startet flere uker før denne super-søndagen over alle. Pep hadde gitt et stikk til Liverpool i form av påstander om at Sadio Manè faller for lett i feltet. Klopp hadde kontret med å påpeke Citys taktiske frispark i motstanderens kontringsfase. Begge utspillene gikk på kontoen for mind-games i retning kampens dommer, Michael Oliver. Like tydelig var managernes prioriteringer i midtukens Champions League-kamper. Både Pep Guardiola og Jürgen Klopp hadde hatt denne kampen i tankene lenge.

Og spillerne glemmer ikke de store kampene. I januar 2019 tapte Liverpool sin eneste ligakamp forrige sesong i et nervedrama på Etihad. På stillingen 0-0 klarerte John Stones ballen bort fra eget mål, og målfotoet har blitt stående som selve symbolet på de små marginene. 1,12 centimeter kan avgjøre en tittelkamp.

BILDET SOM HAR HJEMSØKT LIVERPOOL: Så nære var Liverpool å ta det som ville vært en ekstremt viktig ledelse på Etihad Stadium i det avgjørende møtet mellom lagene forrige sesong. Foto: TV 2

Så da sekundene tikket ned mot 16.30 lokal tid på Anfield søndag, var få i tvil om at her skal det smelle mer enn noen gang denne Premier League-sesongen. Spillerne sto klare, ansikt til ansikt, vel vitende om at hvert løp, hver pasning, hvert valg kunne bli avgjørende. Fysisk topptrimmet og taktisk velforberedt tok de inn atmosfæren på altoppslukende Anfield, et Anfield som formelig ristet av spent forventning og opplagret energi. Forberedelsene var gjort, alle hadde snakket ferdig. 90 eksepsjonelle minutter fotball ventet oss.

Klopp i 4-3-3 med fullt mannskap (bortsett fra Matip), Guardiola i 4-2-1-3 med avgjørende fravær i Ederson, Laporte, Mendy og David Silva. Likevel, fra start var det tydelig at Peps oppskrift fra tilsvarende oppgjør i fjor lå igjen i skrivebordsskuffen på Etihad. Ingen forsiktig tilnærming her, City gikk for seieren på Anfield og utfordret Liverpool på den hektiske kaosfotballen som de røde behersker så bra.

Kaosfotball, men like fullt med et vanvittig høyt nivå. Fysikk, ferdigheter og uvirkelig kvalitet i detaljene. I det sjette minutt gjorde også marginene sitt inntog. Straffesituasjon mot Liverpool i eget felt virket klar, der Trent Alexander-Arnold hadde armen akkurat litt for langt ut til at det var naturlig, men der Silvas ufrivillige hands sekundet tidligere sannsynligvis vippet situasjonen på VAR-kontoret i Stockley Park. Dommer Michael Oliver vinket spillet videre, og 22 sekunder senere hadde Fabinho sendt i vei et langskudd som fikk Anfield til å gå fra konseptene. Den første av tre Liverpool-scoringer og et av få momenter som skilte lagene. Marginer og effektivitet foran mål avgjør toppkampene. Liverpool hadde effektiviiteten, City hadde den ikke. Sergio Aguero kunne alene scoret 3-4 mål, men argentineren gikk for ellevte gang av Anfield uten å score og uten seier.

BEST I DE AVGJØRENDE SITUASJONENE: Mohamed Salah var nådeløs der City-angriperne sviktet. Her setter han inn 2-0 på Anfield. Foto: Carl Recine/Reuters

Liverpools ledelse endret dynamikken, og City spilte som et desperat lag som jaktet mål. Og de spilte med en kvalitet som gjør at det blir tåpelig å snakke om at ligaen er avgjort med en ni poengs Liverpool-luke i november.

Men rekken uten Liverpool-tap overlevde også denne kvelden på Anfield. Harmoni, kvalitet og profesjonalitet i alle ledd, ytterligere momentum og den psykologiske effekten av å slå sin argeste konkurrent forsterker troen hos de røde.

Det er vanskelig å finne gode grunner til at Liverpool ikke skal vinne ligaen denne sesongen.

Videosammendrag av oppgjøret:

Vår neste verdensstjerne?

Tirsdag kveld møter Sander Berge og Genk verdens beste fotballag på Anfield i det som er 21-åringens fjerde kamp i Champions League. For Genk handler det om kampen mot overmakten, for Berge handler det om å ta et nytt steg mot verdenstoppen i fotball. Sander Berge kan bli tidenes beste norske midtbanespiller.

Med 21 år på baken, 195 cm og 96 kilogram, kombinasjonen fysikk og fart, et klokt hode, eksponering i Champions League og over to års landslagsspill for Norge, har Sander Berge en helt unik kombinasjon av ferdigheter, fysikk og erfaring. I sum gir dette et potensial som er nærmest grenseløst som fotballspiller. I Norge diskuteres Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland (med rette) som kommende verdensstjerner, men i Belgia spiller en norsk midtbanespiller som – grunnet kombinasjonen nevnt over – også er på blokken til alle toppklubber som tar speidervirksomheten sin noenlunde seriøst.

ETTERTRAKTET FYSIKK: Sander Berge – her med lagkameraten Joakim Mæhle i aksjon mot Besiktas i fjorårets Europaliga – har sine styrker som fotballspiller. Foto: Olivier Matthys/AP

Det finnes tusenvis av fotballtalenter som kan bli toppspillere, og konkurransen er enorm, men for spillertypen Sander Berge er det langt færre aktuelle kandidater. Den fysisk dominante, sentrale midtbanespilleren er ønsket i ethvert fotballag. Alle trenere kjenner verdien av å ha kombinasjonen fysikk, lederegenskaper og ro med ballen i lagets maskinrom, og dette gir Sander Berge en unik mulighet til å få oppleve en fotballkarriere helt utenom det vanlige.

Hvorfor er akkurat denne spillertypen så ettertraktet?

Grunnet de mange ulike posisjonene på et lag, er fotball et spill for de mange. Fotballen er ikke spesielt ekskluderende på medfødte fysiske forutsetninger, idet det finnes en posisjon for både kortvokste og lange spillere, både lettvektere og tungvektere. Gjennom årelang eksponering mot andre spillere finner de fleste sin naturlige plass, og havner i direkte spill mot en motstander som har en lignende fysikk. Stoppere duellerer mot spisser, fotrappe backer mot kantspillere og kvikke midtbanespillere konkurrerer mot hverandre. Den typiske midtbanespilleren i toppfotballen har god nærteknikk, allroundegenskaper i duellspillet og velutviklet motor. Sentrale midtbanespillere er fotballens maratonløpere, og tilbakelegger flest meter av samtlige posisjoner i kamp og trening. Denne rollespesifikasjonen selekterer vanligvis ut de fysiske ytterpunktene slik at vi på fotballens toppnivå står igjen med midtbanespillere som ligner hverandre både hva gjelder fysikk og ferdigheter.

Men en gang i blant dukker det opp en midtbanespiller som tross ulik fysisk og ferdighetsmessig pakke fremdeles er midtbanespiller (og ikke f.eks midtstopper, som ble undertegnedes vei mot toppen). Sander Berge er en slik spiller.

Hva betyr det egentlig å være 1,95 cm og 96 kg og samtidig være sentral midtbanespiller på Champions League-nivået? For Sander Berges del innebærer det at han oppfyller de velkjente kravene til midtbanerollen, og det til tross for en helt annen fysisk utrustning enn de fleste han møter direkte. Så når Berge har nærteknikken og overblikket, behersker små rom og i tillegg har evnen til å løpe langt og dekke rom i 90 minutter, så strider det nærmest mot evolusjonen i fotball, som ellers former særlig sentrale midtbanespillere til å ligne hverandre.

Og her er vi ved Sander Berges unike fortrinn, og det som er selve begrunnelsen for at han kan bli bedre enn de aller fleste: Sander Berge kan beherske den sedvanlige midtbanekrigen, men kan i tillegg utvikle våpen som få andre kan forsvare seg mot.

Med 96 kg er Sander Berge en tungvekter mot den gjennomsnittlige midtbanespilleren som ligger rundt 80kg, det gir fordeler i den fysiske kampen. Med 195 cm er Sander Berge videre en soleklar favoritt mot langt mindre midtbanespillere i hodespillet. Og sist, men viktigst, med et svært sjeldent steg og taktskifte kan Berge passere midtbanespillere som kun opererer i «maratongiret.»

Fotball på toppnivået handler om å skape og utnytte ubalanse. I vår tid skapes ubalansen oftest ved uventede brudd og påfølgende kontring, eller ved individuelle ferdigheter i mellomrom eller sidekorridorer. På den sentrale midtbanen er det imidlertid svært sjelden at det skapes ubalanse. Her sirkuleres ballen fra side til side mellom likeverdige enkeltspillere som ikke har redskapene til å skape ubalanse mot hverandre i den individuelle kampen.

Men for Sander Berge er saken en annen. Berge kan når som helst bestemme seg for å passere sin direkte motstander og dermed skape ubalanse fra den sentrale midtbanen. Mottak, driv gjennom ledd og pasning fremover bør bli Sander Berges varemerke om han skal nå det øverste nivået.

Denne spillsekvensen oppleves risikabel for en sentral midtbanespiller, men jeg har sett nok av Berge til å vite at han lykkes svært ofte om han bare forsøker. Sander Berge må dyrke akkurat denne situasjonen. For gjør han det godt nok og lenge nok, vil han bli Norges beste sentrale midtbanespiller gjennom tidene.

Som individuell spiller på fotballens toppnivå handler svært mye om å skjule svakheter og dyrke sine fortrinn. Det vet jeg godt etter et tiår i Premier League. Midtstopper Hangeland var egentlig litt for langsom (men ble merkelig nok aldri fraløpt…), men fremsto ofte som en dominant duellspiller med en god pasningsfot. Slik maksimerte jeg mitt potensial som fotballspiller.

For Sander Berge bør en rollebeskrivelse se ut noenlunde slik: Klok i posisjoneringen, nådeløs i duellspillet. Lederegenskaper og profesjonalitet. Sikker i pasningsspillet og alltid på jakt etter muligheten til å passere motstander for å skape ubalanse.

Der har du en unik midtbanepakke som alle vil ha.

En garanti om 40 poeng

Premier League er en egen verden av kamp om posisjoner. Managere og spillere forsøker å manøvrere mot toppen av hierarkiet, mens klubber desperat forsøker å forsvare sin posisjon i det gode selskap. I en verden av store krefter blir den stabile, veldrevne og trygge Premier League-klubben et stadig sjeldnere skue. Hvorfor har det blitt slik?

Denne sesongen er første gang på lenge at den etablerte topp-seks har reelle utfordrere. Manchester City, Manchester United, Liverpool, Chelsea, Arsenal og Tottenham har lenge vært større og sterkere enn de andre. Dette har i praksis gitt en liga der topp-seks slåss om Champions League-plassene, mens resten forsøker å unngå nedrykk.

GARANTIST: Tony Pulis leverte varene. Foto: Scott Heppell/AP

Likevel fantes det en tid der noen klubber så ut til å akseptere sin plass i hierarkiet. Disse klubbene hadde et realistisk syn på styrkeforholdene i ligaen, og drev med en langsiktig målsetning om å ligge i feltet mellom topp-seks og trygt over nedrykksstriden. Denne helgen gjester Tony Pulis Premier League-studio i Bergen, og Pulis var en representant for den trygge tankegangen om å bevare PL-status i mange sesonger som Stoke- og West Bromwich-manager. Topp-seks var like utenkelig som nedrykk med Pulis som manager. Det var trygt, men kanskje litt kjedelig. Lagene hans var velorganiserte og hardtarbeidende, kjente sine styrker og sine begrensninger. I sum det nærmeste man kom en garanti om 40 poeng.

Den samme tankegangen gjennomsyret Fulham i mine første år i Premier League. Etter å ha reddet plassen med et nødsskrik i 2008 tok klubben grep og etablerte en enkel men effektiv filosofi: Tydelig spillestil, et budsjett som plasserte klubben midt i feltet i Premier League og en manager (Roy Hodgson) som fant balansegangen mellom risiko og prestasjon.

I praksis budsjetterte Fulham i mange sesonger med 12. plass, det vil si at klubbens budsjett målt mot konkurrentene ville gi 12. plass dersom pengebruken avgjorde tabellplasseringen. Tanken var at dette var nok midler til å hevde seg på øverste halvdel dersom prestasjonsgruppen overpresterte, og nok til å unngå nedrykk ved en dårlig sesong. Langsiktig Premier League-status var målet.

Det var interessant – og samtidig fortvilende – å observere Fulhams fall på nært hold. Da Hodgson dro videre til nye oppgaver, la Fulham etter hvert til grunn en spillerlogistikk som på papiret skulle gi et kvalitetsmessig løft og et hopp oppover på tabellen. Gode enkeltspillere med bedre ferdigheter skulle lede klubben oppover i hierarkiet. Men Fulham gikk i en felle som utallige PL-klubber har gått i, en felle som fanger flere og flere:

I jakten på et lag med høyere toppnivå får man et lag med lavere bunn-nivå.

Stoke, West Bromwich og Fulham har alle falt ut av det gode selskap. Av de gamle garantistene for PL-plass (Pulis, Hodgson og Allardyce) er det bare Hodgson som per i dag er PL-manager (og Crystal Palace rykker aldri ned så lenge han blir der….)

Dette er den nye tiden i PL. Penger, ambisjoner og krav fra omgivelsene leder til risikoapetitt både blant klubbeiere og managere. Dette gir mindre stabilitet og større svingninger i prestasjonene. Denne sesongen kan det virke som om Watford blir det neste offeret i PL-karusellens risikospill.

NESTE OFFER? Watford har fått en tung start på sesongen. Foto: Eddie Keogh/Reuters

I en virkelighet der PL-managere beholder jobben noe sånt som 14 måneder i gjennomsnitt, er det stadig vanskeligere å garantere stabile, forutsigbare prestasjoner. Kravet til innovasjon, ambisjon og underholdning overskygger langsiktighet og etablerte prinsipper i spillestilen. For klubbeierne er det mer fristende å kaste hele prosjektet enn å gi det tid når stormen blåser opp. Unntaket i vår tid må være Bournemouth (en annen av Pulis tidligere klubber). Klubben på sørkysten har grunnet ressursgrunnlaget aldri hatt et annet valg enn å satse langsiktig både på spiller- og managersiden. Resultatet er et mannskap som under Eddie Howe har etablert en krystallklar identitet og levert stabile, forutsigbare prestasjoner som holder klubben i Premier League mot alle odds.

TAR IKKE AV: Eddie Howe og Bournemouth har stabilisert seg i Premier League. Foto: Oli Scarff/AFP

Slik sett kan Eddie Howe være vår tids Tony Pulis. Fotballfilosofien er totalt forskjellig og tilpasset en annen virkelighet, men den grunnleggende tankegangen er den samme: Fokus på lagets prestasjoner i et sirkus av oppmerksomhet, langsiktig utvikling steg for steg, målet er alltid 40 poeng. Never ever get carried away with ambition!

Og samtidig som forutsigbarheten forsvinner i feltet bak topp-seks, kan vi kanskje ane at en ny tid kan komme. For i topp-seks er det tegn til at de høye herrer tror mer og mer på langsiktighet for å nå det høyeste nivået. Klopp er Liverpool, mens Guardiola har gjort Manchester City til sitt. Pochettinos prosjekt Tottenham har i mange år vært et mønsterbruk. Manchester United satser på Solskjær, Chelsea satser på Lampard mens Arsenal (inntil videre) satser på Emery.

Det tar tid å bygge et lag som makser sitt potensiale. Kultur, spillestil og forutsigbare prestasjoner leveres ikke over natten. Det krever sin mann å ignorere de voldsomme kreftene i sirkuset og rette fokus mot de avgjørende bestanddelene i et velfungerende lag.

Mange har ledd av gamle travere som Tony Pulis. Men få har behersket manesjen bedre enn ham.


Disse Premier League-kampene ser du på TV 2 Sumo!

Kontraster i kamp

Søndag ettermiddag skal Englands to mest kjente fotballklubber igjen måle krefter, i en tid der kontrasten mellom Liverpool og Manchester United knapt kunne vært større. Liverpool har full pott etter åtte kamper, mens Manchester United under Ole Gunnar Solskjærs ledelse med sine ni poeng av 24 mulige opplever sin verste sesongstart på 30 år. Liverpool er en organisert enhet under ledelse av en mann som nyter universell respekt. Ole Gunnar Solskjær kan vise til en flott spillerkarriere og en imponerende periode som midlertidig manager før den permanente ansettelsen, men utover det har han lite å slå i bordet med på dette nivået.

De mest innbitte av Uniteds fans klamrer seg likevel til håpet om at Solskjær med tiden kan gjøre som Klopp i Liverpool. Tilsynelatende må alt bli verre før det kan bli bedre. Men er dette realisme eller naiv og overdreven optimisme uten rot i virkeligheten?

Manchester United og Liverpool spiller i samme liga, og er Englands mest kjente fotball-institusjoner. Sett med norske øyne er de to eldgamle rivalene også de desidert mest populære klubbene, noe som sikrer høytidsstemning i de tusen hjem når kampen sparkes i gang søndag. Likevel – om vi tegner et øyeblikksbilde av to maktfaktorer i engelsk fotball – så stopper sammenligningen der. Det mest iøynefallende er snarere forskjellene mellom klubbene.

TYDELIG PLAN: Jürgen Klopp har en klar tanke om hvordan Liverpool skal spille.

 

 

 

 

 

 

 

 

Sportslig vs kommersielt fokus

Da Jürgen Klopp ble ansatt som Liverpool-manager høsten 2015 inviterte han spillere, klubbledelse og fans med på et unikt prosjekt. Skritt for skritt har Klopp endret Liverpools interessenter, hans ord «from doubters to believers» er uforglemmelige på Anfield. Gjennom fornuftige disponeringer i transfermarkedet kombinert med fokus på prestasjonskulturen, fremstår Liverpool nå som det mest imponerende byggverket i internasjonal toppfotball. Klubbens tre mektige menn – manager Klopp, Fenway Sports Group-sjefen Mike Gordon og sportsdirektør Michael Edwards – deler den sportslige visjonen og samarbeider effektivt. Liverpool har investert tungt under Klopps ledelse, men utlegg i transfermarkedet på omtrent 400 millioner pund er på imponerende vis kompensert ved å selge spillere slik at nettoutlegget er 80 millioner pund. Ressursene brukes på å styrke kvaliteten på banen, basert på en langsiktig rød tråd og en klart definert fotballfilosofi.

Etter Sir Alex Fergusons sorti har Uniteds disponeringer både i spiller- og managermarkedet vært preget av en total mangel på langsiktighet og retning. Moyes, Van Gaal, Mourinho og nå Solskjær. Og som en bieffekt, utallige kostbare signeringer av spillere som nærmest uten unntak har vært en skuffelse målt mot forventet sportslig nivå og prislapp. Manchester United har brukt enorme summer, og har Premier Leagues høyeste lønnsbudsjett med årlige utlegg på snart 4 milliarder kroner, uten at korrelasjonen mellom lønnsutgifter og sportslig produkt er til å få øye på. Direktør Ed Woodward, bankmannen som er Glazer-familiens hånd på rattet i Manchester, kan likevel rapportere om rekordinntekter for klubben som på mange måter ligner mer på en multinasjonal forretning enn på enn fotballklubb. United mangler en sportsdirektør, og gapet mellom Woodward og den til enhver tid sittende United-manageren gjør at klubben sakker akterut i kampen på banen. Det sportslige nivået til United nærmer seg et punkt som er så lavt at også den kommersielle siden vil lide.

KRITISERT: Ed Woodward har fått kritikk for å tenke mer på det kommersielle enn det sportslige.

Klopp vs Solskjær

Dermed kommer Klopp til Old Trafford som stor-favoritt, og han leder en klubb i harmoni. Solskjær har på sin side nærmest uoverskuelige utfordringer, idet alle som bryr seg om klubben ser en utvikling som går i feil retning. Avstanden til toppen, både i poeng og i sportslig kvalitet, blir bare større og større.
I denne situasjonen kan Klopp i ro og fred jobbe med laget, mens Solskjær i stormens øye må demonstrere reell kompetanse under stadig sterkere kritikk. Klopp flikker på byggverket, mens Solskjær må forsvare jobben.

Solskjærs utfordringer

Ingen kan ta fra Ole Gunnar Solskjær følgende faktum: Hans inntreden som midlertidig manager i Manchester United var en masterclass i endringsledelse. Solskjær gjorde alt riktig, og en klubbledelse tilsynelatende uten en sportslig strategi hadde i realiteten ingen andre valg enn å ansette nordmannen permanent. Men nå, i etterpåklokskapens lys, fremstår seiersrekken post-Mourinho mindre som et utslag av at Solskjær er Solskjær enn av at han var en annen enn Mourinho. Jobben som midlertidig manager er nemlig langt enklere enn jobben som permanent manager. Som midlertidig manager skulle Solskjær skape optimisme, frigjøre energi og forene krefter. Som permanent manager skal han tenke langsiktig samtidig som han leverer kortsiktige resultater, i en klubb som er rigget mer som en kommersiell institusjon enn som et utviklingsprosjekt.

Og nettopp her skiller Ole Gunnar Solskjær seg fra Jürgen Klopp. For der Klopp i sin tid kom til Liverpool fra tysk fotball med en oppskrift som beviselig virker, er Solskjær i ukjent farvann når han skal bygge Manchester United langsiktig med alles øyne rettet mot seg.

Han har aldri gjort det før.

Og det er nettopp her at den mest innbitte United-fansens tro på Solskjær akkurat nå fremstår mer som virkelighetsfjerne drømmer enn troverdig analyse. Det er nemlig ikke gitt – slik flere av Solskjærs gamle lagkamerater hevder – at United under Solskjær løfter seg bare nordmannen får nok tid. Uniteds plan under Solskjær var tydelig i sommerens transfervindu: Ut med stjerner som underpresterte og inn med unge og sultne spillere. Vel og bra, men i tillegg til riktige disposisjoner i transfermarkedet kreves en tydelig og gjenkjennelig rød tråd på banen.

Og der Klopp i sin tid entret Anfield med gjennomtenkte idéer fra tysk fotball, er det vanskelig å få øye på Solskjærs fotballfilosofi i United-laget. Forsvaret er beviselig bedre med Maguire og Wan-Bissaka, og Uniteds kontringsspill skal gå rett på mål i stor fart, men hva er planen i Uniteds etablerte angrepsspill? For United-sympatisører var bortetapet mot Newcastle en lidelse. Planløst, uten pasninger gjennom ledd, nærmest tilfeldig etter hver enkelt spillers innfall – og det mot en motstander som en runde tidligere hadde tapt 5-0 for Leicester.

NYTTIG FORSTERKNING: Aaron Wan-Bissaka har gjort sine saker bra på høyrebacken, men det er fremover på banen det skorter for Manchester United.

Her ligger Solskjærs største utfordring som United-manager. Helt uavhengig av hvilket mannskap Solskjær til enhver tid disponerer, kravet om at spillet skal være gjenkjennelig og effektivt er helt legitimt etter snart et år som ansvarlig for spillestilen. Uniteds forventede antall mål fra åpent spill (xG Open Play) er alarmerende lavt, kun Bournemouth, Crystal Palace og Newcastle ligger lavere så langt i sesongen. United under Solskjær fremstår så langt uten plan for å bryte ned en lav motstander, en plan som er helt avgjørende for et utviklingsprosjekt i fotball. Dette grunnleggende spørsmålet – hvordan skal vi spille!? – er så langt ikke besvart på en troverdig måte.

Dette er bakteppet når United tar imot Liverpool søndag. En veldrillet seiersmaskin besøker et lag på leting etter en identitet og en spillestil. I enkeltkamper kan alt skje, og en seier vil være kjærkommen for en presset Ole Gunnar Solskjær. På lengre sikt må nordmannen bevise at laget gjennom godt spill beveger seg i riktig retning.

Klopp hadde kompetansen og fikk tid til å gjøre det med Liverpool. For å få tid må Solskjær snarest demonstrere kompetansen.

På tokt i Romania

Da Joshua King sto klar til å ta straffesparket mot Spania lørdag kveld, sto tiden stille. Straffescoringen ga Norge et velfortjent poeng mot de spanske stjernene, og landslagets momentum gir oss håp om seier i nøkkelkampen i Romania tirsdag kveld.

ALT FOR NORGE: Omar Elabdellaoui gav alt i duellen med Kepa, og fikk belønning. Foto: Jon Olav Nesvold/Bildbyrån

Ullevaal stadion lørdag kveld. Gjennom 90 minutter får et fullsatt Ullevaal se det samme som TV-seere i de tusen hjem: Et norsk landslag man kan tro på, et landslag med spillere man kan bli glad i. Omar Elabdellaouis oppofrende duellspill som førte til straffesparket – Alt for Norge! – var det perfekte høydepunktet som kronet en fremragende norsk prestasjon mot et spansk lag som på papiret skal være overlegne i møte med Norge.

De norske spillerne var godt organisert i forsvar, jobbet samlet og godt, og spilte med en herlig blanding av selvtillit og arroganse som er helt avgjørende mot bedre motstand. Vi ser konturene av et landslag som på mange punkter bryter med norske landslagshistorie, et lag som er i ferd med å utvikle en egen identitet i den moderne fotballen.

Dette norske landslaget er ikke primært en forsvarsmur på linje med tidligere landslagsgenerasjoner. Det ligger hverken i spillernes DNA eller ferdighetsregister å grave seg ned i skyttergravene for å ta imot bølger av angrep fra motstanderen. Norge står godt i banen, noe Lagerbäck er en garantist for, men det er lagets offensive relasjoner som gir håp om at denne generasjonen endelig skal bryte forbannelsen og ta oss til sluttspill.

Norge har endelig et grunnspill med ballen, et spill som beviselig har vært effektivt mot gode nasjoner som Sverige og Spania i de to siste kampene. Stoppere og sentrale midtbanespillere er komfortable nok med ballen til å lete etter den frigjørende pasningen uten at det blir panisk. I Haitam Aleesami og Omar Elabdellaoui har Norge to backer som har sin klare styrke i det offensive, to moderne backer som kan vinne sin individuelle kamp i kampen ved å tvinge sin direkte motstander over i defensivt fokus.

Joshua King er et naturlig omdreiningspunkt som spiss, og besitter et ferdighetsregister som inngir respekt hos motstanderen. Ole Selnæs gjør jobben defensivt og slår flere geniale pasninger hver kamp, og Sander Berge har begynt å kombinere pasningsspill med driv gjennom ledd når muligheten byr seg. Alt dette bidrar til et godt lag, men landslagets viktigste ingrediens er en mellomromsspiller i europeisk toppklasse.

Teksten fortsetter under videoen.

I Martin Ødegaard har det norske landslaget endelig en spiller som leverer varene i den viktigste offensive posisjonen i et fotballag. Blant oss forståsegpåere har praten gått i mange år, men Martin har heldigvis maktet å være utviklingsorientert tross det enorme fokuset. Og nå, etter noen uker med eksponering i La Liga, har Norge en spiller som kan bli det Christian Eriksen har vært for Danmark og det Gylfi Sigurdsson har vært for Island: En kvalitetsspiller som løfter et kollektiv til nye høyder.

Ødegaards forståelse av rom, hans ballbehandling og spilleforståelse gir i sum en spiller som et norsk landslag ikke har hatt i min levetid. Den glitrende mellomromsspilleren er bindeleddet mellom forsvar og angrep, garantisten for å unngå et kampbilde med ryggen mot veggen. På Ullevaal lørdag kveld så vi spanske stjerner som ble tvunget til å gi Ødegaard den respekten man kun gir til spillere på det øverste nivået. Noen mindre vellykkede forsøk på å vinne ballen tidlig, men stort sett en profesjonell aksept av at denne spilleren må få en ekstra meter, ellers blir man fintet bort og passert.

UROMOMENT: Spanjolene måtte virkelig jobbe for å stanse Martin Ødegaard på Ullevaal. Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

Ødegaard spilte som en ener, noen ganger i mellomrommet, andre ganger søkende i dypere posisjoner i banen. Dermed kunne de norske backene stupe i angrep, og Joshua King kunne velge sine løp vel vitende om at pasningen faktisk kan komme. Og de norske stopperne og sentrale midtbanespillere kan nå endelig sirkulere ballen i vissheten om at laget kan skape noe også i etablert angrepsspill.

Summen av dette er et lag som er en reell trussel også mot en velorganisert motstander. Kontringer og dødballer har alltid vært og vil alltid være viktige i norsk landslagsfotball, men vi aner konturene av et etablert spill som også kan gi oss noe.

Alt dette må vi se i Romania tirsdag kveld, i kampen som avgjør om det finnes håp til direkte kvalifikasjon til EM-sluttspillet. Kun seier er godt nok, og det norske laget har redskapene til å hente tre poeng. Dynamikken i den kollektive landslagsmentaliteten er forutsigbar, og slik sett var Kings utlikning på overtid mot spanjolene langt viktigere enn bare det ene poenget. Oppturen i sluttminuttene ga velfortjent lønn for strevet – det var nesten noe unorsk over utfallet til slutt – slik det også er noe unorsk over dette laget som er i ferd med å finne seg selv.

Men en ting mangler før vi har et lag som kan hevde seg i et sluttspill: Vissheten om at dette laget kan vinne en tøff kamp når det gjelder som mest. I min tid på landslaget feilet vi igjen og igjen i disse avgjørende kampene, og min generasjon fikk sånn sett som fortjent da vi aldri opplevde et sluttspill.

Nye Norge må bryte forbannelsen. Først da kan et landslag ta steget inn i sluttspill igjen. Tirsdag kveld i Bucuresti kommer muligheten for Ødegaard og co.

Klopp med kurs mot tittelen

Etter seks serierunder i Premier League har Jürgen Klopps Liverpool full pott. Et lag uten svakheter, med perfekt mentalitet og imponerende organisering, er resultatet av tyskerens påvirkning over lang tid. Jürgen Klopp er manageren som kombinerer perfeksjonisme med positivitet. En bedre motivator finnes ikke i toppfotballen.

Snart fire år er gått siden Jürgen Klopp erstattet Brendan Rodgers som Liverpool-manager. Om vi løfter blikket og ser på klubbens utvikling gjennom denne perioden, tegnes et bilde av et prosjekt som nærmer seg perfeksjon. Klopp er Liverpool, og kulturen, laget, klubben og supporterne er formet i hans visjon om fotball.

Klopps Liverpool er historien mange små steg i riktig retning. Team GBs sykkel-guru Sir Dave Brailsford er mannen bak tanken om “marginal gains”, om de små forbedringene på mange områder som i sum gir en voldsom utvikling. På Merseyside har Klopp oversatt tankegangen til fotball, og Liverpool fremstår følgelig per i dag som favoritt til både å forsvare Champions League, og samtidig – endelig – hente PL-trofèet til en sulteforet fotballby.

Kulturen

Klopp startet med kulturen. Et godt fotballag er alltid fundert på fellesskapsfølelse og tanken om laget foran den enkelte. Dernest handler det om å tillegge seg gode vaner. Selvsagt i treningsarbeidet, men også i væremåte, kommunikasjon og levesett. Denne delen av lagbyggingen faller seg helt naturlig for Klopp. Tyskeren er seg selv fullt og helt i enhver sammenheng, spiller ikke skuespill, og oppnår derigjennom både å personifisere kulturen han bygger, samtidig som han kan hvile i en ekstremt krevende jobb.

Dette siste poenget virker å være undervurdert. Gjennom en lang karriere møtte jeg mange ulike managere, alle med egne strategier for å leve i managerrollen. Men det tæret på dem. Presset – og det evige kravet om forbedring – blir for mange managere ensbetydende med lidelse. Men Jürgen Klopp ser ut som en mann som ulik noen annen manager lever fint på toppen av fotballen. Er det gudstroen, den ukuelige positiviteten eller kjærligheten til spillerne?

Jürgen Klopp viser triumferende beviset på at han ble kåret til forrige sesongs beste fotballtrener i verden.
BEST: Tidligere denne uken fikk Klopp prisen som forrige sesongs beste trener. Foto: Flavio Lo Scalzo/Reuters

“Hva en fotballspiller kan gjøre med og uten ball er enkelt å fastslå. Men de dypere lagene – hvem de er, hva de tror på, hvordan de endte opp her, hva som driver dem, hva som venter dem når de drar fra trening – dette er de virkelige detaljene”

Jürgen Klopp

Klopp er mannen som bygger en ekte relasjon til spillerne. Og dette, kombinert med et fotballfaglig prosjekt som spillerne elsker, gjør at Liverpools spillere aldri vil se seg om etter andre klubber så lenge Klopp vil ha dem. Spillerne har under Klopp-æraen skjønt at de får ta del i noe spesielt, idet selve fotballens magi utspiller seg på Merseyside. Når du kjenner den magien er du hjemme som fotballspiller. Se på Jordan Henderson eller James Milner, og du ser spillere som har skjønt at Klopp vil lede dem til opplevelser de ikke trodde var mulig. Disse spillerne forlater aldri Anfield frivillig.

Transfermarkedet

Samtidig som spillergruppen skal påvirkes sportslig og mentalt (operasjonelt), består managerens jobb i å forsterke laget over tid (strategisk). Liverpool under Klopp er også historien om riktige disposisjoner i overgangsmarkedet. Tenk på van Dijk og Alisson og Fabinho, spillere som har adressert tydelige mangler i laget. Klopp er tålmodig, og bruker de riktige pengene på riktig tidspunkt. Laget forsterkes, han bygger kulturen videre og leverer resultater.

Konsekvensen er at enhver toppspiller med et visst perspektiv nå ville elske å komme til Liverpool. Og mens Klopps problem nå snarere er å finne gode nok spillere til å forbedre laget, så må man slå fast at Liverpool som klubb per nå er mer attraktiv en noen gang i klubbens moderne historie.

VINNERLAGET: Denne gjengen startet – og vant Champions League-finalen for Liverpool i juni. Foto: Paul Ellis/AFP

Fotballfag

Klopp tok med seg det tyske til Liverpool i 2015. Det var høy-oktan, gegenpress og puls i 200. Ofte fantastisk, noen ganger naivt, men med den viktige konsekvens at han fikk en godt trent og fryktløs spillergruppe. Balansen i laget ble adressert med Van Dijk og Alisson, samtidig som Klopp fortsatte å flikke på spillestilen. I 2019 rår han over en spillergruppe som bedre enn noe annet lag kan sverme en motstander når det kreves. Fronttrioen presser smalt, og Liverpools indreløpere jakter motstanders backer. Ankeret (se Fabinho mot Jorginho sist helg) går gjerne i høyt press slik at V´en på midten speiles i forhold til normalen.

Bakerst spiller Liverpool vitterlig med fire, men – med Klopps egne ord: “We play as if we had five at the back”. Dermed stuper Trent Alexander-Arnold og Andrew Robertson både i press og i angrep. Stopperne tar enda høyere utgangsposisjoner denne sesongen (defensive line), og Klopps kalkulasjon går på at det vanvittige presset vil smake mer enn det koster. Så langt har han regnet rett.

Dermed står Liverpool per dags dato med et lag som fremstår komplett, med spillere håndplukket til hver posisjon og med en felles tankegang som gjør Klopp til innovatøren i internasjonal fotball.

Marginal gains

På toppen av alt dette, som krydderet over kulturen, transferpolitikken og spillestilen, har Klopp og hans team tatt til seg tankegangen om de små forbedringene på alle felt. Under sommerens treningsleir i Frankrike ba Klopp den tyske surferen Sebastian Steudtner dele erfaringer om stresshåndtering. Spillerne ble her bedt om å holde pusten under vann. Ukomfortabelt, stressende og uvant, men med en universell moral: “The lesson was they can, if under pressure in a rough situation, push it and stay calm, they will go much further than they think they could.”

Mange vil flire av slike påfunn, så også med avgjørelsen om å ansette en egen innkast-spesialist. Danske Thomas Grønnemark har endret tankegangen i Liverpool, og ethvert innkast er nå enten langt, raskt eller smart. Innkast, denne mest vanlige av fotballens kjedelig detaljer, er enda et felt der spillerne er på tå hev.

IKKE TILFELDIG: Alt Liverpool gjør er det en plan bak. Foto: Paul Ellis/AFP

Og det virker. Da Roberto Firmino steg til værs i hjertet av Chelsea-forsvaret og headet inn Liverpools andre på Stamford Bridge sist søndag, var det alt annet enn tilfeldig. Assistent Peter Krawietz hadde definert svakheten i Chelsea-forsvaret i videomøtet før kamp, og Liverpools variant var trent inn på Melwood i etterkant av videomøtet. De små forbedringene forsterker Liverpool.

Ingen kan garantere seier i fotball. Dette enkle faktum er både fotballens forbannelse og fotballens evige tiltrekningskraft. Generasjoner av fotballtrenere har latt seg fortvile av tilfeldighetene, søkt desperat etter kontroll i kaotiske situasjoner, og bukket under i lidelsen som følger.

Men i Liverpool finnes en mann som møter enhver situasjon med et kritthvitt glis. Jürgen Klopp har en oppskrift som virker.

Det er aldri for sent å bli god

Fotballen er nådeløs. Trenere, media og fans er raske med å avskrive unge spillere som ikke slår igjennom ved første anledning. Men utvikling i fotball skjer over tid, og spillere som skytes i rakettfart ut på stjernehimmelen er unntakene, snarere enn regelen.

Kunsten for den som vil lykkes er å gjøre treningsarbeidet både i motgang og medgang. I tillegg skal man helst ha en trener som beholder troen og gir spillerne tid.

Liverpools Divock Origi kan illustrere poenget. Origi ble hentet til Liverpool av Brendan Rodgers i 2014, ble værende på lån i Lille 2014/2015, og ankom Anfield sommeren 2015, 20 år gammel. Da Rodgers fikk sparken og Jürgen Klopp ble ansatt, startet Origi faktisk Klopps fire første kamper. Klopp, som selv forsøkte å signere da 19 år gamle Origi fra Lille til Dortmund, likte Origis uvanlige blanding av god teknikk, høyt tempo og sterk fysikk.

I 2016 var Origi i ferd med å etablere seg som en viktig spiller for Liverpool, men i lokaloppgjøret mot Everton ble han offer i en fryktelig takling fra Ramiro Funes Mori. Sesongen var ødelagt for Origi.

Før sesongen 2016/17 hentet Klopp Sadio Manè fra Southampton, og senegaleseren leverte en praktsesong på Anfield. Før 17/18-sesongen ble Origi sendt til Wolfsburg, mens Klopp hentet Mohamed Salah til Anfield. Origi og Wolfsburg slåss mot nedrykk fra Bundesliga mens Liverpool endte i Champions League-finalen i Kiev.

Før 18/19-sesongen var Origi tilbake på Anfield, til tross for at mange eksperter og fans mente at Klopp burde selge belgieren. Overtidsmålet mot Everton forrige sesong var Origis personlige revansje, et nytt bevis på Klopps genialitet, og i 18/19- sesongen – og til tross for Salah, Firmino og Manè – viste Divock Origi sin verdi som Liverpool-spiller: Klopps “big game player” avgjorde borte mot Newcastle, satte to scoringer i den legendariske hjemmekampen mot Barcelona, og senket Tottenham i Champions League-finalen!

Og mannen som ikke engang satt på benken i åpningskampen forrige sesong, både startet og scoret i Liverpools åpningskamp mot Norwich forrige helg. I sin 100. Liverpool-kamp ble 24-åringen tatt av banen til stående ovasjoner på Anfield.

Etter Norwich-kampen uttalte Origi til engelske medier: “I have a lot of aspects to my game but I need to synchronise them with the game of Liverpool. I study the game better now. Being able to play in different positions up front has been very important to me. Now I understand the tactics part of the game better — how to press, how to choose my moments, when to express my creativity and when to play it simple.”

TIDLIG HØYT OPPE: Divock Origi i duell med Javier Mascherano i VM-kvartfinalen i 2014. Foto: Pedro Ugarte/AFP

Dette utsagnet vitner om en gutt som ble til en mann, et talent som ble til en “Premier League-performer”, en spiller som nektet å gi opp og som bestemte seg for å trene hardt og studere spillet. Origi tok tiden til hjelp, og Klopp ventet tålmodig. Gutten som startet VM-kvartfinale for Belgia som 19-åring, måtte vente fem år på den endelige anerkjennelsen som toppspiller.

Det ligger en viktig lekse her, både for spillere og managere. Dersom en spiller har de fysiske forutsetningene for å lykkes – noe Origi vitterlig hadde! – så er det evnen til å tåle motgang som avgjør om vedkommende blir god. En fotballkarrière er lang, og en karrière bygges ikke på uker. Snarere tar det flere år å nå sitt maksimale nivå. I løpet av disse årene vil de fleste talentfulle spillere rammes av frustrasjon, eller latskap i treningsarbeidet, eller fristelser utenfor fotballen. Dermed gir de manageren gode argumenter for å se til andre spillere. Men Origi ga seg aldri: “Whenever I came into Melwood, I came with a goal: to be as fit as possible.”

Den innstillingen er uslåelig. Den som beholder en slik innstilling over flere år blir god i fotball.

Origi gjorde arbeidet, men Klopp og co bygget kulturen som gjør at en ung spiller tar de tunge takene også i skyggen av storkampene.

I juli signerte Divock Origi ny kontrakt med Liverpool, og mye tyder på at Klopp endelig kan konstatere at det finnes back-up til Salah, Firmino og Manè.

Historien om Divock Origi stopper ikke her, men alle som elsker fotball kan lære noe allerede nå.

Velkommen til Premier League 2.0!

Ventetiden er endelig over, og Premier League-sesongen 2019/2020 sparkes i gang fredag kveld! Verdens beste liga serverte et nærmest ubeskrivelig drama forrige sesong, og det er lov å ha skyhøye forventninger også til denne sesongen. Det er nemlig grunn til å tro at de taktiske trendene som har preget Premier League de siste årene bare vil forsterkes denne sesongen.

Manchester City og Liverpool side om side i tittelkampen, en voldsom kamp om Champions League-plassene (topp 4), klubber som har reelle ambisjoner om å bryte inn i topp 6, og et sedvanlig bikkjeslagsmål om å unngå nedrykk. Det er i korte trekk gjengs oppfatning av hvordan denne PL-sesongen blir, en oppfatning jeg for øvrig deler.

Engelsk fotball har i mange år drevet utviklingen i internasjonal toppfotball, og det endelige beviset kom i europacupene forrige sesong, der Premier League dominerte totalt med to helengelske finaler. Ressursgrunnlaget til PL-klubbene gjør at de kan tiltrekke seg ikke bare de beste spillerne og de smarteste managerne, men også de beste folkene i alle støttefunksjonene som arbeider i kulissene. Derfor er Premier League per dags dato den suverent beste ligaen i verden, og derfor er det godt at sommeren er over slik at moroa kan begynne.

VINNEREN: Pep Guardiola har vunnet to strake titler i Premier League. Foto: John Sibley/Reuters

De taktiske trendene
Helt siden kontinentale tanker om fotball gjorde sitt inntog i Premier League tidlig på 2000-tallet, har ligaen vært i rivende utvikling. 4-4-2 og direkte, fysisk spill har langsomt måttet vike for en mer ballbesittende fotballfilosofi (uten at tempoet lider). I takt med at spillernes tekniske ferdigheter har blitt bedre, har vi sett et langt større spekter av formasjoner og stilarter. Toppklubbene driver i dag ren forskning – parallelt med å vinne fotballkamper – og klodens smarteste fotballhoder leter etter det neste trekket som kan gi et overtak over konkurrentene.

Dette har de siste sesongene gitt oss tre helt klare trender:

  1. Topplagene ønsker å ha ballen mer og mer – og de lykkes med det.
  2. Topplagene ønsker å gjenvinne ballen så snart de har mistet den – og de lykkes med det.
  3. Det er større fokus på angrepsspill enn på forsvarsspill – til glede for oss som ser på.

Dette fører i praksis til at lag som Manchester City og Liverpool kveler underlegne motstandere i større og større grad. Å møte disse lagene er både en mental og en fysisk prøvelse. Utfordringen er å holde eget mål rent og forsøke å få tak i ballen, alt mens motspillerne svermer rundt deg. Kombinert med et offensivt fokus i de fleste klubber (samt overvekt av spillere med «offensivt DNA»), ser vi paradoksalt nok at en del av forsvarsspillet er kritikkverdig. Med noen få hederlige unntak (Hodgson, Benítez, Dyche), var forrige sesong preget av kollektivt forsvarsspill et stykke fra maksnivået, og dette gir flere mål og mer underholdning.

Tallene taler et klart språk: Topplagene slår flere, raskere og kortere pasninger, noe som fører til spillemessig dominans. Samtidig fortsetter antallet sprinter å gå opp. Spillerne løper ikke nødvendigvis lengre, men de løper fortere og oftere. Dette fører til at tempoet bare øker og øker, noe som igjen setter enorme krav til fysisk form, nærteknikk og ro med ballen. Å se Premier League på nært hold er et ufattelig imponerende skue. Hver sprint gjøres i hundre, hver pasning slås med topp kvalitet, og hver duell er som om den var den siste.

I front av utviklingen står Pep Guardiola og Jürgen Klopp, og det er all grunn til å tro at Manchester City og Liverpool vil drive utviklingen videre denne sesongen. Stadig raskere og mer presist, alt på bakgrunn av stadig mer innarbeidede avtaler.

NY DUELL: Pep Guardiola og Jürgen Klopp fulgte hverandre til døren forrige sesong. Mange forventer det samme igjen. Foto: Ian Kington/AFP

Dette siste punktet bringer meg videre til noe vi vil få se mer av i tiden fremover. Toppspillerne er nå så gode, samtidig som klubbene driver så utstrakt analyse av hverandre, at overtak og konkurransefortrinn fremover gjerne kan komme fra helt konkrete innarbeidede spillmønstre, dødballer og så videre.

Tenk deg en «playbook» som brukt i amerikansk fotball (NFL). Her må spillerne huske et stort antall spillvarianter som treneren kommuniserer ut i de mange avbruddene i spillet. I jevne kamper på høyt nivå er det i amerikansk fotball nettopp evnen til å overraske som ofte vipper en kamp.

Forskjellene mellom Premier League og NFL er selvsagt enorme, først og fremst ved at vår fotball foregår i et enormt tempo, nærmest uten avbrudd, og dermed med begrensede muligheter for coaching underveis. Men nivået er nå så høyt, spillerne så drillet, topplagene så godt forberedt på hverandre – at innarbeidede angrepsmønster er et naturlig neste trekk for Guardiola, Klopp og co.

De gjør selvsagt mye av dette allerede – tenk på mellomromsspillet til City eller stormingen av boksen til Liverpool – men vi vil få se flere og flere varianter spesialdesignet for å gi motstanderen problemer. Slikt sett vil det stilles enda større krav til fremtidens toppspillere; ikke bare skal de være topptrente, teknisk skolerte og mentalt sterke, de skal også i større og større grad tenke som sine sjakkspillende managere. Fotballsjakk både fra teknisk sone og innenfor krittstrekene: Velkommen til Premier League 2.0.

UTFORDRERE: Mauricio Pochettino og Ole Gunnar Solskjær håper å tette gapet til forrige sesongs dominerende rivaler. Foto: Matt Dunham/AP

Manchester City og Liverpool driver utviklingen, men neste trekk kan like godt komme fra Pochettino i Tottenham eller Emery i Arsenal. Eller hva med Lampard i Chelsea eller Solskjær i United, klarer de gamle heltene å kombinere uslåelig klubbfølelse med innovativ fotball? Bak topp seks har det sjelden eller aldri vært høyere kvalitet i utfordrerne: Everton, Wolverhampton, Leicester og West Ham har alle skumle planer, og kvalitet i troppene som kan sette skrekken i enhver motsander. Disse ti holder seg unna bunnstriden denne sesongen, og slikt sett må den gamle hovedregelen om at bare topp seks kan være sikre på å unngå nedrykk omskrives denne gangen.

Dermed gjenstår ti lag som først og fremst har som hovedmål å unngå nedrykk. De tre opprykkerne fra Chamionship er naturligvis blant disse, og vil på ulikt vis forsøke å manøvrere seg til 40 poeng. Sheffield United blir et spennende bekjentskap. Med små ressurser og en innovativ stil (overlappende midtstoppere!) skal de bryne seg mot verdens beste fotballklubber. Norwich kjører 4-2-3-1, veksling mellom ballbesittelse og hurtig kontra under tysk ledelse. Aston Villa, gigantklubben fra Birmingham, er endelig tilbake og har sprengt banken før møtet med Premier League. Alle tre vil selge seg dyrt.

20 klubber, ingen enkle poeng. Tempo og kvalitet i verdensklasse, uslåelig underholdning og drama. Sommeren er over, men fortvil ikke; Premier League er tilbake!

Konflikten som ødelegger for alle

I et intervju med fotballmagasinet Josimar forteller verdens beste kvinnelige fotballspiller, Ada Hegerberg, om hvordan hun var “knekt psykisk” og hadde mareritt etter landslagssamlinger med Norge. Hegerberg valgte senere å trekke seg fra landslaget. Martin Ødegaard, norsk herrefotballs mest omtalte spiller, tar kvinnelandslaget i forsvar på sin Instagram-profil. Dermed har vi en konflikt mellom landets mest kjente kvinnelige og mannlige fotballspiller, i en uke der herrelandslaget skal spille EM-kvalik og damelandslaget skal spille åpningskamp i VM. Saken har ingen vinnere, og er et trist eksempel på hvordan sentrale aktører i praksis gjør det vanskeligere for våre landslag å få gode resultater.

Ada Hegerberg trakk seg fra kvinnelandslaget i 2017, og siden har konflikten mellom Hegerberg og NFF levd i beste velgående. Det er på det rene at intervjuet med Josimar/Morgenbladet ble gjort i februar, og Hegerberg-leiren har bekreftet at det ikke ble gitt noen føringer for publisering. Allerede her skurrer dette voldsomt. Enhver som har hatt jevnlig omgang med mediene forstår at publiseringstidspunktet betyr noe, og dersom Hegerberg oppriktig var opptatt av å skåne kvinnelandslaget i deres forberedelser til VM, så kunne hun selvsagt ha stilt betingelser knyttet til dette. At Josimar, med fritt spillerom, velger å publisere rett før VM og dermed skaper stor oppmerksomhet rundt sitt VM-magasin, er like lett forståelig som det er smart.

Det er nok nå, Ada

Ada Hegerberg og hennes leir har, bevisst eller gjennom en åpenbar mangel på grunnleggende forståelse av pressens arbeidsmetoder, skapt storm rundt kvinnelandslaget før VM-åpningen mot Nigeria på lørdag. Det er fullstendig unødvendig og illojalt mot en spillergruppe som fortjener en mulighet til å rette fokus mot åpningskampen, intet annet. Hegerberg/NFF-sagaen får være som den er, og forhåpentlig finner den sin løsning en gang i fremtiden, men når du står utenfor et lag, og hvis du ønsker dette laget godt, da har du to valg i væremåte: Enten er du heiagjeng eller så er du stille.

Vi får ta Hegerberg på ordet når hun forteller at hun var psykisk knekt og hadde mareritt etter landslagssamlinger. Slik skal det ikke være. Men alle lever i sin egen virkelighet, og Hegerbergs virkelighet er jo vitterlig at hun har blitt verdens beste fotballspiller, med andre ord har hennes erfaringsbakgrunn gitt resultater andre bare drømmer om.

Ødegaard svarer

Deler av de ovenstående betraktningene deles åpenbart av Martin Ødegaard, for nettopp han tok til motmæle via sin Instagram-konto. Jeg er blant dem som lenge har tenkt at Martin Ødegaard har vist prov på alt som trengs for å nå langt som fotballspiller, med ett viktig unntak: Han må vise mer personlighet!

De store stjernene i fotballen er gode spillere, men også sterke personligheter. De mener noe, på godt og vondt, og over tid foregår en vekselvirkning på og utenfor banen som i sum gjør dem til bedre spillere. Ødegaard har her tatt et tydelig standpunkt for fellesskapet, og samtidig har han så vidt jeg kan se for første gang stukket hodet ut og vist hvem han er.

I gangene på Ullevaal stadion er man sannsynligvis strålende fornøyd med vår mannlige stjerne, og tilsvarende frustrert over vår kvinnelige stjerne. To glitrende fotballspillere, som begge forhåpentlig skal lede sine respektive landslag til suksess i fremtiden, har likevel skapt et øyeblikksbilde som forstyrrer forberedelsene til Romania (herrelaget) og Nigeria (kvinnelaget).

For tro meg, dette vet jeg noe om. Landslagsfotballen er alltid under lupen, og det fokus som i størst grad går hånd i hånd med resultater er et prestasjonsfokus. Når det sitter kvinnelandslagsspillere i Frankrike og skummer gjennom nettaviser, og herrelandslagsspillere i Oslo og pløyer gjennom Instagram, da kunne tiden vært brukt bedre før de viktige kampene som venter.

Og akkurat her – uavhengig av konflikter, partsinnlegg, personlige historier og standpunkt – har alle noe å lære.

Finale i Champions League!

Lørdag kveld barker Tottenham og Liverpool sammen i i Champions League-finalen. Kampen på Estadio Metropolitano i Madrid står mellom to lag som kjenner hverandre godt, og mellom to managere som har drevet den taktiske utviklingen i toppfotballen de siste årene.

Etter flere år med spansk dominans i Europa-cupene, har Premier League slått fryktelig tilbake denne sesongen. Onsdag kveld spilte Arsenal og Chelsea helengelsk finale i Europaligaen, og lørdag er det nok et engelsk oppgjør om fotballen gjeveste klubbtrofé. Sammen med Pep Guardiola i Manchester City, er det Jürgen Klopp og Mauricio Pochettino som i størst grad har drevet utviklingen i Premier League de siste årene. Lørdag kveld kan vi derfor forvente oss en finale som ikke bare er på skyhøyt teknisk og fysisk nivå, men også en taktisk duell mellom to drevne fotballmanagere.

Fotballsjakk

Begge lag har ladet batteriene etter en lang og krevende sesong. Alt er forberedt til minste detalj, og Pochettino/Klopp har studert sin motstander nøye for å finne den riktige inngangen til verdens største kamp i klubbfotballen. En gjennomgang av de siste fire Premier League-oppgjørene mellom lørdagens finalelag forteller oss at oppgjøret sannsynligvis vil bli fartsfylt og underholdende, jevnt og tett, og preget av taktiske justeringer underveis.

Pochettino mot Klopp blir en taktisk sjakkduell.

For dette er to lag som i sitt DNA har en motvilje mot å spille den typen kalkulerte fotballkamper som vi ofte får servert i de store finalene. Liverpool under Jürgen Klopp er et fyrverkeri av presspill og tempo. Klopps fotball er en type kaosfotball som ofte setter motstanderen fullstendig ut av balanse i en storm av bevegelse og aggressivitet. Liverpool-spillerne tåler et frenetisk tempo bedre enn alle andre, og profiterer på at ballen skifter eier ofte, at spillet bølger frem og tilbake, og at feil hos motstander utnyttes med drepende effekt.

Tottenham under Pochettino ønsker grunnleggende å styre kampen gjennom grundig oppbygde spillmønster, der spillernes bevegelser, posisjoner og ferdigheter drar i motstanderlaget og skaper rom som kan utnyttes. De siste fire oppgjørene i Premier League har vært minneverdige:

I oktober 2010 vant Tottenham 4-1 på Wembley, i et oppgjør som ble preget av to stygge personlige feil av Liverpool-stopper Dejan Lovren. Harry Kane utnyttet dette iskaldt, og skaffet Tottenham et forsprang som Liverpool aldri kunne hente opp. Det første målet er ekstremt avgjørende i toppkampene, og det er særdeles viktig for Tottenham å unngå at Liverpool scorer først. Klopps kaosfotball er på sitt mest effektive når laget hans leder og motstander må blottlegge seg. I motsatt fall, som i oppgjøret på Wembley i 2017, sprekker Liverpool opp, og ved denne anledningen tok Pochettino en berømt seier. Vi skal også legge merke til lagenes formasjoner. Liverpool var som vanlig i 4-3-3 (det er de alltid, så også i lørdagens finale), mens Pochettino ved denne anledningen spilte 3-5-2.

Hvem vinner spissduellen mellom Harry Kane og Mohamed Salah?

Oppgjøret på Anfield i februar 2018 var en Premier League-klassiker! Pochettino denne gangen i diamantformasjon på midtbanen, noe som i praksis gir Liverpools glitrende backer ganske fritt spillerom. Salah gjorde 1-0 for Liverpool tidlig, men Tottenham dominerte banespillet (ballinnehav TOT 63% – LIV 37%). Kampen endte 2-2 etter en dramatisk utligning fra Kane på overtid.

Til denne sesongens oppgjør på Wembley fortsatte Pochettino med diamantformasjonen, mens Klopp som alltid var i 4-3-3. Også denne gangen (57%-43%) dominerte Tottenham banespillet, men Liverpool ledet 2-0 til overtiden. Lamela reduserte for Tottenham i overtiden, og Tottenham ble også snytt for et straffespark, men Liverpool vant kampen fortjent målt etter sjanser og spill.

Det seneste oppgjøret på Anfield denne sesongen var nok en suveren kamp kvalitetsmessig. Pochettino valgte denne gangen en 3-5-2 som i praksis ble en 5-3-2 i førsteomgangen. Liverpools front-trio (Salah, Firmino, Manè) klarte gjennom vanvittig press-spill å tvinge Tottenham ned i en backfemmer, og Tottenhams midtbane ble dermed overløpt før pause. Men i pausen viste Pochettino sin klasse, og demonstrerte samtidig noe som kan avgjøre finalen. Pochettino er best av samtlige managere på taktiske justeringer underveis, og i kampen på Anfield la han om til 4-4-1-1 i pausen, noe som ga Tottenham et klart overtak. Tottenham burde vunnet kampen, men Liverpool tok seieren nesten i overtiden, etter en vanvittig andreomgang.

Dermed står vi igjen med følgende taktiske poeng: Pochettino har ett valg til finalen lørdag kveld. I jakten på å få kampen inn i sitt spor, må han velge mellom en vanlig firer i forsvaret eller tre midstoppere. Han ønsker å spille ut bakfra, men må være bevisst på kontringstrusselen fra Liverpool. Pochettino har minst én taktisk justering underveis i ermet, og han vet erfaringsmessig at han kan endre kampbildet med dette.

De fire foregående oppgjørene har gitt to seire til Liverpool, en uavgjort og en Tottenham-seier, med en samlet målforskjell (LIV-TOT) på 7-8. Tottenham har hatt ballen mest i samtlige kamper, men Liverpool har alltid hatt enorme kontringsmuligheter.

Dette borger for en fantastisk fotballkamp lørdag kveld, med tempo, kvalitet, taktisk spill og drama. Spillerne vil gi alt, og begge managere er på desperat jakt etter tittelen som vil bekrefte deres kvalitet som fotballtrener.

Den siste klubbkampen i en vanvittig fotballsesong blir høydepunktet!

Finalen sendes på TV 2 lørdag kveld. Kampstart er kl. 21. Sending før kampen starter kl. 19.10.