Slik slår man Manchester City

Før kampen mellom Manchester United og Manchester City sitter man med en følelse av at det er nå eller aldri. Dersom Manchester City skulle vinne på Old Trafford, vil luken ned til United være på elleve poeng, og det er vanskelig å se for seg at det skal være mulig å ta igjen Citys forsprang da.

TAKTISK KAMP: En av disse kan trolig glise bredere enn den andre søndag. Foto: Oli Scarff/AFP

Se Man.-Utd.-Man City 17.30 på TV 2 Sumo og TV 2 Sport Premium!

 

Josè Mourinho har for vane å vinne ligaen i sin andre sesong som manager i en ny klubb, og med det som bakteppe er det vanskelig å undervurdere betydningen av kampen. United må helst vinne, kan nok leve med en uavgjort, men tåler ikke å tape.

Oppgaven er voksen for Mourinhos menn. Manchester City har – foruten en uavgjort tidlig i sesongen mot Everton – vunnet samtlige kamper i Premier League, og har vist et nivå (taktisk, teknisk, fysisk) som vi aldri tidligere har sett i engelsk fotball.

Likevel har de siste tre kampene i ligaen krevd sene mål av City for å dra i land en 2-1-seier (West Ham, Southampton, Huddersfield), og disse kampene har taktiske fellestrekk som Mourinho og hans scouting-avdeling garantert har studert nøye.

Dette blir en taktisk batalje mellom Mourinho og Guardiola, der United må gjøre alt riktig for å ha en sjanse til å vinne.

Hvordan slår United City?

Litt tallmateriale legger premissene for kampen. Manchester City har klar overvekt av ballinnehav i alle sine kamper, og har en treffprosent på pasningene på 88,8%. Kampbildet her er altså mer eller mindre gitt. City vil ha ballen mest, og United må forsvare seg godt. Meget godt.

En suksessfaktor for lagene som har vært nærmest å slå City har vært å ligge relativt lavt i banen, og samtidig ta ut noen av Citys viktigste angrepsvåpen. Flere lag har i deler av kampene lyktes godt med å nærmest mannsmarkere Kevin de Bruyne og David Silva. Tankegangen bak dette er at det er disse to som i stor grad står for den kreative pasningen som endrer tempoet i Citys bølger av angrep. De sirkulerer ballen tålmodig fra side til side, mens de venter på at åpningen skal oppstå. Oftest er det Silva og de Bruyne som ser åpningen. For United vil det derfor være avgjørende å være tett på disse spillerne, og så langt som mulig hindre dem i å rettvende uforstyrret i mellomrommet.

Videre må trusselen fra Sterling og Sanè nøytraliseres. En backrekke som ligger kompakt (på vanlig måte) vil slite med å sideforskyve raskt nok når spillvendingen kommer. Uniteds backer må derfor opptre mer mann mot mann enn det man vanligvis gjør i et soneforsvar. Huddersfield hadde suksess med dette, men det fordrer samtidig at Uniteds sentrale midtbanespillere følger Silva og de Bruyne når de løper inn i rommet mellom back og midtstopper.

Å ta ut disse fire spillerne er lettere på papiret enn på gresset, men Uniteds evne til å gjøre dette vil være avgjørende. Videre er det et sentralt poeng at man må tørre å holde forsvarsrekken utenfor eget felt så ofte som mulig. Dersom Sterling/Sanè holdes i sjakk, er Citys bakromstrussel begrenset. Aguero/Jesus løper sjelden i bakrom på langpasning, og United-forsvaret må være modige nok her. Ellers løper man risikoen ved å bli spilt helt inn i egen boks, og da vil det før eller siden oppstå sjanser mot så gode spillere. Det erfarte United senest på Emirates forrige helg.

Hvilken formasjon skal Mourinho velge?

I utgangspunktet er en tradisjonell forsvarsfirer det beste mot City, med backer som spiller mann/mann mot Sterling/Sanè og to stoppere som håndterer Citys spiss og samtidig gir cover til Uniteds midtbane. Valg av fire mann bak vil være et tydelig signal om at Mourinho går for seieren. Hvorvidt han tør er en annen sak… Trolig velger han 3/5 bak for ekstra trygghet, og dømmer samtidig sine offensive spillere til en lang 90-minutter løpende imellom Citys ballkunstnere.

Uansett, Mourinho vil sette opp en variant av en forsvarsblokk, og det vil være elementer av mannsmarkering av flere spillere. I dette bildet er fraværet av Pogba interessant å diskutere. Som kjent er Pogba suspendert etter en håpløs takling og direkte rødt kort sist helg mot Arsenal. Etter mitt syn er det – i det minste defensivt – ikke nødvendigvis et tap å miste Pogba til denne kampen. United vil være avhengige av at deres sentrale midtbanespillere gjør en samvittighetsfull jobb på Silva/de Bruyne hver eneste gang. Det gjør ikke Pogba, som jukser for mye sammenlignet med hva som kreves i en slik kamp.

Et annet sentralt poeng taler også mot Pogba her. Øyeblikket der United vinner ballen (turnover) er helt avgjørende i denne kampen. Som nevnt over, United må søke å vinne ballen så langt borte fra eget mål som mulig, i stor grad styrt av motet til forsvarsrekken. Når ballen vinnes, er det store muligheter, men også svært stor risiko. Citys gjenvinningspress svermer ballfører, og den første pasningen må være ut av ballområdet. Også her tar Pogba seg ofte store friheter, og tråkker for mye på ballen. Med for stor selvtillit her vil man oppleve det samme som en quarterback i NFL som oversvømmes av taklinger (sacked). United må være sylskarpe i disse situasjonene, spille med ro, få touch og overblikk. Kommer man forbi første press, åpner mulighetene seg. Og pasningen opp på Lukaku som legger igjen på første berøring til løp bakfra vil være dødelig effektiv. City satser alt på tidlig gjenvinning, og kan straffes, ref Uniteds 3-1 scoring mot Arsenal sist:

Dette fører oss over på et sentralt poeng høyere i banen (for United). Når City vil starte fra Ederson, vil det (med noe variasjon) være gunstig å låse av og tvinge frem et langt utspill. I hodespillet skal United være sterkere enn City. Generelt bør alle midler brukes for å bryte rytmen i Citys spill (tvinge frem langpasninger, ta tid på dødballer, professional fouls når nødvendig).

Ofte vil City nødvendigvis etablere sitt grunnspill bakfra, og dersom motstander ligger godt organisert brukes ofte Otamendi som en ekstra midtbanespiller i oppspillsfasen.  Otamendi har flest touch på motstanders banehalvdel av samtlige midtstoppere i PL denne sesongen. Det vil være gunstig for United å ta ut Otamendi i denne fasen, og la den andre City-stopperen stå for oppspillene. Dette av to grunner:

  • Otamendi er rolig med ballen og finner gode pasningsalternativer.
  • Dersom man kan isolere Otamendi som bakerste mann, er kontringsmuligheten stor.

Tabellen (toppfart km/h) under illustrerer poenget:

PL 17/18

Lag

Toppfart km/t

Romelu Lukaku Manchester United 34.75
Marcus Rashford Manchester United 34.49
Henrikh Mkhitaryan Manchester United 33.68
Anthony Martial Manchester United 33.45
Nicolas Otamendi Manchester City 31.15

Hodestyrke blir også en nøkkel for United. I oppspillsfasen kan de gå en del direkte på Lukaku med bevegelse rundt fra Rashford og andre. Og dødballer vil være åpenbare muligheter for sjanser og mål.

Avslutningsvis må United håndtere Kyle Walker på Citys høyreback. Walker er som høyreback utrolig nok nummer 5(!) på listen over spillere med flest antall touch på motstanders banehalvdel, og det forteller noe om hvilket angrepsvåpen han er. Det vil ikke overraske om Mourinho setter eksempelvis Lingard til å nøytralisere Walker, mens Rashford angriper på motsatt kant der City er svakere.

Oppsummert, ti punkter som blir helt avgjørende om United skal slå Manchester City:

  • Ta ut de Bruyne/Silva, unngå dem rettvendt mot eget forsvar
  • Ta ut Sterling/Sanè med backer som ligger bredt
  • Unngå lange perioder power play rundt egen boks
  • Tvinge City til å slå langt bakfra
  • Bryte rytmen i kampen så ofte som mulig
  • Isolere Otamendi som bakerste mann
  • Ha kontroll på Kyle Walkers løp bakfra
  • Unngå balltap i sekundene etter ballvinning
  • Gjenkjenne tidspunkt for kontringer
  • Dødballer

Game on!

 

 

Pogback!

Så var han endelig tilbake, Paul Pogba!

Med midtbaneeleganten tilbake på laget vant Manchester United 4-1 over Newcastle sist helg, og fremsto med ett som en reell tittelkandidat igjen.

Feilskjærene mot Chelsea og spesielt Huddersfield svekket troen på Manchester United denne sesongen, men med Pogba og super-Zlatan tilbake ser det plutselig bedre ut.

Det er vanskelig å se for seg at United kunne ha tapt mot for eksempel Huddersfield om disse to hadde vært skadefrie og kampklare.

TILBAKE: Paul Pogba imponerte i comebacket mot Newcastle forrige helg.

Jeg har spilt mot Paul Pogba en gang i min karriere. Det var min siste landskamp for Norge, et ydmykende 4-0-tap mot Frankrike i Paris. Pogba var en kommende stjerne på den internasjonale scenen, og jeg husker en spiller som selvsagt var god, men som også hadde denne spesielle auraen som kjennetegner de aller beste spillerne.

Gang på gang kom han dundrende som et godstog gjennom den norske midtbanen og inn i vårt straffefelt, en miks av ferdigheter, fysikk og personlighet som omtrent gjorde som han ville.

Da Manchester United bladde opp den nette sum av en milliard kroner for Pogba før sesongen i fjor, startet en endeløs og meningsløs diskusjon om hvorvidt han er verdt pengene eller ikke?

Faktum er at Pogba er Manchester United-spiller, pengene er betalt og avbetalingen har startet. Det er derfor langt mer interessant å se på hva Pogba tilfører Manchester United.

Tallenes tale er nemlig klinkende klar:

I forårets sesong tok Manchester United med Pogba fra start  0,8 poeng mer per kamp enn de gjorde uten Pogba. I år, i en sesong der United er bedre og tar mer poeng enn i fjor, ser vi nøyaktig samme trend; United med og uten Pogba er to forskjellige lag, og forskjellen er fremdeles 0,8 poeng per kamp.

Nå har jeg ikke sett på statistikken for alle spillere i Premier League, men jeg tror vi skal lete svært lenge etter en enkeltspiller som har en så massiv positiv innvirkning i sitt lag som Paul Pogba.

Hvorfor er Manchester United bedre med Paul Pogba?

United under Mourinho har som utgangspunkt et defensivt fokus. Som alltid med Mourinhos lag, første prioritet er å holde tett bakover, og de fleste spillerne har primært defensive oppgaver som legger begrensninger på det offensive. I dette bildet og i dette laget passer Paul Pogba perfekt som en motvekt. Pogba tar seg visse friheter defensivt, og vi som ser fotball med analytiske øyne ser ofte at han jukser defensivt, blant annet ved å la sin mann gå og sluntre unna noen av de defensive løpene som man strengt tatt skal ta i Mourino`s lag. Derfor var signeringen av Matic en nøkkel for Mourinho. Med Matic som partner sentralt på midten kan Mourinho tillate seg at Pogba bruker mer krefter offensivt. Newcastle-kampen illustrerer dette med enkel matematikk; Pogba kunne avverget 0-1 med større defensiv innsats, men skaper 2 mål fremover med aksjoner som ingen andre United spillere tar. Den målgivende pasningen til Martial og forspillet er verdensklasse, og Pogbas scoring kommer etter et sugende offensivt løp.

Pogba mot Newcastle; ett baklengs og to fremover – summen er pluss. United vinner.

I tillegg til de rent kvalitetsmessige sidene ved Pogbas spill, er det et annet og undervurdert element ved en spiller av hans kaliber. Personligheten og auraen er smittsom, og sprer selvtillit og tro hos lagkameratene. Som nevnt, de aller beste spillerne spiller med en autoritet og ro, det er som om de alltid signaliserer med kroppsspråk og væremåte: Gi meg ballen!

Tenk Cristiano Ronaldo, tenk Zlatan Ibrahimovic. Uansett kampbilde, forrige situasjon, kritiske røster eller ei, de vil alltid skape noe, alltid ha ballen. En slik spiller er også Paul Pogba.

Da Manchester United hadde tapt for Chelsea på Stamford Bridge satt jeg i presserommet med Øyvind Alsaker og ventet på Josè Mourinho. Vi var begge spente på hvordan han ville forklare en tannløs og underlegen prestasjon. Mourinho`s analyse var nøktern, og konklusjonen framtidsrettet; vi trenger våre beste spillere tilbake på banen. Mourinho visste det – for å ta opp tittelkampen med suverene Manchester City trenger han Pogbas x-faktor. Han trenger en spiller som kan låse opp et forsvar og skape noe. Vi så det mot Newcastle, og vi vil se det mot Brighton i dagens kamp:

Paul Pogba løfter Manchester United.

Moyes må levere

Mitt første møte med innsiden av engelsk fotball var et treningsopphold hos Everton i november 2004. Jeg var ung og ganske urutinert etter noen få sesonger med Viking i Tippeligaen. Everton var høytflyvende, og under manager David Moyes ledelse lå laget på en meget sterk 3. plass i Premier League.

Linken mellom David Moyes og daværende Viking-trener Roy Hodgson var god, og Everton hadde visstnok sett meg spille flere ganger på Viking stadion den høsten. Likevel, på vei over Nordsjøen var det surrealistisk å tenke på at en overgang kunne bli en realitet.

Vel framme i Liverpool bar det rett til Evertons gamle treningsfelt, Bellefield. Dette var i tiden før PL-klubbenes massive oppgradering av treningsanleggene, og Bellefield var et typisk engelsk treningsanlegg med åpne porter, et gammelt murhus sum huset administrasjonen, og noen få, men perfekte gressbaner til trening for A-laget.

Bilderesultat for bellefield everton training ground

Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg hos Everton, utover at jeg naturligvis var klar for trening med A-laget når det ble tid for det. Men nå var det tidlig om morgenen, spillerne var enda ikke kommet på jobb, men noen få kontorer hadde lys i vinduene. Et av disse lå i andre etasje, og det var opp hit jeg ble geleidet av en hyggelig sikkerhetsvakt ved ankomst Bellefield.

På kontoret, tidlig om morgenen, ble jeg møtt av David Moyes og hans mangeårige assistent Alan Irvine. Det er vanskelig å tenke seg en tryggere og bedre introduksjon til engelsk fotball enn den disse to ga meg i løpet av en halvtimes tid på managerkontoret. Det var noe folkelig, solid og ekte ved både Moyes og Irvine. Et par kopper english breakfast tea, en prat om norsk og engelsk fotball, og så var jeg klar til å gå ned trappene og inn i min første engelske garderobe. Moyes fulgte meg ned, og introduserte meg for spillerne en etter en. Der satt de alle sammen. Stopperkjempene Weir og Stubbs, midtbaneelegantene Arteta og Gravesen, spissene Tim Cahill og Duncan Ferguson. Jeg fant plassen min, og treningen(e) gikk veldig fint. Siden har jeg ofte tenkt på David Moyes og måten han tok seg tid til en ung førstereisgutt fra Norge. Det ble aldri noen overgang til Everton (jeg vet ikke hvorfor), men jeg vet at David Moyes er en fotballens gentleman, en mann med verdighet og integritet, og en mann som personifiserer alt jeg senere lærte var karaktertrekkene til en ekte engelsk manager.

Irvine doesn't hold a grudge after David Moyes didn't offer him a role on moving to Manchester United

Flere år senere, da jeg hadde gått til Fulham og spilte mot Everton i kamp, ville Moyes alltid slå av en prat og konkludere med at det var synd at det aldri ble noe av overgangen den gang i 2004. Nå hører det med til historien at vi sjelden eller aldri fikk poeng mot Moyes og hans Everton-lag, ihvertfall ikke på Goodison Park. Han skapte noe helt spesielt der oppe. Et lag tuftet på organisering, kameratskap og engelsk mentalitet, med masse løps- og duellkraft, og innlegg i boksene som et av sine fremste angrepsvåpen.

Etter mine møter og erfaringer med Moyes har jeg alltid fulgt ham tett, og pratet senest med ham før kampstart da han var Sunderland-manager før møtet med Manchester City i fjor. Moyes’ reise, til Manchester United, via spansk fotball og Real Sociedad, og videre til et fryktelig opphold som endte med nedrykk hos Sunderland, har nå gått videre til West Ham. Han har aldri klart å gjenskape magien fra Everton, og man stiller seg flere spørsmål:

Har utviklingen i engelsk fotball løpt fra David Moyes? Er det mulig å skape samholdet, den engelske mentaliteten og den engelske spillestilen i dagens Premier League?

West Hams supportere er langt fra sikre, og man kan forstå deres tvil da Moyes ble ansatt. Fotballsupportere har kort minne, og Moyes huskes nå som mannen som sto hjelpeløs på sidelinjen på Sunderland`s Stadium of Light, og så mørket senke seg over klubben som til slutt måtte rykke ned etter mange års kaos og nedgang. De som kjenner forholdene i Sunderland, vet at betingelsene for å klare jobben var nær sagt umulige. Moyes levde med frustrasjonen, bortforklarte ikke, og gikk ned med skuta. Han kom aldri i gang med prosjektet sitt, lagbyggingen sin, og måtte i stedet drive den form for kortsiktig brannslukking som altfor mange Premier League-klubber bruker mesteparten av tiden og ressursene på.

Så også med West Ham, som hadde visjoner om å erobre en posisjon som globalt fotball-brand med flyttingen til London Stadium. Slik har det foreløpig ikke gått. Fasiten så langt er en hjemmearena som ikke føles som hjemme, og et lag der spillerne opptrer mest for seg selv. Slaven Bilic måtte betale prisen.

Det er altså en formidabel oppgave David Moyes har tatt på seg, og han er nok glad for å ha fått med seg sin gamle kompanjong Alan Irvine på sidelinjen. Irvine kan mer enn å koke tevann, og sammen går de i gang med å samle West Ham-troppene. Moyes vil ta fatt i organisering og vilje til å løpe for laget. West Hams mange individualister må fungere i et kollektiv. Stjernenes individuelle ønsker må forenes i et felles prosjekt.

Når Moyes leder sine nye gutter ut i første kamp mot Watford på søndag, vet han at mye taler mot ham. Opinionen er usikker på om han fremdeles duger på dette nivået. Fansen hadde ønsket seg et navn med mer schwung. Spillerne ønsker seg bare et resultat de kan leve med.

Og det samme gjør Moyes. For slik er Premier Leagues nådeløse virkelighet: Manageren kan være et godt menneske. Han kan ha kunnskaper og personlige egenskaper som gjør ham i stand til å gjøre jobben. Han kan ha langsiktige planer om utvikling av spillestil, lag og klubb. Og likevel, han kan feile omtrent før han har begynt, på marginer, lite flyt, tilfeldighetenes spill. Kanskje får vi se et West Ham som opptrer kollektivt, klokt og hardtarbeidende, men i siste minutt fyrer Watford fra langt hold og ballen limer seg opp i krysset.

Tap eller seier. Den første kampen er den viktigste. Den første kampen er også kampen der manageren har minst mulighet til å påvirke. Han er prisgitt tilfeldigheter mer enn noen gang.

For David Moyes begynner det igjen søndag 17.00.

 

Mourinhos blindgate

Toppoppgjøret på Stamford Bridge mellom Chelsea og Manchester United hadde alle ingredienser vi ønsker i en fotballkamp. Dramaturgien var perfekt: José Mourinho, Chelseas mestvinnende manager noensinne, returnerte til scenen der han opplevde sitt verste tap da tilsvarende kamp i fjor endte 4-0 til Chelsea og Antonio Conte.

Conte var også under press. 0-3-tapet for Roma i Champions League var uakseptabelt, og Conte hadde samlet sine spillere til oppvaskmøte på treningsfeltet i Cobham to dager etter besøket i den italienske hovedstaden. En av konsekvensene var at David Luiz, en av få som konfronterte Conte i møtet, ble henvist til tribunen.

Luiz ble bedt om å holde seg hjemme fredag, trente på egenhånd lørdag, og med Chelseas ungdomsspillere søndag. Hans fremtid i klubben er uviss etter konfrontasjonen med Conte.

Conte satte i stedet sin lit til Andreas Christensen i hjertet av forsvaret, og kunne endelig sende N’Golo Kanté ut i kamp igjen. Dermed valgte Conte en 3-5-1-1 formasjon, med Hazard i en fri rolle bak Morata. Mourinho, som riktignok lider under savnet av Pogba, innrettet seg, og matchet opp Conte på kantene med en 3-4-3 formasjon. Henrik Mkhitaryan, et potensielt bindeledd mellom midtbanen og Lukaku/Rashford på

USYNLIG: Danske Andreas Christensen hadde god kontroll på Romelu Lukaku under søndagens oppgjør.

topp, ble ofret til defensiv jobb mot Kanté. Da Mkhitaryan ble byttet ut etter en times spill hadde han vært banens minst synlige spiller, med Lukaku som en annen sterk kandidat til den betegnelsen.

 

Manchester United startet kampen i tråd med David Unsworths favorittuttrykk (front foot), og det var tegn til at Mourinho implementerte samme taktikk som da United slo Chelsea 2-0 på Old Trafford i fjor. Da ble Pedro og  Hazard tatt ut av kampen gjennom aggressivt mann mot mann-spill, en taktikk som også fungerte bra i cup-kampen på Stamford Bridge noen uker senere, helt til utvisningen av Herrera

Dermed fikk vi et kampbilde med intense, kompakte situasjoner med mange spillere i ballområdet. En type kamp som setter enorme krav til spillernes nærteknikk, overblikk og ro i stressende situasjoner.

Noen avgjørende elementer i et slikt kampbilde mellom to jevne motstandere:

  1. For spillerne sentralt i banen – i hvilken grad er de i stand til å beholde ballen og frigjøre spillere med mer rom? (Særlig vingbacker og stoppere)
  2. For bakre treer i begge lag – i hvilken grad er de i stand til å slå pasninger som er fremoverrettede og bryter gjennom linjene i motstanderen?
  3. For spissene – i hvilken grad er de i stand til å beholde ballen under tett markering/press fra aggressive forsvarsspillere?

Disse tre elementene i kampen var avgjørende, og Chelsea var bedre enn Manchester United.

Kanté, Bakayoko og spesielt Fabregas/Hazard behersket de små rommene bedre enn Matic/Herrera/Mkhitaryan. Merk også at Hazard kunne droppe ned og gjøre dette til en sentral 4 mot 3 kamp i kampen. Bailly måtte tidvis støte langt ut av egen forsvarsrekke for å jakte Hazard, og Morata var kvikk til å oppfatte dette og true rommet Bailly forlot.

Chelseas bakre treer spilte tidvis med høy risiko, men slapp unna med det, og dette var en ny nøkkel i kampen. Christensen, Azpilicueta og Cahill spilte med ro og fin risikovurdering, mens i motsatt ende viste Bailly, Smalling og Jones sine klare begrensninger offensivt, trolig også hemmet av en mer restriktiv instruks fra Mourinho enn den Conte gir sine bakerste spillere.

Alvaro Morata trådte i karakter i denne kampen, og ga et tydelig svar på tiltale til den utfordringen Conte må ha gitt ham. Mer fysikk, mer råskap, større aksjonsradius. Morata var et konstant uromoment, i motsatt ende av banen falt Romelu Lukaku fullstendig igjennom i en kamp som denne. Når belgieren blir svermet av motspillere og matchet på fysikk, blant andre av en imponerende Azpilicueta, fremstår han som for tung og lite mobil. Lukaku hjemsøker de svakere lagene i Premier League, men har til gode å overbevise i toppkampene.

På 0-0 kunne begge managerne si seg noenlunde fornøyd med status quo. Dette endret seg i det øyeblikket Morata helt fortjent sendte Chelsea foran med 1-0. Azpilicueta tok et glitrende initiativ som man ikke kunne se for seg fra en av Uniteds tre bakerste spillere. Bakayokos decoy-run dro Smalling ut av posisjon og Bailly så faren for sent. Dermed kunne Morata på majestetisk vis stige til værs og heade utagbart bak De Gea.

Hva gjorde Mourinho? Han kastet inn Fellaini, en spiller som hadde trent for første gang fredag og meldt seg til tjeneste for laget. Fellaini betyr route-one og andreballsspill, likevel gjorde han seg mest bemerket med et par fryktelige balltap på egen halvdel som Chelsea nær utnyttet til å doble ledelsen.

En farlighet ble det, da den ellers meget gode Christensen feilberegnet og Fellaini kunne bryste ned til seg selv før han avsluttet over. Dermed ebbet det ut i 1-0 til Chelsea, og Mourinhos fryktelige statistikk borte mot the big six fortsetter. Elleve kamper, seks tap og fem uavgjorte som alle har vært 0-0.

Ja da, vi kjenner alle Mourinhos kyniske og pragmatiske tilnærming i toppkampene. Lav risiko, vente på motstanders feil, spille på resultat. Etter denne rekken av kamper er det likevel betimelig å stille spørsmålet om denne tankegangen holder i den nye Premier League-æraen? Disse lagene gjør sjelden feil. Faktisk så sjelden av Wayne Rooneys mål borte mot Tottenham i fjor er Uniteds eneste scoring borte mot «the big six.»

Holder det?

Chelsea, Manchester City, Tottenham, Liverpool og Arsenal har ett fellestrekk som United mangler, et offensivt spillemønster som går ut på å frigjøre de beste spillerne i posisjoner der de kan plage motstanderen. Manchester United viser ingen tegn til å ha et slikt mønster. Det er ikke mulig å se et bindeledd mellom forsvarsblokken og spissene. Mata spilte ikke, og Mkhitaryan ble redusert til en statist i skyggen til Kantè.

På pressekonferansen etter kampen snakket Mourinho i kjent stil om savnet av Pogba, og det er vitterlig et faktum at Pogba kunne gjort en forskjell her. Men med et transferbudsjett som andre kan drømme om kan det ikke være slik at savnet av en spiller etterlater laget ute av stand til et kollektivt angrepsmønster.

Mourinho er en defensiv trener, og disse toppkampene på bortebane taler sitt tydelige språk:

Han er ikke i stand til å etablere et offensivt spill som truer motstanderen nok.

Ta Chelsea som eksempel. Conte har en offensiv trussel i forsvarsspillere som tar løpet fremover og utnytter ubalanse, eksemplifisert ved Azpilicueta på scoringen. Conte har kreativitet fra midtbaneposisjonen, spesielt ved blikket til Fabregas. Videre har Conte relasjoner og bevegelsesmønstre når spillet vris til motsatt vingback. Og viktigst av alt, Conte har motsatte bevegelser og spillmønstre helt fremme, tydeligst demonstrert ved flikk i blinde mot en feilvendt Morata.

Mourinhos offensive plan er vanskelig å få øye på, og når Fellaini kommer inn sitter man igjen med en følelse av at den offensive utviklingen i Premier League har løpt fra Mourinho.

Dette er Mourinhos blindgate, og hans evne og vilje til å gjøre noe med det vil være avgjørende for om Manchester United kan vinne ligaen under hans ledelse.

Man kan selvsagt påpeke at United ligger som nummer to, og poengmessig har kommet godt fra de første elleve rundene. Videre er United sterke mot antatt svakere lag. Men – mangelen på offensivt mønster i toppkampene som avgjør ligaen er slående.

I desember møtes United og City til en kamp som langt på vei kan bestemme utfallet av årets Premier League. Forhåpentlig har Mourinho alle sine beste spillere tilgjengelig til den kampen.

Til den tid bør Mourinho ha kommet frem til en ny strategi. Om han evner å finne en slik strategi vites ikke.

Fem ting vi lærte i den 10. Premier League-runden

Manchester City er det beste laget i Premier Leagues historie

10 kamper. 28 poeng. 35 scorede mål. Det er nøkkeltallene, og bak disse ser vi et komplett fotballag og en Pep Guardiola som smiler stadig bredere. Manchester City virker utilnærmelige, og en vanskelig bortekamp mot defensive West Bromwich Albion ga nye 3 poeng. Resultatet (3-2) gir et uriktig bilde av kampen, for her kunne og burde City vunnet med klarere sifre. Dette var også dagen da Manchester City slo rekorden i antall vellykkede pasninger. Opta har ført statistikk med dette i over et tiår, og 844 vellykkede pasninger er Citys nye rekord. Kampen varer i 90 minutter, og ballen er ute av spill en stor andel av disse. Gjør litt enkel matematikk og du skjønner at Manchester City var relativt dominerende på The Hawthorns. Kan  noen hindre Pep Guardiolas menn i å ta tittelen?

Josè Mourinho lignet seg selv igjen

Kampen mellom Manchester United og Tottenham var kampen om å være Manchester Citys sterkeste utfordrer denne sesongen. Med Uniteds besøk på Anfield friskt i minne var det oppløftende å se at Mourinho sendte sine menn ut for å vinne. Med spillere som var aggressive og fremoverrettede klarte United tidvis å få Tottenham ut av rytmen, og sto til slutt igjen som fortjente vinnere. Fysikk, mann mot mann og direkte spill kan være oppskriften også neste helg mot Chelsea, og ikke minst når City og United møtes senere i sesongen. Mourinho hysjet på hele verden i sekundene etter kampen, og har plottet en plan for ligatittel.

David Unsworth løser ikke Evertons problemer

Det finnes flere gode argumenter for å sparke en manager når klubben underpresterer. Det gir ofte en umiddelbar resultateffekt, spillertroppen samler seg om prosjektet og man kan stake ut en ny retning. Etter en ligacup-kamp og en seriekamp mot Leicester har ikke Everton-legenden Unsworth lykkes med noe. Fasiten er to tap, en rekke misfornøyde stjerner som er skjøvet ut i kulden, og et like stort savn etter en målscorer. 25 innlegg og cornere mot Leicester, ingen kvalifiserte avslutninger. Everton må snarest finne en solid, permanent manager, og bør starte jakten på en nummer 9 som kan signeres tidlig i januarvinduet.

Troy Deeney er Premier Leagues urokråke

Elsket og hatet, Troy Deeney er politisk ukorrekt i stilen. Etter Arsenal-kampen snakket han rett fra levra om Arsenals pysete forsvarsspillere, i helgens kamp fulgte han opp med scener som lignet andre idretter enn fotball. Tommelgrepet på Joe Allen og Ryan Shawcross flyvende gjennom luften som en sekk poteter deler opinionen rundt Troy Deeney. FA kan godt komme til å ha et ord med i debatten når de får sett på videoen.

Slaven Bilic kjenner presset

SLAGEN MANN: Slaven Bilic var langt nede da Palace utlignet til 2-2 på lørdag. Foto: Reuters/Matthew Childs

Etter 95 minutter av bunnkampen mot Crystal Palace hadde West Ham tre poeng i lomma, og ballen nede ved hjørneflagget til Crystal Palace. Michael Antonio trengte bare å stå der i noen sekunder, og Bilic ville fått tre sårt tiltrengte poeng. Antonio slo et uforståelig innlegg, Palace gikk i angrep og Zaha utlignet. Bildene av Slaven Bilic langs sidelinjen etter kampen talte sitt tydelige språk; denne mannen merker presset. Neste lørdag kommer Liverpool til London Stadium.

 

Så nådeløs er fotballen på dette nivået

Helt siden glansdagene til Rio Ferdinand og Nemanja Vidic har det ligget et slør av usikkerhet over stopperplassene til Manchester United. Hvem som helst vil ha problemer med å leve opp til standarden som Ferdinand og Vidic i sin tid satte. De to var komplette midtstoppere som behersket alle deler av spillet. Komfortable med ballen, kompromissløse i duellspillet, modige og med evne til å forsvare store rom 1 mot 1 om nødvendig, og i stand til å spille kamp etter kamp over flere sesonger uten skadeavbrekk. Kort sagt, et perfekt midtstopperpar i Premier League, og det beste partnerskapet jeg sto overfor i min tid i engelsk fotball.

Siden den gang har Manchester United lett etter midtstoppere som kan levere på like jevnt og høyt nivå som disse to, med vekslende hell, og uten å finne noen som er bautaer på samme måte. Dette har vært en avgjørende faktor i Uniteds relative fall i toppen av engelsk fotball de seneste årene. Kontinuitet og kvalitet på midstopperplass er en helt avgjørende faktor i en lag med suksess.

I sommer hentet Manchester United nok en midtstopper da svenske Victor Lindelöf ble hentet fra Benfica for over 300 millioner kroner. Inflasjon i overgangssummer er vi for lengst blitt vant med, men denne prislappen innebærer en viss forventning om kvalitet, og i tillegg hviler det et grunnleggende press på enhver Manchester United-spiller, et press som går utenpå det spillere i de fleste andre PL-klubber må leve med.

For 23 år gamle Lindelöf, som gjorde komètkarriere gjennom gradene i Benfica etter overgangen fra svensk fotball i 2011, gikk drømmen i oppfyllelse da selveste Manchester United, blant alle verdens midtstoppere, valgte å gå for nettopp ham.

Så langt har drømmen lignet et mareritt.

Victor Lindelöf er en rolig og spillende midtstoppertype, fint bygd for stopperrollen, men som selvsagt manglet erfaring med tempoet og de fysiske kravene i engelsk fotball, til tross for erfaring fra det svenske landslaget. Det er faktisk ingenting som kan forberede deg til engelsk fotball, særlig i midstopperposisjonen.

Josè Mourinho ga Lindelöf en del kamper i oppkjøringen til årets sesong, og han viste prov på flere kvaliteter. Likevel er dette en nådeløs verden, og ett feiltrinn i treningskampen mot Real Madrid var nok til at folkedomstolen og Mourinho gikk inn i årets sesong usikre på om Lindelöf holdt nivået.

Dermed måtte Lindelöf finne seg i å stille seg bakerst i rekken av etablerte midtstoppere i United, bak spillere som Eric Bailly, Chris Smalling og Phil Jones. Sistnevnte har endelig fått ut sitt store potensiale denne sesongen, men sist helg mot Huddersfield måtte Jones gå ut med skade. Ettersom Eric Bailly fra før var ute med skade, ble det endelig Victor Lindelöfs tur til å prøve seg i Premier League, hans første virkelige test etter et overtidsinnhopp i 0-0-kampen mot Liverpool på Anfield.

Lindelöf kunne neppe fått en verre start i Premier League. Etter få minutter på banen mistet Juan Mata ballen på midten, og få sekunder senere lå ballen i eget nett etter at en ryggende Lindelöf ikke kunne stoppe Huddersfields kontring.

Er det Lindelöfs feil?

Ikke direkte. Pasningen til Mata er svak, og Mata misser mottaket, men i et tidels sekund tenker man at Lindelöf, som i utgangspunktet står litt for lavt, kunne tatt steget fremover heller enn bakover, slik Ferdinand eller Vidic ville gjort i sin tid. I stedet blir Lindelöf ryggende, enhver midtstoppers verste scenario, og da er det vanskelig å hente seg inn uten hjelp fra lagkameratene.

Dette baklengsmålet kunne Lindelöf levd fint med, men ikke lenge etter kommer situasjonen som får Mourinho og United-fansen til å tvile.

Det lange utspillet fra Huddersfields keeper skal være barnemat for en midtstopper i United. Alternativene er mange: Heading til venstreback, stopperkollega eller en ledig midtbanespiller. Flikk til keeper de Gea. Demping med brystet og igangsetting av spillet.

I stedet misser Lindelöf uforståelig, og Huddersfield går opp i en 2-0-ledelse. Kampen huskes dermed som tapte poeng for United, og Viktor Lindelöf får skylden. Så nådeløs er fotballen på dette nivået. Feil tillates ikke, og når de oppstår blir de skjebnesvangre, spesielt på midtstopperplass. De beste stopperne er de som ikke gjør feil.

Det hører med til historien at Viktor Lindelöf fikk sjansen igjen i cupkampen mot Swansea tirsdag, og revansjerte seg sammen med et reservepreget United-lag i en komfortabel 2-0-seier.

Hovedinntrykket er imidlertid det samme:

Kan Josè Mourinho stole på Viktor Lindelöf?

Til helgens toppkamp mot Tottenham meldes det at både Eric Bailly og Phil Jones skal være klare til kamp, og den unge svensken må nok belage seg på å se kampen fra benken eller tribunen.

Klubblegenden Ryan Giggs var etter Huddersfield-fadesen raskt ute og påpekte at storspillere som Jaap Stam, Nemanaja Vidic og Patrice Evra trengte tid i United-trøyen. Denne støtten trengte Lindelöf, vel vitende om at en mann som Luke Shaw virker å være avskrevet i Mourinhos planer.

Starten har vært tung, men det er historie. Viktor Lindelöfs fremtid i Manchester United vil avhenge av flere faktorer. En av dem; Josè Mourinhos tanker om svensken hittil, er det lite å gjøre med.

Men man kan alltid spille rollen som superprofesjonell spiller. Først på trening, sist hjem. Opptatt av laget. Tålmodig. Mentalt sterk i motgang, ydmyk i møte med kritikken.

I foreningen for skandinaviske midtstoppere er troen sterk på at Viktor Lindelöf reiser seg etter en vanskelig start i verdens mest kjente røde drakt. Når neste mulighet kommer, må han komme seg gjennom uten feilskjær… No pressure.

Midfield Maestro de Bruyne

Vi må snakke om Kevin de Bruyne.

Manchester City fremstår for tiden som tett opp mot et komplett lag.

FANTASTISK FOT: Stoke-forsvaret fikk virkelig gjennomgå mot Kevin de Bruyne i helgen. Foto: Reuters/Jason Cairnduff

Pep Guardiola har adressert usikkerhetsmomentene fra forrige sesong: Keeperplassen er vesentlig forsterket med Ederson. Høyrebacken er inntatt av Kyle Walker, en spiller som tilfører løpskraft, fart og fysikk. På venstrebacken fikk Guardiola en dårlig nyhet da twitterkongen Benjamin Mendy ble langtidsskadet, men Fabian Delph har så langt vikariert med stort hell.

Det kollektive gjenvinningspresset og balanserollen til Fernandinho har gjort jobben enklere for stopperne Stones og Otamendi. Fremover på banen har de offensive stjerneskuddene Sterling, Sanè, Aguero og Jesus blomstret samtidig.

Etter åtte kamper i Premier League er fasiten 22 poeng og 29 scorede mål. Om City fortsetter målorgien vil de ende på tett opp mot 140 scorede mål denne sesongen, og de vil smadre PL-rekorden til Chelsea fra 09/10 på 103 mål…

City ser altså sterkere ut enn noensinne. Likevel er det Kevin de Bruyne vi må snakke om. Belgieren spiller nå fotball på et nivå som Premier League ikke har sett tidligere. I sin offensive midtbanerolle er han dirigenten i Manchester Citys spill, og arkitekten bak det  ene praktangrepet etter det andre.

Stoke-manager Mark Hughes, som hjelpeløst måtte se sin keeper plukke ballen ut av eget nett syv ganger på Etihad lørdag ettermiddag, sa det ganske godt i sin oppsummering etter kampen:

They have De Bruyne who is head and shoulders above any player in the Premier League in my view because of the way he can dictate and effect the game.

De Bruyne sto bak ikke mindre enn fire mål på Etihad lørdag, og måten han serverer lagkameratene på er verdig en grundig gjennomgang og en tilhørende hyllest.

Fra ung alder innprentes det i fotballspillere at den ultimate pasningen er en pasning som åpner et forsvar, og som samtidig gjør det enklest mulig for medspiller å ta imot ballen.

Vi kan egentlig slutte å snakke om dette teoretisk, og heller lage en Kevin de Bruyne eksempelvideo fra lørdag:

«Gabriel Jesus sender City i føringen»:
De Bruyne skaffer seg rom bredt i banen på en City-kontring. Legg merke til at han har så god kontroll over ballen at han kan se opp flere ganger for å lese lagkameratenes bevegelser. Hans glitrende fotballhode vurderer alternativer for og imot, og idet han ser Kyle Walker i full spurt har han bestemt seg. De Bruyne har så god kontroll at han kan tillate seg å kun se på Kyle Walker. Han vurderer fart og løpsretning, og slår en pasning som er perfekt på alle måter. Walker trenger ikke å ta et touch eller å justere fart eller løpsretning. De Bruyne har instruert Walker med pasningen sin.

«Sterling pirker inn 2-0 til City»:
De Bruyne mottar ballen fra Leroy Sanè, og åpner opp for skudd med høyrefoten. SAMTLIGE Stoke-spillere forventer at de Bruyne skal forsøke et skudd i lengste hjørne med høyrefoten. Men Manchester Citys spillere har fordelen av å se genialiteten til de Bruyne på trening hver dag, og vet at noe annet kan komme. Derfor fortsetter Sanè løpet sitt. Engelskmennene kaller dette “reverse pass”, og denne fra de Bruyne er rett og slett på et helt eget nivå. Legg merke til at han etter mottaket ikke engang ser Sanè! Kunstneren de Bruyne ser ting andre ikke ser, og er i stand til å forutse bevegelser både hos mot- og medspillere. Dermed spilles Stoke fullstendig sjakkmatt med en pasning, og hele forsvaret er satt ut av spill.

«Gabriel Jesus med sin andre scoring for dagen»:
Manchester Citys grunnspill er designet for å slite ut og frustrere motstanderen. Likevel er det eksplosjonen som er iøynefallende, øyeblikket der en spiller åpner døren og får publikum opp av setene. Kevin de Bruyne er mannen som gjør det oftere enn noen andre. Fra tribunen eller TV-stolen ser vi pasningen han bør slå, men vær klar over at bare det å se pasningen er langt vanskeligere på banen. De Bruyne ikke bare ser pasningen, han venter også til det riktige øyeblikket, og slår pasningen med en teknisk kvalitet som er så gjennomført høy at Jesus ikke engang behøver å justere steglengden i løpet sitt. Verdensklasse.

«Sané setter inn 6-2!»:
Dette er en pasning fra en annen planet. Jeg var inne på at vi som tilskuere ofte kan se pasningen, og vi sitter bare på kanten av stolen og spør oss selv om spilleren
a) ser den
og
b) kan slå den
Og så finnes det også pasninger som man ikke engang som tilskuer kan se, pasninger som er så gjennomført fotballintelligente at kun ytterst få spillere kan hente de frem. Denne pasningen fra Kevin de Bruyne er en slik pasning. Idet han setter fart skal han altså ikke bare se Leroy Sanè, han skal også rette pasningen forbi flere hindringer. Forbi en midtbanescreen (Fletcher), mellom to stoppere og inn bak backen (Cameron). Igjen, pasningen er vektet og rettet så perfekt at Sanè ikke behøver å justere løpet sitt. Han kan bare sette venstrefoten til.

Som bare for å understreke poenget, de Bruyne vartet opp med nok en målgivende pasning i gårsdagens Champions League-seier mot Napoli. On fire.

Les mer om seieren her – og se scoringene i Sportsnyhetene inne i saken!

Manchester City er per nå «the team to catch» i Premier League. Hvis det skal være mulig, er det flere utfordringer som må løses av motstanderne. Den første og viktigste utfordringen er å stoppe Kevin de Bruyne, som med kirurgisk presisjon og kvalitet kan åpne ethvert forsvar.

Hvordan stoppe Premier Leagues beste spiller?

Det kan ikke være lenge til vi ser mannsmarkering av de Bruyne. Minst en mann har nok allerede tenkt tanken. Josè Mourinho har garantert en plan!

Når verden står stille

Selv i verdens deiligste fotballeventyr er det noen kamper som blinker seg ut som de helt store. Da kampoppsettet for årets sesong ble presentert 14. juni, kunne man lese seg frem til dato og tidspunkt for alle de 380 kampene. Lørdag 13.30 er ventetiden over for milioner av TV-seere og innbyggerne i to fotballgale byer. Liverpool – Manchester United er det største av alle oppgjør i Premier League.

Det har lenge stått klart for meg at forskjellen på Premier League sett fra innsiden og utsiden er stor. For mens omgivelsene kan lade opp til en kamp som denne i uker, skal spillerne gjøre det på dager. Når Match Day 8 sparkes i gang på Anfield, er en langvarig nedtelling ferdig for omgivelsene, men for spillerne på innsiden har det vært en kort og intensiv kamp mot klokken.

KAMP MOT KLOKKEN: José Mourinho vet hva som må til for å lykkes. Foto: Oli Scarff/AFP

Hvem kan samle troppene, restituere og mobilisere best mulig?

Klopp og Mourinho så det allerede 14. juni. En av årets viktigste kamper kommer rett etter international break, og apparatet rundt spillerne må være i høygir opp mot kampen. En kikk på spillernes oppladning tydeliggjør problemstillingen:

Manchester United har hatt 13 spillere på landslagsoppdrag, Liverpool har hatt 18. Philippe Coutinho og Roberto Firmino, Liverpools brasilianske angrepsduo, har vært på rundreise i Sør-Amerika med stopp i La Paz (Bolivia) og Sao Paulo (Brasil). Siste kamp ble spilt tidlig onsdag morgen.

United-kaptein Antonio Valencia har reist lengst av samtlige spillere. Legg til at storoppgjøret er lagt til lunchtime kick-off, og det er klart at klubbenes medisinske apparater har hatt en nøkkelrolle før poengene skal deles ut på Anfield.

Representanter for Liverpool og Manchester United har fulgt spillerne over hele verden i uken som gikk. De kan etter regelverket ikke blande seg under det som offisielt er tidspunkter for landskampene, men så fort siste kamp er over og landslagene løses opp etter middag på spillerhotellet, har klubbens utsendte tatt tak i sine stjerner.

HAR REIST LANGT: Philippe Coutinho har vært hjemom i Sør-Amerika og nektet Chile VM-deltakelse siden sist Premier League-runde. Foto: Leonardo Benassatto/Reuters

Klokken tikker mot lørdag 13.30.

I denne delen av spillet – spillet før kampen – spares det i disse tider ikke på noe i Premier League-sirkuset. De ansvarlige medisinerne har en komplisert oppgave, som likevel koker ned til å levere spillere til Mourinho og Klopp i best mulig fysisk og mental stand.
Reiseopplegg, kosthold, behandling og søvn. Privatfly, karbohydrater, massasje og sovepiller. Dette er ressursbruk og vitenskap i skjønn forening.

Som Premier League-spiller kan man ofte få følelsen av å være en forbruksvare, og for de 22 som starter på Anfield er denne følelsen aldri sterkere enn i uken som gikk. I spillernes perspektiv handler det om å gjøre alt best mulig, i det som har vært hektiske dager før storkampen på Anfield. Kropp og hode skal nullstilles og lades til kamp.

Fredag kveld er restitusjonstiden over, i det minste mentalt, og man må bygge seg opp til en fullstendig utladning, med verdens øyne rettet mot seg. Mens fans, media og sosiale medier er i full fyr i lang tid før kampen, skrur spillerne først på hodene fredag kveld eller lørdag morgen. Men når de først er på: Anfield lørdag 13.30 er hele deres fokus.

ALLES ØYNE MOT ETT STED: Lørdag formiddag er det her det smeller. Foto: Jason Cairnduff/Reuters.

Tilstedeværelse på gresset, rollen i laget, den individuelle kampen i kampen.

Tilstedeværelsen – det å ha hodet på plass – er en utfordring i disse kampene. Trykket er så massivt, rammen så enorm, energien må spares til bruk når fløyta går. Derfor, i timene før kampstart vil spillerne gradvis gå inn i modus, inntil verden utenfor nærmest slutter å eksistere, og kampen er alt som betyr noe.

Rolle og kampplan er studert og vurdert, og danner bakteppet for den individuelle prestasjonen.
Klopp med intensitet og fart, Mourinho med kalkulert risiko. Som brikker på et brett, spillerne har tydelige oppgaver.

Når alt er gjort på beste vis, står 22 mann på Anfields gressmatte, klare til kamp. Sekundene før avspark er de mest ensomme i tilværelsen som Premier League-spiller. Tilretteleggerne er borte, ingen kan hjelpe deg nå.

Glimtvis kommer inntrykkene; lyden av stadion, en vegg av mennesker, lukten av gresset. Så løfter dommeren fløyten til munnen, sansene skjerpes og det går et brus gjennom kroppen ulikt noe annet. I en ramme av støy, i et oppgjør med historiske dimensjoner, og med alles øyne rettet mot gresset, blir det likevel klart: Mann mot mann – oss mot dem.

Så går fløyta, og det eksploderer i intensitet.

Lovren mot Lukaku.
Henderson mot Matic.
Firmino mot Bailly.

Liverpool mot Manchester United.

Det er lenge siden vi har hatt en klarere favoritt i en PL-kamp

Når Manchester United tar imot Crystal Palace til tippekamp lørdag klokken fire, møtes to lag med totalt forskjellige opplevelser i sesongstarten.

Manchester United har fremstått meget solid. Forsterket av nøkkelsigneringene Matic og Lukaku, der sistnevnte scorer mål på bestilling, ser det ut til at puslespillet har falt på plass for Josè Mourinho. United er et av to suverene topplag så langt i PL, kun Manchester Citys litt bedre målforskjell skiller Manchesters røde og lyseblå i toppen av tabellen.

MASKINERI: Romelu Lukaku og Nemanja Matic har gått rett inn i sentrale roller i laget. Foto: AP/Dave Thompson

I motsatt ende av tabellen ligger Crystal Palace med brukket rygg og en grusom start på sesongen. Null poeng og null scorede mål etter seks kamper er ikke bare svakt, det er historisk svakt idet ingen lag noensinne har startet en Premier League-sesong dårligere. Legg til den rekordtidlige sparkingen av Frank de Boer og stilskiftet i ansettelsen av Roy Hodgson, og du har et skrekkeksempel på vinglete klubbdrift som viser seg i (manglende) prestasjoner og resultater på banen.

Mye taler altså for hjemmeseier, og en kikk på historiske oppgjør mellom lagene gjør at United-supportere kan smile enda bredere.
Manchester United har aldri tapt en Premier League-kamp mot Crystal Palace på 16 oppgjør (W13 D3 L0). Siste Palace-seier i ligaen kom i mai 1991 på Selhurst Park, da de gamle heltene Ian Wright og John Salako scoret i en 3-0-seier til Palace.

Roy Hodgson har heller ingen god historie på Old Trafford. Det vet jeg av egen erfaring, idet jeg ikke kan huske annet enn slaktkamper med Fulham borte mot United.

Det er lenge siden vi har hatt en klarere favoritt i en Premier League-kamp, gitt form, stemning i klubben og historiske faktorer.

Likevel, sjarmen med fotball generelt og Premier League spesielt er at det er kort mellom overraskelsene. Det som fremstår som grei skuring på papiret blir ofte en annen historie på gresset.

Hva kan Crystal Palace gjøre i denne tunge perioden?

TØFF START: Roy Hodgsons Palace har allerede lagt et tøft Manchester-lag bak seg. Foto: AFP/Paul Ellis

Internt i Palace-leiren meldes det ikke overraskende om strukturerte treninger der spillerne drilles i defensiv ramme og fastlagte spillemønstre offensivt. Som ventet, de etablerte spillerne med ´engelsk mentalitet` skjønner tegningen med det samme, og liker det de ser av Hodgson som trener og menneske.

Flere av de unge individualistene trenger tid til å la seg overbevise, og mest av alt trenger de et resultat. Roy Hodgson vet at det tar tid å snu trenden og spillestilen, men etter noen uker i sjefsstolen kan man forvente å se et lag som begynner å ligne på det han ønsker: Korte avstander, hardt arbeid, en lagmaskin.

Videre, hvis man dykker i statistikken, forteller Crystal Palace sine seks første kamper en interessant historie. Målt mot det nye og gode måltallet xG (Expected Goals) fremgår det at Palace poengmessig har fått dårlig betalt sammenlignet med en normal uttelling på sjanser for og imot.

Crystal Palace står dermed først og fremst overfor en massiv mental utfordring: Fokusere på prestasjonen når omgivelsene kun fokuserer på resultater og uro i klubben. Den ultimate motivasjonen som fotballspiller er desperasjonen man kjenner på når man virkelig står med ryggen mot veggen som Palace gjør nå. Denne desperasjonen, brukt på riktig måte, gir mer løpskraft og duellkraft enn noe annet.

Her ligger Crystal Palace sin mulighet på Old Trafford. Ingen forventer noe, kampen er i omverdenen allerede avskrevet som tre poeng for United.

Manchester United på sin side er i flyt, og som storfavoritt er den største fellen en mulig undervurdering av Palace. Det skjer neppe, for dette United-laget har bygget selvtillit, spillestil og killer-instinkt (Lukaku) i sesonginnledningen.

Les også: Lukaku er løs 

Midtuketuren til Moskva kunne vært en negativ faktor, men når man setter seg på flyet etter å ha knust CSKA 4-1 på bortebane er gevinsten ved å fortsette den gode trenden større enn tapet ved å ha reist langt og brukt krefter i 90 minutter.

SOLID: Manchester United vant 4-1 i Russland i midtuken. Foto: AFP/ Yuri Kadobnov

Mourinho vil vurdere kampen, lagenes form og opplevelser i det siste, og fortelle spillerne sine følgende:
Det kommer til å lyse desperasjon av Palace. Ryggen mot veggen, alt å vinne. Hodgsons strukturerte treningsarbeid denne uken, og spillernes kollektive desperasjon etter mål og resultater er et godt utgangspunkt for Palace i denne kampen, men når/hvis United scorer første mål, snur dette til en tanke i hodene fra Sør-London: Here we go again…

Dermed er utgangspunktet klart før kampen på Old Trafford. Fotball er et taktisk, fysisk og teknisk spill, men den mentale delen undervurderes alltid. Dette er en mental kamp, spillere som rir på en bølge mot spillere som ligger nede. Skal United fortsette marsjen mot trofeet, eller får Palace en etterlengtet opptur?

Lørdag klokken 16 får vi svaret.

Forkort ventetiden til PL-runden starter med siste episode av Premier Leaks her:

Lukaku er løs

Da Romelu Lukaku i sommer gikk fra Everton til Manchester United for 75 millioner pund (stiger til 90 millioner), falt en viktig brikke på plass for Josè Mourinho. De fleste var enige om at denne signeringen ville forsterke Manchester United, men at Lukaku skulle starte sin karriere på Old Trafford som han har gjort, kunne United-supporterne håpe, men ikke forvente.

Les også: Unikumet Lukaku: – Han setter frykten i alle stoppere

DRØMMESTART: Her feirer Romelu Lukaku scoring i Premier League-debuten for Manchester United. Siden har drømmestarten fortsatt. Foto: Scanpix

Det er et velkjent faktum at det å kle seg i Uniteds legendariske røde drakt ikke bare er en stor sportslig utfordring, men også en mental prøve selv for verdens mest meritterte fotballspillere. Kulturen og historien i Manchester United forplikter, og mang en spiller har de siste sesongene fått merke at drakten og dens forventninger kan tynge.

Dermed er det desto mer imponerende at Lukaku har innledet sin United-karriere med åtte scoringer på åtte kamper. Seks mål i Premier League, ett i supercupen og ett i Champions League. I tillegg har han rukket å score fire for Belgia, og står da altså med tolv mål før september er ferdigspilt.

Beistet fra Belgia er i fulle omdreininger, og i Mourinhos United-maskineri er han den perfekte nummer 9.

Lukaku har spilt hvert minutt i Premier League, og når vi legger til at spilleren som allerede har levert på høyt nivå i mange år faktisk bare er 24 år, så er det tydelig at denne mannen fort kan utgjøre forskjellen som gir United PL-tittelen. Ikke bare denne sesongen, men i årene fremover også.

Les også: Drømmestarten fortsetter: Lukaku matchvinner

Jeg har fått gleden (?) av å sloss med Lukaku mange ganger gjennom min tid i Premier League, og det er mange gode grunner til at denne spilleren er perfekt for Manchester United. Hvilken type spiss trenger Mourinho i sitt mannskap?

  1. En United-spiss skal være en målscorer.
  2. En United-spiss skal skape rom for andre og gjøre laget bedre.
  3. En United-spiss skal innstille frykt i motstanderen.

Check. Check. Check.

Der Zlatan Ibrahimovich leverte til toppkarakter på 2 av 3 punkter, gir Lukaku i tillegg en ekstra dimensjon. Hans bevegelighet (tross fysikk og tyngde), og vilje til å strekke i bakrommet så snart motstander våger å flytte forsvaret litt opp i banen, gir en ekstra dimensjon og bedre arbeidsforhold til spillere som Rashford, Martial og Mkhitaryan.
Det er sånn sett neppe tilfeldig at disse har levert strålende i sesonginnledningen. Puslespillet går helt enkelt opp med Lukaku.

Når belgieren lukter blod og ser frykten i midtstoppernes øyne, er han nær sagt ustoppelig, noe flere har fått merke så langt i sesongen.
Det beste eksempelet kom i helgens kamp mot Southampton, der Lukaku utgjorde forskjellen på lagene i mål og poeng.

Verktøykassen er nokså tom for midtstoppere som skal ut mot Lukaku, men man må prøve med tilgjengelige midler. På Lukakus scoring mot Southampton gjør Saints` midtstopper Wesley Hoedt alt feil:

Når Lukaku aner at det kan komme innlegg eller oppspill til ham, søker han alltid kroppskontakt med midtstopperen. Så også i dette tilfellet når Ashley Young mottar ballen i venstre kantposisjon. Det verste en midtstopper kan gjøre, er å ta den fysiske kampen i forkant av innlegg/pasning. Dette er nemlig en kamp du er dømt til å tape. I alle mine kamper i internasjonal fotball er Lukaku i en egen klasse hva gjelder kroppsstyrke og fysikk.

TØFFE TAK: Her er Romelu Lukaku i aksjon mot Fulham i sine Everton-dager i 2013. Foto: Sang Tan/AP Photo

Det er faktisk kun Didier Drogba og vår egen John Carew som tåler en sammenligning. Derfor må Hoedt for all del unngå brytekamp, for da går det som det må gå. Lukaku begår nok et frispark i forkant her, men dommerens øyne er rettet mot ballen, og når Hoedt kastes vekk som en tøydukke, er kampen tapt. Hoedt mister kontrollen, og setter seg hjelpeløst ned på kne mens Lukaku på to forsøk får ballen i nettet.

Vi kan bruke scoringen og min erfaring med Lukaku til en slags håndbok til dem som får jobben med å markere ham, det er nemlig noe du må gjøre, og noe du for enhver pris må unngå.

Unngå:

  • Kroppskontakt, annet enn et lite øyeblikk
  • At Lukaku blir rettvendt og får sette fart
  • Fri oppspillskanal til Lukaku (her trengs et par sentrale midtbanespillere til prosjektet)

Virkemidler:

  • Flytt forsvaret så høyt som mulig, og tjuvstart i bakrommet. Lukaku er rask i fart med tar tid på å snu seg.
  • Innlegg/oppspill. Ikke bli stående i brytekamp! Gi heller Lukaku en kraftig dytt et halvsekund før pasningen kommer.  Da kan man få Lukaku ut av balanse og har en mulighet til å håndtere innlegget.
  • Hold armlengdes avstand på oppspill, prøv å lese touchet og vent på hjelp!

Alt dette er lettere i teorien enn i praksis, og det er mye som tyder på at flere midtstoppere, selv om de har studert Lukaku nøye, blir overlatt for mye i 1 mot 1-dueller som man kommer til å tape. For United, Mourinho og Romelu Lukaku er dette godt nytt. Han har startet forrykende, og alt tyder på at det kommer mer – mye mer – fra den belgiske oksen.

Det er mye man savner som pensjonert Premier League-spiller. Markeringsansvar på Lukaku er ikke blant disse tingene!