“Det beste er å få alle spillerne smittet samtidig”

Korona-viruset sprer seg over hele verden. Det helsemessige er selvsagt overordnet for alle, dernest utfordringene som alle bransjer merker i kjølvannet av at samfunnet stenges ned. Premier League har sine egne problemer i korona-krisen. Dette er et innblikk på innsiden i disse dager.

Fotball, som de fleste andre bransjer, er uviktige akkurat nå. Premier League forsøker i disse tider å bruke sin påvirkningskraft til å få befolkningen til å følge myndighetenes anbefalinger.

Samtidig foregår det på mange nivåer hektisk virksomhet. På strategisk nivå (klubbledelse og eiere) handler det om å forstå når Premier League kan komme i gang igjen, eller om sesongen i det hele tatt skal spilles ferdig. Premier League og klubbene har vært i hektisk møtevirksomhet den siste tiden, og foreløpig er all fotball utsatt til tidligst 30. april. Samtidig forteller flere jeg har snakket med at det fremstår helt urealistisk at kampene skal komme i gang i månedsskiftet april/mai. Likevel, mens klubblederne gjør de strategiske vurderingene, må alle andre deler av en PL-klubb forberede seg som om sesongen skal i gang igjen da.

Derfor jobber de medisinske avdelingene på høygir nå. Med spillerne plassert i egne hjem og uten mulighet for fellestreninger, brukes en rekke verktøy for å sikre spillernes mentale og fysiske helse. Klubbene vil typisk dele opp spillertroppen i ulike grupper, og ulike ansatte i medisinsk apparat får ansvar for ulike grupper.

Situasjonen kan sammenlignes med sommerpause i Premier League, med to viktige forskjeller:

  • Det må planlegges for at sesongen skal starte opp på et tidspunkt som er ukjent
  • Spillere og ansatte, som alle andre i samfunnet, løper en risiko for korona-smitte

Derfor har PL-klubbene satt ned egne arbeidsgrupper som gjør risikovurderinger og kommuniserer smittevernstiltak til spillere og ansatte. Som en medisiner forteller meg: “How do we keep 25 players free from community transmission during the early part of the community transmission phase?”

Premier League-spillerne skoleres i disse dager ikke bare i 4-4-2 og soneforsvar, men også i håndvask, hostehygiene og “social distancing”. Måltider leveres på døren, og klubbene forsøker å hermetisk lukke spillerne og deres familier i sine hjem.

STENGT TRENINGSFELT: Det er nå over to uker siden dette bildet ble tatt utenfor Arsenals anlegg i Colney, da det ble kjent at manager Mikel Arteta hadde testet positivt på korona-viruset. Foto: Paul Childs/Reuters

I tillegg til smittevernstiltak hos spillere og deres familier, går det et parallellt spor som handler om fysisk form og det å være klar når sesongen sparkes i gang igjen. Spillerne må gjennomføre daglige treningsøkter hjemme. Dette kan være styrke og kondisjonstrening (weights and conditioning), yoga og grunntrening (pre-hab) eller enkle fotballøvelser i hagen. Klubbene forsøker å holde en daglig rytme, og spillerne har fått utdelt utstyr som kan måle treningseffekt og helsetilstand (GPS-belter etc). Signaler fra disse apparatene går rett til klubben, som måler og vurderer treningsmengde og fysisk form på samme måte som man ville gjort om spillerne var på treningsfeltet.

Samtidig forteller flere på innsiden av Premier League (både støtteapparat og spillere) om mentalt svært utfordrende tider. Spillerne er vant til en beskyttet hverdag som består av en enkel rutine av trening, kosthold og hvile. Den rutinen skal de forsøke å opprettholde til fellestreningene kan starte opp igjen, men mange peker på at det er svært vanskelig å fokusere i en tid der omverdenen er full av fryktelige nyheter. Fotball oppleves uviktig, samtidig ligger det en klar forpliktelse fra klubben om å gjennomføre treningsprogrammer etc.

Flere klubber har tatt konsekvensen av at spillere kjenner på mentale utfordringer som de fleste av oss sikkert kjenner på i denne merkelige tiden. Det er vanskelig å skape seg en hverdag hjemme, og faren er stor for at man blir overforbruker av nyheter og sosiale medier. Derfor bruker mange klubber videomøter til å gjennomføre fellestreninger. Det kan være spinning, kroppstrening eller lignende som gir spillerne et fast punkt i hverdagen. PL-klubbene har også sports-psykologer i apparatet, og heller enn visualisering av scoringer og målgivende pasninger, handler det i disse dager om helt alminnelige psykologiske mekanismer som enhver i hjemmekarantene kjenner på. Ensomhet, hjelpeløshet, tiltaksløshet, frykt.

Alle venter og håper at denne situasjonen snart skal ta slutt. Og jo lenger tid det går, dess fjernere virker PL-fotballen. Dette er en enorm utfordring for PL-klubbene, idet tiden og psykologien jobber mot dem i arbeidet med å gjøre spillerne klar til innsats når den tid kommer.

Samtidig må klubbens medisinere (Sports Science-department) planlegge for oppstart av fellestreninger. Men dette er ikke som oppstart etter en vanlig sommerpause: Den store elefanten i rommet er risikoen for smitte. Ikke bare i Premier League, men i hele fotballverden, sliter ansvarlige medisinere med de samme vanskelige problemstillingene:

Når er det trygt å gjennomføre fellestreninger? Hvordan kan vi sikre oss mot at en spiller er smittet og dermed smitter alle andre?

Karantenereglene gir nemlig PL-klubbene hodebry. Fellestreninger vil, uansett om de starter opp om to uker eller to måneder, være risikosport. Dersom en spiller viser seg å være korona-smittet, må alle nærkontakter i karantene. Alle som deltar på en fotballtrening må per definisjon anses som nærkontakter, og klubbene risikerer derfor en langvarig runddans som det er vanskelig å finne en utvei fra: Enkeltstående smittetilfelle, karantene for spillertroppen i 14 dager. Nytt smittetilfelle ved oppstart, ny karantene. Igjen og igjen og igjen…

Derfor fremstår situasjonen per nå som uløselig. For å gjennomføre en Premier League-trening eller kamp, må man under nåværende retningslinjer enten være sikre på at samtlige spillere er smittefrie, eller så må alle spillerne være immune og ferdige med korona-viruset…

Premier League-spillere er unge, topptrente atleter uten underliggende helseproblemer. Derfor kan man forstå tankegangen jeg hørt fra flere leire de siste dagene:

“The best thing for the Club would be if they all got it at the same time.”

All toppfotball må avlyses

I dag kom nyheten om at Premier League avlyser helgens runde i engelsk toppfotball. Et krisemøte fredag morgen kunne ikke få et annet utfall. Korona-krisen omfatter oss alle, og hele samfunnet preges av epidemien. Avgjørelsen kommer for sent, men er åpenbart helt riktig når den først kommer.

Nyheten om at Arsenal-trener Mikel Arteta hadde testet positivt for Covid-19 var det siste tegnet i en rekke av signaler fra omverdenen som tvang Premier League-sjefene til å utsette helgens runde. Foreløpig er det et åpent spørsmål om Premier League-sesongen kan spilles ferdig.

Neste uke samles UEFA-toppene til krisemøte. Ettersom nyhetene om smittetilfeller også i fotballen kommer på løpende bånd, vil også UEFA tvinges til å utsette/avlyse Champions League og Europaligaen. Korona-epidemien kan trolig ikke stoppes i Europa, og sommerens EM-sluttspill i fotball er også i fare. UEFA-toppene og diverse stakeholders møtes via videokonferanse tirsdag:

https://www.uefa.com/insideuefa/news/newsid=2640887.html

Slik situasjonen eskalerer og utvikler seg fra dag til dag, er det utenkelig at europacupene og EM kan spilles som planlagt. Alle de store turneringene rammes.

Fotballens organer er utvilsomt sent på ballen her. Senest i går kveld ble det spilt kamper i Europa-ligaen, og onsdag kveld var jeg selv tilstede på et fullsatt Anfield da Liverpool og Atletico Madrid møttes i Champions League. Mer om den opplevelsen nederst i denne teksten.

Det er lett å tolke toppfotballens sene reaksjon som et utslag av de enormt komplekse problemstillingene som vil dukke opp i kjølvannet av avlysninger i store turneringer: Når kan turneringene spilles ferdig? Kan det kåres enn vinner? Hva med nedrykk og opprykk?

I en verden der de økonomiske konsekvensene av fotballkamper er så store og omfattende, kan en se for seg en endeløs rekke av komplekse konsekvenser i ukene og månedene som kommer.

Det første og viktigste spørsmålet burde imidlertid enkelt la seg besvare nå:

Alle fotballkamper må avlyses inntil videre.

I takt med at ulike samfunnsfunksjoner stenges ned i flere og flere europeiske land, så er det klart at fotballen ikke kan fortsette som før av minst to grunner:

  • Det er grunnleggende uansvarlig å utsette spillere, dommere og støtteapparat for den smitterisiko som er forbundet med reising og avvikling av fotballkamper.
  • Fotballen må, som et viktig signal til samfunnet for øvrig, gå foran med et godt eksempel på dugnadsånd i tiden som venter oss.

For i en uke som vi vil huske for alltid er det blitt helt klart at fotballkamper er en uviktig aktivitet i den store sammenhengen. Videre er det åpenbart at store fotballkamper, enten de spilles for tomme tribuner eller ikke, tiltrekker seg ansamlinger av mennesker som i nåværende situasjon er uansvarlig.

Som nevnt over, på onsdag var jeg på Anfield for å dekke oppgjøret mellom Liverpool og Atletico Madrid. Reisen og opplevelsen var totalt sett såpass uvirkelig at jeg i går kveld skrev en tekst om hvordan det var å skulle fokusere på fotball midt i alvoret. Jeg deler denne teksten her:

Det slår meg allerede i avgangshallen på Sola flyplass. Et sted som normalt sett er preget av mange mennesker og høy aktivitet er merkelig stille denne onsdag morgen 11. mars. Sikkerhetskontrollen er nesten tom, og ved gaten er det uvanlig få som skal med KLM-flyet til Amsterdam. Situasjonen er den samme på Schiphol, med den forskjellen at her går en stor andel av folk med ansiktsmasker og/eller hansker. På flyet til Manchester merker jeg at jeg begynner å observere mine medpassasjerer. Hvem hoster og nyser? Jeg forbereder meg til kampen på vanlig måte, leser statistikk og info om spillere, men merker at det er vanskelig å konsentrere seg. Jeg gir opp og hører på en podcast om pandemi og smittebekjempelse.

Vel framme på Manchester flyplass merker jeg behovet for å stå med avstand til andre i sikkerhetskontrollen. Jeg legger passet mitt i leseren med hanskene på, åpner døren til taxien på samme måte. På hotellet møter jeg Øyvind Alsaker som vanlig, vi hilser på Korona-måten…

Så er vi på vei til Liverpool, Ingrid Halstensen og Truls Svendsen utgjør teamet sammen med Øyvind og meg. Taxituren skal brukes til planlegging av pitchside-sekvensene og kommenteringen, men samtalen tvinger seg gang på gang over i Korona-diskusjoner.

Vi ankommer Anfield og møter umiddelbart en stor ansamling av Liverpool-supportere med nødbluss, sang og stemning. Det er avsperringer og politi, og vi må trenge oss igjennom folkemengden. Alkoholen flyter. Dette er galskap.

Vel inne på stadion blant kolleger i pressekorpset. Ingen hilser på hverandre, køen for håndvask er lenger enn matkøen. På indre bane tar vi oppstilling for å levere innhold til studio hjemme i Bergen. Vår posisjon er like nedenfor 3000 Atletico Madrid-supportere. Spanjolene kan ikke se fotball i sitt eget hjemland grunnet et stort utbrudd i Madrid, men de kan åpenbart reise til Anfield…

Jeg tar trappene til kommentatorplass, slålomsvingene mellom hundrevis av Liverpool-supportere på level 5. En håndvask så godt det lar seg gjøre før kampen starter. i 120 minutter formidler vi kampen etter beste evne, et episk drama som så ofte på Anfield, men med en ramme som helt fra starten av denne dagen har gitt meg en dårlig følelse. Dette er feil. Dette er uansvarlig. Folk ble smittet av Korona på Anfield denne kvelden.

Vi returnerer til Manchester like over midnatt. Jeg har tidlig fly 05.55 og må opp grytidlig. Flyplassen er full av unge briter som skal på diverse gutte- og jenteturer. Baren er full av skrål og sang og tett kontakt. Jeg vasker hendene fire ganger mellom 04.45 og 05.30. Dette går jo ikke, jeg vil hjem.

Jeg er hjemme i Stavanger klokken 12, sover en time og ser deretter Erna Solberg innføre de strengeste begrensningene på folks frihet i fredstid. Da blir det fjorten dagers karantene på meg, noe som fremstår helt riktig etter det siste døgnet i England. Kampen mellom Liverpool og Atletico Madrid fant sted i dagene der Europa våknet til alvoret. Det må være siste gang på lenge at så mange samles rundt en fotballkamp. I tiden fremover handler det om en mye større og viktigere kamp.

Fotballen kan rulle igjen senere.

Apatiens teater

Old Trafford onsdag kveld. Manchester United, verdens største fotballklubb, taper 0-2 for Burnley. Publikum forlater arenaen i strie strømmer fra det 70. minutt. Skjellsordene hagler. “Glazers out!” Misnøyen rettes ikke direkte mot Ole Gunnar Solskjær, men – i den grad den finnes fotballforståelse i United-hierarkiet – blir det stadig mer åpenbart at Mauricio Pochettino vil være en bedre manager for Manchester United.

Femteplass på tabellen er i seg selv ingen krise. Men bak tabellplasseringen skjuler det seg en rekke ubehagelige sannheter: United opplever poengmessig sin verste sesongstart i Premier League-historien. Avstanden til Liverpool er 33 poeng, avstanden til nedrykk er elleve poeng. Siden Solskjær ble permanent manager i mars forrige sesong har United tapt flere PL-kamper (12) enn de har vunnet (11), en helt uholdbar statistikk for klubben. Laget fremstår fullstendig blottet for effektivt spill mot etablert forsvar, og det etter at Solskjær har ledet laget i over ett år. United har denne sesongen tapt mot Burnley, Watford, Bournemouth, Newcastle, West Ham og Crystal Palace. Elleveren mot Burnley var på papiret et helt ordinært Premier League-lag, og spilte som det. Manchester United er per dags dato et kontringslag; til tider effektive mot de beste, mot alle andre høyst ordinære. Fotballfaglig, vurdert ut fra kampene, er det ingen tegn til bedring hva gjelder kollektivt angrepsspill, samhandling eller spillemønster. United mot etablert forsvar er elleve spillere som finner på ting der og da.

Det er per nå kun klubbnavnet som vitner om storhet, ingenting annet.

Ole Gunnar Solskjær er øverste arbeidsleder i en dysfunksjonell fotballklubb, en fotballklubb som i realiteten i større grad er en forretningsidé enn et sportslig prosjekt. En organisasjon som styrer etter aksjekursen heller enn et ønske om å vinne fotballkamper. En fotballklubb som de siste årene har hatt for vane å gjøre både spillere og managere til dårligere utgaver av seg selv.

Alt dette taler for Ole Gunnar Solskjær, det er argumenter som frikjenner, og kanskje er det slik at ingen manager kan fikse dette laget når det sportslige fokuset til klubbledelsen er så svakt. Likevel fremstår Solskjærs forsvarere i stadig større grad som naive, den innbitte troen på at “dette blir bra bare han får nok tid” er i beste fall en håpefull påstand som ikke lar seg bevise i den virkelige verden.

For den brutale sannheten er følgende: Etter ett år med en manager skal man kunne se en tydelig idé og en identitet hos et fotball-lag. Dersom dette laget har ambisjoner om å vinne ligaen, må man kunne se en effektiv spillestil som forbedres kamp for kamp, en bevegelse som tiltar i styrke og som bringer spillere, fans og klubb sammen om et felles prosjekt.

Manchester United har ingen slik bevegelse. Snarere tvert imot.

Den ubehagelige spørsmålene får enda større kraft fordi en av klodens aller beste fotballtrenere sitter arbeidsledig i London. Mauricio Pochettino har en “proven track record” på å skape nettopp den bevegelsen som Manchester United sårt trenger: Et effektivt grunnspill, en forbedring av enkeltspillere og en positiv energi.

Det er ikke det at Ole Gunnar Solskjær så til de grader fremstår som feil mann for United, men snarere det at Mauricio Pochettino fremstår som rett. Pochettino er høyt respektert i alle leire, en hardtarbeidende fagmann som kan velge og vrake i jobber på øverste nivå. Han er ledig. Hvorfor skulle Manchester United ikke gå for ham som manager?

Jeg vet fra gode kilder at Tottenhams kremmer og styreformann Daniel Levy la inn en usedvanlig klausul i Pochettinos sluttavtale i Tottenham. Dersom en klubb skulle ønske å hente Pochettino før sommeren, skal det betales kompensasjon til Tottenham. Fra sommeren er han fri.

Derfor – slik status er i Manchester United nå – ville det være sportslig tjenesteforsømmelse om klubben ikke undersøker muligheten for at Mauricio Pochettino er United-manager fra sommeren av.

Tiden etter Sir Alex Ferguson har vært bortkastede sesonger for Manchester United. Mens de store konkurrentene Manchester City og Liverpool har igangsatt imponerende sportslige prosjekter, har United gått i blinde, brukt penger som en full sjømann, og i sum neglisjert sin kjernevirksomhet.

Det Manchester United først og fremst trenger, er en trener som gjør laget bedre. En trener som gjennom en tydelig idé og daglig påvirkning flytter laget fra ett nivå til det neste, skritt for skritt. Slik Guardiola gjorde det i City, slik Klopp gjør det i Liverpool, og slik Pochettino gjorde det i Tottenham.

Og slik han kan gjøre det i Manchester United.

Rashford-skade gir Solskjær hodebry

Marcus Rashford har vært Manchester Uniteds beste spiller denne sesongen. Med 14 mål på 22 kamper har 22-åringen båret en tung bør for United, men til slutt brast det for Rashford. Et tretthetsbrudd i ryggen gir Solskjær hodebry før sesonginnspurten og kampen om topp fire.

Etter at Rashford kom inn og for så å måtte gå ut igjen i forrige ukes kamp i FA-cupen mot Wolverhampton, har det blitt klart at spissen lenge har spilt med store smerter. Et tretthetsbrudd i ryggen, vanligvis i ryggvirvelen L5 helt nederst i korsryggen, er et resultat av overdreven belastning over tid. “Pars Interarticularis Fracture” oppstår oftest hos utøvere i ung alder, gjerne etter perioder med mye vekst. Jeg hadde selv akkurat den samme skaden i 13-årsalderen, og husker uker og måneder med smerter, en vending eller et hopp kunne være som et knivstikk i korsryggen. Til slutt ble det uutholdelig og et skadeavbrekk ble resultatet. Ifølge gode kilder i England skal det i Rashfords tilfelle være snakk om “double fracture”, som innebærer tretthetsbrudd på begge sider av ryggvirvelen. Dette fremtvinger et avbrekk på to-tre måneder.

I etterkant av nyheten om skaden har flere kritisert Manchester Uniteds medisinske apparat for rovdrift på Rashford. Hvorfor kom han inn i Wolverhampton-kampen om han slet med ryggen? Fra før av har stjernespilleren Paul Pogba havnet på skadelisten etter å ha hanglet i flere kamper tidligere i sesongen. I Rashfords tilfelle er den medisinske ekspertisen helt tydelig, det er helt umulig å forutse når og om ryggskaden forverres. Snarere blir de beste spillerne ofre i et drepende kampprogram. I PL-programmet får man aldri håndtert belastningsskader etter “boka”, snarere blir perspektivet mer og mer kortsiktig, i en større og større desperasjon etter å få de beste spillerne klare til den neste kampen. Som en ringrev fra PL-miljøet forteller meg:

“This was the straw that broke the camel`s back.”

Eller Rashfords rygg i dette tilfellet…

Heller enn en åpenbar feil fra det medisinske apparatet har vi her å gjøre med en ligning som ikke kan gå opp: Ekstremt kampprogram + ekstreme krav til seier + mangel på erstattere for de beste spillerne = Rashford skadet i lang tid. Eller som kontaktene mine beskriver det:

“The pressure on PL-staff and players is crazy.”

Uten sammenligning for øvrig, så kjenner jeg meg igjen i den umulige situasjonen man står i som nøkkelspiller i et Premier League-lag. Sportslig er man definert som uerstattelig, mens medisinsk bør man hvile. Men man kan vel alltids klare en kamp til, og så en kamp til, og så en kamp til….?

Til slutt er det spilleren selv som sier stopp, idet smertene blir uutholdelige og overdøver både lojaliteten til laget og offerviljen. Bildene av Rashford som haltet av banen mot Wolves talte sitt tydelige språk; dette går ikke lenger.

Det eneste spørsmålet man med rette kan stille er om Ole Gunnar Solskjær gjorde en feil da han gikk inn i sesongen uten større bredde på spissplassen. Brønnpisserne Lukaku og Sanchez ble sendt avgårde, men uten å erstatte kvaliteten og bredden som de representerte.

Akkurat dette poenget fremstår nå som en hodepine som kunne vært unngått for Ole Gunnar Solskjær. Kanskje må han ut i transfermarkedet før overgangsvinduet stenger. Rashford er uerstattelig, men Solskjær kan konkludere med at laget må ha mer skyts i kampen om topp fire. En nysignering nå vil være en panikkhandling og ikke i tråd med langsiktigheten som Solskjær ønsker. I tillegg er det en kjent sak at det vanskeligste (og dyreste) man kan se etter i januar måned er en spiss…

For mens Rashford begynner den lange veien tilbake; med hvile, og etterhvert lett aktivitet med smerte som regulator, så fortsetter det nådeløse PL-kjøret og kampen om poengene. Burnley kommer til Old Trafford allerede onsdag kveld.

Jürgen i januar

MYE Å SMILE FOR: Jürgen Klopp og Liverpool har hatt en enorm sesong. Her etter seieren mot Leicester i desember. Foto: Oli Scarff/AFP

Liverpool stormer videre mot sitt første seriegull på 30 år.

Konkurrentene er i ferd med å miste håpet om at det er mulig å ta igjen Liverpool, i en sesong der de røde fra Merseyside virker uangripelige. Men minst ett viktig hinder gjenstår for Jürgen Klopps menn, et hinder som har plaget tyskeren hver sesong i England: januar måned.

Konkurrentene (i praksis nå bare Manchester City og Leicester) kunne håpe at skaden til førstekeeper Allison i starten av sesongen ville koste poeng for Liverpool, men slik gikk det ikke. De kunne håpe at Liverpool ville variere i prestasjoner og resultater, men de rødes form har vært imponerende jevn og sterk. Videre ble det snakket om at skaden på midtbanegeneralen Fabinho ville ødelegge rytmen for Liverpool, men Klopp fant løsninger uten brasilianeren. I desember trodde man at VM for klubblag i Qatar ville koste for Klopps menn, men også denne utfordringen tok Liverpool i steget, før juleprogrammet ble gjennomført uten feilskjær. Nå er tiden for alvor i ferd med å renne ut dersom noen skal frarøve Liverpool et særdeles etterlengtet ligagull.

Men januar måned gjenstår. Januar har vært jinx for Jürgen i Premier League.

I Klopps første januar i engelsk fotball (2016) tok laget kun fire av tolv mulige poeng i ligaen. 2017 var året der Sadio Manè tilbrakte januar i Afrikamesterskapet, og Klopp samlet kun tre av tolv mulige poeng i ligaen. 2018 var klart bedre, men Liverpool måtte tåle et tap for svake Swansea og exit fra FA-cupen i januar måned. Forrige sesong ble januar direkte avgjørende i den episke tittelkampen med Manchester City. Liverpool tapte for City på Etihad og klarte bare uavgjort hjemme mot Leicester. Januar har kostet for Klopp, som har trengt tid på å justere sin filosofi fra tysk fotball (med vinterpause) til de ekstreme kravene i Premier League og risikoen for hangover etter juleprogrammet.

Enn så lenge har januar gått meget bra for Liverpool, med en enkel og og lite kostbar seier mot Sheffield United i ligaen på årets andre dag og seieren over rivalen Everton med reservepreget mannskap i FA-cupen. Men Klopp vet at han før februar skal møte Tottenham (B), Manchester United (H), Wolverhampton (B) og West Ham (B). Og med en skadeliste som per nå består av navn som Lovren, Matip, Fabinho, Milner, Oxlade-Chamberlain, Shaqiri og Keita er troppen tynnslitt, og de friske spillerne har måttet ta tak som er tyngre enn noensinne.

SKADET: James Milner måtte forlate banen mot Everton i FA-cupen i helgen. Foto: Phil Noble/Reuters

Likevel har Klopp lært av januar-problemene, og Liverpool har denne sesongen løftet profesjonaliteten til et nytt nivå på flere områder. Ett tiltak gjennom juleprogrammet har vært økt fokus på restitusjon, og Liverpools medisinske apparat har vært på hyppige hjemmebesøk hos spillerne for å sørge for at kosthold, drikke, søvn og behandling foregår i de beste rammer. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i jakten på seriegullet. Den fysiske restitusjonen foregår i et samspill mellom enkeltspillere og det medisinske apparatet, men Klopp og assistent Pep Lijnders er like opptatt av spillernes mentale tilstand i et travelt kampprogram. Liverpool-kulturen dyrker vinnere på banen i 90 minutter pluss tillegg, men utenfor banen har fokuset de siste ukene vært på 24-timersutøveren som pleier kroppen og som skrur hodet av mellom kampene, og på til trening og kamp. Bare slik kan spillerne tåle den ekstreme belastningen de har vært igjennom de siste ukene.

Klopp vet at ingenting bidrar så sterkt til restitusjon som gode resultater. Med seier gjør det litt mindre vondt i kroppen, humøret er bedre og motivasjonen til å gjøre det lille ekstra mellom kampene blir litt større. Slik har Liverpool gått fra triumf til triumf og blitt ikke bare en seiersmaskin, men også et mønsterbruk i å bruke tiden mellom kampene på riktig måte.

FORRIGE MØTE: Sist gang José Mourinhos stod overfor Jürgen Klopp, mistet portugiseren jobben sin dagen etter. Foto: Paul Ellis/AFP

Neste hinder for Klopps menn er Tottenham i London lørdag kveld. På motsatt trenerbenk sitter Josè Mourinho, mannen som finner mer glede i å ødelegge enn noen annen manager i Premier League. Mourinho lever for disse anledningene, og får selve livet til å handle om nitti minutter med fotball. Hver kamp i denne ligaen er en komplisert historie, og derfor er Premier League en krig bestående av 38 slag på veien mot en tabellplassering til slutt. Men Klopp, som vanligvis er svært lite opptatt av statistikk og rekorder, vet innerst inne at Liverpool-seier lørdag vil innebære den høyeste poengfangsten etter 21 kamper noensinne i engelsk toppdivisjon. Det vil til og med overgå Manchester City 17/18, en rekord som mange den gang trodde ville bli stående til evig tid.

En rekke rekorder står for fall denne våren. Men så var det dette med Jürgen og januar …

Messi før Mané

Verdens beste spiller i vår tid er Lionel Messi. Enhver diskusjon om dette faktum demonstrerer kun manglende fotballforståelse hos alle som mener noe annet. Bak kong Messi kniver mange om tittelen “best of the rest”, men akkurat nå mener jeg Liverpools Sadio Mané er verdens nest beste fotballspiller.

Onsdag forrige uke hadde jeg gleden av å bevitne Merseyside-derbyet på Anfield. Fra TV 2s observer seats kunne jeg studere Sadio Mané på nært hold, og senegaleserens prestasjon mot Everton var like iøynefallende som den var imponerende. Før pause leverte Mané to geniale målgivende pasninger, en fantastisk scoring og en rekke involveringer på et eget nivå. Kombinasjonen av fart og fysikk, rolle- og spilleforståelse, skapte en endeløs rekke av problemer på Evertons høyre side i forsvaret. Noe av det siste Marco Silva gjorde som Everton-manager var et taktisk skifte av både formasjon og personell, i et desperat forsøk på å stoppe Mané. Det lyktes ikke, Mané kunne – og burde! – scoret to mål til i andreomgangen, og viste igjen sin klasse for Liverpool.

GIFTIG: Sadio Mané er tidvis ustoppelig for tiden. Foto: Paul Ellis/AFP

Senegaleseren, som kom til Liverpool i 2016, fremstår nå som en helt komplett kantspiller, med et så velutviklet repertoar at det ikke finnes den back i verden som kan håndtere ham på egenhånd. Liverpools angrepstrio er hyllet over hele verden, men per nå må både Firmino og Salah akseptere at det er Manè som i størst grad bærer Liverpool offensivt.

Da Klopp i sin tid hentet Manè fra Southampton var talentet ubestridt. Manè hadde en type eksplosiv fysikk som potensielt kunne bli verdensklasse. Men toppnivået i verden krever så mye mer enn fysikk. Det handler om posisjonering, om forståelse, om å gjenkjenne muligheter og om utførelse i høy fart under press. Her har Manè under Klopps kyndige veiledning tatt store steg de siste sesongene. Han har blitt en Premier League Performer på et særdeles høyt nivå. Stabilt god i hver kamp, høyt bunn-nivå krydret med matchavgjørende øyeblikk – Sadio Manè er den perfekte Klopp-spilleren. I sine 107 PL-kamper for Liverpool har han scoret 54 mål og levert 17 målgivende pasninger. At Manè fremdeles er i utvikling, demonstreres kanskje best av tallene for målsjanser. På de tre foregående PL-sesongene har Manè skapt mellom 44 og 49 målsjanser per sesong, denne sesongen har han skapt 30 sjanser etter 16 PL-runder….

Den siste ukens disponering av mannskapet forteller også at Klopp ser Mané som sitt fremste angrepsvåpen. I Merseyside-derbyet hvilte Klopp Salah og Firmino fra start, men Mané kunne ikke hvile i kampen mot byrivalene. Med fasit i hånd et perfekt valg fra Klopp, som fikk gode svar fra Lallana, Shaqiri og Origi, samtidig som Mané viste sin klasse igjen.

SJEFENS FAVORITT: Jürgen Klopp takker Sadio Mané for bidraget etter seieren i derbyet forrige uke. Foto: Scott Heppell/Reuters

Lørdag var Firmino og Salah tilbake i startelleveren i Bournemouth, mens Mané denne gangen fikk hvile. Slik sikret Klopp at senegaleseren er uthvilt og klar til tirsdagens avgjørende Champions League-kamp i Salzburg. Klopp vet at det er Mané som utgjør den største trusselen mot Braut Haaland og co. I koket på Red Bull Arena er Mané den perfekte spilleren med kombinasjonen av kontringsspill og kampavgjørende bidrag. Bare spør Evertons høyreback Djibril Sidibé, som ble tatt av før pause i Merseyside-derbyet etter akutt svimmelhet i møte med Mané.

Det at Mané kan levere på et slikt nivå i Premier League, en liga som trumfer alle andre turneringer på tempo og korte avstander, gjør vingen til en enda farligere spiller i Champions League. I Champions League er avstandene litt større, spillerne litt mer overlatt til seg selv og duellene med sin direkte motspiller, og som utgangspunkt skal det gjøre Mané enda mer effektiv i denne turneringen.

27 år gamle Sadio Mané er nå i sin beste tid som fotballspiller. Dermed er han en av de viktigste årsakene til at Liverpool denne sesongen kan vinne både Premier League og Champions League. Men først må Liverpool komme helskinnet gjennom en østerriksk heksegryte. Sadio Mané returnerer også til klubben han spilte for fra 2012-2014. 31 mål på 63 kamper ble det for Manè i Salzburg, men nå er det Jürgen Klopp som nyter godt av hans kvalitet.

Det er tyskeren glad for.

Emery ferdig i Arsenal

I dag kom meldingen som mange har ventet på, Unai Emery er ferdig som manager i Arsenal. Spanjolen forlater London-klubben etter 18 måneder i sjefsstolen. Mye har gått galt den siste tiden, og det er gode grunner til at Emery måtte gå.

SISTE KAMP: Tapet for Eintracht Frankfurt torsdag ble Emerys siste. Foto: Daniel Leas-Olivas/AFP

Arsene Wengers etterfølger ville uansett få en vanskelig oppgave, men da Emery i mai 2018 ble presentert som franskmannens etterfølger ble han lovet både tid og ressurser til å stake ut en retning for Arsenal. Femteplass i Premier League og finale i Europa League var nok til å tro på prosjekt-Emery etter forrige sesong, men den siste tidens resultater – kombinert med noen helt sentrale kardinalfeil fra Emery – ga ikke Arsenal-styret et annet valg enn å sparke ham nå. Tapet i går mot Eintracht Frankfurt på et halvtomt Emirates var dråpen for styret.

Hvilke feil gjorde Emery?

Unai Emery har gjennom sin tid som Arsenal-sjef ikke vært i stand til å fremstå som en tydelig leder i møte med de store spillerne i klubben. Situasjonen rundt Aaron Ramseys exit til Juventus ble håndtert dårlig, men lite kommer opp mot Mezut Özil-gate og det faktum at en spiller som tjener en formue sjelden eller aldri leverer varene og dermed kan forgifte en garderobe som er opptatt av intern rettferdighet i lønnsstrukturen. Signeringen av David Luiz i sommer har ikke adressert de defensive manglene, og Luiz har mer og mer sett ut som den verste utgaven av seg selv de siste ukene.

MYE FRUSTRASJON: Emery, fotografert under helgens 2-2-kamp mot Southampton, fikk det etter hvert tøft i Arsenal. Foto: Dylan Martinez/Reuters

Videre ledet Emery et lag som utover i denne sesongen ble en stilstudie i manglende balanse mellom forsvar og angrep. Arsenal har fantastiske spillere i offensive posisjoner, men blir altfor ofte delt i en offensiv leir og en defensiv leir, noe som gir enhver motstander store rom til kontringsspill. Det er managerens fremste oppgave å identifisere disse problemene og dernest å løse dem gjennom trening og kampledelse.

Emerys metode er timelange videomøter og alternative strategier, som med fasit i hånd har gitt minst to negative effekter: Spillere som går lei av møter og lider av “information-overload”, og et kollektiv som mangler forståelse for hvordan de skal spille. Emerys gjentatte formasjonsendringer gjorde det nærmest umulig å forstå den taktiske planen, og det er i lengden en oppskrift på nedadgående trend.

Arsenal har ikke vunnet på syv kamper i alle turneringer, og med det som bakteppe er det et helt riktig valg å la Emery gå nå. Den gamle helten Freddie Ljunberg tar over midlertidig mens jakten på ny sjef pågår.

Det blir ikke flere “good ebenings” fra Emery.

Se det siste intervjuet:

Anfield i ekstase, men tittelracet er ikke over

Jürgen Klopp smilte bredere enn noensinne, mens Pep Guardiola kunne forbanne marginene etter en heseblesende fotballkamp på Anfield.

Det gir ingen mening å snakke om seriefinaler i november måned, men alle som følger Premier League tett hadde allerede før sesongen blinket ut dette oppgjøret som nøkkelkamp i årets sesong. Innledningen på sesongen forsterket dette inntrykket. Med den skuffende sesongstarten for Tottenham, Arsenal og Manchester United er det ikke lenger snakk om en dominerende topp 6 i Premier League.

TITTELDUELLANTENE: Jürgen Klopp og Pep Guardiola i aksjon søndag. Foto: Carl Recine/Reuters

Det er Liverpool og Manchester City i topp 2. Ligavinneren spilte på Anfield søndag, spørsmålet er bare hvem av dem som står igjen øverst til slutt. Med Liverpool seks poeng foran City før kampen var ingen i tvil om viktigheten av disse 90 minuttene.

Forberedelsene hadde startet flere uker før denne super-søndagen over alle. Pep hadde gitt et stikk til Liverpool i form av påstander om at Sadio Manè faller for lett i feltet. Klopp hadde kontret med å påpeke Citys taktiske frispark i motstanderens kontringsfase. Begge utspillene gikk på kontoen for mind-games i retning kampens dommer, Michael Oliver. Like tydelig var managernes prioriteringer i midtukens Champions League-kamper. Både Pep Guardiola og Jürgen Klopp hadde hatt denne kampen i tankene lenge.

Og spillerne glemmer ikke de store kampene. I januar 2019 tapte Liverpool sin eneste ligakamp forrige sesong i et nervedrama på Etihad. På stillingen 0-0 klarerte John Stones ballen bort fra eget mål, og målfotoet har blitt stående som selve symbolet på de små marginene. 1,12 centimeter kan avgjøre en tittelkamp.

BILDET SOM HAR HJEMSØKT LIVERPOOL: Så nære var Liverpool å ta det som ville vært en ekstremt viktig ledelse på Etihad Stadium i det avgjørende møtet mellom lagene forrige sesong. Foto: TV 2

Så da sekundene tikket ned mot 16.30 lokal tid på Anfield søndag, var få i tvil om at her skal det smelle mer enn noen gang denne Premier League-sesongen. Spillerne sto klare, ansikt til ansikt, vel vitende om at hvert løp, hver pasning, hvert valg kunne bli avgjørende. Fysisk topptrimmet og taktisk velforberedt tok de inn atmosfæren på altoppslukende Anfield, et Anfield som formelig ristet av spent forventning og opplagret energi. Forberedelsene var gjort, alle hadde snakket ferdig. 90 eksepsjonelle minutter fotball ventet oss.

Klopp i 4-3-3 med fullt mannskap (bortsett fra Matip), Guardiola i 4-2-1-3 med avgjørende fravær i Ederson, Laporte, Mendy og David Silva. Likevel, fra start var det tydelig at Peps oppskrift fra tilsvarende oppgjør i fjor lå igjen i skrivebordsskuffen på Etihad. Ingen forsiktig tilnærming her, City gikk for seieren på Anfield og utfordret Liverpool på den hektiske kaosfotballen som de røde behersker så bra.

Kaosfotball, men like fullt med et vanvittig høyt nivå. Fysikk, ferdigheter og uvirkelig kvalitet i detaljene. I det sjette minutt gjorde også marginene sitt inntog. Straffesituasjon mot Liverpool i eget felt virket klar, der Trent Alexander-Arnold hadde armen akkurat litt for langt ut til at det var naturlig, men der Silvas ufrivillige hands sekundet tidligere sannsynligvis vippet situasjonen på VAR-kontoret i Stockley Park. Dommer Michael Oliver vinket spillet videre, og 22 sekunder senere hadde Fabinho sendt i vei et langskudd som fikk Anfield til å gå fra konseptene. Den første av tre Liverpool-scoringer og et av få momenter som skilte lagene. Marginer og effektivitet foran mål avgjør toppkampene. Liverpool hadde effektiviiteten, City hadde den ikke. Sergio Aguero kunne alene scoret 3-4 mål, men argentineren gikk for ellevte gang av Anfield uten å score og uten seier.

BEST I DE AVGJØRENDE SITUASJONENE: Mohamed Salah var nådeløs der City-angriperne sviktet. Her setter han inn 2-0 på Anfield. Foto: Carl Recine/Reuters

Liverpools ledelse endret dynamikken, og City spilte som et desperat lag som jaktet mål. Og de spilte med en kvalitet som gjør at det blir tåpelig å snakke om at ligaen er avgjort med en ni poengs Liverpool-luke i november.

Men rekken uten Liverpool-tap overlevde også denne kvelden på Anfield. Harmoni, kvalitet og profesjonalitet i alle ledd, ytterligere momentum og den psykologiske effekten av å slå sin argeste konkurrent forsterker troen hos de røde.

Det er vanskelig å finne gode grunner til at Liverpool ikke skal vinne ligaen denne sesongen.

Videosammendrag av oppgjøret:

Vår neste verdensstjerne?

Tirsdag kveld møter Sander Berge og Genk verdens beste fotballag på Anfield i det som er 21-åringens fjerde kamp i Champions League. For Genk handler det om kampen mot overmakten, for Berge handler det om å ta et nytt steg mot verdenstoppen i fotball. Sander Berge kan bli tidenes beste norske midtbanespiller.

Med 21 år på baken, 195 cm og 96 kilogram, kombinasjonen fysikk og fart, et klokt hode, eksponering i Champions League og over to års landslagsspill for Norge, har Sander Berge en helt unik kombinasjon av ferdigheter, fysikk og erfaring. I sum gir dette et potensial som er nærmest grenseløst som fotballspiller. I Norge diskuteres Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland (med rette) som kommende verdensstjerner, men i Belgia spiller en norsk midtbanespiller som – grunnet kombinasjonen nevnt over – også er på blokken til alle toppklubber som tar speidervirksomheten sin noenlunde seriøst.

ETTERTRAKTET FYSIKK: Sander Berge – her med lagkameraten Joakim Mæhle i aksjon mot Besiktas i fjorårets Europaliga – har sine styrker som fotballspiller. Foto: Olivier Matthys/AP

Det finnes tusenvis av fotballtalenter som kan bli toppspillere, og konkurransen er enorm, men for spillertypen Sander Berge er det langt færre aktuelle kandidater. Den fysisk dominante, sentrale midtbanespilleren er ønsket i ethvert fotballag. Alle trenere kjenner verdien av å ha kombinasjonen fysikk, lederegenskaper og ro med ballen i lagets maskinrom, og dette gir Sander Berge en unik mulighet til å få oppleve en fotballkarriere helt utenom det vanlige.

Hvorfor er akkurat denne spillertypen så ettertraktet?

Grunnet de mange ulike posisjonene på et lag, er fotball et spill for de mange. Fotballen er ikke spesielt ekskluderende på medfødte fysiske forutsetninger, idet det finnes en posisjon for både kortvokste og lange spillere, både lettvektere og tungvektere. Gjennom årelang eksponering mot andre spillere finner de fleste sin naturlige plass, og havner i direkte spill mot en motstander som har en lignende fysikk. Stoppere duellerer mot spisser, fotrappe backer mot kantspillere og kvikke midtbanespillere konkurrerer mot hverandre. Den typiske midtbanespilleren i toppfotballen har god nærteknikk, allroundegenskaper i duellspillet og velutviklet motor. Sentrale midtbanespillere er fotballens maratonløpere, og tilbakelegger flest meter av samtlige posisjoner i kamp og trening. Denne rollespesifikasjonen selekterer vanligvis ut de fysiske ytterpunktene slik at vi på fotballens toppnivå står igjen med midtbanespillere som ligner hverandre både hva gjelder fysikk og ferdigheter.

Men en gang i blant dukker det opp en midtbanespiller som tross ulik fysisk og ferdighetsmessig pakke fremdeles er midtbanespiller (og ikke f.eks midtstopper, som ble undertegnedes vei mot toppen). Sander Berge er en slik spiller.

Hva betyr det egentlig å være 1,95 cm og 96 kg og samtidig være sentral midtbanespiller på Champions League-nivået? For Sander Berges del innebærer det at han oppfyller de velkjente kravene til midtbanerollen, og det til tross for en helt annen fysisk utrustning enn de fleste han møter direkte. Så når Berge har nærteknikken og overblikket, behersker små rom og i tillegg har evnen til å løpe langt og dekke rom i 90 minutter, så strider det nærmest mot evolusjonen i fotball, som ellers former særlig sentrale midtbanespillere til å ligne hverandre.

Og her er vi ved Sander Berges unike fortrinn, og det som er selve begrunnelsen for at han kan bli bedre enn de aller fleste: Sander Berge kan beherske den sedvanlige midtbanekrigen, men kan i tillegg utvikle våpen som få andre kan forsvare seg mot.

Med 96 kg er Sander Berge en tungvekter mot den gjennomsnittlige midtbanespilleren som ligger rundt 80kg, det gir fordeler i den fysiske kampen. Med 195 cm er Sander Berge videre en soleklar favoritt mot langt mindre midtbanespillere i hodespillet. Og sist, men viktigst, med et svært sjeldent steg og taktskifte kan Berge passere midtbanespillere som kun opererer i «maratongiret.»

Fotball på toppnivået handler om å skape og utnytte ubalanse. I vår tid skapes ubalansen oftest ved uventede brudd og påfølgende kontring, eller ved individuelle ferdigheter i mellomrom eller sidekorridorer. På den sentrale midtbanen er det imidlertid svært sjelden at det skapes ubalanse. Her sirkuleres ballen fra side til side mellom likeverdige enkeltspillere som ikke har redskapene til å skape ubalanse mot hverandre i den individuelle kampen.

Men for Sander Berge er saken en annen. Berge kan når som helst bestemme seg for å passere sin direkte motstander og dermed skape ubalanse fra den sentrale midtbanen. Mottak, driv gjennom ledd og pasning fremover bør bli Sander Berges varemerke om han skal nå det øverste nivået.

Denne spillsekvensen oppleves risikabel for en sentral midtbanespiller, men jeg har sett nok av Berge til å vite at han lykkes svært ofte om han bare forsøker. Sander Berge må dyrke akkurat denne situasjonen. For gjør han det godt nok og lenge nok, vil han bli Norges beste sentrale midtbanespiller gjennom tidene.

Som individuell spiller på fotballens toppnivå handler svært mye om å skjule svakheter og dyrke sine fortrinn. Det vet jeg godt etter et tiår i Premier League. Midtstopper Hangeland var egentlig litt for langsom (men ble merkelig nok aldri fraløpt…), men fremsto ofte som en dominant duellspiller med en god pasningsfot. Slik maksimerte jeg mitt potensial som fotballspiller.

For Sander Berge bør en rollebeskrivelse se ut noenlunde slik: Klok i posisjoneringen, nådeløs i duellspillet. Lederegenskaper og profesjonalitet. Sikker i pasningsspillet og alltid på jakt etter muligheten til å passere motstander for å skape ubalanse.

Der har du en unik midtbanepakke som alle vil ha.

En garanti om 40 poeng

Premier League er en egen verden av kamp om posisjoner. Managere og spillere forsøker å manøvrere mot toppen av hierarkiet, mens klubber desperat forsøker å forsvare sin posisjon i det gode selskap. I en verden av store krefter blir den stabile, veldrevne og trygge Premier League-klubben et stadig sjeldnere skue. Hvorfor har det blitt slik?

Denne sesongen er første gang på lenge at den etablerte topp-seks har reelle utfordrere. Manchester City, Manchester United, Liverpool, Chelsea, Arsenal og Tottenham har lenge vært større og sterkere enn de andre. Dette har i praksis gitt en liga der topp-seks slåss om Champions League-plassene, mens resten forsøker å unngå nedrykk.

GARANTIST: Tony Pulis leverte varene. Foto: Scott Heppell/AP

Likevel fantes det en tid der noen klubber så ut til å akseptere sin plass i hierarkiet. Disse klubbene hadde et realistisk syn på styrkeforholdene i ligaen, og drev med en langsiktig målsetning om å ligge i feltet mellom topp-seks og trygt over nedrykksstriden. Denne helgen gjester Tony Pulis Premier League-studio i Bergen, og Pulis var en representant for den trygge tankegangen om å bevare PL-status i mange sesonger som Stoke- og West Bromwich-manager. Topp-seks var like utenkelig som nedrykk med Pulis som manager. Det var trygt, men kanskje litt kjedelig. Lagene hans var velorganiserte og hardtarbeidende, kjente sine styrker og sine begrensninger. I sum det nærmeste man kom en garanti om 40 poeng.

Den samme tankegangen gjennomsyret Fulham i mine første år i Premier League. Etter å ha reddet plassen med et nødsskrik i 2008 tok klubben grep og etablerte en enkel men effektiv filosofi: Tydelig spillestil, et budsjett som plasserte klubben midt i feltet i Premier League og en manager (Roy Hodgson) som fant balansegangen mellom risiko og prestasjon.

I praksis budsjetterte Fulham i mange sesonger med 12. plass, det vil si at klubbens budsjett målt mot konkurrentene ville gi 12. plass dersom pengebruken avgjorde tabellplasseringen. Tanken var at dette var nok midler til å hevde seg på øverste halvdel dersom prestasjonsgruppen overpresterte, og nok til å unngå nedrykk ved en dårlig sesong. Langsiktig Premier League-status var målet.

Det var interessant – og samtidig fortvilende – å observere Fulhams fall på nært hold. Da Hodgson dro videre til nye oppgaver, la Fulham etter hvert til grunn en spillerlogistikk som på papiret skulle gi et kvalitetsmessig løft og et hopp oppover på tabellen. Gode enkeltspillere med bedre ferdigheter skulle lede klubben oppover i hierarkiet. Men Fulham gikk i en felle som utallige PL-klubber har gått i, en felle som fanger flere og flere:

I jakten på et lag med høyere toppnivå får man et lag med lavere bunn-nivå.

Stoke, West Bromwich og Fulham har alle falt ut av det gode selskap. Av de gamle garantistene for PL-plass (Pulis, Hodgson og Allardyce) er det bare Hodgson som per i dag er PL-manager (og Crystal Palace rykker aldri ned så lenge han blir der….)

Dette er den nye tiden i PL. Penger, ambisjoner og krav fra omgivelsene leder til risikoapetitt både blant klubbeiere og managere. Dette gir mindre stabilitet og større svingninger i prestasjonene. Denne sesongen kan det virke som om Watford blir det neste offeret i PL-karusellens risikospill.

NESTE OFFER? Watford har fått en tung start på sesongen. Foto: Eddie Keogh/Reuters

I en virkelighet der PL-managere beholder jobben noe sånt som 14 måneder i gjennomsnitt, er det stadig vanskeligere å garantere stabile, forutsigbare prestasjoner. Kravet til innovasjon, ambisjon og underholdning overskygger langsiktighet og etablerte prinsipper i spillestilen. For klubbeierne er det mer fristende å kaste hele prosjektet enn å gi det tid når stormen blåser opp. Unntaket i vår tid må være Bournemouth (en annen av Pulis tidligere klubber). Klubben på sørkysten har grunnet ressursgrunnlaget aldri hatt et annet valg enn å satse langsiktig både på spiller- og managersiden. Resultatet er et mannskap som under Eddie Howe har etablert en krystallklar identitet og levert stabile, forutsigbare prestasjoner som holder klubben i Premier League mot alle odds.

TAR IKKE AV: Eddie Howe og Bournemouth har stabilisert seg i Premier League. Foto: Oli Scarff/AFP

Slik sett kan Eddie Howe være vår tids Tony Pulis. Fotballfilosofien er totalt forskjellig og tilpasset en annen virkelighet, men den grunnleggende tankegangen er den samme: Fokus på lagets prestasjoner i et sirkus av oppmerksomhet, langsiktig utvikling steg for steg, målet er alltid 40 poeng. Never ever get carried away with ambition!

Og samtidig som forutsigbarheten forsvinner i feltet bak topp-seks, kan vi kanskje ane at en ny tid kan komme. For i topp-seks er det tegn til at de høye herrer tror mer og mer på langsiktighet for å nå det høyeste nivået. Klopp er Liverpool, mens Guardiola har gjort Manchester City til sitt. Pochettinos prosjekt Tottenham har i mange år vært et mønsterbruk. Manchester United satser på Solskjær, Chelsea satser på Lampard mens Arsenal (inntil videre) satser på Emery.

Det tar tid å bygge et lag som makser sitt potensiale. Kultur, spillestil og forutsigbare prestasjoner leveres ikke over natten. Det krever sin mann å ignorere de voldsomme kreftene i sirkuset og rette fokus mot de avgjørende bestanddelene i et velfungerende lag.

Mange har ledd av gamle travere som Tony Pulis. Men få har behersket manesjen bedre enn ham.


Disse Premier League-kampene ser du på TV 2 Sumo!