Match Day 38!

Så skal det avgjøres. En Premier League-sesong som har gitt oss utallige uforglemmelige øyeblikk og gåsehud-opplevelser skal få sitt klimaks i runde 38. Både Manchester City og Liverpool fortjener å løfte trofèet i kveld, men kontrastene blir garantert store i de to byene på denne vanvittige sesongens siste dag.

Manchester City er i førersetet. Med sine 95 poeng er seier borte mot Brighton godt nok til å forsvare tittelen fra fjorårets sesong. City blir i så fall første lag på ti år som tar Premier League-tittelen to år på rad, en prestasjon vi ikke har sett siden Alex Ferguson ledet Manchester United til ligagull i 2009. Men håpet lever i Liverpool, som med 94 poeng og tre hjemmepoeng mot Wolverhampton vil være klare til å utnytte et eventuelt poengtap for City på sørkysten.

ENORME DUELLANTER: Jürgen Klopp og Pep Guardiola kan begge se tilbake på en kjempesesong. Foto: Dave Thompson/AP

Begge lag har levert en maraton som har resultert i at de nærmeste konkurrentene er hektet av så det holder. Om både City og Liverpool vinner, vil deres poengsnitt per kamp være på ubegripelige 2,57 og 2,55. I så fall vil Liverpool ta andreplassen med en poengfangst som ville holdt til ligagull i 115 av 117 sesonger i Englands øverste divisjon. Bare i fjorårets sesong (City 100 poeng) og årets sesong er et slikt antall poeng for lite. Det sier noe om lagenes prestasjoner.

Når vi også legger til grunn de engelske klubbenes totale dominans i europacupene – med to hel-engelske finaler som avslutning på sesongen – så forteller det alt om hvilken prestasjon det vil være å vinne Premier League denne sesongen.

I dramaets sentrum; to spillergrupper som denne sesongen har omdefinert det vi tidligere så på som det psykologiske og prestasjonsmessige maksnivået i Premier League.

City og Liverpool har fulgt hverandre til døren, funnet løsninger på uløselige problemer og levd med et nærmest ufattelig press i flere måneder. I en slik sesong, med to så fantastiske lag, er det på grensen til trist at et av lagene må tape. Men fotballen er grunnleggende et spill som kårer vinnere og tapere, slik må det være, og dette lever disse ultra-profesjonelle toppspillerne godt med, i 90 minutter for 38. gang.

Manchester City har vunnet 13 kamper på rad i PL, og er naturligvis enorme favoritter mot et Brighton som kan puste lettet ut etter å ha sikret seg ny PL-kontrakt. Men om det er en ting som kjennetegner Chris Hughton og hans mannskap hos the Seagulls, så er det profesjonalitet og ærgjerrighet. Dette er også en av Brightons største kamper noensinne målt i oppmerksomhet, og spillerne vil garantert vise seg fra sin beste side med verdens øyne rettet mot Amex Stadium. Anført av stopperparet Dunk og Duffy vil Brighton gjøre alt for å stoppe City, og dermed spille en hovedrolle i avgjørelsen av årets sesong.

LIVERPOOLS HÅP: Brighton-stopperne Lewis Dunk og Shane Duffy, og mannen bak dem Mathew Ryan, kan sikre seg udødelig status i Liverpool søndag. Foto: Glyn Kirk/AFP

Liverpool møter på sin side et Wolverhampton som har vært en stor positiv overraskelse denne sesongen. Ulvene har sikret syvendeplassen i Premier League, og har vært giant-killer på bortebane denne sesongen. Liverpool må derfor konsentrere seg om å vinne sin kamp, og håpe på hjelp fra Brighton.

Om Manchester City tar nok et ligagull vil det gå som nær sagt alle fotballkjennere spådde før sesongen. Det vil bli behørig feiret, men en eventuell feiring i Liverpool vil overgå alt hva man kan forestille seg. Merseyside-klubben har ventet i 29 år siden deres siste seriegull, og i miraklenes uke i fotballen vil Liverpool håpe på en uventet twist på sesongens siste dag.

For hvilken uke vi har lagt bak oss! Det startet med det nervepirrende oppgjøret mellom Manchester City og Leicester mandag kveld. Legenden Vincent Kompany scoret på et fantastisk langskudd som ga City seieren og en hånd på PL-trofèet. Men de smått ubegripelige semifinalene i Champions League gjør at Kompany`s langskudd bare tar en pall-plass i kåringen av ukens mirakler!

Det finnes ingen regler denne uken, det finnes ingen logikk, ingen mulighet for å sette riktig odds, ingen Hollywood-manuskripter som kan måle seg. Toppfotballen er unik, og det er beviselig vanskeligere å vinne denne sesongens Premier League enn noe annet.

Vi benker oss fast til nok et fotballdrama på sesongens siste dag!

Den vakreste av alle kvelder

Anfield, 7. mai 2019

Liverpool har gjennomført den mest umulige av alle snuoperasjoner mot mektige Barcelona, og for alle som var til stede på denne kvelden over alle kvelder, vil minnene leve til siste stund.

Man kunne merke det i gatene omkring Anfield i timene før avspark. Hvor fortvilende var det ikke at Salah satte returen på Camp Nou i stolpen heller enn i nettet? Hvor typisk var det ikke at Liverpool manglet ikke bare Salah og Keita, men også Firmino? Hvor usannsynlig var det ikke at dette reservepregede Liverpool-mannskapet skulle skape spenning mot de katalanske kongene?

På planleggingsmøtet med TV2 har vi snakket om å ta tak i håpet til Liverpool, løfte frem miraklene i Champions League-historien, det faktum at John Arne Riise oc co gjorde det umulige mulig på 45 magiske minutter i Istanbul. Men likevel, innerst inne; dette kan ikke gå. Lionel Messi har bestemt seg, Barcelonas stjernegalleri trenger bare en scoring så er dette over, garvede stjernespillere vet hva Anfield kommer med og vil svare med kløkt og ro, de vil la det røde raseriet roe seg.

Men Jürgen Klopp vil det annerledes, og har satt tonen i Liverpool-garderoben med den vakreste av alle pep-talks:

«Try. And if we make it, wonderful. And if we don`t, fail in the most beautiful way.»

Disse setningene sitter i oss mens vi bygger opp til kamp fra indre bane. Dette er ikke kvelden for logikk og rasjonalitet, det er kvelden for instinkt, håp og tro. Det er kvelden der spillernes fryktløse innstilling skal gå opp i en høyere enhet med lidenskapen på The Kop. Det er den perfekte kveld for fotball. Liverpool skal ikke feile her. Dette skal bli vilt, vakkert og vidunderlig.

Uforglemmelig

Sekundene før avspark, og spillerne er klare. Barcelona, anført av Lionel Messi, med den sedvanlige roen som garvede profesjonelle utviser på en vanskelig bortebane. Liverpools spillere med lysende øyne, omtrent som om de må holdes tilbake mens dommeren finner frem fløyta, raring to go! Og Anfield, alltid imponerende i sekundene før avspark, nå noe helt eget. Luften dirrer av forventning, volumet stiger til uforståelige nivåer.

Avsparket, og energien som frigjøres. De røde jakter i flokk. Anført av Henderson og Milner, to ærlige arbeidere som egentlig ikke burde kunne prestere på dette nivået, Liverpool løper løpsk. Det tidlige målet må komme, og reserven Origi sender Anfield ut i en kollektiv eufori som er makeløs. Jeg sitter på pressetribunen med John Arne Riise. Vi har 200 landskamper til sammen og har spilt hundrevis av toppkamper. Vi er nærmest sjokkskadet, kan ikke annet enn å flire, ser på hverandre som to unger i godtebutikken. Hva er det som skjer?

Barca har Messi, og Messi er et geni. Hver tanke, hvert touch, alt er perfekt. Men Liverpools spillere løper og tror, jager og duellerer. Kaptein Henderson er over alt. Han rister av seg en skade og fortsetter jakten. Jordan Henderson, hvordan kunne noen tvile? Tvilerne, meg selv inkludert, må konstatere at tvilen er begravd. Dette er kvelden for troen. Anfield denne kvelden er en magisk vekselvirkning mellom spillernes aksjoner og fansens respons. Barcelonas menn er vitterlig elleve i tallet de også, men de reduseres mer og mer til ensomme individer i stormens øye.

Den gamle Liverpool-helten Luis Suarez, et ustoppelig enmanns-angrep jeg selv møtte i 2014, har lovet å ikke juble på Anfield. Han skal få rett. Suarez stempler Robertson stygt. Den heltemodige skotske venstrebacken, signert for 10 millioner pund fra Hull og formet av Klopp, nå kan han ikke stå på foten. Anfield er nådeløst, f*** off Suarez, f*** off Suarez, og den gamle helten er fiende.

Det er pause og tid for å samle seg. I gangene på Anfield en spent summing, det korte besøket på grisete toaletter har aldri vært kortere. Vi må ut, vi må videre, vi må ha Wijnaldum. Boring James Milner, som kanskje er kjedelig men som likefullt kunne stått først i landgangsbåten i Normandie, er nå venstreback. Wijnaldum er runner in the box, Klopp er et geni.

Liverpool pumper crossere i katalanernes straffefelt. Wijnaldum, som skutt ut av en kanon, ankommer to ganger på 122 sekunder, og jeg sitter på tribunen og lurer på om den holder i sammenføyningene. Garvede britiske radiokommentatorer fra BBC Radio kaster headsettet og filmer de syke scenene, Petter Myhre dynkes i gud vet hva fra de røde radene av supportere, Alsakers stemmebånd holder såvidt. Dette skjer. Liverpool gjør det.

Barcelonas spillere skjelver, selv Messi er et menneske. Ballen går ut til corner og kraften i the Kop har mørnet katalanerne akkurat tilstrekkelig. De er rådville, uorganiserte, paralyserte. Trent Alexander-Arnold, en nitten år gammel local lad, får en plutselig, frigjørende tanke. Ett skritt – bang – inn i boksen. Origi igjen – bang – i nettet. Det er 4-3 sammenlagt, 4-0 on the night, voksne menn gråter av glede.

John Arne Riise skjelver på Anfield, det rister i hele kroppen. Vi må ned, sier jeg, det er sending der nede på banen! I noen små minutter kan vi ikke bevitne dette episke dramaet. Glem heisen, her må det løpes. Og to gamle forsvarere, riktignok aldri kjent for stort tempo, tar seks etasjer i Anfields gemakker på rekordttid. Vi løper i gangene, vi løper til tunellen. This is Anfield. This Means More. Vaktsomme blikk fra banevokterne i spillertunnelen, vi kan ikke stå her. Men det kan vi, John Arne Riise står der han vil. Uendelige minutter. Klopp står ti meter foran oss og fem minutter tilleggstid. Barcelona angriper desperat, mens «You`ll never walk alone» runger utover Anfield. Dette er fansens kollektive lidelse, hva om Messi scorer midt i «with hope, in your heart…»? Men hva annet kan de gjøre enn å synge? Hva annet kan de klamre seg til enn håpet?

Det blåses for siste gang og utblåsningen er total. John Arne har mistet det men så har han funnet det og attpåtil Henderson, som kommer syngende inn til TV2-mikrofonen. Ingrid Halstensen har klump i halsen, ikke et øye er tørt og ikke en stemme holder i morgen, og man klyper seg i armen og tenker at hva som er meningen med livet vites ikke, men dette fikk vi oppleve.

Klopp klemmer og danser, og jeg møter blikket til mannen som spredte troen i en spillergruppe som gjorde det umulige mulig. Han smiler igjen. Et ufattelig mesterverk i ledelse. Med ord og kroppsspråk, taktikk og timing. Han kan smile til Madrid and beyond. Han er strategen, regissøren og motivatoren. Denne kvelden er han fotballens Churchill.

Presserommet etter kampen. Hva var det vi var vitne til her?! Hoderystende takknemlighet over opplevelsen. I hjørnet sitter Henry Winter, Chief Football Writer i The Times, mannen som bedre enn noen setter ord på fantastiske fotballkamper.

I look forward to reading your piece tomorrow, Henry, sier jeg. I`m not sure how to even begin, svarer han. Men han begynte, og fant som alltid en treffende overskrift til denne kvelden over alle kvelder:

«The greatest night in Anfield`s European history»

Ajax mot stjernene

Det unge og uredde Ajax-mannskapet er denne sesongens eventyr i Champions League. Tirsdagens semifinale mot Tottenham er det foreløpige høydepunktet for et lag som har utviklet seg voldsomt gjennom turneringen. Ingen undervurderer Ajax denne gangen, for tradisjonsklubben fra Amsterdam har denne sesongen utviklet et spill som kombinerer det beste fra klubbens historie med det ultimate våpenet i internasjonal toppfotball.

«It is very difficult to play against our style of football, as we have very technically-gifted players and it’s tough to press us. Even in defence, only we know how to perform that variable pressing game.»

Sitatet er gitt av Ajax-trener Erik ten Hag, som i likhet med store deler av sin spillergruppe spås en lysende fremtid i fotballen. Ten Hag er mannen som studerte under Pep Guardiola i Bayern München og som denne sesongen har drevet utviklingen i internasjonal toppfotball enda et skritt videre med sitt unge lag. Ajax har spilt 16 kamper i Champions League denne sesongen, og møtt storheter som Bayern München, Real Madrid og Juventus. Likevel har nederlenderne kun tapt én kamp i årets turnering. Hva er det som gjør Ajax så vanskelige å spille mot?

Erik ten Hag tok over Ajax i desember 2017.

Tekniske ferdigheter

Ajax spiller moderne og innovativ fotball, men spillestilen er fundert på en grunnmur som har stått støtt i klubben gjennom generasjoner med spillere. Spiller du for Ajax, så skal du ha tekniske ferdigheter og mot til å bruke ballen. Det gjelder uavhengig av posisjon, og er et paradigme som kan spores helt tilbake til legendariske Johan Cruyff og hans totalfotball. Cruyffs påvirkning kulminerte med Champions League-tittel for Ajax i 1995 (under Louis van Gaal), men tankegangen står støtt også i dag. 
Derfor er de unge Ajax-stjernene – De Ligt, De Jong, Van de Beek med flere – teknisk skolerte ballspillere som ikke står tilbake for mer meritterte og etablerte toppspillere i andre klubber. Spillestilen kalles gjerne «Totalfotball 2.0.» Mange Ajax-trenere har prøvd å kopiere Cruyff, men først med ten Hag har klubben fått en spillestil som kombinerer det beste fra fortiden med det meste effektive fra nåtiden. For der Ajax gjennom historien ofte har imponert med teknikk, har de like ofte falt gjennom på fysikk eller organisering. Slik er det ikke denne sesongen.

Presspill

Trener ten Hag har utviklet sitt mannskap til et kollektivt pressende lag som gjør denne delen av spillet bedre enn noen andre. Ajax kan sitte tilbake i banen i perioder og ta imot angrep, men endrer sømløst presshøyde og jager ballfører i flokk med en intensitet som har satt en ny standard i fotballen. En kikk på nøkkeltall fra OPTA viser at det er Ajax som er den fremste representanten for det som med et tysk uttrykk har blitt kjent som «gegenpress». Evnen til å sverme motstanderen og vinne ballen i gunstige posisjoner høyt i banen er den moderne fotballens mest effektive virkemiddel. Ajax i Champions League har lagt listen enda høyere enn andre lag:

High turnovers viser sekvenser av åpent spill som starter 40m eller mindre fra motstanders mål, og er altså eksempler på at man vinner ballen på motstanders halvdel.

Team Games Played High Turnovers
Ajax 10 73
Liverpool 10 64
Manchester City 10 61
Barcelona 10 52
FC Porto 10 46
Tottenham Hotspur 10 41
Manchester United 10 38
Juventus 10 33

Shot ending high turnovers er high turnovers som ender med avslutning for laget som vinner ballen.

Team Games Played Shot Ending High Turnovers
Ajax 10 18
Liverpool 10 14
Manchester City 10 14
Barcelona 10 13
FC Porto 10 7
Tottenham Hotspur 10 7
Manchester United 10 6
Juventus 10 6

Pressed sequence er sekvenser der motstander har færre enn 4 pasninger i laget og mister ballen 40m eller mindre fra eget mål.

Team Games Played Pressed Sequences
Ajax 10 175
Liverpool 10 170
Manchester City 10 157
FC Porto 10 157
Juventus 10 131
Manchester United 10 121
Barcelona 10 119
Tottenham Hotspur 10 109

Tallenes tale er klar. Ajax er Champions League-laget som bedre enn noen andre setter motstander under press og vinner ballen i gunstige situasjoner. Erik ten Hag vet at hans mannskap må bruke dette virkemiddelet, og Tottenham-trener Pochettino vet at Spurs for all del må unngå å miste ballen på egen halvdel.

Ungdommelig pågangsmot

Kaptein Matthijs de Ligt (19) ble matchvinner mot Juventus.

«Erfaring slår ungdommelig pågangsmot». Dette har utallige trenere og observatører hevdet gjennom fotballhistorien. Men trenden i toppfotballen er at spillerne når sitt høyeste nivå i yngre alder. Og hvorfor skulle de ikke det, når fysikken er på topp midt i tjueårene? Erfaring fra storkamper kan man ikke trene seg til, men det unge Ajax-mannskapet har vokst i ekspressfart i møtene med blant andre Real Madrid og Juventus. Derfor har Ajax nå en miks av ungdommelig pågangsmot og erfaring fra viktige kamper som må være noe nær den ultimate kombinasjonen. Disse spillerne kjenner innerst inne at dette er deres tid. De føler seg trygge på systemet og hverandre, og frykter ingen etter at de helt fortjent har tatt seg til semifinale.

Kveldens oppgjør står mellom to klubber som få trodde ville komme seg så langt i turneringen. Begge ser en unik mulighet til å spille finale i Champions League. At Tottenham har en rekke spillere med bakgrunn i Ajax, setter en ekstra spiss på oppgjøret. Det samme gjør det faktum at vi her får et møte mellom to av toppfotballens mest innovative taktikere i ten Hag og Pochettino. Kampen rammes inn av Champions League på Tottenhams nye og praktfulle arena.

Alt ligger til rette for et fantastisk oppgjør.

Se Tottenham-Ajax på TV 2 og Sumo fra 20.00!

Mer enn et Manchester-derby

Det 178. Manchester-derbyet sparkes i gang i kveld. En kamp som under vanlige omstendigheter betyr mye for alle involverte, kan i kveld avgjøre henholdsvis ligagullet (City) og topp fire (United). Her kan vi forvente Premier League-drama og desperasjon i skjønn forening.

Her mangler det ikke på talking points! Manchester City har kontroll over egen skjebne. De lyseblå har fire kamper igjen å spille, og med full pott er City mestere i Premier League. Ingen lag har forsvart tittelen i PL siden Manchester United dominerte i perioden 2006-2009. Pep og hans menn vet at kveldens kamp på Old Trafford er det siste store hinderet. City skal møte Burnley (B), Leicester (H) og Brighton (B) i de gjenstående kampene.

Manchester United er inne i en fryktelig periode. Ole Gunnar Solskjær har sett sitt lag tape seks av de åtte siste kampene i alle turneringer, og dersom drømmen om topp 4 skal leve, tåler ikke United nok et tap for byrivalen. Solskjær var ikke nådig i kritikken av egne spillere etter 0-4 for Everton i helgen, og dersom det bor noe i Manchester United-troppen så kan vi forvente en reaksjon her.

YDMYKET: Ole Gunnar Solskjær og Manchester United tapte hele 0-4 mot Everton.

Som om ikke dette var nok, oppgjøret har en ekstra dimensjon. Seier eller uavgjort for United vil gi Liverpool tidenes sjanse til endelig å hente seriegullet til Anfield. United-supporterne gremmes ved tanken på at United skal gi Liverpool ligagullet – 20% av Manchester Uniteds supportere vil heller rykke ned fra PL enn at Liverpool skal vinne! – men spillerne i United-garderoben må selvsagt gi alt i kampen om topp fire, og går for seieren på Old Trafford i kveld.

Seier over Manchester Citys stjernegalleri er lettere sagt enn gjort. Peps menn har vunnet de siste ti kampene i Premier League med en samlet målforskjell på 24-3, en kruttsterk formkurve inn mot the business end of the season.

Utfordringen er dermed like vanskelig som den er krystallklar for Ole Gunnar Solskjær: Han må løfte en spillergruppe som prestasjons- og resultatmessig er i fritt fall, og han må gjøre det i møte med ligaens mest velspillende angrepsmaskineri.

Kevin de Bruyne er ute med muskelskade hos gjestene fra Etihad, men Pep Guardiola tar med seg et fantastisk mannskap den korte bussturen gjennom Manchester. Raheem Sterling er i sitt livs form og konkurrerer med Van Dijk og Hazard om utmerkelsen som årets spiller i Premier League. Bernardo Silva kombinerer løpskraft med teknisk eleganse, og på topp er Sergio Agüero konge i Manchester-derbyene med ni mål på 13 oppgjør i alle turneringer.

ANGRIPER PÅ FLANKEN: Leroy Sané har vært inn og ut av laget i det siste, men i form er han en av Premier Leagues beste kantspillere.

Solskjær må vinne, men for å angripe må han først forsvare seg. Pep Guardiola er mesteren i å overbefolke flankene, og denne spill/motspill-problematikken kunne studeres med lupe gjennom de tre oppgjørene mellom Manchester City og Tottenham de siste ukene. Pep kjører opp back, indreløper og kant på ballside, men står også gjerne med samme oppstilling motsatt. Dermed kommer motstanders back i voldsomme undertallssituasjoner, noe Tottenhams backer fikk kjenne på i disse oppgjørene. Solskjær har Luke Shaw tilbake, men backplassen hos United har vært et klart problem den siste tiden, og Solskjær må løse det om United skal ha en sjanse her. Utfordringen på flankene må møtes som et kollektivt problem hos United, og kollektive problemer er ekstra krevende i perioder der laget sliter, som tilfellet er for United nå. Pep vet naturligvis dette, og kommer til å teste Uniteds forsvarsverker med full styrke fra start på Old Trafford. Solskjær må stå imot, og deretter må han slippe fri sine kantspillere i kanalene som oppstår når Citys backer dundrer fremover.

Dette blir fartsfylt fotballsjakk med førstepremie i potten! Manchester City holder kurs mot å slå sin egen rekord i antall scorede mål i alle turneringer, mens United har sluppet inn 48 mål, flest i serien siden sesongen 1978-79. Dette gjør City til store favoritter på drømmenes teater, men Solskjær har tidligere levert der håpet var som minst. I kveld trenger han det mer enn noen gang som United-manager.

Et nytt mirakel i Barcelona?

Manchester United reiser til Barcelona med et vanskelig utgangspunkt før returmøtet i kvartfinalen i Champions League. Etter katalanernes 1-0 på Old Trafford må Ole Gunnar Solskjær treffe perfekt med sin kamp-plan på Camp Nou, men returmøtet med PSG i Paris i åttendelsfinalen gir de røde djevlene håp om et nytt mirakel.

Første møte på Old Trafford sist uke var spillemessig en godkjent prestasjon av Manchester United, selv om resultatet 0-1 på hjemmebane ikke imponerte noen. På Nou Camp er det resultatet som teller, og Uniteds muligheter ligger i at Solskjærs plan blir fulgt til punkt og prikke på en av Europas vanskeligste bortebaner.

Presshøyde

Barcelona på Camp Nou er en mektig motstander, og selv om laget under Ernesto Valverde ikke legger like mye vekt på ballinnehav som tidligere årganger så er det å få tak i ballen i seg selv en krevende øvelse her. En av Uniteds suksessfaktorer i lagets gode perioder på Old Trafford var gjenvinningspresset som ofte fungerte også ganske høyt i banen. På Camp Nou er dette en enda vanskeligere oppgave, da Barcelona vil spille enda mer ekspansivt hjemme. Dette, kombinert med meget gode tekniske ferdigheter hos hjemmelaget, vil tvinge United til å veksle mellom høy og lav presshøyde for å unngå å bli løpende for mye i mellom. Det er imidlertid viktig å variere presshøyden mot en motstander som Barcelona. Dersom United blir liggende for lavt i banen vil de måtte ta imot bølger av angrep fra Messi og co, med risiko for baklengsmål. I tillegg, om laget ligger for lavt blir avstanden fram til målet for stor i det øyeblikket United vinner ballen, og kontringene som Solkjær ønsker blir ineffektive dersom spillerne må sprinte 60-70 meter for å nå en angrepsposisjon. Like viktig er det å unngå overmotet som ligger i å presse høyt for ofte. Barcelona evner å spille ut lag som presser for høyt og naivt i jakten på gode brudd. Derfor er det sannsynlig at Solskjær ber sine spillere variere pressehøyden ved å lese klimaet i kampen, vurdere sin egen fysiske kapasitet og mulighetene for gode brudd. Det er verdt å merke seg at Solskjær lot Lindeløf, McTominay og Rashford hvile fra start i lørdagens PL-kamp mot West Ham. Det var garantert med sikte på at disse skal ha sentrale roller og være sjefer i hvert sitt ledd tirsdag kveld. Hva er det Solskjær ber sine spillere se etter på Camp Nou?

Den perfekte kontringen

Barcelona spiller og spiller, United løper og løper. Spillerne dekker rom, stenger pasningsalternativer og forsøker å holde Messi ute av kampen mest mulig. I dette dynamiske bildet vil det tidvis skje at en Barcelona-spiller får et dårlig touch, slår en mindre god pasning eller er uoppmerksom et øyeblikk. Dette er øyeblikket Solskjær og United venter på. I dette øyeblikket er Barcelonas spillere spredt i banen. Backene er gjerne høyt og bredt, mens katalanernes kontradekning i hovedsak består av ankeret Busquets og stopperne. Rommene er store.

I dette øyeblikket skal Uniteds angripere i sprint. Første pasning skal fremover i lengderetning og ballen skal hurtigst mulig forflyttes mot mål. Linken mellom Paul Pogba og Marcus Rashford er meget god i denne situasjonen; Pogbas blikk og pasningsferdigheter kombinert med Rashfords elektriske tempo er et giftig våpen som Solskjær vil vurdere som sin aller beste mulighet i denne kampen.

Dødballer

Et annet sentralt punkt i Solskjærs kampplan vil være dødballer. I utgangspunktet skal United være fysisk sterkere enn Barcelona og dermed er cornere og frispark muligheter som de røde må ta vare på. På Old Trafford fikk United bare to cornere, og det er usannsynlig at det blir tosifret antall på Camp Nou, så disse mulighetene må brukes. Solskjær og hans analyseteam har sett at Barcelona markerer mann/mann på dødballer, der hver forsvarsspiller går ekstremt tett i sin mann. Barcelona markerer så tett på egne dødballer at det vil være gunstig for United å gjøre avtaler om blokkeringer og bevegelser i feltet. Risikoen ved tett mannsmarkering er at forsvarsspiller kan “bli hektet” av i trafikken som oppstår i feltet og dermed tillate en fri heading mot mål. Jeg vil tro at vi får se noen forhåndsavtalte dødballvarianter fra United i Barcelona.

Individuelle prestasjoner

Manchester United har slitt de siste ukene. Prestasjonene har vært langt fra toppnivået som laget har vist under Solskjær. Kamper som denne er imidlertid egnet til å få det beste ut av fotballspillere, og det er United også avhengige av om de skal ha en sjanse på Camp Nou. Solskjær trenger helter i hver lagdel. Bakerst på spanjolen David De Gea trolig hente frem sitt ypperste repertoar i møtet med Messi, Suarez og Coutinho. De Gea har utallige ganger – senest med en uvirkelig redning mot West Ham lørdag – reddet United fra vanskelige situasjoner. Han blir viktig. I forsvaret må Viktor Lindeløf spille en praktkamp, ikke bare ved sin individuelle prestasjon, men også ved å binde sammen et forsvar som ikke kan tillate seg noen posisjonsfeil mot Barcelonas stjerneangrep. På Old Trafford brukte Solskjær Luke Shaw direkte mot Lionel Messi, et grep som fungerte bra. Shaw er den eneste av Uniteds forsvarsspillere som har raske nok føtter til å henge med Messi, men Shaw er suspendert til kampen og det tvinger Solskjær til å tenke nytt om trusselen fra verdens beste fotballspiller. Dette blir ikke en individuell jobb – til det er Messi for god – men Solskjær kan velge å la en mann konsentrere seg spesifikt om Messi. På midtbanen vil Scott McTominay igjen få sjansen til å vise frem sine kvaliteter i press-spillet, men det er Paul Pogba som virkelig må tre i karakter for United. Verdensmester Pogba elsker de store kampene mot de store spillerne, og han har en mentalitet som gjør at han ofte byr på det helt ekstraordinære i kamper som denne. Dermed kan Marcus Rashford få pasningene han er avhengig av for å score.

For United må score i Barcelona, samtidig som forsvaret må være tett. Om Solskjær kommer seg til pause med 0-0, ja til og med til 75 minutter med 0-0, så vil dette leve. Bragden i Paris var basert på en tydelig taktisk plan som tok innover seg et lite handlingsrom for Solskjær. Alt måtte klaffe, og i tillegg måtte marginene være på Uniteds side. Solskjærs handlingsrom er enda mindre i denne kampen, men Champions League-mirakler har skjedd før i Barcelona.

Ingen husker det bedre enn Ole Gunnar Solskjær.

Motgang og mangler i laget

Manchester United – Barcelona

Tre tap på de fire siste kampene var fasiten for Manchester United og Ole Gunnar Solskjær før møtet med mektige Barcelona. Et øyeblikks magi fra Lionel Messi var nok til å skille lagene på drømmenes teater.

United gikk ut i en 3-5-2-formasjon. Lindelöf, Smalling og Shaw som tre stoppere, i det som ofte lignet en femmer når vingbackene Dalot og Young falt ned i leddet. Slik fikk Solskjær satt Luke Shaw og hans raske føtter opp mot fenomenet Messi, og tankegangen var forståelig.

United holdt laget meget kompakt, og vekslet på presshøyden. Noen ganger møtte de Barcelona langt inne på Barcelonas halvdel og sto høyt med bakre ledd, andre ganger ble United spilt lave og tettet rom for å unngå katalanernes kombinasjonsspill.

Barcelona spilte og spilte. Etter ti minutter var andelen ballinnehav 85-15 i favør Messi og co. Ingenting skjedde, men Lionel Messi ventet og ventet, slik han alltid gjør i starten av kampene. Messi studerer og analyserer, ser etter rom og muligheter. Så slår han til.

Angrepet som ga Barcelona 0-1 kom etter nesten femti trekk og var en oppvisning i Barcelona-fotball. Mange pasninger som skyver på motstander, så det avgjørende gjennombruddet. Selvsagt var det Messi som eksploderte og tok løpet, selvsagt var det Messi som så Suarez på bakre og selvsagt var det Messi som la ballen perfekt på pannebrasken til den tidligere Liverpool-spilleren. Mål kan alltid unngås, men dette var mer et sterkt angrep enn svakt forsvarsspill.

Men United svarte, og perioden frem mot pause var preget av aggressive United-spillere som mestret gjenvinningspresset. Anført av Fred brøt de både Barcelonas rytme og pasningsspill, og kom også til en vanvittig sjanse ved Dalot, som dessverre for United viste seg som alt annet enn en hodespiller. Dermed 0-1 til pause.

Og mot Stretford End trykket United videre i andre. Barcelona uten rytme, United med dårlig tid. Kampen ble hektisk og full av dueller, et spill som de røde behersket best. Smalling tok Suarez, og Messi forsvant i et kampbilde som ikke passet ham. 

Solskjær spilte sine kort. Først Martial, så Lingard. Både taktisk plan og bytter var velfunderte og velfungerende på Old Trafford. Likevel demonstrerte kampen at Solskjær først og fremst sliter med mangel på toppspillere i en kamp som denne. Vingbackene Young og Dalot er helt enkelt ikke gode nok til det øverste nivået, og utallige lovende situasjoner ble skuslet vekk i manglende evne til å gå av en mann. Innleggskvaliteten var tilsvarende kritikkverdig, og Lukaku kan like gjerne bli på benken i disse kampene om innleggene er så svake. Med en ny stopper inn kan Shaw løse venstresiden på lengre sikt, men høyresiden må forsterkes om trofeene i PL og CL skal være oppnåelige.

Barcelona fikk mer kontroll ettersom andre omgang gikk mot 90, fullt forståelig gitt energien Uniteds sentrale midtbane allerede hadde brukt. Noen forsøk her og der, men ingen skudd på mål for Manchester United mot et Barcelona som sjelden lignet seg selv denne kvelden. Uniteds prestasjon var Solskjær trolig fornøyd med, men fire tap på de siste fem ser ikke bra ut, og kampen mot West Ham på lørdag er helt enkelt must-win etter dette.

Solskjær står nå i en motgangsperiode. Samtidig som motstanderne stadig forbedrer sitt motspill mot United så har flyten og uttellingen foreløpig forlatt ham. Dermed ser vi nå trolig et mer realistisk bilde av kvaliteten i United-laget.

Og likevel, selv om Barcelona nå er enda større favoritter til å nå semifinale, det er ingen som avskriver United denne gangen. For Solskjær traff med planen men manglet kvaliteten, noe som må håndteres i sommerens overgangsvindu. Kvalitet manglet han også i Paris med 0-2 å ta igjen. Vi husker alle hvordan det gikk. Derfor lever drømmen om Champions League videre for de røde frem mot tirsdag på Camp Nou.

Sjefen Solskjær

I dag kom endelig nyheten om at Ole Gunnar Solskjær er ansatt som permanent manager for Manchester United på en kontrakt med tre års varighet. Det som er en merkedag for norsk fotball, markerer samtidig at Ole Gunnar oppnår et mål han satte seg så snart spillerkarrieren tok slutt.

Jeg husker uken før jul. Manchester United hadde blitt utspilt på Anfield og José Mourinho måtte betale med jobben etter uker og måneder med negativitet rundt verdens mest kjente fotballklubb. Et uverdig sirkus som klubbledelsen ikke kunne akseptere. Ryktene begynte å svirre om at Ole Gunnar Solskjær kunne få jobben med å rette opp kursen på midlertidig basis, mens klubben jobbet med å hente Tottenham-manager Mauricio Pochettino inn som permanent manager fra sommeren 2019. Visst stemte det! Solskjær – den hjemvendte sønn – ble presentert, og fra første setning sto han i rak motsetning til Mourinhos i kommunikasjon og væremåte.

Disse førjulsdagene var det mange, inkludert meg selv, som stusset over valget til Manchester United. Kunne Ole Gunnar Solskjær virkelig lede Manchester United? Suksess i Molde, fiasko i Cardiff, begge deler lite egnet til sammenligning med hva som nå ventet.

Men Ole Gunnar var klar. Selv om muligheten kom tidligere enn han hadde tenkt – han hadde regnet med å måtte bruke mange år på å komme i posisjon til denne jobben – så visste Solskjær hvilke grep han skulle gjøre.

Nå, tre måneder senere, var få i tvil om at Ole Gunnar Solskjær skulle få jobben permanent. Merk dette: Solskjær var i utgangspunktet “unproven” (ikke kvalifisert) til denne jobben, men på tre måneder viste han verden hvordan dette skal gjøres, og klubbledelsen fikk et enkelt valg.

Det er en masterclass i endringsledelse.

Der Mourinho var negativ, har Solskjær utelukkende fokusert positivt. Der Mourinho var selvsentrert, har Solskjær snakket om laget, klubben og supporterne. Der Mourinho så ut til å begrense spillerne, har Solskjær gjort dem til bedre utgaver av seg selv. Og – viktigst av alt – der Mourinho tapte kamper har Solskjær vunnet!

Gjennom tre hektiske måneder har Solskjær gjort nærmest alt riktig. Kommunikasjonen – både eksternt og internt – har vært en stilstudie i positiv påvirkning og riktig fokus. Laguttak og disponering av mannskap har truffet imponerende ofte. Taktisk inngang til kampene har ofte vært helt riktig, og Solskjær har også demonstrert utvikling i evnen til å møte verdens fremste managere i taktisk spill under kamp. Borteseieren mot PSG – en oppvisning i det å spille for resultat mot en overlegen motstander med svekket mannskap – var siste brikken som sikret Solskjær jobben som United-manager.

Jobben som manager i verdens mest kjente fotballklubb er uhyre kompleks, og må være en av de mest krevende jobbene man kan ha, ikke bare i fotballen, men også sammenlignet med andre tunge lederjobber. Som manager for Manchester United skal Solskjær være operasjonell (løpende kampprogram) samtidig som han er langsiktig (planlegging av transferaktivitet). Han skal håndtere verdensstjerner med enorme egoer og egne interesser. Han skal være ansikt utad for en milliardbedrift med interessenter over hele kloden. I dette landskapet skal han manøvrere, med konstant oppmerksomhet omkring egen person. Det krever sin mann.

Men Solskjær er en mann for dette. Grunnleggende er Ole Gunnar Solskjær et menneske med en positiv grunnholdning. Toppidrettsmentaliteten (hente marginer) kombinert med et positivt vesen og en felleskapstankegang har vist seg å virke også i denne rollen. På lengre sikt vil også hans lærevillighet og analytiske tilnærming være til stor hjelp. Han vil forsøke å utvikle både klubben og laget, aldri for egen vinning, alltid i tråd med kulturen han lærte som spiller under Sir Alex Ferguson. En vinneroppskrift som aldri går av moten.

Kritikerne vil alltid være der, og allerede nå kommer spørsmålene: Hva kan Ole Gunnar Solskjær om transfermarkedet på øverste nivå? Hvordan vil han takle motgangen som må komme? Har han ikke levert over evne disse tre månedene?

Alle disse innvendingene er relevante, men i spørsmålet om Solskjær var riktig mann for denne jobben kan det bare være et svar:

Han gjorde seg selv til det eneste riktige valget.

Det vil komme oppturer, det vil komme nedturer. Ole Gunnar vil få testet seg på et nivå som vanlige mennesker knapt kan forestille seg, et nivå som overgår alt han selv opplevde som spiller. Men han tåler det. Han er klar for det. Hver gang vi ser Solskjær foran kamera, i teknisk sone eller i møte med alle som bryr seg om United, så ser vi en mann som er fullstendig komfortabel med rollen. Han spiller ikke rollen som Manchester United-manager.

Han er Manchester United-manager.


Lærdom fra møter med toppnivået

Etter et 2018 med mange oppturer for landslaget kom realitetsorienteringen i kampene mot Spania og Sverige. Defensivt bunnsolide Norge (2018) slapp til altfor mange sjanser mot to gode motstandere. Lars Lagerbäck må tenke seg godt om før neste møte med toppnivået.

Det startet med en snikende følelse etter tapet for Spania i Valencia lørdag. Resultatmessig var 1-2 for de spanske verdensstjernene selvsagt til å leve med, men bak resultatet ligger erkjennelsen av at Norge i stor grad ble utspilt mot gruppefavorittene. Kampen i går kveld skulle gi oss våre første poeng, samt være en målestokk mot en nasjon som spiller slik Norge ønsker å spille. Lenge var oppgjøret mot Sverige akkurat slik Lars Lagerbäck og landslaget ønsket. De norske spillerne sto godt i banen, var aggressive i presset og angrep med vilje og intensjon. Vi matchet svenskene på organisering, duellkraft og fysikk, og med 2-0-ledelse på Ullevaal skulle våre tre første poeng sikres.

Slik gikk det ikke.

Da Sverige minuttet før slutt hadde snudd til 2-3, var det ikke bare krise på resultattavlen, det var også en fotballfaglig leksjon og en realitetsorientering for vårt prosjekt i 4-4-2. Ola Kamaras utligning på overtid reddet kvelden, men lærdommen fra andreomgangen er tydelig: Norge ble utspilt i 4-4-2.

Diskusjonen om 4-4-2 vs 4-5-1 er har pågått i norsk landslagsfotball fra årtusenskiftet. Argumentene begge veier er gode. 4-5-1 er trygt og godt defensivt, idet midtbanen er i stand til å dekke hele banebredden og gi forsvaret den ultimate beskyttelsen. Utallige motstandere har opp gjennom årene stanget i den norske muren. Vi har vært trygge defensivt, men vår offensive kapasitet har lidd under det faktum at ni av ti utespillere primært har prioritert det defensive.

Med Lars Lagerbäck i sjefsstolen kom endelig en klokkeklar 4-4-2 som det gikk an å tro på også mot gode nasjoner. Lagerbäck hadde gjort det før med lignende nasjoner (Island, Sverige), og han argumenterte godt for sitt syn: 4-4-2 gjort på riktig måte (korte avstander, hissig press-spill) er ikke bare trygt nok defensivt, det gir også langt flere strenger å spille på i angrep. To spisser som jobber tett sammen har lettere for å holde oppe ballen enn en ensom spiss på topp. Gjennom 2018 vokste troen på at en norsk 4-4-2 endelig kunne virke også mot god motstand.

Den troen er så til de grader svekket etter møtene med Sverige og Spania.

Det grunnleggende taktiske først: En smal 4-4-2 gjort på riktig måte kan frustrere og lamme selv en overlegen motstander. Dersom spillerne alltid flytter seg raskt og alltid er korrekt posisjonert vil motstander oppleve at ballfører til enhver tid befinner seg i en “boks”, omringet av fire norske spillere som presser fra alle kanter. Dette kan illustreres ved øyeblikket der motstanders spiss mottar ballen i mellomrommet, for straks å bli skvist fra alle kanter av to norske stoppere og to sentrale midtbanespillere. Når dette virker er det ekstremt effektivt, som Island under Lagerbäck viste oss i EM 2016.

Men Norges oppgjør mot Spania og Sverige har vist oss at landslaget enn så lenge er milevis fra å beherske 4-4-2 mot topp motstand. At Spania fant hullene skulle kanskje bare mangle, men at Sverige var i stand til å tre seg gjennom gang på gang i andreomgangen i går må ha vært en negativ overraskelse for Lagerbäck og co.

Helt konkret slet Norge voldsomt med å håndtere Sveriges vanligste oppspillsmønster: Pasning bakfra opp på møtende spiss som legger igjen til svensk innoverkant i løp fra kant til mellomrom. Igjen og igjen ble vi halsende etter på dette mønsteret, og Nordtveit/Ajer måtte håndtere ikke bare spissene, men også midtbanespiller rettvendt i mellomrommet.

Det er mange grunner til at det ble slik, og følgefeil var et tema i Norges andreomgang, men vi slet med flere elementer:

  • Topp-presset fra spissene ble ineffektivt og aldri en trussel for svenskene.
  • Midtbanen mistet etterhvert løpskraft og ble spilt igjennom fordi den manglet sideveis forskyvning og riktige dybdeforhold.
  • Stopperne vant for få oppspill opp på svensk spiss.

Dermed ble Norge trykket bakover, ute av stand til å snu en trend der Sverige enkelt spilte seg gjennom og skapte sjanser på løpende bånd. Var det ikke for en glitrende Rune Jarstein i målet så kunne andreomgangen blitt ikke bare en realitetssjekk, men også en pinlig affære.

Det store spørsmålet melder seg:

Har Norge gode nok spillere til å forsvare seg komfortabelt i 4-4-2 mot de beste nasjonene?

Per i dag er svaret nei. Vi mangler på råskap i duellspillet, forståelse i posisjonsspillet og fremfor alt mangler vi mobilitet og fart i midtbaneleddet.

Etterpåklokskapens lys skinner alltid klarest, men det er åpenbart at Norge ved å legge om til 4-5-1 på 2-0 ville hatt langt større sjanse for seier i går. Et midtbaneanker letter jobben for både stoppere og sentrale midtbanespillere ved å posisjonere seg i akkurat det rommet som Sverige utnyttet igjen og igjen. En ensom Joshua King på topp ville kunnet posisjonere seg på enten Helander eller Granqvist, og latt den ledige svenske stopperen ta med seg ballen (“Vær så god, ta med deg ballen om du tør, så venter jeg her på kontringsløpet 1 mot 1…..”)

Når Lars Lagerbäck aldri tok av en spiss og forsterket midtbanen, så må det forstås som at han forventet at Norge skulle stå imot, men med fasit i hånd må konklusjonen være klar:

4-4-2 mot antatt svakere og jevnbyrdige motstandere er en god formasjon for Norge. Mot toppnasjonene klarer vi fremdeles ikke å stå imot i 90 minutter i 4-4-2.

Denne erkjennelsen bør legge føringer for resten av EM-kvaliken. Møtene med Romania, Malta og Færøyene bør kunne domineres og vinnes i Lagerbäcks foretrukne formasjon, men når vi skal møte Spania hjemme og Sverige borte, så trenger vi formasjonsmessig fleksibilitet.

Ellers taper vi begge klart.

Norge-Sverige

Tirsdag kveld står våre svenske naboer på motsatt banehalvdel når Norge jakter sine første poeng i EM-kvaliken. En kamp mellom to lag som er jevnbyrdige, som kjenner hverandre godt og som spiller veldig likt. Det vil bli tett, jevnt og intenst på Ullevaal, i en kamp Norge ikke tåler å tape.

Sverige har et lag som spiller for spiller ikke er europeisk toppklasse, men som kompenserer gjennom et system så innarbeidet at generasjoner av svenske landslagsspillere trer på seg blågult og vet nøyaktig hva de skal gjøre. Sverige er en stilstudie i 4-4-2, spiller med høyt tempo og duellkraft over hele banen. Svenskene har en spillestil som veldig ofte legger premissene for hvordan kampen blir. De får kampen inn i sitt spor, og får ofte et godt resultat fordi de behersker et slikt kampbilde bedre enn motstanderen.

Statistikker fra Nations League forteller at Norge og Sverige spiller veldig likt:

LIKT: Lars Lagerbäck og Janne Andersson står for mange av de samme ideene som fotballtrener. Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

Langpasninger per kamp (Norge 78,3 – Sverige 75,5)
Innlegg åpent spill per kamp (Norge 13,8 – Sverige 13,8)
Hodedueller per kamp (Norge 46,7 – Sverige 56,8)

Det siste punktet er interessant, idet det viser at Sverige spiller på en måte som fører til enda flere hodedueller i kampene enn hva tilfellet er med Norge. Svenskene legger altså opp til en enda mer fysisk kamp enn det Norge gjør, og det gir føringer for oppgjøret i kveld.

Det som venter oss tirsdag kveld er et svensk lag uten store individualister, men med oppofrende rollespillere som dedikerer seg fullt og helt til laget. Sverige slår ofte langt mot et spisspar som opptrer sammen til enhver tid. Sveriges kanter kommer også inn i banen, og det hele handler om å være posisjonert for å vinne andreballen heller enn den første duellen. En av de svenske spissene går i duell, resten tar opp gode posisjoner for å ta nedfallsfrukten. Derfra starter angrepet. Slik holder Sverige laget samlet, kan holde trykket på motstander og har mange spillere som kan stupe inn i boksen for innlegg. De norske spillerne må stå imot dette mest grunnleggende trekket ved Sveriges spill. Vår evne til å vinne første duell, posisjonere oss korrekt rundt duellen og klarere langt nok, blir avgjørende. Vi må unngå feil i denne delen av spillet. Dette er fotballens ABC, men Sverige spiller på at det vedvarende trykket før eller senere skal lede til feil hos motstanderen.

Dermed er det lett å forutse et kampbilde der lagene nuller hverandre. En hektisk kamp full av dueller og dødballer der det handler om å unngå feil, score først og tette igjen. Både Norge og Sverige spiller på en måte som er klart mest effektiv om man scorer først.

Når vår 4-4-2 møter svenskenes 4-4-2 blir det mann/mann-dueller over hele banen. I midtbaneleddet vil det handle om andreballsspill, samt evnen til å ta ned ball for å løse opp – gjerne ved å finne motsatt back – de gangene man har tid og rom. Oftest har man det ikke når den svenske svermen kommer, og da vil det være bedre å forlenge ballen fremover til vårt spisspar som tar kampen med svenske stoppere. Nøkkelduellene er våre stoppere mot det svenske spissparet, og vårt spisspar mot det svenske stopperparet. Nordtveit og Ajer må stå opp i duellspillet, ta gode valg og unngå tekniske feil.

VIKTIGE IGJEN: Håvard Nordtveit og Kristoffer Ajer, her i duell med Spanias Alvaro Morata, får sentrale roller også mot Sverige. Foto: Alberto Saiz/AP

På topp for Norge må Lars Lagerbäck ta et viktig valg. Joshua King er selvskreven, og får en sentral rolle. Sørloth eller Maars Johnsen i spann med King vil være et signal om at Norges plan er å ta opp den fysiske kampen med Andreas Granqvist og Filip Helander i hjertet av det svenske forsvaret. Sveriges stoppere er solide, posisjonerer seg bra og er duellsterke, men det er også Sørloth/Maars Johnsen.

Dersom Lagerbäck velger Kamara eller Tarik sammen med King er det et signal om at vi leter etter muligheten til å sette opp situasjoner i mellomrommet, og la de svenske stopperne rygge mot eget mål. Dette er en situasjon Sverige frykter. Hverken Granqvist eller Helander har mobilitet eller fart, og Joshua Kings naturlige fotballfysikk er overlegen. King rettvendt en mot en er en norsk drømmesituasjon. Det krever at noen lenger bak i banen identifiserer øyeblikket der ballen kan tas ned fra andreballskrigen, spilles gjennom et hissig svensk midtbaneledd og opp på et norsk spisspar som tar inn ballen og får vendt opp.

Dermed står vi igjen med følgende til kampen vi ikke kan tape: Vi må matche svenskene på deres spill og unngå feil i duellspill, andreballer, posisjonering og klareringer. Samtidig må vi ha roen til å utfordre svenske stoppere langs bakken så ofte som mulig. Her ligger den norske suksessoppskriften mot søta bror.

I SLAG: Joshua King fikk det tidvis tøft mot Spania, men viste glimt av storhet. Tirsdag er det svenskene som skal få unngjelde. Jose Jordan/AFP

I kveld blir det fullsatt på Ullevaal, i en kamp som ikke bare langt på vei kan avgjøre Norges skjebne i EM-kvalifiseringen, men som også vil ha avgjørende betydning for landslagets posisjon i folket. En seier her gir tre ekstremt viktige poeng og en positiv opplevelse for spillere og tilskuere, tap kan i praksis bety at Spania og Sverige er utenfor rekkevidde i gruppespillet.

Denne generasjonen med landslagsspillere løper ut på Ullevaal-matta i kveld med et stort forventningspress. Det må de håndtere. Kampen mot våre svenske naboer er en perfekt anledning til å erklære en klar intensjon om at denne gjengen vil til sluttspill!

Våre neste menn

Våre neste landslagshelter befinner seg på gutterom, grusbaner og løkker over hele landet. Hver og en med samme drøm; bli proff i utlandet og representere Norge på A-landslaget. I serien «Våre neste menn» (TV2.no og Sumo) får vi møte flere av de unge og håpefulle, spillere som er gode for sin alder, men som har mange års fokusert trening foran seg om drømmen skal blir virkelighet. Fra en gammel landslagsspiller til generasjoner av nye; her er rådene som hjelper deg på veien.

15 år gammel var jeg ikke på landslaget. Jeg spilte i barndomsklubben FK Vidar og var talentfull, men sone- og kretslag var alt jeg hadde opplevd frem til da. Nå, to tiår senere, har jeg opplevd mer gjennom fotballen enn jeg noengang kunne drømt om. Jeg ga aldri opp, heldigvis. Kommer du til å gi opp?

DRØMMEN: Landslaget er noe helt eget. Her i aksjon mot Slovenia i 2013. Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix

Du vet det ikke selv enda, men livet som fotballspiller er det beste du kan håpe på. Det å leve av å gjøre det kjekkeste du vet om, ha fotball som jobb, er et privilegium som få gjør seg fortjent til. Om noen år vil mange av dere fortelle historier om skader som ødela, om andre ting som fristet mer, om at dere nok ikke la ned nok innsats for å oppnå målet, men at dere sikkert kunne ha blitt gode dere også. Alle dere vil angre på at det ble som det ble.

Noen få av dere vil stå på uansett. Se etter muligheter heller enn unnskyldninger. Gjøre det heller enn å snakke om det. Dere vil gå ut i snøvær og stiv kuling, gjøre det lille ekstra – hver dag – som skiller dere fra alle de andre. Dere kommer til å lykkes.

Glem aldri leken

Det første og viktigste man alltid skal huske på, er grunnen til at vi spiller fotball. Hvorfor plukket du med deg ballen og løp ned på banen som liten? Hvorfor sto du i timesvis og skjøt på målet, alene i allslags vær, mens de andre satt inne i varmen? Hvorfor vil du dette mer enn noe annet i livet?
Fordi ballens magi er det beste du vet. Av alle ting du kan gjøre, er fotball det aller kjekkeste. Følelsen når foten treffer ballen, og ballen går dit du vil. Følelsen av å være fullstendig og totalt til stede i det du gjør. Når du spiller fotball, snevrer verden inn til leken med ballen. Når du spiller fotball finnes ikke tid og rom, historie eller fremtid, tanker eller bekymringer. Verden utenfor krittstreken må vente. Når du spiller fotball er du i ett med spillet, i ett med leken. Derfor er fotball det beste du vet. Om du spiller fotball på løkka eller på Old Trafford, du spiller fordi leken med ballen er det beste du vet. Fortsett med fotball så lenge du fortsetter å leke. Glem det aldri!

VÅRE NESTE MENN: Følg serien på TV 2 Sumo og tv2.no. Foto: Skjermdump (Christian Thorkildsen)

Ta et steg av gangen

Du må aldri slutte å leke, men om du vil bli virkelig god må du også gi leken en retning. Fotball er et spill som krever en rekke ferdigheter, og du kan øve og trene på mange ulike ting. Derfor blir du ikke god over natten, dine fotballferdigheter er resultatet av mange års lek og øving. Du må prøve og feile, feile bedre og bedre helt til du mestrer noe. La hver trening lede deg i riktig retning, bruk hver pasning til å bli bedre. En fotballkarriere er en maraton av opp- og nedturer, og de som lykkes er de som står i det. Derfor er du ikke så god som noen vil ha det til i dine beste stunder, og du er heller ikke så dårlig som du vil ha det til når alt er som mørkest. Den som lykkes til slutt er den som fortsetter, gjør sin neste pasning til sin beste, hver dag, over flere år, et steg av gangen.

Det heter at du må ta ansvar for egen utvikling, bli din egen trener. Hva betyr det? Det er mange som hjelper deg på veien. En far, en kompis, trenere og tilskuere. Alle vil mene noe om hva du bør øve på, hvordan du bør tenke, hvordan du skal trene. Men den eneste som til syvende og sist skal gjøre det er deg. Derfor er det avgjørende å være bevisst omkring hvilken informasjon du skaffer deg og hva du gjør med det. Må du bli bedre på å slå pasninger så finnes det informasjon og en retning for å utvikle det. Må du bli raskere eller sterkere så finnes det informasjon og en retning for å forbedre også det. Lag deg en prosess som gir utvikling, en treningshverdag som gjør deg til en bedre spiller. Lag deg et treningsopplegg som gjør deg til en maskin; den sterkeste, raskeste og mest gjennomtrente versjonen av deg selv som det er mulig å lage. Ikke fordi noen ba deg om å gjøre det, men fordi du kjenner det innvendig.

Vær en lagspiller

Du må være den beste utgaven av deg selv på fotballbanen, og det innebærer å ta ansvar også for andre. Du blir aldri god i et miljø som er for dårlig. Om kvaliteten eller innsatsen hos medspillerne er svak, så trener du i et lag som begrenser deg. Vær pådriveren for innsats og kvalitet på trening, vær den som setter standarden i alt du gjør. Gjør mer enn den beste på laget, samtidig som du heier på nettopp den spilleren. Tok noen plassen din? Bra – da må du trene mer og bedre til neste uttak. Slik løfter du både deg selv og andre. Slik bidrar du til å bygge et lag og et miljø som utvikler folk og fotballspillere. Dra flokken i riktig retning.

LAGET: Lagfølelsen er alt i fotball. Her et bilde fra programmet. Foto: Skjermpdump (Christian Thorkildsen)

Se deg i speilet

Fotballen er full av distraksjoner. I vår tid skal du håndtere forventninger og formeninger fra tilskuere, trenere, med- og motspillere, media og sosiale medier. Alt dette finnes, men det er ikke viktig. Det viktige er personen du ser i speilet hver kveld før leggetid, og spørsmålet du stiller deg selv:

Gjorde jeg mitt beste i dag?

Om svaret er ja, legg deg vel vitende om at du tok et steg i dag.
Om svaret er nei, gjør noe med det i morgen.

Jeg husker en julaften midt på nittitallet. Det var snø i Stavanger, og folk satt hjemme i stuene sine og gledet seg til middag og pakker. Det var umulig å spille fotball på grusbanen, derfor snøret jeg på meg joggeskoene og løp frem og tilbake over grusbanen. Etterhvert som sporene i snøen ble til en sti, så jeg turgåere som ristet forundret på hodet over den lange tenåringen som løp frem og tilbake i snøværet på julaften. Men ettersom pulsen steg og svetten rant bredte smilet seg også. For jeg skjønte det der og da – dette er det ingen andre som gjør nå.

Jeg gjorde mitt beste den dagen, og det ble mange slike dager i årene som kom. Hver dag et steg i retning av landslaget og Premier League. Slik ble en urealistisk drøm til en fotballkarriere, og minnene om blodslit og tunge stunder drukner i et hav av fotballopplevelser.

Nå er det din tur. Lykke til!

Brede