Det er aldri for sent å bli god

Fotballen er nådeløs. Trenere, media og fans er raske med å avskrive unge spillere som ikke slår igjennom ved første anledning. Men utvikling i fotball skjer over tid, og spillere som skytes i rakettfart ut på stjernehimmelen er unntakene, snarere enn regelen.

Kunsten for den som vil lykkes er å gjøre treningsarbeidet både i motgang og medgang. I tillegg skal man helst ha en trener som beholder troen og gir spillerne tid.

Liverpools Divock Origi kan illustrere poenget. Origi ble hentet til Liverpool av Brendan Rodgers i 2014, ble værende på lån i Lille 2014/2015, og ankom Anfield sommeren 2015, 20 år gammel. Da Rodgers fikk sparken og Jürgen Klopp ble ansatt, startet Origi faktisk Klopps fire første kamper. Klopp, som selv forsøkte å signere da 19 år gamle Origi fra Lille til Dortmund, likte Origis uvanlige blanding av god teknikk, høyt tempo og sterk fysikk.

I 2016 var Origi i ferd med å etablere seg som en viktig spiller for Liverpool, men i lokaloppgjøret mot Everton ble han offer i en fryktelig takling fra Ramiro Funes Mori. Sesongen var ødelagt for Origi.

Før sesongen 2016/17 hentet Klopp Sadio Manè fra Southampton, og senegaleseren leverte en praktsesong på Anfield. Før 17/18-sesongen ble Origi sendt til Wolfsburg, mens Klopp hentet Mohamed Salah til Anfield. Origi og Wolfsburg slåss mot nedrykk fra Bundesliga mens Liverpool endte i Champions League-finalen i Kiev.

Før 18/19-sesongen var Origi tilbake på Anfield, til tross for at mange eksperter og fans mente at Klopp burde selge belgieren. Overtidsmålet mot Everton forrige sesong var Origis personlige revansje, et nytt bevis på Klopps genialitet, og i 18/19- sesongen – og til tross for Salah, Firmino og Manè – viste Divock Origi sin verdi som Liverpool-spiller: Klopps “big game player” avgjorde borte mot Newcastle, satte to scoringer i den legendariske hjemmekampen mot Barcelona, og senket Tottenham i Champions League-finalen!

Og mannen som ikke engang satt på benken i åpningskampen forrige sesong, både startet og scoret i Liverpools åpningskamp mot Norwich forrige helg. I sin 100. Liverpool-kamp ble 24-åringen tatt av banen til stående ovasjoner på Anfield.

Etter Norwich-kampen uttalte Origi til engelske medier: “I have a lot of aspects to my game but I need to synchronise them with the game of Liverpool. I study the game better now. Being able to play in different positions up front has been very important to me. Now I understand the tactics part of the game better — how to press, how to choose my moments, when to express my creativity and when to play it simple.”

TIDLIG HØYT OPPE: Divock Origi i duell med Javier Mascherano i VM-kvartfinalen i 2014. Foto: Pedro Ugarte/AFP

Dette utsagnet vitner om en gutt som ble til en mann, et talent som ble til en “Premier League-performer”, en spiller som nektet å gi opp og som bestemte seg for å trene hardt og studere spillet. Origi tok tiden til hjelp, og Klopp ventet tålmodig. Gutten som startet VM-kvartfinale for Belgia som 19-åring, måtte vente fem år på den endelige anerkjennelsen som toppspiller.

Det ligger en viktig lekse her, både for spillere og managere. Dersom en spiller har de fysiske forutsetningene for å lykkes – noe Origi vitterlig hadde! – så er det evnen til å tåle motgang som avgjør om vedkommende blir god. En fotballkarrière er lang, og en karrière bygges ikke på uker. Snarere tar det flere år å nå sitt maksimale nivå. I løpet av disse årene vil de fleste talentfulle spillere rammes av frustrasjon, eller latskap i treningsarbeidet, eller fristelser utenfor fotballen. Dermed gir de manageren gode argumenter for å se til andre spillere. Men Origi ga seg aldri: “Whenever I came into Melwood, I came with a goal: to be as fit as possible.”

Den innstillingen er uslåelig. Den som beholder en slik innstilling over flere år blir god i fotball.

Origi gjorde arbeidet, men Klopp og co bygget kulturen som gjør at en ung spiller tar de tunge takene også i skyggen av storkampene.

I juli signerte Divock Origi ny kontrakt med Liverpool, og mye tyder på at Klopp endelig kan konstatere at det finnes back-up til Salah, Firmino og Manè.

Historien om Divock Origi stopper ikke her, men alle som elsker fotball kan lære noe allerede nå.

Velkommen til Premier League 2.0!

Ventetiden er endelig over, og Premier League-sesongen 2019/2020 sparkes i gang fredag kveld! Verdens beste liga serverte et nærmest ubeskrivelig drama forrige sesong, og det er lov å ha skyhøye forventninger også til denne sesongen. Det er nemlig grunn til å tro at de taktiske trendene som har preget Premier League de siste årene bare vil forsterkes denne sesongen.

Manchester City og Liverpool side om side i tittelkampen, en voldsom kamp om Champions League-plassene (topp 4), klubber som har reelle ambisjoner om å bryte inn i topp 6, og et sedvanlig bikkjeslagsmål om å unngå nedrykk. Det er i korte trekk gjengs oppfatning av hvordan denne PL-sesongen blir, en oppfatning jeg for øvrig deler.

Engelsk fotball har i mange år drevet utviklingen i internasjonal toppfotball, og det endelige beviset kom i europacupene forrige sesong, der Premier League dominerte totalt med to helengelske finaler. Ressursgrunnlaget til PL-klubbene gjør at de kan tiltrekke seg ikke bare de beste spillerne og de smarteste managerne, men også de beste folkene i alle støttefunksjonene som arbeider i kulissene. Derfor er Premier League per dags dato den suverent beste ligaen i verden, og derfor er det godt at sommeren er over slik at moroa kan begynne.

VINNEREN: Pep Guardiola har vunnet to strake titler i Premier League. Foto: John Sibley/Reuters

De taktiske trendene
Helt siden kontinentale tanker om fotball gjorde sitt inntog i Premier League tidlig på 2000-tallet, har ligaen vært i rivende utvikling. 4-4-2 og direkte, fysisk spill har langsomt måttet vike for en mer ballbesittende fotballfilosofi (uten at tempoet lider). I takt med at spillernes tekniske ferdigheter har blitt bedre, har vi sett et langt større spekter av formasjoner og stilarter. Toppklubbene driver i dag ren forskning – parallelt med å vinne fotballkamper – og klodens smarteste fotballhoder leter etter det neste trekket som kan gi et overtak over konkurrentene.

Dette har de siste sesongene gitt oss tre helt klare trender:

  1. Topplagene ønsker å ha ballen mer og mer – og de lykkes med det.
  2. Topplagene ønsker å gjenvinne ballen så snart de har mistet den – og de lykkes med det.
  3. Det er større fokus på angrepsspill enn på forsvarsspill – til glede for oss som ser på.

Dette fører i praksis til at lag som Manchester City og Liverpool kveler underlegne motstandere i større og større grad. Å møte disse lagene er både en mental og en fysisk prøvelse. Utfordringen er å holde eget mål rent og forsøke å få tak i ballen, alt mens motspillerne svermer rundt deg. Kombinert med et offensivt fokus i de fleste klubber (samt overvekt av spillere med «offensivt DNA»), ser vi paradoksalt nok at en del av forsvarsspillet er kritikkverdig. Med noen få hederlige unntak (Hodgson, Benítez, Dyche), var forrige sesong preget av kollektivt forsvarsspill et stykke fra maksnivået, og dette gir flere mål og mer underholdning.

Tallene taler et klart språk: Topplagene slår flere, raskere og kortere pasninger, noe som fører til spillemessig dominans. Samtidig fortsetter antallet sprinter å gå opp. Spillerne løper ikke nødvendigvis lengre, men de løper fortere og oftere. Dette fører til at tempoet bare øker og øker, noe som igjen setter enorme krav til fysisk form, nærteknikk og ro med ballen. Å se Premier League på nært hold er et ufattelig imponerende skue. Hver sprint gjøres i hundre, hver pasning slås med topp kvalitet, og hver duell er som om den var den siste.

I front av utviklingen står Pep Guardiola og Jürgen Klopp, og det er all grunn til å tro at Manchester City og Liverpool vil drive utviklingen videre denne sesongen. Stadig raskere og mer presist, alt på bakgrunn av stadig mer innarbeidede avtaler.

NY DUELL: Pep Guardiola og Jürgen Klopp fulgte hverandre til døren forrige sesong. Mange forventer det samme igjen. Foto: Ian Kington/AFP

Dette siste punktet bringer meg videre til noe vi vil få se mer av i tiden fremover. Toppspillerne er nå så gode, samtidig som klubbene driver så utstrakt analyse av hverandre, at overtak og konkurransefortrinn fremover gjerne kan komme fra helt konkrete innarbeidede spillmønstre, dødballer og så videre.

Tenk deg en «playbook» som brukt i amerikansk fotball (NFL). Her må spillerne huske et stort antall spillvarianter som treneren kommuniserer ut i de mange avbruddene i spillet. I jevne kamper på høyt nivå er det i amerikansk fotball nettopp evnen til å overraske som ofte vipper en kamp.

Forskjellene mellom Premier League og NFL er selvsagt enorme, først og fremst ved at vår fotball foregår i et enormt tempo, nærmest uten avbrudd, og dermed med begrensede muligheter for coaching underveis. Men nivået er nå så høyt, spillerne så drillet, topplagene så godt forberedt på hverandre – at innarbeidede angrepsmønster er et naturlig neste trekk for Guardiola, Klopp og co.

De gjør selvsagt mye av dette allerede – tenk på mellomromsspillet til City eller stormingen av boksen til Liverpool – men vi vil få se flere og flere varianter spesialdesignet for å gi motstanderen problemer. Slikt sett vil det stilles enda større krav til fremtidens toppspillere; ikke bare skal de være topptrente, teknisk skolerte og mentalt sterke, de skal også i større og større grad tenke som sine sjakkspillende managere. Fotballsjakk både fra teknisk sone og innenfor krittstrekene: Velkommen til Premier League 2.0.

UTFORDRERE: Mauricio Pochettino og Ole Gunnar Solskjær håper å tette gapet til forrige sesongs dominerende rivaler. Foto: Matt Dunham/AP

Manchester City og Liverpool driver utviklingen, men neste trekk kan like godt komme fra Pochettino i Tottenham eller Emery i Arsenal. Eller hva med Lampard i Chelsea eller Solskjær i United, klarer de gamle heltene å kombinere uslåelig klubbfølelse med innovativ fotball? Bak topp seks har det sjelden eller aldri vært høyere kvalitet i utfordrerne: Everton, Wolverhampton, Leicester og West Ham har alle skumle planer, og kvalitet i troppene som kan sette skrekken i enhver motsander. Disse ti holder seg unna bunnstriden denne sesongen, og slikt sett må den gamle hovedregelen om at bare topp seks kan være sikre på å unngå nedrykk omskrives denne gangen.

Dermed gjenstår ti lag som først og fremst har som hovedmål å unngå nedrykk. De tre opprykkerne fra Chamionship er naturligvis blant disse, og vil på ulikt vis forsøke å manøvrere seg til 40 poeng. Sheffield United blir et spennende bekjentskap. Med små ressurser og en innovativ stil (overlappende midtstoppere!) skal de bryne seg mot verdens beste fotballklubber. Norwich kjører 4-2-3-1, veksling mellom ballbesittelse og hurtig kontra under tysk ledelse. Aston Villa, gigantklubben fra Birmingham, er endelig tilbake og har sprengt banken før møtet med Premier League. Alle tre vil selge seg dyrt.

20 klubber, ingen enkle poeng. Tempo og kvalitet i verdensklasse, uslåelig underholdning og drama. Sommeren er over, men fortvil ikke; Premier League er tilbake!

Konflikten som ødelegger for alle

I et intervju med fotballmagasinet Josimar forteller verdens beste kvinnelige fotballspiller, Ada Hegerberg, om hvordan hun var “knekt psykisk” og hadde mareritt etter landslagssamlinger med Norge. Hegerberg valgte senere å trekke seg fra landslaget. Martin Ødegaard, norsk herrefotballs mest omtalte spiller, tar kvinnelandslaget i forsvar på sin Instagram-profil. Dermed har vi en konflikt mellom landets mest kjente kvinnelige og mannlige fotballspiller, i en uke der herrelandslaget skal spille EM-kvalik og damelandslaget skal spille åpningskamp i VM. Saken har ingen vinnere, og er et trist eksempel på hvordan sentrale aktører i praksis gjør det vanskeligere for våre landslag å få gode resultater.

Ada Hegerberg trakk seg fra kvinnelandslaget i 2017, og siden har konflikten mellom Hegerberg og NFF levd i beste velgående. Det er på det rene at intervjuet med Josimar/Morgenbladet ble gjort i februar, og Hegerberg-leiren har bekreftet at det ikke ble gitt noen føringer for publisering. Allerede her skurrer dette voldsomt. Enhver som har hatt jevnlig omgang med mediene forstår at publiseringstidspunktet betyr noe, og dersom Hegerberg oppriktig var opptatt av å skåne kvinnelandslaget i deres forberedelser til VM, så kunne hun selvsagt ha stilt betingelser knyttet til dette. At Josimar, med fritt spillerom, velger å publisere rett før VM og dermed skaper stor oppmerksomhet rundt sitt VM-magasin, er like lett forståelig som det er smart.

Det er nok nå, Ada

Ada Hegerberg og hennes leir har, bevisst eller gjennom en åpenbar mangel på grunnleggende forståelse av pressens arbeidsmetoder, skapt storm rundt kvinnelandslaget før VM-åpningen mot Nigeria på lørdag. Det er fullstendig unødvendig og illojalt mot en spillergruppe som fortjener en mulighet til å rette fokus mot åpningskampen, intet annet. Hegerberg/NFF-sagaen får være som den er, og forhåpentlig finner den sin løsning en gang i fremtiden, men når du står utenfor et lag, og hvis du ønsker dette laget godt, da har du to valg i væremåte: Enten er du heiagjeng eller så er du stille.

Vi får ta Hegerberg på ordet når hun forteller at hun var psykisk knekt og hadde mareritt etter landslagssamlinger. Slik skal det ikke være. Men alle lever i sin egen virkelighet, og Hegerbergs virkelighet er jo vitterlig at hun har blitt verdens beste fotballspiller, med andre ord har hennes erfaringsbakgrunn gitt resultater andre bare drømmer om.

Ødegaard svarer

Deler av de ovenstående betraktningene deles åpenbart av Martin Ødegaard, for nettopp han tok til motmæle via sin Instagram-konto. Jeg er blant dem som lenge har tenkt at Martin Ødegaard har vist prov på alt som trengs for å nå langt som fotballspiller, med ett viktig unntak: Han må vise mer personlighet!

De store stjernene i fotballen er gode spillere, men også sterke personligheter. De mener noe, på godt og vondt, og over tid foregår en vekselvirkning på og utenfor banen som i sum gjør dem til bedre spillere. Ødegaard har her tatt et tydelig standpunkt for fellesskapet, og samtidig har han så vidt jeg kan se for første gang stukket hodet ut og vist hvem han er.

I gangene på Ullevaal stadion er man sannsynligvis strålende fornøyd med vår mannlige stjerne, og tilsvarende frustrert over vår kvinnelige stjerne. To glitrende fotballspillere, som begge forhåpentlig skal lede sine respektive landslag til suksess i fremtiden, har likevel skapt et øyeblikksbilde som forstyrrer forberedelsene til Romania (herrelaget) og Nigeria (kvinnelaget).

For tro meg, dette vet jeg noe om. Landslagsfotballen er alltid under lupen, og det fokus som i størst grad går hånd i hånd med resultater er et prestasjonsfokus. Når det sitter kvinnelandslagsspillere i Frankrike og skummer gjennom nettaviser, og herrelandslagsspillere i Oslo og pløyer gjennom Instagram, da kunne tiden vært brukt bedre før de viktige kampene som venter.

Og akkurat her – uavhengig av konflikter, partsinnlegg, personlige historier og standpunkt – har alle noe å lære.

Finale i Champions League!

Lørdag kveld barker Tottenham og Liverpool sammen i i Champions League-finalen. Kampen på Estadio Metropolitano i Madrid står mellom to lag som kjenner hverandre godt, og mellom to managere som har drevet den taktiske utviklingen i toppfotballen de siste årene.

Etter flere år med spansk dominans i Europa-cupene, har Premier League slått fryktelig tilbake denne sesongen. Onsdag kveld spilte Arsenal og Chelsea helengelsk finale i Europaligaen, og lørdag er det nok et engelsk oppgjør om fotballen gjeveste klubbtrofé. Sammen med Pep Guardiola i Manchester City, er det Jürgen Klopp og Mauricio Pochettino som i størst grad har drevet utviklingen i Premier League de siste årene. Lørdag kveld kan vi derfor forvente oss en finale som ikke bare er på skyhøyt teknisk og fysisk nivå, men også en taktisk duell mellom to drevne fotballmanagere.

Fotballsjakk

Begge lag har ladet batteriene etter en lang og krevende sesong. Alt er forberedt til minste detalj, og Pochettino/Klopp har studert sin motstander nøye for å finne den riktige inngangen til verdens største kamp i klubbfotballen. En gjennomgang av de siste fire Premier League-oppgjørene mellom lørdagens finalelag forteller oss at oppgjøret sannsynligvis vil bli fartsfylt og underholdende, jevnt og tett, og preget av taktiske justeringer underveis.

Pochettino mot Klopp blir en taktisk sjakkduell.

For dette er to lag som i sitt DNA har en motvilje mot å spille den typen kalkulerte fotballkamper som vi ofte får servert i de store finalene. Liverpool under Jürgen Klopp er et fyrverkeri av presspill og tempo. Klopps fotball er en type kaosfotball som ofte setter motstanderen fullstendig ut av balanse i en storm av bevegelse og aggressivitet. Liverpool-spillerne tåler et frenetisk tempo bedre enn alle andre, og profiterer på at ballen skifter eier ofte, at spillet bølger frem og tilbake, og at feil hos motstander utnyttes med drepende effekt.

Tottenham under Pochettino ønsker grunnleggende å styre kampen gjennom grundig oppbygde spillmønster, der spillernes bevegelser, posisjoner og ferdigheter drar i motstanderlaget og skaper rom som kan utnyttes. De siste fire oppgjørene i Premier League har vært minneverdige:

I oktober 2010 vant Tottenham 4-1 på Wembley, i et oppgjør som ble preget av to stygge personlige feil av Liverpool-stopper Dejan Lovren. Harry Kane utnyttet dette iskaldt, og skaffet Tottenham et forsprang som Liverpool aldri kunne hente opp. Det første målet er ekstremt avgjørende i toppkampene, og det er særdeles viktig for Tottenham å unngå at Liverpool scorer først. Klopps kaosfotball er på sitt mest effektive når laget hans leder og motstander må blottlegge seg. I motsatt fall, som i oppgjøret på Wembley i 2017, sprekker Liverpool opp, og ved denne anledningen tok Pochettino en berømt seier. Vi skal også legge merke til lagenes formasjoner. Liverpool var som vanlig i 4-3-3 (det er de alltid, så også i lørdagens finale), mens Pochettino ved denne anledningen spilte 3-5-2.

Hvem vinner spissduellen mellom Harry Kane og Mohamed Salah?

Oppgjøret på Anfield i februar 2018 var en Premier League-klassiker! Pochettino denne gangen i diamantformasjon på midtbanen, noe som i praksis gir Liverpools glitrende backer ganske fritt spillerom. Salah gjorde 1-0 for Liverpool tidlig, men Tottenham dominerte banespillet (ballinnehav TOT 63% – LIV 37%). Kampen endte 2-2 etter en dramatisk utligning fra Kane på overtid.

Til denne sesongens oppgjør på Wembley fortsatte Pochettino med diamantformasjonen, mens Klopp som alltid var i 4-3-3. Også denne gangen (57%-43%) dominerte Tottenham banespillet, men Liverpool ledet 2-0 til overtiden. Lamela reduserte for Tottenham i overtiden, og Tottenham ble også snytt for et straffespark, men Liverpool vant kampen fortjent målt etter sjanser og spill.

Det seneste oppgjøret på Anfield denne sesongen var nok en suveren kamp kvalitetsmessig. Pochettino valgte denne gangen en 3-5-2 som i praksis ble en 5-3-2 i førsteomgangen. Liverpools front-trio (Salah, Firmino, Manè) klarte gjennom vanvittig press-spill å tvinge Tottenham ned i en backfemmer, og Tottenhams midtbane ble dermed overløpt før pause. Men i pausen viste Pochettino sin klasse, og demonstrerte samtidig noe som kan avgjøre finalen. Pochettino er best av samtlige managere på taktiske justeringer underveis, og i kampen på Anfield la han om til 4-4-1-1 i pausen, noe som ga Tottenham et klart overtak. Tottenham burde vunnet kampen, men Liverpool tok seieren nesten i overtiden, etter en vanvittig andreomgang.

Dermed står vi igjen med følgende taktiske poeng: Pochettino har ett valg til finalen lørdag kveld. I jakten på å få kampen inn i sitt spor, må han velge mellom en vanlig firer i forsvaret eller tre midstoppere. Han ønsker å spille ut bakfra, men må være bevisst på kontringstrusselen fra Liverpool. Pochettino har minst én taktisk justering underveis i ermet, og han vet erfaringsmessig at han kan endre kampbildet med dette.

De fire foregående oppgjørene har gitt to seire til Liverpool, en uavgjort og en Tottenham-seier, med en samlet målforskjell (LIV-TOT) på 7-8. Tottenham har hatt ballen mest i samtlige kamper, men Liverpool har alltid hatt enorme kontringsmuligheter.

Dette borger for en fantastisk fotballkamp lørdag kveld, med tempo, kvalitet, taktisk spill og drama. Spillerne vil gi alt, og begge managere er på desperat jakt etter tittelen som vil bekrefte deres kvalitet som fotballtrener.

Den siste klubbkampen i en vanvittig fotballsesong blir høydepunktet!

Finalen sendes på TV 2 lørdag kveld. Kampstart er kl. 21. Sending før kampen starter kl. 19.10.

Match Day 38!

Så skal det avgjøres. En Premier League-sesong som har gitt oss utallige uforglemmelige øyeblikk og gåsehud-opplevelser skal få sitt klimaks i runde 38. Både Manchester City og Liverpool fortjener å løfte trofèet i kveld, men kontrastene blir garantert store i de to byene på denne vanvittige sesongens siste dag.

Manchester City er i førersetet. Med sine 95 poeng er seier borte mot Brighton godt nok til å forsvare tittelen fra fjorårets sesong. City blir i så fall første lag på ti år som tar Premier League-tittelen to år på rad, en prestasjon vi ikke har sett siden Alex Ferguson ledet Manchester United til ligagull i 2009. Men håpet lever i Liverpool, som med 94 poeng og tre hjemmepoeng mot Wolverhampton vil være klare til å utnytte et eventuelt poengtap for City på sørkysten.

ENORME DUELLANTER: Jürgen Klopp og Pep Guardiola kan begge se tilbake på en kjempesesong. Foto: Dave Thompson/AP

Begge lag har levert en maraton som har resultert i at de nærmeste konkurrentene er hektet av så det holder. Om både City og Liverpool vinner, vil deres poengsnitt per kamp være på ubegripelige 2,57 og 2,55. I så fall vil Liverpool ta andreplassen med en poengfangst som ville holdt til ligagull i 115 av 117 sesonger i Englands øverste divisjon. Bare i fjorårets sesong (City 100 poeng) og årets sesong er et slikt antall poeng for lite. Det sier noe om lagenes prestasjoner.

Når vi også legger til grunn de engelske klubbenes totale dominans i europacupene – med to hel-engelske finaler som avslutning på sesongen – så forteller det alt om hvilken prestasjon det vil være å vinne Premier League denne sesongen.

I dramaets sentrum; to spillergrupper som denne sesongen har omdefinert det vi tidligere så på som det psykologiske og prestasjonsmessige maksnivået i Premier League.

City og Liverpool har fulgt hverandre til døren, funnet løsninger på uløselige problemer og levd med et nærmest ufattelig press i flere måneder. I en slik sesong, med to så fantastiske lag, er det på grensen til trist at et av lagene må tape. Men fotballen er grunnleggende et spill som kårer vinnere og tapere, slik må det være, og dette lever disse ultra-profesjonelle toppspillerne godt med, i 90 minutter for 38. gang.

Manchester City har vunnet 13 kamper på rad i PL, og er naturligvis enorme favoritter mot et Brighton som kan puste lettet ut etter å ha sikret seg ny PL-kontrakt. Men om det er en ting som kjennetegner Chris Hughton og hans mannskap hos the Seagulls, så er det profesjonalitet og ærgjerrighet. Dette er også en av Brightons største kamper noensinne målt i oppmerksomhet, og spillerne vil garantert vise seg fra sin beste side med verdens øyne rettet mot Amex Stadium. Anført av stopperparet Dunk og Duffy vil Brighton gjøre alt for å stoppe City, og dermed spille en hovedrolle i avgjørelsen av årets sesong.

LIVERPOOLS HÅP: Brighton-stopperne Lewis Dunk og Shane Duffy, og mannen bak dem Mathew Ryan, kan sikre seg udødelig status i Liverpool søndag. Foto: Glyn Kirk/AFP

Liverpool møter på sin side et Wolverhampton som har vært en stor positiv overraskelse denne sesongen. Ulvene har sikret syvendeplassen i Premier League, og har vært giant-killer på bortebane denne sesongen. Liverpool må derfor konsentrere seg om å vinne sin kamp, og håpe på hjelp fra Brighton.

Om Manchester City tar nok et ligagull vil det gå som nær sagt alle fotballkjennere spådde før sesongen. Det vil bli behørig feiret, men en eventuell feiring i Liverpool vil overgå alt hva man kan forestille seg. Merseyside-klubben har ventet i 29 år siden deres siste seriegull, og i miraklenes uke i fotballen vil Liverpool håpe på en uventet twist på sesongens siste dag.

For hvilken uke vi har lagt bak oss! Det startet med det nervepirrende oppgjøret mellom Manchester City og Leicester mandag kveld. Legenden Vincent Kompany scoret på et fantastisk langskudd som ga City seieren og en hånd på PL-trofèet. Men de smått ubegripelige semifinalene i Champions League gjør at Kompany`s langskudd bare tar en pall-plass i kåringen av ukens mirakler!

Det finnes ingen regler denne uken, det finnes ingen logikk, ingen mulighet for å sette riktig odds, ingen Hollywood-manuskripter som kan måle seg. Toppfotballen er unik, og det er beviselig vanskeligere å vinne denne sesongens Premier League enn noe annet.

Vi benker oss fast til nok et fotballdrama på sesongens siste dag!

Den vakreste av alle kvelder

Anfield, 7. mai 2019

Liverpool har gjennomført den mest umulige av alle snuoperasjoner mot mektige Barcelona, og for alle som var til stede på denne kvelden over alle kvelder, vil minnene leve til siste stund.

Man kunne merke det i gatene omkring Anfield i timene før avspark. Hvor fortvilende var det ikke at Salah satte returen på Camp Nou i stolpen heller enn i nettet? Hvor typisk var det ikke at Liverpool manglet ikke bare Salah og Keita, men også Firmino? Hvor usannsynlig var det ikke at dette reservepregede Liverpool-mannskapet skulle skape spenning mot de katalanske kongene?

På planleggingsmøtet med TV2 har vi snakket om å ta tak i håpet til Liverpool, løfte frem miraklene i Champions League-historien, det faktum at John Arne Riise oc co gjorde det umulige mulig på 45 magiske minutter i Istanbul. Men likevel, innerst inne; dette kan ikke gå. Lionel Messi har bestemt seg, Barcelonas stjernegalleri trenger bare en scoring så er dette over, garvede stjernespillere vet hva Anfield kommer med og vil svare med kløkt og ro, de vil la det røde raseriet roe seg.

Men Jürgen Klopp vil det annerledes, og har satt tonen i Liverpool-garderoben med den vakreste av alle pep-talks:

«Try. And if we make it, wonderful. And if we don`t, fail in the most beautiful way.»

Disse setningene sitter i oss mens vi bygger opp til kamp fra indre bane. Dette er ikke kvelden for logikk og rasjonalitet, det er kvelden for instinkt, håp og tro. Det er kvelden der spillernes fryktløse innstilling skal gå opp i en høyere enhet med lidenskapen på The Kop. Det er den perfekte kveld for fotball. Liverpool skal ikke feile her. Dette skal bli vilt, vakkert og vidunderlig.

Uforglemmelig

Sekundene før avspark, og spillerne er klare. Barcelona, anført av Lionel Messi, med den sedvanlige roen som garvede profesjonelle utviser på en vanskelig bortebane. Liverpools spillere med lysende øyne, omtrent som om de må holdes tilbake mens dommeren finner frem fløyta, raring to go! Og Anfield, alltid imponerende i sekundene før avspark, nå noe helt eget. Luften dirrer av forventning, volumet stiger til uforståelige nivåer.

Avsparket, og energien som frigjøres. De røde jakter i flokk. Anført av Henderson og Milner, to ærlige arbeidere som egentlig ikke burde kunne prestere på dette nivået, Liverpool løper løpsk. Det tidlige målet må komme, og reserven Origi sender Anfield ut i en kollektiv eufori som er makeløs. Jeg sitter på pressetribunen med John Arne Riise. Vi har 200 landskamper til sammen og har spilt hundrevis av toppkamper. Vi er nærmest sjokkskadet, kan ikke annet enn å flire, ser på hverandre som to unger i godtebutikken. Hva er det som skjer?

Barca har Messi, og Messi er et geni. Hver tanke, hvert touch, alt er perfekt. Men Liverpools spillere løper og tror, jager og duellerer. Kaptein Henderson er over alt. Han rister av seg en skade og fortsetter jakten. Jordan Henderson, hvordan kunne noen tvile? Tvilerne, meg selv inkludert, må konstatere at tvilen er begravd. Dette er kvelden for troen. Anfield denne kvelden er en magisk vekselvirkning mellom spillernes aksjoner og fansens respons. Barcelonas menn er vitterlig elleve i tallet de også, men de reduseres mer og mer til ensomme individer i stormens øye.

Den gamle Liverpool-helten Luis Suarez, et ustoppelig enmanns-angrep jeg selv møtte i 2014, har lovet å ikke juble på Anfield. Han skal få rett. Suarez stempler Robertson stygt. Den heltemodige skotske venstrebacken, signert for 10 millioner pund fra Hull og formet av Klopp, nå kan han ikke stå på foten. Anfield er nådeløst, f*** off Suarez, f*** off Suarez, og den gamle helten er fiende.

Det er pause og tid for å samle seg. I gangene på Anfield en spent summing, det korte besøket på grisete toaletter har aldri vært kortere. Vi må ut, vi må videre, vi må ha Wijnaldum. Boring James Milner, som kanskje er kjedelig men som likefullt kunne stått først i landgangsbåten i Normandie, er nå venstreback. Wijnaldum er runner in the box, Klopp er et geni.

Liverpool pumper crossere i katalanernes straffefelt. Wijnaldum, som skutt ut av en kanon, ankommer to ganger på 122 sekunder, og jeg sitter på tribunen og lurer på om den holder i sammenføyningene. Garvede britiske radiokommentatorer fra BBC Radio kaster headsettet og filmer de syke scenene, Petter Myhre dynkes i gud vet hva fra de røde radene av supportere, Alsakers stemmebånd holder såvidt. Dette skjer. Liverpool gjør det.

Barcelonas spillere skjelver, selv Messi er et menneske. Ballen går ut til corner og kraften i the Kop har mørnet katalanerne akkurat tilstrekkelig. De er rådville, uorganiserte, paralyserte. Trent Alexander-Arnold, en nitten år gammel local lad, får en plutselig, frigjørende tanke. Ett skritt – bang – inn i boksen. Origi igjen – bang – i nettet. Det er 4-3 sammenlagt, 4-0 on the night, voksne menn gråter av glede.

John Arne Riise skjelver på Anfield, det rister i hele kroppen. Vi må ned, sier jeg, det er sending der nede på banen! I noen små minutter kan vi ikke bevitne dette episke dramaet. Glem heisen, her må det løpes. Og to gamle forsvarere, riktignok aldri kjent for stort tempo, tar seks etasjer i Anfields gemakker på rekordttid. Vi løper i gangene, vi løper til tunellen. This is Anfield. This Means More. Vaktsomme blikk fra banevokterne i spillertunnelen, vi kan ikke stå her. Men det kan vi, John Arne Riise står der han vil. Uendelige minutter. Klopp står ti meter foran oss og fem minutter tilleggstid. Barcelona angriper desperat, mens «You`ll never walk alone» runger utover Anfield. Dette er fansens kollektive lidelse, hva om Messi scorer midt i «with hope, in your heart…»? Men hva annet kan de gjøre enn å synge? Hva annet kan de klamre seg til enn håpet?

Det blåses for siste gang og utblåsningen er total. John Arne har mistet det men så har han funnet det og attpåtil Henderson, som kommer syngende inn til TV2-mikrofonen. Ingrid Halstensen har klump i halsen, ikke et øye er tørt og ikke en stemme holder i morgen, og man klyper seg i armen og tenker at hva som er meningen med livet vites ikke, men dette fikk vi oppleve.

Klopp klemmer og danser, og jeg møter blikket til mannen som spredte troen i en spillergruppe som gjorde det umulige mulig. Han smiler igjen. Et ufattelig mesterverk i ledelse. Med ord og kroppsspråk, taktikk og timing. Han kan smile til Madrid and beyond. Han er strategen, regissøren og motivatoren. Denne kvelden er han fotballens Churchill.

Presserommet etter kampen. Hva var det vi var vitne til her?! Hoderystende takknemlighet over opplevelsen. I hjørnet sitter Henry Winter, Chief Football Writer i The Times, mannen som bedre enn noen setter ord på fantastiske fotballkamper.

I look forward to reading your piece tomorrow, Henry, sier jeg. I`m not sure how to even begin, svarer han. Men han begynte, og fant som alltid en treffende overskrift til denne kvelden over alle kvelder:

«The greatest night in Anfield`s European history»

Ajax mot stjernene

Det unge og uredde Ajax-mannskapet er denne sesongens eventyr i Champions League. Tirsdagens semifinale mot Tottenham er det foreløpige høydepunktet for et lag som har utviklet seg voldsomt gjennom turneringen. Ingen undervurderer Ajax denne gangen, for tradisjonsklubben fra Amsterdam har denne sesongen utviklet et spill som kombinerer det beste fra klubbens historie med det ultimate våpenet i internasjonal toppfotball.

«It is very difficult to play against our style of football, as we have very technically-gifted players and it’s tough to press us. Even in defence, only we know how to perform that variable pressing game.»

Sitatet er gitt av Ajax-trener Erik ten Hag, som i likhet med store deler av sin spillergruppe spås en lysende fremtid i fotballen. Ten Hag er mannen som studerte under Pep Guardiola i Bayern München og som denne sesongen har drevet utviklingen i internasjonal toppfotball enda et skritt videre med sitt unge lag. Ajax har spilt 16 kamper i Champions League denne sesongen, og møtt storheter som Bayern München, Real Madrid og Juventus. Likevel har nederlenderne kun tapt én kamp i årets turnering. Hva er det som gjør Ajax så vanskelige å spille mot?

Erik ten Hag tok over Ajax i desember 2017.

Tekniske ferdigheter

Ajax spiller moderne og innovativ fotball, men spillestilen er fundert på en grunnmur som har stått støtt i klubben gjennom generasjoner med spillere. Spiller du for Ajax, så skal du ha tekniske ferdigheter og mot til å bruke ballen. Det gjelder uavhengig av posisjon, og er et paradigme som kan spores helt tilbake til legendariske Johan Cruyff og hans totalfotball. Cruyffs påvirkning kulminerte med Champions League-tittel for Ajax i 1995 (under Louis van Gaal), men tankegangen står støtt også i dag. 
Derfor er de unge Ajax-stjernene – De Ligt, De Jong, Van de Beek med flere – teknisk skolerte ballspillere som ikke står tilbake for mer meritterte og etablerte toppspillere i andre klubber. Spillestilen kalles gjerne «Totalfotball 2.0.» Mange Ajax-trenere har prøvd å kopiere Cruyff, men først med ten Hag har klubben fått en spillestil som kombinerer det beste fra fortiden med det meste effektive fra nåtiden. For der Ajax gjennom historien ofte har imponert med teknikk, har de like ofte falt gjennom på fysikk eller organisering. Slik er det ikke denne sesongen.

Presspill

Trener ten Hag har utviklet sitt mannskap til et kollektivt pressende lag som gjør denne delen av spillet bedre enn noen andre. Ajax kan sitte tilbake i banen i perioder og ta imot angrep, men endrer sømløst presshøyde og jager ballfører i flokk med en intensitet som har satt en ny standard i fotballen. En kikk på nøkkeltall fra OPTA viser at det er Ajax som er den fremste representanten for det som med et tysk uttrykk har blitt kjent som «gegenpress». Evnen til å sverme motstanderen og vinne ballen i gunstige posisjoner høyt i banen er den moderne fotballens mest effektive virkemiddel. Ajax i Champions League har lagt listen enda høyere enn andre lag:

High turnovers viser sekvenser av åpent spill som starter 40m eller mindre fra motstanders mål, og er altså eksempler på at man vinner ballen på motstanders halvdel.

Team Games Played High Turnovers
Ajax 10 73
Liverpool 10 64
Manchester City 10 61
Barcelona 10 52
FC Porto 10 46
Tottenham Hotspur 10 41
Manchester United 10 38
Juventus 10 33

Shot ending high turnovers er high turnovers som ender med avslutning for laget som vinner ballen.

Team Games Played Shot Ending High Turnovers
Ajax 10 18
Liverpool 10 14
Manchester City 10 14
Barcelona 10 13
FC Porto 10 7
Tottenham Hotspur 10 7
Manchester United 10 6
Juventus 10 6

Pressed sequence er sekvenser der motstander har færre enn 4 pasninger i laget og mister ballen 40m eller mindre fra eget mål.

Team Games Played Pressed Sequences
Ajax 10 175
Liverpool 10 170
Manchester City 10 157
FC Porto 10 157
Juventus 10 131
Manchester United 10 121
Barcelona 10 119
Tottenham Hotspur 10 109

Tallenes tale er klar. Ajax er Champions League-laget som bedre enn noen andre setter motstander under press og vinner ballen i gunstige situasjoner. Erik ten Hag vet at hans mannskap må bruke dette virkemiddelet, og Tottenham-trener Pochettino vet at Spurs for all del må unngå å miste ballen på egen halvdel.

Ungdommelig pågangsmot

Kaptein Matthijs de Ligt (19) ble matchvinner mot Juventus.

«Erfaring slår ungdommelig pågangsmot». Dette har utallige trenere og observatører hevdet gjennom fotballhistorien. Men trenden i toppfotballen er at spillerne når sitt høyeste nivå i yngre alder. Og hvorfor skulle de ikke det, når fysikken er på topp midt i tjueårene? Erfaring fra storkamper kan man ikke trene seg til, men det unge Ajax-mannskapet har vokst i ekspressfart i møtene med blant andre Real Madrid og Juventus. Derfor har Ajax nå en miks av ungdommelig pågangsmot og erfaring fra viktige kamper som må være noe nær den ultimate kombinasjonen. Disse spillerne kjenner innerst inne at dette er deres tid. De føler seg trygge på systemet og hverandre, og frykter ingen etter at de helt fortjent har tatt seg til semifinale.

Kveldens oppgjør står mellom to klubber som få trodde ville komme seg så langt i turneringen. Begge ser en unik mulighet til å spille finale i Champions League. At Tottenham har en rekke spillere med bakgrunn i Ajax, setter en ekstra spiss på oppgjøret. Det samme gjør det faktum at vi her får et møte mellom to av toppfotballens mest innovative taktikere i ten Hag og Pochettino. Kampen rammes inn av Champions League på Tottenhams nye og praktfulle arena.

Alt ligger til rette for et fantastisk oppgjør.

Se Tottenham-Ajax på TV 2 og Sumo fra 20.00!

Mer enn et Manchester-derby

Det 178. Manchester-derbyet sparkes i gang i kveld. En kamp som under vanlige omstendigheter betyr mye for alle involverte, kan i kveld avgjøre henholdsvis ligagullet (City) og topp fire (United). Her kan vi forvente Premier League-drama og desperasjon i skjønn forening.

Her mangler det ikke på talking points! Manchester City har kontroll over egen skjebne. De lyseblå har fire kamper igjen å spille, og med full pott er City mestere i Premier League. Ingen lag har forsvart tittelen i PL siden Manchester United dominerte i perioden 2006-2009. Pep og hans menn vet at kveldens kamp på Old Trafford er det siste store hinderet. City skal møte Burnley (B), Leicester (H) og Brighton (B) i de gjenstående kampene.

Manchester United er inne i en fryktelig periode. Ole Gunnar Solskjær har sett sitt lag tape seks av de åtte siste kampene i alle turneringer, og dersom drømmen om topp 4 skal leve, tåler ikke United nok et tap for byrivalen. Solskjær var ikke nådig i kritikken av egne spillere etter 0-4 for Everton i helgen, og dersom det bor noe i Manchester United-troppen så kan vi forvente en reaksjon her.

YDMYKET: Ole Gunnar Solskjær og Manchester United tapte hele 0-4 mot Everton.

Som om ikke dette var nok, oppgjøret har en ekstra dimensjon. Seier eller uavgjort for United vil gi Liverpool tidenes sjanse til endelig å hente seriegullet til Anfield. United-supporterne gremmes ved tanken på at United skal gi Liverpool ligagullet – 20% av Manchester Uniteds supportere vil heller rykke ned fra PL enn at Liverpool skal vinne! – men spillerne i United-garderoben må selvsagt gi alt i kampen om topp fire, og går for seieren på Old Trafford i kveld.

Seier over Manchester Citys stjernegalleri er lettere sagt enn gjort. Peps menn har vunnet de siste ti kampene i Premier League med en samlet målforskjell på 24-3, en kruttsterk formkurve inn mot the business end of the season.

Utfordringen er dermed like vanskelig som den er krystallklar for Ole Gunnar Solskjær: Han må løfte en spillergruppe som prestasjons- og resultatmessig er i fritt fall, og han må gjøre det i møte med ligaens mest velspillende angrepsmaskineri.

Kevin de Bruyne er ute med muskelskade hos gjestene fra Etihad, men Pep Guardiola tar med seg et fantastisk mannskap den korte bussturen gjennom Manchester. Raheem Sterling er i sitt livs form og konkurrerer med Van Dijk og Hazard om utmerkelsen som årets spiller i Premier League. Bernardo Silva kombinerer løpskraft med teknisk eleganse, og på topp er Sergio Agüero konge i Manchester-derbyene med ni mål på 13 oppgjør i alle turneringer.

ANGRIPER PÅ FLANKEN: Leroy Sané har vært inn og ut av laget i det siste, men i form er han en av Premier Leagues beste kantspillere.

Solskjær må vinne, men for å angripe må han først forsvare seg. Pep Guardiola er mesteren i å overbefolke flankene, og denne spill/motspill-problematikken kunne studeres med lupe gjennom de tre oppgjørene mellom Manchester City og Tottenham de siste ukene. Pep kjører opp back, indreløper og kant på ballside, men står også gjerne med samme oppstilling motsatt. Dermed kommer motstanders back i voldsomme undertallssituasjoner, noe Tottenhams backer fikk kjenne på i disse oppgjørene. Solskjær har Luke Shaw tilbake, men backplassen hos United har vært et klart problem den siste tiden, og Solskjær må løse det om United skal ha en sjanse her. Utfordringen på flankene må møtes som et kollektivt problem hos United, og kollektive problemer er ekstra krevende i perioder der laget sliter, som tilfellet er for United nå. Pep vet naturligvis dette, og kommer til å teste Uniteds forsvarsverker med full styrke fra start på Old Trafford. Solskjær må stå imot, og deretter må han slippe fri sine kantspillere i kanalene som oppstår når Citys backer dundrer fremover.

Dette blir fartsfylt fotballsjakk med førstepremie i potten! Manchester City holder kurs mot å slå sin egen rekord i antall scorede mål i alle turneringer, mens United har sluppet inn 48 mål, flest i serien siden sesongen 1978-79. Dette gjør City til store favoritter på drømmenes teater, men Solskjær har tidligere levert der håpet var som minst. I kveld trenger han det mer enn noen gang som United-manager.

Et nytt mirakel i Barcelona?

Manchester United reiser til Barcelona med et vanskelig utgangspunkt før returmøtet i kvartfinalen i Champions League. Etter katalanernes 1-0 på Old Trafford må Ole Gunnar Solskjær treffe perfekt med sin kamp-plan på Camp Nou, men returmøtet med PSG i Paris i åttendelsfinalen gir de røde djevlene håp om et nytt mirakel.

Første møte på Old Trafford sist uke var spillemessig en godkjent prestasjon av Manchester United, selv om resultatet 0-1 på hjemmebane ikke imponerte noen. På Nou Camp er det resultatet som teller, og Uniteds muligheter ligger i at Solskjærs plan blir fulgt til punkt og prikke på en av Europas vanskeligste bortebaner.

Presshøyde

Barcelona på Camp Nou er en mektig motstander, og selv om laget under Ernesto Valverde ikke legger like mye vekt på ballinnehav som tidligere årganger så er det å få tak i ballen i seg selv en krevende øvelse her. En av Uniteds suksessfaktorer i lagets gode perioder på Old Trafford var gjenvinningspresset som ofte fungerte også ganske høyt i banen. På Camp Nou er dette en enda vanskeligere oppgave, da Barcelona vil spille enda mer ekspansivt hjemme. Dette, kombinert med meget gode tekniske ferdigheter hos hjemmelaget, vil tvinge United til å veksle mellom høy og lav presshøyde for å unngå å bli løpende for mye i mellom. Det er imidlertid viktig å variere presshøyden mot en motstander som Barcelona. Dersom United blir liggende for lavt i banen vil de måtte ta imot bølger av angrep fra Messi og co, med risiko for baklengsmål. I tillegg, om laget ligger for lavt blir avstanden fram til målet for stor i det øyeblikket United vinner ballen, og kontringene som Solkjær ønsker blir ineffektive dersom spillerne må sprinte 60-70 meter for å nå en angrepsposisjon. Like viktig er det å unngå overmotet som ligger i å presse høyt for ofte. Barcelona evner å spille ut lag som presser for høyt og naivt i jakten på gode brudd. Derfor er det sannsynlig at Solskjær ber sine spillere variere pressehøyden ved å lese klimaet i kampen, vurdere sin egen fysiske kapasitet og mulighetene for gode brudd. Det er verdt å merke seg at Solskjær lot Lindeløf, McTominay og Rashford hvile fra start i lørdagens PL-kamp mot West Ham. Det var garantert med sikte på at disse skal ha sentrale roller og være sjefer i hvert sitt ledd tirsdag kveld. Hva er det Solskjær ber sine spillere se etter på Camp Nou?

Den perfekte kontringen

Barcelona spiller og spiller, United løper og løper. Spillerne dekker rom, stenger pasningsalternativer og forsøker å holde Messi ute av kampen mest mulig. I dette dynamiske bildet vil det tidvis skje at en Barcelona-spiller får et dårlig touch, slår en mindre god pasning eller er uoppmerksom et øyeblikk. Dette er øyeblikket Solskjær og United venter på. I dette øyeblikket er Barcelonas spillere spredt i banen. Backene er gjerne høyt og bredt, mens katalanernes kontradekning i hovedsak består av ankeret Busquets og stopperne. Rommene er store.

I dette øyeblikket skal Uniteds angripere i sprint. Første pasning skal fremover i lengderetning og ballen skal hurtigst mulig forflyttes mot mål. Linken mellom Paul Pogba og Marcus Rashford er meget god i denne situasjonen; Pogbas blikk og pasningsferdigheter kombinert med Rashfords elektriske tempo er et giftig våpen som Solskjær vil vurdere som sin aller beste mulighet i denne kampen.

Dødballer

Et annet sentralt punkt i Solskjærs kampplan vil være dødballer. I utgangspunktet skal United være fysisk sterkere enn Barcelona og dermed er cornere og frispark muligheter som de røde må ta vare på. På Old Trafford fikk United bare to cornere, og det er usannsynlig at det blir tosifret antall på Camp Nou, så disse mulighetene må brukes. Solskjær og hans analyseteam har sett at Barcelona markerer mann/mann på dødballer, der hver forsvarsspiller går ekstremt tett i sin mann. Barcelona markerer så tett på egne dødballer at det vil være gunstig for United å gjøre avtaler om blokkeringer og bevegelser i feltet. Risikoen ved tett mannsmarkering er at forsvarsspiller kan “bli hektet” av i trafikken som oppstår i feltet og dermed tillate en fri heading mot mål. Jeg vil tro at vi får se noen forhåndsavtalte dødballvarianter fra United i Barcelona.

Individuelle prestasjoner

Manchester United har slitt de siste ukene. Prestasjonene har vært langt fra toppnivået som laget har vist under Solskjær. Kamper som denne er imidlertid egnet til å få det beste ut av fotballspillere, og det er United også avhengige av om de skal ha en sjanse på Camp Nou. Solskjær trenger helter i hver lagdel. Bakerst på spanjolen David De Gea trolig hente frem sitt ypperste repertoar i møtet med Messi, Suarez og Coutinho. De Gea har utallige ganger – senest med en uvirkelig redning mot West Ham lørdag – reddet United fra vanskelige situasjoner. Han blir viktig. I forsvaret må Viktor Lindeløf spille en praktkamp, ikke bare ved sin individuelle prestasjon, men også ved å binde sammen et forsvar som ikke kan tillate seg noen posisjonsfeil mot Barcelonas stjerneangrep. På Old Trafford brukte Solskjær Luke Shaw direkte mot Lionel Messi, et grep som fungerte bra. Shaw er den eneste av Uniteds forsvarsspillere som har raske nok føtter til å henge med Messi, men Shaw er suspendert til kampen og det tvinger Solskjær til å tenke nytt om trusselen fra verdens beste fotballspiller. Dette blir ikke en individuell jobb – til det er Messi for god – men Solskjær kan velge å la en mann konsentrere seg spesifikt om Messi. På midtbanen vil Scott McTominay igjen få sjansen til å vise frem sine kvaliteter i press-spillet, men det er Paul Pogba som virkelig må tre i karakter for United. Verdensmester Pogba elsker de store kampene mot de store spillerne, og han har en mentalitet som gjør at han ofte byr på det helt ekstraordinære i kamper som denne. Dermed kan Marcus Rashford få pasningene han er avhengig av for å score.

For United må score i Barcelona, samtidig som forsvaret må være tett. Om Solskjær kommer seg til pause med 0-0, ja til og med til 75 minutter med 0-0, så vil dette leve. Bragden i Paris var basert på en tydelig taktisk plan som tok innover seg et lite handlingsrom for Solskjær. Alt måtte klaffe, og i tillegg måtte marginene være på Uniteds side. Solskjærs handlingsrom er enda mindre i denne kampen, men Champions League-mirakler har skjedd før i Barcelona.

Ingen husker det bedre enn Ole Gunnar Solskjær.

Motgang og mangler i laget

Manchester United – Barcelona

Tre tap på de fire siste kampene var fasiten for Manchester United og Ole Gunnar Solskjær før møtet med mektige Barcelona. Et øyeblikks magi fra Lionel Messi var nok til å skille lagene på drømmenes teater.

United gikk ut i en 3-5-2-formasjon. Lindelöf, Smalling og Shaw som tre stoppere, i det som ofte lignet en femmer når vingbackene Dalot og Young falt ned i leddet. Slik fikk Solskjær satt Luke Shaw og hans raske føtter opp mot fenomenet Messi, og tankegangen var forståelig.

United holdt laget meget kompakt, og vekslet på presshøyden. Noen ganger møtte de Barcelona langt inne på Barcelonas halvdel og sto høyt med bakre ledd, andre ganger ble United spilt lave og tettet rom for å unngå katalanernes kombinasjonsspill.

Barcelona spilte og spilte. Etter ti minutter var andelen ballinnehav 85-15 i favør Messi og co. Ingenting skjedde, men Lionel Messi ventet og ventet, slik han alltid gjør i starten av kampene. Messi studerer og analyserer, ser etter rom og muligheter. Så slår han til.

Angrepet som ga Barcelona 0-1 kom etter nesten femti trekk og var en oppvisning i Barcelona-fotball. Mange pasninger som skyver på motstander, så det avgjørende gjennombruddet. Selvsagt var det Messi som eksploderte og tok løpet, selvsagt var det Messi som så Suarez på bakre og selvsagt var det Messi som la ballen perfekt på pannebrasken til den tidligere Liverpool-spilleren. Mål kan alltid unngås, men dette var mer et sterkt angrep enn svakt forsvarsspill.

Men United svarte, og perioden frem mot pause var preget av aggressive United-spillere som mestret gjenvinningspresset. Anført av Fred brøt de både Barcelonas rytme og pasningsspill, og kom også til en vanvittig sjanse ved Dalot, som dessverre for United viste seg som alt annet enn en hodespiller. Dermed 0-1 til pause.

Og mot Stretford End trykket United videre i andre. Barcelona uten rytme, United med dårlig tid. Kampen ble hektisk og full av dueller, et spill som de røde behersket best. Smalling tok Suarez, og Messi forsvant i et kampbilde som ikke passet ham. 

Solskjær spilte sine kort. Først Martial, så Lingard. Både taktisk plan og bytter var velfunderte og velfungerende på Old Trafford. Likevel demonstrerte kampen at Solskjær først og fremst sliter med mangel på toppspillere i en kamp som denne. Vingbackene Young og Dalot er helt enkelt ikke gode nok til det øverste nivået, og utallige lovende situasjoner ble skuslet vekk i manglende evne til å gå av en mann. Innleggskvaliteten var tilsvarende kritikkverdig, og Lukaku kan like gjerne bli på benken i disse kampene om innleggene er så svake. Med en ny stopper inn kan Shaw løse venstresiden på lengre sikt, men høyresiden må forsterkes om trofeene i PL og CL skal være oppnåelige.

Barcelona fikk mer kontroll ettersom andre omgang gikk mot 90, fullt forståelig gitt energien Uniteds sentrale midtbane allerede hadde brukt. Noen forsøk her og der, men ingen skudd på mål for Manchester United mot et Barcelona som sjelden lignet seg selv denne kvelden. Uniteds prestasjon var Solskjær trolig fornøyd med, men fire tap på de siste fem ser ikke bra ut, og kampen mot West Ham på lørdag er helt enkelt must-win etter dette.

Solskjær står nå i en motgangsperiode. Samtidig som motstanderne stadig forbedrer sitt motspill mot United så har flyten og uttellingen foreløpig forlatt ham. Dermed ser vi nå trolig et mer realistisk bilde av kvaliteten i United-laget.

Og likevel, selv om Barcelona nå er enda større favoritter til å nå semifinale, det er ingen som avskriver United denne gangen. For Solskjær traff med planen men manglet kvaliteten, noe som må håndteres i sommerens overgangsvindu. Kvalitet manglet han også i Paris med 0-2 å ta igjen. Vi husker alle hvordan det gikk. Derfor lever drømmen om Champions League videre for de røde frem mot tirsdag på Camp Nou.