Når mesterne møtes

På søndag møtes de igjen, fotballens to mest ikoniske trenere. Pep Guardiola og Jose Mourinho har fulgt hverandre tett gjennom mer enn tjue år. Begge i sin tid elever av Sir Bobby Robson i Barcelona, der Mourinho var i trenerteamet og Guardiola var spiller. På hver sin måte har Guardiola og Mourinho stått i spissen for taktiske trender som har drevet toppfotballen videre i denne perioden. Utallige andre trenere og fotballanalytikere har studert to mestere som har vist vei og ledet an i utviklingen.

Men når mesterne møtes for 22. gang denne helgen står Guardiola igjen som ledestjerne, mens Mourinhos tid som trendsetter er forbi.

Barcelona- Inter. Real Madrid-Barcelona. Bayern München-Chelsea. Manchester City-Manchester United. Duellene mellom Pep og Jose har gitt oss noen av fotballhistoriens mest dramatiske oppgjør. Mind-games, nerve, kvalitet, taktisk spill og drama som kun fotballen kan gi oss. Regissert av Guardiola og Mourinho, representanter for hver sin tankegang i fotballen.

BLANT MOURINHOS STØRSTE TRIUMFER: José Mourinho jubler etter at hans Inter har tatt seg til Champions League-finalen på bekostning av Pep Guardiolas Barcelona i 2010. (AP Photo/Manu Fernandez)

Jose Mourinho er vinnerskallen som i sin tid oftere enn noen andre har vært i stand til å finne strategien som vinner enkeltkamper. På sitt beste, en farsfigur som sendte sine spillere i kamp ikke bare for poengene eller tittelen, men for lagkameratene og sjefen på sidelinjen. Jeg glemmer aldri John Terry og Frank Lampards historier fra Chelsea, om hvordan Mourinho inviterte spillerne hjem på middag, knyttet sterke bånd og fikk dem til å gå gjennom ild og vann for ham. En spesialist på fotballpsykologi og taktisk inngang til kampen, Mourinho på sitt beste var i stand til å sette spillerne i det perfekte modus. De ble den beste utgaven av seg selv, i det perfekte defensive rammeverket. Mourinho var arkitekten bak den ultimate «siege-mentality», der det var han og spillerne mot verden, forent i 90 minutters kamp i en virkelighet der verden utenfor ikke eksisterer.

Det var han og spillerne mot verden, forent i 90 minutters kamp i en virkelighet der verden utenfor ikke eksisterer

Jose Mourinho er kalkulerende, han venter på feil hos motstanderen og tar lav risiko. Laget hans er alltid kompakt, alltid i balanse. Mourinho tror ikke primært på å dominere motstanderen, han tror på å la motstanderen eksponere seg. Spillerne hans venter i posisjonene, Mourinho venter i teknisk sone. En feil fra motspiller eller en taktisk bom fra det andre lagets trener, og Mourinhos menn er klare til å utnytte det. Slik har Mourinho dominert i sin tid.

Pep Guardiola er tenkeren som ble skapt i Barcelona. Fotballfilosofen som har utviklet sitt eget spill gjennom utallige timer i eget hode og på tegnebrettet. Ståle Solbakken fortalte en gang om et møte med Guardiola i Tyskland. Et kort treff som utviklet seg til en fotballtaktisk gjennomgang ut i de små timer. Guardiola lever og ånder fotball, han er en perfeksjonist som smitter spillerne med mot, forståelse og utviklingsønske. I Barcelona etablerte han et grunnspill som hele verden rettet øynene mot. Et spill konstruert for å kvele motstanderen på egen halvdel. Ved bruk av småpasninger, vinkler og bevegelse blir motstanderen løpende i mellom, og om du vinner ballen mot Guardiolas lag kan du forvente at spillerne svermer omkring deg fra første sekund.

Pep Guardiola er dirigenten, i hans hode vet han akkurat hva hver enkelt spiller skal gjøre til enhver tid. Laget flytter seg som en enhet, både med ballen og uten, konstant på jakt etter det perfekte angrepet, den perfekte gjenvinningen, den neste seieren, den neste tittelen.

HVER SIN STIL: De to managergigantene fotografert under forrige derby på Etihad i april. (AP Photo/Matt Dunham)

I min tid som profesjonell fotballspiller var Mourinho og Guardiola drivere av hver sin fotballfilosofi. Begge med stor suksess, selv om de taktisk knapt kan være mer ulike. Der Guardiola spiller ekspansivt, er Mourinho kompakt. Der Guardiola ønsker å dominere ballinnehavet, er Mourinho likegyldig til hvem som har ballen. Og mens Guardiola ønsker å spille lengst mulig fra eget mål, er Mourinho komfortabel med å sette opp en lav blokk foran egen keeper.

Det er viktig å understreke at ingen taktisk inngang er rett eller gal i fotballen. Seierherrens taktiske opplegg er uangripelig, og Pep og Jose har premieskap som taler for seg selv. Noe av det som gjør fotball til verdens mest fascinerende spill er kompleksiteten. Elleve topptrente atleter; psykologisk, fysisk og taktisk satt i system av treneren. Her har Guardiola og Mourinho vært de beste i vår tid.

Men trenden i toppfotballen er ikke til å ta feil av.

De siste årene har gitt oss en klar dreining mot angrep som det beste forsvar. Fotballen utvikler seg i en retning der de beste har konstruktive heller enn destruktive ambisjoner. Det kollektive og individuelle angrepsspillet på toppnivået har en kvalitet som forsvarsspillet sliter med å håndtere. Over tid påvirkes naturlig nok utvalget av spillere av dette. Ferdigheter som en mot en offensivt, kreativitet og fart dyrkes over hele verden, mens taktisk forsvarsspill, posisjonering og duellstyrke defensivt nedprioriteres. Fotballen i dag gir oss det beste vi har sett av angrepsspill, men ikke det beste vi har sett av forsvarsspill. I dette store bildet av fotballen er det lett å se at Pep Guardiola har en fremtid, mens Jose Mourinho først og fremst har en fortid.

FÅR GJENNOMGÅ FRA TRIBUNEPLASS: José Mourinho ble døpt “The Finished One» av City-fansen forrige sesong. (AP Photo/Matt Dunham)

Manchester-lagene entrer Etihad på søndag etter gode opplevelser i Champions League. City nedsablet Shaktar Donetsk på hjemmebane, mens United kommer fra en resultatmessig meget sterk seier borte mot Juventus.

Vintage Guardiola, vintage Mourinho. Det perfekte forspill til nok en kollisjon mellom vår tids mestere.

I en enkelt kamp kan alt skje, og her kan vi forvente uslåelig drama fra Premier League. Guardiola vil kaste all sin kreativitet mot Mourinho, som vil parere med kløkt og kynisme.
Likevel, om vi løfter blikket, taler tiden og trenden for Guardiola heller enn Mourinho. I en verden der toppfotballen preges av angrepsspill, kan Guardiola velge mellom Sterling, Sanè, Mahrez, Jesus og Aguero i angrepsrekka. Mourinho stiller trolig med Viktor Lindelöf og Chris Smalling som midtstoppere. Dette illustrerer at det er Guardiola som trår opp stien som andre følger i dagens fotball. For der Guardiolas angrepsspillere er blant de beste verden har sett, er Mourinhos midtstoppere langt fra toppnivået.

BLE HELTEN SIST: Chris Smalling ble matchvinner da Manchester United kom tilbake fra 0-2 og vant 3-2 på Etihad i vår. (AFP PHOTO / Ben STANSALL)

Football Leaks, penger og følelser

«Football Leaks» er historiens største datalekkasje. Det tyske magasinet Der Spiegel har fått tilgang til dokumentene, som deles med partnere i European Investigative Collaboration (EIC). I Norge har de første avsløringene fra toppfotballen kommet gjennom VG.

Foreløpig er det avslørt at daværende UEFA-mann Gianni Infantino, nå mektig FIFA-president, aktivt assisterte Paris St. Germain og Manchester City med omgåelsen av regelverket for økonomisk doping i fotballen, Financial Fair Play (FFP). Videre er det offentliggjort et dokument som viser at toppklubbene på nytt har planer for å etablere en europeisk «Super-League», der motivasjonen er enda flere store kamper og økte inntekter. Tidligere i år, i runde en av Football Leaks, presenterte Der Spiegel dokumenter som angivelig viste at verdens to største fotballstjerner, Lionel Messi og Cristiano Ronaldo, har drevet med omfattende skatteunndragelse.

AVSLØRT: Messi og Ronaldos skatteunndragelse ble avslørt av Football Leaks.:

«Football Leaks» tvinger oss til å stille en rekke spørsmål om toppfotballen

Er toppfotballen i bunn og grunn styrt av umoralske menn hvis eneste anliggende er å tjene mest mulig penger?
Hvordan kan verdens største idrett være så preget av mangel på regelverk? Og kanskje viktigst av alt, hvordan kan millioner av tilhengere verden over leve med at toppfotballen drives på denne måten?

Min hypotese den gang jeg var aktiv fotballspiller var at toppfotballen består av aktører som i hovedsak søker å maksimere sin egen økonomiske inntjening og makt, så lenge de sitter eller løper i spillet. For hver avsløring i «Football Leaks» blir det mer og mer tydelig at det er nettopp slik denne verdenen fungerer.

Innsiden av toppfotballen er en gullgruve for spillere og agenter, klubbeiere og managere, advokater og fotball-ledere. Ettersom aktørene opplever at alt fungerer bra i denne boblen, er det ingen argumenter for å enes om strengere regulering eller et mer rettferdig system for ressursfordeling. Dermed har vi fått en situasjon der ingen ønsker endring, og der aktørene på toppen drar i fra resten av fotballverdenen. Dette gir seg utslag i større økonomisk – og dermed også sportslig – forskjell mellom de store og de små. Det er derfor topp 5-ligaene i Europa (Premier League, Bundesligaen, La Liga, Ligue 1 og Serie A) blir kvalitetsmessig sterkere for hvert år, mens ligaer som den norske Tippeligaen sakker akterut. Videre er det en tydelig trend at toppklubbene i disse ligaene for hvert år øker forskjellen til resten av klubbene. Se bare på den veletablerte topp 6 i Premier League målt mot røkla i engelsk fotball.

Når toppfotballens aktører får dure på i et underregulert marked, er det lite som kan stoppe utviklingen annet enn at millioner at fotballtilhengere får nok av umoral og urettferdig konkurranse. Det er dessverre lite som tyder på at dette vil skje.

Fotballen er nemlig uløselig bundet med enkeltmenneskets følelser, og koblingen er for mange langt sterkere enn tilfellet er for andre interesser man måtte ha i livet. Tenk bare på kampsituasjoner som involverer eget lag: Tilhengere som holder med henholdsvis Manchester United og Liverpool vil sjelden eller aldri tolke en dommeravgjørelse likt. Tilhengerne er følelsesmessig engasjert til et punkt der rasjonalitet og selvstendig dømmekraft forsvinner. Fotballfans er fanget i «tribalisme», stammetilhørighet der det å støtte eget lag trumfer enhver form for selvstendig kritisk tenkning. I tillegg er fotballen «The Beautiful Game», verdens vakreste og mest engasjerende spill. Disse faktorene etterlater fotballfans ute av stand til å samles for å kreve endring i spillet over spillet. Det eneste vi vil er at vårt lag skal vinne.

Man kan kanskje håpe at avsløringene i «Football Leaks» tvinger frem endringer. Det virker som om det eneste som kan føre til endringer er medienes kritiske søkelys kombinert med ansvarlige myndigheters ønske om å rydde opp. Det var slik tidligere FIFA-sjef Sepp Blatter til slutt måtte gi seg, da mediepresset ble stort nok til at amerikanske FBI kom på banen. Men noen år etter er altså Gianni Infantino FIFA-sjef, og alt tyder på at det er business as usual på toppen av fotballen. Infantino hjelper Manchester City og PSG med omgåelse av FFP-reglementet, så blir han FIFA-sjef, før han sitter med Putin og Mohammed bin Salman på VMs åpningskamp i Russland.

BESKYLDES FOR JUKS: FIFA-president Gianni Infantino. REUTERS/Arnd Wiegmann/File Photo

Toppfotballen er et lukket selskap. Dette selskapet har fordelen av å styre verdens mest velutviklede kommersielle idrettsmaskin. Legg til at millioner av tilhengere over hele verden er følelsesmessig engasjert og ute av stand til å kreve endringer. I dette bildet vil toppfotballens mektige menn drive tilpasning til vanlige rettsstatsprinsipper akkurat så langsomt som de kommer unna med. Dermed er det lett å konkludere:

Toppfotballen kommer ikke til å endre seg.

Mørke skyer på stjernehimmelen

Tirsdag kveld returnerer Cristiano Ronaldo til Old Trafford. Portugiseren ble skutt ut på stjernehimmelen da han gikk fra Manchester United til Real Madrid i 2009. Ronaldo har vunnet  Gullballen fem ganger, og er tidenes toppscorer i Champions League. Men nå, etter sommerens overgang til Juventus, har verdens kanskje største fotball-ikon alvorlige anklager hengende over seg.

I juni 2009, kort tid etter at Ronaldo ble datidens dyreste fotballspiller (800 millioner kroner), dro han på ferie med venner til Las Vegas. På en nattklubb møtte Ronaldo den unge kvinnen Kathryn Mayorga, og hvorvidt det som senere skjedde i suiten på Palms Casino Resort var frivillig eller ikke, er det foreløpig kun Ronaldo og Mayorga som vet.

LADER OPP TIL KAMP: Cristiano Ronaldo fotografert i forbindelse med Juventus’ trening forut for tirsdagens kamp. Foto: Marco Bertorello/AFP

Her kan du lese mer om saken.

Det som er sikkert er at Ronaldos team av rådgivere og advokater inngikk et forlik med Mayorga i 2010. Saken skulle aldri komme for dagen, og Kathryn Mayorga mottok 375.000 dollar for å holde tett om historien. Nå, snart 10 år senere, hevder Mayorga at hun ble voldtatt av Ronaldo på hotellrommet i Las Vegas. Hun har nå anlagt sak mot superstjernen, og politiet i Las Vegas har gjenåpnet etterforskningen fra 2009.

Ronaldos advokater har erkjent forliket og summen som ble betalt i 2010, men nekter for at dette er en innrømmelse av skyld. Ronaldo kommenterte selv saken i en twittermelding 3. oktober:

«I firmly deny the accusations being issued against me. Rape is an abominable crime that goes against everything that I am and believe in. Keen as I may be to clear my name, I refuse to feed the media spectacle created by people seeking to promote themselves at my expense.»

Nå venter trolig en langvarig rettsprosess. Mayorgas advokater må sannsynliggjøre at hun var medisinsk ute av stand til å inngå forliket i 2010. Dersom politiet i Las Vegas tar ut tiltale mot Ronaldo kan de kreve at han utleveres til USA.

Som saken står nå er det ord mot ord. Kathryn Mayorga`s versjon er blitt fortalt i den tyske avisen Der Spiegel (link nederst). Ronaldos advokater har truet Der Spiegel med rettssak etter artikkelen.

Er Kathryn Mayorga tidenes «golddigger», eller er dette fotballverdenens mest fryktelige MeToo-sak? Hvis Ronaldo er uskyldig, hvorfor inngikk advokatene forlik og betalte beløpet?

Siste ord er ikke sagt eller skrevet i denne saken, men det er ingen tvil om at hendelsen kan få store konsekvenser for Ronaldo, både rettslig og kommersielt. Verdens største fotballstjerne er et internasjonalt brand, og flere sponsorer og samarbeidspartnere har uttrykt bekymring (Nike, EA Sports, Redd Barna).

ENORM MARKEDSVERDI: Cristiano Ronaldo-plakater regjerer i bybildet i flere av verdens største byer. Her i Roma. Alberto Pizzoli/AFP

Med dette hengende over seg returnerer Ronaldo til Old Trafford, stedet der han skapte seg et navn som alle i fotballverdenen kjenner.

Tirsdag kveld står kampen på banen i 90 minutter, og spilleren Cristiano Ronaldo er den viktigste aktøren.

Kampen i opinionen og rettssystemet vil vare i måneder eller år.

Den handler om mennesket Cristiano Ronaldo.

http://www.spiegel.de/international/cristiano-ronaldo-kathryn-mayorga-the-woman-who-accuses-ronaldo-of-rape-a-1230634.html

I SENTRUM AV TEATERDRØMMEN: Tirsdag returnerer Cristiano Ronaldo til Old Trafford, der han sammen med blant andre Wayne Rooney har herjet i Champions League tidligere. Her etter scoring mot Inter i 2009. Foto: Andrew Yates/AFP

Høyt toppnivå og deilig revansje!

9. september 2018 i Sofia, Bulgaria:

Klokken nærmer seg 20.30, og TV2-gjengen rusler slukøret ut av Vasil Levski stadion. En halvtime tidligere har de norske spillerne gått like slukøret og like forbannet av banen etter å ha tapt 1-0 for Bulgaria. En kamp der Norge på ingen måte var blendende gode, men allikevel klart bedre enn et helt middelmådig bulgarsk landslag. Bulgarerne hadde en avslutning på mål denne kampen, headingen til innbytter Radoslav Vasilev utgjorde forskjellen i målprotokollen. Resultatet i seg selv var ikke det mest irriterende, i hvert fall ikke for en tidligere kaptein for landslaget.

Det som gjør at man ikke glemmer kamper som denne i Sofia er følgende følelse: Snille og naive nordmenn på tur i Øst-Europa, taper for middelmådig motstander som bruker alle mulige triks for å rane til seg seieren. Noen kaller bulgarernes drøying av tid og skuespill i alle dueller for usportslig spill, bulgarerne selv kaller gjerne dette en perfekt gjennomført kamp. Hvor mange ganger har jeg hatt den følelsen etter norske landskamper? Altfor mange ganger. Fotball på landslagsnivå er til syvende og sist en resultatbusiness, og det hjelper lite når norske forståsegpåere peker fingre etter bulgarske spillere. De fikk poengene i Sofia, vi satte oss på flyet som tapere.

Sofia-følelsen sitter i, men kan heldigvis brukes som motivasjon. For da Bulgaria gjestet Ullevaal i kveld, var det tydelig at ordet revansje lå lengst fremme i pannen på de norske spillerne! Gruppefinale i Nations League, trøkk i hjemmepublikummet og en motstander som fremkaller den ultimate gløden etter å sette skapet på plass. Fra start var de norske spillerne som skutt ut av en kanon i press-spillet. Spørsmålet var ikke om spillerne var påskrudd, spørsmålet var snarere om de ville klare å balansere revansjelysten og holde hodene tilstrekkelig kalde.

Det klarte de, og i tillegg klarte de så mye mer. Førsteomgangen på Ullevaal var det beste vi har sett av et norsk landslag på flere år. Forsvarsspillet satt som vi har blitt vant til under Lagerbäck, men det var den offensive delen som gledet denne kvelden. Fart, kombinasjonsspill og samtidige bevegelser rev i stykker det bulgarske forsvaret gang på gang. Backene Omar Elabdellaoui og Haitam Alleesami stormet fremover ved enhver anledning, og på midtbanen strødde Ole Selnæs den ene praktpasningen etter den andre. Man kan etter disse kampene lure på om Sander Berge får plass på laget til november-kampene.

Andreomgangen måtte bli en annen, for bulgarerne la om formasjonen og satset mer fremover. Likevel skapte Norge de fleste og beste sjansene, som da Joshua King bommet på en sjanse som han scorer på nittini av hundre ganger. Uttelling på sjansene er et av få momenter som kan og må forbedres for å ta steget inn i et mesterskap. Seieren kunne og burde vært større, men vi tar en 1-0 etter denne kampen. Norge var best i alt, og ble aldri med på det bulgarske grisespillet, i seg selv en oppvisning i disiplin og riktig mentalitet.

Før de to siste kampene kan vi slå fast flere ting:
Norge er svært solide defensivt, og har bredde og kvalitet i troppen som lover godt. Samtlige opptrer som lagspillere, og både individuelt og kollektivt ser Norge bedre ut i angrep enn på mange år. Denne gruppen skal vi vinne om laget holder nivået i to gruppespillkamper til. Dermed kan Nations League bli en gave for det norske landslaget. For vel er dette laget kommet langt allerede, men de kommer bare til å bli bedre og bedre.

Seier var viktigst

Lars Lagerbäck og co hadde et vanskelig utgangspunkt foran kveldens Nations League-kamp mot Slovenia. 3/4-deler av backrekka var ute av kamptroppen, mens midtbanegeneral Sander Berge slet med sliten muskulatur og startet på benken, i seg selv en merkverdig sak. Dermed manglet grunnmuren i et landslag som den siste tiden har prestert forutsigbart og solid i en rekke kamper. I folket var det tydelig forventning om tre poeng mot Slovenia, som sto med to tap og null poeng foran kampen. Dette gjenspeilte seg i at publikum endelig møtte opp på Ullevaal (14.200 i tallet). Men at Slovenia er gruppas beste lag (sammen med Norge), var det få andre enn de som har sett Slovenias kamper som visste. Slovenia fikk dårlig betalt i kampene sine mot Bulgaria og Kypros, og kom til Ullevaal med kniven på strupen når det gjaldt suksess i Nations League. Den slovenske trener Thomaz Kavcic visste at han med stor sannsynlighet ville bli arbeidsledig med tap på Ullevaal denne kvelden.

Kampens viktighet kunne derfor ikke undervurderes, også av følgende grunn: Nations League er en kort turnering, med seks kamper mot lag på tilsvarende nivå som Norge. Norge har høyst råd til ett feilskjær her om vi vil vinne gruppa, og det kom dessverre i Bulgaria 9. september. Prestasjonsmessig var kampene mot Kypros og Bulgaria godkjent, men tre poeng etter to kamper i denne gruppen er resultatmessig under pari. Derfor hadde Norge ikke råd til å tape hjemme for Slovenia. Tiden var kommet for å kverne ut en seier, koste hva det koste ville.

Dermed sto Norge her i en klassisk situasjon for landslaget; alle forventer seier, bare folk internt i laget skjønner hvor vanskelig dette er, gitt forutsetningene og tilgjengelige spillere. Lagerbäck og Perry hadde i forkant snakket mye med spillerne om hvordan man vinner kamper på dette nivået. Dette var riktig fokus fra trenerne, all den tid Norge nå er solide i de fleste av spillets faser, men fremdeles mangler killer-instinktet (særlig i motstanders boks) som skiller the best from the rest i landslagsfotballen. Kunne Norge true rommet bak Slovenias midtstoppere? Kunne Norge trykke på i innleggs- og dødballsituasjoner som slovenerne håndterer dårlig? Kunne Norge være tøffe i andreballsspillet og perfekt balansert i kontradekningen?

Kampen startet og umiddelbart var atmosfæren en helt annen en da Kypros gjestet Ullevaal i september. Nå levde det på tribunen, akkurat slik det må og skal være når Norge spiller landskamp! Hva som kom først av høna og egget vites ikke, ei heller om det var spillerne som inspirerte publikum eller omvendt, men uansett stupte de norske spillerne ut av startblokkene denne oktober-kvelden. Slovenerne, fra en fotballkultur der man liker å ta seg god tid med ballen i grunnspillet, var åpenbart ikke komfortable med det hissige norske presset. Anført av Stefan Johansen og Moi i kantposisjonene jaget Norge de slovenske spillerne. De fikk aldri fred, og etter bare et par minutter var Tarik nær ved å gi oss drømmestarten. En dårlig slovensk pasning, men Tarik avsluttet rett på keeper, og demonstrerte med dette en av ganske få viktige elementer som fremdeles skiller oss fra de beste nasjonene; evnen til å score på sjansene.

Tempoet dalte noe, og førsteomgangen var i ferd med å gå i historieboken som en skuffende affære. For få velkonstruerte angrep, for lite tempo i spillet, for mange unødvendige frispark. Men så dukket Ole Selnæs opp og viste frem sin meget gode venstrefot. I returrommet etter innlegg leverte Selnæs en teknisk perfekt avslutning, og Norge fikk det viktige ledermålet med inn til pause.

I andreomgangen kunne og burde Slovenia vært straffet hardere. Ettersom de sendte flere og flere fremover fikk Norge større og større overgangsmuligheter. Men igjen demonstrerte vi mangler også i denne fasen av spillet. Der toppnasjonene ville satt 2-0 på en av de mange kontringene, tok de norske spillerne enten feil valg eller feilet teknisk i hurtige overganger. Men bakover holdt vi stort sett tett, og det nykomponerte stopperparet Hovland/Rosted var gode. Ole Selnæs spilte sin klart beste landskamp, og på topp jobbet Joshua King utrettelig selv om målet aldri kom.

Det er vanskelig å vinne landskamper. Det er enda vanskeligere å vinne når alle eksternt forventer seier. Og det er ekstra vanskelig å vinne når flere sentrale spillere mangler. På den bakgrunn var dette en opptur for landslaget, for nå kan Bulgaria bare komme på tirsdag. Et bulgarsk landslag som var helt middels på kvalitet, men helt i egen klasse på tjuvtriks og fanteri i Sofia 9. september.
Det har de norske spillerne selvsagt ikke glemt. På tirsdag kan Lagerbäck bare minne om tapet i Sofia på spillermøtet, og det bør være nok til å tenne gnisten som aldri før. Publikum som var på Ullevaal i kveld fikk seieren vi så sårt trengte, og på tirsdag kan Norge virkelig sette seg i førersetet i vår Nations League-gruppe.

Tidenes beste fotballspiller

Magiske Messi. Messi fra himmelen. Messi Masterclass. Superlativene har ofte haglet over den lille argentinske ballkunstneren. Men oppvisningen på Wembley i går er en av de beste forestillingene jeg kan huske fra noen enkeltspiller i fotball.

La oss minne oss selv på hvilken scene dette er. Champions League 2018 er per definisjon det høyeste sportslige nivået innen fotballen noensinne. Fotballen utvikler seg i voldsomt tempo, og Champions League er det høyeste nivået. På storscenen Wembley drev likevel Messi med fotball på et nivå som fikk meg til å lure på om han bare er på besøk på denne planeten. Han møter topptrente atleter, toppidrettsutøvere på et fryktelig høyt nivå, men er allikevel milevis foran resten.

Lionel Messi sto bak samtlige sjanser Barcelona skapte. Han scoret to praktfulle mål, og hadde i tillegg to stolpetreff etter å ha utfordret hele Tottenham-forsvaret på egenhånd.

Tottenham gikk offensivt til verks på Wembley. Trener Mauricio Pochettino hadde flere sentrale spillere på skadelisten, men i kjent stil ba han sine spillere gå rett i strupen på Barcelona. Det ga Messi arbeidsforholdene som lot ham legge hele Tottenham-laget på giljotinen. Før to minutter var spilt mottok Messi ballen på midtbanen. Tottenham-back Davies rygget et par meter, og Messi fikk vende opp. I dette øyeblikket er det som om Messi er i stand til å fryse tiden og bevegelsene rundt ham. Studèr gjerne Messi i dette øyeblikket: Ballen klistret til føttene, karakteristisk bøyd over kula. Så ser Messi opp og scanner hele banen for med- og motspillere. Med en blanding av teknikk og overblikk som ingen andre besitter frigjør han Jordi Alba med en pasning som latterliggjør både Tottenham-forsvaret og keeper Hugo Lloris. Det er vilt, poetisk og kunstnerisk på samme tid.

Tottenham skal ha honnør for forsøket. De ga seg aldri, og la faktisk for dagen en imponerende innsats. Var det ikke for Messi, så kunne Tottenham vunnet dette. Men hver gang argentineren fikk ballen var Tottenham-spillerne som småunger rundt en voksen som driver lek i hagen. Når Tottenham skrudde opp tempoet i presset, svarte Messi med å ta ballen i egne føtter. Etter pause, ved to anledninger, satte Messi fart mot Spurs-forsvaret, før han prikket ballen i stolpen. Det er ikke skudd når Messi avslutter, det er pasninger. Pasninger med en kraft og presisjon på et helt eget nivå. Da han senere hadde fininnstilt siktet satte han sitt første mål. Igjen gjennomtenkt, teknisk briljant, med ro og oversikt.

Tottenham reduserte igjen, og samlet seg i et siste forsøk på å ta poeng på Wembley. Selvsagt var det Messi som avsluttet Tottenhams angrepsbølge. Med sitt andre for kvelden kronet han en overmenneskelig enkeltprestasjon på beste vis i sluttminuttene.

I verdens største idrett har noen stjerner skilt seg ut; Pelè, Maradona, Messi. Spillere som åpnet opp en ny verden, en utvikling av de etablerte fysiske lovene. Messi leker i Champions League 2018, og fotballelskere verden over kan glede seg over å få oppleve denne spilleren. I min bok er han tidenes beste fotballspiller.

Uniteds blindgate

Manchester United spilte 0-0 mot Valencia i Mesterligaen tirsdag kveld. I seg selv er resultatet til å leve med, all den tid United foreløpig har grepet om andreplassen i gruppe H bak Juventus. Men slik situasjonen er blitt i storklubben Manchester United, så var heller ikke denne kampen et steg i riktig retning.

Den siste uken har Manchester United røket for Derby og West Ham, samt holdt Valencia til 0-0 i en helt jevn kamp. Vurdert ut fra oppgjøret mot Valencia blir det feil å felle en knusende dom, men sett i et større bilde mener jeg vi ser et Manchester United på kunstig åndedrett.

I programbladet skrev José Mourinho at han ville se innsats og vilje fra spillerne sine. Det fikk han til dels se, og i så måte var kampen en forbedring fra den pinlige affæren borte mot West Ham i helgens PL-runde. Men er dette nok for en klubb som United? Er det greit at man som tilskuer blir vant til å forvente dårlig underholdning når man ser dette laget?

Etter kampen uttalte Mourinho følgende:

“Angriperne prøvde, men når de ikke har spesielle kvaliteter, så kan du ikke be om spesielle ting.”

SKUFFET MOURINHO: Den portugisiske manageren mener Romelu Lukaku og resten av stjernene ikke har spesielle ferdigheter. FOTO: Reuters/Lee Smith

Ja, du leste riktig. Manageren som har fått velge fra øverste hylle på overgangsmarkedet, og brukt milliarder på gode enkeltspillere, har plutselig ingen spesielle kvaliteter offensivt. Uttalelsen er i tillegg nok en offentlig kritikk av enkeltspillere, og man kan lure på hva disse spillerne tenker i sitt stille sinn.

For det er et faktum: Alle som har sett en del toppfotball ser at Mourinhos (ikke-eksisterende) offensive plan gjør spillerne dårligere. På fotballens toppnivå kan man i dag ikke lene seg på at enkeltspillere skal avgjøre kamper. Til det er motstanderne for gode, både fysisk og taktisk. Gode enkeltspillere skinner i et kollektivt system. Alexis Sánchez er et klasseeksempel, tidvis “unplayable” i Arsenal, nå redusert til en skygge av seg selv. Sánchez prøver, men passer ikke inn. Per nå kan det samme sies om alle Uniteds offensive spillere. (Det manglende) systemet gjør dem dårligere. Dette vet og merker selvsagt spillerne, og når de i tillegg skal tåle syrlige kommentarer fra Mourinho uten mulighet for å snakke ærlig om sin egen opplevelse, så er det kanskje ikke så rart om det murrer i United-garderoben nå.

Mourinho, bevisst eller ubevisst, er i ferd med å regissere sin egen exit fra United. Krangling med enkelt-spillere, merkelige opptredener i media og et lag som underpresterer ut fra spillerstallen; dette er Chelsea 2015 all over again.

Mourinho fortsetter som United-manager etter 0-0 mot Valencia, men han leder laget inn i en blindgate. Hvor lang tid tar det før noen ser at klubben må snu?

Et tap av verste sort

Fotball utfordrer registeret av følelser. Etter en lang opptur med optimisme og gode resultater var tapet mot Bulgaria i Sofia fryktelig tungt. Denne kampen burde Norge vunnet. Etter en førsteomgang med tre gode målsjanser mot et tafatt bulgarsk mannskap kjentes det smått utrolig og ekstremt frustrerende at Bulgaria tok alle poengene.

Norge demonstrerte mangel på to helt nødvendige egenskaper i denne kampen. På dette nivået må man ta vare på sjansene, og særlig Bjørn Maars Johnsens mulighet før pause kan ikke misbrukes internasjonalt. Scoring der, og dette ville blitt en helt annen affære. I andre omgang scorer Bulgaria på sin eneste sjanse etter sitt eneste kvalifiserte angrep, og Norges manglende evne til skape målsjanser og legge trykk på Bulgarias boks etter dette, gjorde kvelden helsvart.

Bulgarerne spilte ut alle triks i boken. De brukte tid, rullet rundt i store smerter etter hver situasjon og evnet å stå imot nokså forutsigbare norske forsøk på å skape sjanser. Evnen til å bryte ned en motstander som bare vil forsvare en ledelse er og blir landslagets største utfordring. Her mangler vi mye på de beste nasjonene i Europa. Norge klarte sjelden å sette opp spillere som Moi og King i mellomrommet, og vi var heller ikke gode nok i bevegelsen rundt duellene på topp. Legg til at en lang rekke cornere og innkast bare resulterte i en sjanse (Sørloth-heading), og arbeidsoppgavene bør være klare inn mot neste landslagssamling. Et lyspunkt på en tung kveld var Birger Meling på Norges venstreback, som med offensiv vilje og gode valg var Norges beste spiller.

SKUFFET KAPTEIN: Stefan Johansen maktet ikke å følge opp de to scoringene mot Kypros i bortetapet for Bulgaria. FOTO: REUTERS/Stoyan Nenov

Tross en beksvart og frustrerende kveld i Sofia, man må løfte blikket:
Landslaget under Lagerbäck har tatt store steg. Laget fremstår som et solid kollektiv, hardtarbeidende og med stor tro på konseptet. Førsteomgangen i Sofia var som førsteomgangen på Ullevaal mot Kypros, med ett viktig unntak; vi scoret ikke det viktige første målet. To kamper i gruppespillet av Nations League har vist oss at Norge – tross tapet i kveld – med rette kan sikte på å vinne denne gruppen.

Alle nordmenn på Vasil Levski stadion – spillere, trenere, støtteapparat, media og supportere – fikk i kveld oppleve et tap av aller sureste sort. Jeg håper spillerne legger opplevelsen på minnet til Bulgaria kommer til Ullevaal i oktober. Revansje bør stå øverst på Lagerbäcks powerpoint da.

Et lag man blir glad i

Norges kamp mot Kypros ga oss mange gode grunner til å glede oss til fortsettelsen. Nations League blir en perfekt utfordring for dette laget, og om utviklingen fortsetter i samme spor, så går dette laget til et sluttspill.

JUBEL!
Foto: Ørn Borgen / NTB scanpix

Fem strake seire i 2018 er fundert på glitrende organisering, vilje til å ofre seg for laget, og individuelle spillere som blir bedre i trygge rammer.

Førsteomgangen mot Kypros var en studie i hvordan Lars Lagerbäck ønsker at hans mannskap skal opptre. Korte avstander og hissig gjenvinningspress var utgangspunktet for gode overganger og samtidige angrepsbevegelser. Spissparet, denne gang King og Mars Johnsen, holdt seg nær hverandre og fikk støtte av løp bakfra når oppspillene kom, og bakerst var forsvaret offensive i hoder og føtter. Alt dette kneblet Kypros så fullstendig at de nærmest ikke kom i nærheten av Norges mål. Man kan gjerne innvende at Kypros ikke er noen fotballstormakt, men på internasjonalt nivå er det like fullt sjelden man ser at et lag kontrollerer kampbildet så totalt.

På forhånd var det spørsmål om noen få posisjoner, men både Omar Elabdellaoui, Håvard Nordtveit og ikke minst Stefan Johansen viste seg tilliten verdig. Johansens to scoringer gjorde ham til kveldens mann på Ullevaal, men også i banespillet var han ledende i førsteomgangen.

I andre omgang løftet Kypros seg og kom til et par muligheter, dels på grunn av norske feil men først og fremst fordi det voldsomme tempoet fra første omgang setter preg på spillerne. Her ligger en utfordring for Lagerbäck og laget, for mot bedre motstand blir det helt nødvendig å lære seg å justere presshøyden i større grad. Et norsk lag som hadde lokket Kypros inn i kampen og satt inn 3-0 på kontring hadde gjort kvelden komplett.

Men dette er ikke tiden for å kritisere, tvert imot er det tiden for å samle seg om et landslag som viser alle tegn til å gi oss en etterlengtet opptur. Med en trener i verdensklasse og lojale, hardtarbeidende spillere som bare vil bli bedre, er det god grunn til å glede seg til fortsettelsen. Dette ligner Island under Lagerbäck, og vi husker alle hvordan det gikk….

Når den norske troppen setter seg på flyet til Sofia vil det være med et klart mål om å slå Bulgaria på søndag. Så venter to hjemmekamper på Ullevaal, og da bør folk komme seg på kamp. For dette er et lag man blir glad i.

Kontrastenes aften

Sjelden har en kamp i runde tre av Premier League hatt så stor betydning som kampen mellom Manchester United og Tottenham på Old Trafford i kveld.

En hel fotballverden ventet på å få svar på om Mourinho fremdeles har tillit hos United-spillerne. For om han ikke har det, så kan heller ikke klubben ha tillit til sin manager. Svaret fra spillerne var tydelig, for United kom ut av startblokkene med en gnist, aggressivitet og løpskraft som etterhvert har blitt et sjeldent syn i dette laget.

Da lagene gikk til pause på 0-0 hadde Mourinho og spillerne god grunn til å være skuffet, og det til tross for at Lucas Moura kunne ha fått straffe for Tottenham. Det svingte på Old Trafford, publikum satt på kanten av setene og jaget spillerne frem i en førsteomgang der Tottenham ble utkonkurrert både på fysikk og strategi.

UNDER PRESS: José Mourinho.

Men fotballkamper avgjøres ved mål, og da Tottenham sjokkåpnet andreomgangen sto det plutselig 0-2, og Mourinho gikk fra smil til fortvilelse i teknisk sone. Det var lett å føle med portugiseren da. United prøvde videre, spillerne var virkelig bak Mourinho, men da den meget gode Moura løp gjennom og satte Tottenhams tredje ble det beksvart for Mourinho. Kameraene vekslet mellom Mourinho og Ed Woodward. En penny for tankene til de to på 0-3.

0-3 hjemme for Tottenham er stygt for United. Og dersom 0-3 hadde vært kombinert med en tafatt og uinspirert forestilling fra hjemmelaget kunne dette vært slutten for Mourinho.

Om han tåler dette tapet er det fordi førsteomgangen bar bud om bedre tider. Etter kampslutt sto Mourinho lenge nede ved Stretford End og applauderte fansen. Det var nok mer et takk for støtten enn et farvel, men disse spørsmålene skal besvares i korridorene på Old Trafford.

For mens United fremsto energiske og med bedre offensive relasjoner enn på lenge (i det minste før pause), så er Mourinho i ferd med å få alvorlige problemer bakover på banen.

Bailly og Lindelôf feilet i Brighton, og konsekvensen var en ny konstellasjon bakerst med Smalling, Jones og Herrera. Og Mourinhos videoanalyse vil vise at disse tre feilet på hvert sitt mål. Harry Kane headet inn 0-1 etter å ha knust Jones i duell, Herrera viste sin begrensning i forsvarsspill med posisjoneringen på 0-2, mens Smalling ble fraløpt på 0-3.

Dermed står Mourinhos prosjekt og vakler.

For der han tidligere som minimum kunne garantere defensiv trygghet, har United på sesongens tre første kamper nå sluppet inn syv mål.

Det var kontrastenes aften på drømmenes teater, og Pochettino fikk en av sine drømmer oppfyllt med seier på Old Trafford. Lloris ga svar på tiltale med matchvinnerredning på 0-1. Alderweireld var majestetisk i andreomgangen etter å ha blitt jaktet av Mourinho hele sommeren. På topp scoret Harry Kane for andre gang i august, mens Lucas Moura var en konstant pine for United-forsvaret.

Et fotballdrama av de sjeldne, der de ørsmå marginene og øyeblikkene av kvalitet versus feil skilte vinnere fra tapere. Pochettino går på nytt en god sesong i møte, tiden vil vise om Mourinho får fullføre året på Old Trafford.