«Jeg husker mine bange anelser. Denne mannen vet svært lite om engelsk fotball»

Sommeren 2013 var Fulham på treningsleir i Costa Rica før sesongstart. Soving, spising og trening, i nøye planlagte doser, lik rutinen dagens Premier League-spillere har levd med den siste måneden. Jeg husker godt da beskjeden kom, mellom andre og tredje økt; Fulham var kjøpt av den amerikanske forretningsmannen Shahid Khan. Mohamed Al-Fayed, klubbens mangeårige eier, hadde solgt «oss» til Khan.

Dagen etter landet Khans privatfly i Costa Rica. Sammen med sportsdirektøren og trener Martin Jol, ble jeg som klubbens kaptein bedt om å komme meg på flyet som skulle ta oss til Florida for å møte vår nye eier. Vel inne i flyet husker jeg tankene om at dette er en annen verden, et annet nivå, en virkelighet som er skjult for både spillere, fans og media. I denne virkeligheten kan Premier League-klubber kjøpes og selges mellom velstående forretningsmenn. Eierens forståelse og vilje til å bry seg, er kanskje til syvende og sist den viktigste enkeltfaktoren i klubbens suksess eller fiasko.

FULHAM-EIER: Shahid Khan.

Vi landet i Jacksonville, Florida, og ble hentet på rullebanen og kjørt rett til hjemmebanen til Jacksonville Jaguars (NFL), Shahid Khans andre eiendel i idrettsverdenen. Arenaen var et mektig skue. Alt var større, flottere – ja, ganske enkelt mer amerikansk. Under middagen om kvelden gjorde både Jol, sportsdirektøren og meg lurt i å lytte mer enn vi snakket. Shahid Khan er en intelligent mann, som i sin tid emigrerte fra Pakistan og tjente en formue i USA som eier av et selskap i markedet for bildeler. Jeg husker imidlertid mine bange anelser; denne mannen vet svært lite om engelsk fotball.

Det fikk jeg rett i, for sesongen som fulgte ble en katastrofe for Fulham. Tre ulike trenere og en rekke mislykkede signeringer, en ustoppelig spiral mot nedrykk. I januar 2014 kjøpte klubben grekeren Mitroglu for 12 millioner pund, den gang Fulhams rekordsignering. Han ble kjøpt basert på statistikk, kom med skade, og spilte totalt 60 minutter på en halv sesong. Gresk fotball er ikke engelsk fotball, og NFL er ikke Premier League.

Nedrykket i 2014 var starten på en lang periode i Championship for Fulham, men Shahid Khan begynte sakte men sikkert, å demonstrere ikke bare sitt gode hode, men også sitt sterke engasjement for Fulham. Sakte, men sikkert ble spøkelset fra 2014 begravd, og i mai 2018 kunne Stefan Johansen og lagkameratene feire den ultimate seier i opprykkskampen til Premier League. Med feiende flott fotball hadde Fulham greid å komme tilbake til «the promised land».

Sommerens overgangsvindu viste også at klubben nå har kombinert det beste fra to verdener; statistikk fra amerikansk idrett, og god, gammel engelsk scouting. Hele tolv nye spillere er blitt presentert i Fulham-drakt i dette vinduet, og det meldes om at Fulham har brukt over 100 millioner pund i overgangsvinduet (bare Liverpool har brukt mer i Premier League).

Ros skal gis der ros fortjenes, og Shahid Khan lærte seg engelsk fotball. Når Fulham tar imot Crystal Palace på Craven Cottage lørdag, er det en spennende tropp med både topp og bredde som skal forsvare de hvite fargene.

Motstanderen Crystal Palace er velkjent for Fulham-fansen. Palace-manager Roy Hodgson kommer til å få stående applaus når han entrer «The Cottage», banen der han sto for det ene mirakelet etter det andre som Fulham-manager i 2008-2010.

SUKSESS: Roy Hodgson tok Fulham til europaligafinale før han ble hentet av Liverpool.

Hodgson på sin side har hatt mindre å rutte med i overgangsvinduet, og har i hovedsak måttet låne spillere heller enn å kjøpe. Men Hodgson er åpenbart godt fornøyd med tingenes tilstand, all den tid han nettopp har signert en kontraktsforlengelse som binder ham til Palace til 2020.

Premier League er det moderne sirkus. Begivenhetene på banen dokumenteres og analyseres av en hel verden. Spillet i kulissene er mindre kjent, men når lagene endelig gjør seg klar til Match Day 1, puster direktører og medisinere lettet ut.

Overgangsvinduet er lukket, og spillet åpnes. Det er klart for verdens beste fotball-liga!

Premier League dominerer VM

VM-feberen herjer.

Tirsdag og onsdag skal det avgjøres hvem som spiller VM-finale søndag 15. juli i Moskva. Frankrike møter Belgia i første semifinale, og Kroatia møter England i kampen om den andre finaleplassen.

En evig (og uløselig) diskusjon om hvilke spillere og landslag som er best har dominert også dette fantastiske mesterskapet. Kane, Neymar, Mbappè, De Bruyne, Messi, Ronaldo, Lukaku, Modric eller Cavani? Tyskland, Spania, Brasil, England, Kroatia, Frankrike eller Belgia?

Diskusjonen om hvilken liga som er verdens beste er like gammel og har virket like uløselig, men nå i VM er det verdt å merke seg at Premie League dominerer fullstendig i forkant av semifinalene.@

PL-PROFIL: Paul Pogba er blant stjernene i VM som spiller i Premier League.

Om vi tar utgangspunkt i semifinalistenes førsteellever i kvartfinalene, er tallenes tale klinkende klar:

25 spillere spiller klubbfotball i Premier League, mens seks spillere spiller i den spanske La Liga. Italienske Serie A har fire spillere, mens tysk Bundesliga, franske Ligue 1 og andre ligaer har tre spillere hver. Til sammen 44 semifinalister, og 56% av spillerne holder til i Premier League.

Dette setter en ekstra spiss på semifinalene, som er spekket med oppgjør mellom klubbkamerater og nære venner. Paul Pogba og Romelu Lukaku er kamerater i Manchester United, men konkurrenter for Frankrike og Belgia. Tilsvarende gjelder for Chelseas stjernespillere N`Golo Kante og Eden Hazard. Liverpool-stjernene Dejan Lovren og Jordan Henderson møtes i den andre semifinalen (Kroatia-England). Lovren får en viktig jobb med å stoppe VMs toppscorer Harry Kane (Tottenham).

Uansett hvordan VM ender; Premier League har satt sitt tydelige preg på dette mesterskapet. Så når feberen gir seg neste uke, er det ingen grunn til å fortvile:

Verdens beste fotball-liga (Premier League) venter i august!

VM sett fra Russland

Vi elsker VM!

Fotball-VM gir oss vanvittige fotballopplevelser som perler på en snor. Man vet liksom aldri med et VM, kanskje blir det defensivt og kynisk fokus, med dårlig underholdning som resultat? Vi kan allerede slå fast at VM i Russland sportslig og underholdningsmessig er et strålende mesterskap. Åttedelsfinalene har gitt oss overraskelser, overtidsdrama og straffesparkkonkurranser. Kvartfinalene står for tur, og vi klarer knapt å vente. Men hva med mesterskapet sett fra Russland, hvordan løser de oppgaven med å arrangere VM?

Her følger noen tanker etter 12 dager på rundtur i Russland:

Moskva er en gigantisk by, både i utstrekning og i folketall. 17 millioner mennesker hører hjemme her, og da Team 2 (Wikestad, Hangeland og fotograf Andersson) ankom den russiske hovedstaden, var vi utstyrt med en hel del forutinntatte oppfatninger om hvordan dette ville bli.

På forhånd hadde vi blitt briefet om IT-sikkerhet, om den livsfarlige trafikken i Russland, om logistikkproblemer forbundet med reise, om russernes mentalitet i møte med utlendinger, om det sendrektige byråkratiet, om språkproblemer og om alt mulig annet. Alt dette var nyttig informasjon, og konsekvensen var at vi i forkant av mesterskapet nok brukte vel så mye tid på å forberede reise og opphold som på å forberede fotballkampene.

GODE HJELPERE: De frivillige under VM i Russland er ikke vanskelige å be når man trenger hjelp.

Trafikken i Moskva er i sannhet en prøve for de tålmodige (med mindre det er mandag morgen etter seier over Spania…), men bortsett fra det er opplevelsen av mesterskapet i Russland utelukkende en positiv erfaring. I VM har russerne rullet ut den røde løperen for besøkende, lært av smilekursene de har gått på, tatt sikkerhet på alvor uten at det blir hysterisk, og organisert stadionopplevelsen slik at publikum kan nyte fotballen. Sammenlignet med EM i Frankrike 2016 er VM i Russland en organisatorisk suksesshistorie. Flyene lander trygt på rett sted, taxier som er bestilt dukker opp og billetter ligger på avtalt sted og til rett tid. Dersom man trenger hjelp til, noe står bokstavelig talt hundrevis av rødkledde “volunteers” klare til å peke ut kursen mot løsning. Kort sagt, alt vi fryktet så vi lite til, og alt vi ønsket oss fikk vi oppleve.

Team 2 er et velfungerende lag, og vi hadde mange gode diskusjoner om VM-logistikken. Det er verdt å merke seg at ting fungerer langt bedre i Russland under VM, enn hva som er tilfelle ellers. Det er derfor grunnlag for å konkludere med at russerne her har hatt et sterkt ønske om å vise seg fra sin beste side. Likevel var det iøynefallende at det i VM er langt færre tilskuere fra de store europeiske fotballnasjonene enn det som er vanlig i internasjonale fotballmesterskap. En nasjon som England, som vanligvis dominerer både på arena og i bybildet, har svært få supportere i Russland. Derimot var det ekstremt mange tilreisende fra søramerikanske nasjoner. Fans fra Peru og Colombia var overalt. På alle våre innholdsrike dager i Russland, i Moskva, Novgorod og Rostov, traff vi nordmenn en eneste gang. Guttegjengen på broen i Moskva var like fornøyde med mesterskapet som oss.

Dermed står følgende observasjon igjen: Mange europeere fryktet problemer i Russland, mens russerne ville vise seg fra sin beste side. Resultatet er et mesterskap som har vært forberedt grundig og som gjennomføres (så langt) prikkfritt, men som er dimensjonert for langt flere tilreisende enn de som faktisk har tatt turen. Jeg skal ikke begi meg inn på utredninger om storpolitiske forklaringsmodeller, men dette er et mesterskap som langt flere kunne og burde ha opplevd på nært hold. Something got lost in translation.

GODE STEMNING PÅ KOMMENTATORPLASS: Kasper Wikestad og Brede Hangeland.

Den vanlige russer møtte oss med manglende engelskferdigheter, men med gode intensjoner. Utstyrt med positivitet og gjerne en språk-app på iPhone, var de vennlige og hjelpsomme i møte med oss utlendinger. Russerne startet mesterskapet med lave forventninger til eget lag, men da sensasjonen mot Spania var et faktum, var alle plutselig patriotiske supportere av landslaget. Scenene fra søndag kveld i Moskva vil vi nok aldri glemme, med russere hengende ut av bilvinduer og en euforisk symfoni av tuting i Moskva-trafikken. Man må anta at Vodka-konsumet var på rekordnivå denne kvelden, for mandag morgen var gatene tomme.

Også andre nasjoners tilhengere har levd opp til sitt rykte. Colombianerne har danset i gatene, mens Belgias supportere forsynte seg av hele utvalget av øl. Japanerne i Rostov gråt sine tårer, før de kollektivt gikk over i avskjedsmodus, og ryddet hele sin sving på arena fri for søppel.

Et VM samler en hel verden, og ulike kulturer møtes. Alle er utstyrt med forutinntatte oppfatninger om andre, og fullstendig overbevisning om egen fortreffelighet. Men med fotballen som fellesnevner gjøres tvil om til tro, og smilene sitter løst, selv i Russland.  12 dager i VM bekrefter troen på at folk flest ønsker å komme overens med hverandre. Det er noe å ta med seg.

VAR ødelegger øyeblikkets magi!

Vi er halvveis i VM i Russland, og mesterskapet har levert nydelig fotballunderholdning dag etter dag. En av VM-ingrediensene som har fått mest oppmerksomhet er nyvinningen VAR (Video Assistant Referee). Under VM har dommerteamet på banen assistanse av et dommerteam i VAR-rommet. Disse eksterne dommerne har TV-bilder og repetisjoner tilgjengelige, med det formål å øke antallet korrekte avgjørelser i et spill som spilles i stadig hurtigere tempo og med komplekse og krevende situasjoner på løpende bånd.

VAR kan assistere hoveddommer i fire forskjellige situasjoner der det er tvil:

  • Mål
  • Straffesparksituasjoner
  • Røde kort
  • Avgjørelse mot feil spiller (mistaken identity)

La meg legge mine kort på bordet med det samme; jeg hører til blant dem som var skeptiske til VAR i forkant av VM. Jeg skal være den første til å vedgå at VAR har fungert bedre enn fryktet, men jeg mener like fullt at det er nødvendig å ta en grundig diskusjon rundt VAR. Særlig i disse tider der flere helt ukritisk hyller VAR etter enkeltsituasjoner i VM. Det er etter min mening altfor snevert å bruke enkeltavgjørelser som argument for VAR, all den tid VAR er den største endringen vi har sett i fotballen i min levetid. I enhver diskusjon, fotball eller ikke, er den som klarer å løfte blikket og se det store bildet den som regel har best oversikt over tingenes tilstand.

VELKJENT VM-SYN: Storskjermen på stadionene viser tilskuerne når VAR tas i bruk. FOTO: AFP PHOTO / OZAN KOSE

La meg problematisere noen av de mest velbrukte argumentene for VAR:

“VAR fører til flere korrekte avgjørelser på banen.”

Det kommer nok tallmateriale på dette etter VM, men foreløpig må vi støtte oss til undersøkelser fra Tyskland og Italia, som har brukt VAR i seriespillet. Det er slått fast at med VAR er andelen korrekte avgjørelser opp mot 98%. Antallet korrekte avgjørelser uten VAR er 92-94%. VAR gir altså flere korrekte avgjørelser fra et allerede høyt nivå, men vi klarer aldri å gjøre fotballdømming til en eksakt vitenskap. Til det er spillet for komplekst. Spørsmålet er da om vi skal tillate at spillet som vi kjenner det endres, når gevinsten i antall korrekte avgjørelser er relativt liten?

“VAR gjør fotballen mer rettferdig.”

Med et snevert fokus på enkeltavgjørelser kan man med rette hevde dette, men da mister man det store bildet. Enhver spiller eller trener som har spilt på høyt nivå vet at dommerprestasjonen er en faktor som ikke kan kontrolleres. Det har alltid vært – og vil alltid være! – mulig å tape kamper på dommerfeil. Vi har etter min mening sett eksempler på det også i VM, ref for eksempel Sverige-Tyskland, der svenskene i min bok snytes for et klokkeklart straffespark.

HEFTIGE DISKUSJONER: Cristiano Ronaldo viste VAR-tegnet etter kampen mot Iran der han slapp unna med gult kort etter at dommeren hadde sett situasjonen der han albuet en motspiller i ansiktet på video. FOTO REUTERS/Lucy Nicholson

Tenk over det; når du sparker i gang en fotballkamp, er sjansen for at en eventuell dommerfeil går ut over ditt lag på 50 prosent. Du kan få en heldig straffe, eller motstander kan få en heldig straffe. Andre dommerfeil gjelder tilsvarende. Fotballens natur, med stort antall avgjørelser med potensielle matchavgjørende konsekvenser for begge lag, gjør at dommerfeilene fordeler seg mot noe som blir 50/50. Det er i min bok et rettferdig utgangspunkt for enhver fotballkamp.

Legg til følgende subjektive observasjon: Jeg snakker med spillere og trenere på toppnivå under VM i Russland, og har diskutert dette med eks-kolleger i Premier League; et overveldende flertall er skeptiske til VAR. Blant fans foran TV-en og på Twitter, i media og hos kommersielle aktører er det flere VAR-tilhengere. Det er altså i grove trekk sirkuset rundt som vil ha VAR, ikke aktørene i spillet. Spillerne skjønner at feil er en del av gamet, fordi spillere gjør feil hele tiden. Spillere vil også etter samme logikk motvillig akseptere dommerfeil, og skrive det på uflaks-kontoen. Slik er fotballen noen ganger.

“VAR forbedrer opplevelsen av fotball.”

Jeg antar at alle som får tenkt seg litt om skjønner at dette er feil, og noen kamper på arena i Russland bekrefter dette. Hver gang det scores et mål som har et fnugg av tvil i forspillet, jubles det for halv maskin på banen og tribunen. Når VAR eventuelt har godkjent målet, jubles det litt til.

Grunnen til at vi elsker dette spillet, grunnen til at det forener hele folkeslag i ekstase og/eller fortvilelse, er nettopp dette adrenalinsjokket når ballen treffer nettet. Øyeblikket der vi bryter ut i euforisk glede eller bunnløs sorg er fotballens fremste trekkplaster. VAR ødelegger øyeblikkets magi!

“VAR fører til mer fokus på spillet, og mindre fokus på dommeravgjørelser.”

Dette argumentet er til å le seg i hjel av. Aldri har vi hatt et mesterskap der dommer (og VAR) er gjenstand for så mye diskusjon. Det er VAR her og VAR der, skulle vi brukt VAR eller skulle vi ikke? Det må da være mye bedre å la dommeren dømme, så kan vi heller konstatere at dommeren gjør feil de gangene han gjør feil? Nå er vi kommet dit at dommerdiskusjonen på det nærmeste stiller de sportslige prestasjonen (som er fantastiske!) i skyggen. Vi får servert glitrende fotballunderholdning på løpende bånd, men det vi snakker om er dommeren. Undertegnede var en av dem som vokste opp med en sterk kjærlighet til spillet. Vitenskapeliggjøring og teknologifisering av verdens vakreste spill tar bort fokus fra det som er vakkert. La fotball være fotball!

“VAR vil ikke føre til vesentlige avbrekk i spillet.”

Hvorfor elsker vi fotball? Fordi det er nerve, intensitet og drama. Fordi vi sitter på kanten av stolen. Fordi vi er følelsesmessig hekta. Med VAR skal vi leve med små innlagte pauser i verdens beste teater, ufrivillig pålagt av et lukket rom. Jeg tenker med gru på live-opplevelser i amerikansk idrett, der for eksempel en kamp i NFL er til å sovne av, med all verdens avbrekk, og der spillets igangsettelse etter avbrekkene nærmest fortoner seg som en plutselig overraskelse. La oss aldri komme dit! Men vær ikke for sikker, kommersielle krefter er aldri langt unna en fotballbane, og jeg tenker med skrekk på en fremtid med stadig mer VAR:

“VAR-break: Brought to you by Coca-Cola”.

DOMMERNE I FOKUS: Pipeblåserne har fått mye oppmerksomhet i VM etter introduksjonen av VAR. Her ber de svenske spillerne om straffe i kampen mot Sør-Korea. Ropene ble hørt etter at dommeren brukte VAR. FOTO: REUTERS/Carlos Barria

“VAR er bra fordi det bare griper inn ved klare, åpenbare dommerfeil.”

Omfanget av dommerdiskusjionene under VM har taklet dette argumentet klokkeklart ut av banen. Spør ti forskjellige dommere, spør 1000 forskjellige twitrere, og du har henholdsvis ti og tusen forskjellige svar. Vurderingen av hva som er klart og åpenbart er selvsagt høyst subjektiv, og gjenstand for den samme individuelle, menneskelige vurderingen som alt annet i livet. Det er derfor ikke slik, som flere ser ut til å tro, at VAR alltid vil dømme likt i tilsvarende situasjon. Nei, VAR er underlagt de samme psykologiske mekanismene som alt annet hos mennesker. Det er en fortolkning og en oppfatning som styrer avgjørelsen.

Av samme grunn er det helt feil å applaudere VAR når de ved noen anledninger har veiledet dommere eller linjedommere som ikke har felt en dom umiddelbart i dette VM. Dommer og linjedommer justerer selvsagt sin atferd som dommere når de vet at VAR finnes. Dommerne på banen umyndiggjøres, fordi de vet at den (visst nok) ufeilbarlige øverste domstol griper inn som overdommer.

Alt dette skjer under VM, og når jeg løfter blikket helt til topps, så ser jeg dette:

Fotball er verdens mest populære idrett, og engasjerer flere enn noe annet som vi mennesker har kommet opp med av underholdningsprodukter. Derfor ligger bevisbyrden på VAR-tilhengerne når det skal argumenteres for å røre ved spillet. Det er altså ikke slik at billige poenger i enkeltsituasjoner er bevis for at VAR er bra. VAR er bra hvis og når det forbedrer opplevelsen av fotball. Det er ikke kommersielle, vitenskapelige eller teknologiske interesser som bør styre dette. Det bør først og fremst styres av ønskene til spillere, trenere og virkelige fans som sitter på tribunen.

Som mangeårig fotballspiller på høyt nivå, og fotballtilhenger til mitt siste åndedrag:

Jeg har til gode å bli overbevist.

Mestermøte i Sotsji

Finn frem fredagstacoen og ta plass i sofaen; i kveld er det klart for VMs første tungvektsoppgjør!

Regjerende europamester Portugal tar imot VM-vinnerne fra 2010, Spania, til toppkamp i gruppe B. Dette er kampen som kunne ha vært en finale eller semifinale. Kampen om den Iberiske halvøy. Kampen mellom erkerivalene, med verdensklassespillere i alle posisjoner. Kampen mellom spillere som kjenner hverandre inn og ut, og som attpåtil i mange tilfeller er klubbkamerater. Lagene kommer fra samme sydlandske, tekniske fotballkultur, og vi kan forvente oss kvalitet, nerve og intensitet i toppklasse.

Når kampen sparkes i gang kl 20.00 norsk tid på TV 2, kan en trygt slå fast at oppladningen i begge leire har vært langt fra optimal. Den portugisiske troppen er preget av kaoset som hersker i den hjemlige toppklubben Sporting Lisboa. Sesongen i Sporting har vært preget av kaos, og det har oppstått en isfront mellom flere av spillerne på den ene siden, og deler av fansen og klubbpresidenten på den andre siden. Det har ført til at en rekke av klubbens spillere, mange av dem viktige brikker i Portugals landslagstropp, har gitt varsel om at de kansellerer sine kontrakter i Sporting Lisboa. Bråket har pågått for fullt denne uken.

I den spanske leiren er kaoset om mulig enda verre. Landslagssjef Julen Lopetegui ble for få dager siden presentert som Real Madrids nye hovedtrener. Tidspunktet og prosessen fikk det spanske forbundet til å tenne på alle plugger, og Lopetegui ble sparket denne uken, mot landslagsspillernes ønske.

I TÅRER: Julen Lopetegui ble presentert som Real Madrid-trener torsdag ettermiddag bare én dag etter at han ble sparket som Spanias landslagssjef. FOTO: REUTERS/Juan Medina

Dermed blir det Fernando mot Fernando på sidelinjen i Sotsji i kveld. Fernando Santos, rutinert ringrev som ledet Portugal til EM-pokalen i 2016, står ved roret hos Portugal. For Spania blir det ilddåp for Fernando Hierro. Den gamle midtstopperkjempen har på kort varsel blitt kastet inn som landslagssjef.

Felles fornavn til tross, kontrastene mellom disse to er store. Santos for Portugal er erfaren i dette gamet etter å ha ledet Hellas til utslagsrunden i to mesterskap og sitt hjemland Portugal til EM-triumf. For Hierro er dette upløyd mark, men det er likevel et klokt valg av det spanske forbundet. Hierro fortjener den misbrukte betegnelsen “legende”, og han nyter stor respekt blant stjernene til Spania. På tampen av sin egen spillerkarriere tilbrakte Hierro et år i Premier League med Bolton. Mine gamle venner derfra forteller om en leder av rang, en mann som øste av all sin kunnskap og tok rollen som den perfekte mentor. Den auraen av ro og autoritet er akkurat det Spania trenger nå.

Fernando Hierro og Sergio Ramos på en pressekonferanse i forkant av VM-åpningen mot Portugal. FOTO: AFP PHOTO / Odd ANDERSEN

For tross bråk i begge leire, disse spillerne takler dette. Ryggmargsrefleksen til toppspillere av dette formatet er å bruke krefter på det de kan gjøre noe med. Samling i garderoben, rette fokus mot oppgaven, på med skruknotter, ut å kjør.

Og for en kamp det blir! Spanias lekne angrepskombinasjoner er en fryd for øyet. Med noen av verdens beste ballfordelere sentralt i banen, backer som flyr opp og ned langs kantene og masse bevegelse foran er de en fryktinngytende motstander. Spania plager motstanderen med ballinnehav og ligger oftest på 60-70 prosent i kampene. Mot dette vil Portugal opptre med kynisme og organisering, vel vitende om at forsvarsmuren må fungere. Gjør den det, så har Portugal enkeltspillere som kan levere ekstraordinære prestasjoner.

Kampen vil krydres av herlige dueller over hele banen. Møtet mellom Sergio Ramos og Cristiano Ronaldo er det mest iøynefallende. Lagkamerater i Real Madrid og nettopp ferdige med feiringen av nok en tittel i Champions League, her møtes en av verdens beste midtstoppere og en av verdens beste spisser. De kjenner hverandres bevegelser inn og ut etter daglig trening mot hverandre. Hvem som kommer seirende ut av denne duellen vil langt på vei kunne avgjøre kampen.

I motsatt ende kan vi få et ordentlig tungvektsmøte mellom Diego Costa på topp for Spania og et stopperpar for Portugal bestående av Pepe og Bruno Alves. Det er en duell det lukter svidd av.

VM er endelig i gang, og åpningskampen mellom Russland og Saudi-Arabia ga oss fantastiske scoringer og jubel for hjemmefansen. Men i kveld venter fotball på et helt annet nivå. Dette er spillere som til daglig kjenner på fotballens toppnivå. Nå skal de ut i kamp og forsvare nasjonens ære, mot erkefienden, på fotballens største scene. God fornøyelse!

Var dette Zidanes «Materazzi-øyeblikk» som fotballtrener?

I dag kom nyheten om at Zinedine Zidane gir seg som trener for Champions League-vinnerne Real Madrid. Avgangen slår ned som lyn fra klar himmel i den spanske hovedstaden, mindre enn en uke etter at Zidane ledet Real Madrids Galacticos til sin tredje tittel i verdens gjeveste klubbturnering. Tre titler på like mange år, en helt unik prestasjon.

Zidane gjorde alt riktig som spiller, og har gjort det meste riktig som trener. Da han tok over sjefsjobben etter Rafa Benitez i januar 2016, arvet han et lag av superstjerner som hadde gått lei av Benitez’ taktiske tilnærming til trening og kamp. Benitez var og er en meget god trener, men spillere av dette formatet vil ikke bare vinne, de vil også leke med ballen. Real Madrids stjernegalleri trengte en løsere form i treningsarbeidet, og Zidanes genistrek var å beholde en rekke av prinsippene til Benitez, samtidig som han ga verdens beste spillere større frihet til å utfolde seg og vise sitt talent på fotballens største scene.

Etter tre titler på rad i Champions League, mottas dermed nyheten om Zidanes avgang med sjokk i en hel fotballverden. Det er fristende å konkludere med at Zidane gjør en like stor feil i sin (foreløpige) avslutning som manager, som den han gjorde i sin avslutning som spiller. Hvem kan vel glemme Zidanes exit som fransk landslagsspiller; nedskallingen av Italias Marco Materazzi i VM-finalen 2006?

Et øyeblikks hodeløs opptreden fra verdens kanskje beste spiller, spilleren som mer enn noen utstrålte ro, balanse og overblikk. Var avgangen fra Real Madrid Zidanes «Materazzi-øyeblikk» som fotballtrener?

Svaret er nei.

Zinedine Zidane er trolig det nålevende mennesket som er best skikket til å forstå både spillerens og managerens rolle i den moderne toppfotballen. Han har erfaring fra høyeste nivå i begge roller. Zidane vet at han har tatt Real Madrid til toppen, og hvor skulle veien gå videre derfra? Mange har sterke meninger om fotballens mekanismer, men få har vært i en garderobe på dette nivået. På høyeste nivå, der forskjellen på suksess og fiasko er marginal, der alle har fysikk og ferdigheter i verdensklasse, der blir fotball først og fremst et mentalt spill. Hvem kan motivere sine spillere på best mulig måte? Hvem kan dyrke frem spillernes indre raseri når det gjelder som mest?  Hvor ofte kan man gjenskape mentaliteten som gir seier i Champions League?

Når Zinedine Zidane gir seg som Real Madrids trener, er det fordi han forstår disse mekanismene bedre enn de fleste. Han skjønner at reisen sammen med stjernegalleriet må ende her. Det er best for spillerne, som trenger nye impulser for å fortsette fremgangen, og det er best for Zidane, som ikke har mer å bevise i den spanske hovedstaden.

Samtidig viser avgjørelsen, og tidspunktet, en egenrådighet hos Zidane. Dette er en mann som vil ha regien i sin egen historie. Han informerte spillerne via tekstmelding, og tok en telefon til kaptein Ramos. Pressekonferansen tyder på at også klubbledelsen ble holdt utenfor prosessen, som dermed først og fremst pågikk i hans eget hode.

Zidane forlater verdens beste klubblag i særdeles god stand. Samtidig har han etablert seg som en internasjonal topptrener på øverste hylle. Han kom inn som reservelagstrener i B-laget Castilla, og forlater posten som tredobbel vinner i Champions League.

Både hans inntreden og hans farvel har vist at Zidane har format som fotballtrener. Mannen som trollbandt en hel fotballverden kan også binde sammen et lag av superstjerner. Overstegsfinter er det dessverre slutt på, men at vi ser ham på sidelinjen i store fotballkamper også i fremtiden, det er jeg sikker på.

En hyllest til Wenger

I dag kom meldingen. Arsene Wenger gir seg som Arsenal-manager etter denne sesongen.

Franskmannen har ledet Arsenal siden 1. oktober 1996, 22 sesonger i verdens tøffeste liga. I en verden der klubbene skifter managere oftere og oftere, er det grunn til å tro at Wenger er den siste av de store.

REVOLUSJONERTE ENGELSK FOTBALL: Arsène Wenger kom til Premier League da tiden var en annen. Han er en av de største grunnene til at engelsk fotball er blitt det den er blitt. Foto: Screenshot fra PLs arkiv

Arsenal er Wengers livsverk, og når han annonserer at inneværende sesong er hans siste, er det tid for å hylle en mann som kanskje mer enn noen satte retningen for Premier League.

Da Wenger entret scenen i 1996, møtte han en verden som var milevis fra den profesjonaliteten og vitenskapelige tilnærmingen til fotball som er gjeldende i Premier League i dag. Wenger var innovatøren som introduserte sports science, overvant pub-kulturen blant spillerne og innførte en praksis der manageren var tilstede på treningsfeltet og gjennomførte det daglige treningsarbeidet. “Le Professeur” sto for intet mindre enn et paradigmeskifte i engelsk fotball, og resultatene kom.

Det er tid for å hylle en mann som kanskje mer enn noen satte retningen for Premier League

Tre Premier League titler og fire FA-cup-pokaler på sine første ni sesonger. Hvem kan vel glemme “The invincibles”, laget som gikk gjennom en hel sesong (2003/04) uten å tape en kamp? Med en stamme bestående av Sol Campbell, Patrick Vieira, Dennis Bergkamp og Thierry Henry, gikk Arsenal ubeseiret gjennom en hel Premier League-sesong. En helt vanvittig prestasjon, med professor Wenger som allmektig arkitekt.

Wenger krevde all makt, og fikk det også av Arsenal-styret. Overganger, strategi, laguttak og trenere, Wenger er og var Mr. Arsenal.

DEN STØRSTE SUKSESSEN: Thierry Henry ble hentet av Wenger i 1999, og skulle bli den største stjernen i ett av engelsk fotballhistories beste lag. Foto: Sinead Lynch/AFP

Men etterhvert våknet konkurrentene, og forspranget som Arsenal hadde på mange av rivalene ble sakte men sikkert borte. Med større økonomiske muskler og samme ærgjerrige fokus på forbedring i de små marginene, kunne andre klubber følge retningen som Wenger hadde staket ut for engelsk fotball.

Sommeren 2006 flyttet Arsenal fra ærverdige Highbury til fantastiske Emirates Stadium, også dette som en av “the first movers” i ligaen. Flyttingen førte imidlertid til at fokuset som hittil hadde vært utpreget sportslig, nå dreiet mer i retning finansiering og økonomi.

De siste årene er plakatene med “Wenger Out” blitt et stadig vanligere syn på Emirates. I takt med Arsenals relative fall målt mot konkurrentene har flere hoppet på denne historien. Og de har kanskje et poeng, for da Wengers forsprang var innhentet, var han aldri i stand til å fornye seg.

Da Wengers forsprang var innhentet, var han aldri i stand til å fornye seg

Modellen som revolusjonerte Premier League ble kopiert, foredlet og videreutviklet til nye høyder. Imens stod Wenger på sitt. Han fortsatte å insistere på et hovedfokus på angrepsfotball, en fotball som på sitt beste er en fryd for øyet, et mareritt for en motstander, en type fotball som fortjener betegnelsen kunst. Mang en gang møtte jeg Wengers lag, og sto bak i midten mens spillerne bølget fremover med bevegelser, teknikk og samhandling. Et praktfullt og skremmende skue.

HAR OVERLEVD ALLE: Arsène Wenger har sett managere komme og gå i de andre klubbene. Samtidig har han selv blitt værende i Nord-London i 22 år. Foto: Scanpix

Samtidig ga Arsenal deg alltid en sjanse. Motspillet mot Arsenal er kanskje er den mest etablerte sannheten i Premier League: Klarer du å stå imot angrepsbølgen, så kommer kontringene mot ensomme forsvarsspillere.

Dermed ble furene stadig dypere i Wengers ansikt de siste årene. For selv om laget fremdeles glimtvis leverer fotball som kan få voksne menn til å gråte av glede, så har fotballen flyttet seg videre, og toppnivået er utenfor Arsene Wengers rekkevidde.

Dermed ender han sin Arsenal-karriere utenfor topp fire for andre året på rad. Håpet om Champions League lever allikevel ennå. Atletico Madrid venter i semifinalen for Wengers menn, og turneringen må vinnes om Wenger skal krone sin karriere med å lede Arsenal til Champions League nok en gang.

FA-CUP-EKSPERT: Wenger har sikret seg sju FA-cuptitler som Arsenal-manager. Det har ingen andre klart før ham. Foto: Scanpix

Jeg husker FA-cup-finalen i fjor. Wenger under enormt press. Flere og flere krevde hans avgang. På Wembley fikk vi se Arsenal på sitt aller beste, en gruppe spillere som lot lenkene falle og spilte på små marginer, med stor risiko. En fryd for øyet, og et stolt øyeblikk for mester Wenger.

Nå har han gitt sine spillere, sin styreformann og sine millioner av fans en dato for slutten på hans virke.

Han blir stående som en av dem som i størst grad påvirket Premier League til å bli tidenes mest severdige fotballturnering. En triumf i Europaligaen vil være et verdig punktum for Arsene Wenger.

Smerten ingen snakker om

Tidligere denne måneden ga Per Mertesacker et uvanlig ærlig intervju til den tyske avisen Der Spiegel. Midtstopper Mertesacker, som har vært bærebjelke og toppspiller i en årrekke for Arsenal og det tyske landslaget, forteller åpent og sårbart om de mentale og fysiske utfordringene ved å være fotballspiller på øverste nivå. Intervjuet anbefales på det sterkeste, og kan leses via lenken helt nederst i dette innlegget.

HAR OPPLEVD DET STØRSTE: Per Mertesacker vant VM-gull med Tyskland for fire år siden. Foto: Matthias Schrader/AP

Mertesacker, min gamle motstander gjennom mange år, slet med toppfotballens umenneskelige krav, men la lokk på problemene, i likhet med så mange andre som er på innsiden av det moderne sirkus.

Mertesacker var et stort talent, og ble skutt ut på stjernehimmelen i ung alder. Hans egne ord beskriver denne tilværelsen best:

“Because, of course, at some point you realize that it’s all a burden, physically and mentally, that you’re supposed to handle and deal with. That it is no longer in any way about having fun and that you have to deliver, with no ifs, ands or buts, even if you’re injured.”

Mertesacker slet med søvnproblemer, kvalme og prestasjonsangst. Sterk på utsiden, kaos på innsiden. En situasjon mange i toppfotballen vil kjenne seg igjen i, men som få snakker om. Per Mertesacker gir seg som profesjonell spiller etter årets Premier League-sesong, og vil helst slippe å spille flere kamper. Han er sliten i hodet, ødelagt i kroppen.

Mine mange møter med Per Mertesacker illustrerer en av toppfotballens store utfordringer. Vi har spilt mot hverandre utallige ganger, og markert hverandre på cornere og dødballer. Mertesacker utstrålte alltid ro og styrke, men det var altså på utsiden. Hans egen personlige kamp forble i hans hode, og verken trenere, med- eller motspillere fikk ta del i den. Hvorfor sa han aldri noe?

REAL HARDHAUS: Per Mertesacker har kastet seg inn i mangt et 16-meterfelt. Her blir han matchvinner mot Fulham på Craven Cottage i april 2013. Foto: Lefteris Pitarakis/AP

Jeg kjenner meg igjen i Mertesackers intervju, for slik er fotballen på øverste nivå. I en virkelighet der man er programforpliktet til å vise styrke i enhver situasjon, finnes det ikke rom for svakhet. Og i et regime som konstant forsøker å optimalisere prestasjonen, utnytte din kapasitet til siste kraft er klemt ut, tjener ærlighet omkring egne problemer ingen sak. Det finnes ikke tid og rom til å snakke om hvordan du egentlig har det.

Jeg har sett disse mekanismene hos mange spillere, i alle lag. Du sitter i garderoben før en viktig kamp, og presset tærer på alle. Noen kaster opp på toalettet, noen sitter med hodet i hendene og kjemper mot egne tanker. Men når øyner møtes, skal du utstråle styrke.

Vi snakket gjerne om at vi gikk i krigen sammen. Man kan selvsagt hevde at “det er bare fotball”, men under oppmerksomhetens lupe snevrer virkeligheten seg sammen. Intet eksisterer i denne verdenen, annet enn kampen, spillerne og ballen. Seier eller tap. En magisk prestasjon eller en skjebnesvanger feil. Helt eller syndebukk.

STRÅLTE I FA-CUPFINALEN: Forrige sesong spilte Per Mertesacker kun én fotballkamp fra start for Arsenal (pluss en som innbytter). Det var i FA-cupfinalen, der han tok luven av den overlegne ligamester Chelsea og var svær sentral i Arsenals 1-0-seier på Wembley. Foto: Ian Kington/AFP

For egen del fant jeg noen strategier som lot meg leve i denne verdenen: Ditt beste er alltid godt nok, ingen kan forlange mer. Oppmerksomhetens lupe er bare støy, og kan ikke endres eller påvirkes. Til tross for umenneskelige krav til kropp og sinn, toppfotballen er et privilegium som er få forunt.

Og viktigst av alt, du har valgt det selv.

Slik skaper hver spiller sin fortelling, sin egen historie. En god fortelling er til å leve med, en dårlig fortelling gir smerte.

I den store fortellingen om toppspillernes kamp mot de store kreftene som river og sliter, er det helt nødvendig å endre manuskriptet. Altfor mange sliter med problemer som aldri får en løsning, og som kan stake ut kursen for en vanskelig tid også etter at karrieren tar slutt. Grunnleggende tror jeg det handler om hvorvidt man klarer å se seg selv som en som spiller fotball, eller om fotballspilleren og din egen person blir ett og samme vesen. Den store fortellingen er på samme tid et kollektivt og et individuelt ansvar. Det må være rom for å åpne opp, men samtidig må den det gjelder tørre å gjøre nettopp det.

Når Per Mertesacker tar fatt på sitt nye kapittel i Arsenals ungdomsakademi, kommer dette til å være hans viktigste anliggende. Han klarte det aldri selv, men nye generasjoner må forstå at det handler ikke bare om å prestere for enhver pris. Det handler kanskje først og fremst om å kunne leve med det.

Her kan du lese intervjuet med Mertesacker:
http://www.spiegel.de/international/business/interview-with-mertesacker-about-exit-from-arsenal-football-a-1198260.html?utm_source=dlvr.it&utm_medium=twitter#ref=rss

Kan Mark Hughes redde Southampton?

Generell konsensus i Premier League er at Southampton er et mønsterbruk. Klubben på Sør-kysten av England har de siste årene vært et eksempel til etterfølgelse for PL-klubber utenfor “the big six”.

Med begrensede ressurser er Southampton blitt nummer seks, syv og åtte de siste tre sesongene. Samtidig har klubbledelsen solgt unna spillere for enorme summer, blant annet til Liverpool, der Virgil van Dijk er den siste i rekken av Southampton-spillere som tar turen til større klubber.

STARTET ENGLANDSEVENTYRET I SØR: Både Virgil van Dijk og Sadio Mané imponerte i Southampton før de ble hentet til Liverpool. Foto: Peter Powell/Reuters

Denne langvarige salgsprosessen burde normalt svekket Southampton betydelig, men klubben har på imponerende vis klart å fylle hullene etter alle overgangene ved å lene seg på Englands kanskje mest vellykkede akademi for utvikling av unge spillere.

Les også: TV 2s sak fra 2014 om hemmeligheten bak Southamptons suksess

Fra nettsidene til Saints Academy kan vi lese:

«We have built our club on sound business principle, and the Academy and development of young players is part of that business plan. We have a philosophy that drives the development of young players because we want a team with young, home-grown players. Southampton Football Club is proven in its success at turning young potential into excellence. Over the last four years, this pathway has produced the likes of James Ward-Prowse, Luke Shaw, Harrison Reed and Calum Chambers. »

Men denne sesongen har det blåst opp til storm på den normalt rolige og behagelige Sør-kysten. Southampton-fansen frykter at klubben skal lide samme skjebne som Titanic da hun i sin tid la ut fra nettopp Southampton på vei mot New York. Manager Mauricio Pellegrino har denne sesongen ledet et lag som er fintspillende, men som svikter foran begge mål. Et lag med gode spillere, som spiller fin fotball, men som på godt engelsk per nå fremstår som “soft”.

MISTET JOBBEN: Mauricio Pellegrino ble den niende Premier League-manageren som forlot sin post denne sesongen. Foto: Glyn KIRK/AFP

Etter helgens katastrofale 0-3-tap for en annen nedrykkskandidat (Newcastle), fikk klubbledelsen nok og gikk til det desperate skritt å sparke Pellegrino. Når skuta tar inn vann, stilles kapteinen til ansvar.

Da jeg var på St. Mary`s og kommenterte 0-2-tapet for Liverpool for noen uker siden, slo det meg hvor sårbare dette laget er i en nedrykkskamp. Laget har kvalitet og er egentlig for bra til å rykke ned, men fremstår fullstendig uten fighteregenskaper som er helt avgjørende når de nødvendige poengene skal skvises ut av gjenstående kamper.

Pellegrino insisterte på å fortsette på samme måte, med et endeløst antall pasninger i det oppbyggende spillet, lite eller ingen gjennombruddskraft, og totalt uten trøkk foran motstanderens mål. Det ble hans bane.

Southamptons langvarige og imponerende lagbygging står dermed i fare for å synke til Championship, og det er tid for å røske opp i garderoben, og få spillerne til å innse alvoret i situasjonen. Viktigst av alt, laget må legge bort sitt DNA og spille mer effektivt og resultatorientert resten av kampene.

I dette bildet fremstår Mark Hughes som et fornuftig valg for Southampton. Hughes fikk som kjent sparken i Stoke tidligere i sesongen, og kjenner Premier League ut og inn etter mange år i gamet. Hughes er ikke en utpreget taktiker, og har vesentlige mangler i forståelsen av den defensive delen av spillet og detaljrikdommen som kreves for å perfeksjonere en backfirer.

FRA DET MOTSATTE OPPGJØRET: Her er Mark Hughes fotografert på hjemmebanken til Stoke fra oppgjøret mot Southampton i høst. Stoke vant 2-1, en av kun fem hjemmeseire de har tatt i Premier League denne sesongen. Til slutt fikk Mark Hughes sparken … Foto: Geoff Caddick/AFP

Når han likevel kan være et godt valg for Southampton, så skyldes det følgende:

  • Mark Hughes har en umiddelbar og særdeles positiv innvirkning på en spillergruppe. Sammen med hans sersjanter (Mark Bowen og Eddie Niedzwiecki) hever han kvaliteten på trening med det samme. Disse gutta har en positiv og enkel tilnærming til trening. Det skal spilles, løpes og konkurreres, og opplegget fra trening tas med inn i kamp.
  • Hughes sine primære offensive virkemidler er spill i lengeretning, løp inn foran mål, avslutninger og trykk.
  • Hughes sitt primære defensive virkemiddel er “three second fury”, altså et tre sekunders raseri for å vinne igjen ballen så tidlig som mulig.
  • Hughes har enorm erfaring fra PL og vet hva som kreves i bunnstrid.
  • Det er få andre kandidater som kan gjøre en jobb fra dag én i denne klubben.

Disse faktorene gjør at Mark Hughes burde være godt skikket til å redde plassen for Southampton. Bunnstrid krever enkle retningslinjer, at alle drar i samme retning, positivitet og tro på at prosjektet vil lykkes.

Presset øker i Southampton. Et lag med gode spillere, som nå har sjansen til å vise hva de er laget av. Mark Hughes har sjansen til å bygge opp sitt rykte etter fadesen i Stoke. Det burde være en god match.

TILBAKE TIL GAMLEKLUBBEN: Mark Hughes vender tilbake til en av sine tidligere klubber. Waliseren spilte for Manchester United, Barcelona, Bayern München, Chelsea, Southampton, Everton og Blackburn gjennom en strålende spillerkarriere. Som manager har han vært ansvarlig for Wales, Blackburn, Manchester City, Fulham, QPR og Stoke før han nå altså for andre gang i trenerkarrieren tar over en klubb han tidligere også har spilt for. Sist gang, i Blackburn, gikk det veldig bra. Foto: PLs arkiv

Oppgjørets time

Lørdag møtes erkerivalene Manchester United og Liverpool i en kamp som langt på vei kan avgjøre hvem som tar andreplassen i årets Premier League – bak suverene Manchester City.

Oppgjørene mellom de røde lagene fra Manchester og Liverpool er kamper med et enormt historisk bakteppe. Dette er Englands to mestvinnende fotballklubber, fra Nord-Englands to største byer.

Det er en fotballkamp i 90 minutter som alle andre, men samtidig er det så mye mer. Det er tradisjon, historie, høytid, og et brennende ønske – både fra managere, spillere og fans – om å beseire den argeste rivalen. Lørdag står slaget for to hundrede gang!

Alt dette har det vært snakket og skrevet om i lang tid allerede, men når fløyta går 13.30 norsk tid, er det tid for fotballkamp. Alt det andre skaper en fantastisk ramme, men spillere og managere må fokusere innenfor krittstrekene på Old Trafford, og glemme hele innpakningen.

MØTES IGJEN: Jürgen Klopp gir José Mourinho en god klem forut for det motsatte oppgjøret i oktoner. (AP Photo/Rui Vieira)

Når Manchester United møter Liverpool, møtes også to fundamentalt forskjellige fotballfilosofier.

  • Jürgen Klopp tror på tempo, gjenvinning og angrepsfotball. Han vil kvele motstanderen med bevegelse, ferdigheter og intensitet. Samtidig er Klopp en mann med et langsiktig prosjekt, han bygger laget og troppen spiller for spiller, i en helhetlig plan som samsvarer med hans syn på fotball.
  • Josè Mourinho tror på kontroll, risikovurdering og et forsvar i balanse. Motstanderen vil før eller siden gjøre feil, og den som er best organisert og mest disiplinert, vil vinne i hans fotballunivers. Mourinho tenker ikke langsiktig. Han vil vinne den neste kampen og den neste tittelen. Derfor fremstår hans signeringer mer som enkelthendelser enn som brikker i en overordnet plan.

Det er viktig å understreke at det ikke er noe som er riktig eller feil med Klopp eller Mourinhos tankegang.

Hvordan fotball skal spilles er et spørsmål som kan besvares på ulike måter. Til syvende og sist er det den som vinner som får rett. Fansen kan ha meninger om hva som er severdig og attraktivt, men i managernes verden er stilen underordnet – det handler om å vinne!

Med to så ulike tilnærminger til spillet, og med et smalt fokus på det som skal skje på banen, er det interessant å se på det taktiske spillet mellom Klopp og Mourinho.

Følgende fakta ligger til grunn:

  • De siste fire oppgjørene mellom lagene har endt uavgjort
  • Liverpool har en fantastisk angrepsrekke, og har scoret hele 67 ganger i Premier League til nå
  • Manchester United er ligaens beste hjemmelag i forsvar, med kun seks innslupne mål på Old Trafford
  • Manchester United starter kampen på andreplass på tabellen, to poeng foran Liverpool

Hvilken kamp kan vi forvente på Old Trafford?

Det er mange gode grunner for at Mourinho velger en forsiktig tilnærming. United har to poengs forsprang og lever greit med uavgjort. Videre har Liverpools trio i front et vanvittig toppnivå, og det vil være nødvendig for Mourinho å beholde backfireren samlet for å nekte Manè, Firmino og Salah boltreplass. Eric Bailly er muligens tilbake fra start og får en viktig rolle her, samtidig som backene må ligge smalt i banen. Det er sannsynlig at Uniteds smale backfirer og kompakte midtbane vil gjøre arbeidsforholdene vanskelige for Liverpool-angrepet. Dette fikk Chelsea og Eden Hazard merke for et par uker siden da de gjestet Old Trafford.

KAN IKKE FÅ ROM: Mohamed Salah, Roberto Firmino og de andre Liverpool-stjernene vet å utnytte seg av muligheter når rommene er store. Foto: Oli Scarff/AFP

Generelt vil en åpen og hurtig kamp være til fordel for Liverpool. Dersom spillet bølger frem og tilbake, og vi får kontring på kontring og store rom, vil Liverpool få utnyttet sine ferdigheter. United vil på sin side forsøke å dra ned tempoet, stykke opp spillet og frustrere Liverpool, i et forsøk på å fremprovosere overmot og enkle feil.

Når disse stilartene møtes, er det verdt å nevne at Uniteds tilnærming oftest legger premissene for kampen i større grad enn Liverpools. Det er enklere å være destruktiv enn å være konstruktiv. Dermed vil kampbildet, så lenge det står 0-0, mest sannsynlig ligne en stillingskrig. Liverpool forsøker å dra opp tempoet og finne åpninger i forsvarsrekkene, United blir i sine posisjoner og parerer angrepene.

Dersom Klopps frontrekke blir nøytralisert, har han imidlertid en annen angrepsvinkel. Liverpools backer er et underkommunisert og undervurdert angrepsvåpen, og utviklingen til Trent Alexander-Arnold og Andy Robertson har styrket Liverpool den siste tiden. Klopps nåværende førstevalg på backplassene slår flere innlegg i åpent spill enn noen andre backer i topp 6, og de kan fort vise seg å være nøkkelen for Klopp.

FORRIGE OLD TRAFFORD-OPPGJØR MELLOM LAGENE: Klopp og Mourinho dirigerte troppene på samme arena i januar 2017. Da endte det 1-1. Foto: Dave Thompson/AP

I tillegg til gode individuelle ferdigheter, imponerende fart og stor løpskapasitet hos de unge backene, virker Klopp også å ha gjort et taktisk grep i bruken av banebredden. Der de tidligere i sesongen ofte gikk høyt og bredt ekstremt tidlig i det oppbyggende spillet, kommer de nå bakfra med langt bedre timing og fart. Dette styrker Liverpool offensivt, og gjør laget mindre sårbart defensivt idet stopperne i mindre grad overlates til seg selv.

Dersom Liverpools backer blir lagets nødvendige angrepsvåpen, vil Mourinho tvinges til å bruke sine kanter til en stor defensiv jobb. Alternativet til dette er å skyve over med egen backfirer, men da oppstår akkurat de rommene som angriperne til Liverpool jakter på. Det vil Mourinho for all del unngå, og det vil derfor ikke være overraskende om United i perioder ligger med en smal backfirer og to lave kanter, i praksis seks mann i forsvarsrekken.

Dermed kommer vi til et annet viktig punkt. Et lavt United-lag har en naturlig «out-ball» i Romelu Lukaku, som vil stå mot Liverpools stoppere i kontringsfasen. Dette er en nøkkelduell. Vil stopperne bryte foran og kvele kontringen med det samme, eller er Lukaku i stand til å ta inn ballen og legge igjen til Sanchez og andre på løp?

Lukaku har fått mye kritikk denne sesongen for manglende levering i toppkampene, men ga et glitrende svar på tiltale i hjemmekampen mot Chelsea. En Lukaku på krigsstien vil tvinge Liverpool til å tilpasse seg den store kontringstrusselen United da vil ha.

HAR SCORET I TO PÅ RAD: Romelu Lukaku har bidratt på viktig vis i de to siste Manchester United-seierne. Her utligner han til 2-2 mot Crystal Palace mandag. Foto: Glyn Kirk/AFP

Videre vil Uniteds presshøyde være avgjørende for Mourinho. Den berømte bussen – et samlet lag i lav blokk – vil nok være på plass i store deler av kampen, men det er gode argumenter for å løfte laget i bestemte faser av spillet. United kan mønstre en fysisk meget sterk midtbane, og ettersom Liverpool tar stor risiko på egen halvdel, vil et samlet United-press kunne gi gunstige brudd nær Liverpools mål. Her kan kampen avgjøres: Når United forlater skyttergravene, klarer Liverpool å trenge gjennom presset eller blir det brudd og hurtige United-kontringer?

Videre, og som alltid i kampene mellom de beste lagene, øyeblikket der ballen skifter eier – turnover – er særdeles viktig. Det er da motstander er i ubalanse, men tidsrommet for å utnytte ubalanse blir stadig mindre på dette nivået. Hvem kan komme opp med den geniale pasningen? Hvem har lest situasjonen og startet en bevegelse i forkant?

I teknisk sone kommer fotballhodene til Klopp og Mourinho til å arbeide på høygir. De analyserer kampbildet og vurderer muligheter og trusler. Stillingskrigen er sannsynlig fra start, men fotball er et dynamisk spill med uforutsette hendelser. Et rødt kort, en personlig feil eller en strålende prestasjon kan endre bildet på et øyeblikk, og når det skjer tar det fyr på Old Trafford.

Dette er kampen om andreplassen og kampen mellom to storheter. Det er kampen mellom Klopp og Mourinho, med to vidt forskjellige syn på hvordan fotball skal spilles. Det er Manchester United mot Liverpool på Drømmenes Teater.

Det blir ikke bedre enn dette!