Surrealistisk spill utenfor banen

Landskampen mellom Norge og Romania spilles ikke i Bucuresti i kveld, etter at Helseministeren satte foten ned og nektet landslaget å reise. I stedet setter en flokk spillere seg på hvert sitt rutefly og reiser til sine hjemsteder over hele Europa. Det er i korte trekk status etter et surrealistisk spill i går kveld.

Vi lever i en uvirkelig situasjon. Enhver som forsøker å uttale seg om noe som har å gjøre med korona, står umiddelbart i fare for å bli stemplet som selvutnevnt smittevernsekspert. Derfor vil jeg gjerne fastslå dette først som sist: Jeg er ikke smittevernsekspert, og forholder meg lojalt til de pålegg som ansvarlige myndigheter gir oss i Norge. Pandemien har i hovedtrekk vært håndtert godt i dette landet, og det takker vi myndighetene og hverandre for.

Likevel har vi sist jeg sjekket fremdeles lov til å både mene og ytre oss her til lands, og jeg forbeholder meg derfor retten til å sette ord på det mange i fotballen kjenner på i dag, denne dagen da alle landslag i Europa kan spille landskamp, bare ikke Norge.

Derfor anbefaler jeg folk som avfeier enhver meningsytring rundt temaet fotball og korona om ikke å lese videre nå. Jeg kommer til å mene noe om myndighetenes håndtering, og mange vil avfeie det som nok en fyr som leker smittevernekspert. For de av dere som ønsker å forstå hvorfor man i norsk fotball er ekstremt skuffet og hoderystende i dag, så les gjerne videre.

Som innledende betraktninger, er det verdt å ta med at Norges Fotballforbund denne uken har planlagt landskamper i tråd med internasjonalt avtalte forpliktelser (Norge-Israel onsdag, Romania-Norge i dag, Østerrike-Norge onsdag). Om disse kampene overhodet burde spilles i vår tid er en helt relevant diskusjon, all den tid pandemien herjer over hele kontinentet. Når kampene spilles (ihvertfall blant UEFAs 54 andre medlemmer), så har det bakgrunn i en ekstremt omfattende og felleseuropeisk smittevernsprotokoll, UEFA-protokollen, et regime som innebærer at spillerne og støtteapparat testes flere ganger i uken, og lever nærmest avsondret fra resten av verden. Dette er ingen garanti for å hindre smitte, og det finnes mange eksempler på spillere som har blitt smittet, men disse er da umiddelbart blitt isolert og tatt ut i henhold til protokollen.

Derfor har det denne høsten vært mulig å avvikle over 500 landskamper samt et stort antall klubbkamper over hele Europa, til glede for både spillere og ikke minst fotballsupportere. Protokollen må derfor sies å ha vært en suksess, ja faktisk noe så sjeldent som en pan-europeisk suksess i en tid der landegrensene ofte er mer fremtredende enn samarbeidet på tvers av disse. Formodentlig er det derfor den norske regjeringen tidligere også godkjente UEFA-protokollen.

At NFF på selvstendig grunnlag skulle velge å avlyse denne ukens landskamper, stikk i strid med samtlige andre UEFA-forbund, faller simpelthen på sin egen urimelighet. NFFs kjernevirksomhet er blant annet å arrangere fotballkamper – for små og store – innenfor trygge og gjennomtenkte rammer. Derfor planla selvsagt NFF landskamp både mot Israel onsdag og mot Romania i kveld i Bucuresti.

Kommunelegen i Oslo, fagansvarlig for avvikling av kampen på Ullevaal onsdag denne uken, ga kampen grønt lys tirsdag kveld. Dette til tross for en smittet spiller i Israels tropp. Smittetilfellet ble håndtert i henhold til protokollen, spilleren isolert, og jamfør hundrevis av andre fotballkamper var det da vurdert som trygt for Norge å møte Israel.

Slik gikk det som kjent ikke, etter at Helsedirektøren ga en “sterk anbefaling” på kampdag onsdag. Denne kom selvsagt på verst tenkelig tidspunkt for NFF, som likevel så seg nødt til å avlyse, tross negative reaksjoner fra Israels forbund og UEFA. Kritikerne var ikke sene om å melde sin lettvinte kritikk mot NFF, en kritikk som eventuelt heller burde rettes mot det faktum at det overhodet spilles kamper i denne mørke tiden.

Fredag kom nyheten om at Omar Elabdellaoui hadde testet positivt for korona. Norges visekaptein ble umiddelbart isolert, og i tråd med retningslinjene i UEFA-protokollen ble tiltak satt i verk for å hindre videre smitte. Det har vært flere smittetilfeller også i fotballen den siste tiden, en konsekvens av at vi alle er utsatt under pandemien. Nettopp derfor er UEFA-protokollen særdeles omfattende, og det finnes ikke den gruppe mennesker i samfunnet, trolig med unntak av helsearbeidere, som testes mer enn internasjonale fotballspillere. Dette av to grunner, hindre videre smitte innad i laget og hindre at smitte i laget smitter videre til andre og mer sårbare utenfor laget. De av oss som har besøkt landslagsarenaen Ullevaal denne høsten, har selv fått merke hvor omfattende tiltakene har vært. Personlig har jeg følt meg tryggere på Ullevaal enn rundt mitt eget middagsbord.

Nyheten om Omars positive prøve var naturligvis vanskelig for landslaget, som avlyste fredagens trening (selv om UEFA-protokollen tillater trening når prosedyrene er fulgt). Smittevernansvarlig i Oslo kommune tillot igjen at resten av troppen skulle reise til Romania, igjen med bakgrunn i den regjeringsgodkjente UEFA-protokollen.

Men så ble saken igjen løftet høyere opp i helsebyråkratiet. Norske helsemyndigheter over kommunelegen definerer nærkontakter strengere enn UEFA, og hele troppen ble satt i smittekarantene. Hadde myndighetene i andre UEFA land opptrådt på samme måte som norske myndigheter, hadde det ikke vært mulig å spille kamper.

Den norske forskriften åpner for at de som er i karantene kan søke om å få reise hjem. Etter hva jeg forstår var det dette, samt at spillerne kunne reise med sosial distanse, som medførte at NFF planla å reise til Romania kun med spillere som bor i utlandet. Statsråden uttalte selv at det er et uklart juridisk bilde rundt dette forhold da forskriften primært omhandler innreise til Norge.

Lørdag formiddag, bokstavelig talt mens flyet til Romania sto ferdiglastet på rullebanen på Gardermoen, kom det frem at den norske Covid-forskriften ikke tillot at landslaget reiste til Romania. Dette utløste et dramatisk spill utenfor banen, som kulminerte med at Helseministeren satte foten ned på TV 2 lørdag kveld. Frem til da gjorde NFF alle mulige grep for å sannsynliggjøre at reisen til Romania var trygg, men Helseministeren viste ganske enkelt til forskriften. Ifølge Bent Høie ville landslaget ved å reise operere i en juridisk gråsone, man måtte gjøre sine egne moralske vurderinger, og dermed hadde man reellt sett ikke noe valg i fotballforbundet.

Så til essensen:

Ettersom landslaget var i smittekarantene etter Omars smittetilfelle, kunne de etter norsk forskrift ikke reise sammen ut av landet på eget charterfly. Alle er enige om at så snart spillerne – som alle sammen bor i utlandet – lander et sted i Europa, så er de underlagt UEFA-protokollen og lokale regler, hvilket vil innebære at de kan spille. Dermed dreier hele denne surrealistiske situasjonen seg bare om utreisen fra Norge. Det norske landslaget kunne ikke sette seg på et halvtomt charter-fly, med avstandsregler og smittvern, men i dag kan en hel tropp gå om bord i mange ulike rutefly og fly hjem til byer over hele Europa.

Igjen – jeg er ingen smittevernsekspert – men ALLE skjønner at en felles reise til Romania innebærer en mindre smitterisiko enn mange forskjellige reiser med vanlig rutefly!

Dette skjønner selvsagt også norske helsemyndigheter, men nåde den som kommer trekkende med sunn fornuft i møte med pandemien. “Vi står midt i en pandemi”, sagt fra en myndighetsperson, er setningen som stopper enhver løsningsorientert diskusjon i vår tid, og den sunne fornuften kan gå og stille seg i skammekroken.

Nedenstående situasjonsbeskrivelse er ikke viktige argumenter sammenlignet med liv og død, men det er faktum i den verden fotball-landslaget lever i:

Norges landslag er det eneste landslaget i Europa som nektes å reise til landskamp av egne myndigheter. Norge mister verdifulle poeng, og sportslig sett er veien til EM og VM lengre. NFF lider store økonomiske tap som følge av to avlyste kamper kort tid før oppsatt kampstart. Sett fra Europa er NFF forbundet som ikke stilte til kamp, mens 54 andre UEFA-nasjoner lojalt, inntil videre, gjennomfører kampprogrammet. I dag reiser våre spillere bosatt i utlandet hjem på vanlige rutefly, til klubber der de umiddelbart går i gang med trening og kamper i henhold til Uefa-protokollen.

Dermed er det mange i Fotball-Norge som i dag spør seg selv og hverandre:

Når Helseministeren selv bekreftet at NFFs reiseopplegg var i en juridisk gråsone (noe man åpenbart ikke hadde tenkt på i Covid-forskriften), og det faktiske resultatet blir at spillerne reiser UT av landet med forskjellige rutefly heller enn et lukket charterfly, kunne ikke landets myndigheter valgt å hjelpe sitt eget fotball-landslag heller enn å ødelegge for det?

Landslaget havnet her i en situasjon der hensynet til en norsk forskrift, og usikkerheten i forskriftens gråsone, veiet tyngre enn de faktiske realitetene knyttet til spillernes utreise fra landet. I en helt unik situasjon, må man derfor konstatere at landets helsemyndigheter heller ønsket å bruke situasjonen politisk enn å bidra til at nasjonens landslag kunne spille fotballkamp som alle andre.

Det er ekstremt skuffende.

Det er tid for å bryte en barriere

Torsdag møtes Norge og Serbia i det som er den viktigste norske landskampen i nyere tid. Med seier er Norge en kamp unna plass i EM-sluttspillet neste sommer. For å slå Serbia må Norge kvitte seg med et spøkelse som har hjemsøkt oss i tilsvarende kamper gjennom hele 2000-tallet.

For tro meg, vi har vært her før. 

Spania 2003. Tsjekkia 2005. Ungarn 2015.

OVERMAKTEN: Raul og Spania ble for sterke for Norge før EM i 2004. Foto: Scanpix

Vonde minner. Misbrukte muligheter. Mot Spania i 2003 møtte vi overmakten, men hadde sjansen etter 1-2 i Valencia i første oppgjør. Tsjekkia i 2005 var en unik mulighet, men tap 0-1 både borte og hjemme var ekstremt skuffende. Ungarn 2015 burde gitt sluttspill, men rotete laguttak og manglende fokus felte Norge.

Norsk landslagsfotball på 2000-tallet er historien om lag som sviktet da det gjaldt som mest. Om gode lag som ble glemt fordi det glapp. Det er historien om keepertabber, forsvarsfeil og sviktende laguttak. Det er historien om norsk naivitet i møte med kontinental kynisme. Norge er nesten-laget. Laget som kunne ha klart det, men som falt for egne grep i avgjørende kamper.

Mine 91 landskamper er sammenfallende med store deler av denne historien. Å spille for Norge var alltid mine stolteste øyeblikk. Men nettopp derfor er de avgjørende nederlagene med Norge også mine dypeste nedturer som fotballspiller. Den dag i dag kan jeg lukke øynene og fortvile over øyeblikkene som holdt oss utenfor sluttspill i EM og VM. Jeg fikk aldri oppleve det største som landslagsspiller.

De store merkedagene i en landslagskarriere bærer nemlig i seg en enorm emosjonell kontrast. For oss som har opplevd den bunnløse fortvilelsen i nederlagets time, fremstår EM og VM som en fjern drøm. Gode, men ikke gode nok. 

Fotballkamper er 90 minutter med øyeblikk. Det er utallige individuelle aksjoner som i sum leder til lagets prestasjon. En god nok prestasjon gir ønsket resultat, slik er det nesten alltid. En sjelden gang banker motstanderen en ball i krysset fra tredve meter, og den gode prestasjonen er ikke nok, men oftest er fotball en konkurranse mot egne feil. En konkurranse om å unngå feilene, om total tilstedeværelse i øyeblikket, om mental tåleevne, om å være som best når det gjelder som mest.

HVA SKJEDDE? Gabor Kiraly og Ungarn står som selve symbolet på feilslåtte norske kvalifiseringsmuligheter etter playoff-marerittet i 2015. Foto: Scanpix.

Dette er bakteppet når Norge tar imot Serbia torsdag kveld på Ullevaal. En kamp på øverste nivå, der forskjellen på seier og tap er definerende for spillernes landslagskarrierer. Intet mindre.

Der vi tidligere har sviktet i slike kamper, gir utgangspunktet grunn til større optimisme denne gangen.

Rent ferdighetsmessig er vi bedre rustet nå. Ja, Serbia har sine stjerner, men det har sannelig Norge også. Med Haaland i Dortmund, Sørloth i Leipzig og Ødegaard i Real Madrid – for å nevne noen – har vi et norsk landslag som holder et høyere sportslig nivå enn på lenge. Ligaindeksen, måltallet for spillernes sportslige nivå i klubbhverdagen, er for Norges del god nok til at sluttspill nå er sportslig helt realistisk.

Dermed ligger alt til rette for norsk suksess med dette landslaget. Den tidligere forklaringsmodellen for manglende sluttspill – spillerne er ikke gode nok – holder heldigvis ikke lenger.

NÅ GJELDER DET: Det norske laget har to hinder foran seg for å sikre EM-plass. Foto: Scanpix.

Så da er vi tilbake til øyeblikkene, og evnen til å være tilstede mentalt når det skal avgjøres: 

Kan vi løpe alle meterne, også den siste avgjørende halvmeteren? Kan vi holde hodene kalde, også når målsjansene dukker opp? Kan vi stå imot serbernes kynisme, også når innleggene hagler mot det norske straffefeltet? Kan vi leve fullt og helt i disse øyeblikkene?

En seier mot Serbia vil gi denne generasjonen landslagsspillere et voldsomt løft. Det er tid for å bryte en barriere for norsk landslagsfotball på herresiden! Torsdag kveld, i 90 minutter med avgjørende øyeblikk.

Lykke til, Norge!

Et eventyr i 2010

I dag er det 10 år siden jeg spilte finale i Europa League. En usannsynlig og uvirkelig reise endte med finale for mitt kjære Fulham, men et halvt sekund med dårlig fokus kostet oss trolig tittelen. Slikt glemmer man aldri.

Vi skal tilbake til sesongen 09/10. Under Roy Hodgsons kyndige ledelse har Fulham avsluttet 08/09-sesongen med en nær sensasjonell 7. plass i Premier League, fremdeles klubbens beste resultat i det engelske ligasystemet noensinne.

Belønningen er en plass i kvalik-rundene til Europa League, og vi nøyer oss med 13 dager sommerferie dette året for å starte på en kronglete reise blant europeiske bakgårdsklubber. Lite visste vi, men nesten ti måneder senere skulle reisen kulminere på Nordbank Arena i Hamburg, med mektige Atletico Madrid som motstandere i finalen. The stuff of dreams.

Men reisen starter allerede i juli 2009. I Litauens hovedstad Vilnius trasker en nokså gjennomsnittlig gjeng Premier League-spillere rundt og venter på kamp mot FK Vetra. Schwarzer, Paintsil, Hughes og Hangeland. Murphy, Duff, Dempsey og Davies. Gera, Nevland og Zamora. Hodgson holder sin første leksjon i historie og geografi, det skulle bli mange denne sesongen…

Russiske Amkar Perm er neste hinder på vei mot gruppespillet, vi reiser til en by som tidligere ikke engang fantes på vestlige kart. Her ble atomvåpen produsert, men nå er det kunstgress i stekende sommer-sol, og knokkel-kamp mot steingalne russere. Er det verdt slitet?

Det er det. Vi kommer oss til gruppespillet og trekkes mot Basel, CSKA Sofia og Roma. Nye reiser, nye motstandere, ny utvikling. Vi spiller torsdag, søndag, torsdag, søndag, i en sesong som skal ende med over 70 kamper for undertegnede. En sesong som skal gi ny forståelse av smerteterskel og kroppens grenser, en sesong som skal knytte en spillergruppe sammen i evig vennskap. Band of Brothers. Little old Fulham.

Roy Hodgson elsker dette. Vår 4-4-2 blir stadig mer perfekt, stadig mer frustrerende for meritterte motstandere. Hodgson elsker det, og sjonglerer PL med EL på en måte som gjør tradisjonelle oppfatninger om Europacup-spill til skamme. At han fremdeles – ti år og nye bragder senere – enda ikke er Sir Roy nærmer seg en skandale.

Vi kommer oss videre fra gruppespillet. Vi skal alltid videre denne sesongen, på nye nattlige flyturer på kryss og tvers av Europa. Tidlige avganger, sene ankomster, nye arenaer, 4-4-2 og et resultat å ta med hjem.

Utslagsrundene skal begynne, og vi trekkes mot de regjerende mesterne Shaktar Donetsk. Riktignok fra Ukraina, men her spiller et halvt brasiliansk landslag. Fernandinho, Willian, Douglas Costa. Vi møter vår beste motstander noensinne. De spiller Playstation-fotball, ballen flyr på kryss og tvers med uvirkelig presisjon og tempo. 4-4-2 med en firer på fem-meteren og en firer på seksten-meteren. To spisser på egen halvdel. Zamora kliner en rakett i krysset hjemme på Craven Cottage og vi reiser til Ukraina med 2-1 i bagasjen.

I Donetsk er det så kaldt som det bare kan være i Øst-Europa vinterstid. Men vi holder varmen – for å si det forsiktig – og leverer en defensive masterclass mot overmakten igjen. Jeg header inn et mål som gir oss 1-1 og plass i åttendedelsfinale. Vi trekkes mot Juventus.

I Torino spiller vi svakt og karrer oss til et bortemål i 3-1-tapet. Før returen i London er det bortekamp på Old Trafford og jeg får karrierens verste skade i duell med Antonio Valencia. “Car crash injury”, sier legen, om ribb-beinet som er brukket og ute av ledd. Jeg kan ikke stå opp på mandagen, returen mot Juventus er torsdag. Det kan ikke gå.

Men det kan gå, det kan alltid gå. Når lagkameratene er bestekompiser og fotballklubben går opp i en høyere enhet. Spillere, støtteapparat, trenere og fans. Vi reiser til medisinerne i Harley Street på tirsdagen, og på onsdagen kan jeg gå. På torsdagen kan jeg løpe. “Do you think you can get on the pitch?”, spør legen med et ledende spørsmål.

Torsdag kveld på Craven Cottage under flomlysene. Italias VM-vinner Fabio Cannavaro leder sine menn inn på banen, og ser Trezeguet sende Juventus i føringen etter få minutter. 4-1 sammenlagt, jeg kan såvidt gå, men dette går jo ikke.

Men så skjer det noe. Gera får Cannavaro utvist, og vi skaffer oss 2-1 denne kvelden. Den gamle dame skjelver på Craven Cottage. Fansen merker at noe er i ferd med å skje, stemningen er elektrisk. Vi finner et nytt nivå, spiller ut av kroppen, og kjører over det italienske mesterlaget. Det blir 3-1 på kvelden, 4-4 sammenlagt, og vi angriper mot Hammersmith End i endeløse bølger.

Clint Dempsey, verdens sinteste mann, er kommet på banen. Han mottar ballen utenfor italienernes seksten-meter, og sender avgårde en chip. Jeg står på midtstreken, tiden står stille, og ballen daler ned i krysset til det fineste øyeblikket i Craven Cottage-historien.

Mirakelet er et faktum. Kollektive gledesscener som aldri glemmes. Simon Davies slår rekorden for high speed running på jakt etter drakta til Del Piero etter kampslutt. Den totale glede. Vi takker fansen, jeg takker legen, ingenting verdt å ta med seg gjøres alene, og glem aldri dette.

Nå er vi i kvartfinalen, og reisen som startet i Vilnius har nå et mål. Hamburg 12. mai 2010. I kvartfinalen venter de tyske mesterne Wolfsburg. Fulham-maskineriet er nå så veldrillet, spillerne så fulle av selvtillit, these are the times of our lives. Tyskerne er sjanseløse over to kamper, og Hamburg venter i semifinale.

Vi slår alle rekorder dette året, antall kamper og antall mil på reise. Det skulle nesten bare mangle at den islandske vulkanen Eyjafjallajökull legger en aske-sky over Europa. Bussturen til Hamburg tar 27 timer, men 0-0 hentes hjem på 90 minutter.

I semifinalens returoppgjør sender kroaten Petric Hamburg i ledelsen med tidenes villeste frispark. Måtte selvsagt skje nå. Men stjernene er posisjonert riktig for denne kampen. “Stand up, if you still believe”, synger fansen, og de trofaste sliterne Davies og Gera gir oss 2-1 og seier. “Old Father Thames has never seen the like. Hamburg will host the final, Fulham will play in it!”

Minnene fra disse ukene våren 2010 er minner om det beste man kan håpe på som fotballspiller. Tilliten til Hodgson og respekten for hans metoder er total. Spillerne er familien. Støtteapparatet er heltene. Vi halter inn på treningsfeltet hver morgen, men løftes av en kollektiv tankegang som flytter grenser for smerte og tåleevne. Atletico Madrid venter i finalen. De Gea, Forlan og Aguero. Vår største kamp noensinne.

Finalen i Hamburg er på samme tid høydepunktet og bunnpunktet. En kamp som strekker følelsesregisteret til nye grenser i begge ender av skalaen. Rammen og anledningen er uforglemmelig, den bunnløse fortvilelsen likeså.

To organisatoriske mesterverk møtes. Vi skyggebokser i 90 minutter og går til ekstraomganger på 1-1. Få minutter før slutt reagerer jeg for sent på et innlegg fra Aguero. Forsvaret vårt er all over the place, fysisk og mentalt på felgen, jeg er alene med Forlan i feltet. Standard situasjon, skal bare løpe mot første stolpe og klarere, men reagerer et halvt sekund for sent. Forlan foran, ballen snitter leggen min og inn bak Schwarzer, minutter før straffekonk, det er over og Atletico løfter pokalen.

HER FALLER AVGJØRELSEN: Diego Forlan treffer ikke skikkelig med flikken sin, men ballen går via Brede Hangeland og forbi Mark Schwarzer. Da var det igjen fem minutter av andre ekstraomgang. Foto:  (AP Photo/Michael Sohn)

Sekundene i gresset i Hamburg er ensomme. Forlan skal videre til topp-scorertittel i VM den sommeren. Aguero skal til Manchester City, De Gea til United, og vi skal reise hjem med et eventyr som manglet noen centimeter denne siste kvelden.

Noen ganger tenker jeg på disse centimeterne. Men i dag, ti år senere, har disse centimeterne ingen praktisk betydning for livet. Jeg skulle så gjerne vunnet den gang i 2010 i Hamburg, men lærte noe langt viktigere på reisen:

De sterkeste opplevelsene skjer sammen med laget. Det var lagspillet som løftet hver av oss, og som ga oss minner vi aldri glemmer. En samling ganske ordinære spillere, omgitt av ordinære helter i kulissene. En fotballtrener, en lege, en buss-sjåfør. Sammen skrev vi historie. Jeg er heldig som fikk oppleve dette.

Lønnskutt i Koronaens tid?

Den siste uken har debatten rast i England, og Premier League-spillerne er under press for å gå med på lønnskutt. Som vanlig blir spillerne en enkel skyteskive i det engelske samfunnet. Nok en gang dominerer svært forenklede forestillinger om spillerne, og lite kunnskap om komplekse interessemotsetninger innad i spillerorganisasjonen PFA.

The Guardian`s glitrende skribent Marina Hyde skrev fredag en kronikk med følgende tittel:

“It’s only a matter of time before Raheem Sterling gets it in the neck for coronavirus.”

Hyde virker å være en av få i the English Establishment som evner å tenke på spillerne som noe annet enn en grå masse av overbetalte og umoralske egoister. Ingen engelske forestillinger er så grundig etablert som den om at Premier League-spillere lever i sin egen virkelighet, helt avsondret, upåvirket og uinteressert i verden utenfor PL-boblen. Marina Hyde tenker heldigvis selv, og anbefales generelt på det varmeste.
(Kronikken kan leses her.)

Helseminister Matt Hancock, som i disse tider burde ha langt viktigere ting å konsentrere seg om enn Premier League, presterte på en pressekonferanse nylig å komme med følgende stikk til Englands fotballspillere:

Det er så man ikke vet hvor man skal begynne, men la oss begynne med ABC. Premier League-spillerne står som yrkesgruppe i England i særklasse. Ingen yrkesgruppe bidrar med større overføringer over skatteseddelen enn denne gruppen. I løpet av korte karrierer, og i mange tilfeller korte opphold i det engelske samfunnet, bidrar PL-spillerne enkeltvis med flere millioner pund til fellesskapet hvert år. Det er umulig å tenke seg en yrkesgruppe som bruker så lite av fellesskapets ressurser, samtidig som de bidrar med så mye til felleskassen (blant annet til det nå så pressede National Health Service, NHS). Når helseminister Hancock presterer å gå etter akkurat denne gruppen med krav om lønnskutt, så demonstrerer han enten en total mangel på grunnleggende forståelse for skattesystemet, eller så er dette et billig populistisk poeng konstruert for å ta fokus bort fra den mangelfulle jobben han selv har gjort. For den logiske bristen er selvsagt åpenbar: Et lønnskutt blant PL-spillere (30% har vært nevnt), bidrar til en besparelse for rike klubbeiere i Premier League, og et enormt skattetap for den engelske staten.

Spillernes fagforening, Professional Footballers Association, var raske med å påpeke bristen i Hancock`s håpløse logikk. Et lønnskutt på 30% blant Premier League spillerne over 12 måneder vil gi et skattetap for den engelske staten på over 200 millioner pund.
Pressemeldingen fra PFA kan leses her.

HAKKEKYLLING: Raheem Sterling har i flere år fått hard medfart i engelsk presse som resultat av at han er en høyt lønnet engelsk fotballspiller. Foto: Rui Vieira/AP

Etter et tiår i engelsk fotball, hvorav fem blant annet ble brukt på PFAs Management Committee (Spillerstyret i PFA), vet jeg noe om sammenhengene i engelsk fotball. Fagforeningen PFA organiserer profesjonelle spillere i Premier League, Championship, League 1 og League 2. Dette er ikke en homogen gruppe med helt like interesser. Toppspillerne kommer fra en rekke ulike nasjoner og tjener enorme summer på en kort karriere, mens nedover i systemet spiller i hovedsak engelske spillere på moderate lønninger tilsvarende andre i samfunnet. Likevel er synet på PFA i den engelske samfunnsdebatten omtrent synonymt med forestillingen om den overbetalte fotballegoisten, mens sannheten er at PFA er en fagforening på lik linje med fagforeninger i andre deler av samfunnet. PFA har egne fond som hjelper spillere som har lagt opp på grunn av skade, med etter- og videreutdanning, eller med å betale regninger for spillere som sliter økonomisk. Det er en fagforening med en sosial profil som samler alle profesjonelle spillere i England, men som i praksis kun har betydning for de spillerne som ikke tjener en Premier League-formue.

Hancock, som – når rett skal være rett – bare snakket om PL-spillerne, bidro med sitt håpløse utspill til å forsterke fordommene mot fotballspillere som yrkesgruppe.

For problemet er like gammelt som det er frustrerende: Enhver negativ nyhet om fotballspillere (f.eks denne aktuelle om Kyle Walker) får mye oppmerksomhet, men alt det positive som gjøres av PL-spillere går oftest under radaren. Skandaler passer i det engelske narrativet om overbetalte og bortskjemte guttunger, men veldedighet, sykehusbesøk, kontakt med fans og lignende får ikke oppmerksomhet.

Derfor er det riktig og viktig at spillerne og PFA nå tar opp kampen om eierskapet til sin egen fortelling. Et lønnskutt hjelper ingen koronapasienter, men fyller lommene på styrtrike klubbeiere. Dersom spillerne i en ekstraordinær samfunnssituasjon ønsker å bidra til gode formål – slik blant annet Manchester Uniteds spillertropp vil gjøre – så må spillerne selv kunne velge sine gode formål. Noen vil støtte det lokale sykehuset i sin engelske by, mens andre vil støtte gode formål i sine hjemland utenfor England. Begge deler like naturlig.

Et generelt lønnskutt på eksempelvis 30% kan også bli en helt selvsagt realitet på et senere tidspunkt, da som konsekvens av at klubbenes TV-inntekter går ned som følge av en eventuell kansellering av årets sesong. Da vil spillerne gjennom PFA garantert akseptere at en kake som er blitt mindre gir mindre lønn til spillerne. Men før den tid er det selvsagt PFAs oppgave å beskytte sine fagorganiserte, helt på linje med enhver annen fagforening. Men i England forstår man ikke dette, spillerne er skyteskive også i korona-debatten.

Ja, Premier League-spillere er vanvittig priviligerte.

Ja, noen spillere er egoister som ikke tenker lenger enn til sin egen eiendomsgrense.

Men det store flertallet er samvittighetsfulle samfunnsborgere som er akkurat like fortvilet som alle andre over epidemien som preger en hel verden.

“Det beste er å få alle spillerne smittet samtidig”

Korona-viruset sprer seg over hele verden. Det helsemessige er selvsagt overordnet for alle, dernest utfordringene som alle bransjer merker i kjølvannet av at samfunnet stenges ned. Premier League har sine egne problemer i korona-krisen. Dette er et innblikk på innsiden i disse dager.

Fotball, som de fleste andre bransjer, er uviktige akkurat nå. Premier League forsøker i disse tider å bruke sin påvirkningskraft til å få befolkningen til å følge myndighetenes anbefalinger.

Samtidig foregår det på mange nivåer hektisk virksomhet. På strategisk nivå (klubbledelse og eiere) handler det om å forstå når Premier League kan komme i gang igjen, eller om sesongen i det hele tatt skal spilles ferdig. Premier League og klubbene har vært i hektisk møtevirksomhet den siste tiden, og foreløpig er all fotball utsatt til tidligst 30. april. Samtidig forteller flere jeg har snakket med at det fremstår helt urealistisk at kampene skal komme i gang i månedsskiftet april/mai. Likevel, mens klubblederne gjør de strategiske vurderingene, må alle andre deler av en PL-klubb forberede seg som om sesongen skal i gang igjen da.

Derfor jobber de medisinske avdelingene på høygir nå. Med spillerne plassert i egne hjem og uten mulighet for fellestreninger, brukes en rekke verktøy for å sikre spillernes mentale og fysiske helse. Klubbene vil typisk dele opp spillertroppen i ulike grupper, og ulike ansatte i medisinsk apparat får ansvar for ulike grupper.

Situasjonen kan sammenlignes med sommerpause i Premier League, med to viktige forskjeller:

  • Det må planlegges for at sesongen skal starte opp på et tidspunkt som er ukjent
  • Spillere og ansatte, som alle andre i samfunnet, løper en risiko for korona-smitte

Derfor har PL-klubbene satt ned egne arbeidsgrupper som gjør risikovurderinger og kommuniserer smittevernstiltak til spillere og ansatte. Som en medisiner forteller meg: “How do we keep 25 players free from community transmission during the early part of the community transmission phase?”

Premier League-spillerne skoleres i disse dager ikke bare i 4-4-2 og soneforsvar, men også i håndvask, hostehygiene og “social distancing”. Måltider leveres på døren, og klubbene forsøker å hermetisk lukke spillerne og deres familier i sine hjem.

STENGT TRENINGSFELT: Det er nå over to uker siden dette bildet ble tatt utenfor Arsenals anlegg i Colney, da det ble kjent at manager Mikel Arteta hadde testet positivt på korona-viruset. Foto: Paul Childs/Reuters

I tillegg til smittevernstiltak hos spillere og deres familier, går det et parallellt spor som handler om fysisk form og det å være klar når sesongen sparkes i gang igjen. Spillerne må gjennomføre daglige treningsøkter hjemme. Dette kan være styrke og kondisjonstrening (weights and conditioning), yoga og grunntrening (pre-hab) eller enkle fotballøvelser i hagen. Klubbene forsøker å holde en daglig rytme, og spillerne har fått utdelt utstyr som kan måle treningseffekt og helsetilstand (GPS-belter etc). Signaler fra disse apparatene går rett til klubben, som måler og vurderer treningsmengde og fysisk form på samme måte som man ville gjort om spillerne var på treningsfeltet.

Samtidig forteller flere på innsiden av Premier League (både støtteapparat og spillere) om mentalt svært utfordrende tider. Spillerne er vant til en beskyttet hverdag som består av en enkel rutine av trening, kosthold og hvile. Den rutinen skal de forsøke å opprettholde til fellestreningene kan starte opp igjen, men mange peker på at det er svært vanskelig å fokusere i en tid der omverdenen er full av fryktelige nyheter. Fotball oppleves uviktig, samtidig ligger det en klar forpliktelse fra klubben om å gjennomføre treningsprogrammer etc.

Flere klubber har tatt konsekvensen av at spillere kjenner på mentale utfordringer som de fleste av oss sikkert kjenner på i denne merkelige tiden. Det er vanskelig å skape seg en hverdag hjemme, og faren er stor for at man blir overforbruker av nyheter og sosiale medier. Derfor bruker mange klubber videomøter til å gjennomføre fellestreninger. Det kan være spinning, kroppstrening eller lignende som gir spillerne et fast punkt i hverdagen. PL-klubbene har også sports-psykologer i apparatet, og heller enn visualisering av scoringer og målgivende pasninger, handler det i disse dager om helt alminnelige psykologiske mekanismer som enhver i hjemmekarantene kjenner på. Ensomhet, hjelpeløshet, tiltaksløshet, frykt.

Alle venter og håper at denne situasjonen snart skal ta slutt. Og jo lenger tid det går, dess fjernere virker PL-fotballen. Dette er en enorm utfordring for PL-klubbene, idet tiden og psykologien jobber mot dem i arbeidet med å gjøre spillerne klar til innsats når den tid kommer.

Samtidig må klubbens medisinere (Sports Science-department) planlegge for oppstart av fellestreninger. Men dette er ikke som oppstart etter en vanlig sommerpause: Den store elefanten i rommet er risikoen for smitte. Ikke bare i Premier League, men i hele fotballverden, sliter ansvarlige medisinere med de samme vanskelige problemstillingene:

Når er det trygt å gjennomføre fellestreninger? Hvordan kan vi sikre oss mot at en spiller er smittet og dermed smitter alle andre?

Karantenereglene gir nemlig PL-klubbene hodebry. Fellestreninger vil, uansett om de starter opp om to uker eller to måneder, være risikosport. Dersom en spiller viser seg å være korona-smittet, må alle nærkontakter i karantene. Alle som deltar på en fotballtrening må per definisjon anses som nærkontakter, og klubbene risikerer derfor en langvarig runddans som det er vanskelig å finne en utvei fra: Enkeltstående smittetilfelle, karantene for spillertroppen i 14 dager. Nytt smittetilfelle ved oppstart, ny karantene. Igjen og igjen og igjen…

Derfor fremstår situasjonen per nå som uløselig. For å gjennomføre en Premier League-trening eller kamp, må man under nåværende retningslinjer enten være sikre på at samtlige spillere er smittefrie, eller så må alle spillerne være immune og ferdige med korona-viruset…

Premier League-spillere er unge, topptrente atleter uten underliggende helseproblemer. Derfor kan man forstå tankegangen jeg hørt fra flere leire de siste dagene:

“The best thing for the Club would be if they all got it at the same time.”

All toppfotball må avlyses

I dag kom nyheten om at Premier League avlyser helgens runde i engelsk toppfotball. Et krisemøte fredag morgen kunne ikke få et annet utfall. Korona-krisen omfatter oss alle, og hele samfunnet preges av epidemien. Avgjørelsen kommer for sent, men er åpenbart helt riktig når den først kommer.

Nyheten om at Arsenal-trener Mikel Arteta hadde testet positivt for Covid-19 var det siste tegnet i en rekke av signaler fra omverdenen som tvang Premier League-sjefene til å utsette helgens runde. Foreløpig er det et åpent spørsmål om Premier League-sesongen kan spilles ferdig.

Neste uke samles UEFA-toppene til krisemøte. Ettersom nyhetene om smittetilfeller også i fotballen kommer på løpende bånd, vil også UEFA tvinges til å utsette/avlyse Champions League og Europaligaen. Korona-epidemien kan trolig ikke stoppes i Europa, og sommerens EM-sluttspill i fotball er også i fare. UEFA-toppene og diverse stakeholders møtes via videokonferanse tirsdag:

https://www.uefa.com/insideuefa/news/newsid=2640887.html

Slik situasjonen eskalerer og utvikler seg fra dag til dag, er det utenkelig at europacupene og EM kan spilles som planlagt. Alle de store turneringene rammes.

Fotballens organer er utvilsomt sent på ballen her. Senest i går kveld ble det spilt kamper i Europa-ligaen, og onsdag kveld var jeg selv tilstede på et fullsatt Anfield da Liverpool og Atletico Madrid møttes i Champions League. Mer om den opplevelsen nederst i denne teksten.

Det er lett å tolke toppfotballens sene reaksjon som et utslag av de enormt komplekse problemstillingene som vil dukke opp i kjølvannet av avlysninger i store turneringer: Når kan turneringene spilles ferdig? Kan det kåres enn vinner? Hva med nedrykk og opprykk?

I en verden der de økonomiske konsekvensene av fotballkamper er så store og omfattende, kan en se for seg en endeløs rekke av komplekse konsekvenser i ukene og månedene som kommer.

Det første og viktigste spørsmålet burde imidlertid enkelt la seg besvare nå:

Alle fotballkamper må avlyses inntil videre.

I takt med at ulike samfunnsfunksjoner stenges ned i flere og flere europeiske land, så er det klart at fotballen ikke kan fortsette som før av minst to grunner:

  • Det er grunnleggende uansvarlig å utsette spillere, dommere og støtteapparat for den smitterisiko som er forbundet med reising og avvikling av fotballkamper.
  • Fotballen må, som et viktig signal til samfunnet for øvrig, gå foran med et godt eksempel på dugnadsånd i tiden som venter oss.

For i en uke som vi vil huske for alltid er det blitt helt klart at fotballkamper er en uviktig aktivitet i den store sammenhengen. Videre er det åpenbart at store fotballkamper, enten de spilles for tomme tribuner eller ikke, tiltrekker seg ansamlinger av mennesker som i nåværende situasjon er uansvarlig.

Som nevnt over, på onsdag var jeg på Anfield for å dekke oppgjøret mellom Liverpool og Atletico Madrid. Reisen og opplevelsen var totalt sett såpass uvirkelig at jeg i går kveld skrev en tekst om hvordan det var å skulle fokusere på fotball midt i alvoret. Jeg deler denne teksten her:

Det slår meg allerede i avgangshallen på Sola flyplass. Et sted som normalt sett er preget av mange mennesker og høy aktivitet er merkelig stille denne onsdag morgen 11. mars. Sikkerhetskontrollen er nesten tom, og ved gaten er det uvanlig få som skal med KLM-flyet til Amsterdam. Situasjonen er den samme på Schiphol, med den forskjellen at her går en stor andel av folk med ansiktsmasker og/eller hansker. På flyet til Manchester merker jeg at jeg begynner å observere mine medpassasjerer. Hvem hoster og nyser? Jeg forbereder meg til kampen på vanlig måte, leser statistikk og info om spillere, men merker at det er vanskelig å konsentrere seg. Jeg gir opp og hører på en podcast om pandemi og smittebekjempelse.

Vel framme på Manchester flyplass merker jeg behovet for å stå med avstand til andre i sikkerhetskontrollen. Jeg legger passet mitt i leseren med hanskene på, åpner døren til taxien på samme måte. På hotellet møter jeg Øyvind Alsaker som vanlig, vi hilser på Korona-måten…

Så er vi på vei til Liverpool, Ingrid Halstensen og Truls Svendsen utgjør teamet sammen med Øyvind og meg. Taxituren skal brukes til planlegging av pitchside-sekvensene og kommenteringen, men samtalen tvinger seg gang på gang over i Korona-diskusjoner.

Vi ankommer Anfield og møter umiddelbart en stor ansamling av Liverpool-supportere med nødbluss, sang og stemning. Det er avsperringer og politi, og vi må trenge oss igjennom folkemengden. Alkoholen flyter. Dette er galskap.

Vel inne på stadion blant kolleger i pressekorpset. Ingen hilser på hverandre, køen for håndvask er lenger enn matkøen. På indre bane tar vi oppstilling for å levere innhold til studio hjemme i Bergen. Vår posisjon er like nedenfor 3000 Atletico Madrid-supportere. Spanjolene kan ikke se fotball i sitt eget hjemland grunnet et stort utbrudd i Madrid, men de kan åpenbart reise til Anfield…

Jeg tar trappene til kommentatorplass, slålomsvingene mellom hundrevis av Liverpool-supportere på level 5. En håndvask så godt det lar seg gjøre før kampen starter. i 120 minutter formidler vi kampen etter beste evne, et episk drama som så ofte på Anfield, men med en ramme som helt fra starten av denne dagen har gitt meg en dårlig følelse. Dette er feil. Dette er uansvarlig. Folk ble smittet av Korona på Anfield denne kvelden.

Vi returnerer til Manchester like over midnatt. Jeg har tidlig fly 05.55 og må opp grytidlig. Flyplassen er full av unge briter som skal på diverse gutte- og jenteturer. Baren er full av skrål og sang og tett kontakt. Jeg vasker hendene fire ganger mellom 04.45 og 05.30. Dette går jo ikke, jeg vil hjem.

Jeg er hjemme i Stavanger klokken 12, sover en time og ser deretter Erna Solberg innføre de strengeste begrensningene på folks frihet i fredstid. Da blir det fjorten dagers karantene på meg, noe som fremstår helt riktig etter det siste døgnet i England. Kampen mellom Liverpool og Atletico Madrid fant sted i dagene der Europa våknet til alvoret. Det må være siste gang på lenge at så mange samles rundt en fotballkamp. I tiden fremover handler det om en mye større og viktigere kamp.

Fotballen kan rulle igjen senere.

Apatiens teater

Old Trafford onsdag kveld. Manchester United, verdens største fotballklubb, taper 0-2 for Burnley. Publikum forlater arenaen i strie strømmer fra det 70. minutt. Skjellsordene hagler. “Glazers out!” Misnøyen rettes ikke direkte mot Ole Gunnar Solskjær, men – i den grad den finnes fotballforståelse i United-hierarkiet – blir det stadig mer åpenbart at Mauricio Pochettino vil være en bedre manager for Manchester United.

Femteplass på tabellen er i seg selv ingen krise. Men bak tabellplasseringen skjuler det seg en rekke ubehagelige sannheter: United opplever poengmessig sin verste sesongstart i Premier League-historien. Avstanden til Liverpool er 33 poeng, avstanden til nedrykk er elleve poeng. Siden Solskjær ble permanent manager i mars forrige sesong har United tapt flere PL-kamper (12) enn de har vunnet (11), en helt uholdbar statistikk for klubben. Laget fremstår fullstendig blottet for effektivt spill mot etablert forsvar, og det etter at Solskjær har ledet laget i over ett år. United har denne sesongen tapt mot Burnley, Watford, Bournemouth, Newcastle, West Ham og Crystal Palace. Elleveren mot Burnley var på papiret et helt ordinært Premier League-lag, og spilte som det. Manchester United er per dags dato et kontringslag; til tider effektive mot de beste, mot alle andre høyst ordinære. Fotballfaglig, vurdert ut fra kampene, er det ingen tegn til bedring hva gjelder kollektivt angrepsspill, samhandling eller spillemønster. United mot etablert forsvar er elleve spillere som finner på ting der og da.

Det er per nå kun klubbnavnet som vitner om storhet, ingenting annet.

Ole Gunnar Solskjær er øverste arbeidsleder i en dysfunksjonell fotballklubb, en fotballklubb som i realiteten i større grad er en forretningsidé enn et sportslig prosjekt. En organisasjon som styrer etter aksjekursen heller enn et ønske om å vinne fotballkamper. En fotballklubb som de siste årene har hatt for vane å gjøre både spillere og managere til dårligere utgaver av seg selv.

Alt dette taler for Ole Gunnar Solskjær, det er argumenter som frikjenner, og kanskje er det slik at ingen manager kan fikse dette laget når det sportslige fokuset til klubbledelsen er så svakt. Likevel fremstår Solskjærs forsvarere i stadig større grad som naive, den innbitte troen på at “dette blir bra bare han får nok tid” er i beste fall en håpefull påstand som ikke lar seg bevise i den virkelige verden.

For den brutale sannheten er følgende: Etter ett år med en manager skal man kunne se en tydelig idé og en identitet hos et fotball-lag. Dersom dette laget har ambisjoner om å vinne ligaen, må man kunne se en effektiv spillestil som forbedres kamp for kamp, en bevegelse som tiltar i styrke og som bringer spillere, fans og klubb sammen om et felles prosjekt.

Manchester United har ingen slik bevegelse. Snarere tvert imot.

Den ubehagelige spørsmålene får enda større kraft fordi en av klodens aller beste fotballtrenere sitter arbeidsledig i London. Mauricio Pochettino har en “proven track record” på å skape nettopp den bevegelsen som Manchester United sårt trenger: Et effektivt grunnspill, en forbedring av enkeltspillere og en positiv energi.

Det er ikke det at Ole Gunnar Solskjær så til de grader fremstår som feil mann for United, men snarere det at Mauricio Pochettino fremstår som rett. Pochettino er høyt respektert i alle leire, en hardtarbeidende fagmann som kan velge og vrake i jobber på øverste nivå. Han er ledig. Hvorfor skulle Manchester United ikke gå for ham som manager?

Jeg vet fra gode kilder at Tottenhams kremmer og styreformann Daniel Levy la inn en usedvanlig klausul i Pochettinos sluttavtale i Tottenham. Dersom en klubb skulle ønske å hente Pochettino før sommeren, skal det betales kompensasjon til Tottenham. Fra sommeren er han fri.

Derfor – slik status er i Manchester United nå – ville det være sportslig tjenesteforsømmelse om klubben ikke undersøker muligheten for at Mauricio Pochettino er United-manager fra sommeren av.

Tiden etter Sir Alex Ferguson har vært bortkastede sesonger for Manchester United. Mens de store konkurrentene Manchester City og Liverpool har igangsatt imponerende sportslige prosjekter, har United gått i blinde, brukt penger som en full sjømann, og i sum neglisjert sin kjernevirksomhet.

Det Manchester United først og fremst trenger, er en trener som gjør laget bedre. En trener som gjennom en tydelig idé og daglig påvirkning flytter laget fra ett nivå til det neste, skritt for skritt. Slik Guardiola gjorde det i City, slik Klopp gjør det i Liverpool, og slik Pochettino gjorde det i Tottenham.

Og slik han kan gjøre det i Manchester United.

Rashford-skade gir Solskjær hodebry

Marcus Rashford har vært Manchester Uniteds beste spiller denne sesongen. Med 14 mål på 22 kamper har 22-åringen båret en tung bør for United, men til slutt brast det for Rashford. Et tretthetsbrudd i ryggen gir Solskjær hodebry før sesonginnspurten og kampen om topp fire.

Etter at Rashford kom inn og for så å måtte gå ut igjen i forrige ukes kamp i FA-cupen mot Wolverhampton, har det blitt klart at spissen lenge har spilt med store smerter. Et tretthetsbrudd i ryggen, vanligvis i ryggvirvelen L5 helt nederst i korsryggen, er et resultat av overdreven belastning over tid. “Pars Interarticularis Fracture” oppstår oftest hos utøvere i ung alder, gjerne etter perioder med mye vekst. Jeg hadde selv akkurat den samme skaden i 13-årsalderen, og husker uker og måneder med smerter, en vending eller et hopp kunne være som et knivstikk i korsryggen. Til slutt ble det uutholdelig og et skadeavbrekk ble resultatet. Ifølge gode kilder i England skal det i Rashfords tilfelle være snakk om “double fracture”, som innebærer tretthetsbrudd på begge sider av ryggvirvelen. Dette fremtvinger et avbrekk på to-tre måneder.

I etterkant av nyheten om skaden har flere kritisert Manchester Uniteds medisinske apparat for rovdrift på Rashford. Hvorfor kom han inn i Wolverhampton-kampen om han slet med ryggen? Fra før av har stjernespilleren Paul Pogba havnet på skadelisten etter å ha hanglet i flere kamper tidligere i sesongen. I Rashfords tilfelle er den medisinske ekspertisen helt tydelig, det er helt umulig å forutse når og om ryggskaden forverres. Snarere blir de beste spillerne ofre i et drepende kampprogram. I PL-programmet får man aldri håndtert belastningsskader etter “boka”, snarere blir perspektivet mer og mer kortsiktig, i en større og større desperasjon etter å få de beste spillerne klare til den neste kampen. Som en ringrev fra PL-miljøet forteller meg:

“This was the straw that broke the camel`s back.”

Eller Rashfords rygg i dette tilfellet…

Heller enn en åpenbar feil fra det medisinske apparatet har vi her å gjøre med en ligning som ikke kan gå opp: Ekstremt kampprogram + ekstreme krav til seier + mangel på erstattere for de beste spillerne = Rashford skadet i lang tid. Eller som kontaktene mine beskriver det:

“The pressure on PL-staff and players is crazy.”

Uten sammenligning for øvrig, så kjenner jeg meg igjen i den umulige situasjonen man står i som nøkkelspiller i et Premier League-lag. Sportslig er man definert som uerstattelig, mens medisinsk bør man hvile. Men man kan vel alltids klare en kamp til, og så en kamp til, og så en kamp til….?

Til slutt er det spilleren selv som sier stopp, idet smertene blir uutholdelige og overdøver både lojaliteten til laget og offerviljen. Bildene av Rashford som haltet av banen mot Wolves talte sitt tydelige språk; dette går ikke lenger.

Det eneste spørsmålet man med rette kan stille er om Ole Gunnar Solskjær gjorde en feil da han gikk inn i sesongen uten større bredde på spissplassen. Brønnpisserne Lukaku og Sanchez ble sendt avgårde, men uten å erstatte kvaliteten og bredden som de representerte.

Akkurat dette poenget fremstår nå som en hodepine som kunne vært unngått for Ole Gunnar Solskjær. Kanskje må han ut i transfermarkedet før overgangsvinduet stenger. Rashford er uerstattelig, men Solskjær kan konkludere med at laget må ha mer skyts i kampen om topp fire. En nysignering nå vil være en panikkhandling og ikke i tråd med langsiktigheten som Solskjær ønsker. I tillegg er det en kjent sak at det vanskeligste (og dyreste) man kan se etter i januar måned er en spiss…

For mens Rashford begynner den lange veien tilbake; med hvile, og etterhvert lett aktivitet med smerte som regulator, så fortsetter det nådeløse PL-kjøret og kampen om poengene. Burnley kommer til Old Trafford allerede onsdag kveld.

Jürgen i januar

MYE Å SMILE FOR: Jürgen Klopp og Liverpool har hatt en enorm sesong. Her etter seieren mot Leicester i desember. Foto: Oli Scarff/AFP

Liverpool stormer videre mot sitt første seriegull på 30 år.

Konkurrentene er i ferd med å miste håpet om at det er mulig å ta igjen Liverpool, i en sesong der de røde fra Merseyside virker uangripelige. Men minst ett viktig hinder gjenstår for Jürgen Klopps menn, et hinder som har plaget tyskeren hver sesong i England: januar måned.

Konkurrentene (i praksis nå bare Manchester City og Leicester) kunne håpe at skaden til førstekeeper Allison i starten av sesongen ville koste poeng for Liverpool, men slik gikk det ikke. De kunne håpe at Liverpool ville variere i prestasjoner og resultater, men de rødes form har vært imponerende jevn og sterk. Videre ble det snakket om at skaden på midtbanegeneralen Fabinho ville ødelegge rytmen for Liverpool, men Klopp fant løsninger uten brasilianeren. I desember trodde man at VM for klubblag i Qatar ville koste for Klopps menn, men også denne utfordringen tok Liverpool i steget, før juleprogrammet ble gjennomført uten feilskjær. Nå er tiden for alvor i ferd med å renne ut dersom noen skal frarøve Liverpool et særdeles etterlengtet ligagull.

Men januar måned gjenstår. Januar har vært jinx for Jürgen i Premier League.

I Klopps første januar i engelsk fotball (2016) tok laget kun fire av tolv mulige poeng i ligaen. 2017 var året der Sadio Manè tilbrakte januar i Afrikamesterskapet, og Klopp samlet kun tre av tolv mulige poeng i ligaen. 2018 var klart bedre, men Liverpool måtte tåle et tap for svake Swansea og exit fra FA-cupen i januar måned. Forrige sesong ble januar direkte avgjørende i den episke tittelkampen med Manchester City. Liverpool tapte for City på Etihad og klarte bare uavgjort hjemme mot Leicester. Januar har kostet for Klopp, som har trengt tid på å justere sin filosofi fra tysk fotball (med vinterpause) til de ekstreme kravene i Premier League og risikoen for hangover etter juleprogrammet.

Enn så lenge har januar gått meget bra for Liverpool, med en enkel og og lite kostbar seier mot Sheffield United i ligaen på årets andre dag og seieren over rivalen Everton med reservepreget mannskap i FA-cupen. Men Klopp vet at han før februar skal møte Tottenham (B), Manchester United (H), Wolverhampton (B) og West Ham (B). Og med en skadeliste som per nå består av navn som Lovren, Matip, Fabinho, Milner, Oxlade-Chamberlain, Shaqiri og Keita er troppen tynnslitt, og de friske spillerne har måttet ta tak som er tyngre enn noensinne.

SKADET: James Milner måtte forlate banen mot Everton i FA-cupen i helgen. Foto: Phil Noble/Reuters

Likevel har Klopp lært av januar-problemene, og Liverpool har denne sesongen løftet profesjonaliteten til et nytt nivå på flere områder. Ett tiltak gjennom juleprogrammet har vært økt fokus på restitusjon, og Liverpools medisinske apparat har vært på hyppige hjemmebesøk hos spillerne for å sørge for at kosthold, drikke, søvn og behandling foregår i de beste rammer. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i jakten på seriegullet. Den fysiske restitusjonen foregår i et samspill mellom enkeltspillere og det medisinske apparatet, men Klopp og assistent Pep Lijnders er like opptatt av spillernes mentale tilstand i et travelt kampprogram. Liverpool-kulturen dyrker vinnere på banen i 90 minutter pluss tillegg, men utenfor banen har fokuset de siste ukene vært på 24-timersutøveren som pleier kroppen og som skrur hodet av mellom kampene, og på til trening og kamp. Bare slik kan spillerne tåle den ekstreme belastningen de har vært igjennom de siste ukene.

Klopp vet at ingenting bidrar så sterkt til restitusjon som gode resultater. Med seier gjør det litt mindre vondt i kroppen, humøret er bedre og motivasjonen til å gjøre det lille ekstra mellom kampene blir litt større. Slik har Liverpool gått fra triumf til triumf og blitt ikke bare en seiersmaskin, men også et mønsterbruk i å bruke tiden mellom kampene på riktig måte.

FORRIGE MØTE: Sist gang José Mourinhos stod overfor Jürgen Klopp, mistet portugiseren jobben sin dagen etter. Foto: Paul Ellis/AFP

Neste hinder for Klopps menn er Tottenham i London lørdag kveld. På motsatt trenerbenk sitter Josè Mourinho, mannen som finner mer glede i å ødelegge enn noen annen manager i Premier League. Mourinho lever for disse anledningene, og får selve livet til å handle om nitti minutter med fotball. Hver kamp i denne ligaen er en komplisert historie, og derfor er Premier League en krig bestående av 38 slag på veien mot en tabellplassering til slutt. Men Klopp, som vanligvis er svært lite opptatt av statistikk og rekorder, vet innerst inne at Liverpool-seier lørdag vil innebære den høyeste poengfangsten etter 21 kamper noensinne i engelsk toppdivisjon. Det vil til og med overgå Manchester City 17/18, en rekord som mange den gang trodde ville bli stående til evig tid.

En rekke rekorder står for fall denne våren. Men så var det dette med Jürgen og januar …

Messi før Mané

Verdens beste spiller i vår tid er Lionel Messi. Enhver diskusjon om dette faktum demonstrerer kun manglende fotballforståelse hos alle som mener noe annet. Bak kong Messi kniver mange om tittelen “best of the rest”, men akkurat nå mener jeg Liverpools Sadio Mané er verdens nest beste fotballspiller.

Onsdag forrige uke hadde jeg gleden av å bevitne Merseyside-derbyet på Anfield. Fra TV 2s observer seats kunne jeg studere Sadio Mané på nært hold, og senegaleserens prestasjon mot Everton var like iøynefallende som den var imponerende. Før pause leverte Mané to geniale målgivende pasninger, en fantastisk scoring og en rekke involveringer på et eget nivå. Kombinasjonen av fart og fysikk, rolle- og spilleforståelse, skapte en endeløs rekke av problemer på Evertons høyre side i forsvaret. Noe av det siste Marco Silva gjorde som Everton-manager var et taktisk skifte av både formasjon og personell, i et desperat forsøk på å stoppe Mané. Det lyktes ikke, Mané kunne – og burde! – scoret to mål til i andreomgangen, og viste igjen sin klasse for Liverpool.

GIFTIG: Sadio Mané er tidvis ustoppelig for tiden. Foto: Paul Ellis/AFP

Senegaleseren, som kom til Liverpool i 2016, fremstår nå som en helt komplett kantspiller, med et så velutviklet repertoar at det ikke finnes den back i verden som kan håndtere ham på egenhånd. Liverpools angrepstrio er hyllet over hele verden, men per nå må både Firmino og Salah akseptere at det er Manè som i størst grad bærer Liverpool offensivt.

Da Klopp i sin tid hentet Manè fra Southampton var talentet ubestridt. Manè hadde en type eksplosiv fysikk som potensielt kunne bli verdensklasse. Men toppnivået i verden krever så mye mer enn fysikk. Det handler om posisjonering, om forståelse, om å gjenkjenne muligheter og om utførelse i høy fart under press. Her har Manè under Klopps kyndige veiledning tatt store steg de siste sesongene. Han har blitt en Premier League Performer på et særdeles høyt nivå. Stabilt god i hver kamp, høyt bunn-nivå krydret med matchavgjørende øyeblikk – Sadio Manè er den perfekte Klopp-spilleren. I sine 107 PL-kamper for Liverpool har han scoret 54 mål og levert 17 målgivende pasninger. At Manè fremdeles er i utvikling, demonstreres kanskje best av tallene for målsjanser. På de tre foregående PL-sesongene har Manè skapt mellom 44 og 49 målsjanser per sesong, denne sesongen har han skapt 30 sjanser etter 16 PL-runder….

Den siste ukens disponering av mannskapet forteller også at Klopp ser Mané som sitt fremste angrepsvåpen. I Merseyside-derbyet hvilte Klopp Salah og Firmino fra start, men Mané kunne ikke hvile i kampen mot byrivalene. Med fasit i hånd et perfekt valg fra Klopp, som fikk gode svar fra Lallana, Shaqiri og Origi, samtidig som Mané viste sin klasse igjen.

SJEFENS FAVORITT: Jürgen Klopp takker Sadio Mané for bidraget etter seieren i derbyet forrige uke. Foto: Scott Heppell/Reuters

Lørdag var Firmino og Salah tilbake i startelleveren i Bournemouth, mens Mané denne gangen fikk hvile. Slik sikret Klopp at senegaleseren er uthvilt og klar til tirsdagens avgjørende Champions League-kamp i Salzburg. Klopp vet at det er Mané som utgjør den største trusselen mot Braut Haaland og co. I koket på Red Bull Arena er Mané den perfekte spilleren med kombinasjonen av kontringsspill og kampavgjørende bidrag. Bare spør Evertons høyreback Djibril Sidibé, som ble tatt av før pause i Merseyside-derbyet etter akutt svimmelhet i møte med Mané.

Det at Mané kan levere på et slikt nivå i Premier League, en liga som trumfer alle andre turneringer på tempo og korte avstander, gjør vingen til en enda farligere spiller i Champions League. I Champions League er avstandene litt større, spillerne litt mer overlatt til seg selv og duellene med sin direkte motspiller, og som utgangspunkt skal det gjøre Mané enda mer effektiv i denne turneringen.

27 år gamle Sadio Mané er nå i sin beste tid som fotballspiller. Dermed er han en av de viktigste årsakene til at Liverpool denne sesongen kan vinne både Premier League og Champions League. Men først må Liverpool komme helskinnet gjennom en østerriksk heksegryte. Sadio Mané returnerer også til klubben han spilte for fra 2012-2014. 31 mål på 63 kamper ble det for Manè i Salzburg, men nå er det Jürgen Klopp som nyter godt av hans kvalitet.

Det er tyskeren glad for.