Jürgen i januar

MYE Å SMILE FOR: Jürgen Klopp og Liverpool har hatt en enorm sesong. Her etter seieren mot Leicester i desember. Foto: Oli Scarff/AFP

Liverpool stormer videre mot sitt første seriegull på 30 år.

Konkurrentene er i ferd med å miste håpet om at det er mulig å ta igjen Liverpool, i en sesong der de røde fra Merseyside virker uangripelige. Men minst ett viktig hinder gjenstår for Jürgen Klopps menn, et hinder som har plaget tyskeren hver sesong i England: januar måned.

Konkurrentene (i praksis nå bare Manchester City og Leicester) kunne håpe at skaden til førstekeeper Allison i starten av sesongen ville koste poeng for Liverpool, men slik gikk det ikke. De kunne håpe at Liverpool ville variere i prestasjoner og resultater, men de rødes form har vært imponerende jevn og sterk. Videre ble det snakket om at skaden på midtbanegeneralen Fabinho ville ødelegge rytmen for Liverpool, men Klopp fant løsninger uten brasilianeren. I desember trodde man at VM for klubblag i Qatar ville koste for Klopps menn, men også denne utfordringen tok Liverpool i steget, før juleprogrammet ble gjennomført uten feilskjær. Nå er tiden for alvor i ferd med å renne ut dersom noen skal frarøve Liverpool et særdeles etterlengtet ligagull.

Men januar måned gjenstår. Januar har vært jinx for Jürgen i Premier League.

I Klopps første januar i engelsk fotball (2016) tok laget kun fire av tolv mulige poeng i ligaen. 2017 var året der Sadio Manè tilbrakte januar i Afrikamesterskapet, og Klopp samlet kun tre av tolv mulige poeng i ligaen. 2018 var klart bedre, men Liverpool måtte tåle et tap for svake Swansea og exit fra FA-cupen i januar måned. Forrige sesong ble januar direkte avgjørende i den episke tittelkampen med Manchester City. Liverpool tapte for City på Etihad og klarte bare uavgjort hjemme mot Leicester. Januar har kostet for Klopp, som har trengt tid på å justere sin filosofi fra tysk fotball (med vinterpause) til de ekstreme kravene i Premier League og risikoen for hangover etter juleprogrammet.

Enn så lenge har januar gått meget bra for Liverpool, med en enkel og og lite kostbar seier mot Sheffield United i ligaen på årets andre dag og seieren over rivalen Everton med reservepreget mannskap i FA-cupen. Men Klopp vet at han før februar skal møte Tottenham (B), Manchester United (H), Wolverhampton (B) og West Ham (B). Og med en skadeliste som per nå består av navn som Lovren, Matip, Fabinho, Milner, Oxlade-Chamberlain, Shaqiri og Keita er troppen tynnslitt, og de friske spillerne har måttet ta tak som er tyngre enn noensinne.

SKADET: James Milner måtte forlate banen mot Everton i FA-cupen i helgen. Foto: Phil Noble/Reuters

Likevel har Klopp lært av januar-problemene, og Liverpool har denne sesongen løftet profesjonaliteten til et nytt nivå på flere områder. Ett tiltak gjennom juleprogrammet har vært økt fokus på restitusjon, og Liverpools medisinske apparat har vært på hyppige hjemmebesøk hos spillerne for å sørge for at kosthold, drikke, søvn og behandling foregår i de beste rammer. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i jakten på seriegullet. Den fysiske restitusjonen foregår i et samspill mellom enkeltspillere og det medisinske apparatet, men Klopp og assistent Pep Lijnders er like opptatt av spillernes mentale tilstand i et travelt kampprogram. Liverpool-kulturen dyrker vinnere på banen i 90 minutter pluss tillegg, men utenfor banen har fokuset de siste ukene vært på 24-timersutøveren som pleier kroppen og som skrur hodet av mellom kampene, og på til trening og kamp. Bare slik kan spillerne tåle den ekstreme belastningen de har vært igjennom de siste ukene.

Klopp vet at ingenting bidrar så sterkt til restitusjon som gode resultater. Med seier gjør det litt mindre vondt i kroppen, humøret er bedre og motivasjonen til å gjøre det lille ekstra mellom kampene blir litt større. Slik har Liverpool gått fra triumf til triumf og blitt ikke bare en seiersmaskin, men også et mønsterbruk i å bruke tiden mellom kampene på riktig måte.

FORRIGE MØTE: Sist gang José Mourinhos stod overfor Jürgen Klopp, mistet portugiseren jobben sin dagen etter. Foto: Paul Ellis/AFP

Neste hinder for Klopps menn er Tottenham i London lørdag kveld. På motsatt trenerbenk sitter Josè Mourinho, mannen som finner mer glede i å ødelegge enn noen annen manager i Premier League. Mourinho lever for disse anledningene, og får selve livet til å handle om nitti minutter med fotball. Hver kamp i denne ligaen er en komplisert historie, og derfor er Premier League en krig bestående av 38 slag på veien mot en tabellplassering til slutt. Men Klopp, som vanligvis er svært lite opptatt av statistikk og rekorder, vet innerst inne at Liverpool-seier lørdag vil innebære den høyeste poengfangsten etter 21 kamper noensinne i engelsk toppdivisjon. Det vil til og med overgå Manchester City 17/18, en rekord som mange den gang trodde ville bli stående til evig tid.

En rekke rekorder står for fall denne våren. Men så var det dette med Jürgen og januar …

Messi før Mané

Verdens beste spiller i vår tid er Lionel Messi. Enhver diskusjon om dette faktum demonstrerer kun manglende fotballforståelse hos alle som mener noe annet. Bak kong Messi kniver mange om tittelen “best of the rest”, men akkurat nå mener jeg Liverpools Sadio Mané er verdens nest beste fotballspiller.

Onsdag forrige uke hadde jeg gleden av å bevitne Merseyside-derbyet på Anfield. Fra TV 2s observer seats kunne jeg studere Sadio Mané på nært hold, og senegaleserens prestasjon mot Everton var like iøynefallende som den var imponerende. Før pause leverte Mané to geniale målgivende pasninger, en fantastisk scoring og en rekke involveringer på et eget nivå. Kombinasjonen av fart og fysikk, rolle- og spilleforståelse, skapte en endeløs rekke av problemer på Evertons høyre side i forsvaret. Noe av det siste Marco Silva gjorde som Everton-manager var et taktisk skifte av både formasjon og personell, i et desperat forsøk på å stoppe Mané. Det lyktes ikke, Mané kunne – og burde! – scoret to mål til i andreomgangen, og viste igjen sin klasse for Liverpool.

GIFTIG: Sadio Mané er tidvis ustoppelig for tiden. Foto: Paul Ellis/AFP

Senegaleseren, som kom til Liverpool i 2016, fremstår nå som en helt komplett kantspiller, med et så velutviklet repertoar at det ikke finnes den back i verden som kan håndtere ham på egenhånd. Liverpools angrepstrio er hyllet over hele verden, men per nå må både Firmino og Salah akseptere at det er Manè som i størst grad bærer Liverpool offensivt.

Da Klopp i sin tid hentet Manè fra Southampton var talentet ubestridt. Manè hadde en type eksplosiv fysikk som potensielt kunne bli verdensklasse. Men toppnivået i verden krever så mye mer enn fysikk. Det handler om posisjonering, om forståelse, om å gjenkjenne muligheter og om utførelse i høy fart under press. Her har Manè under Klopps kyndige veiledning tatt store steg de siste sesongene. Han har blitt en Premier League Performer på et særdeles høyt nivå. Stabilt god i hver kamp, høyt bunn-nivå krydret med matchavgjørende øyeblikk – Sadio Manè er den perfekte Klopp-spilleren. I sine 107 PL-kamper for Liverpool har han scoret 54 mål og levert 17 målgivende pasninger. At Manè fremdeles er i utvikling, demonstreres kanskje best av tallene for målsjanser. På de tre foregående PL-sesongene har Manè skapt mellom 44 og 49 målsjanser per sesong, denne sesongen har han skapt 30 sjanser etter 16 PL-runder….

Den siste ukens disponering av mannskapet forteller også at Klopp ser Mané som sitt fremste angrepsvåpen. I Merseyside-derbyet hvilte Klopp Salah og Firmino fra start, men Mané kunne ikke hvile i kampen mot byrivalene. Med fasit i hånd et perfekt valg fra Klopp, som fikk gode svar fra Lallana, Shaqiri og Origi, samtidig som Mané viste sin klasse igjen.

SJEFENS FAVORITT: Jürgen Klopp takker Sadio Mané for bidraget etter seieren i derbyet forrige uke. Foto: Scott Heppell/Reuters

Lørdag var Firmino og Salah tilbake i startelleveren i Bournemouth, mens Mané denne gangen fikk hvile. Slik sikret Klopp at senegaleseren er uthvilt og klar til tirsdagens avgjørende Champions League-kamp i Salzburg. Klopp vet at det er Mané som utgjør den største trusselen mot Braut Haaland og co. I koket på Red Bull Arena er Mané den perfekte spilleren med kombinasjonen av kontringsspill og kampavgjørende bidrag. Bare spør Evertons høyreback Djibril Sidibé, som ble tatt av før pause i Merseyside-derbyet etter akutt svimmelhet i møte med Mané.

Det at Mané kan levere på et slikt nivå i Premier League, en liga som trumfer alle andre turneringer på tempo og korte avstander, gjør vingen til en enda farligere spiller i Champions League. I Champions League er avstandene litt større, spillerne litt mer overlatt til seg selv og duellene med sin direkte motspiller, og som utgangspunkt skal det gjøre Mané enda mer effektiv i denne turneringen.

27 år gamle Sadio Mané er nå i sin beste tid som fotballspiller. Dermed er han en av de viktigste årsakene til at Liverpool denne sesongen kan vinne både Premier League og Champions League. Men først må Liverpool komme helskinnet gjennom en østerriksk heksegryte. Sadio Mané returnerer også til klubben han spilte for fra 2012-2014. 31 mål på 63 kamper ble det for Manè i Salzburg, men nå er det Jürgen Klopp som nyter godt av hans kvalitet.

Det er tyskeren glad for.

Emery ferdig i Arsenal

I dag kom meldingen som mange har ventet på, Unai Emery er ferdig som manager i Arsenal. Spanjolen forlater London-klubben etter 18 måneder i sjefsstolen. Mye har gått galt den siste tiden, og det er gode grunner til at Emery måtte gå.

SISTE KAMP: Tapet for Eintracht Frankfurt torsdag ble Emerys siste. Foto: Daniel Leas-Olivas/AFP

Arsene Wengers etterfølger ville uansett få en vanskelig oppgave, men da Emery i mai 2018 ble presentert som franskmannens etterfølger ble han lovet både tid og ressurser til å stake ut en retning for Arsenal. Femteplass i Premier League og finale i Europa League var nok til å tro på prosjekt-Emery etter forrige sesong, men den siste tidens resultater – kombinert med noen helt sentrale kardinalfeil fra Emery – ga ikke Arsenal-styret et annet valg enn å sparke ham nå. Tapet i går mot Eintracht Frankfurt på et halvtomt Emirates var dråpen for styret.

Hvilke feil gjorde Emery?

Unai Emery har gjennom sin tid som Arsenal-sjef ikke vært i stand til å fremstå som en tydelig leder i møte med de store spillerne i klubben. Situasjonen rundt Aaron Ramseys exit til Juventus ble håndtert dårlig, men lite kommer opp mot Mezut Özil-gate og det faktum at en spiller som tjener en formue sjelden eller aldri leverer varene og dermed kan forgifte en garderobe som er opptatt av intern rettferdighet i lønnsstrukturen. Signeringen av David Luiz i sommer har ikke adressert de defensive manglene, og Luiz har mer og mer sett ut som den verste utgaven av seg selv de siste ukene.

MYE FRUSTRASJON: Emery, fotografert under helgens 2-2-kamp mot Southampton, fikk det etter hvert tøft i Arsenal. Foto: Dylan Martinez/Reuters

Videre ledet Emery et lag som utover i denne sesongen ble en stilstudie i manglende balanse mellom forsvar og angrep. Arsenal har fantastiske spillere i offensive posisjoner, men blir altfor ofte delt i en offensiv leir og en defensiv leir, noe som gir enhver motstander store rom til kontringsspill. Det er managerens fremste oppgave å identifisere disse problemene og dernest å løse dem gjennom trening og kampledelse.

Emerys metode er timelange videomøter og alternative strategier, som med fasit i hånd har gitt minst to negative effekter: Spillere som går lei av møter og lider av “information-overload”, og et kollektiv som mangler forståelse for hvordan de skal spille. Emerys gjentatte formasjonsendringer gjorde det nærmest umulig å forstå den taktiske planen, og det er i lengden en oppskrift på nedadgående trend.

Arsenal har ikke vunnet på syv kamper i alle turneringer, og med det som bakteppe er det et helt riktig valg å la Emery gå nå. Den gamle helten Freddie Ljunberg tar over midlertidig mens jakten på ny sjef pågår.

Det blir ikke flere “good ebenings” fra Emery.

Se det siste intervjuet:

Anfield i ekstase, men tittelracet er ikke over

Jürgen Klopp smilte bredere enn noensinne, mens Pep Guardiola kunne forbanne marginene etter en heseblesende fotballkamp på Anfield.

Det gir ingen mening å snakke om seriefinaler i november måned, men alle som følger Premier League tett hadde allerede før sesongen blinket ut dette oppgjøret som nøkkelkamp i årets sesong. Innledningen på sesongen forsterket dette inntrykket. Med den skuffende sesongstarten for Tottenham, Arsenal og Manchester United er det ikke lenger snakk om en dominerende topp 6 i Premier League.

TITTELDUELLANTENE: Jürgen Klopp og Pep Guardiola i aksjon søndag. Foto: Carl Recine/Reuters

Det er Liverpool og Manchester City i topp 2. Ligavinneren spilte på Anfield søndag, spørsmålet er bare hvem av dem som står igjen øverst til slutt. Med Liverpool seks poeng foran City før kampen var ingen i tvil om viktigheten av disse 90 minuttene.

Forberedelsene hadde startet flere uker før denne super-søndagen over alle. Pep hadde gitt et stikk til Liverpool i form av påstander om at Sadio Manè faller for lett i feltet. Klopp hadde kontret med å påpeke Citys taktiske frispark i motstanderens kontringsfase. Begge utspillene gikk på kontoen for mind-games i retning kampens dommer, Michael Oliver. Like tydelig var managernes prioriteringer i midtukens Champions League-kamper. Både Pep Guardiola og Jürgen Klopp hadde hatt denne kampen i tankene lenge.

Og spillerne glemmer ikke de store kampene. I januar 2019 tapte Liverpool sin eneste ligakamp forrige sesong i et nervedrama på Etihad. På stillingen 0-0 klarerte John Stones ballen bort fra eget mål, og målfotoet har blitt stående som selve symbolet på de små marginene. 1,12 centimeter kan avgjøre en tittelkamp.

BILDET SOM HAR HJEMSØKT LIVERPOOL: Så nære var Liverpool å ta det som ville vært en ekstremt viktig ledelse på Etihad Stadium i det avgjørende møtet mellom lagene forrige sesong. Foto: TV 2

Så da sekundene tikket ned mot 16.30 lokal tid på Anfield søndag, var få i tvil om at her skal det smelle mer enn noen gang denne Premier League-sesongen. Spillerne sto klare, ansikt til ansikt, vel vitende om at hvert løp, hver pasning, hvert valg kunne bli avgjørende. Fysisk topptrimmet og taktisk velforberedt tok de inn atmosfæren på altoppslukende Anfield, et Anfield som formelig ristet av spent forventning og opplagret energi. Forberedelsene var gjort, alle hadde snakket ferdig. 90 eksepsjonelle minutter fotball ventet oss.

Klopp i 4-3-3 med fullt mannskap (bortsett fra Matip), Guardiola i 4-2-1-3 med avgjørende fravær i Ederson, Laporte, Mendy og David Silva. Likevel, fra start var det tydelig at Peps oppskrift fra tilsvarende oppgjør i fjor lå igjen i skrivebordsskuffen på Etihad. Ingen forsiktig tilnærming her, City gikk for seieren på Anfield og utfordret Liverpool på den hektiske kaosfotballen som de røde behersker så bra.

Kaosfotball, men like fullt med et vanvittig høyt nivå. Fysikk, ferdigheter og uvirkelig kvalitet i detaljene. I det sjette minutt gjorde også marginene sitt inntog. Straffesituasjon mot Liverpool i eget felt virket klar, der Trent Alexander-Arnold hadde armen akkurat litt for langt ut til at det var naturlig, men der Silvas ufrivillige hands sekundet tidligere sannsynligvis vippet situasjonen på VAR-kontoret i Stockley Park. Dommer Michael Oliver vinket spillet videre, og 22 sekunder senere hadde Fabinho sendt i vei et langskudd som fikk Anfield til å gå fra konseptene. Den første av tre Liverpool-scoringer og et av få momenter som skilte lagene. Marginer og effektivitet foran mål avgjør toppkampene. Liverpool hadde effektiviiteten, City hadde den ikke. Sergio Aguero kunne alene scoret 3-4 mål, men argentineren gikk for ellevte gang av Anfield uten å score og uten seier.

BEST I DE AVGJØRENDE SITUASJONENE: Mohamed Salah var nådeløs der City-angriperne sviktet. Her setter han inn 2-0 på Anfield. Foto: Carl Recine/Reuters

Liverpools ledelse endret dynamikken, og City spilte som et desperat lag som jaktet mål. Og de spilte med en kvalitet som gjør at det blir tåpelig å snakke om at ligaen er avgjort med en ni poengs Liverpool-luke i november.

Men rekken uten Liverpool-tap overlevde også denne kvelden på Anfield. Harmoni, kvalitet og profesjonalitet i alle ledd, ytterligere momentum og den psykologiske effekten av å slå sin argeste konkurrent forsterker troen hos de røde.

Det er vanskelig å finne gode grunner til at Liverpool ikke skal vinne ligaen denne sesongen.

Videosammendrag av oppgjøret:

Vår neste verdensstjerne?

Tirsdag kveld møter Sander Berge og Genk verdens beste fotballag på Anfield i det som er 21-åringens fjerde kamp i Champions League. For Genk handler det om kampen mot overmakten, for Berge handler det om å ta et nytt steg mot verdenstoppen i fotball. Sander Berge kan bli tidenes beste norske midtbanespiller.

Med 21 år på baken, 195 cm og 96 kilogram, kombinasjonen fysikk og fart, et klokt hode, eksponering i Champions League og over to års landslagsspill for Norge, har Sander Berge en helt unik kombinasjon av ferdigheter, fysikk og erfaring. I sum gir dette et potensial som er nærmest grenseløst som fotballspiller. I Norge diskuteres Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland (med rette) som kommende verdensstjerner, men i Belgia spiller en norsk midtbanespiller som – grunnet kombinasjonen nevnt over – også er på blokken til alle toppklubber som tar speidervirksomheten sin noenlunde seriøst.

ETTERTRAKTET FYSIKK: Sander Berge – her med lagkameraten Joakim Mæhle i aksjon mot Besiktas i fjorårets Europaliga – har sine styrker som fotballspiller. Foto: Olivier Matthys/AP

Det finnes tusenvis av fotballtalenter som kan bli toppspillere, og konkurransen er enorm, men for spillertypen Sander Berge er det langt færre aktuelle kandidater. Den fysisk dominante, sentrale midtbanespilleren er ønsket i ethvert fotballag. Alle trenere kjenner verdien av å ha kombinasjonen fysikk, lederegenskaper og ro med ballen i lagets maskinrom, og dette gir Sander Berge en unik mulighet til å få oppleve en fotballkarriere helt utenom det vanlige.

Hvorfor er akkurat denne spillertypen så ettertraktet?

Grunnet de mange ulike posisjonene på et lag, er fotball et spill for de mange. Fotballen er ikke spesielt ekskluderende på medfødte fysiske forutsetninger, idet det finnes en posisjon for både kortvokste og lange spillere, både lettvektere og tungvektere. Gjennom årelang eksponering mot andre spillere finner de fleste sin naturlige plass, og havner i direkte spill mot en motstander som har en lignende fysikk. Stoppere duellerer mot spisser, fotrappe backer mot kantspillere og kvikke midtbanespillere konkurrerer mot hverandre. Den typiske midtbanespilleren i toppfotballen har god nærteknikk, allroundegenskaper i duellspillet og velutviklet motor. Sentrale midtbanespillere er fotballens maratonløpere, og tilbakelegger flest meter av samtlige posisjoner i kamp og trening. Denne rollespesifikasjonen selekterer vanligvis ut de fysiske ytterpunktene slik at vi på fotballens toppnivå står igjen med midtbanespillere som ligner hverandre både hva gjelder fysikk og ferdigheter.

Men en gang i blant dukker det opp en midtbanespiller som tross ulik fysisk og ferdighetsmessig pakke fremdeles er midtbanespiller (og ikke f.eks midtstopper, som ble undertegnedes vei mot toppen). Sander Berge er en slik spiller.

Hva betyr det egentlig å være 1,95 cm og 96 kg og samtidig være sentral midtbanespiller på Champions League-nivået? For Sander Berges del innebærer det at han oppfyller de velkjente kravene til midtbanerollen, og det til tross for en helt annen fysisk utrustning enn de fleste han møter direkte. Så når Berge har nærteknikken og overblikket, behersker små rom og i tillegg har evnen til å løpe langt og dekke rom i 90 minutter, så strider det nærmest mot evolusjonen i fotball, som ellers former særlig sentrale midtbanespillere til å ligne hverandre.

Og her er vi ved Sander Berges unike fortrinn, og det som er selve begrunnelsen for at han kan bli bedre enn de aller fleste: Sander Berge kan beherske den sedvanlige midtbanekrigen, men kan i tillegg utvikle våpen som få andre kan forsvare seg mot.

Med 96 kg er Sander Berge en tungvekter mot den gjennomsnittlige midtbanespilleren som ligger rundt 80kg, det gir fordeler i den fysiske kampen. Med 195 cm er Sander Berge videre en soleklar favoritt mot langt mindre midtbanespillere i hodespillet. Og sist, men viktigst, med et svært sjeldent steg og taktskifte kan Berge passere midtbanespillere som kun opererer i «maratongiret.»

Fotball på toppnivået handler om å skape og utnytte ubalanse. I vår tid skapes ubalansen oftest ved uventede brudd og påfølgende kontring, eller ved individuelle ferdigheter i mellomrom eller sidekorridorer. På den sentrale midtbanen er det imidlertid svært sjelden at det skapes ubalanse. Her sirkuleres ballen fra side til side mellom likeverdige enkeltspillere som ikke har redskapene til å skape ubalanse mot hverandre i den individuelle kampen.

Men for Sander Berge er saken en annen. Berge kan når som helst bestemme seg for å passere sin direkte motstander og dermed skape ubalanse fra den sentrale midtbanen. Mottak, driv gjennom ledd og pasning fremover bør bli Sander Berges varemerke om han skal nå det øverste nivået.

Denne spillsekvensen oppleves risikabel for en sentral midtbanespiller, men jeg har sett nok av Berge til å vite at han lykkes svært ofte om han bare forsøker. Sander Berge må dyrke akkurat denne situasjonen. For gjør han det godt nok og lenge nok, vil han bli Norges beste sentrale midtbanespiller gjennom tidene.

Som individuell spiller på fotballens toppnivå handler svært mye om å skjule svakheter og dyrke sine fortrinn. Det vet jeg godt etter et tiår i Premier League. Midtstopper Hangeland var egentlig litt for langsom (men ble merkelig nok aldri fraløpt…), men fremsto ofte som en dominant duellspiller med en god pasningsfot. Slik maksimerte jeg mitt potensial som fotballspiller.

For Sander Berge bør en rollebeskrivelse se ut noenlunde slik: Klok i posisjoneringen, nådeløs i duellspillet. Lederegenskaper og profesjonalitet. Sikker i pasningsspillet og alltid på jakt etter muligheten til å passere motstander for å skape ubalanse.

Der har du en unik midtbanepakke som alle vil ha.

En garanti om 40 poeng

Premier League er en egen verden av kamp om posisjoner. Managere og spillere forsøker å manøvrere mot toppen av hierarkiet, mens klubber desperat forsøker å forsvare sin posisjon i det gode selskap. I en verden av store krefter blir den stabile, veldrevne og trygge Premier League-klubben et stadig sjeldnere skue. Hvorfor har det blitt slik?

Denne sesongen er første gang på lenge at den etablerte topp-seks har reelle utfordrere. Manchester City, Manchester United, Liverpool, Chelsea, Arsenal og Tottenham har lenge vært større og sterkere enn de andre. Dette har i praksis gitt en liga der topp-seks slåss om Champions League-plassene, mens resten forsøker å unngå nedrykk.

GARANTIST: Tony Pulis leverte varene. Foto: Scott Heppell/AP

Likevel fantes det en tid der noen klubber så ut til å akseptere sin plass i hierarkiet. Disse klubbene hadde et realistisk syn på styrkeforholdene i ligaen, og drev med en langsiktig målsetning om å ligge i feltet mellom topp-seks og trygt over nedrykksstriden. Denne helgen gjester Tony Pulis Premier League-studio i Bergen, og Pulis var en representant for den trygge tankegangen om å bevare PL-status i mange sesonger som Stoke- og West Bromwich-manager. Topp-seks var like utenkelig som nedrykk med Pulis som manager. Det var trygt, men kanskje litt kjedelig. Lagene hans var velorganiserte og hardtarbeidende, kjente sine styrker og sine begrensninger. I sum det nærmeste man kom en garanti om 40 poeng.

Den samme tankegangen gjennomsyret Fulham i mine første år i Premier League. Etter å ha reddet plassen med et nødsskrik i 2008 tok klubben grep og etablerte en enkel men effektiv filosofi: Tydelig spillestil, et budsjett som plasserte klubben midt i feltet i Premier League og en manager (Roy Hodgson) som fant balansegangen mellom risiko og prestasjon.

I praksis budsjetterte Fulham i mange sesonger med 12. plass, det vil si at klubbens budsjett målt mot konkurrentene ville gi 12. plass dersom pengebruken avgjorde tabellplasseringen. Tanken var at dette var nok midler til å hevde seg på øverste halvdel dersom prestasjonsgruppen overpresterte, og nok til å unngå nedrykk ved en dårlig sesong. Langsiktig Premier League-status var målet.

Det var interessant – og samtidig fortvilende – å observere Fulhams fall på nært hold. Da Hodgson dro videre til nye oppgaver, la Fulham etter hvert til grunn en spillerlogistikk som på papiret skulle gi et kvalitetsmessig løft og et hopp oppover på tabellen. Gode enkeltspillere med bedre ferdigheter skulle lede klubben oppover i hierarkiet. Men Fulham gikk i en felle som utallige PL-klubber har gått i, en felle som fanger flere og flere:

I jakten på et lag med høyere toppnivå får man et lag med lavere bunn-nivå.

Stoke, West Bromwich og Fulham har alle falt ut av det gode selskap. Av de gamle garantistene for PL-plass (Pulis, Hodgson og Allardyce) er det bare Hodgson som per i dag er PL-manager (og Crystal Palace rykker aldri ned så lenge han blir der….)

Dette er den nye tiden i PL. Penger, ambisjoner og krav fra omgivelsene leder til risikoapetitt både blant klubbeiere og managere. Dette gir mindre stabilitet og større svingninger i prestasjonene. Denne sesongen kan det virke som om Watford blir det neste offeret i PL-karusellens risikospill.

NESTE OFFER? Watford har fått en tung start på sesongen. Foto: Eddie Keogh/Reuters

I en virkelighet der PL-managere beholder jobben noe sånt som 14 måneder i gjennomsnitt, er det stadig vanskeligere å garantere stabile, forutsigbare prestasjoner. Kravet til innovasjon, ambisjon og underholdning overskygger langsiktighet og etablerte prinsipper i spillestilen. For klubbeierne er det mer fristende å kaste hele prosjektet enn å gi det tid når stormen blåser opp. Unntaket i vår tid må være Bournemouth (en annen av Pulis tidligere klubber). Klubben på sørkysten har grunnet ressursgrunnlaget aldri hatt et annet valg enn å satse langsiktig både på spiller- og managersiden. Resultatet er et mannskap som under Eddie Howe har etablert en krystallklar identitet og levert stabile, forutsigbare prestasjoner som holder klubben i Premier League mot alle odds.

TAR IKKE AV: Eddie Howe og Bournemouth har stabilisert seg i Premier League. Foto: Oli Scarff/AFP

Slik sett kan Eddie Howe være vår tids Tony Pulis. Fotballfilosofien er totalt forskjellig og tilpasset en annen virkelighet, men den grunnleggende tankegangen er den samme: Fokus på lagets prestasjoner i et sirkus av oppmerksomhet, langsiktig utvikling steg for steg, målet er alltid 40 poeng. Never ever get carried away with ambition!

Og samtidig som forutsigbarheten forsvinner i feltet bak topp-seks, kan vi kanskje ane at en ny tid kan komme. For i topp-seks er det tegn til at de høye herrer tror mer og mer på langsiktighet for å nå det høyeste nivået. Klopp er Liverpool, mens Guardiola har gjort Manchester City til sitt. Pochettinos prosjekt Tottenham har i mange år vært et mønsterbruk. Manchester United satser på Solskjær, Chelsea satser på Lampard mens Arsenal (inntil videre) satser på Emery.

Det tar tid å bygge et lag som makser sitt potensiale. Kultur, spillestil og forutsigbare prestasjoner leveres ikke over natten. Det krever sin mann å ignorere de voldsomme kreftene i sirkuset og rette fokus mot de avgjørende bestanddelene i et velfungerende lag.

Mange har ledd av gamle travere som Tony Pulis. Men få har behersket manesjen bedre enn ham.


Disse Premier League-kampene ser du på TV 2 Sumo!

Kontraster i kamp

Søndag ettermiddag skal Englands to mest kjente fotballklubber igjen måle krefter, i en tid der kontrasten mellom Liverpool og Manchester United knapt kunne vært større. Liverpool har full pott etter åtte kamper, mens Manchester United under Ole Gunnar Solskjærs ledelse med sine ni poeng av 24 mulige opplever sin verste sesongstart på 30 år. Liverpool er en organisert enhet under ledelse av en mann som nyter universell respekt. Ole Gunnar Solskjær kan vise til en flott spillerkarriere og en imponerende periode som midlertidig manager før den permanente ansettelsen, men utover det har han lite å slå i bordet med på dette nivået.

De mest innbitte av Uniteds fans klamrer seg likevel til håpet om at Solskjær med tiden kan gjøre som Klopp i Liverpool. Tilsynelatende må alt bli verre før det kan bli bedre. Men er dette realisme eller naiv og overdreven optimisme uten rot i virkeligheten?

Manchester United og Liverpool spiller i samme liga, og er Englands mest kjente fotball-institusjoner. Sett med norske øyne er de to eldgamle rivalene også de desidert mest populære klubbene, noe som sikrer høytidsstemning i de tusen hjem når kampen sparkes i gang søndag. Likevel – om vi tegner et øyeblikksbilde av to maktfaktorer i engelsk fotball – så stopper sammenligningen der. Det mest iøynefallende er snarere forskjellene mellom klubbene.

TYDELIG PLAN: Jürgen Klopp har en klar tanke om hvordan Liverpool skal spille.

 

 

 

 

 

 

 

 

Sportslig vs kommersielt fokus

Da Jürgen Klopp ble ansatt som Liverpool-manager høsten 2015 inviterte han spillere, klubbledelse og fans med på et unikt prosjekt. Skritt for skritt har Klopp endret Liverpools interessenter, hans ord «from doubters to believers» er uforglemmelige på Anfield. Gjennom fornuftige disponeringer i transfermarkedet kombinert med fokus på prestasjonskulturen, fremstår Liverpool nå som det mest imponerende byggverket i internasjonal toppfotball. Klubbens tre mektige menn – manager Klopp, Fenway Sports Group-sjefen Mike Gordon og sportsdirektør Michael Edwards – deler den sportslige visjonen og samarbeider effektivt. Liverpool har investert tungt under Klopps ledelse, men utlegg i transfermarkedet på omtrent 400 millioner pund er på imponerende vis kompensert ved å selge spillere slik at nettoutlegget er 80 millioner pund. Ressursene brukes på å styrke kvaliteten på banen, basert på en langsiktig rød tråd og en klart definert fotballfilosofi.

Etter Sir Alex Fergusons sorti har Uniteds disponeringer både i spiller- og managermarkedet vært preget av en total mangel på langsiktighet og retning. Moyes, Van Gaal, Mourinho og nå Solskjær. Og som en bieffekt, utallige kostbare signeringer av spillere som nærmest uten unntak har vært en skuffelse målt mot forventet sportslig nivå og prislapp. Manchester United har brukt enorme summer, og har Premier Leagues høyeste lønnsbudsjett med årlige utlegg på snart 4 milliarder kroner, uten at korrelasjonen mellom lønnsutgifter og sportslig produkt er til å få øye på. Direktør Ed Woodward, bankmannen som er Glazer-familiens hånd på rattet i Manchester, kan likevel rapportere om rekordinntekter for klubben som på mange måter ligner mer på en multinasjonal forretning enn på enn fotballklubb. United mangler en sportsdirektør, og gapet mellom Woodward og den til enhver tid sittende United-manageren gjør at klubben sakker akterut i kampen på banen. Det sportslige nivået til United nærmer seg et punkt som er så lavt at også den kommersielle siden vil lide.

KRITISERT: Ed Woodward har fått kritikk for å tenke mer på det kommersielle enn det sportslige.

Klopp vs Solskjær

Dermed kommer Klopp til Old Trafford som stor-favoritt, og han leder en klubb i harmoni. Solskjær har på sin side nærmest uoverskuelige utfordringer, idet alle som bryr seg om klubben ser en utvikling som går i feil retning. Avstanden til toppen, både i poeng og i sportslig kvalitet, blir bare større og større.
I denne situasjonen kan Klopp i ro og fred jobbe med laget, mens Solskjær i stormens øye må demonstrere reell kompetanse under stadig sterkere kritikk. Klopp flikker på byggverket, mens Solskjær må forsvare jobben.

Solskjærs utfordringer

Ingen kan ta fra Ole Gunnar Solskjær følgende faktum: Hans inntreden som midlertidig manager i Manchester United var en masterclass i endringsledelse. Solskjær gjorde alt riktig, og en klubbledelse tilsynelatende uten en sportslig strategi hadde i realiteten ingen andre valg enn å ansette nordmannen permanent. Men nå, i etterpåklokskapens lys, fremstår seiersrekken post-Mourinho mindre som et utslag av at Solskjær er Solskjær enn av at han var en annen enn Mourinho. Jobben som midlertidig manager er nemlig langt enklere enn jobben som permanent manager. Som midlertidig manager skulle Solskjær skape optimisme, frigjøre energi og forene krefter. Som permanent manager skal han tenke langsiktig samtidig som han leverer kortsiktige resultater, i en klubb som er rigget mer som en kommersiell institusjon enn som et utviklingsprosjekt.

Og nettopp her skiller Ole Gunnar Solskjær seg fra Jürgen Klopp. For der Klopp i sin tid kom til Liverpool fra tysk fotball med en oppskrift som beviselig virker, er Solskjær i ukjent farvann når han skal bygge Manchester United langsiktig med alles øyne rettet mot seg.

Han har aldri gjort det før.

Og det er nettopp her at den mest innbitte United-fansens tro på Solskjær akkurat nå fremstår mer som virkelighetsfjerne drømmer enn troverdig analyse. Det er nemlig ikke gitt – slik flere av Solskjærs gamle lagkamerater hevder – at United under Solskjær løfter seg bare nordmannen får nok tid. Uniteds plan under Solskjær var tydelig i sommerens transfervindu: Ut med stjerner som underpresterte og inn med unge og sultne spillere. Vel og bra, men i tillegg til riktige disposisjoner i transfermarkedet kreves en tydelig og gjenkjennelig rød tråd på banen.

Og der Klopp i sin tid entret Anfield med gjennomtenkte idéer fra tysk fotball, er det vanskelig å få øye på Solskjærs fotballfilosofi i United-laget. Forsvaret er beviselig bedre med Maguire og Wan-Bissaka, og Uniteds kontringsspill skal gå rett på mål i stor fart, men hva er planen i Uniteds etablerte angrepsspill? For United-sympatisører var bortetapet mot Newcastle en lidelse. Planløst, uten pasninger gjennom ledd, nærmest tilfeldig etter hver enkelt spillers innfall – og det mot en motstander som en runde tidligere hadde tapt 5-0 for Leicester.

NYTTIG FORSTERKNING: Aaron Wan-Bissaka har gjort sine saker bra på høyrebacken, men det er fremover på banen det skorter for Manchester United.

Her ligger Solskjærs største utfordring som United-manager. Helt uavhengig av hvilket mannskap Solskjær til enhver tid disponerer, kravet om at spillet skal være gjenkjennelig og effektivt er helt legitimt etter snart et år som ansvarlig for spillestilen. Uniteds forventede antall mål fra åpent spill (xG Open Play) er alarmerende lavt, kun Bournemouth, Crystal Palace og Newcastle ligger lavere så langt i sesongen. United under Solskjær fremstår så langt uten plan for å bryte ned en lav motstander, en plan som er helt avgjørende for et utviklingsprosjekt i fotball. Dette grunnleggende spørsmålet – hvordan skal vi spille!? – er så langt ikke besvart på en troverdig måte.

Dette er bakteppet når United tar imot Liverpool søndag. En veldrillet seiersmaskin besøker et lag på leting etter en identitet og en spillestil. I enkeltkamper kan alt skje, og en seier vil være kjærkommen for en presset Ole Gunnar Solskjær. På lengre sikt må nordmannen bevise at laget gjennom godt spill beveger seg i riktig retning.

Klopp hadde kompetansen og fikk tid til å gjøre det med Liverpool. For å få tid må Solskjær snarest demonstrere kompetansen.

På tokt i Romania

Da Joshua King sto klar til å ta straffesparket mot Spania lørdag kveld, sto tiden stille. Straffescoringen ga Norge et velfortjent poeng mot de spanske stjernene, og landslagets momentum gir oss håp om seier i nøkkelkampen i Romania tirsdag kveld.

ALT FOR NORGE: Omar Elabdellaoui gav alt i duellen med Kepa, og fikk belønning. Foto: Jon Olav Nesvold/Bildbyrån

Ullevaal stadion lørdag kveld. Gjennom 90 minutter får et fullsatt Ullevaal se det samme som TV-seere i de tusen hjem: Et norsk landslag man kan tro på, et landslag med spillere man kan bli glad i. Omar Elabdellaouis oppofrende duellspill som førte til straffesparket – Alt for Norge! – var det perfekte høydepunktet som kronet en fremragende norsk prestasjon mot et spansk lag som på papiret skal være overlegne i møte med Norge.

De norske spillerne var godt organisert i forsvar, jobbet samlet og godt, og spilte med en herlig blanding av selvtillit og arroganse som er helt avgjørende mot bedre motstand. Vi ser konturene av et landslag som på mange punkter bryter med norske landslagshistorie, et lag som er i ferd med å utvikle en egen identitet i den moderne fotballen.

Dette norske landslaget er ikke primært en forsvarsmur på linje med tidligere landslagsgenerasjoner. Det ligger hverken i spillernes DNA eller ferdighetsregister å grave seg ned i skyttergravene for å ta imot bølger av angrep fra motstanderen. Norge står godt i banen, noe Lagerbäck er en garantist for, men det er lagets offensive relasjoner som gir håp om at denne generasjonen endelig skal bryte forbannelsen og ta oss til sluttspill.

Norge har endelig et grunnspill med ballen, et spill som beviselig har vært effektivt mot gode nasjoner som Sverige og Spania i de to siste kampene. Stoppere og sentrale midtbanespillere er komfortable nok med ballen til å lete etter den frigjørende pasningen uten at det blir panisk. I Haitam Aleesami og Omar Elabdellaoui har Norge to backer som har sin klare styrke i det offensive, to moderne backer som kan vinne sin individuelle kamp i kampen ved å tvinge sin direkte motstander over i defensivt fokus.

Joshua King er et naturlig omdreiningspunkt som spiss, og besitter et ferdighetsregister som inngir respekt hos motstanderen. Ole Selnæs gjør jobben defensivt og slår flere geniale pasninger hver kamp, og Sander Berge har begynt å kombinere pasningsspill med driv gjennom ledd når muligheten byr seg. Alt dette bidrar til et godt lag, men landslagets viktigste ingrediens er en mellomromsspiller i europeisk toppklasse.

Teksten fortsetter under videoen.

I Martin Ødegaard har det norske landslaget endelig en spiller som leverer varene i den viktigste offensive posisjonen i et fotballag. Blant oss forståsegpåere har praten gått i mange år, men Martin har heldigvis maktet å være utviklingsorientert tross det enorme fokuset. Og nå, etter noen uker med eksponering i La Liga, har Norge en spiller som kan bli det Christian Eriksen har vært for Danmark og det Gylfi Sigurdsson har vært for Island: En kvalitetsspiller som løfter et kollektiv til nye høyder.

Ødegaards forståelse av rom, hans ballbehandling og spilleforståelse gir i sum en spiller som et norsk landslag ikke har hatt i min levetid. Den glitrende mellomromsspilleren er bindeleddet mellom forsvar og angrep, garantisten for å unngå et kampbilde med ryggen mot veggen. På Ullevaal lørdag kveld så vi spanske stjerner som ble tvunget til å gi Ødegaard den respekten man kun gir til spillere på det øverste nivået. Noen mindre vellykkede forsøk på å vinne ballen tidlig, men stort sett en profesjonell aksept av at denne spilleren må få en ekstra meter, ellers blir man fintet bort og passert.

UROMOMENT: Spanjolene måtte virkelig jobbe for å stanse Martin Ødegaard på Ullevaal. Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

Ødegaard spilte som en ener, noen ganger i mellomrommet, andre ganger søkende i dypere posisjoner i banen. Dermed kunne de norske backene stupe i angrep, og Joshua King kunne velge sine løp vel vitende om at pasningen faktisk kan komme. Og de norske stopperne og sentrale midtbanespillere kan nå endelig sirkulere ballen i vissheten om at laget kan skape noe også i etablert angrepsspill.

Summen av dette er et lag som er en reell trussel også mot en velorganisert motstander. Kontringer og dødballer har alltid vært og vil alltid være viktige i norsk landslagsfotball, men vi aner konturene av et etablert spill som også kan gi oss noe.

Alt dette må vi se i Romania tirsdag kveld, i kampen som avgjør om det finnes håp til direkte kvalifikasjon til EM-sluttspillet. Kun seier er godt nok, og det norske laget har redskapene til å hente tre poeng. Dynamikken i den kollektive landslagsmentaliteten er forutsigbar, og slik sett var Kings utlikning på overtid mot spanjolene langt viktigere enn bare det ene poenget. Oppturen i sluttminuttene ga velfortjent lønn for strevet – det var nesten noe unorsk over utfallet til slutt – slik det også er noe unorsk over dette laget som er i ferd med å finne seg selv.

Men en ting mangler før vi har et lag som kan hevde seg i et sluttspill: Vissheten om at dette laget kan vinne en tøff kamp når det gjelder som mest. I min tid på landslaget feilet vi igjen og igjen i disse avgjørende kampene, og min generasjon fikk sånn sett som fortjent da vi aldri opplevde et sluttspill.

Nye Norge må bryte forbannelsen. Først da kan et landslag ta steget inn i sluttspill igjen. Tirsdag kveld i Bucuresti kommer muligheten for Ødegaard og co.

Klopp med kurs mot tittelen

Etter seks serierunder i Premier League har Jürgen Klopps Liverpool full pott. Et lag uten svakheter, med perfekt mentalitet og imponerende organisering, er resultatet av tyskerens påvirkning over lang tid. Jürgen Klopp er manageren som kombinerer perfeksjonisme med positivitet. En bedre motivator finnes ikke i toppfotballen.

Snart fire år er gått siden Jürgen Klopp erstattet Brendan Rodgers som Liverpool-manager. Om vi løfter blikket og ser på klubbens utvikling gjennom denne perioden, tegnes et bilde av et prosjekt som nærmer seg perfeksjon. Klopp er Liverpool, og kulturen, laget, klubben og supporterne er formet i hans visjon om fotball.

Klopps Liverpool er historien mange små steg i riktig retning. Team GBs sykkel-guru Sir Dave Brailsford er mannen bak tanken om “marginal gains”, om de små forbedringene på mange områder som i sum gir en voldsom utvikling. På Merseyside har Klopp oversatt tankegangen til fotball, og Liverpool fremstår følgelig per i dag som favoritt til både å forsvare Champions League, og samtidig – endelig – hente PL-trofèet til en sulteforet fotballby.

Kulturen

Klopp startet med kulturen. Et godt fotballag er alltid fundert på fellesskapsfølelse og tanken om laget foran den enkelte. Dernest handler det om å tillegge seg gode vaner. Selvsagt i treningsarbeidet, men også i væremåte, kommunikasjon og levesett. Denne delen av lagbyggingen faller seg helt naturlig for Klopp. Tyskeren er seg selv fullt og helt i enhver sammenheng, spiller ikke skuespill, og oppnår derigjennom både å personifisere kulturen han bygger, samtidig som han kan hvile i en ekstremt krevende jobb.

Dette siste poenget virker å være undervurdert. Gjennom en lang karriere møtte jeg mange ulike managere, alle med egne strategier for å leve i managerrollen. Men det tæret på dem. Presset – og det evige kravet om forbedring – blir for mange managere ensbetydende med lidelse. Men Jürgen Klopp ser ut som en mann som ulik noen annen manager lever fint på toppen av fotballen. Er det gudstroen, den ukuelige positiviteten eller kjærligheten til spillerne?

Jürgen Klopp viser triumferende beviset på at han ble kåret til forrige sesongs beste fotballtrener i verden.
BEST: Tidligere denne uken fikk Klopp prisen som forrige sesongs beste trener. Foto: Flavio Lo Scalzo/Reuters

“Hva en fotballspiller kan gjøre med og uten ball er enkelt å fastslå. Men de dypere lagene – hvem de er, hva de tror på, hvordan de endte opp her, hva som driver dem, hva som venter dem når de drar fra trening – dette er de virkelige detaljene”

Jürgen Klopp

Klopp er mannen som bygger en ekte relasjon til spillerne. Og dette, kombinert med et fotballfaglig prosjekt som spillerne elsker, gjør at Liverpools spillere aldri vil se seg om etter andre klubber så lenge Klopp vil ha dem. Spillerne har under Klopp-æraen skjønt at de får ta del i noe spesielt, idet selve fotballens magi utspiller seg på Merseyside. Når du kjenner den magien er du hjemme som fotballspiller. Se på Jordan Henderson eller James Milner, og du ser spillere som har skjønt at Klopp vil lede dem til opplevelser de ikke trodde var mulig. Disse spillerne forlater aldri Anfield frivillig.

Transfermarkedet

Samtidig som spillergruppen skal påvirkes sportslig og mentalt (operasjonelt), består managerens jobb i å forsterke laget over tid (strategisk). Liverpool under Klopp er også historien om riktige disposisjoner i overgangsmarkedet. Tenk på van Dijk og Alisson og Fabinho, spillere som har adressert tydelige mangler i laget. Klopp er tålmodig, og bruker de riktige pengene på riktig tidspunkt. Laget forsterkes, han bygger kulturen videre og leverer resultater.

Konsekvensen er at enhver toppspiller med et visst perspektiv nå ville elske å komme til Liverpool. Og mens Klopps problem nå snarere er å finne gode nok spillere til å forbedre laget, så må man slå fast at Liverpool som klubb per nå er mer attraktiv en noen gang i klubbens moderne historie.

VINNERLAGET: Denne gjengen startet – og vant Champions League-finalen for Liverpool i juni. Foto: Paul Ellis/AFP

Fotballfag

Klopp tok med seg det tyske til Liverpool i 2015. Det var høy-oktan, gegenpress og puls i 200. Ofte fantastisk, noen ganger naivt, men med den viktige konsekvens at han fikk en godt trent og fryktløs spillergruppe. Balansen i laget ble adressert med Van Dijk og Alisson, samtidig som Klopp fortsatte å flikke på spillestilen. I 2019 rår han over en spillergruppe som bedre enn noe annet lag kan sverme en motstander når det kreves. Fronttrioen presser smalt, og Liverpools indreløpere jakter motstanders backer. Ankeret (se Fabinho mot Jorginho sist helg) går gjerne i høyt press slik at V´en på midten speiles i forhold til normalen.

Bakerst spiller Liverpool vitterlig med fire, men – med Klopps egne ord: “We play as if we had five at the back”. Dermed stuper Trent Alexander-Arnold og Andrew Robertson både i press og i angrep. Stopperne tar enda høyere utgangsposisjoner denne sesongen (defensive line), og Klopps kalkulasjon går på at det vanvittige presset vil smake mer enn det koster. Så langt har han regnet rett.

Dermed står Liverpool per dags dato med et lag som fremstår komplett, med spillere håndplukket til hver posisjon og med en felles tankegang som gjør Klopp til innovatøren i internasjonal fotball.

Marginal gains

På toppen av alt dette, som krydderet over kulturen, transferpolitikken og spillestilen, har Klopp og hans team tatt til seg tankegangen om de små forbedringene på alle felt. Under sommerens treningsleir i Frankrike ba Klopp den tyske surferen Sebastian Steudtner dele erfaringer om stresshåndtering. Spillerne ble her bedt om å holde pusten under vann. Ukomfortabelt, stressende og uvant, men med en universell moral: “The lesson was they can, if under pressure in a rough situation, push it and stay calm, they will go much further than they think they could.”

Mange vil flire av slike påfunn, så også med avgjørelsen om å ansette en egen innkast-spesialist. Danske Thomas Grønnemark har endret tankegangen i Liverpool, og ethvert innkast er nå enten langt, raskt eller smart. Innkast, denne mest vanlige av fotballens kjedelig detaljer, er enda et felt der spillerne er på tå hev.

IKKE TILFELDIG: Alt Liverpool gjør er det en plan bak. Foto: Paul Ellis/AFP

Og det virker. Da Roberto Firmino steg til værs i hjertet av Chelsea-forsvaret og headet inn Liverpools andre på Stamford Bridge sist søndag, var det alt annet enn tilfeldig. Assistent Peter Krawietz hadde definert svakheten i Chelsea-forsvaret i videomøtet før kamp, og Liverpools variant var trent inn på Melwood i etterkant av videomøtet. De små forbedringene forsterker Liverpool.

Ingen kan garantere seier i fotball. Dette enkle faktum er både fotballens forbannelse og fotballens evige tiltrekningskraft. Generasjoner av fotballtrenere har latt seg fortvile av tilfeldighetene, søkt desperat etter kontroll i kaotiske situasjoner, og bukket under i lidelsen som følger.

Men i Liverpool finnes en mann som møter enhver situasjon med et kritthvitt glis. Jürgen Klopp har en oppskrift som virker.

Det er aldri for sent å bli god

Fotballen er nådeløs. Trenere, media og fans er raske med å avskrive unge spillere som ikke slår igjennom ved første anledning. Men utvikling i fotball skjer over tid, og spillere som skytes i rakettfart ut på stjernehimmelen er unntakene, snarere enn regelen.

Kunsten for den som vil lykkes er å gjøre treningsarbeidet både i motgang og medgang. I tillegg skal man helst ha en trener som beholder troen og gir spillerne tid.

Liverpools Divock Origi kan illustrere poenget. Origi ble hentet til Liverpool av Brendan Rodgers i 2014, ble værende på lån i Lille 2014/2015, og ankom Anfield sommeren 2015, 20 år gammel. Da Rodgers fikk sparken og Jürgen Klopp ble ansatt, startet Origi faktisk Klopps fire første kamper. Klopp, som selv forsøkte å signere da 19 år gamle Origi fra Lille til Dortmund, likte Origis uvanlige blanding av god teknikk, høyt tempo og sterk fysikk.

I 2016 var Origi i ferd med å etablere seg som en viktig spiller for Liverpool, men i lokaloppgjøret mot Everton ble han offer i en fryktelig takling fra Ramiro Funes Mori. Sesongen var ødelagt for Origi.

Før sesongen 2016/17 hentet Klopp Sadio Manè fra Southampton, og senegaleseren leverte en praktsesong på Anfield. Før 17/18-sesongen ble Origi sendt til Wolfsburg, mens Klopp hentet Mohamed Salah til Anfield. Origi og Wolfsburg slåss mot nedrykk fra Bundesliga mens Liverpool endte i Champions League-finalen i Kiev.

Før 18/19-sesongen var Origi tilbake på Anfield, til tross for at mange eksperter og fans mente at Klopp burde selge belgieren. Overtidsmålet mot Everton forrige sesong var Origis personlige revansje, et nytt bevis på Klopps genialitet, og i 18/19- sesongen – og til tross for Salah, Firmino og Manè – viste Divock Origi sin verdi som Liverpool-spiller: Klopps “big game player” avgjorde borte mot Newcastle, satte to scoringer i den legendariske hjemmekampen mot Barcelona, og senket Tottenham i Champions League-finalen!

Og mannen som ikke engang satt på benken i åpningskampen forrige sesong, både startet og scoret i Liverpools åpningskamp mot Norwich forrige helg. I sin 100. Liverpool-kamp ble 24-åringen tatt av banen til stående ovasjoner på Anfield.

Etter Norwich-kampen uttalte Origi til engelske medier: “I have a lot of aspects to my game but I need to synchronise them with the game of Liverpool. I study the game better now. Being able to play in different positions up front has been very important to me. Now I understand the tactics part of the game better — how to press, how to choose my moments, when to express my creativity and when to play it simple.”

TIDLIG HØYT OPPE: Divock Origi i duell med Javier Mascherano i VM-kvartfinalen i 2014. Foto: Pedro Ugarte/AFP

Dette utsagnet vitner om en gutt som ble til en mann, et talent som ble til en “Premier League-performer”, en spiller som nektet å gi opp og som bestemte seg for å trene hardt og studere spillet. Origi tok tiden til hjelp, og Klopp ventet tålmodig. Gutten som startet VM-kvartfinale for Belgia som 19-åring, måtte vente fem år på den endelige anerkjennelsen som toppspiller.

Det ligger en viktig lekse her, både for spillere og managere. Dersom en spiller har de fysiske forutsetningene for å lykkes – noe Origi vitterlig hadde! – så er det evnen til å tåle motgang som avgjør om vedkommende blir god. En fotballkarrière er lang, og en karrière bygges ikke på uker. Snarere tar det flere år å nå sitt maksimale nivå. I løpet av disse årene vil de fleste talentfulle spillere rammes av frustrasjon, eller latskap i treningsarbeidet, eller fristelser utenfor fotballen. Dermed gir de manageren gode argumenter for å se til andre spillere. Men Origi ga seg aldri: “Whenever I came into Melwood, I came with a goal: to be as fit as possible.”

Den innstillingen er uslåelig. Den som beholder en slik innstilling over flere år blir god i fotball.

Origi gjorde arbeidet, men Klopp og co bygget kulturen som gjør at en ung spiller tar de tunge takene også i skyggen av storkampene.

I juli signerte Divock Origi ny kontrakt med Liverpool, og mye tyder på at Klopp endelig kan konstatere at det finnes back-up til Salah, Firmino og Manè.

Historien om Divock Origi stopper ikke her, men alle som elsker fotball kan lære noe allerede nå.