Solskjær mot stjernene

Ole Gunnar Solskjær satt med en hånd så dårlig at omtrent ingen andre enn nordmannen selv våget å tro på avansement til kvartfinalen i Champions League. Måten nordmannen ledet laget gjennom stormen i Paris gjør at det er umulig å ikke gi ham manager-jobben på permanent basis.

ENORM SEIER: Ole Gunnar Solskjær feirer etter kampslutt på Parc des Princes. Foto: Anne-Christine Poujoulat/AFP

0-2 fra første kamp på Old Trafford. Ingen Lingard, Martial, Matic eller Pogba, fire spillere som normalt ville vært selvskrevne i en offensiv sekser som Solskjær ville brukt i en slik kamp. Bortekamp mot et av Europas sterkeste hjemmelag, et PSG som har som hele sitt eksistensgrunnlag et dypt og inderlig ønske om Champions League-suksess. Med dette som utgangspunkt leverte Ole Gunnar Solskjær en europeisk kveld for historiebøkene, en mental og taktisk masterclass i kampledelse som selv den gamle mester Sir Alex Ferguson ikke kunne ha toppet.

Paris St. Germain hadde ballen (66% mot 34%), PSG hadde flest skudd (11 mot 5) og cornere (4 mot 0), men etter nesten hundre minutters fotballdrama i den franske hovedstaden sto en nordmann igjen med det bredeste gliset av alle. En fotballkamp Ferguson verdig, ispedd det moderne drama i form av VAR på overtid. Da Marcus Rashford sto klar til å skyte straffespark dypt inne i overtiden, sto tiden stille. Men Solskjærs elev sviktet selvsagt ikke. Det sto vel nærmest skrevet i stjernene at han skulle score.

Teksten fortsetter under høydepunktene fra oppgjøret!

Nøytrale observatører vil hevde at United var heldige (tidlig scoring, sjanser til PSG, VAR-avgjørelsen til slutt), men selvsagt var hell en helt nødvendig komponent i dette mirakelet. Solskjær sa på forhånd alle de riktige tingene. Han snakket om betydningen av et tidlig mål, og hvordan tidlig United-scoring ville sette skrekken i PSG-spillerne. Så skjedde nettopp det, og parisere som så for seg en festkveld måtte straks forholde seg til den potensielle skandalen. Sakte men sikkert svingte pendelen for den mentale kampen i favør United.

Eric Bailly var frustrert, utfordret av to PSG-spillere og feilet katastrofalt på 1-1 ved først å oppheve offsiden og siden sove i markeringsjobben. Det kunne ikke fortsette, og det taktiske grepet på Uniteds høyreside fra Solskjær demonstrerte nettopp den fleksible kampledelsen og taktiske forståelsen som blant andre undertegnede har etterlyst.

TOMMEL OPP: Kylian Mbappe kunne bare konstatere at det var Manchester United som tok seg til kvartfinale i Champions League onsdag. Foto: Franck Fife/AFP

En ting er hva vi ser på en fotballbane, en annen ting er hva vi kan utlede fra spillernes aksjoner på banen, deres kroppsspråk og ansiktsuttrykk. United-spillerne var helter i Paris. Med en skadeliste lang som et vondt år måtte Solskjær benytte hele troppen, og sjelden har vel en innbytterbenk i Champions League bestått av spillere hvis trøyenummere til sammen ble 240! Dalot (nummer 20), Chong (40) og Greenwood (54) fikk ta del i dette, og Solskjær vil kunne høste fruktene av en slik opplevelse i lang tid fremover.

For det blir en fremtid her, utvilsomt. Ole Gunnar har nå satt seg i en posisjon der det er utenkelig at Manchester United-hierarkiet kan unngå å gi ham jobben. Selv om Mauricio Pochettino skulle ta første tog fra London Euston til Manchester Picadilly, møte opp på Old Trafford og banke på kontordøren til Ed Woodward – Solskjær har jobben.

Bildene at Manchester Uniteds spillere, støtteapparat og bortefans i euforisk jubel i Paris-natten vil stå igjen som øyeblikket der Manchester United endelig var tilbake som en maktfaktor i engelsk og europeisk fotball. Ole Gunnar Solskjær har æren for det.

KOMMET FOR Å BLI: Det skal ekstremt mye til for at Ole Gunnar Solskjær ikke får Manchester United-jobben permanent nå. Foto: Anne-Christine Poujoulat/AFP

Kostbart poeng på Old Trafford

Det er lenge siden forventningene til Englands største oppgjør har vært høyere, men selve kampen mellom Manchester United og Liverpool ble et slags antiklimaks. Det manglet ikke på nerve, intensitet eller drama, men ingen av lagene fikk den forløsende scoringen. Til tross for at Liverpool tok tilbake ligaledelsen og United falt ut av topp fire: Jürgen Klopp har god  grunn til å se på kampen som en forspilt mulighet, mens Ole Gunnar Solskjær manøvrerte godt i en uvanlig fotballkamp.

Da lagene ble offentliggjort en time før kampstart på Old Trafford, fremsto Liverpool med ett som større favoritter enn man hadde trodd på forhånd. Jürgen Klopp kunne velge blant sine beste menn, mens Ole Gunnar Solskjær måtte klare seg uten Martial, og Lingard var bare frisk nok til en plass på benken. Som om ikke det var nok, også viktige Nemanja Matic manglet her, og Klopp må ha sett muligheten. To av tre i front-trioen hos United borte, sammen med limet på midten i form av Matic.

Slik var utgangspunktet, men det skulle bli langt verre for Solskjær: Ikke siden januar 2015 har et Premier League-lag måttet gjøre tre bytter før pause, men i tur og orden mistet Solskjær Herrera, Mata og deretter innbytter Lingard. I tillegg var Rashford preget etter en tidlig duell med Henderson. United var såret, slitt ned til siste mann, og Klopps angrepsmaskineri skulle bare male United i stykker.

Men Solskjær reagerte. Diamanten på midten ble kastet og laget kom ut til andre med Lukaku og Sanchez i kantrollene, mens den haltende Rashford helt riktig ble ofret i spissrollen der han gjorde minst mulig skade i det defensive arbeidet. United jobbet og jaget, mens Liverpools frustrasjon økte i takt med de feilslåtte angrepene. Salah ble nøytralisert av Shaw, Manè var usynlig, og på midtbanen klarte hverken Henderson eller Fabinho å sette tempo eller spille gjennom United-rekkene. Mot et B-preget United maktet Liverpool ikke ett kvalifisert angrep, ikke en farlig avslutning på mål!

Andreomgangen var en triumf for Solskjær, og et nederlag for Klopp, som helt sikkert så at dette var en unik mulighet til å vinne på Old Trafford. Men Liverpool fant aldri rytmen, kom aldri opp i gir, og det ble med spede og for enkle forsøk på å bryte igjennom. I stedet var det United som var nærmest seieren. Løftet frem av et uvanlig livlig Old Trafford vokste både McTominay, Pereira og utskjelte Sanchez i karakter, og Solskjær kunne oppsummere kampen som en historie der også hans andrerekke av spillere viste seg oppgaven verdig. Et viktig kapittel i narrativet om at alle er viktige brikker i laget.

Jürgen Klopp på sin side oste av frustrasjon i intervjusonen etter kamp. Selv om Liverpool vitterlig tok tilbake ligaledelsen, så er det vanskelig å se for seg at de blir mestere om ikke angrepsspillet kommer tilbake på toppnivået. Til det er Manchester City for imponerende.

Solskjær kan måtte se en fryktelig skadeliste på trening i morgen, og Uniteds medisinere må komme til  bunns i strekkskadeproblematikken. Er det intensiteten i ny spillestil som gir mannefall?

Klopp må stille seg et lignende spørsmål; er det intensiteten over en lang sesong som gir seg utslag i toppspillere som nå mangler det siste lille som vipper kampene?

Begge managere står dermed med store utfordringer i tiden fremover. Solskjær vil måtte lene seg på reservespillere, mens Klopp må forsvare en marginal ledelse i ligaen med sine beste spillere te stykke unna toppformen. Poengdelingen på Old Trafford kan komme til å koste mye for begge.

Klopp mot Bayern

Tirsdag kveld møtes to giganter i europeisk klubbfotball når Liverpool tar imot Bayern München til første oppgjør i deres åttedelsfinale i Champions League. Klubbene har faktisk ikke møtt hverandre siden 1981, men for Liverpool-manager Jürgen Klopp er motstanderen både spesiell og velkjent.

Bayern München er verdens største klubb målt i antall medlemmer (291.000). En seiersmaskin som har vunnet den tyske ligaen 16 ganger siden Liverpool sist vant den engelske ligaen. De tyske mesterne har seks seriemesterskap på rad, en rekke som begynte etter Klopps doble seriegull med Dortmund. Bayern er et imponerende prosjekt, og Klopp har nok lært litt om både lagbygging og klubbutvikling av sitt langvarige forhold til den tyske storklubben. Når de nå møtes til åttedelsfinale, kan ingen av klubbene akseptere å ryke før kvartfinalene i Champions League.

GAMLE KJENTE: Arjen Robben og Bayern er en motstander Jürgen Klopp kjenner bedre enn de fleste. Her fra en 3-0-seier til München-laget i Klopp og Dortmunds egen storstue i november 2013. Foto: AFP/Patrik Stollarz

Anfield tirsdag kveld, «The Reds» møter «Die Roten», og Jürgen Klopp kjenner begge lag ut og inn. Liverpool-manageren har studert sin motstander oftere og grundigere enn noen andre på sin reise fra 2. Bundesliga til toppen av Premier League. Av alle lag Jürgen Klopp har møtt som manager, troner Bayern suverent øverst med 29 møter. Rivaliseringen mellom Bayern og Borussia Dortmund under Klopp (2008-2013) var den drivende kraften i tysk fotball, og dette oppgjøret sto i front i den taktiske utviklingen av Bundesliga i en årrekke. Klopp kjenner Bayerns spillere, system og filosofi, og dette er kunnskap han bruker for alt det er verdt i forberedelsene til kampen.

Klopp er full av respekt for tirsdagens motstander, noe 16 tap på 29 møter har sørget for. Men respekten er gjensidig; Bayern-president Uli Hoeness har avslørt at klubben ønsket seg Klopp som manager sommeren 2008, da Klopp endte med å gå til rivalen Borussia Dortmund. Bayern endte i stedet med å gå for Jürgen Klinsmann, og man kan kanskje hevde at de fikk feil Jürgen …

Dermed vet Klopp dette: Bayern München har over lang tid utviklet en spillestil der overvekt i ballinnehav spiller en sentral rolle i fotballfilosofien, en spillestil der tanken er å kvele motstander på egen halvdel med pasninger, bevegelser og mange i motstanders felt ved innleggssituasjoner. Maskinfotball er en tysk fotballfloskel, men like fullt en passende beskrivelse på Bayerns spillestil.

Spørsmålet er om Bayern er modige nok til å spille sitt spill på Anfield? Når Bayern er Bayern, står ofte stopperne Boateng og Hummels på midtstreken eller til og med inne på motstanders halvdel. Et slikt kampbilde vil være en gave til Liverpools frontspillere, idet både Salah, Firmino og Mané kan kontre med dødelig tempo og effektivitet. Dermed er det fullt mulig at Bayern-trener Nico Kovac velger en mer avventende inngang til kampen.

Men merk følgende: Om Kovac velger en forsiktig tilnærming, vil Bayern samtidig tvinges til en kampplan som ligger langt fra storklubbens DNA. Bayern-maskineriet er vant til å forsvare seg høyt, de er lite komfortable med å ligge lavt i banen, forsvare egen boks mot mange motspillere og det elektriske tempoet som Klopp forsøker å installere i sine spillere på de berømte europeiske Anfield-kveldene.

MAI 2013: Jürgen Klopps Dortmund måtte se Bayern vinne både serie, cup og Champions League i 2012/13. Her er tyskeren i heftig diskusjon med tidligere Dortmund-profil og daværende Bayern-direktør Matthias Sammer under seriekampen i mai. Rafinha er nettopp blitt utvist, men Bayern holdt stand og sikret 1-1 i Dortmund. Foto: AP/Martin Meissner

Klopp på sin side vet at Liverpool må vinne på Anfield. I en sesong der Liverpool har tatt store steg og leder Premier League, har borteprestasjonene i Europa vært store skuffelser (Napoli, Paris, Beograd). Klopp kan ikke reise til returoppgjøret på Allianz Arena med et dårlig utgangspunkt.

Dermed ligger alt til rette for en feiende flott fotballforestilling tirsdag kveld. Liverpool vil profitere på frenetisk tempo, mens Bayern vil forsøke å kontrollere kampen, bruke tid både med ballen og ved avbrudd i spillet.

I teknisk sone står en tysker som bygde sin manager-karriere i sterk rivalisering med kveldens motstander. To giganter, «The Reds» mot «Die Roten», England mot Tyskland, tempo mot kontroll, gegenpress mot ordnung muss sein! Innrammet i Champions League-prakt blir dette et oppgjør for historiebøkene.

Toppnivået i fotballen

Ole Gunnar Solskjærs vikariat som Manchester United-manager har engasjert hundretusenvis av fotballinteresserte nordmenn de siste ukene og månedene. Solskjærs vinnende vesen, hans væremåte i møte med spillere og media, og lagets flotte resultater under nordmannens ledelse har ført til beundring og diskusjon i de tusen hjem, rundt kaffemaskinen på arbeidplasser over hele landet og i sosiale medier.

Solskjær fikk sitt første nederlag tirsdag kveld da PSG reiste fra Old Trafford med 2-0-seier i første åttendelsfinale i Champions League, et utgangspunkt som gir et svært vanskelig returoppgjør for Solskjær og United i Paris 6. mars.

I etterkant av kampen skrev jeg et blogginnlegg med tittelen “Solskjærs begrensning”, der jeg argumenterte for at Solskjær har til gode å demonstrere taktisk spill på det øverste nivået. At alt annet han har gjort har vært nærmest perfekt og svært imponerende, gikk vel også ganske klart frem av teksten:

Som nevnt, Solskjær og United engasjerer, ikke minst i den skandinaviske supporterklubben som i disse dager opplever at nye medlemmer renner inn i som følge av Solskjær-effekten. Men – heldigvis – ikke alle var enige i min analyse etter PSG-kampen, og ansvarlig redaktør Dag Langerød publiserte i går sitt syn på saken på United.no.

Kun medlemmer i supporterklubben kan lese hele saken, men Langerøds hovedpoeng er at min konklusjon om at Solskjær foreløpig har til gode å demonstrere taktisk spill på det øverste nivået ikke holder.

Langerød skriver på United.no:

«Jeg har ingen problemer med å erkjenne at disse to tingene skjedde. Vi slet i 2. omgangen mot Tottenham, og med fasit i hånd så var United et svakere lag etter pause enn før mot PSG.
Men å dermed skulle påstå at Solskjær har begrensninger eller har til gode å demonstrere taktisk spill på det øverste nivået? Skivebom, mener jeg.
Det er en ren og skjær tabloid fremstilling av noe som er så uendelig mye mer komplisert. Jeg må innrømme at jeg hadde forventet et mer nyansert bilde, selv om det er Solskjær og jeg vet at alt norsk presse gjør om ham selger.»

Thomas Tuchel (til høyre) og Paris Saint-Germain fikk med seg 2-0 fra Old Trafford mot Ole Gunnar Solskjærs Manchester United tirsdag kveld. Foto: Erik Johansen / NTB scanpix

Før jeg imøtegår synspunktene til Langerød, la meg først understreke at dette selvsagt er vennskapelig diskusjon omkring fotball, noe mange av oss liker å bedrive innimellom alle andre og viktigere oppgaver vi fyller dagene med! Men Solskjær og United engasjerer, og mange har utbytte og glede av diskusjon og økt forståelse om et tema som er på manges lepper nå om dagen. Det gjelder ihvertfall undertegnede og Langerød, som jeg fra tiden på landslaget kjenner som en dyktig journalist og en kvalifisert fotball-mann.

Innledningsvis vil jeg si at Solskjærs 56 dager som United-manager totalt sett har vært en oppvisning og et eksempel til etterfølgelse for managere i toppfotballen: Solskjær har nesten utelukkende sagt og gjort de riktige tingene. Han har flyttet fokus fra person (José Mourinho) til lag, han har samlet klubben og supporterne, og han har kombinert riktig kommunikasjon med en rekke resultater som har løftet Manchester United tilbake til et nivå der klubben hører hjemme. Kristiansunderens påvirkning på spillerne har vært dypt imponerende, og han har med rette mottatt hyllest fra en hel verden av diskuterende fotball-entusiaster.

Likevel vil jeg tro at alle som bryr seg om United og Solskjær vil ønske velkommen en analyse av hva som gikk galt da Solskjær gikk på sitt første tap (0-2 PSG), da han for første gang møtte fotballens toppnivå, representert ved sluttspillet i Champions League. Bloggen min i etterkant av kampen var en slik analyse.

Min konklusjon kan oppsummeres som følger:

«Solskjær har til gode å demonstrere taktisk spill på det øverste nivået.»

Langerøds konklusjon er som følger:

«Nei, jeg synes denne konklusjonen var altfor lettvint, den kom altfor tidlig og er derfor også direkte feil!»

Managerne i toppfotballen har en ekstremt kompleks og krevende jobb. Som nevnt over, jeg mener Ole Gunnar Solskjær har demonstrert at han behersker nesten alle komponenter i manager-jobben, men han har til gode å demonstrere taktisk spill på det øverste nivået.

La oss derfor definere hva som er taktisk spill på det øverste nivået, det vanskeligste i fotballfaget og det som til syvende og sist skiller de internasjonale topp-managerne fra alle de andre:

Alle managere kommer til kampen med elleve utvalgte spillere og en taktisk plan for kampen. Denne er gjennomgått og kommunisert til spillerne, og dette fører til et gitt kampbilde, representert ved overtak til et av lagene, eventuelt stillingskrig, som tilfellet var i førsteomgangen mot PSG. De beste managerne er i stand til å skaffe seg et spillemessig overtak utover i kampen. Gjennom bytter og taktiske justeringer underveis klarer de å svinge kampbildet i sin favør, og sånn sett er fotball på toppnivå et sjakkspill mellom to trenere og deres evne til å gjøre grep i et dynamisk bilde.

Det er nettopp denne egenskapen – taktisk spill, under kampen, på det øverste nivået – som Ole Gunnar Solskjær har til gode å demonstrere. Det er altså ikke skivebom å hevde dette, det er faktisk helt presist.

Ole Gunnar Solskjær vant 1-0 mot Mauricio Pochettino, men det var takket være David De Gea. Foto: NTB Scanpix

Ved to anledninger – Tottenham borte og PSG hjemme – har Solskjær blitt utkonkurrert av henholdvis Mauricio Pochettino og Thomas Tuchel. Disse har gjennom sine disponeringer skaffet laget sitt et spillemessig overtak over United, og sånn sett vunnet sjakkspillet i teknisk sone.

Merk at det ikke spiller en rolle at United faktisk slo Tottenham på Wembley. Pochettino kan gjøre mye, men han kan ikke sparke ballen i mål eller forhindre David De Gea fra å levere en praktkamp i United-målet. Managerens eneste påvirkning på laget når kampen først er i gang, foregår gjennom valg av bytter, kommunikasjon til spillerne og eventuelle formasjonsendringer underveis. Pochettino og Tuchel var bedre enn Solskjær på dette øverste og mest kompliserte nivået i manager-jobben.

Og selvsagt skulle det bare mangle! Ole Gunnar Solskjær har svært lite erfaring med dette, målt mot drevne fotballtenkere som Pochettino og Tuchel. Jeg skriver da også at Solskjær, med sin lærevillighet og analytiske tilnærming, har de beste forutsetninger for å utvikle et taktisk og dynamisk motspill (eller med annet navn Plan B). I noen av de mest intense og kompliserte Premier League-kampene (for eksmepel oppgjør Klopp/Guardiola/Pochettino) ser vi ikke bare Plan A og B, men ofte Plan C. Inngang til kampen, motspill, nytt motspill, nytt motspill, nytt motspill….. Det er det som gjør disse oppgjørene så ufattelig fascinerende og imponerende!

Så nei, Langerød, konklusjonen er ikke lettvint, for tidlig eller feil, den er basert på nitidig studie av hva Solskjær har gjort og ikke gjort, målt opp mot de taktisk mest kompliserte toppkampene jeg har dekket for TV 2 de siste 30 månedene etter at jeg la opp som aktiv spiller. Konklusjonen bygger også på 15 års erfaring fra toppfotballen med hundrevis av kamper under ledelse av mange ulike managere, mot noen av verdens beste lag og trenere.

TV 2s fotballekspert og tidligere landslagsstopper Brede Hangeland mener Ole Gunnar Solskjær fortsatt har mye å bevise som manager. Foto: Erik Johansen / NTB scanpix

Slike diskusjoner er i min verden det mest interessante med fotballen, og mange går i en vanlig felle, nemlig å trekke inn kvaliteten på lagene. For eksempel vil mange hevde (med rette) at United hadde et svakere lag enn PSG i andreomgangen (på papiret). I en diskusjon om taktisk disponering av mannskapet er selvsagt kvaliteten på spillerne irrelevant. En manager har til enhver tid elleve spillere på banen, han har de spillerne han har, og spørsmålet vi utenforstående kan still oss er i hvilken grad managerne disponerte sine ressurser på best mulig måte? Solskjær disponerte ikke sine spillere perfekt hverken i andreomgangen på Wembley eller i andreomgangen på Old Trafford tirsdag. Ved perfekt disponering ville United spillemessig vært mindre underlegne enn de faktisk var.

En annen logisk feilslutning er å peke på at andre topptrenere (Guardiola, Mourinho, Klopp, Pochettino med flere) også har blitt utkonkurrert taktisk. Ja, selvsagt har de det, de har da også stått i teknisk sone i langt flere toppkamper. Solskjær har nylig møtt dette nivået, og det er derfor helt relevant å påpeke at han har til gode å demonstrere taktiske evner som gir spillemessig overtak utover i kampen på det øverste nivået.

Videre er det en feiltolkning å lese bloggen etter PSG-kampen som kritikk eller stikk til Solskjær. Det er analyse. En analyse er et forsøk på objektivt å beskrive hvordan fotballkampen var, og hvorfor den ble som den ble. Et analytisk blikk på en fotballkamp bør være egnet til å forbedre laget til neste kamp, det er derfor samtlige toppmanagere bruker masse tid på å analysere kampene med spillergruppen.

Onsdag kveld slo Tottenham Borussia Dortmund 3-0 på Wembley. Stillingen til pause var 0-0, og Mauricio Pochettino brukte pausen til å vise sine spillere videoklipp for å overbringe sin taktiske plan for andreomgangen. 3-0 etter pause var resultatet av Pochettinos sjakkspill. Dette er fotballens øverste nivå for managerne: taktisk spill og dynamisk endring av kampbildet mens kampen pågår!

Oppsummert, jeg står for dette: Ole Gunnar Solskjær har demonstrert de fleste egenskaper som kreves for å bli en topp-manager, bortsett fra en, den taktiske evnen til å vippe en toppkamp i sin favør mens kampen spilles. I ukene som kommer får Solskjær nok av muligheter til å demonstrere nettopp det, i møte med Chelsea, Liverpool, PSG, Arsenal og Manchester City.

Da skal Ole Gunnar Solskjær spille fotballsjakk mot Sarri, Klopp, Tuchel, Emery og Guardiola. Han kommer til å lære fort.

Med ønske om feiende flott fotball og faglige diskusjoner,

Brede

Solskjærs begrensning

I 53 dager gikk Ole Gunnar Solskjær nærmest på vannet som Manchester United-manager. Elleve kamper uten tap (ti seire) har ført til at flere og flere har tatt til orde for at styret i Manchester United ikke trenger å lete lenger enn til manager-kontoret for å finne klubbens permanente manager etter sesongen. Men oppgjøret mot Paris St. Germain i går kveld viste at nordmannen foreløpig mangler den taktiske finessen som kreves på det øverste nivået. Solskjær må lære fort om han skal forlenge sitt opphold på Old Trafford.

Nesten alt Ole Gunnar Solskjær har gjort som United-sjef har vært uangripelig. Spillergruppen, fansen og klubben hadde desperat behov for positivitet og entusiasme da nordmannen tok dirigentpinnen etter José Mourinhos avskjed. Like iøynefallende var nødvendigheten av å fremsnakke både spillere, lag og klubb etter uker og måneder med Mourinhos ensidige ego-tripp. Solskjær leverte på begge jobbkriterier, og koblet med et imponerende oppsving i resultater tok Solskjær Manchester United til høyder som Mourinho aldri ville vært i stand til.

NEDTUR: Ole Gunnar Solskjær mistet Jesse Lingard med skade. Deretter mistet han sin ubeseirede tilværelse som Manchester United-manager. Foto: Erik Johansen / NTB scanpix

Men positivitet og riktig kommunikasjon tar deg bare til et visst nivå i fotballen. På det øverste nivået, eksemplifisert med sluttspillet i Champions League, er managerens taktiske evner ofte det som skiller vinnere fra tapere.

Førsteomgangen var jevnspilt på Old Trafford. Solskjær stilte i sin vante 4-2-3-1-formasjon med Pogba i fremskutt midtbanerolle og trioen Martial, Lingard og Rashford jagende på topp med løpskraft og tempo. Med de hvite brikkene kom tyske Thomas Tuchel til Manchester med PSG i 3-4-3, en nøye gjennomtenkt taktisk tilnærming. Tanken til Tuchel var å skape kaos på Uniteds backplasser, idet Young og Shaw konstant måtte forholde seg til både PSGs vingbacker (Bernat/Dani Alves) og innoverkantene (Di Maria/Draxler). Kylian Mbappé vekslet mellom å strekke i bakrom og å droppe ned for å motta ballen i mellomrommet. Det var en taktisk batalje, men også en kamp om å utvise mot: PSGs tre stoppere måtte i korte perioder håndtere Uniteds angrepstrio 1v1, kun beskyttet av Marquinos og Veratti. Tuchel lot sine vingbacker og front-trio stå høyt i grunnspillet, og United fikk rom å boltre seg i, men måtte samtidig til enhver tid se seg over skulderen for å vurdere den franske trusselen.

Tuchels andre sjakktrekk var å la Marquinhos fotfølge Paul Pogba. Pogba har vært Uniteds talisman under Solskjær, og Tuchel visste at han måtte begrense verdensmesterens innflytelse på kampen. Det ovenstående taktiske bildet førte til stillingskrig og få åpninger i førsteomgangen.

Solskjær fikk to avgjørende problemer rett før pause, da både Lingard og Martial måtte gå ut med skade. Etter min vurdering gjorde nordmannen her en klar feilvurdering med å sette inn både Mata og Sanchez i kantrollene. Alexis Sanchez er en skygge av seg selv, jeg kan knapt huske å ha sett en spiller falle så dramatisk i kvalitet på et år. Helt konkret mangler Sanchez både forståelsen og viljen til å gjøre kantjobben som Martial og Lingard gjør. Juan Mata har forståelsen, men sliter med altfor dårlig tempo på dette nivået.

TVUNGET TIL TO BYTTER: Ole Gunnar Solskjær instruerer spillerne sine fra sidelinjen på Old Trafford tirsdag. Foto: Erik Johansen / NTB scanpix

Konsekvensen var tydelig fra start i andre omgang: Der flankene før pause hadde vært et spill/motspill om hvem som utviste størst mot, feiget Sanchez og Mata ut og ble liggende som henholdvis venstre og høyre back i det som lignet en sekser i United-forsvaret. Backene Young og Shaw må også ta ansvar for at de ikke maktet eller ønsket å jage Mata/Sanchez fremover, i en periode der PSG vendte kampbildet i egen favør. Men størst ansvar må manager Solskjær ta. Først og fremst ved valgene han gjorde da byttene måtte komme, dernest ved at han ikke var i stand til å foreta justeringer når PSG-dominansen begynte.

Det er god grunn til å tro at Lukaku burde vært et av byttene, trolig på bekostning av Juan Mata som faller igjennom på tempoet som kreves i en kantrolle. Lukaku inn på topp og Rashford ut på kant ville opprettholdt kontrings- og bakromstrusselen som United så sårt trengte for å holde PSG tilbake.

Når Solskjær gjorde sine valg og det helt tydelig var mislykket, var han aldri i stand til å instruere sine backer og kanter til å løse floken og spille med større mot og offensiv vilje. Og hva med Pogba, mottok han noengang instrukser for å løsrive seg fra Marquinhos jerngrep? Det var lite som tydet på det frem til Pogba mistet hodet og taklet seg ut av et retur-oppgjør som nå fremstår som en totalt uoverkommelig oppgave for Manchester United.

Helt konkret har Solskjær til gode å demonstrere taktisk fleksibilitet og en troverdig plan B i storkampene. Ved to anledninger – i andreomgangen på Wembley mot Tottenham og i andreomgangen mot PSG – har han blitt outsmartet av klokere og mer erfarne fotballhoder i Mauricio Pochettino og Thomas Tuchel. Solskjær kan selvsagt fremdeles demonstrere denne egenskapen – han er kjent for å analysere fotball og lære fort – men det blir han også plent nødt til å gjøre veldig snart. For storkampene står i kø denne våren, når United skal opp mot Chelsea, Liverpool, Paris St. Germain, Arsenal og Manchester City i løpet av en periode på fem uker som trolig vil avgjøre hvorvidt Manchester United ansetter Solskjær permanent eller ikke.

Tross Manchester Uniteds imponerende resultateter under Ole Gunnar Solskjær, den iskalde taktiske analysen fotballens topptrenere gjør av United er følgende: Ved å nøytralisere Uniteds kontringstrussel på flankene og ta ut Paul Pogba av kampen reduseres Manchester United til en samling enkeltspillere som mangler kvaliteten og samhandlingen som gir overtaket på det absolutte toppnivået i fotballen. United har en skrikende mangel på idéer i oppspillsfasen, og om Pogba og kontringene tas bort, er United et ganske ordinært lag. 

Her ligger Ole Gunnar Solskjærs store utfordring: Jobbsøknaden om permanent ansettelse må kunne vise til taktisk fleksibilitet og motspill overfor motstandere som har forberedt mottrekk mot nordmannen.

Hva er Solskjærs neste trekk?

«This does not f***ing slip…»

Relatert bilde

Position

Club

Games

Won

Drawn

Lost

Points

1

Liverpool

24

19

4

1

61

2

Manchester City

25

19

2

4

59

3

Tottenham

25

19

0

6

57

 

Februar 2019.

Tabellen i Premier League leses over hele den fotballinteresserte verden. Tretten runder (+1 for Liverpool) gjenstår før mesterne skal kåres, og Liverpool har pole position. Tabellen leses også i garderoben på Melwood, der Liverpools spillere forsøker å holde fokus på neste pasning, neste kamp, neste oppgave. Men alle, inkludert manager Jürgen Klopp, vet at presset på Liverpool-spillerne vokser for hver dag som går. Hvordan sorterer man tankene i denne situasjonen?

This does not slip…

Premier League-historien er full av dramatiske øyeblikk, men det skal godt gjøres å slå dramaet fra 2015. Liverpool slår tittel-rival Manchester City 3-2 på hjemmebane og har stø kurs mot ligatittelen. Captain Fantastic Steven Gerrard samler sine tropper i en sirkel på Anfield-gresset og formidler de nå velkjente ordene:

“This does not fucking slip!”

Men det er akkurat det det gjør.

Det glipper. For Steven Gerrard, som sklir i det avgjørende øyeblikket som Chelsea utnytter og vinner på Anfield.

Og tittelen glipper for Liverpool idet Manchester City går forbi på målstreken.

Ventetiden på ligagullet forlenges, og Gerrard er dømt til et liv i visshet om at det glapp da det gjaldt som mest….

Det er 29 år siden Liverpool sist tok tittelen i Englands øverste divisjon. Det finnes ikke en klubb i verden der desperasjonen etter et seriegull er større enn på Merseyside. Blant Liverpool-supportere over hele verden er livet nærmest satt på vent, hver kamp en langsom seigpining mot målet.
Skal det endelig lykkes?

Midt i denne stormen av historie, forventninger og følelser står en manager og en spillergruppe som griper etter noen av fotballens mest kjente og politisk korrekte floskler: En kamp av gangen, vi må leve i øyeblikket, ikke tenke konsekvenser, være offensive i hodet.

Enkelt å si, nær umulig å gjennomføre.

Psykologien vil avgjøre Liverpools skjebne, ikke fotballferdighetene. Liverpool har denne sesongen vist et nivå på banen som er mer enn godt nok til å dra dette i land, men med fjorten kamper igjen av sesongen aner vi konturene av spøkelset på Anfield. Frykten for å trå feil, redselen for å bli syndebukk. Selv den sterkeste vinnerskalle kan klappe sammen i denne virkeligheten.

Jürgen Klopp gjør som vanlig det meste riktig. “Vi skal nyte denne situasjonen”, sier Klopp, og hva annet kan han si? Problemet er bare at han leder en spillergruppe som sant nok har serievinnere i garderoben, men bare en (James Milner) som virkelig har tatt del i et lag som har vunnet Premier League (to ganger med Manchester City). Situasjonen Liverpools spillere befinner seg i kan forberedes og trenes på, men den kan ikke fullt ut beherskes uten erfaring. En erfaring som først kommer når, og hvis, Liverpool blir mestere.

KUN ETT POENG SIST: Jürgen Klopp og Liverpool måtte tåle å bli holdt til 1-1 av Leicester på eget gress i forrige Premier League-runde. Foto: Reuters/Carl Recine

Derfor er dette upløyd mark for Liverpool-stjernene. Derfor er de underlagt helt vanlige menneskelige mekanismer om konsekvenstenkning. Derfor kjemper de en konstant mental kamp i kampen, en kamp om å være i øyeblikket heller enn å være i fremtiden. En kamp mellom hva gjør jeg nå og hva hvis sånn og sånn skjer? En slitsom, ensom kamp, en kamp som skiller mestere fra nesten-mestere.

Det er en ensom kamp fordi ingen fullt ut kan forstå den. Kun i garderoben finnes det forståelse. Tenk deg spillernes liv utenom garderoben i disse avgjørende ukene: Alt og alle minner dem om tabellsituasjonen. De kan ikke møte et menneske, åpne en avis eller kaste et blikk på telefonen uten å bli minnet på den historiske muligheten. This does not slip!

Dermed er det selvsagt forståelig at lekenheten, soliditeten og uangripeligheten som Liverpool viste i høstsesongen er borte. Liverpool har haltet seg gjennom januar måned, spillerne har løpt gjennom kamper der bare det å løpe er en prestasjon. Bare det å fortsette mot målet er beundringsverdig.

Jürgen Klopp vet hva dette handler om. Det handler om å skape en egen virkelighet og et klart skille mellom garderoben og resten av verden. Det handler om å overbevise spillerne – og la spillerne overbevise seg selv – om at ingen andre kan gjøre det. Det er heller ingen andre man heller ville hatt til å gjøre det! Det vil svinge mellom tro og tvil, pågangsmot og frykt, vilje til et steg frem eller et fortvilt steg tilbake. Psykologien i å forsvare en ledelse vil herje med Liverpool-hodene frem til mai, og koblingen mellom psykologi og prestasjon vil være tydelig for alle som har satt livene sine på vent mens dramaet utspiller seg.

Denne helgen har Tottenham har vunnet, og Manchester City har kortet ned Liverpools forsprang til 2 poeng. Presset øker. Konkurrentene jakter de røde fra Merseyside som sultne ulver.

Nå er det London Stadium mandag kveld som gjelder for Liverpool. Et West Ham med tre bortetap på rad har likevel minnene fra en seier over Arsenal i siste hjemmekamp. Dette er en kamp som Liverpool ville vunnet greit i høst. Et åpent og ambisiøst West Ham ville vært en gave til et solid og kontringssterkt Liverpool. Men mer enn en fotballkamp er dette en psykologisk kamp for gjestene. Dette er kampen om hodene i Liverpool-garderoben.

Dette er ett av fjorten hinder på veien mot udødelighet.

Hva nå, Arsenal?

Arséne Wenger satt tjue år som manager for Arsenal Football Club. Mot slutten av hans karriere i Nord-London var de fleste enige om at Arsenal trengte en ny start.

Inn kom spanjolen Unai Emery, og både spillere og fans samlet seg bak den nye sjefen. Etter en halv sesong som sjef står prosjektet til Emery og vipper mellom suksess og fiasko. Kampen mot Chelsea på lørdag fremstår avgjørende i så måte.

TØFF OPPGAVE: Unai Emery overtok ansvaret etter Arséne Wenger i fjor sommer. Her fotografert under Champions League-møtet mellom PSG og Arsenal høsten 2016. Foto: Franck Fife/AFP

Oppgaven Unai Emery tok på seg sommeren 2018 kan på ingen måte undervurderes. Å ta over en toppklubb i Premier League etter to tiår med stabilitet og titler må være tett opp mot den vanskeligste oppgaven for en manager, bare spør Sir Alex Fergusons etterfølgere i Manchester United.

Emery fikk to oppgaver av Arsenal-styret: Skape en ny og fremtidsrettet identitet i Arsenal-laget, og sørge for at klubben kommer i topp fire, som gir spill i Champions League neste sesong. For å klare det siste måtte han klare det første, men hvilken identitet har dette mannskapet til Emery?

Tross en tung start denne sesongen (to tap for City og Chelsea), kom etterhvert Arsenal i seiersgir. Utover høsten spilte laget tidvis glitrende fotball, og 4-2-seieren over erkerival Tottenham var et naturlig høydepunkt så langt.

På sitt beste er Arsenal en fryd å oppleve. Emerys kongstanke er et lag som dominerer kampene. Hurtig spill i lengderetningen, taktisk fleksibilitet og mot til å spille seg fri bakfra. Når det virker, er det fotball på sitt aller beste. Bevegelsen, kreativiteten og tempoet går opp i en høyere enhet.

Men Emery har også nok av problemer:

Skader

Nær sagt som vanlig har Arsenal kommet til et punkt der sentrale spillere er ute av spill i lengre perioder. Særlig har dette gått ut over forsvarsleddet, der Arsenal har måttet stille med altfor mange ulike konstellasjoner. Resultatet av dette er 32 baklengsmål etter 22 kamper, ti flere enn nærmeste konkurrent i topp fire (Tottenham, 22). Det er i ferd med å feste seg et inntrykk i Premier League av at Arsenal er «soft» i bakre ledd, noe både Southampton, West Ham og ikke minst Liverpool har demonstrert den siste tiden. Emerys høyrisiko-spill bakfra er i sannhet høyt spill, for når det virker er det glimrende, men forsvaret er og blir en akilles-hæl for Arsenal. Savnet av en sjef i forsvaret er skrikende. Hverken Mustafi, Holding, Sokratis eller Koscielny ser ut til å være lederen og samlingspunktet Emery trenger. Da hjelper det heller ikke at Petr Cech, keeperlegenden som har naturlig autoritet i garderoben, har annonsert at han legger opp til sommeren.

FOR SÅRBARE: Verken Laurent Koscielny eller Sokratis Papastathopoulos har klart å holde Arsenal-forsvaret. Her i duell med Tottenhams Harry Kane under kvartfinaletapet i ligacupen på Emirates i desember. Foto: Ben Stansall/AFP

Tilfellet Özil

Mezut Özil signerte ny langtidskontrakt i fjor, og tjener i følge rapportene 300.000 pund i uka, en enorm lønn sammenlignet med resten av troppen. Etter den dramatiske exiten fra det tyske landslaget sist sommer har Özil slitt med å finne et stabilt toppnivå under Emery. Mange småskader – eller er det småskader? – og faktum er at Arsenals store stjerne fremstår som et usikkert kort for Emery. En slik situasjon er gift i en garderobe, bare spør Aaron Ramsey, som har måttet vike i direkte konkurranse om samme posisjon som Özil, og som etter alle solemerker er på vei til Juventus.

SKUFFET: Mesut Özil depper under oppgjøret mot Brighton på Boxing Day. Tyskeren ble byttet ut ved pause i 1-1-kampen, og har ikke vært på banen for Arsenal siden. Foto: John Sibley/Reuters

Balansen i laget

Kan Emery stole på laget sitt? Det virker åpenbart at Aubameyang, Lacazette og Özil ikke kan spille samtidig. Emerys tre beste offensive spillere bidrar så lite defensivt at manageren må foreta en vurdering av motstanderen før han velger sitt mannskap. Dersom motstanderen har kraft og kvalitet til å legge press på forsvarsrekken, har Emery ikke råd til for mange gratispassasjerer i angrepsleddet.

Moralen i laget

De siste ukene har vi sett eksempler på at Arsenal har kastet inn håndkleet. Fadesen på Anfield var en pinlig affære, en kamp der Arsenals spillere virket motløse og uten evne til i det minste å stå opp i den fysiske bataljen. Enda mer urovekkende var forrige helgs tap mot London-rival West Ham. Hvor var desperasjonen og raseriet i sluttminuttene på stillingen 0-1? Hvem signaliserte med kroppsspråk og kommunikasjon at dette var uakseptabelt?

Must-win mot Chelsea

Chelsea ankommer Emirates lørdag kveld med et seks poengs forsprang på Arsenal. Emery har uttalt følgende:

«In terms of getting into the Champions League and finishing in the top four, which is our main objective, it is true that we are not there right now.
At Arsenal, it’s maybe the first time I feel that I have the support to build up from the bottom in order to get where we want to be.»

Om Emery har full støtte ovenfra i prosessen med å gjenreise Arsenal er det selvsagt helt riktig av klubbens eiere, men fotballens mekanismer er langt utenfor også deres kontroll. Både garderoben og tribunen på Emirates trenger jevnlige bevis på at prosjekt Emery beveger seg i riktig retning. I dette perspektivet fremstår London-duellen mot Chelsea som en helt avgjørende kamp. Tap for Chelsea betyr en luke på ni poeng opp til topp fire, en avstand som i realiteten er for stor til å ta igjen. Seier gir kontakt og tro på Champions League neste sesong.

Unai Emery har et vanvittig engasjement for denne jobben. Lørdag 18.30 er det større enn noensinne.

MØTES IGJEN: Maurizio Sarri tok innersvingen på Unai Emery på Stamford Bridge i andre serierunde. Lørdag skal de i aksjonmot hverandre  på ny. Foto: Tim Ireland/AP

Triumf og lærdom for Solskjær

Oppturen fortsetter for Ole Gunnar Solskjær, men bak resultatet skjuler det seg en viktig lekse.

Nordmannens lærdom fra denne kampen kan være avgjørende for om han ender som permanent manager for Manchester United.

Seks seire på seks kamper. Ole Gunnar Solskjær er historisk, og har klart noe hverken Sir Alex Ferguson eller Sir Matt Busby klarte. Solskjær ga i denne kampen et tydelig svar til alle som har satt spørsmål ved hans taktiske egenskaper, men avslørte samtidig at han har noe å lære på dette nivået. For Solskjærs taktiske inngang til kampen var perfekt. På treningsleir i Dubai i uken som gikk fikk Ole Gunnar endelig anledning til å påvirke spillerne med noen taktiske retningslinjer. Uniteds førsteomgang viste ikke bare at Solskjær og hans team hadde gjort hjemmeleksene på motstander Tottenham, nordmannen la også en helt riktig strategi i denne kampen.

Tottenham under Mauricio Pochettino overbefolker mellomrommet og dominerer ofte den sentrale midtbanen. Backene til Spurs stormer opp i banen og tar posisjoner høyt oppe. Solskjærs grep i førsteomgangen var å legge om til en diamant på midten. Lingard i front, Herrera og Pogba på sidene og Matic som anker. Disse fire tok ut Spurs-midtbanen mann for mann. Rashford og Martial tok opp posisjoner høyt og bredt, bak Tottenhams backer og på siden av stopperne. Dermed klarte United å kvele Tottenhams grunnspill, og eksponere stopperne hos Spurs. 0-1 kom etter en perfekt pasning fra Pogba inn i høyre kanal, der Rashford løp seg fri fra Verthongen og avsluttet iskaldt nede i hjørnet. En United-omgang et topplag verdig.

Men Pochettino reagerte i pausen, og serverte Solskjær en nødvendig lekse. For disse topp seks-kampene er ikke bare taktisk inngang, de er også dynamiske affærer med spill og motspill. Pochettino flyttet Christian Eriksen ned i quarterback-rollen, Trippier høyt høyre og Son høyt venstre. Umiddelbart fikk Spurs overtaket, og regelrett rundspilte United i andreomgangen, Pochettino gjorde alt riktig, og kan skylde på svake avslutninger i andreomgangen. Solskjær kan takke David De Gea for poengene, og avslørte samtidig at han ikke på forhånd hadde et mottrekk klart da Pochettino gjorde sitt grep.

For de drevne topp seks-managerne vet dette. Pochettino, Klopp og Guardiola vet at disse kampene gjerne avgjøres av taktiske justeringer underveis. Solskjær skaffet seg et overtak på Wembley, men Pochettino tok det tilbake. De Gea ble Uniteds redningsmann.

Dermed ble Solskjærs sjette kamp som United-manager ikke bare en enorm resultatmessig triumf, men også en verdifull leksjon i hva som kreves som manager på dette nivået. Nordmannen har alltid vært lærevillig og opptatt av utvikling, så allerede i neste toppkamp vil han stå bedre rustet til den taktiske bataljen.

Samtidig leder han en spillergruppe som vokser og vokser under hans ledelse. Anført av Paul Pogba og Marcus Rashford har Uniteds spillergruppe fått troen på at topp-fire er mulig, og gjenreisningen av Manchester United fortsetter under Solskjærs ledelse.

Stadig flere, som Paul Scholes i PL-studio, mener nordmannen bør lede United permanent også etter at vikariatet går ut til sommeren. Om han fortsetter som nå, blir han umulig å overse når jobben skal deles ut.

Solskjærs største test

Ole Gunnar Solskjær har fått en strålende start på karrieren som manager for Manchester United. Søndag venter hans hittil vanskeligste oppgave, bortekamp mot Tottenham på Wembley.

ALT RETT: Ole Gunnar Solskjærs Manchester United har vunnet alle kamper de har spilt. Foto: Olie Scarff/AFP

Solskjærs inntreden i manesjen på Old Trafford har medført et enormt engasjement blant fotballinteresserte i hele verden, og i Norge har Solskjærs første fem kamper som United-manager naturlig nok vært nasjonale nyheter. Fem seire av fem mulige har fått superlativene til å hagle over kristiansunderen, mens andre har hevdet at Solskjær og United selvsagt skal vinne mot motstandere som Cardiff og Huddersfield.

Det er lett å si seg enig i at Solskjær har hatt – i Premier League-sammenheng – en enkel reise så langt. Videre er alle enige om at det er i kamper som søndagens oppgjør på Wembley han for alvor får testet seg. Likevel skal vi være klar over at enhver fotballkamp som manager for Manchester United krever en evne til å håndtere et enormt press og en nesten ufattelig oppmerksomhet rundt egen person. Der har Solskjær opptrådd omtrent feilfritt så langt.

Det er lett å rope høyt og hevde at det enkle programmet i starten var en gavepakke for Solskjær, men kampene skal vinnes, og måten Ole Gunnar har fått spillerne til å framstå står i sterk kontrast til virkeligheten i Mourinhos siste tid som United-manager. Et betimelig spørsmål: Ville United under Mourinho vunnet fire strake seriekamper og avansert i FA-cupen? Svaret får vi aldri, men vi kan lene oss på statistikken for å summere opp forskjellene på United under Mourinho og Solskjær denne sesongen:

  PL 18/19 under Mourinho               Manchester United       PL 18/19 under Solskjær

17

Kamper

4

220

Pasninger egen halvdel per kamp

285

132

Pasninger inn på siste 1/3 per kamp

159

46 %

Vellykkede driblinger

52 %

1,7

Mål per kamp

3,5

29

Mål

14

25,29

Expected Goals

9,86

108,1

Distanse per kamp

107,9

98,6

Sprinter per kamp

117

 

På overflaten er historien så langt et Manchester United som tar langt flere poeng og scorer flere mål under Solskjær enn tilfellet var under Jose Mourinho, men tallknuserne i Opta gir oss også en pekepinn på hvorfor det har blitt slik.

Pasninger

Jose Mourinho ble ofte kritisert for statisk spill på egen halvdel. Mange pasninger virket formålsløse, og ballen ble sirkulert rundt i laget uten fremdrift. United under Solskjær har faktisk slått flere pasninger på egen halvdel enn United under Mourinho denne sesongen, men den avgjørende forskjellen finnes lenger fremme i banen. Når vi ser på antall pasninger inn på motstanders tredjedel av banen, ser vi en markant økning (132-159) per kamp etter Solskjærs inntreden. Pasninger inn på siste tredjedel er naturlig nok pasningene som setter motstander under press, og som stiller spørsmål til forsvarsspillerne. Det er disse pasningene som søker å score mål, alle andre pasninger er byggeklosser på vei mot konstruksjonen av et angrep. United vil angripe under Solskjær, og dette er en hovedgrunn til både underholdning og poeng under nordmannens ledelse.

BLANT DE SISTE BESKJEDENE: José Mourinho fotografert på sidelinjen på St. Mary’s under uavgjortkampen borte mot Southampton i starten av desember. Etter kamp ble motstandermanager Mark Hughes sparket. Under tre uker senere, var også Mourinho ferdig i sin jobb. Foto: Eddie Keogh/Reuters

Sprinter

José Mourinho ble hyppig kritisert for at laget løp for lite. Spillerne var stillestående og statiske, systemet var rigid og manglet det dynamiske elementet, plassbyttene og eksplosjonen som kjennetegner andre topplag. Det er interessant å merke seg at United under Solskjær faktisk løper mindre enn under Mourinho. Men fotball avgjøres i situasjoner som kombinerer kvalitet med hurtighet, og Solskjær har inspirert United-spillerne til å sprinte langt mer enn under Mourinho.

Økningen i sprinter per kamp er enorm (98-117) og er med på å fylle ut bildet av et angrepsvillig lag som skaper trøbbel for motstanderen. For hva er det en backfirer ønsker minst av alt? Spill nær eget mål kombinert med stor bevegelse og fart hos motstanderen. Frigjøringen av de gode kreftene i United-laget under Solskjær er derfor først og fremst en historie om spillere som spiller ballen inn der det gjør vondt hos motstanderen, samtidig som bevegelsene rundt ballfører er mange – og foregår i sprint. Slik bryter man ned et forsvar, bare spør bakre ledd i Cardiff, Huddersfield, Bournemouth og Newcastle. Disse har måttet se fjorten baklengs gå inn på Solskjærs fire kamper i serien.

Mål

Resultatet er et målsnitt på 3,5 per kamp mot 1,7 under Mourinho. Legg også merke til at Solskjærs Untited-lag har slått sin egen Expected Goals med over fire mål. Statistisk sett skulle United ha scoret under ti mål (9,86) på sine sjanser i disse kampene, men fjorten mål har det blitt. Gode spillere scorer gjerne på sjansene, samtidig som man må skyte for å score. Få vet dette bedre enn «the baby faced assasin», som har frigjort spillere som Rashford og Pogba fra Mourinhos tvangstrøye:

Manchester United PL 18/19         Jose Mourinho     Ole Gunnar Solskjær
Pogba Rashford Pogba Rashford
Kamper 14 14 4 4
Mål 3 4 3 3
Minutter per mål 378 283 90 108
Sjanser skapt per 90 min 1,4 1,5 2,5 1,7
Skudd per 90 minutter 3,2 1,9 4 5

 

Man kan tenke seg de enkle beskjedene til Pogba og Rashford: Get in the box! (Pogba) + Shoot! (Rashford), har løftet to spillere til deres egentlige toppnivå på kort tid.

En annen ting Solskjær vet er at det tross alt er stor forskjell på å møte topp seks i PL kontra resten av ligaen. Mens United hittil i hans manager-periode stort sett har konsentrert seg om angrepsspill, vil Tottenham-kampen også stille krav til forsvarsspillet. Hvordan møter Solskjær Pochettino i den taktiske duellen? Nå kreves det ikke bare engasjert press-spill, men også intelligent dekking av rom og en kompakt ramme som utgangspunkt. Tottenham byr på helt andre utfordringer enn motstanderne så langt. Pochettinos kombinasjon av høye backer, overbefolket mellomrom og Harry Kane som strekker i bakrom vil sette Solskjærs taktiske vurderingsevne på hans vanskeligste prøve.

Han har gjennomført oppgavene med stil så langt. Først nå får vi se hvor god nordmannen virkelig er …

KNUST PÅ EGEN HJEMMEBANE: Tottenham vant hele 3-0 i det motsatte oppgjøret på Old Trafford i høst. Sist gang Tottenham vant begge ligakampene mot Manchester United samme sesong, var i 1989/90-sesongen. Foto: Oli Scarff/AFP

Årets kamp i Premier League!

De to beste lagene. De to mest innovative vinnerskallene på benken. De to mest imponerende prosjektene.

Torsdag møtes Manchester City og Liverpool til årets kamp i Premier League. Om City vinner,  er tittelkampen helt åpen. Om Liverpool vinner, skal det godt gjøres å frata laget Premier League-tittelen. Klopp og Guardiola har mye å tenke på opp mot kampstart.
Hvilken taktisk plan bør de velge?

Juleprogrammet i Premier League har endret dynamikken i toppen av tabellen i favør Liverpool. Så sent som 4. desember var Manchester City fem poeng foran de røde. Når Liverpool gjester Etihad torsdag kveld, har de med seg en syv poengs ledelse, og begge lags managere vet at dette er kampen Guardiola må vinne, mens Klopp må unngå å tape. Liverpool er i forrykende form. Laget fra Merseyside har bare mistet poeng i tre uavgjorte kamper denne sesongen, og kun åtte baklengsmål har gått inn på tjue kamper så langt. Med en slik form er det vanskelig å se for seg at City kan gå forbi Liverpool om de ikke vinner torsdag kveld.

MØTES IGJEN: Jürgen Klopp og Pep Guardiola skal utkjempe et nytt episk slag torsdag kveld. Foto: Paul Ellis/AFP

På toppen av dette ligger historien mellom Guardiola og Klopp. Den tyske Liverpool-manageren er på mange måter Guardiolas nemesis i Premier League. Ingen lag har slått Manchester City flere ganger (4) eller scoret flere mål på dem (11) siden Guardiola kom til Manchester i 2016.

Guardiola er mesteren som løftet nivået i Premier League flere hakk forrige sesong. Klopp er lagbyggeren som per nå har tatt det videre. Managerne har enorm respekt for hverandre, noe som ga et tydelig utslag i 0-0-oppgjøret på Anfield tidligere denne sesongen. Guardiola møtte denne kampen med en enestående forsiktig inngang til ham å være, og spilte ut en kontrollert 0-0 borte mot Klopp. Den muligheten har han ikke denne gangen. Kampen må vinnes!

Denne sesongen har Liverpool under Jürgen Klopp taktisk sett tatt ett steg tilbake, men paradoksalt nok tatt to steg frem prestasjonsmessig. Tidligere var Klopps mannskap konstant på vei fremover; press-spillet og kontringsfotballen var på sitt beste egnet til å løpe i senk enhver motstander, men Liverpool var også sårbare bakover. Denne sesongen er Liverpool mer kalkulerte. Forsterket av Allison og Van Dijk i bakre ledd, og med en formasjonsvri til 4-2-3-1 i de store kampene fremstår Liverpool som en solid seiersmaskin. Forsvarsmuren er ferdig konstruert, og spillerne veksler mellom angrep og avventende posisjonsspill i forsvarsformasjon. De ligner et mesterlag.

Pep Guardiola har ikke endret spillestil denne sesongen, for hvorfor skulle han det? Pep-ball tok ligaen med storm forrige sesong, og de lyseblå har fortsatt med samme oppskrift denne sesongen. Men motstanderne tilpasser seg, og mindre lag som Leicester og Crystal Palace har slått City i julen. Samtidig har Guardiola måttet slite med skader på sentrale spillere. Maskin-rommet i City-laget er midtbanetrioen, og denne sesongen har Guardiola enda ikke kunnet mønstre Fernandinho, De Bruyne og David Silva fra start samtidig. Forrige sesong startet de 22 kamper sammen. Resultatet er at City allerede har tapt 13 poeng så langt, i fjor tapte de bare 14 hele sesongen.

SJELDENT SYN: Siden Fernandinho og Kevin De Bruyne møttes i VM-kvartfinalen i sommer, har de kun vært på banen i fem kamper sammen for Manchester City. Foto: AFP/Emmanuel Dunand

Så når klokken tikker mot 21.00 på Etihad torsdag kveld, er det klart for årets kamp i Premier League. Spillerne har behandlet denne kampen som en cupfinale i dagene etter forrige serierunde. Isbad, pasta, søvn og behandling – kroppene må være i toppslag til toppoppgjøret. Deretter er det opp til Klopp og Guardiola å gi sine utvalgte den taktiske planen som gir overtak i kampen. Begge har noen valg å ta:

Manchester City – Risiko gir spillovertak

Pep Guardiola beholder mest sannsynlig sin vante 4-3-3, men nyanser i posisjoneringen vil vise oss hvor stor risiko han tar. Manchester City profitterer oftest på stort ballinnehav, kombinert med et grunnspill som er så høyt i banen at motstander sliter med å komme ut av eget felt. Guardiolas plan vil trolig være å beleire Liverpool langt inne på egen halvdel, for å slite ut de røde sakte men sikkert gjennom 90 minutter.

Kortpasningsspillet må være raskt og presist, og gjenvinningspresset må sitte de gangene City mister ballen. Se opp for kantspillere som ligger så høyt og bredt at Liverpool-backene Robertson og Alexander-Arnold tvinges til kun å opptre som forsvarsspillere. Dermed vil City-backene komme i andre fase, og Liverpools smale kantspillere må bruke krefter defensivt som går på bekostning av kontringsstyrken.

ANGRIPENDE BACKER: Trent Alexander-Arnold og Andrew Robertson er to av Liverpools viktigste offensive spillere, selv om de er backer. Foto: Paul Ellis/AFP

Posisjonen til Citys indreløpere blir også viktig. Tør Guardiola å plassere begge indreløperne bak den sentrale midtbanen til Liverpool? Dette er risikabelt, men samtidig er det et grep Guardiola har gjort med suksess under tiden i Premier League. To indreløpere høyt i banen i relasjon med Citys midtspiss (Agüero) skaper en opplevd situasjon av to mot tre for Liverpools stoppere.

City trenger dominans i banespillet. De må være trygge, og de må straffe Liverpool når sjansene kommer. Guardiola likte generalprøven borte mot Southampton (3-1), men han vet at uttellingen på sjansene må opp. Som Guardiola sa på pressekonferansen etter kampen: «Liverpool vil not give us this many chances…. They are the best team in Europe at the moment.»

Liverpool – kaos eller kontroll?

Guardiolas observasjon er Klopps forsikring inn mot kampen. Klopp har forvandlet Liverpool fra et ukritisk angrepslag til et solid kollektiv. Laget er i stand til å angripe rask og effektivt, men kan også kontrollere kampene på en mer avventende måte. Kort sagt må Klopp ta et valg mellom kontroll og kaos på Etihad, og man kan argumentere godt for begge alternativer.

Kaos-alternativet ble demonstrert i helgens nedsabling av Arsenal hjemme på Anfield (5-1). I en heseblesende affære ble Arsenal demontert og latterliggjort. Høyoktan-fotball går på bekostning av kvaliteten for begge lag, men Klopp vet at motstander lider mer av det ekstreme tempoet enn hans eget lag. Liverpool knuste Arsenal ved å skru tempoet opp på maks.

Med posisjonsbytter og bevegelse i kvartetten fremme, og backer som stuper i angrep ved alle anledninger, kan Liverpool gjøre enhver fotballkamp til et kaotisk drama der ballen skifter eier ofte. Liverpools grunnleggende organisering kombinert med spillernes evne til å håndtere skiftende situasjoner gjør at laget gjør mindre feil enn motstander i slike kamper. Det var dette som felte Arsenal, og Klopp vet at det kan felle Manchester City.

KNUSTE ARSENAL: Liverpool slo Arsenal hele 5-1 i sin siste kamp i 2018. Foto: Reuters/Carl Recine

Likevel er det trolig mer fristende for Klopp å velge den kontrollerte strategien her. Selv om Guardiolas lag jevnt over er mer effektive jo mer de har ballen under kontroll, så er Liverpool et av få lag som kan leve med de gjentatte angrepsbølgene fra de lyseblå. Klopp kan instruere sine spillere til å ta forsvarsposisjonene og vente på muligheten. City må spille, City må risikere, og Liverpool skal bare parere angrepene og identifisere kontringen med stor K. Når muligheten kommer, skal det – med Drillos ord – sprintes. Angrepet skal avsluttes, alle skal tilbake i skyttergraven, ready – we go again!

Sjelden har jeg gledet meg mer til en fotballkamp.
Uansett hvem som velges fra start, så får vi her se 22 spillere i verdensklasse. Vi får se to lag som gjennom langsom evolusjon under kyndige managere driver verdens råeste liga videre mot nye høyder. 90+ minutter der tiden står stille. Situasjoner som krever absolutt fokus ned til minste detalj. Årets kamp i Premier League.

Vel bekomme!

0-0 SIST: Det motsatte oppgjøret på Anfield i oktober endte med 0-0. Torsdag møtes gigantene på ny. Foto: Rui Vieira/AFP