Hva nå, Arsenal?

Arséne Wenger satt tjue år som manager for Arsenal Football Club. Mot slutten av hans karriere i Nord-London var de fleste enige om at Arsenal trengte en ny start.

Inn kom spanjolen Unai Emery, og både spillere og fans samlet seg bak den nye sjefen. Etter en halv sesong som sjef står prosjektet til Emery og vipper mellom suksess og fiasko. Kampen mot Chelsea på lørdag fremstår avgjørende i så måte.

TØFF OPPGAVE: Unai Emery overtok ansvaret etter Arséne Wenger i fjor sommer. Her fotografert under Champions League-møtet mellom PSG og Arsenal høsten 2016. Foto: Franck Fife/AFP

Oppgaven Unai Emery tok på seg sommeren 2018 kan på ingen måte undervurderes. Å ta over en toppklubb i Premier League etter to tiår med stabilitet og titler må være tett opp mot den vanskeligste oppgaven for en manager, bare spør Sir Alex Fergusons etterfølgere i Manchester United.

Emery fikk to oppgaver av Arsenal-styret: Skape en ny og fremtidsrettet identitet i Arsenal-laget, og sørge for at klubben kommer i topp fire, som gir spill i Champions League neste sesong. For å klare det siste måtte han klare det første, men hvilken identitet har dette mannskapet til Emery?

Tross en tung start denne sesongen (to tap for City og Chelsea), kom etterhvert Arsenal i seiersgir. Utover høsten spilte laget tidvis glitrende fotball, og 4-2-seieren over erkerival Tottenham var et naturlig høydepunkt så langt.

På sitt beste er Arsenal en fryd å oppleve. Emerys kongstanke er et lag som dominerer kampene. Hurtig spill i lengderetningen, taktisk fleksibilitet og mot til å spille seg fri bakfra. Når det virker, er det fotball på sitt aller beste. Bevegelsen, kreativiteten og tempoet går opp i en høyere enhet.

Men Emery har også nok av problemer:

Skader

Nær sagt som vanlig har Arsenal kommet til et punkt der sentrale spillere er ute av spill i lengre perioder. Særlig har dette gått ut over forsvarsleddet, der Arsenal har måttet stille med altfor mange ulike konstellasjoner. Resultatet av dette er 32 baklengsmål etter 22 kamper, ti flere enn nærmeste konkurrent i topp fire (Tottenham, 22). Det er i ferd med å feste seg et inntrykk i Premier League av at Arsenal er «soft» i bakre ledd, noe både Southampton, West Ham og ikke minst Liverpool har demonstrert den siste tiden. Emerys høyrisiko-spill bakfra er i sannhet høyt spill, for når det virker er det glimrende, men forsvaret er og blir en akilles-hæl for Arsenal. Savnet av en sjef i forsvaret er skrikende. Hverken Mustafi, Holding, Sokratis eller Koscielny ser ut til å være lederen og samlingspunktet Emery trenger. Da hjelper det heller ikke at Petr Cech, keeperlegenden som har naturlig autoritet i garderoben, har annonsert at han legger opp til sommeren.

FOR SÅRBARE: Verken Laurent Koscielny eller Sokratis Papastathopoulos har klart å holde Arsenal-forsvaret. Her i duell med Tottenhams Harry Kane under kvartfinaletapet i ligacupen på Emirates i desember. Foto: Ben Stansall/AFP

Tilfellet Özil

Mezut Özil signerte ny langtidskontrakt i fjor, og tjener i følge rapportene 300.000 pund i uka, en enorm lønn sammenlignet med resten av troppen. Etter den dramatiske exiten fra det tyske landslaget sist sommer har Özil slitt med å finne et stabilt toppnivå under Emery. Mange småskader – eller er det småskader? – og faktum er at Arsenals store stjerne fremstår som et usikkert kort for Emery. En slik situasjon er gift i en garderobe, bare spør Aaron Ramsey, som har måttet vike i direkte konkurranse om samme posisjon som Özil, og som etter alle solemerker er på vei til Juventus.

SKUFFET: Mesut Özil depper under oppgjøret mot Brighton på Boxing Day. Tyskeren ble byttet ut ved pause i 1-1-kampen, og har ikke vært på banen for Arsenal siden. Foto: John Sibley/Reuters

Balansen i laget

Kan Emery stole på laget sitt? Det virker åpenbart at Aubameyang, Lacazette og Özil ikke kan spille samtidig. Emerys tre beste offensive spillere bidrar så lite defensivt at manageren må foreta en vurdering av motstanderen før han velger sitt mannskap. Dersom motstanderen har kraft og kvalitet til å legge press på forsvarsrekken, har Emery ikke råd til for mange gratispassasjerer i angrepsleddet.

Moralen i laget

De siste ukene har vi sett eksempler på at Arsenal har kastet inn håndkleet. Fadesen på Anfield var en pinlig affære, en kamp der Arsenals spillere virket motløse og uten evne til i det minste å stå opp i den fysiske bataljen. Enda mer urovekkende var forrige helgs tap mot London-rival West Ham. Hvor var desperasjonen og raseriet i sluttminuttene på stillingen 0-1? Hvem signaliserte med kroppsspråk og kommunikasjon at dette var uakseptabelt?

Must-win mot Chelsea

Chelsea ankommer Emirates lørdag kveld med et seks poengs forsprang på Arsenal. Emery har uttalt følgende:

«In terms of getting into the Champions League and finishing in the top four, which is our main objective, it is true that we are not there right now.
At Arsenal, it’s maybe the first time I feel that I have the support to build up from the bottom in order to get where we want to be.»

Om Emery har full støtte ovenfra i prosessen med å gjenreise Arsenal er det selvsagt helt riktig av klubbens eiere, men fotballens mekanismer er langt utenfor også deres kontroll. Både garderoben og tribunen på Emirates trenger jevnlige bevis på at prosjekt Emery beveger seg i riktig retning. I dette perspektivet fremstår London-duellen mot Chelsea som en helt avgjørende kamp. Tap for Chelsea betyr en luke på ni poeng opp til topp fire, en avstand som i realiteten er for stor til å ta igjen. Seier gir kontakt og tro på Champions League neste sesong.

Unai Emery har et vanvittig engasjement for denne jobben. Lørdag 18.30 er det større enn noensinne.

MØTES IGJEN: Maurizio Sarri tok innersvingen på Unai Emery på Stamford Bridge i andre serierunde. Lørdag skal de i aksjonmot hverandre  på ny. Foto: Tim Ireland/AP

Triumf og lærdom for Solskjær

Oppturen fortsetter for Ole Gunnar Solskjær, men bak resultatet skjuler det seg en viktig lekse.

Nordmannens lærdom fra denne kampen kan være avgjørende for om han ender som permanent manager for Manchester United.

Seks seire på seks kamper. Ole Gunnar Solskjær er historisk, og har klart noe hverken Sir Alex Ferguson eller Sir Matt Busby klarte. Solskjær ga i denne kampen et tydelig svar til alle som har satt spørsmål ved hans taktiske egenskaper, men avslørte samtidig at han har noe å lære på dette nivået. For Solskjærs taktiske inngang til kampen var perfekt. På treningsleir i Dubai i uken som gikk fikk Ole Gunnar endelig anledning til å påvirke spillerne med noen taktiske retningslinjer. Uniteds førsteomgang viste ikke bare at Solskjær og hans team hadde gjort hjemmeleksene på motstander Tottenham, nordmannen la også en helt riktig strategi i denne kampen.

Tottenham under Mauricio Pochettino overbefolker mellomrommet og dominerer ofte den sentrale midtbanen. Backene til Spurs stormer opp i banen og tar posisjoner høyt oppe. Solskjærs grep i førsteomgangen var å legge om til en diamant på midten. Lingard i front, Herrera og Pogba på sidene og Matic som anker. Disse fire tok ut Spurs-midtbanen mann for mann. Rashford og Martial tok opp posisjoner høyt og bredt, bak Tottenhams backer og på siden av stopperne. Dermed klarte United å kvele Tottenhams grunnspill, og eksponere stopperne hos Spurs. 0-1 kom etter en perfekt pasning fra Pogba inn i høyre kanal, der Rashford løp seg fri fra Verthongen og avsluttet iskaldt nede i hjørnet. En United-omgang et topplag verdig.

Men Pochettino reagerte i pausen, og serverte Solskjær en nødvendig lekse. For disse topp seks-kampene er ikke bare taktisk inngang, de er også dynamiske affærer med spill og motspill. Pochettino flyttet Christian Eriksen ned i quarterback-rollen, Trippier høyt høyre og Son høyt venstre. Umiddelbart fikk Spurs overtaket, og regelrett rundspilte United i andreomgangen, Pochettino gjorde alt riktig, og kan skylde på svake avslutninger i andreomgangen. Solskjær kan takke David De Gea for poengene, og avslørte samtidig at han ikke på forhånd hadde et mottrekk klart da Pochettino gjorde sitt grep.

For de drevne topp seks-managerne vet dette. Pochettino, Klopp og Guardiola vet at disse kampene gjerne avgjøres av taktiske justeringer underveis. Solskjær skaffet seg et overtak på Wembley, men Pochettino tok det tilbake. De Gea ble Uniteds redningsmann.

Dermed ble Solskjærs sjette kamp som United-manager ikke bare en enorm resultatmessig triumf, men også en verdifull leksjon i hva som kreves som manager på dette nivået. Nordmannen har alltid vært lærevillig og opptatt av utvikling, så allerede i neste toppkamp vil han stå bedre rustet til den taktiske bataljen.

Samtidig leder han en spillergruppe som vokser og vokser under hans ledelse. Anført av Paul Pogba og Marcus Rashford har Uniteds spillergruppe fått troen på at topp-fire er mulig, og gjenreisningen av Manchester United fortsetter under Solskjærs ledelse.

Stadig flere, som Paul Scholes i PL-studio, mener nordmannen bør lede United permanent også etter at vikariatet går ut til sommeren. Om han fortsetter som nå, blir han umulig å overse når jobben skal deles ut.

Solskjærs største test

Ole Gunnar Solskjær har fått en strålende start på karrieren som manager for Manchester United. Søndag venter hans hittil vanskeligste oppgave, bortekamp mot Tottenham på Wembley.

ALT RETT: Ole Gunnar Solskjærs Manchester United har vunnet alle kamper de har spilt. Foto: Olie Scarff/AFP

Solskjærs inntreden i manesjen på Old Trafford har medført et enormt engasjement blant fotballinteresserte i hele verden, og i Norge har Solskjærs første fem kamper som United-manager naturlig nok vært nasjonale nyheter. Fem seire av fem mulige har fått superlativene til å hagle over kristiansunderen, mens andre har hevdet at Solskjær og United selvsagt skal vinne mot motstandere som Cardiff og Huddersfield.

Det er lett å si seg enig i at Solskjær har hatt – i Premier League-sammenheng – en enkel reise så langt. Videre er alle enige om at det er i kamper som søndagens oppgjør på Wembley han for alvor får testet seg. Likevel skal vi være klar over at enhver fotballkamp som manager for Manchester United krever en evne til å håndtere et enormt press og en nesten ufattelig oppmerksomhet rundt egen person. Der har Solskjær opptrådd omtrent feilfritt så langt.

Det er lett å rope høyt og hevde at det enkle programmet i starten var en gavepakke for Solskjær, men kampene skal vinnes, og måten Ole Gunnar har fått spillerne til å framstå står i sterk kontrast til virkeligheten i Mourinhos siste tid som United-manager. Et betimelig spørsmål: Ville United under Mourinho vunnet fire strake seriekamper og avansert i FA-cupen? Svaret får vi aldri, men vi kan lene oss på statistikken for å summere opp forskjellene på United under Mourinho og Solskjær denne sesongen:

  PL 18/19 under Mourinho               Manchester United       PL 18/19 under Solskjær

17

Kamper

4

220

Pasninger egen halvdel per kamp

285

132

Pasninger inn på siste 1/3 per kamp

159

46 %

Vellykkede driblinger

52 %

1,7

Mål per kamp

3,5

29

Mål

14

25,29

Expected Goals

9,86

108,1

Distanse per kamp

107,9

98,6

Sprinter per kamp

117

 

På overflaten er historien så langt et Manchester United som tar langt flere poeng og scorer flere mål under Solskjær enn tilfellet var under Jose Mourinho, men tallknuserne i Opta gir oss også en pekepinn på hvorfor det har blitt slik.

Pasninger

Jose Mourinho ble ofte kritisert for statisk spill på egen halvdel. Mange pasninger virket formålsløse, og ballen ble sirkulert rundt i laget uten fremdrift. United under Solskjær har faktisk slått flere pasninger på egen halvdel enn United under Mourinho denne sesongen, men den avgjørende forskjellen finnes lenger fremme i banen. Når vi ser på antall pasninger inn på motstanders tredjedel av banen, ser vi en markant økning (132-159) per kamp etter Solskjærs inntreden. Pasninger inn på siste tredjedel er naturlig nok pasningene som setter motstander under press, og som stiller spørsmål til forsvarsspillerne. Det er disse pasningene som søker å score mål, alle andre pasninger er byggeklosser på vei mot konstruksjonen av et angrep. United vil angripe under Solskjær, og dette er en hovedgrunn til både underholdning og poeng under nordmannens ledelse.

BLANT DE SISTE BESKJEDENE: José Mourinho fotografert på sidelinjen på St. Mary’s under uavgjortkampen borte mot Southampton i starten av desember. Etter kamp ble motstandermanager Mark Hughes sparket. Under tre uker senere, var også Mourinho ferdig i sin jobb. Foto: Eddie Keogh/Reuters

Sprinter

José Mourinho ble hyppig kritisert for at laget løp for lite. Spillerne var stillestående og statiske, systemet var rigid og manglet det dynamiske elementet, plassbyttene og eksplosjonen som kjennetegner andre topplag. Det er interessant å merke seg at United under Solskjær faktisk løper mindre enn under Mourinho. Men fotball avgjøres i situasjoner som kombinerer kvalitet med hurtighet, og Solskjær har inspirert United-spillerne til å sprinte langt mer enn under Mourinho.

Økningen i sprinter per kamp er enorm (98-117) og er med på å fylle ut bildet av et angrepsvillig lag som skaper trøbbel for motstanderen. For hva er det en backfirer ønsker minst av alt? Spill nær eget mål kombinert med stor bevegelse og fart hos motstanderen. Frigjøringen av de gode kreftene i United-laget under Solskjær er derfor først og fremst en historie om spillere som spiller ballen inn der det gjør vondt hos motstanderen, samtidig som bevegelsene rundt ballfører er mange – og foregår i sprint. Slik bryter man ned et forsvar, bare spør bakre ledd i Cardiff, Huddersfield, Bournemouth og Newcastle. Disse har måttet se fjorten baklengs gå inn på Solskjærs fire kamper i serien.

Mål

Resultatet er et målsnitt på 3,5 per kamp mot 1,7 under Mourinho. Legg også merke til at Solskjærs Untited-lag har slått sin egen Expected Goals med over fire mål. Statistisk sett skulle United ha scoret under ti mål (9,86) på sine sjanser i disse kampene, men fjorten mål har det blitt. Gode spillere scorer gjerne på sjansene, samtidig som man må skyte for å score. Få vet dette bedre enn «the baby faced assasin», som har frigjort spillere som Rashford og Pogba fra Mourinhos tvangstrøye:

Manchester United PL 18/19         Jose Mourinho     Ole Gunnar Solskjær
Pogba Rashford Pogba Rashford
Kamper 14 14 4 4
Mål 3 4 3 3
Minutter per mål 378 283 90 108
Sjanser skapt per 90 min 1,4 1,5 2,5 1,7
Skudd per 90 minutter 3,2 1,9 4 5

 

Man kan tenke seg de enkle beskjedene til Pogba og Rashford: Get in the box! (Pogba) + Shoot! (Rashford), har løftet to spillere til deres egentlige toppnivå på kort tid.

En annen ting Solskjær vet er at det tross alt er stor forskjell på å møte topp seks i PL kontra resten av ligaen. Mens United hittil i hans manager-periode stort sett har konsentrert seg om angrepsspill, vil Tottenham-kampen også stille krav til forsvarsspillet. Hvordan møter Solskjær Pochettino i den taktiske duellen? Nå kreves det ikke bare engasjert press-spill, men også intelligent dekking av rom og en kompakt ramme som utgangspunkt. Tottenham byr på helt andre utfordringer enn motstanderne så langt. Pochettinos kombinasjon av høye backer, overbefolket mellomrom og Harry Kane som strekker i bakrom vil sette Solskjærs taktiske vurderingsevne på hans vanskeligste prøve.

Han har gjennomført oppgavene med stil så langt. Først nå får vi se hvor god nordmannen virkelig er …

KNUST PÅ EGEN HJEMMEBANE: Tottenham vant hele 3-0 i det motsatte oppgjøret på Old Trafford i høst. Sist gang Tottenham vant begge ligakampene mot Manchester United samme sesong, var i 1989/90-sesongen. Foto: Oli Scarff/AFP

Årets kamp i Premier League!

De to beste lagene. De to mest innovative vinnerskallene på benken. De to mest imponerende prosjektene.

Torsdag møtes Manchester City og Liverpool til årets kamp i Premier League. Om City vinner,  er tittelkampen helt åpen. Om Liverpool vinner, skal det godt gjøres å frata laget Premier League-tittelen. Klopp og Guardiola har mye å tenke på opp mot kampstart.
Hvilken taktisk plan bør de velge?

Juleprogrammet i Premier League har endret dynamikken i toppen av tabellen i favør Liverpool. Så sent som 4. desember var Manchester City fem poeng foran de røde. Når Liverpool gjester Etihad torsdag kveld, har de med seg en syv poengs ledelse, og begge lags managere vet at dette er kampen Guardiola må vinne, mens Klopp må unngå å tape. Liverpool er i forrykende form. Laget fra Merseyside har bare mistet poeng i tre uavgjorte kamper denne sesongen, og kun åtte baklengsmål har gått inn på tjue kamper så langt. Med en slik form er det vanskelig å se for seg at City kan gå forbi Liverpool om de ikke vinner torsdag kveld.

MØTES IGJEN: Jürgen Klopp og Pep Guardiola skal utkjempe et nytt episk slag torsdag kveld. Foto: Paul Ellis/AFP

På toppen av dette ligger historien mellom Guardiola og Klopp. Den tyske Liverpool-manageren er på mange måter Guardiolas nemesis i Premier League. Ingen lag har slått Manchester City flere ganger (4) eller scoret flere mål på dem (11) siden Guardiola kom til Manchester i 2016.

Guardiola er mesteren som løftet nivået i Premier League flere hakk forrige sesong. Klopp er lagbyggeren som per nå har tatt det videre. Managerne har enorm respekt for hverandre, noe som ga et tydelig utslag i 0-0-oppgjøret på Anfield tidligere denne sesongen. Guardiola møtte denne kampen med en enestående forsiktig inngang til ham å være, og spilte ut en kontrollert 0-0 borte mot Klopp. Den muligheten har han ikke denne gangen. Kampen må vinnes!

Denne sesongen har Liverpool under Jürgen Klopp taktisk sett tatt ett steg tilbake, men paradoksalt nok tatt to steg frem prestasjonsmessig. Tidligere var Klopps mannskap konstant på vei fremover; press-spillet og kontringsfotballen var på sitt beste egnet til å løpe i senk enhver motstander, men Liverpool var også sårbare bakover. Denne sesongen er Liverpool mer kalkulerte. Forsterket av Allison og Van Dijk i bakre ledd, og med en formasjonsvri til 4-2-3-1 i de store kampene fremstår Liverpool som en solid seiersmaskin. Forsvarsmuren er ferdig konstruert, og spillerne veksler mellom angrep og avventende posisjonsspill i forsvarsformasjon. De ligner et mesterlag.

Pep Guardiola har ikke endret spillestil denne sesongen, for hvorfor skulle han det? Pep-ball tok ligaen med storm forrige sesong, og de lyseblå har fortsatt med samme oppskrift denne sesongen. Men motstanderne tilpasser seg, og mindre lag som Leicester og Crystal Palace har slått City i julen. Samtidig har Guardiola måttet slite med skader på sentrale spillere. Maskin-rommet i City-laget er midtbanetrioen, og denne sesongen har Guardiola enda ikke kunnet mønstre Fernandinho, De Bruyne og David Silva fra start samtidig. Forrige sesong startet de 22 kamper sammen. Resultatet er at City allerede har tapt 13 poeng så langt, i fjor tapte de bare 14 hele sesongen.

SJELDENT SYN: Siden Fernandinho og Kevin De Bruyne møttes i VM-kvartfinalen i sommer, har de kun vært på banen i fem kamper sammen for Manchester City. Foto: AFP/Emmanuel Dunand

Så når klokken tikker mot 21.00 på Etihad torsdag kveld, er det klart for årets kamp i Premier League. Spillerne har behandlet denne kampen som en cupfinale i dagene etter forrige serierunde. Isbad, pasta, søvn og behandling – kroppene må være i toppslag til toppoppgjøret. Deretter er det opp til Klopp og Guardiola å gi sine utvalgte den taktiske planen som gir overtak i kampen. Begge har noen valg å ta:

Manchester City – Risiko gir spillovertak

Pep Guardiola beholder mest sannsynlig sin vante 4-3-3, men nyanser i posisjoneringen vil vise oss hvor stor risiko han tar. Manchester City profitterer oftest på stort ballinnehav, kombinert med et grunnspill som er så høyt i banen at motstander sliter med å komme ut av eget felt. Guardiolas plan vil trolig være å beleire Liverpool langt inne på egen halvdel, for å slite ut de røde sakte men sikkert gjennom 90 minutter.

Kortpasningsspillet må være raskt og presist, og gjenvinningspresset må sitte de gangene City mister ballen. Se opp for kantspillere som ligger så høyt og bredt at Liverpool-backene Robertson og Alexander-Arnold tvinges til kun å opptre som forsvarsspillere. Dermed vil City-backene komme i andre fase, og Liverpools smale kantspillere må bruke krefter defensivt som går på bekostning av kontringsstyrken.

ANGRIPENDE BACKER: Trent Alexander-Arnold og Andrew Robertson er to av Liverpools viktigste offensive spillere, selv om de er backer. Foto: Paul Ellis/AFP

Posisjonen til Citys indreløpere blir også viktig. Tør Guardiola å plassere begge indreløperne bak den sentrale midtbanen til Liverpool? Dette er risikabelt, men samtidig er det et grep Guardiola har gjort med suksess under tiden i Premier League. To indreløpere høyt i banen i relasjon med Citys midtspiss (Agüero) skaper en opplevd situasjon av to mot tre for Liverpools stoppere.

City trenger dominans i banespillet. De må være trygge, og de må straffe Liverpool når sjansene kommer. Guardiola likte generalprøven borte mot Southampton (3-1), men han vet at uttellingen på sjansene må opp. Som Guardiola sa på pressekonferansen etter kampen: «Liverpool vil not give us this many chances…. They are the best team in Europe at the moment.»

Liverpool – kaos eller kontroll?

Guardiolas observasjon er Klopps forsikring inn mot kampen. Klopp har forvandlet Liverpool fra et ukritisk angrepslag til et solid kollektiv. Laget er i stand til å angripe rask og effektivt, men kan også kontrollere kampene på en mer avventende måte. Kort sagt må Klopp ta et valg mellom kontroll og kaos på Etihad, og man kan argumentere godt for begge alternativer.

Kaos-alternativet ble demonstrert i helgens nedsabling av Arsenal hjemme på Anfield (5-1). I en heseblesende affære ble Arsenal demontert og latterliggjort. Høyoktan-fotball går på bekostning av kvaliteten for begge lag, men Klopp vet at motstander lider mer av det ekstreme tempoet enn hans eget lag. Liverpool knuste Arsenal ved å skru tempoet opp på maks.

Med posisjonsbytter og bevegelse i kvartetten fremme, og backer som stuper i angrep ved alle anledninger, kan Liverpool gjøre enhver fotballkamp til et kaotisk drama der ballen skifter eier ofte. Liverpools grunnleggende organisering kombinert med spillernes evne til å håndtere skiftende situasjoner gjør at laget gjør mindre feil enn motstander i slike kamper. Det var dette som felte Arsenal, og Klopp vet at det kan felle Manchester City.

KNUSTE ARSENAL: Liverpool slo Arsenal hele 5-1 i sin siste kamp i 2018. Foto: Reuters/Carl Recine

Likevel er det trolig mer fristende for Klopp å velge den kontrollerte strategien her. Selv om Guardiolas lag jevnt over er mer effektive jo mer de har ballen under kontroll, så er Liverpool et av få lag som kan leve med de gjentatte angrepsbølgene fra de lyseblå. Klopp kan instruere sine spillere til å ta forsvarsposisjonene og vente på muligheten. City må spille, City må risikere, og Liverpool skal bare parere angrepene og identifisere kontringen med stor K. Når muligheten kommer, skal det – med Drillos ord – sprintes. Angrepet skal avsluttes, alle skal tilbake i skyttergraven, ready – we go again!

Sjelden har jeg gledet meg mer til en fotballkamp.
Uansett hvem som velges fra start, så får vi her se 22 spillere i verdensklasse. Vi får se to lag som gjennom langsom evolusjon under kyndige managere driver verdens råeste liga videre mot nye høyder. 90+ minutter der tiden står stille. Situasjoner som krever absolutt fokus ned til minste detalj. Årets kamp i Premier League.

Vel bekomme!

0-0 SIST: Det motsatte oppgjøret på Anfield i oktober endte med 0-0. Torsdag møtes gigantene på ny. Foto: Rui Vieira/AFP

Drømmestart for Solskjær

Ole Gunnar Solskjær kunne ikke fått en bedre start i sitt virke som manager for Manchester United!
En solid seier på en vanskelig bortebane, et lag som endelig fikk vist sitt offensive potensiale, og en positiv opplevelse for spillere som altfor lenge var fanget i feil spillestil. En kamp gir kun tre poeng, men Solskjærs første kamp var nær perfekt.

På pressekonferanser og i møter med spillerne har Solskjær i dagene frem mot kveldens oppgjør gjentatt sitt budskap om offensiv, positiv fotball, og spillerne responderte på beste vis.
United scoret 5 mål for første gangen siden Sir Alex Fergusons avskjedskamp som United-manager, og symbolikken kunne ikke vært mer tydelig: Solskjær lyktes med noe hverken Moyes, Van Gaal eller Mourinho fikk til, og bortesvingen var i ekstase når målene rant inn bak Cardiffs keeper.

Men resultatet kom ikke av seg selv, den kom som følge av en nesten uforståelig forvandling i United-laget. Det er mindre enn en uke siden laget ble utspilt og latterliggjort på Anfield. Selvsagt er Liverpool en helt annen målestokk enn Cardiff, men Uniteds inngang til kampen kunne ikke vært mer ulik José Mourinhos fotballfilosofi. Laget var fremoverrettet i forsvarsspillet, spillerne tok et steg fremover heller en bakover i valgsituasjoner. Med ballen var det tydelig at Solskjær hadde stresset betydningen av å bruke få touch. Samtidig var spillerne instruert til å tørre å ta løp fremover. Alt dette innebærer større risiko i spillet enn det José Mourinho var villig til å akseptere. Men Solskjær turde. Solskjær instuerte. Spillerne responderte. Og Solskjær vant.

Videre var det tydelig at spillerne – nær sagt alle som en – her fant seg til rette i en spillestil som passer dem bedre. Mens United under Mourinho etterhvert ble en stilstudie i å redusere spillerne til dårlige utgaver av seg selv, var Solskjærs offensive tilnærming akkurat det de trengte nå.

Lingard, Rashford og Martial var konstant i bevegelse og skapte trøbbel for Cardiffs mannsorienterte forsvar. Backene Young og Shaw tok offensive posisjoner i grunnspillet, og på midtbanen var Paul Pogba i praktslag.

Kritikere i England har stilt spørsmål ved om Solskjær virkelig har det som trengs for å være manager i en av verdens største klubber. Det spørsmålet besvares ikke etter en kamp, men Solskjær klarte å få frem en gjemt potensiale i dette laget som lover godt, både for spillere, fans og ikke minst for Solskjær selv. Han fikk starten han bare kunne drømme om.

Mourinho er ferdig, United må starte på nytt

I dag kom nyheten om at Josè Mourinho er ferdig som manager i Manchester United. Tre år og en dag etter at Mourinho måtte gå fra Chelsea, har også Manchester United fått nok av portugiseren. Det er vanskelig å se for seg at han kommer tilbake som manager på det øverste nivået.

Hvorfor ble det slik, og hvor går veien videre for Manchester United?

Da Josè Mourinho fikk jobben som Manchester United-manager sommeren 2016, skulle klubben gjenreises til gamle høyder. Hverken David Moyes eller Louis van Gaal var i stand til å følge opp etter Sir Alex Ferguson, og United valgte Mourinho vel vitende om at han historisk nærmest var en garantist for suksess og titler.

Når Mourinho nå får sparken etterlater han seg et Manchester United i full krise:

KLARTE ALDRI Å SNU SKIPET: José Mourinho er ferdig som Manchester United-manager. Foto: Jason Cairnduff/Reuters

Tidenes svakeste ligastart i Premier League, 19 poeng bak serieleder Liverpool. United har sluppet inn 29 mål til nå, noe som allerede er mer enn hele fjorårssesongen. Legg til at Mourinho har signert spillere for omtrent fire milliarder kroner i sin periode, og ledet et lag som helt tydelig har vært på nedadgående kurve. Tapet for Liverpool på søndag var dråpen som fikk det til å renne over for ledelsen i United.

Det har vært vondt å se på Manchester United denne sesongen. Man kan hevde at stallen er noe ubalansert, men det er likefullt et faktum at United har verdensklassepillere. Mourinho har signert spillere som Pogba, Lukaku og Sanchez, og har sånn sett fått den backingen i transfermarkedet han ønsket, med unntak av denne sommeren der han ikke fikk en midtstopper. Spillerne har nærmest uten unntak underprestert enormt. Dette må disse spillerne ta ansvar for, men hovedansvaret skal og må ligge hos José Mourinho.

For i en fotballklubb blir resultatene til som summen av innsatsen til alle aktørene, og managerens hovedansvar er å samkjøre innsatsen til flest mulig i samme retning. Her har Mourinho feilet totalt! Konflikter i full offentlighet med spillerne. Offentlige stikk til klubbledelsen. Konstant krig med pressen. Dette gir et energitap som simpelthen ikke er til å leve med i konkurranse med Manchester City, Liverpool og Tottenham. Mourinho ble en karikatur av seg selv, en mann i konflikt med alt og alle, en mann med en stolt fortid, men uten fremtid. Gjennom uker og måneder har han trukket Manchester United gjennom dritten, et uverdig sirkus som måtte ta slutt.

NÅDESTØTET: José Mourinhos siste kamp som Manchester United-manager ble 1-3-tapet for Jürgen Klopps Liverpool. (AP Photo/Rui Vieira, File)

Mourinhos personlighet ble et stort problem, det samme kan sies om hans fotballfilosofi. Det fantes en tid da mesterskap kunne vinnes på god organisering, kynisme og motstanders feil. Siden den gang har fotballen utviklet seg videre, og trenden nå er å bruke ballen, skape overtall gjennom bevegelse og samhandling, offensive spillemønster som krever terping og øvelse på treningsfeltet. Dette var Mourinho enten ikke i stand til å gjennomføre, eller så ville han det ikke. I toppkampene i Premier League ble United i større og større grad latterliggjort, som demonstrert av både Tottenham, Manchester City og senest Liverpool denne sesongen.

Hva tenkte spillerne? Hva tenkte Pogba, Sanchez og Lukaku? De må jo ha sett det alle kunne se, at spillestilen var utdatert, utkonkurrert og utklasset? I denne fortellingen er det lett å tenke seg til stemningen i garderoben. For der Mourinho i tidligere tider motiverte spillerne til å bli perfekte utgaver av seg selv, ble United-spillerne skygger av seg selv. Når de i tillegg måtte tåle omfattende offentlig kritikk fra Mourinho uten mulighet til å svare, da er det lett å forstå at det kan være lettelse i garderoben på en dag som denne.

SLUTT: José Mourinho fikk 2,5 år i sjefsstolen i Manchester United. Foto: Carl Recine/Reuters

Josè Mourinho må for en gangs skyld se seg selv i speilet. Han må erkjenne egne feil og enten komme tilbake som en ny mann eller finne tilbake til gnisten og væremåten som gav ham suksess i tidligere tider. Om han ikke gjør det er det vanskelig å se for seg at han kommer tilbake som manager på det øverste nivået. Hvilken klubb skal ta i ham etter dette?

Viktigere enn Mourinho er fortsettelsen til Manchester United. En stolt fotballklubb med en mektig historie ligger med brukket rygg, et kaotisk sammensurium av egne agendaer og konflikter. En midlertidig manager frem til sommeren vil nærmest garantert gi disse spillerne et løft, som minimum i form av frigjøring av positiv energi. United har mye å spille for også denne sesongen, der kampen om topp 4 i Premier League er det viktigste målet, og Champions League en annen enorm utfordring.

Ansettelsen av den neste permanente manageren er en særdeles viktig avgjørelse i Manchester United. Klubben er en økonomisk suksess, men økonomi henger over tid sammen med et sportslig produkt som kan levere både severdig fotball og resultater. I en tid der Guardiola bygger i City, Klopp bygger i Liverpool og Pochettino bygger i Tottenham, må United henge med på utviklingen. Den neste manageren må være en som ikke bare bruker penger, men som også utvikler enkeltspillere og lag.

Det har vært nok rot nå, og det kommer til å ta tid, men Manchester United må bygge seg opp mot toppen av engelsk fotball.

HVA BRINGER FREMTIDEN: Både Paul Pogba, Romelu Lukaku, Michael Carrick og José Mourinho har mye å tenke på den neste tiden. Foto: Phil Noble/Reuters

Mens vi venter på Liverpool-Manchester United

Søndag møtes Liverpool og Manchester United for 201. gang. Oppgjøret mellom Englands to mest populære klubber er et høydepunkt i fotballkalenderen, og ny historie skrives hver gang rivalene møtes.

Men før søndagens oppgjør er maktbalansen forskjøvet uvanlig langt i favør Liverpool. Hvordan ble det slik?

La oss skru tiden tilbake til slutten av 2012/13-sesongen. Manchester United vinner nok et suverent seriegull under mesteren Sir Alex Ferguson. Ferguson har stått ved roret siden 1986 i verdens mest kjente fotballklubb, og han har installert vinnerkulturen i veggene på Old Trafford. Mester Ferguson takker for seg og overlater klubben til etterfølger David Moyes i meget god stand. I Liverpool er Brendan Rogers manager. Laget spiller tidvis fin fotball, men er milevis bak United, og ender 28 poeng bak United i Fergusons siste sesong.

FERGUSONS SISTE: Sir Alex Fergusons siste møte med Liverpool endte med 2-1-seier over det som da var Brendan Rodgers’ lag i januar 2013. Foto: Andrew Yates/AFP

Siden den gang er rollene byttet om. Liverpool leder nå Premier League, 16 poeng foran Manchester United. Om utviklingen denne sesongen fortsetter, så kan Liverpool fort ende opp 28 poeng foran United!

Dersom du vil ha suksess med et fotballag, så er identitet den viktigste faktoren. Penger er viktig, personligheter er viktig, kvalitet på spillere og manager er viktig, men over tid er det lagets identitet (eller gjenkjennelighet) som skaper retning, utvikling og resultater. Det kan være defensiv fotball eller offensiv fotball, ballbesittende eller kontringsorientert, fysisk eller teknisk. Hvordan fotballen ser ut spiller mindre rolle. Det viktige er at spillerne forstår konseptet (1), tror på det (2), formes i det over tid (3) og forbedrer det (4).

Tenk på Leicester under Ranieri. Tenk på Chelsea under Conte. Tenk på Manchester City under Guardiola. Ulike klubber, ulik fotballfilosofi, ulike spillertyper, ulike managere. Fellestrekket er klokkeklar identitet.

Det er verdt å merke seg at det er svært uvanlig at lagets identitet overlever et managerskifte, særlig i den moderne fotballen. Det å skifte manager medfører nesten alltid et større eller mindre stilskifte på banen, som kombinert med nye spillere endrer identiteten til laget.

Derfor følger Premier League-klubbene ofte et velkjent mønster: Resultater under pari utløser managerskifte, manageren innfører ny spillestil og henter noen nye spillere, identiteten til laget lider som følge av gjennomtrekk både i garderoben og på managerkontoret.

Manchester United post-Ferguson er fanget i dette mønsteret.

Alle klubbene søker imidlertid det motsatte. Stabilitet og forente krefter i samme retning gir suksess. Da Liverpool gikk for Dortmund-manager Jürgen Klopp i oktober 2015 vurderte man summen av spillerstall, spillestil, klubbens verdier og historie, supporternes forventninger og hva som kreves for å lykkes i Premier League. Klopp var klubbens klare valg. Et riktig valg, for siden den gang har Klopp formet identiteten til laget. Spillernes personlighet må passe, spillernes kvaliteter må passe. Laget utvikles, spillerne utvikles.

FORELØPIG SISTE NEDTUR: José Mourinho og hans team tapte 1-2 for Valencia i Champions League i midtuken. Foto: Heino Kalis/Reuters

Liverpool post-Ferguson utvikler seg i dette mønsteret.

Det slår meg at Liverpool og Manchester United etter Ferguson kan studeres i perspektivet lagbygging, som eksempler på henholdsvis vellykket lagbygging og mislykket lagbygging. Der Liverpool har hatt fokus på utvikling av laget, har Manchester United styrt etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Der Liverpool stort sett har hatt en rød tråd i transferpolitikken, har Manchester Uniteds signeringer båret preg av ønsket om å løse et problem snarere enn langsiktig planlegging. Liverpool har styrket sin identitet under Klopp, mens Manchester United har en tropp full av gode spillere, men et lag uten identitet.

NGEN AV DEM HAR LYKTES HELT: Verken David Moyes eller José Mourinho har foreløpig klart å gjøre Manchester United til ligamestere igjen. Foto: Alastair Grant/AP

Manchester United etter Ferguson er en trist historie. Valget av David Moyes i 2013 ble hyllet av de fleste. Klubben hadde scoutet Fergusons etterfølger og planen var fortsatt stabilitet under en britisk manager som hadde gått en god skole i Everton. Men Moyes varte mindre enn 12 måneder, og etter kort tid kom Louis van Gaal inn portene på Old Trafford. Komplett stilskifte både i spillestil og personlighet. To år senere var det nok van Gaal, og Josè Mourinho var neste mann ut. Nok et komplett stilskifte både i spillestil og personlighet. Mourinho er nå i sin tredje sesong, og det virker utenkelig at han er mannen som henter Manchester Uniteds neste ligatittel.

Tross sportslige utfordringer i denne perioden er Manchester United fremdeles klodens kanskje sterkeste brand innen fotballen. Under Glazer-familiens eierskap har inntektene fortsatt å renne inn i klubbkassa, noe som har medført enorme investeringer i spillerstallen under både van Gaal og Mourinho. Men identiteten har manglet, den røde tråden har manglet. Fokuset har vært kortsiktig reparering, ikke langsiktig bygging. Den bedriftsøkonomiske tankegangen gjennomsyrer United totalt. Om Mourinho hadde blitt målt på rent sportslige kriterier ville han trolig ha mistet jobben allerede, men klubben styres ikke etter primært sportslige kriterier, det er snarere begreper som markedsverdi og alternativkostnad som legges til grunn. I det korte bildet er Manchester United en økonomisk suksess, men over tid vil økonomien henge sammen med sportslig suksess. Varsellampene blinker på Old Trafford.

Liverpool etter Ferguson er en suksesshistorie. Skiftet fra Brendan Rodgers til Jürgen Klopp var sportslig begrunnet og veloverveid. Fenway Sports Group ved John Henry har gitt Klopp tillit på Anfield, og i transfermarkedet har klubben gjort disponeringer som er del av en større plan. Sigeringene av keeper Allison og midtstopper van Dijk adresserte konkrete mangler i laget. Klopp startet med en visjon, og en ny sesong, en ny signering, en ny trening (!), er skritt i retning av å oppfylle visjonen.

MYE Å SMILE FOR: Både Jürgen Klopp og Virgil van Dijk har hatt mange grunner til å smile denne høsten. Her etter seieren i sluttminuttene mot Everton for to uker siden. Foto: Oli Scarff/AFP

Det 201. oppgjøret mellom erkerivalene markerer dermed et punkt i fotballhistorien der den sportslige maktbalansen har dreid i retning Liverpool. Laget har en tydelig identitet, og en spillestil som beviselig gjør enkeltspillere i laget til bedre utgaver av seg selv. Manchester United famler videre i blinde, uten klar identitet som spillerne tror på, og med den konsekvens at nær samtlige spillere blir svakere utgaver av seg selv. Det gjør Liverpool til klare favoritter. Statistikken taler også for Liverpool; I de siste 20 møtene mellom disse lagene i ligaen, har laget som ligger høyere på tabellen vunnet 65% av kampene.

Men – som alle vet – hver fotballkamp lever sitt eget liv. Selv om Liverpool nyter gode tider og Manchester United sliter med dårlige tider – det er svært liten sportslig forskjell på de to lags utvalgte. Klopp kan skape, men Mourinho kan ødelegge, noe de to siste oppgjørene på Anfield var eksempler på (0-0).

Fortsetter Liverpool oppturen, eller får Manchester United en etterlengtet seier i fiendens leir? Søndag 17.00 får vi svaret.

Gratulerer, Norge!

På en sen mandag kveld i november, på en arena uten stemning i Nikosia, fikk Lars Lagerbäck og Norge belønningen for hardt godt arbeid over tid. Med seier i vår gruppe i Nations League er Norge sikret at EM-drømmen lever minst til våren 2020. Det er meget fortjent og ekstremt gledelig for alle som er glade i det norske landslaget.

Ja, Norge spilte mot et svakt Kypros. Ja, dette var en kamp vi skulle og burde vinne. Men jeg har spilt nok landskamper i min tid til å vite at omgivelsenes overbevisning om seier ikke gjør jobben noe enklere. Spillerne skal gjøre jobben, og her i Nikosia spilte landslaget en kamp helt i Lagerbäcks ånd. Fra laguttaket var det tydelig hvilken kamp Lagerbäck forventet seg her. Valget av Fossum foran Ødegaard fra start vitnet om en landslagssjef som ikke lar seg påvirke av hva andre måtte mene. Lagerbäck er tro mot sin filosofi, og hvorfor skulle han ikke være det? Dette er en mann som har bevist at hans måte å se fotball på gir resultater. Det viktigste er å få kampen inn i rett spor, og dermed var valget av Fossum logisk. Like logisk var det å kjøre videre med Kamara og Tarik på topp. Lagerbäck ser bak det åpenbare – scorer spissene på sjansene? – og kalkulerer seg heller frem til at et gitt kampbilde vil gi oss seier.

Slik ble det også på Kypros. Norge hadde full kontroll, dog lenge uten å skape de store muligheter. Men ett magisk angrep satte oss i førersetet, da Nordtveit nok en gang viste frem sin glimrende pasningsfot. Timingen mellom Omars løp og Nordtveits pasning var perfekt, og foran mål ventet nettopp Ola Kamara. Et angrep som latterliggjorde Kypros` dype 5-4-1-formasjon. Klasse!

Da Ola Kamara satte inn sitt andre tidlig i andre, og attpåtil på dødball, så ble dette en perfekt kveld for Lagerbäck og Norge. La gå at Alexander Sørloth burde doblet seieren på sine to enorme sjanser, for Lars Lagerbäck visste akkurat hvordan dette skulle bli. Og slik har det egentlig vært i hele Nations League gruppespillet, og i hele 2018. Vi har et landslag som spiller akkurat slik de bør spille for å vinne, et lag som dyrker sine styrker og skjuler sine svakheter. Det er ingen garanti for seier, men det maksimerer sjansene for et godt resultat. For bak rekken av gode resultater i 2018 skjuler det seg også prestasjoner som gjør det hele fortjent.

Man kan gjerne hevde at motstanden i Nations League er langt unna toppnivået, og det med rette. Men kunne Norge gjort dette særlig bedre ut fra forutsetningene? Vi har møtt lag som per definisjon er på samme nivå som oss, og laget har vist at de er klare for å ta steget opp et nivå. Opp på nivå B i Nations League, og – vær så snill! – inn i EM2020.

På veien mot EM skal laget gjennom en ordinær EM-kvalik, og et sluttspill i Nations League, og her venter sterkere motstandere. Norge kan komme til å måtte justere stilen noe, og vil mot bedre motstandere ligge lavere i banen og ligne mer på Island under Lagerbäck. Alt dette vil gi disse spillerne verdifull erfaring og ballast, og de vil bli bedre både individuelt og kollektivt. Etter dette landslagsåret kan ingen være i tvil om at landslagssjefen vil møte hver kamp med den riktige planen.

Kampen mot Kypros var i seg selv ingen stor begivenhet, men den kronet et landslagsår der vi fikk troen på landslaget igjen. Fremtiden er lys, gratulerer Norge!

Gratulerer også til TV2-gjengen – store landslagsfans alle som en – med starten på en reise til EM! Et bilde sier ofte mer enn tusen ord, så også her:)

Derfor slår Norge Kypros

Det er lenge siden 1998, året der Norge sist var i VM og «Drillos» samlet en hel nasjon foran TV-skjermene. Drillos menn spilte over evne i et rammeverk som var forut for sin tid, og ga en taktisk fordel som over tid gjorde enkeltspillerne bedre. Nå, tjue år etter at Drillo sa takk for seg med VM i Frankrike, ser vi endelig konturene av et norsk landslag der summen av enkeltspillerne er langt bedre enn hva hver enkelt spiller skulle tilsi. Derfor vokser optimismen, og derfor er det grunn til å tro at «Lagerbäcks» ender i EM 2020.

Norge anno 2018 er ekle å spille mot. Et kollektiv som er perfekt organisert gitt spillermateriellet, en stram 4-4-2 der alle mann jobber steinhardt for hverandre og for laget. Korte avstander, røffhet i duellene og enorm løpsvilje preger dette laget, akkurat slik det preget «Drillos» for tjue år siden. Fotballen har endret seg voldsomt på disse tiårene, og derfor er Lagerbäcks taktiske fordel langt mindre enn Drillos på 90-tallet. Derfor er det også nærmest utenkelig at dette laget skal vokse til Drilloske høyder. Men det er ikke bare mulig å tenke seg, men faktisk også å forvente seg, at dette laget blir bedre og bedre under svenskens kyndige ledelse. Et EM-sluttspill virker sannsynlig.

Men ett stort problem gjenstår for det norske landslaget, og det oppstår i det øyeblikket motstanderen scorer først. Dette skjedde i Bulgaria, og vi klarte aldri å svare. Lenge så det ut til å bli et like surt bortetap i Ljubljana, men Bjørn Maars Johnsen headet heldigvis fortjent inn en utlikning som betyr at alt skal avgjøres på mandag når Norge møter Kypros.

Baklengsmålet i Slovenia var av den billige sorten, og var utypisk for et norsk lag som har vært bunnsolide bakover. Tapt duell, en firer som slo sprekker og vipps sto det 1-0 til hjemmelaget. Likevel var det smått utrolig at Norge ikke utlignet før pause, særlig da Slovenia to ganger klarerte på streken i løpet av ett lite sekund.

Norge spilte og spilte i andreomgang, og selv om man gjerne kan etterlyse flere åpne sjanser, så sitter grunnspillet godt. Pasningsføttene til Nordtveit og Selnæs var ofte nøklene, og da innbytter Martin Ødegaard etterhvert fant tid og rom falt Slovenias forsvar dypere og dypere. Tarik og Kamara som startet på topp utrettet for lite foran mål, men mørnet stopperne til Slovenia. Derfor var det helt riktig av den norske benken å kaste inn både Maars Johnsen og Sørloth mot slutten. For med en dyp backfirer hos motstanderen må ballen bare pumpes inn i feltet så ofte som mulig. Norges utlikning kom da Nordtveit banket ballen inn mot en slovensk firer som ikke orket å flytte ut. Kaos, kriging og endelig norsk jubel etter Maars Johnsens utlikning.

Kampen vil huskes for situasjonen der Slovenia var centimetre unna en 2-0-ledelse som Norge aldri ville ha hentet. Heldigvis for oss vurderte linjedommer situasjonen korrekt, og Norge fikk sin fortjente utligning. Nations League har så langt gitt oss et herlig drama, og en perfekt konkurransearena for disse spillerne. Og tallene taler sitt klare språk etter fem gruppespillskamper: Norge har dominert samtlige kamper, og skapt langt flere målsjanser enn motstandere som per definisjon skal være på samme nivå som oss.

Derfor tror jeg Norge slår Kypros på mandag.

VAR i Premier League

I dag kom nyheten om at Premier League-klubbene er enige om å introdusere videodømming (VAR) fra starten av neste sesong (2019/2020). Dette var en ventet avgjørelse, all den tid VAR gjør dømming av enkeltsituasjoner mer korrekt. Men hva gjør VAR med fotballen som vi kjenner den?

Dagens fotball spilles i et uhyggelig tempo, og i store kamper med enorme økonomiske gevinster og tap kan en dommerfeil mot eget lag være tungt å akseptere. Vi så det senest denne uken da Southampton-spiss Charlie Austin serverte en tirade der han etterlyste VAR i intervjuområdet etter kamp. Austin mente dommeren hadde gjort en feil som gikk mot hans lag. Om Austin hadde reagert like sterkt om dommeren feilaktig hjalp hans lag vites ikke, men det er neppe sannsynlig.

VAR-debatten friskner til hver gang et dommerteam gjør en feil, og VAR-tilhengerne kaster seg til sosiale medier for å irettesette alle oss som møter VAR-spørsmålet med sunn skepsis. Personlige propagandakampanjer for VAR er verdens enkleste gjøremål, idet alle forstår at VAR treffer bedre i enkeltavgjørelser enn dommerteamet på banen noen gang vil gjøre. Men når vi diskuterer dyptgripende endringer i verdens flotteste idrett, så må vi evne å løfte diskusjonen høyere enn et enkelt straffespark eller en offside-avgjørelse. Spørsmålet er nemlig ikke om VAR treffer bedre på et straffespark, for det er alle enige om. Spørsmålet er om VAR gjør fotballen bedre eller ikke?

Utgangspunktet for en fotballkamp mellom jevnbyrdige lag er at kampen etter stor sannsynlighet vil avgjøres av feil, store enkeltprestasjoner eller tilfeldigheter. Når Ronaldo brassesparker inn en scoring i Champions League, så hylles han av en hel verden. Når tilfeldighetene avgjør at ditt lag taper – for eksempel at Steven Gerrard sklir og Liverpool taper ligagullet – så er det uheldig. Når enkeltspillere gjør feil, så legges all skyld på en manns skuldre. Alt dette er sjarmen med fotballen. Når dommeren gjør feil så er fokus på ham, så lenge ditt lag ble skadelidende. Alle disse elementene gjør fotballen til spillet vi elsker. Spillet som diskuteres i kaffepauser over hele verden.

Og her er vi ved kjernen av et av problemene ved VAR: Fotballspillet er grunnleggende et spill preget av tilfeldigheter og feil, og man kan argumentere ganske godt for at risikoen for å bli bortdømt er 50%. Enten blir ditt lag bortdømt eller så blir motstanderen det. Samtidig vil dommerfeilene, over tid, jevne seg ut slik at hvert lag får omtrent som fortjent. Det er derfor ikke dommeren som gjør at Southampton eventuelt rykker ned fra Premier League, det er Charlie Austin og hans lagkamerater som sørger for det.

Fotballkampen spilles på en bane som kan være tørr eller glatt, med 22 spillere som kan gjøre feil eller ikke gjøre feil, med en vind som blåser hit eller dit, og med dommere som gjør feil eller rett. Men felles for alle, både dommere og spillere, er at de gjør sitt aller beste. Det er et rettferdig utgangspunkt i min bok.

Når man skal argumentere for VAR, så holder det derfor ikke å vise til en dommerfeil og si at den ville VAR plukket opp. Fotballen består av tusenvis av kamper, lange sesonger og turneringer, og fotballen trenger VAR ene og alene dersom spillet totalt sett blir bedre med VAR enn tilfellet er uten. Dermed ligger bevisbyrden på VAR-tilhengerne så lenge vi alle er enige om at dette spillet er tidenes vakreste spill. Enhver endring av spillet slik vi kjenner det står i fare for å gjøre det mindre attraktivt.

Hvorfor denne skepsisen, spør du kanskje? Hvorfor ikke gi dommerne hjelp til å treffe bedre i disse enkeltsituasjonene? Fotballens kamper har en skala av viktighet, der knottekampen i nabolaget er minst viktig og finalene i VM, EM og Champions League er de viktigste. Og argumentet om VAR (og dermed rettferdighet) er åpenbart sterkest i finalene. I enkeltkampene som avgjør så mye er selv jeg enig i at det er tungt å svelge en feil avgjørelse (Merk likevel at VAR-straffen i VM-finalen splitter både folket og ekspertene).
Men hvor settes grensen for VAR? Er det noen som i fullt alvor mener at vinneren av Premier League over 38 kamper blir en annen med VAR enn uten VAR?

Når VAR sniker seg inn i fotballen, og presset øker for å flytte dette nedover og utover fotballtreet, så risikerer vi nemlig å endre dette spillet for alltid. Med fotballens kommersielle krefter vil det fra dag en være et press for å stykke opp fotballkampene med reklamepauser, og jeg tenker med skrekk på en fremtid der vi skal se reklame i VAR-pausene. Du tror ikke det kommer? Se en NFL-kamp og tro igjen. Høydepunkter fra NFL er noe av det mest actionfylte og underholdende man kan se, men sett deg ned og se en hel kamp og du vil sovne av kjedsomhet.

Men VAR kommer altså til Premier League fra neste sesong, og det blir spennende å se hvordan dette fungerer i praksis. I enkeltkamper vil vi garantert få situasjoner der VAR gjør utfallet mer rettferdig, men over en sesong får vi den samme fortjente vinneren og de samme utrøstelige nedrykkslagene. Fotballopplevelsen vil endre seg. Mindre action, mer oppstykket spill og flere misforståelser på banen, tribunen og foran TV-skjermen. Og vær ikke i tvil, vi kommer alltid – alltid – til å diskutere dommeravgjørelser, med eller uten VAR.

Foreløpig forbeholder jeg meg retten til å være skeptisk. Også Premier League åpner nå opp for en endring i spillet som i verste fall kan endre fotballopplevelsen til det ugjenkjennelige. La oss håpe det ikke skjer. For hvis det skjer, vil vi savne fotballen som den var.

La meg avslutte med å dele tankesettet mitt fra min aktive spillerkarriere:
Fotballkampen spilles, og samtlige aktører gjør sitt ytterste for å prestere best mulig. Så følger 90 minutter av gode og dårlige prestasjoner fra spillere, trenere og dommere, ispedd tilfeldigheter som vær og vind. Til sist står man igjen med et sluttresultat som nesten alltid kan aksepteres, gitt at alle ga alt i kampen. Og man visste med sikkerhet at dette var verdens beste spill; fullt av action, drama, følelser, feil og tilfeldigheter. Jeg håper det forblir slik så lenge vil lever.