Category Archives: Engelsk fotball

Kan forelskelse vare?

Jeg er redd. Redd for at England skal ta fra meg, nei, vent litt… ta fra oss David Luiz. Jeg innrømmer det, så å si fri for skam: Han kom til meg, helt uventet, som sikker kjærlighet på en lørdagsnatt. Såpass lite oppdatert er jeg nemlig på cutting edge fotballpersonligheter for tiden. Hadde hørt litt, «at han var kul, god og hadde en fet sveis», sånne ting, men ikke mer. Så da han startet hjemmekampen mot Manchester United, var jeg forsvarsløs mot forelskelsen som skulle komme. Ikke siden Alan Shearer spilte i Blackburn har en mann på en fotballbane fått det til å bruse så mye innvending. For første gang var forsvarsspill vakkert. Angrepsspill? Glem det. Ingen ville vite av det. Jeg – ja, alle vi på Stamford Bridge den dagen – vi ville ha ballen tilbake til Chelseas forsvar. For der var jo David Luiz.

Jeg er klar over at det ikke er grensesprengene kreativt å skrive at David Luiz er kul. Men også her er jeg villig til å ta ei kredkule. For Luiz er for kul til å avskrives som kulthelt bare fordi han kanskje allerede har rukket å bli allemannseie. Dette ble tydelig for meg forrige uke. Da dukket denne fantastisk vakre sjelen opp i et intervju med Chelsea TV. Han var flankert av to spillere som har vært lenge nok i gamet til å tilpasse seg medialivet her i England: Fernando Torres og Frank Lampard. De kunne frontet reklamefilmen for «si minst mulig spennende, vær deg selv minst mulig, så kommer du igjennom dette uten problemer»-reklamefilmen som Barclays Premier League-familien burde produsere. David Luiz ville heldigvis ikke engang fått en statistrolle – ennå.

(For dere som ikke har sett intervjuet, her er linken):
David Luiz-intervjuet på Youtube

Luiz står i midten. Han nikker og smiler til alt Lampard og Torres sier. Selvfølgelig uten å skjønne noe som helst. Klimaks oppstår når han stryker Lampard på kinnet. Engelskmannen blir lettere brydd, men fortsetter klisjésnakket som den proffen han er. Luiz har her ikke bare skapt latterkuler verden over. Han har samtidig demonstrert hvor dustete disse in house-intervjuene til mange av klubbene er: «Can we win the league?» spør mannen med mikrofonen. «Come on Chelsea» svarer Luiz. Men kan denne forelskelsen vare? Jeg er bekymret for at svaret er nei.

Til tross for at det her i England virker som det motsatte er sant: En fotballspiller kan selvfølgelig nesten aldri si noe som er virkelig skadende. Det er tross alt ikke den røde knappen de har i Louis Vuitton-toalettmappene sine. Foreløpig er det bare morsomt med Luiz. Det synes de nok også i Chelsea. Men etter hvert som han blir bedre i engelsk og skal gjøre sine første, ordentlige intervjuer, vil kastreringen av Luiz sin free spirit starte. To diktafoner vil følge ham hvorhen han beveger seg i journalistland. Ærlighet vil være lik trøbbel for ham. Derfor er jeg redd også Luiz etter hvert vil prioritere komfort.

UK kan beskrives som et «moderne u-land». Vi nordmenn lar oss fortsatt frustrere over varmt/kaldtvannsproblemer i springen og tregt internett. Men dette er ikke det største problemet slik jeg opplever det. Det er ansvarsfraskrivelsen hos individet: «Jeg orker ikke stress. La meg være i fred»-greiene. Spørre om hjelp hos supermarkedkjeder eller ringe corporate-selskapene for hjelp for ditt eget, unike problem? Bare å glemme. Her gir ikke delivery-selskapene engang ut telefonnummer til fyren som skal levere pakken din. «Privacy concerns.» Briten George Orwell så hvor dette bar allerede på slutten av 40-tallet, da han skrev «1984». Hans dystre, treffsikre spådom kan observeres overalt på øya. Også dessverre i fotballen. Men jeg håper David Luiz går klar. For David Luiz kan forene verden. David Luiz kan skape fred på kloden. Om hans eventyrlige vesen ikke blir drept av England.

FRELSEREN: Noen av de største fotballøyeblikkene for meg sesongen 2010/11 var de to kampene jeg fikk se på Stamford Bridge hvor David Luiz spilte. Han scoret mot Manchester United og Manchester City. Og ikke minst da han feiret straffemålet til Lampard fra sidelinjen, da han fikk behandling.

Kjente/halvkjente David Luiz-fans:

Josimar-redaktør Frode Da Costa-Lia
Talentspeider Tor-Kristian Karlsen

Er du også David Luiz-fan? Eller kjenner du noen? Navn under i kommentarfeltet, please.

David Luiz-fanpage på Facebook

Jeg er på Twitter: www.twitter.com/OMStorberget

 

«Bellamy-barometeret»

F…? Mon tro hvilket klassisk engelsk ord Craig Bellamy ikke lenger har på tunga her?

Dersom du banker opp lagkameraten din med golfkølle, ja, da fraskriver du deg samtidig en rolle som fotballens etikkorakel. Det har jeg alltid trodd. Inntil nylig…

«Jeg føler ikke tilhørighet til andre fotballspillere. Noen ganger, når jeg ser visse ting, skammer jeg meg over å være fotballspiller.»

Sitatet tilhører Craig Bellamy, som tilsynelatende har konvertert fra fotballens evige synder til fotballmoralens yppersteprest.

«Jeg går ikke på nattklubber, ikke til barer. Jeg bruker ikke dagene mine til shopping. Det interesserer meg ikke», sier Bellamy videre.

Den kroniske kråkebøtta retter ikke bare en pekefinger til sine utro (livsynsmessig) fotballkollegaer. Han kaster også nytt lys på de fire (offentlig kjente) tumultene han har vært involvert i på utesteder. Ren kvalme har som regel blitt trukket fram som motivasjon. Ikke ett eneste ord om at han kan ha vært undercover for å forkynne sine fotballvenner vekk fra en fortapt skjebne sammen med undertøysmodellene i vip-seksjonene.

C. BELLAMY TIL FITZ HALL: Ordner du cola, så tar jeg med pottis?

«Bellamy-barometeret» kan vise seg å ha en samfunnsmessig sårt trengt funksjon. For som Daily Mirror skrev da Bellamy skjelte ut John Terry etter Citys 4-2 seier på Stamford Bridge:

«Du vet du er av tvilsomt moralsk fiber når Craig Bellamy ser ned på deg.»

PS: I intervjuet med et fransk magasin, som gjengis i britiske presse, innrømmer Bellamy også at han ikke engang hadde mobilnummeret til tidligere Manchester City-boss Mark Hughes. Det står ingenting om årsaken til det, men kan det være at Hughes, føre var, rett og slett ikke ville at landsmannen skulle ha det? At Hughes simpelten synes han er for gammel til å våkne opp til prank-calls eller SMS-sjikane a la det Alan Shearer opplevde?

«HEI, GARY»: Til helgen er det lokalderby mot Manchester United. Blir det flere smil som dette og en oppvisning i fotballens etikkånd ute ved krittlinja hvis Craig Bellamy og Gary Neville begge spiller?

KLASSIKEREN: Litt usikker på hva Craig Bellamy egentlig ville fram til med denne feiringa.

Fem minutter med Carlisle-fansen

WEMBLEY: Noen ganger treffer du mennesker som forandrer livet ditt. Jeg tar nok hardt i hvis jeg påstår at den tannløse Carlisle-supporteren (t.h på bildet) var en av dem. «Beriket» er mer dekkende. Men han etterlot seg dype nok spor til at jeg følte det ville være feil å etterlate ham og sønnen hans ubrukt på gulvet i klipperommet. Så her kommer hele mitt fem minutter lange, uredigerte møte med mitt favoritt-intervjuobjekt i 2010, mannen som har hovedrollen i dagens videoblogg: Carlisle United-supporteren.

Sønn og far

VIDEOBLOGGEN: «WE CAME FOR NOTHING»

1284

Advarer om ustø filming, linselus og høy lyd.

Tjue minutter før kampstart møttes vi. Jeg så ham på den andre siden av brua som leder opp til Wembley. Han så meg. Han vinket, jeg kom løpende. Fem minutter senere var han borte, på vei inn på stadioen for å se laget han hadde stått opp klokken 04.00 for å se. Jeg sto igjen med kameraet utenfor og hikstet etter pusten. Det tar på å le.

Det var neppe tilfeldig at jeg møtte ham utenfor Wembley denne søndagen. Over 73 000 (gale) fotballfans hadde dratt helt fra Southampton i sør og Carlisle i nord for å få med seg fotballfesten som heter Johnstone’s Paint Trophy (lillebrors mulighet til Wembley-spill). Premien var ikke heltestatus i FA-cupen eller Champions League-billett. Nei, pur fotballglede over å få se laget ditt spille på Wembley holdt mer enn nok for dem.

Carlisle tapte dessverre 1-4 mot Southampton.

PS: Den tidlige kampstarten til tross; noen rakk allikevel et dykk ned i plastposen med Stella:

“Er dette et radiointervju?” spør en fotballfan skånet for de intimgrensene som gjør oss nordmenn til nordmenn (etter 58 sekunder ut i klippet). Jeg er da godt i gang med å intervjue Carlisle-supporteren, med et, trodde jeg, godt synlig tv-kamera.

www.twitter.com/OMStorberget

«Jeg slår ham ned så fort jeg ser ham.» Eks-fotballspilleren om eks-fotballspilleren

Trener Rune som misbrukte meg (fotballmessig) ute på høyrekanten, lagkamerater som ikke sentret til meg og Elverum-spilleren som beskyldte meg for å knetakle ham i ansiktet med vilje: Lista over hvem som har skylda for at jeg aldri ble fotballspiller på Sørskogbygdas 4-divisjonslag er lang. Og nå som jeg endelig har spalte her i England:

«Jeg skal gi dere buksevann, alle sammen.»

Dette er nemlig det aller siste innen fotballjournalistikk på fotballøya: Eks-fotballspillere som skryter av sine skalper på treningsfeltene, eller – enda mer samfunnsvennlig: Advarer om hvem som skal bankes opp.

Det aller ferskeste eksempelet: Stan Collymore, som i onsdagens Daily Mirror-spalte, skryter av hvordan han skal ha slått ned Alf-Inge Håland på treningsfeltet i Nottingham. Alfie skal ha pirket «Stan The Man» tre ganger på akillesen. Det var tre ganger for mye.

1. gang: «Easy, Alf.»
2. gang: «Alf, have a ******* word with yourself.»
3. gang: Da lå en omtåket nordmann på gresset og så opp på Mr. Collymore.

Men, Stan, eks-spillere som forteller om tidligere meritter, det er gammelt nytt her i England. Nå er det jo hvem som skal juling som gjelder:

«Jeg sverger. Hvis jeg møter ham, skal jeg slå ham ned så fort jeg ser ham.»

Sitatet ovenfor er hentet fra Paul Inces spalte i News of the World. Der beskriver spalte-pioneren Ince i detalj hvordan han skal banke opp sin tidligere landslagskollega Graeme Le Saux – om de møtes igjen. Andy Cole og Teddy Sheringham er to andre kamphaner som kan bli å finne i en ring sponset av engelsk presse. Det opplyser Cole om i sin spalte i anerkjente The Independent. Dvs: Cole går ikke så langt som Ince. Han nøyer seg med å fortelle at han bare generelt hater Sheringham. Årsak: Sheringham tok ikke Cole i hånda, da en av dem ble byttet inn for den andre (på landslaget). Ince, derimot, har andre grunner til å være «pissed off»: Le Saux skal i en kamp ha sagt noe stygt om dama hans. Det er tydelig at det ligger tiår med hat bak ordene Ince har valgt for å skildre sine følelser overfor Le Saux. Derfor vil det være urettferdig, ja, rett og slett lumpent gjort, å oversette dem:

«I forgot about the game and started plotting how I was going to rip Le Saux’s head off (…) Le Saux can go rot.»

Videre forteller fotballspaltist Ince at Le Saux, da han lette etter ham i spillertunnelen etter kampen, skal ha gjemt seg bak lagkamerat Marcel Desailly. Ince fikk derfor aldri sin «revenge»

De britiske avisene ser alvorlig på oppgaven som folkeopplyser nummer én i Storbritannia. Hvem som har ligget med hvem, eller hvem som ikke har ligget med hvem. The Sun, Daily Mirror og Daily Star har alltid holdt deg oppdatert. Eks-spillere med ørtæver som sitter løst er det aller siste som applauderes innad i redaksjonene. Men – det finnes også fotballspillere som har tatt med seg penn og spade ut av sandkassa: Her er et knippe av landets beste – og dårligste – spalter, skrevet av fotballspillere og eks-fotballspillere i UK:

ROBBIE SAVAGE

En skøyer på bana og en skøyer bak tastaturet. Gjør det en fotballspillerspalte skal: Underholde, engasjere – og kanskje irritere? Får pluss for å utnytte de interaktive mulighetene: Legger gjerne ved bilder av ham selv på frisørbesøk, i trusa på behandlingsordet og også av kona hans, som han beskriver på følgende måte: «She’s bloody gorgeous!» Får også inntrykk av at Savage liker å spalte – og at han faktisk kan stå bak skrivingen helt på egen hånd. Følg ham på Twitter. Det beriker livet litegrann.

Robbie Savages Daily Mirror-spalte

Robbie Savages Twitter-side


DAVID JAMES

Scorer høyt på at han tar deg med bak kulis
sene; deriblant livet på andre siden av mikrofonene og mixed sone-gjerdene. Skriver også om hvordan han fikk kallenavnet «Nintendo James.»

David James sin spalte i The Guardian

MATT LAWRENCE Crystal Palace-spilleren som (kanskje) skriver mer underholdende enn fotballen han spiller. Hva han tenkte da P Diddy skulle være interessert i å kjøpe klubben hans er noe av det han deler med oss. Også hvor lite fan han er av Southern Electric.

Matt Lawrences Daily Mirror-spalte


IAN WRIGHT

Sterke og store meninger for The Sun. Arsenal-legenden skriver i sin siste spalte at Chelsea kan komme til å ende opp uten trofeer denne sesongen. Hmmm.

Ian Wrights The Sun-spalte

STAN COLLYMORE

«Mourinho kommer til å returnere til England» og «Nicklas Bendtner vil en dag bli en superstjerne» er to av de siste meningsytringene hans. Stan Collymore hadde en spenstig nok karriere både på og utenfor banen til å kunne komme opp med andre temaer enn de siste som diskuteres før lysene slukkes på tusenvis av nachspiel hver helg.

Stan Collymores Daily Mirror-spalte

ANDY COLE

Greit nok å ha en grudge, men det blir barnehage når voksne menn slenger dritt via fotballspalter. Lærte ikke Andy Cole av eksempelet Craig Bellamy, som i hvert fall hadde verdighet nok til å skjelle ut Alan Shearer via SMS?

Andy Coles The Independent-spalte

PAUL INCE

Paul Ince og News of the World fortjener hverandre. Overraskende hvor lite givende det er å lese om hvilke spillere Ince skal dele ut lusinger til. Var en bitter mann da han fikk sparken som Blackburn-manager. Virker ikke som mye har forandret seg siden han ble spaltist.

Paul Inces News of the World-spalte

JERMAIN DEFOE

Heldigvis for Spurs-fansen er Jermain Defoe mer kreativ foran målburet. Rooney vs Messi, hvor glad han er for at Robbie Keane scorer for Celtic, hvor trist han synes Beckhams skade er… Zzzzz. Tydelig at avisen ville sikre seg førsteretten til intervju – hvis noe interessant mot formodning skulle dukke opp. Defoe-spalten er så fersk at det ennå ikke finnes en nettversjon. Kanskje De
foe bare hadde innbytterpuls?

Jermain Defoe skal skrive for Daily Mirror

PS: Dersom jeg hadde vært britisk avisredaktør, ville jeg gjort mye for å få Andrei Arshavin med på laget. Russeren har fra før denne nettbloggen Arshavins blogg, hvor spalten «Ask Andrey» er en personlig favoritt. Arsenal-spilleren har der rollen som et slags livets orakel og svarer på alt du måtte lure på: hvor mange armhevninger han tar, hvordan man kan bli lykkelig etc.

www.twitter.com/OMStorberget

Årets Premier League-lag

Vår på balløya betyr at det snart er tid for et av årets høydepunkt som fan av engelsk fotball: Plukke ut «Årets lag».

Å offentliggjøre dine 11 favorittmenn kan fort på by trøbbel – enten det er i klasserommet, VGs sportssider eller bloggformat. Viskelær i nakken og caps lock-skjellsord er en del av gamet. Det viktigste er å gå til oppgaven som man gjør med et presidentverv: Forsøke å gjøre minst mulig store feil. Da blir forhåpentligvis heller ikke viskelærbitene for store.

Det er selvfølgelig altfor tidlig å kåre en endelig førsteelver – mye kan skje på de drøyt to månedene som gjenstår av årets Premier League-sesong – men sånn ser mitt foreløpige «Årets lag 2009/10» ut:

(for å få plass til så mange som mulig av årets viktigste/beste spillere, har en 4-3-3-formasjon blitt valgt)

(4-3-3)

Shay Given

Branislav Ivanovic Richard Dunne Thomas Vermaelen Ashley Cole

Darren Fletcher Cesc Fabregas James Milner

Didier Drogba Wayne Rooney Carlos Tevez

Shay Given (Man. City): En av verdens beste på strek. Matchvinner. Solid kapteinsemne. Gjør sjelden eller aldri konsentrasjonsfeil/tabber. En av «the good guys».

Branislav Ivanovic (Chelsea): Trygg defensiv, også bidragsyter offensivt, med fem assists. Slett ikke sikkert han mister plassen når Jose Bosingwa er skadefri.

Richard Dunne (Aston Villa): Aldri vært bedre. Giftig på dødballer, nyter stor autoritet i Aston Villa. Har slutta med tabbene (ikke bare selvmålene) han stod for i City-trøya. Årets beste forsvarspiller, til tross for antydninger til noe halting den siste tida.

Thomas Vermaelen (Arsenal): Offensiv trussel, kompromissløs bak. Innertier av en signering av Arsène Wenger. Arsenal trenger en av hans type på midten også. Scoret imponerende sju mål.

Ashley Cole (Chelsea): Trøbbel utenfor banen, men har vist at han fortsatt – arguably – er verdens beste venstreback. Funnet tilbake til mer av de offensive bidragene vi ble så vant med fra Arsenal-tiden; tre assists og tre mål.

Cesc Fabregas (Arsenal): Hovedgrunnen til at Arsenal fortsatt er med i gullkampen. Hvem har vel glemt hans innbytte mot Aston Villa før nyttår, da han kom inn på et tafatt Arsenal-lag, scoret to mål og gikk av banen da jobben var gjort? 14 mål og 15 assists.

James Milner (Aston Villa): Nådd sitt store potensial, vokst som sentral midtbanespiller. Nyter stor tillit hos Martin O’Neill. Nest sist på 11 Aston Villa-mål.

Darren Fletcher (Man. United): Tatt store steg de siste årene. Minner om utviklingen Jamie Carragher hadde i Liverpool. «Bare» tre mål og fire assists, men gjør andre, like viktige jobber for laget sitt. Det er Fletcher-ene som vinner deg trofeer.

Wayne Rooney (Man. United): Trengs neppe begrunnes. Har fotball i blodet, nå også en klinisk avslutter, etter at Sir Alex Ferguson lot ham spille der han er best; spiss. 23 mål og fem assists i Premier League.

Didier Drogba (Chelsea): Fysisk overlegen. Kaster seg mindre, scorer mer. 19 mål, ni assists.

Carlos Tevez (Man. City): En revansjelysten Tevez (etter Man. Utd-exiten) er én av to (sammen med Shay Given) som leverer varene jevnt og trutt for Man. City.

Er du enig/uenig?

Hvordan ser ditt lag ut? Bør Frank Lampard, Joe Hart eller Steven Gerrard med på årets lag? Fortjener Bobby Zamora – en av sesongens store positive overraskelser – et ord med i laget?

www.twitter.com/OMStorberget

Hjemme hos professor Paul Scharner

En journalistisk milepæl nås når man er på sin første «hjemme hos»-sak. Jeg fikk æren av å bli med Wigan-spiller Paul Scharner hjem til leiligheten hans i Manchester. Ta en titt på resultatet i videovinduet under:

1284

Men: Det ble ikke vist fram kokkekunst eller gamle familiebilder. Her var det fotballfaglige rekvisitter som ble hentet fram av den tidligere Brann-spilleren, som jeg tør påstå er Premier Leagues mest analytiske fotballspiller. Skjønt, jeg har ikke vært hjemme hos flere enn én av dem, da.

www.twitter.com/OMStorberget

«Wayne Rooney, den nye vinen.»

Jeg har i likhet med en hel fotballverden latt meg imponere over fotballferdighetene Wayne Rooney har vist de siste månedene. Men at han har blitt så god er egentlig ingen stor overraskelse. Alle skjønte at Everton hadde funnet gull da den voksne mannen på 16 år dundret sin første Premier League-ball i krysset bak en forfjamset David Seaman. Det jeg synes er mest overraskende – og ikke minst gledelig – er utviklingen til personen Wayne Rooney:

Liverpool-gutten var en (u)forutisgbar kruttønne, en garantist for gule kort og tirader mot dommere, motspillere; stort sett alt som måtte komme i hans vei. Ja, så ilter var han at jeg ikke engang turte å ha ham på fantasy-laget mitt; røde kort av den tøvete typen han fikk borte mot Fulham i 2009, da han kastet ballen mot dommeren, betyr mange minuspoeng – krise for enhver fantasy-entusiast.

Kort oppsummert: Hissigproppen Wayne Rooney sto ikke spesielt høyt i kurs hos meg. Men «listofil» som jeg er, sto han derimot høyt på flere av fotballistene mine:

«Spillere som ville gitt deg buksevann om du var klassekamerat med dem», «Spillere du ikke burde søle øl på på utesteder», «Spillere du håper bruker bra munnpasta hvis du er dommer». Andre gjengangere på listetoppene var sjarmører som Robbie Savage, Craig Bellamy, Alan Smith og Joey Barton. De fleste av disse er der fortsatt. For når man først er på lista, er det vanskelig å komme seg av den. Det kunsstykket har Rooney klart.

Ekstra imponerende blir det hvis man tar en titt bak de sosiale kulissene:

Jeg har bodd fem år i arbeiderklassebyen Liverpool og opplevd den på godt og vondt: På sitt beste bestående av varme og veldig morsomme scousere, på sitt verste et mindre hyggelig bekjentskap – som de fleste andre steder i grunn. Jeg har blitt forsøkt ranet etter jobb ved Anfield, og jeg har fått kastet ølflasker etter meg på joggetur i utkanten av byen – i en av flere forsteder som kunne vært setting for en UK-remake av kultserien «The Wire» (lokalavisen Liverpool Echo hadde en føljetong hvor de sammenlignet Speke i Liverpool med Baltimore i USA, hvor «The Wire» ble spilt inn). Rooney selv er fra et av disse stedene: Croxteth, hvor igjensnekkrede vinduer og knuste ølflasker på murgjerdene i bakgårdene – alle de klassiske metaforene for uheldige oppvekstskår – er på plass.

Jeg beveger meg inn i et politisk minefelt her: Generalisering er ofte uheldig, men iblant en forsvarsmekanisme vanskelig å unngå. Min opplevelse av Liverpool som samfunn er at mange av dem som først roter seg bort i denne uheldige gata, vanskelig kommer seg ut av den. Det kan være relativt uskyldige greier som bare en generell «bad attitude», eller langt mer alvorlig; et liv inn og ut av politiets søkelys. Gutta i 20-årene som henger ved hjørnene i tracksuits er eksempler på det første, Joey Barton på det andre – og også på at dette nødvendigvis ikke forandres selv om de skulle begynne å håve inn penger på lovlig vis.

En viktig presisering: Wayne Rooneys temperament har – i den store sammenheng – aldri fått ham i alvorlige problemer. Det er ikke det jeg sier. Det har som regel endt med et par unødvendige gloser, noen unødvendig tøffe taklinger, som stemplingen av Ricardo Carvalho i 2006. Alt i alt kanskje ingen big deal, men – for den unge fotballspilleren Wayne Rooney – allikevel uheldige egenskaper som ga grunn til bekymring for at utenomsportslige episoder alltid ville være et hinder for utviklingen av karrieren hans. «En gang scallie, alltid scallie (nedsettende begrep om Liverpoodlians)» var en ganske så vanlig reaksjon rundt omkring i UK da Wayne Rooney gang på gang rotet seg bort i trøbbel.

Dette er i dag «ancient historie»; skrevet på kontoen «handlinger utført av tenåring med høyt tenningsnivå, et resultat av en umettelig appetitt på sporten han elsker.» Dagens WR ringer ex-manager David Moyes og ber om unnskyldning for gamle uenigheter, klager ikke ett sekund når Nani blir utvist mot Aston Villa, bærer kapteinsbindet med største selvfølgelighet. Oppfatningen av Rooney her i England er totalforandret: Ingen bryr seg lenger om de uheldige skriveriene fra 2004 om bordellbesøket hans. Nå er han på alles lepper; også hos musikkbladet «Q», som i marsutgaven gir ham stor spalteplass i ei blekke ellers forbeholdt landets heteste rockehelter. Så «in» er Rooney blitt.

Mye av æren skal Sir Alex Ferguson ha. Men mest av alt personen Wayne Rooney selv – som med ny lookout på livet spiller sin beste fotball noensinne. Han har tjent på dette. England har tjent på dette; med Rooney i den formen han har vist den siste tiden, må de anses som en av favorittene til å vinne hele VM-greia. Og fantasy-laget mitt har tjent på dette – hvor Rooney er min nye, faste kaptein.

www.twitter.com/OMStorberget

Mitt testimony: Jeg har syndet

Dette burde være tunge ord å skrive for en Blackburn-fan: Burnley er favorittklubben min. Det er det ikke. Snarere en befrielse.

Dette er den enkleste delen av skriftemålet; å innrømme sine synder. Verre er det å forklare dem. Spesielt overfor mine to Blackburn-kamerater i Norge, Morten og Pål. Jeg er redd de ikke bare krever en forklaring, men en unnskyldning – mitt svikefulle hode på et blåhvitt fat. For hvordan er et slikt, nærmest umenneskelig, fotballsvik mulig? Å digge rivalklubben til favorittlaget ditt?

Det har seg omtrent slik:

Jeg har besøkt Burnley to ganger som journalist. Begge ganger har jeg forlatt Lancashire-klubben med et smil om munnen. Takket være den ensomme, pratsomme, litt triste taximannen i 60-årsalderen som hentet meg begge ganger – og like mange ganger ba meg pent om å sette ham i kontakt med noen «hyggelige, skandinaviske damer.» Takket være den svære oppmannen i en altfor liten bil som ga meg og alt videojournalist-utstyret skyss til den andre siden av stadioen, hvor pressekonferansen ble holdt: «Du kan da ikke gå og bære på alt det utstyret der.»

Takket være Brian «The Beast» Jensen, som startet en fake pressekonferanse før manager Owen Coyle dukket opp. Takket være resepsjonsdama som overøste meg med kaffe og kaker til jeg måtte slå meg på lårene og takke for meg. Det ble simpelten for mye gjestfrihet/raushet. Da hadde hun allerede invitert meg på lunsj med hele spillergruppa; noe jeg måtte takke pent nei takk til – jeg hadde en deadline og et tog å rekke. Eller presseoffiseren som tok meg med inn til garderoben for å være sikker på at jeg traff intervjuobjektet Christian Kalvenes. Aldri før har jeg sett Premier League-spillere i underbuksa. Må også rette en takk til mr. Kalvenes himself – for ordens skyld veldig decent antrukket – som oppdaget min sorte hemmelighet, men som i stor stil holdt det skjult:

– Kem holder du med, da, spurte den sympatiske bergenseren mens jeg fiklet med stativ og kamera i tro VJ-stil før intervjuet vårt. Dårlig til å lyve som jeg er, fortalte jeg sannheten – og resten av dagen på Turf Moor gikk jeg rundt og kikket meg over skuldra, redd for at noen skulle se gjennom meg, avsløre meg for den prinsippløse sjelen og inntrengeren jeg virkelig var.

Uka etter, da jeg var tilbake i London, dukket det opp en pakke i posten. Den var fra Burnley og inneholdt Mourinho-jakka mi, som jeg hadde glemt igjen på stadioen – også det god VJ-stil; å legge igjen personlige eiendeler rundt omkring.

Alt dette er i seg selv kanskje ikke handlinger av ekstremt nobelt kaliber, men sammenlignet med de store klubbene, som kan kreve en faks før man får lov å filme spilletrøyer i supportersjappa, eller ikke kan få sagt goodbye på telefonen kjapt nok, er Burnley et kjærkomment pusterom i en stadig mer kynisk Premier League-hverdag. Som Blackburn- og Burnley-fan får jeg bare håpe de ikke gjør det for bra – av to grunner:

1) Premier League, fotballfans, spillere, journalister – ja, hele røkla – trenger klubber som ikke spises opp av den kommersielle bransjen fotball har blitt.

2) Morten og Pål vil i hvert fall aldri tilgi meg hvis jeg skulle håpe Burnley ender høyere på tabellen enn Blackburn.

«Premier League – den sensurerte versjonen»

Aller først en unnskyldning:

Det viste seg så å si umulig å skrive noe som helst adressert fra Storbritannia uten å komme inn på temaet John Terry. Jeg gjorde et forsøk, men jeg har hatt snuta mi altfor godt planta ned i UK-tabloidene den siste uka til at forsøket noen gang ble noe mer enn halvhjertet. Men det er lys i spillertunnelen nå som JT skal ha betalt halve nabolaget for å ta med lakenhistoriene til graven: Storbritannias fotballjournalister kan snart vende tilbake til det som egentlig er jobben deres: Skrive om fotball. Jeg både gleder og gruer meg: Det er ikke plass til mer tabloid-søppel i hodet mitt, men jeg er også redd for å omkomme av kjedsomhet/frustrasjon/meningsløshet.

Omtrent sånn ser det ut behind the scenes i England, en oppdiktet, typisk Champions League-kveld: Chelsea har slått nok et middelmådig fransk lag 4-0. Journalistene har samlet seg rundt den ene journalisten som Lampard kjenner fra oppveksten og derfor stoppet hos. Boomene henger og slenger ved tinningen hans og svette armhuler strekker seg forbi svette ansikter – mot mannen alle vil ha en bit av. Dette er spennende. Her kommer det til å smelle. Hvorfor ellers vil godt betalte, voksne menn med kone og barn og eneboliger i London flokke seg rundt et annet menneske hvis han ikke skal annonsere noe sensasjonelt? Kanskje treneren hans døde i garderoben etter kampen? Eller kanskje han skal legge opp og bli forfatter istedet?
– Hvor deilig var det å score hat-trick, Frank Lampard?
– Det var selvfølgelig hyggelig, det. Men det viktigste er at laget vant og at vi tok tre poeng.
– Hvor godt er det å være verdens beste midtbanespiller, Frank Lampard?
– Det er selvfølgelig hyggelig, det. Men det viktigste er at laget vant og at vi tok tre poeng.
– Hvorfor ser du så kjekk ut, Frank Lampard?
– Det er selvfølgelig hyggelig, det. Men det viktigste er at alle på laget også er kjekke.

Sånn holder det på i fem minutter. Jeg lytter intenst der jeg står på bakerste plass. Jeg trenger en overskrift til saken jeg skal skrive. Men den kommer aldri. Det er ingen som spør ham om det alle lurer på – hvorfor han slo ned motspilleren i andre omgang. Rundt Lampard står det to det personer i dress. Begge har diktafoner i hendene og ser morske ut. Men de er ikke store nok til å være sikkerhetsvakter. Så jeg spør en britisk kollega om hvem de er. Han blir først irritert ettersom han helst vil høre hva Lampard sier, men innser at det beste vil være å svare meg – sånn at jeg holder kjeft og han kan lytte videre:
– They are press officers, mate.
Deres oppgave er å passe på at ingen stiller faktiske spørsmål. Spørsmål som kan «skade» klubben, som for eksempel:
– Frank Lampard, hvorfor er du ikke like bra i år som i fjor?
Et potensielt sesongødeleggende spørsmål. For spiller, klubb og hundrevis av ansatte. Ett sånt spørsmål fra deg og presseoffiserene studerer ansiktet ditt, nikker til hverandre og setter deg på svartelisten. Neste gang du søker om akkreditering, havner søknaden i søppelkassa.

Dette må være ille for alle parter. Og det gjør alle dummere. Fotballspillere, journalister og tv-seere. Det er en fotballkamp; underholdning, en luksus vi har funnet opp for å underholde oss selv. Det bør være lov å snakke fritt om dette – verdens beste spill. Hva så om en fotballspiller sier at han ikke liker et annet lag? Eller mener manageren burde ha byttet ham innpå før? Er ikke det naturlige følelser for et menneske å ha? Er det virkelig noen som tror på at fotballspillere synes det er ok å sitte på benken en hel sesong og fortsatt synes manageren er en helt suveren type? Fotballspillere i England er pålagt en sensur så absurd at man blir like overrasket hver gang noen sier noe verdt å høre.

Men: Det er heldigvis noen fargeklatter som skiller seg ut i fotballverdenen. Bjørn Helge Riise og Andrei Arshavin er to av dem. Riise sa at han synes han er bedre enn lagkamerat Damien Duff. Selvfølgelig synes han det. Akkurat som at du synes du fortjente jobben som kollegaen din fikk eller at jeg synes dama fra nabopuben burde velge meg istedet for han kjipe, sårbare kunstneren hun er sammen med. Arsenal-spiller Arshavin sa i fjor at han helst ville ha spilt for Tottenham, Arsenals argeste rival. Uhørt av ham å si, men det gikk bra. Fotballkampen ble likevel arrangert og Arsenal vant 3-0 over Tottenham – til tross for det sjokkerende utsagnet til den lille russeren. La oss bare håpe språkbarrieren setter en stopper for reprimandene fra Arsenal – så vi kan få flere som oppfører seg som virkelige mennesker; mennesker med følelser og tanker, ikke samlebåndsproduserte roboter som er blitt smøret i klubbenes presseolje før de entrer det offentlige lys. Spillere skal og må uttrykke seg på banen. Hvorfor kan de ikke få gjøre det samme utenfor også? Det er tross alt ikke Irak-krigen vi snakker om her.

Hvem sin feil er dette? Vi i pressen som snur opp ned på John Terry til det ikke ramler mer ut av lommene hans? Eller klubbene eller spillerne? Og er det riktig at Man Utd-spillerne ikke får lov å ha sine egne Twitter-kontoer? Eller at Steven Gerrard, forbildet til tusenvis av unge mennesker, ikke skal måtte svare for slagsmålet etter Newcastle-kampen før han gir ut boka om seg selv – og samtidig tjener millioner av kroner?

www.twitter.com/OMStorberget

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.