Category Archives: Burnley

Mitt testimony: Jeg har syndet

Dette burde være tunge ord å skrive for en Blackburn-fan: Burnley er favorittklubben min. Det er det ikke. Snarere en befrielse.

Dette er den enkleste delen av skriftemålet; å innrømme sine synder. Verre er det å forklare dem. Spesielt overfor mine to Blackburn-kamerater i Norge, Morten og Pål. Jeg er redd de ikke bare krever en forklaring, men en unnskyldning – mitt svikefulle hode på et blåhvitt fat. For hvordan er et slikt, nærmest umenneskelig, fotballsvik mulig? Å digge rivalklubben til favorittlaget ditt?

Det har seg omtrent slik:

Jeg har besøkt Burnley to ganger som journalist. Begge ganger har jeg forlatt Lancashire-klubben med et smil om munnen. Takket være den ensomme, pratsomme, litt triste taximannen i 60-årsalderen som hentet meg begge ganger – og like mange ganger ba meg pent om å sette ham i kontakt med noen «hyggelige, skandinaviske damer.» Takket være den svære oppmannen i en altfor liten bil som ga meg og alt videojournalist-utstyret skyss til den andre siden av stadioen, hvor pressekonferansen ble holdt: «Du kan da ikke gå og bære på alt det utstyret der.»

Takket være Brian «The Beast» Jensen, som startet en fake pressekonferanse før manager Owen Coyle dukket opp. Takket være resepsjonsdama som overøste meg med kaffe og kaker til jeg måtte slå meg på lårene og takke for meg. Det ble simpelten for mye gjestfrihet/raushet. Da hadde hun allerede invitert meg på lunsj med hele spillergruppa; noe jeg måtte takke pent nei takk til – jeg hadde en deadline og et tog å rekke. Eller presseoffiseren som tok meg med inn til garderoben for å være sikker på at jeg traff intervjuobjektet Christian Kalvenes. Aldri før har jeg sett Premier League-spillere i underbuksa. Må også rette en takk til mr. Kalvenes himself – for ordens skyld veldig decent antrukket – som oppdaget min sorte hemmelighet, men som i stor stil holdt det skjult:

– Kem holder du med, da, spurte den sympatiske bergenseren mens jeg fiklet med stativ og kamera i tro VJ-stil før intervjuet vårt. Dårlig til å lyve som jeg er, fortalte jeg sannheten – og resten av dagen på Turf Moor gikk jeg rundt og kikket meg over skuldra, redd for at noen skulle se gjennom meg, avsløre meg for den prinsippløse sjelen og inntrengeren jeg virkelig var.

Uka etter, da jeg var tilbake i London, dukket det opp en pakke i posten. Den var fra Burnley og inneholdt Mourinho-jakka mi, som jeg hadde glemt igjen på stadioen – også det god VJ-stil; å legge igjen personlige eiendeler rundt omkring.

Alt dette er i seg selv kanskje ikke handlinger av ekstremt nobelt kaliber, men sammenlignet med de store klubbene, som kan kreve en faks før man får lov å filme spilletrøyer i supportersjappa, eller ikke kan få sagt goodbye på telefonen kjapt nok, er Burnley et kjærkomment pusterom i en stadig mer kynisk Premier League-hverdag. Som Blackburn- og Burnley-fan får jeg bare håpe de ikke gjør det for bra – av to grunner:

1) Premier League, fotballfans, spillere, journalister – ja, hele røkla – trenger klubber som ikke spises opp av den kommersielle bransjen fotball har blitt.

2) Morten og Pål vil i hvert fall aldri tilgi meg hvis jeg skulle håpe Burnley ender høyere på tabellen enn Blackburn.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.