Hvor kul er din Premier League-klubb?

Jeg har i PL-sesongen 2010/11 fraktet den velkjente TV 2-mikrofonen opp og ned Storbritannia. Det har blitt mange møter med friske sjeler utenfor Premier League-arenaene. Flere av disse har endt i ruta rett før kampene. Men bak kulissene lurer det også karakterer – kantinepersonell, eksspillere, sikkerhetsvakter osv – som alle er med på å dra dette gigantiske Premier League-lasset – og kanskje aller viktigst: Påvirke hverdagen til oss journalister i positiv eller negativ grad.Løst basert på NMEs «Cool List», hvor det britiske musikkmagasinet rangerer de kuleste folka i rock’n’rollen, har jeg foretatt min egen coolness-vurdering av 13 av Premier League-klubbene. Kategoriene/kriteriene er nokså vikende, men har minst ett felles kjennetegn: Alle vurderes utelukkende ut fra i hvilken grad de tilfredstiller meg og mine flytende behov og interesser. Veldig subjektivt, altså.

1. MANCHESTER CITY:

En gammel Boing-fan smelter når klubbprogrammet inneholder svære fotballplakater. Og når kantinepersonalet tilbyr smågodtpose på vei opp til presseområdet, ja, da er det umulig å ikke få maks utteling i denne kåringen. Internettlinjer kjappe nok til å drive NASA gir også mange bonuspoeng for oss geeks som må få over råstoff og intervjuer i halvgod tid før kampene vises i Norge. Kun Arsenal kan matche fiberlinjene til City of Manchester Stadium. Også kjempetommel opp for musikkvalg: På COMS spiller de gjerne Manchester-heltene The Smiths og Joy Division (i likhet med mine svenske fotballjournalist-idoler griper jeg hver mulighet til å promotere min semikredible musikksmak. Marcus Birro, up the game). Selv om jeg stusset litt da DJ-en, i pausen på hjemmekampen mot Tottenham forrige sesong, spilte «There Is A Light That Never Goes Out», kanskje verdens aller mest emo låt. I andreomgang puttet selvsagt Peter Crouch kampens eneste mål og ødela Citys sjanser til Champions League. Hang the DJ!

TV 2-kommentator Jørn Sundby med Edin Dzeko-plakaten. Citys medieavdeling er ligaens beste. Ledestjerner.

2. BLACKPOOL:

En av klubbene som scorer høyest i denne kåringen. Hovedgrunn: Sikkerhetsvakten Geordie, kjent fra FC Football. Det blir feil å beskrive denne mannen med ord. Han bør ses og høres (du møter ham bl.a i episode 14 av FC Football, som du finner på TV 2 Sumo):

Geordie her sammen med norske fans, i pausen på Blackpool – Arsenal.

Jeg har fått æren av å være på pressekonferanse med Ian Holloway. Mannen er den eneste manageren jeg har sett som ikke har en livstrett pressesekretær sittende ved siden av seg. En fryd å oppleve mannen på kloss hold. Også en gedigen ære å få gjøre fempågata-intervjuer utenfor Bloomfield Road. Eneste som er synd er at man ikke får tid til å snakke med alle.

3. ARSENAL:

Premier Leagues største presselokale. Kjekt når man vil sitte langt unna britiske tabloidjournalister og deres syn på verden. Internettlinjene er sammen med COMS ligaens beste. Og ikke minst: Så mye Ben & Jerry’s du orker.

Premier Leagues beste internettlinjer finner man på Emirates.

4. SUNDERLAND:

Gigantisk pluss, og ene og alene grunnen til denne gode plasseringen, er at klubben lot meg prøve maskotmasken. Ellers kult at spillerne tar seg tid til å signere autografer før kamp, uten at det er noe stress.

En videojournalist

5. ASTON VILLA:

Pluss for at pressedama sjarmerte en dansk journalist nok til at han hyllet henne i sin fotballblogg. Tipsbladets Kian Fonoudi beviser i avsnittet under at vi nordmenn – og faktisk også våre svenske brødre – har mye å gå på når det gjelder dandyness innen fotballjournalistikk. Marcus Birro, up your game x2!

Bang! Mine ben er forsvundet under mig. Jeg er forelsket i Aston Villa. Eller rettere sagt i deres betagende unge kvindelige pressemedarbejder. Hun er smilende, charmerende og med et ansigt som hvis en engel og Frederik Fetterlein havde fået en datter. Hendes mørke hår falder blidt omkring det mælkebløde ansigt og hendes store brune øjne stråler om kap med adgangskortet til spillertunnelen, som hun rækker mig. Hvem er Darren Bent? Hende her er stjernen i Aston Villa. Jeg forlader hende modvilligt.

6. MANCHESTER UNITED:

Klubben har en vakt som er i overkant opptatt av å sanke inn akkrediteringsbevisene etter kamp. Et stort minus, ettersom det er stas å ha disse hengende på kjøleskapsdøren. Dette er i enda større grad et problem for min gode journalist-buddy San (kjent fra FC Football), som gjerne vil donere pressepassene til hans MUFC-gale venner og fans i Thailand. Men San er ikke spesielt god til å lyve, så jeg hjelper ham iblant. Et sted i Bangkok går en United-fan rundt med et MUFC-pressepass rundt halsen, med navnet «Ole M Storgerbet» (slik klubben ofte staver navnet mitt).

Man City-fan på jobb på Old Trafford – Sir Alex Ferguson; kun på tv-en – Ole Magnus Storgerbet

Men MUFC får solide pluss i margen for en annen ansatt (bildet over), som under dressen er lysblå. Men det må vi holde litt tyst om. Manager Sir Alex Ferguson holder ikke pressekonferanser etter Premier League-kampene. Dermed ser det ut som på bildet ovenfor når journalistene, klemt opp mot tv-en, skal sanke inn sitatene hans.

7. FULHAM:

Premier Leagues mest koselige klubb. Sikkerhetsvaktene her er flotte mennesker og alltid behjelpelige når vi norske journalister skal hanke inn sitater fra våre fotballspillende landsmenn. I større grad aktuelt forrige sesong, da Erik Nevland, Brede Hangeland og Bjørn Helge Riise alle tidvis var i troppen. Notering i margen for PLs trangeste presserom. Usikker på om det er positivt eller negativt.

TV 2-kommentator Øyvind Alsaker skuer utover Craven Cottage.

8. CHELSEA:

Serverer altfor mye vin til franskmannen med strå/flosshatten. Lenge leve klisjeene. Matserveringen får meget godkjent. Skalldyrfamilien godt representert på menyen. Spillerne ramler også iblant inn på presserommet for å slå av prat med deres respektive favorittjournalister. Også pluss for at Sunday Times-legende Brian Glanville er fast inventar (han er sjelden å finne på andre stadioner). Mannen ringer fortsatt inn kamprefereatene via telefon! Jobber for å få ham til å stille opp i innslag for FC Football, men han har foreløpig styrt unna; skyldte på dårlig tid sist (verdens eldste unnskyldning).

Legenden Brian Glanville ringer hjem.

Denne franske hatten burde forbys på den superintime pressetribunen til Chelsea.

9. LIVERPOOL:

Presserommet på Anfield har ikke telefondekning. I utgangspunktet et kjempeproblem for journalister. Trøbbel med internettlinjene gjør også det vanskelig å få sendt stoff hjem til Bergen. Men: Takket være verdens hyggeligste mann, LFC-supporter Tage Herstad, som bor rett rundt hjørnet, har dette ikke blitt et problem. Hans internettlinjer har mang en gang skutt stemningsrapportene over til Norge og fått dem over i tid til PL-buildupen.

Viasats herlige Niklas Holmgren i aksjon på Anfield.

10. WEST HAM:

Har sammen med Blackpool ligaens kuleste fans. Og mange av dem er flinke til å synge, spesielt boblesangen. Kantinepersonalet på Upton Park/Boleyn Ground sliter med å separere arbeidsliv og privatliv. Dette gir bonuspoeng. Grunnet logistikkproblemer fikk jeg oppleve dette under førsteomgang av West Ham – Manchester United. Stor stemning da hjemmelaget gikk opp til 2-0, ikke fullt så stor da de mente en MUFC-spiller skulle vært utvist (f-ordene haglet) og trolig enda dårligere stemning da gjestene snudde og til slutt vant 4-2 i London.

Slukørete gutter på Upton Park

11. BLACKBURN: Jeg er Rovers-fan så for meg er det alltid stort å få lukte veggene som fortjent (og med god kontroll) vant Premier League i 1995. Ellers ikke spesielt mye å si om journalistlivet bak Ewood Park-murene. De har heldigvis sluttet &
aring; spille «The Final Countdown» som walk in-sang.

12. BOLTON:

Nedrykk for Bolton. Klubben har, ifølge kollega og venn San, Premier Leagues usleste mat. Ta en titt på bildet over og prøv å tolke hva den grønne guffa er. Trolig også ligaens kaldeste stadion, noe TV 2-kommentator Morten Langli har fått erfare. På bildet over tar han nødvendige grep i pausen. Langli er veldig glad i Devold-stilongs. Legg også merke til høyreiste Glenn Strömberg i bakgrunnen.

13. WEST BROMWICH ALBION:

Det er en stund siden jeg var på The Hawtorns, men jeg rakk å bli skadet for livet. Det gir en klar sisteplass her. DJ-en spilte Darudes «Sandstorm» som walk in-sang. Uansett hvor mange lag med ironi den skyldige måtte unnskylde dette med (selv om jeg mistenker det antallet er null): Slikt skal man ikke komme unna med. Jeg besøkte imidlertid klubben før Roy Hodgson tok over, så det er lov å håpe at han har satt ned foten for denne terroren.

De andre sju klubbene har jeg dessverre ennå ikke fått besøkt nok til at det ville være fair å gi dem en coolnessrate-vurdering. Birmingham, Wigan, Newcastle m.fl slipper med andre ord unna for denne gangen.

Jeg er på twitter: www.twitter.com/OMStorberget