Fem minutter med Carlisle-fansen

WEMBLEY: Noen ganger treffer du mennesker som forandrer livet ditt. Jeg tar nok hardt i hvis jeg påstår at den tannløse Carlisle-supporteren (t.h på bildet) var en av dem. «Beriket» er mer dekkende. Men han etterlot seg dype nok spor til at jeg følte det ville være feil å etterlate ham og sønnen hans ubrukt på gulvet i klipperommet. Så her kommer hele mitt fem minutter lange, uredigerte møte med mitt favoritt-intervjuobjekt i 2010, mannen som har hovedrollen i dagens videoblogg: Carlisle United-supporteren.

Sønn og far

VIDEOBLOGGEN: «WE CAME FOR NOTHING»

1284

Advarer om ustø filming, linselus og høy lyd.

Tjue minutter før kampstart møttes vi. Jeg så ham på den andre siden av brua som leder opp til Wembley. Han så meg. Han vinket, jeg kom løpende. Fem minutter senere var han borte, på vei inn på stadioen for å se laget han hadde stått opp klokken 04.00 for å se. Jeg sto igjen med kameraet utenfor og hikstet etter pusten. Det tar på å le.

Det var neppe tilfeldig at jeg møtte ham utenfor Wembley denne søndagen. Over 73 000 (gale) fotballfans hadde dratt helt fra Southampton i sør og Carlisle i nord for å få med seg fotballfesten som heter Johnstone’s Paint Trophy (lillebrors mulighet til Wembley-spill). Premien var ikke heltestatus i FA-cupen eller Champions League-billett. Nei, pur fotballglede over å få se laget ditt spille på Wembley holdt mer enn nok for dem.

Carlisle tapte dessverre 1-4 mot Southampton.

PS: Den tidlige kampstarten til tross; noen rakk allikevel et dykk ned i plastposen med Stella:

“Er dette et radiointervju?” spør en fotballfan skånet for de intimgrensene som gjør oss nordmenn til nordmenn (etter 58 sekunder ut i klippet). Jeg er da godt i gang med å intervjue Carlisle-supporteren, med et, trodde jeg, godt synlig tv-kamera.

www.twitter.com/OMStorberget

«Jeg slår ham ned så fort jeg ser ham.» Eks-fotballspilleren om eks-fotballspilleren

Trener Rune som misbrukte meg (fotballmessig) ute på høyrekanten, lagkamerater som ikke sentret til meg og Elverum-spilleren som beskyldte meg for å knetakle ham i ansiktet med vilje: Lista over hvem som har skylda for at jeg aldri ble fotballspiller på Sørskogbygdas 4-divisjonslag er lang. Og nå som jeg endelig har spalte her i England:

«Jeg skal gi dere buksevann, alle sammen.»

Dette er nemlig det aller siste innen fotballjournalistikk på fotballøya: Eks-fotballspillere som skryter av sine skalper på treningsfeltene, eller – enda mer samfunnsvennlig: Advarer om hvem som skal bankes opp.

Det aller ferskeste eksempelet: Stan Collymore, som i onsdagens Daily Mirror-spalte, skryter av hvordan han skal ha slått ned Alf-Inge Håland på treningsfeltet i Nottingham. Alfie skal ha pirket «Stan The Man» tre ganger på akillesen. Det var tre ganger for mye.

1. gang: «Easy, Alf.»
2. gang: «Alf, have a ******* word with yourself.»
3. gang: Da lå en omtåket nordmann på gresset og så opp på Mr. Collymore.

Men, Stan, eks-spillere som forteller om tidligere meritter, det er gammelt nytt her i England. Nå er det jo hvem som skal juling som gjelder:

«Jeg sverger. Hvis jeg møter ham, skal jeg slå ham ned så fort jeg ser ham.»

Sitatet ovenfor er hentet fra Paul Inces spalte i News of the World. Der beskriver spalte-pioneren Ince i detalj hvordan han skal banke opp sin tidligere landslagskollega Graeme Le Saux – om de møtes igjen. Andy Cole og Teddy Sheringham er to andre kamphaner som kan bli å finne i en ring sponset av engelsk presse. Det opplyser Cole om i sin spalte i anerkjente The Independent. Dvs: Cole går ikke så langt som Ince. Han nøyer seg med å fortelle at han bare generelt hater Sheringham. Årsak: Sheringham tok ikke Cole i hånda, da en av dem ble byttet inn for den andre (på landslaget). Ince, derimot, har andre grunner til å være «pissed off»: Le Saux skal i en kamp ha sagt noe stygt om dama hans. Det er tydelig at det ligger tiår med hat bak ordene Ince har valgt for å skildre sine følelser overfor Le Saux. Derfor vil det være urettferdig, ja, rett og slett lumpent gjort, å oversette dem:

«I forgot about the game and started plotting how I was going to rip Le Saux’s head off (…) Le Saux can go rot.»

Videre forteller fotballspaltist Ince at Le Saux, da han lette etter ham i spillertunnelen etter kampen, skal ha gjemt seg bak lagkamerat Marcel Desailly. Ince fikk derfor aldri sin «revenge»

De britiske avisene ser alvorlig på oppgaven som folkeopplyser nummer én i Storbritannia. Hvem som har ligget med hvem, eller hvem som ikke har ligget med hvem. The Sun, Daily Mirror og Daily Star har alltid holdt deg oppdatert. Eks-spillere med ørtæver som sitter løst er det aller siste som applauderes innad i redaksjonene. Men – det finnes også fotballspillere som har tatt med seg penn og spade ut av sandkassa: Her er et knippe av landets beste – og dårligste – spalter, skrevet av fotballspillere og eks-fotballspillere i UK:

ROBBIE SAVAGE

En skøyer på bana og en skøyer bak tastaturet. Gjør det en fotballspillerspalte skal: Underholde, engasjere – og kanskje irritere? Får pluss for å utnytte de interaktive mulighetene: Legger gjerne ved bilder av ham selv på frisørbesøk, i trusa på behandlingsordet og også av kona hans, som han beskriver på følgende måte: «She’s bloody gorgeous!» Får også inntrykk av at Savage liker å spalte – og at han faktisk kan stå bak skrivingen helt på egen hånd. Følg ham på Twitter. Det beriker livet litegrann.

Robbie Savages Daily Mirror-spalte

Robbie Savages Twitter-side


DAVID JAMES

Scorer høyt på at han tar deg med bak kulis
sene; deriblant livet på andre siden av mikrofonene og mixed sone-gjerdene. Skriver også om hvordan han fikk kallenavnet «Nintendo James.»

David James sin spalte i The Guardian

MATT LAWRENCE Crystal Palace-spilleren som (kanskje) skriver mer underholdende enn fotballen han spiller. Hva han tenkte da P Diddy skulle være interessert i å kjøpe klubben hans er noe av det han deler med oss. Også hvor lite fan han er av Southern Electric.

Matt Lawrences Daily Mirror-spalte


IAN WRIGHT

Sterke og store meninger for The Sun. Arsenal-legenden skriver i sin siste spalte at Chelsea kan komme til å ende opp uten trofeer denne sesongen. Hmmm.

Ian Wrights The Sun-spalte

STAN COLLYMORE

«Mourinho kommer til å returnere til England» og «Nicklas Bendtner vil en dag bli en superstjerne» er to av de siste meningsytringene hans. Stan Collymore hadde en spenstig nok karriere både på og utenfor banen til å kunne komme opp med andre temaer enn de siste som diskuteres før lysene slukkes på tusenvis av nachspiel hver helg.

Stan Collymores Daily Mirror-spalte

ANDY COLE

Greit nok å ha en grudge, men det blir barnehage når voksne menn slenger dritt via fotballspalter. Lærte ikke Andy Cole av eksempelet Craig Bellamy, som i hvert fall hadde verdighet nok til å skjelle ut Alan Shearer via SMS?

Andy Coles The Independent-spalte

PAUL INCE

Paul Ince og News of the World fortjener hverandre. Overraskende hvor lite givende det er å lese om hvilke spillere Ince skal dele ut lusinger til. Var en bitter mann da han fikk sparken som Blackburn-manager. Virker ikke som mye har forandret seg siden han ble spaltist.

Paul Inces News of the World-spalte

JERMAIN DEFOE

Heldigvis for Spurs-fansen er Jermain Defoe mer kreativ foran målburet. Rooney vs Messi, hvor glad han er for at Robbie Keane scorer for Celtic, hvor trist han synes Beckhams skade er… Zzzzz. Tydelig at avisen ville sikre seg førsteretten til intervju – hvis noe interessant mot formodning skulle dukke opp. Defoe-spalten er så fersk at det ennå ikke finnes en nettversjon. Kanskje De
foe bare hadde innbytterpuls?

Jermain Defoe skal skrive for Daily Mirror

PS: Dersom jeg hadde vært britisk avisredaktør, ville jeg gjort mye for å få Andrei Arshavin med på laget. Russeren har fra før denne nettbloggen Arshavins blogg, hvor spalten «Ask Andrey» er en personlig favoritt. Arsenal-spilleren har der rollen som et slags livets orakel og svarer på alt du måtte lure på: hvor mange armhevninger han tar, hvordan man kan bli lykkelig etc.

www.twitter.com/OMStorberget

45 minutter + overtid med José Mourinho

«The Special One» kom hjem til London i går. Og som seg hør og bør når en gammel kjenning vender tilbake til byen, inviteres det til kos og hygge: Selskapslokalet var Stamford Bridge, vert var selvfølgelig hovedpersonen selv, gjestene ca. 100 journalister og på menyen: Kremkjeks.

Først ute var imidlertid Marco Materazzi, som tok seg av den obligatoriske spørsmålsrunden UEFA krever at én spiller fra hvert lag skal igjennom. Det tok fem minutter. Da hadde både han og Inters pressefolk skjønt at det var på tide å bytte ut én «bad boy» med en annen «bad boy» – den alle hadde ventet på: José Mourinho.

En fotballomgang senere takket Mourinho for seg: «See you tomorrow.» Da hadde han snakket – og vi lyttet – i 45 minutter + overtid, noe som må være en slags rekord. Og selskapet kunne vart enda lenger. Hverken verten selv eller gjestene hadde lyst å forlate reunionen. Til det var gjensynet altfor hyggelig. Mannen som en gang skal ha gjemt seg i en Champions League-skittentøyskurv, har alltid vært en favoritt hos UK-pressen. Mourinho selv har aldri lagt skjul på at England betyr noe helt spesielt for ham og at han kommer til å vende tilbake en dag. Noe han gjentok i går. Og selv om vi på bakerste rad nesten ikke kunne se ham, og bare så vidt høre ham, merket vi allikevel at 2010-utgaven av J.M fortsatt er unik; som han beviste da han knasket kjeks midtveis i pressekonferansen. Bare Mourinho kommer unna med sånt.

Men José trengte neppe et «føl-deg-som-hjemme»-klapp på skuldra for å hente fram kjekspakka på Stamford Bridge. På denne banen tapte han ikke én eneste ligakamp, la grunnlaget for seks trofeer på tre år og spilte seg inn i hjertene til fans, staff og spillere. Med litt godvilje er kjeks-symbolikken vanskelig å overse: «Carlo, Stamford Bridge er fortsatt mitt.»

www.twitter.com/OMStorberget

Årets Premier League-lag

Vår på balløya betyr at det snart er tid for et av årets høydepunkt som fan av engelsk fotball: Plukke ut «Årets lag».

Å offentliggjøre dine 11 favorittmenn kan fort på by trøbbel – enten det er i klasserommet, VGs sportssider eller bloggformat. Viskelær i nakken og caps lock-skjellsord er en del av gamet. Det viktigste er å gå til oppgaven som man gjør med et presidentverv: Forsøke å gjøre minst mulig store feil. Da blir forhåpentligvis heller ikke viskelærbitene for store.

Det er selvfølgelig altfor tidlig å kåre en endelig førsteelver – mye kan skje på de drøyt to månedene som gjenstår av årets Premier League-sesong – men sånn ser mitt foreløpige «Årets lag 2009/10» ut:

(for å få plass til så mange som mulig av årets viktigste/beste spillere, har en 4-3-3-formasjon blitt valgt)

(4-3-3)

Shay Given

Branislav Ivanovic Richard Dunne Thomas Vermaelen Ashley Cole

Darren Fletcher Cesc Fabregas James Milner

Didier Drogba Wayne Rooney Carlos Tevez

Shay Given (Man. City): En av verdens beste på strek. Matchvinner. Solid kapteinsemne. Gjør sjelden eller aldri konsentrasjonsfeil/tabber. En av «the good guys».

Branislav Ivanovic (Chelsea): Trygg defensiv, også bidragsyter offensivt, med fem assists. Slett ikke sikkert han mister plassen når Jose Bosingwa er skadefri.

Richard Dunne (Aston Villa): Aldri vært bedre. Giftig på dødballer, nyter stor autoritet i Aston Villa. Har slutta med tabbene (ikke bare selvmålene) han stod for i City-trøya. Årets beste forsvarspiller, til tross for antydninger til noe halting den siste tida.

Thomas Vermaelen (Arsenal): Offensiv trussel, kompromissløs bak. Innertier av en signering av Arsène Wenger. Arsenal trenger en av hans type på midten også. Scoret imponerende sju mål.

Ashley Cole (Chelsea): Trøbbel utenfor banen, men har vist at han fortsatt – arguably – er verdens beste venstreback. Funnet tilbake til mer av de offensive bidragene vi ble så vant med fra Arsenal-tiden; tre assists og tre mål.

Cesc Fabregas (Arsenal): Hovedgrunnen til at Arsenal fortsatt er med i gullkampen. Hvem har vel glemt hans innbytte mot Aston Villa før nyttår, da han kom inn på et tafatt Arsenal-lag, scoret to mål og gikk av banen da jobben var gjort? 14 mål og 15 assists.

James Milner (Aston Villa): Nådd sitt store potensial, vokst som sentral midtbanespiller. Nyter stor tillit hos Martin O’Neill. Nest sist på 11 Aston Villa-mål.

Darren Fletcher (Man. United): Tatt store steg de siste årene. Minner om utviklingen Jamie Carragher hadde i Liverpool. «Bare» tre mål og fire assists, men gjør andre, like viktige jobber for laget sitt. Det er Fletcher-ene som vinner deg trofeer.

Wayne Rooney (Man. United): Trengs neppe begrunnes. Har fotball i blodet, nå også en klinisk avslutter, etter at Sir Alex Ferguson lot ham spille der han er best; spiss. 23 mål og fem assists i Premier League.

Didier Drogba (Chelsea): Fysisk overlegen. Kaster seg mindre, scorer mer. 19 mål, ni assists.

Carlos Tevez (Man. City): En revansjelysten Tevez (etter Man. Utd-exiten) er én av to (sammen med Shay Given) som leverer varene jevnt og trutt for Man. City.

Er du enig/uenig?

Hvordan ser ditt lag ut? Bør Frank Lampard, Joe Hart eller Steven Gerrard med på årets lag? Fortjener Bobby Zamora – en av sesongens store positive overraskelser – et ord med i laget?

www.twitter.com/OMStorberget

Hjemme hos professor Paul Scharner

En journalistisk milepæl nås når man er på sin første «hjemme hos»-sak. Jeg fikk æren av å bli med Wigan-spiller Paul Scharner hjem til leiligheten hans i Manchester. Ta en titt på resultatet i videovinduet under:

1284

Men: Det ble ikke vist fram kokkekunst eller gamle familiebilder. Her var det fotballfaglige rekvisitter som ble hentet fram av den tidligere Brann-spilleren, som jeg tør påstå er Premier Leagues mest analytiske fotballspiller. Skjønt, jeg har ikke vært hjemme hos flere enn én av dem, da.

www.twitter.com/OMStorberget

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.