«Premier League – den sensurerte versjonen»

Aller først en unnskyldning:

Det viste seg så å si umulig å skrive noe som helst adressert fra Storbritannia uten å komme inn på temaet John Terry. Jeg gjorde et forsøk, men jeg har hatt snuta mi altfor godt planta ned i UK-tabloidene den siste uka til at forsøket noen gang ble noe mer enn halvhjertet. Men det er lys i spillertunnelen nå som JT skal ha betalt halve nabolaget for å ta med lakenhistoriene til graven: Storbritannias fotballjournalister kan snart vende tilbake til det som egentlig er jobben deres: Skrive om fotball. Jeg både gleder og gruer meg: Det er ikke plass til mer tabloid-søppel i hodet mitt, men jeg er også redd for å omkomme av kjedsomhet/frustrasjon/meningsløshet.

Omtrent sånn ser det ut behind the scenes i England, en oppdiktet, typisk Champions League-kveld: Chelsea har slått nok et middelmådig fransk lag 4-0. Journalistene har samlet seg rundt den ene journalisten som Lampard kjenner fra oppveksten og derfor stoppet hos. Boomene henger og slenger ved tinningen hans og svette armhuler strekker seg forbi svette ansikter – mot mannen alle vil ha en bit av. Dette er spennende. Her kommer det til å smelle. Hvorfor ellers vil godt betalte, voksne menn med kone og barn og eneboliger i London flokke seg rundt et annet menneske hvis han ikke skal annonsere noe sensasjonelt? Kanskje treneren hans døde i garderoben etter kampen? Eller kanskje han skal legge opp og bli forfatter istedet?
– Hvor deilig var det å score hat-trick, Frank Lampard?
– Det var selvfølgelig hyggelig, det. Men det viktigste er at laget vant og at vi tok tre poeng.
– Hvor godt er det å være verdens beste midtbanespiller, Frank Lampard?
– Det er selvfølgelig hyggelig, det. Men det viktigste er at laget vant og at vi tok tre poeng.
– Hvorfor ser du så kjekk ut, Frank Lampard?
– Det er selvfølgelig hyggelig, det. Men det viktigste er at alle på laget også er kjekke.

Sånn holder det på i fem minutter. Jeg lytter intenst der jeg står på bakerste plass. Jeg trenger en overskrift til saken jeg skal skrive. Men den kommer aldri. Det er ingen som spør ham om det alle lurer på – hvorfor han slo ned motspilleren i andre omgang. Rundt Lampard står det to det personer i dress. Begge har diktafoner i hendene og ser morske ut. Men de er ikke store nok til å være sikkerhetsvakter. Så jeg spør en britisk kollega om hvem de er. Han blir først irritert ettersom han helst vil høre hva Lampard sier, men innser at det beste vil være å svare meg – sånn at jeg holder kjeft og han kan lytte videre:
– They are press officers, mate.
Deres oppgave er å passe på at ingen stiller faktiske spørsmål. Spørsmål som kan «skade» klubben, som for eksempel:
– Frank Lampard, hvorfor er du ikke like bra i år som i fjor?
Et potensielt sesongødeleggende spørsmål. For spiller, klubb og hundrevis av ansatte. Ett sånt spørsmål fra deg og presseoffiserene studerer ansiktet ditt, nikker til hverandre og setter deg på svartelisten. Neste gang du søker om akkreditering, havner søknaden i søppelkassa.

Dette må være ille for alle parter. Og det gjør alle dummere. Fotballspillere, journalister og tv-seere. Det er en fotballkamp; underholdning, en luksus vi har funnet opp for å underholde oss selv. Det bør være lov å snakke fritt om dette – verdens beste spill. Hva så om en fotballspiller sier at han ikke liker et annet lag? Eller mener manageren burde ha byttet ham innpå før? Er ikke det naturlige følelser for et menneske å ha? Er det virkelig noen som tror på at fotballspillere synes det er ok å sitte på benken en hel sesong og fortsatt synes manageren er en helt suveren type? Fotballspillere i England er pålagt en sensur så absurd at man blir like overrasket hver gang noen sier noe verdt å høre.

Men: Det er heldigvis noen fargeklatter som skiller seg ut i fotballverdenen. Bjørn Helge Riise og Andrei Arshavin er to av dem. Riise sa at han synes han er bedre enn lagkamerat Damien Duff. Selvfølgelig synes han det. Akkurat som at du synes du fortjente jobben som kollegaen din fikk eller at jeg synes dama fra nabopuben burde velge meg istedet for han kjipe, sårbare kunstneren hun er sammen med. Arsenal-spiller Arshavin sa i fjor at han helst ville ha spilt for Tottenham, Arsenals argeste rival. Uhørt av ham å si, men det gikk bra. Fotballkampen ble likevel arrangert og Arsenal vant 3-0 over Tottenham – til tross for det sjokkerende utsagnet til den lille russeren. La oss bare håpe språkbarrieren setter en stopper for reprimandene fra Arsenal – så vi kan få flere som oppfører seg som virkelige mennesker; mennesker med følelser og tanker, ikke samlebåndsproduserte roboter som er blitt smøret i klubbenes presseolje før de entrer det offentlige lys. Spillere skal og må uttrykke seg på banen. Hvorfor kan de ikke få gjøre det samme utenfor også? Det er tross alt ikke Irak-krigen vi snakker om her.

Hvem sin feil er dette? Vi i pressen som snur opp ned på John Terry til det ikke ramler mer ut av lommene hans? Eller klubbene eller spillerne? Og er det riktig at Man Utd-spillerne ikke får lov å ha sine egne Twitter-kontoer? Eller at Steven Gerrard, forbildet til tusenvis av unge mennesker, ikke skal måtte svare for slagsmålet etter Newcastle-kampen før han gir ut boka om seg selv – og samtidig tjener millioner av kroner?

www.twitter.com/OMStorberget