«Wayne Rooney, den nye vinen.»

Jeg har i likhet med en hel fotballverden latt meg imponere over fotballferdighetene Wayne Rooney har vist de siste månedene. Men at han har blitt så god er egentlig ingen stor overraskelse. Alle skjønte at Everton hadde funnet gull da den voksne mannen på 16 år dundret sin første Premier League-ball i krysset bak en forfjamset David Seaman. Det jeg synes er mest overraskende – og ikke minst gledelig – er utviklingen til personen Wayne Rooney:

Liverpool-gutten var en (u)forutisgbar kruttønne, en garantist for gule kort og tirader mot dommere, motspillere; stort sett alt som måtte komme i hans vei. Ja, så ilter var han at jeg ikke engang turte å ha ham på fantasy-laget mitt; røde kort av den tøvete typen han fikk borte mot Fulham i 2009, da han kastet ballen mot dommeren, betyr mange minuspoeng – krise for enhver fantasy-entusiast.

Kort oppsummert: Hissigproppen Wayne Rooney sto ikke spesielt høyt i kurs hos meg. Men «listofil» som jeg er, sto han derimot høyt på flere av fotballistene mine:

«Spillere som ville gitt deg buksevann om du var klassekamerat med dem», «Spillere du ikke burde søle øl på på utesteder», «Spillere du håper bruker bra munnpasta hvis du er dommer». Andre gjengangere på listetoppene var sjarmører som Robbie Savage, Craig Bellamy, Alan Smith og Joey Barton. De fleste av disse er der fortsatt. For når man først er på lista, er det vanskelig å komme seg av den. Det kunsstykket har Rooney klart.

Ekstra imponerende blir det hvis man tar en titt bak de sosiale kulissene:

Jeg har bodd fem år i arbeiderklassebyen Liverpool og opplevd den på godt og vondt: På sitt beste bestående av varme og veldig morsomme scousere, på sitt verste et mindre hyggelig bekjentskap – som de fleste andre steder i grunn. Jeg har blitt forsøkt ranet etter jobb ved Anfield, og jeg har fått kastet ølflasker etter meg på joggetur i utkanten av byen – i en av flere forsteder som kunne vært setting for en UK-remake av kultserien «The Wire» (lokalavisen Liverpool Echo hadde en føljetong hvor de sammenlignet Speke i Liverpool med Baltimore i USA, hvor «The Wire» ble spilt inn). Rooney selv er fra et av disse stedene: Croxteth, hvor igjensnekkrede vinduer og knuste ølflasker på murgjerdene i bakgårdene – alle de klassiske metaforene for uheldige oppvekstskår – er på plass.

Jeg beveger meg inn i et politisk minefelt her: Generalisering er ofte uheldig, men iblant en forsvarsmekanisme vanskelig å unngå. Min opplevelse av Liverpool som samfunn er at mange av dem som først roter seg bort i denne uheldige gata, vanskelig kommer seg ut av den. Det kan være relativt uskyldige greier som bare en generell «bad attitude», eller langt mer alvorlig; et liv inn og ut av politiets søkelys. Gutta i 20-årene som henger ved hjørnene i tracksuits er eksempler på det første, Joey Barton på det andre – og også på at dette nødvendigvis ikke forandres selv om de skulle begynne å håve inn penger på lovlig vis.

En viktig presisering: Wayne Rooneys temperament har – i den store sammenheng – aldri fått ham i alvorlige problemer. Det er ikke det jeg sier. Det har som regel endt med et par unødvendige gloser, noen unødvendig tøffe taklinger, som stemplingen av Ricardo Carvalho i 2006. Alt i alt kanskje ingen big deal, men – for den unge fotballspilleren Wayne Rooney – allikevel uheldige egenskaper som ga grunn til bekymring for at utenomsportslige episoder alltid ville være et hinder for utviklingen av karrieren hans. «En gang scallie, alltid scallie (nedsettende begrep om Liverpoodlians)» var en ganske så vanlig reaksjon rundt omkring i UK da Wayne Rooney gang på gang rotet seg bort i trøbbel.

Dette er i dag «ancient historie»; skrevet på kontoen «handlinger utført av tenåring med høyt tenningsnivå, et resultat av en umettelig appetitt på sporten han elsker.» Dagens WR ringer ex-manager David Moyes og ber om unnskyldning for gamle uenigheter, klager ikke ett sekund når Nani blir utvist mot Aston Villa, bærer kapteinsbindet med største selvfølgelighet. Oppfatningen av Rooney her i England er totalforandret: Ingen bryr seg lenger om de uheldige skriveriene fra 2004 om bordellbesøket hans. Nå er han på alles lepper; også hos musikkbladet «Q», som i marsutgaven gir ham stor spalteplass i ei blekke ellers forbeholdt landets heteste rockehelter. Så «in» er Rooney blitt.

Mye av æren skal Sir Alex Ferguson ha. Men mest av alt personen Wayne Rooney selv – som med ny lookout på livet spiller sin beste fotball noensinne. Han har tjent på dette. England har tjent på dette; med Rooney i den formen han har vist den siste tiden, må de anses som en av favorittene til å vinne hele VM-greia. Og fantasy-laget mitt har tjent på dette – hvor Rooney er min nye, faste kaptein.

www.twitter.com/OMStorberget

Mitt testimony: Jeg har syndet

Dette burde være tunge ord å skrive for en Blackburn-fan: Burnley er favorittklubben min. Det er det ikke. Snarere en befrielse.

Dette er den enkleste delen av skriftemålet; å innrømme sine synder. Verre er det å forklare dem. Spesielt overfor mine to Blackburn-kamerater i Norge, Morten og Pål. Jeg er redd de ikke bare krever en forklaring, men en unnskyldning – mitt svikefulle hode på et blåhvitt fat. For hvordan er et slikt, nærmest umenneskelig, fotballsvik mulig? Å digge rivalklubben til favorittlaget ditt?

Det har seg omtrent slik:

Jeg har besøkt Burnley to ganger som journalist. Begge ganger har jeg forlatt Lancashire-klubben med et smil om munnen. Takket være den ensomme, pratsomme, litt triste taximannen i 60-årsalderen som hentet meg begge ganger – og like mange ganger ba meg pent om å sette ham i kontakt med noen «hyggelige, skandinaviske damer.» Takket være den svære oppmannen i en altfor liten bil som ga meg og alt videojournalist-utstyret skyss til den andre siden av stadioen, hvor pressekonferansen ble holdt: «Du kan da ikke gå og bære på alt det utstyret der.»

Takket være Brian «The Beast» Jensen, som startet en fake pressekonferanse før manager Owen Coyle dukket opp. Takket være resepsjonsdama som overøste meg med kaffe og kaker til jeg måtte slå meg på lårene og takke for meg. Det ble simpelten for mye gjestfrihet/raushet. Da hadde hun allerede invitert meg på lunsj med hele spillergruppa; noe jeg måtte takke pent nei takk til – jeg hadde en deadline og et tog å rekke. Eller presseoffiseren som tok meg med inn til garderoben for å være sikker på at jeg traff intervjuobjektet Christian Kalvenes. Aldri før har jeg sett Premier League-spillere i underbuksa. Må også rette en takk til mr. Kalvenes himself – for ordens skyld veldig decent antrukket – som oppdaget min sorte hemmelighet, men som i stor stil holdt det skjult:

– Kem holder du med, da, spurte den sympatiske bergenseren mens jeg fiklet med stativ og kamera i tro VJ-stil før intervjuet vårt. Dårlig til å lyve som jeg er, fortalte jeg sannheten – og resten av dagen på Turf Moor gikk jeg rundt og kikket meg over skuldra, redd for at noen skulle se gjennom meg, avsløre meg for den prinsippløse sjelen og inntrengeren jeg virkelig var.

Uka etter, da jeg var tilbake i London, dukket det opp en pakke i posten. Den var fra Burnley og inneholdt Mourinho-jakka mi, som jeg hadde glemt igjen på stadioen – også det god VJ-stil; å legge igjen personlige eiendeler rundt omkring.

Alt dette er i seg selv kanskje ikke handlinger av ekstremt nobelt kaliber, men sammenlignet med de store klubbene, som kan kreve en faks før man får lov å filme spilletrøyer i supportersjappa, eller ikke kan få sagt goodbye på telefonen kjapt nok, er Burnley et kjærkomment pusterom i en stadig mer kynisk Premier League-hverdag. Som Blackburn- og Burnley-fan får jeg bare håpe de ikke gjør det for bra – av to grunner:

1) Premier League, fotballfans, spillere, journalister – ja, hele røkla – trenger klubber som ikke spises opp av den kommersielle bransjen fotball har blitt.

2) Morten og Pål vil i hvert fall aldri tilgi meg hvis jeg skulle håpe Burnley ender høyere på tabellen enn Blackburn.

«Premier League – den sensurerte versjonen»

Aller først en unnskyldning:

Det viste seg så å si umulig å skrive noe som helst adressert fra Storbritannia uten å komme inn på temaet John Terry. Jeg gjorde et forsøk, men jeg har hatt snuta mi altfor godt planta ned i UK-tabloidene den siste uka til at forsøket noen gang ble noe mer enn halvhjertet. Men det er lys i spillertunnelen nå som JT skal ha betalt halve nabolaget for å ta med lakenhistoriene til graven: Storbritannias fotballjournalister kan snart vende tilbake til det som egentlig er jobben deres: Skrive om fotball. Jeg både gleder og gruer meg: Det er ikke plass til mer tabloid-søppel i hodet mitt, men jeg er også redd for å omkomme av kjedsomhet/frustrasjon/meningsløshet.

Omtrent sånn ser det ut behind the scenes i England, en oppdiktet, typisk Champions League-kveld: Chelsea har slått nok et middelmådig fransk lag 4-0. Journalistene har samlet seg rundt den ene journalisten som Lampard kjenner fra oppveksten og derfor stoppet hos. Boomene henger og slenger ved tinningen hans og svette armhuler strekker seg forbi svette ansikter – mot mannen alle vil ha en bit av. Dette er spennende. Her kommer det til å smelle. Hvorfor ellers vil godt betalte, voksne menn med kone og barn og eneboliger i London flokke seg rundt et annet menneske hvis han ikke skal annonsere noe sensasjonelt? Kanskje treneren hans døde i garderoben etter kampen? Eller kanskje han skal legge opp og bli forfatter istedet?
– Hvor deilig var det å score hat-trick, Frank Lampard?
– Det var selvfølgelig hyggelig, det. Men det viktigste er at laget vant og at vi tok tre poeng.
– Hvor godt er det å være verdens beste midtbanespiller, Frank Lampard?
– Det er selvfølgelig hyggelig, det. Men det viktigste er at laget vant og at vi tok tre poeng.
– Hvorfor ser du så kjekk ut, Frank Lampard?
– Det er selvfølgelig hyggelig, det. Men det viktigste er at alle på laget også er kjekke.

Sånn holder det på i fem minutter. Jeg lytter intenst der jeg står på bakerste plass. Jeg trenger en overskrift til saken jeg skal skrive. Men den kommer aldri. Det er ingen som spør ham om det alle lurer på – hvorfor han slo ned motspilleren i andre omgang. Rundt Lampard står det to det personer i dress. Begge har diktafoner i hendene og ser morske ut. Men de er ikke store nok til å være sikkerhetsvakter. Så jeg spør en britisk kollega om hvem de er. Han blir først irritert ettersom han helst vil høre hva Lampard sier, men innser at det beste vil være å svare meg – sånn at jeg holder kjeft og han kan lytte videre:
– They are press officers, mate.
Deres oppgave er å passe på at ingen stiller faktiske spørsmål. Spørsmål som kan «skade» klubben, som for eksempel:
– Frank Lampard, hvorfor er du ikke like bra i år som i fjor?
Et potensielt sesongødeleggende spørsmål. For spiller, klubb og hundrevis av ansatte. Ett sånt spørsmål fra deg og presseoffiserene studerer ansiktet ditt, nikker til hverandre og setter deg på svartelisten. Neste gang du søker om akkreditering, havner søknaden i søppelkassa.

Dette må være ille for alle parter. Og det gjør alle dummere. Fotballspillere, journalister og tv-seere. Det er en fotballkamp; underholdning, en luksus vi har funnet opp for å underholde oss selv. Det bør være lov å snakke fritt om dette – verdens beste spill. Hva så om en fotballspiller sier at han ikke liker et annet lag? Eller mener manageren burde ha byttet ham innpå før? Er ikke det naturlige følelser for et menneske å ha? Er det virkelig noen som tror på at fotballspillere synes det er ok å sitte på benken en hel sesong og fortsatt synes manageren er en helt suveren type? Fotballspillere i England er pålagt en sensur så absurd at man blir like overrasket hver gang noen sier noe verdt å høre.

Men: Det er heldigvis noen fargeklatter som skiller seg ut i fotballverdenen. Bjørn Helge Riise og Andrei Arshavin er to av dem. Riise sa at han synes han er bedre enn lagkamerat Damien Duff. Selvfølgelig synes han det. Akkurat som at du synes du fortjente jobben som kollegaen din fikk eller at jeg synes dama fra nabopuben burde velge meg istedet for han kjipe, sårbare kunstneren hun er sammen med. Arsenal-spiller Arshavin sa i fjor at han helst ville ha spilt for Tottenham, Arsenals argeste rival. Uhørt av ham å si, men det gikk bra. Fotballkampen ble likevel arrangert og Arsenal vant 3-0 over Tottenham – til tross for det sjokkerende utsagnet til den lille russeren. La oss bare håpe språkbarrieren setter en stopper for reprimandene fra Arsenal – så vi kan få flere som oppfører seg som virkelige mennesker; mennesker med følelser og tanker, ikke samlebåndsproduserte roboter som er blitt smøret i klubbenes presseolje før de entrer det offentlige lys. Spillere skal og må uttrykke seg på banen. Hvorfor kan de ikke få gjøre det samme utenfor også? Det er tross alt ikke Irak-krigen vi snakker om her.

Hvem sin feil er dette? Vi i pressen som snur opp ned på John Terry til det ikke ramler mer ut av lommene hans? Eller klubbene eller spillerne? Og er det riktig at Man Utd-spillerne ikke får lov å ha sine egne Twitter-kontoer? Eller at Steven Gerrard, forbildet til tusenvis av unge mennesker, ikke skal måtte svare for slagsmålet etter Newcastle-kampen før han gir ut boka om seg selv – og samtidig tjener millioner av kroner?

www.twitter.com/OMStorberget

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.