Pisk eller gulrot på Noman?

Da er det ei uke fram til premieren… Det er tid for ny Skal Vi Danse, nye muligheter, nye minner og nye TV-øyeblikk.

Noe av det mest spennende og det mest utfordrende med Skal Vi Danse er at hvert år får vi proffe danserne tildelt en ny partner, som skal “gjøres om” til en danseløve. En ny samarbeidspartner, en ny venn, en ny elev som skal bli til et nytt “produkt” som “selger” godt på lørdagskvelden. På den ene siden føles det veldig trygt, fordi jeg jo har gjort det før, samtidig som alt er så veldig nytt, så veldig annerledes og så veldig spennende.

Gjennom 4 år med Skal Vi Danse, har jeg fått jobbet med 4 herlige, helt forskjellige personligheter, fra helt ulike bransjer. Først var det den ubeskrivelige morsomme og etter hvert flinke stryningen Tore André Flo. Så den litt crazy, men gode og snille, Svein Østvik. Så, i fjor, den veldig målbeviste og utrolig hardtarbeidende Åsleik Engmark. Og i år den kule, stilige og svært sjermerende Noman Mubashir.

Min jobb som trener er å finne en riktig pedagigisk tilnærming til hver partner. En måte å lære bort dansene på et forståelig og enkelt vis til akkurat denne partneren. Å finne balanse mellom å være streng og snill, mellom ris og ros, mellom faglige utrykk og folkelige ord, mellom verbale forklaringer og kropslige demonstrasjoner.

De 3 tidligere partnere jeg har jobbet med under Skal vi danse, har vært veldig ulike på hva de synes har vært vanskelig og hva som har vært lett. Noen syntes det å lære trinn og huske selve koreografien var svært utfordrende, mens selve kroppsbevegelser, hofter og armer, ikke var så ille. Noen syntes det helt motsatte: å lære trinn og huske rekkefølgen var ganske lett, men å utføre selve bevegelsen var utrolig unaturlig.

Hvis min elev ikke skjønner eller klarer det jeg ber han om å gjøre, så kan ikke jeg bli sur på han. Jeg må bare finne en ny måte å fortelle eller vise på, og kanksje enda en ny måte til og enda en til, til han skjønner og klarer det til slutt.

Telling er et godt eksempel på hvor forskjellige alle vi mennesker er. Åsleik Engmark skriver musikk i sin jobb som komiker og scenekunstner, så for han var det veldig naturlig å telle, både hele og halvt slag, synkopierte rytmer og overganger i takten.Tore André Flo derimot valgte utrolig nok å lære alle melodiene og tekstene i alle sangene vi skulle danse til, så han visste når han gjorde hva i forhold til hvert enkelt ord i sangen.

Hva gjør Noman? Kommer han til å telle eller synge? Jeg tror kanskje synge 🙂

Tore André og Åsleik tålte veldig mye pirking og streng kritikk. Tore André har nok vært vant til strenge trenere fra før og Åsleik hadde et mål: han ville vinne, og da tålte han mye. Så for begge de to, passet det fint med det strenge hviterussiske regimet. Svein derimot er et veldig følsom menneske som kunne bli fort lei seg hvis han følte at han ikke fikk det helt til. Med han måtte jeg finne fram ros og bygge hans selvtillitt på dansegulvet, først da lærte han fort.

Og nå til deg, leseren: Hvordan tror du jeg bør jobbe med Noman? Skal jeg være streng eller snill? Skal jeg bruke ris eller ros? Pisk eller gulrot? Hvis jeg skal være streng, på hvilke måter, synes du? Skriv ditt forslag, metoder og tips, så skal jeg prøve det ut på stakkars Noman… 🙂

Danseklem fra Nadya