Burnley-Watford. Kampen hadde såvidt starta da Troy Deeney fant Andre Gray med et perfekt innlegg. Gray dunka ballen bak en sjanseløs Joe Hart, og dermed sto det 0-1 før det hadde gått tre minutter. I andre omgang var Troy Deeney ferdig med å være servitør, og sendte Watford i ledelsen igjen. Et spisspar som lukter dynamitt når de er i form, der begge har en mildt sagt brokete fortid. Veien fra fengsel, fyll og knivstikking til Premier League har vært lang og kronglete

Verken Andre Gray eller Troy Deeney har vært mors beste barn. I ansiktet til Andre Gray kan du se spor etter den tenåringen han var. På ryggen har han en tatovering som skal representere den mannen han har blitt.

På det ene kinnet har Gray et langt arr. Et minne om en ungdomstid der han hadde venner han ikke burde ha, og hang på steder han ikke burde være. Faren døde da Gray var 13. Spissen endte opp som en av mange unge gutter i gjengmiljøet i Wolverhampton, i et område der det å havne i fengsel var minst like sannsynlig som å ikke gjøre det. Da han var 18 var han i ferd med å vokse ut av gjengmiljøet, men det er ikke alltid like lett å bryte med folk som har vært vennene dine i årevis. En kveld ute på byen forandra alt. Gray var nok en gang ute med folk som ofte havna i trøbbel, og denne gangen ble det alvor. Det ble bråk, og noen hadde med kniv. Sporene etter kniven kan vi fortsatt se på Grays venstre kinn.

Å bli utsatt for knivstikking ville nok vært en vekker for de fleste av oss. Ifølge Gray er knivstikkinga det beste som har skjedd ham. Han visste at det kunne ha gått så uendelig mye verre om kniven hadde truffet nakken eller øyet. Han visste han hadde sluppet billig unna. Og selv om det ikke var han selv som var årsaken til volden, visste han at han før eller senere ville ende opp i bråk hvis han fortsatte på det samme sporet.

På kinnet til Andre Gray ser man fortsatt arret etter knivstikking. Her fra den første sesongen i Premier League, med Burnley.  (Foto: Scanpix)

Gray bestemte seg for å få livet sitt på rett kjøl før det var for sent, og å konsentrere seg fullt og helt om fotballen. Han fikk sjansen i Luton Town, og har siden den gang jobba seg oppover i ligasystemet. Spillere som Jamie Vardy viste at det var mulig å lykkes selv om man spilte i de lavere divisjonene, og ble en viktig inspirasjon. Selv håper Gray at han kan inspirere ungdommer som føler seg fanga i gjengkulturen. Det er mulig å komme seg vekk. Det finnes et liv der du ikke trenger bekymre deg for å havne i fengsel eller bli stukket med kniv.

Men selv om Gray har kommet en lang vei siden han sto på fortauet med blod i ansiktet, hender det at fortiden innhenter ham. Da Gray scora sitt første mål i Premier League, var det ikke målet som skapte overskrifter. Det var den dagen Gray lærte at internett alltid husker. For plustelig dukka det opp gamle twittermeldinger der spissen uttrykker seg svært hatsk mot både homofile og kvinner. Jeg har ikke noe behov for å gjenta det han skrev, men det var så ille at han både fikk bot og ble suspendert i fire kamper for å ha vanæra fotballen.

Gray aksepterte straffen, og ga en uforbeholden unnskyldning. Han sier at han har forandra seg totalt siden han skrev de meldingene, og at de på ingen måte representerer holdninger han har i dag. Han vet bedre nå, og er langt mer åpen.

Han er ikke lenger den unge mannen som hang med gjengmedlemmer og skrev homofobe twitter-meldinger. Som så mange andre fotballspillere har han tilbragt mye tid hos tatovøren. Men motivene er av en helt annen karakter enn det vi forventer av fotballstjerner. Hele ryggen er tatovert med bilder av folk som Rosa Parks, Nelson Mandela, Martin Luther King, og Tommie Smith og John Carlos som gjør Black Power-hilsenen på seierspodiet under OL 1968. Gray har latt seg inspirere av borgerretsbevegelsen og de som har kjempa for like rettigheter uavhengig av hudfarge. Mennesker som tok kampen mot urettferdighet og ville gjøre en forskjell. 

Kanskje var det perfekt for Andre Gray å komme til nettopp Watford. Han har en brokete fortid han aldri blir kvitt. Og er det en som virkelig kan forstå hvordan det føles, er det Watford-kaptein Troy Deeney.

Fra fengselsfugl til kaptein og helt. Troy Deeney. (Foto: Scanpix)

Som tenåring var Troy Deeney milevis unna fancy ungdomsakademier som la alt til rette for at han skulle lykkes. Deeney vokste opp i et tøft nabolag utenfor Birmingham. Den biologiske faren hans stakk av før han ble født, og adoptivfaren var jevnlig innom fengsel. Mora hadde tre jobber for å brødfø familien, i et område prega av kriminalitet og gjenger. Deeney ble kasta ut av skolen allerede som 14-åring, men fikk en ny sjanse. Skolen var imidlertid ikke noe for Troy, og han fullførte aldri de eksamenene han skulle tatt.

Da han var 15 fikk han tilbud om å prøvespille for Aston Villa. En sjanse mange unge gutter ville gitt alt for å få. Men Deeney drømte ikke om å bli proff. Han hadde helt andre prioriteringer. Prøvespillet varte fire dager, og Deeney dukka ikke opp før siste dag. Naturlig nok var ikke Aston Villa interessert i en tenåring som ikke gadd å møte opp til de tre første dagene. Selv har spissen en enkel forklaring på hva som skjedde:

“Jeg var 15 og vi hadde sommerferie, så hva tror du jeg hadde lyst til å gjøre? Spille fotball eller stikke til parken der alle jentene var?”

Han begynte å jobbe som murer, og spilte fotball for det lokale laget Chelmsley fordi alle de kule folka i området spilte der. Talentet var fortsatt der, og tilfeldighetene ville det slik at Mick Halsall en dag så han spille. På tross av at unge Deeney ikke spilte edru, var han blant banens aller beste. Halsall var overbevist, og tilbød unggutten prøvespill i Walsall den påfølgende mandagen. Deeney hadde aldri hørt om Walsall og visste ikke engang hvor det var. Han dro på byen og tenkte ikke mer over det, men mandag morgen sto treneren hans på døra. Han fikk unggutten ut av huset og ga ham pengene han trengte til taxituren. Denne gangen ble prøvespillet en suksess, og Deeneys profesjonelle karriere var i gang.

Etter å ha imponert med Walsall i League One, var han klar for nye utfordringer. Watford signerte ham sommeren 2010, og med Championship ble lønnsslippen større og fristelsene flere. Plutselig hadde han en lønn han tidligere ikke hadde våget å drømme om. Vi snakker selvsagt ikke store summer, men han tjente nok til å bli konge på byen. I helgene samla han kompisene og for å nyte livet så lenge det varte. Han var overbevist om at Watford snart kom til å innse at han egentlig var en ganske dårlig fotballspiller, så her var det bare å smi mens jernet var varmt. Likevel klarte han etter hvert å finne seg til rette i Watford, og spilte seg inn i startelleveren. Målene begynte å renne inn, og alt så ut til å gå i riktig retning. Så kom den store nedturen. Deeney var fortsatt altfor glad i alkohol, og kombinert med en personlig tragedie gikk det så galt som det kunne gå.

Faren ble diagnostisert med uhelbredelig kreft, og Deeney prøvde å takla sorgen ved å dra på byen. Det endte med et voldsomt slagsmål utenfor en pub, og spissen ble dømt til 10 måneders fengsel for å ha sparka en mann i hodet. Oppholdet i fengsel ble et vendepunkt. Han slapp ut etter tre måneder på grunn av god oppførsel, og sverga på at han skulle skjerpe seg. Han hadde en familie å ta seg av, og han ville betale Watford tilbake for den tilliten de viste ham. De kunne lett ha kasta ham på båten på grunn av dommen, men de ga ham en ny sjanse. Deeney skjøt dem til Premier League, og står i dag med over 300 kamper for klubben og kapteinsbindet klistra til armen.

Mang en forsvarsspiller i Premier League har fått oppleve hvor vanskelig det er å stoppe Troy Deeney. (Foto: Scanpix)

Sammen med kona har han starta en egen veldedig organisasjon som prøver å hjelpe utsatte barn og unge. Han ønsker å gi noe tilbake. Tidligere har han også gjort sosialt arbeid retta mot tidligere innsatte og ungdommer. Han har jobba målretta med problemene sine, og snakker åpent om å gå til psykolog:

“Jeg har en del problemer. Jeg mista bestemor, bestefar og faren min i løpet av tre år, og de var ekstremt viktige for meg. Så jeg snakker med en psykolog. Jeg skammer meg ikke over å si det. For noen år siden snakka jeg ikke med noen. I stedet pleide jeg å drikke, og det gjorde meg sint, som igjen fikk meg til å sloss. Og det kulminerte i at jeg havna der jeg havna. Det er ikke en unnskyldning. Det er bare at når jeg nå veit det jeg veit, ville jeg ha snakka med noen.”

Men selv om han nå har lært seg å håndtere følelsene sine på en mer konstruktiv måte, trenger han fortsatt sinnet for å prestere på bana. Før kamp har han en fast spilleliste. Den er satt sammen av sanger mora pleide å høre på mens hun gjorde husarbeid i helgene. Musikken minner spissen om hvor han kom fra, og hvor hardt mora jobba for å kunne betale regningene. Den tar ham tilbake til barndommen og gjør at han husker alt sinnet han følte:

“Den sinte mannen er fortsatt der, og det er vanskelig for meg å hente ham tilbake. Men jeg må gjøre det for å klare å være den jeg er på fotballbanen. Så må jeg stenge ham inne igjen så fort jeg er tilbake i det virkelige livet. Det er den aggressive mannen i meg, mannen som bare må vinne. Det er det som gjør meg god i fotball, men det gjør meg også til et dyr.”

I dag skal Watford ta i mot Crystal Palace. Troy Deeney skal sette på musikk og forvandle seg fra familiefar til en sint vinnerskalle. Sammen med  Andre Gray skal han gjøre alt han kan for å skape problemer for Hodgsons mannskap. Det kan bli en tøff dag på jobb for Palace hvis villdyret våkner for alvor.