Sarri kjefter, Rashford sprudler og Nuno Espírito Santo feirer på seg rødt kort. Det drar seg til i toppen, selv om Liverpool fortsatt holder Manchester City bak seg. I Tottenham er det mannefall, men en unggutt fra klubbens egne rekker redder dagen i stjernenes fravær. Runde 23 er historie, og her er noen av mine høydepunkter fra helgas kamper:

Manchester United fortsetter på vinnersporet, og tok sin sjette strake seier i Premier League. Marcus Rashford ser endelig ut som den spilleren supporterne drømte om da han slo gjennom som tenåring. Fem mål på seks kamper under Solskjær er i seg selv imponerende, men det er ikke bare tallene i målprotokollen som får mange til å heve øyenbrynene. Det er måten målene kommer på. 21-åringen spiller med en guts og selvtillit som er inspirerende å følge. Han er i den berømte flytsonen, der alt han tar i blir til gull. Scoringa mot Brighton tok pusten fra meg. En lekker liten finte, fulgt av en helt vanvittig avslutning. Et øyeblikks magi. Vi ser en spiller med fantastiske kvaliteter, som endelig får utfolde seg. Det blir vanvittig spennende å se Rashfords videre utvikling. 

I Chelsea-garderoben er stemninga langt dårligere. Oppgjørene mellom Arsenal og Chelsea er alltid intense. Lacazette sendte vertene i ledelsen med en nydelig avslutning, og Arsenal-veteran Koscielny fikk æren av å fastsette resultatet til 2-0. Etter kampen var Sarri beinhard med sine egne spillere. Han sa rett ut at han var ekstremt sint, og at Chelsea tapte kampen på grunn av det mentale. Sarri mente Arsenal ville det mer, kjempa hardere. Det er forsåvidt ikke første gang en trener i Premier League trekker frem manglende vilje og attitude etter et tap. Men Sarri tok det enda et skritt videre. Ifølge italieneren har han en spillergruppe som er ekstremt vanskelig å motivere. Videre sa han at spillerne som gruppe generelt ikke har kampviljen som trengs. Det er harde ord.

Sarri var tydelig oppgitt og frustrert på Emirates (Foto: Scanpix)

Jeg er utrolig spent på hvordan spillerne kommer til å respondere på denne tiraden. Det er naturlig å se for seg hvordan vi alle hadde reagert om det var Mourinho som kom med en lignende kraftsalve etter et tap. Jeg har sansen for trenere som snakker rett fra levra i stedet for å lire av seg de vanlige standardfrasene. Likevel gjelder det å finne balansegangen. Det var helt tydelig at Sarri hadde et sterkt behov for å komme med en klar beskjed til spillerne sine. Om han får den reaksjonen han ønsker seg, er umulig å spå. Helgas tap gjør at Arsenal og Manchester United bare er tre poeng bak. Kampen om Champions League-plassene drar seg til, og ingen av storlagene har råd til å miste fokus.

Lenger ned på tabellen var helgas dramatiske høydepunkt kampen mellom Wolverhampton og Leicester. Sju scoringer, hattrick, sjølmål, seiersmål på overtid og en utvist trener. Denne kampen hadde alt. Diogo Jota ble den store helten, med sitt aller første hattrick i Premier League. Han var Wolverhamptons toppscorer i Championship i fjor, men har slitt med å leve opp til forventningene i år. Denne helga fikk han endelig lønn for strevet, og sikret seieren snaut tre minutter på overtid. Nuno Espírito Santo klarte ikke å holde seg på benken, og stormet ut på banen for å feire med spillerne sine. Feiringa førte til at treneren fikk rødt kort, men det tok han med knusende ro.

Rundens øyeblikk

Tottenham var det eneste laget som ikke kjøpte spillere i sommer. Samtidig kom mange av de sentrale spillerne seint hjem fra VM. Med fullt kjør i både Premier League, cuper og Champions League var det bare et spørsmål om tid før skadene ville komme. Og når man først er i gang, er det jo gjerne sånn at en ulykke sjelden kommer alene. Heung-Min Son har vært i strålende form i det siste, men har reist til Asia på landslagsoppdrag. Harry Kane pådro seg en skade i forrige ukes tap mot Manchester United, og ser ut til å ikke kunne spille igjen før en gang i mars. I tillegg måtte Pochettino også klare seg uten Sissoko, Wanyama og Lucas Moura.

Harry Kane er mer enn bare toppscorer og måltyv for Tottenham. Han er et ikon, så godt som umulig å erstatte. Supporternes favoritt, og den medspillerne alltid ser etter. Han spiller stort sett absolutt alt så lenge han er skadefri. Vi visste alle at det kom til å bli tøft for Llorente å skulle fylle fotballskoene til Kane mot Fulham. Han har ikke akkurat vært noen dundrende suksess i Tottenham, og fikk den verst tenkelige starten da han satte ballen i eget mål allerede etter et drøyt kvarter. Dele Alli brakte balanse i regnskapet med en av sine klassiske headinger, men måtte så av med skade. Det så ut til å bli et mareritt av en kamp for Pochettino. En alvorlig skade på Dele Alli og to tapte poeng mot bunnlaget Fulham kunne ha blitt helt skjebnesvangert for Tottenhams sesong.

Hvem trenger Harry Kane når man har målsniken Harry Winks? (Foto: Scanpix)

Så kom redningen. Harry Kane var ikke tilgjengelig, men Harry Winks var definitivt på plass. Han er en ekte Spurs-gutt med et enormt potensiale. Forrige sesong ble ødelagt av skade, men i det siste har han fått mye tillit av Pochettino. Harry Winks har selv stått på tribunen som supporter, og drømt om å en gang få spille for Tottenham. Han var på sin første Spurs-kamp som seksåring, og ble en del av klubbens akademi da han var åtte år gammel.  Selv om mange supportere har store forventninger til Winks, er det ikke akkurat målteften han er mest kjent for. Før helga hadde han ett eneste mål for Tottenham, og det kom i 2016. På søndag fikk han endelig avgjøre en kamp for sin elskede klubb.

De tre poengene i går er Winks’ fortjeneste. Det er han som starter det avgjørende angrepet, når han vinner ballen på Tottenhams egen banehalvdel. Tre minutter på overtid har 22-åringen fortsatt krefter igjen. Han tar det lange løpet inn i boksen. Innlegget fra George Nkoudou er nydelig, og ingen klarer å stoppe Harry Winks. Han sender ballen i nettet sekunder før kampen er over. Etter kampen fikk han sin velfortjente hyllest av Pochettino. Argentineren påpekte at fotball av og til handler om å beholde troen uansett hva som skjer, og at Harry Winks beholdt troen på at en seier var mulig helt til siste slutt. I slående kontrast til Sarris utskjellinger, er det nettopp mentaliteten Winks nå hylles for. I en periode der Tottenham må klare seg uten flere av sine viktigste spillere, kan de tre poengene mot Fulham bli helt avgjørende.

Selvmål på løpende bånd, David Luiz som quarterback og en unggutt som avslutta tenårene med et smell. Huddersfield tar farvel med David Wagner, Shane Long kunne endelig feire scoring og David de Gea har funnet igjen sin indre spiderman. Fotballåret 2019 leverer til gangs så langt, og her er min oppsummering av runde 22.

Takket være Mohamed Salah er Liverpool er tilbake på vinnersporet etter to strake tap. Det trengst når Manchester City igjen ser uovervinnelige ut. Selv uten Agüero fra start ble det målfest på Etihad, denne gangen med Gabriel Jesus i hovedrollen. Chelsea var også i lekent humør i sin kamp mot Newcastle. Begge målene var helt nydelige, men det er assisten fra David Luiz som blir stående igjen for meg. Fra egen banehalvdel leverte han en pasning så presis at NSB ble grønne av misunnelse. Pedro takket og bukket, og sendte ballen i en perfekt bue over keeper.

Stakkars Fulham klarte å tape mot Burnley på tross av at alle målscorerne var iført Fulhamdrakt. Det hjalp lite at André Schürrle ga dem ledelesen med en fantastisk scoring. I løpet av tre marerittminutter klarte både Joe Bryan og Denis Odoi å sette ballen i eget nett. Trøsten for de to etter tapet får være at de i det minste står sammen om det. En annen trøst, er at de fortsatt har Huddersfield bak seg. Huddersfield spilte uavgjort mot Cardiff, og står med kun 11 poeng etter 22 kamper. Det lukter nedrykk lang vei, og mandag var det takk og farvel til David Wagner. Partene skilles likevel som gode venner, og alt tyder på at det er Wagner selv som har tatt valget. Uansett vil han bli stående igjen som en av de viktigste mennene i klubbens historie. De var dømt nord og ned i fjor, men klarte likevel å unngå nedrykk. Det står enorm respekt av den jobben Wagner har gjort.

David Wagner etter den aller siste kampen med Huddersfield. (Foto: Scanpix)

På Selhurst Park scora Craig Cathcart mål for både Crystal Palace og Watford, men det var til slutt Watford som trakk det lengste strået. Etter kamp meldte Cathcart spøkefult at dette var første gang han har blitt tomålsscorer, så han var i grunn godt fornøyd. Southampton har fått en oppsving med ny trener, og slo Leicester på tross av at de måtte spille 45 minutter med én mann mindre. Du veit du har flyt når selv Shane Long scorer mål. Etter 19 seriekamper uten scoring, satt ballen endelig i nettet for iren.

Rundens høydepunkt for veldig mange var selvsagt storkampen på Wembley mellom Tottenham og Manchester United. Det ble til slutt Solskjær og co som kunne juble, selv om Tottenham hadde mer enn nok sjanser i andre omgang. David de Gea så endelig ut som seg selv igjen, og hadde en helt fantastisk kamp mellom stengene. Marcus Rashford fortsetter å blomstre under Solskjær og holder per nå Romelu Lukaku trygt plassert på benken. Det er fantastisk å se hva selvtillit og ny giv kan gjøre med en ung spiller av Rashfords kaliber. Det hadde kanskje vært naturlig å velge noe fra kampen på Wembley som rundens øyeblikk, men den kampen har allerede Brede Hangeland levert en glitrende oppsummering av. Dermed blir det ikke Marcus Rashford eller David de Gea som får æren denne gangen. I stedet blir det en 20-åring fra London.

Rundens øyeblikk

Mark Noble, Mr West Ham, feirer sammen med Declan Rice. (Foto: Scanpix)

Jeg blir aldri lei av å se unge spillere få drømmene sine oppfylt. Det er noe helt eget med spillere som er helt i starten av karrieren. Alle muligheter ligger fortsatt åpne. Noen av dem har potensialet til å bli verdensstjerner, andre kan bli klubblegender og kulthelter. De representerer millioner av barn som drømmer om å en gang få sjansen på det aller øverste nivået. De er bevisene på at det er mulig.

Ekstra spesielt er det med egenproduserte spillere. Supportere føler gjerne en helt egen tilknytning til spillere som er fostra opp i deres eget akademi. Mange har ofte en følelse av at de egenproduserte spillerne bryr seg mer om klubben. At de spiller med hjertet og forstår klubbens identitet og historie. De er en av supporterne og klubbens egne, og det er lett å føle et sterkere fellesskap med de spillerne som kommer fra eget akademi.

Declan Rice er en slik spiller. Han kom til West Ham som 14-åring, og har gått gradene i akademiet siden. I går kunne han feire 20-årsdagen sin vel vitende om at han allerede har rukket å bli en ekstremt viktig spiller for West Ham. Han har allerede spilt mer enn 50 A-lagskamper for the Hammers, men helgas kamp er nok en av de han kommer til å huske best når han en gang skal se tilbake på karrieren sin.

West Ham hadde ikke slått Arsenal i en seriekamp på hjemmebane siden 2006. Arsenal har vunnet 15 av de siste 20 kampene mellom de to lagene. Da smaker det selvsagt ekstra godt når seieren endelig kommer, og det er en av ungguttene fra akademiet som blir matchvinner:

Granit Xhaka klarerer ballen, men sender den rett i beina på tidligere Arsenal-spiller Samir Nasri. Declan Rice står klar. Han lader skuddfoten, og sender en nydelig avslutning bak en måpende Bernd Leno. Foran euforiske supportere kan han endelig feire sitt aller første mål i Premier League. Mot selveste Arsenal. Du så hvor enormt mye det betydde for ham, og du så det på lagkameratene. De visste hvor viktig dette øyeblikket var. Rutinerte spillere så plutselig ut som stolte storebrødre. 

Kampen endte 1-0, og Declan Rice ble selvfølgelig kåra til kampens beste spiller. Etterpå dro han innom puben og feira med fansen. Slik skapes ekte klubbhelter.

Et Liverpool-lag som enda ikke hadde tapt en seriekamp. Et Manchester City som hadde tapt tre av de siste fem kampene. Alt lå til rette for et gigantoppgjør som kunne definere sesongen for begge lag. Kampen på Etihad gå oss all den dramatikken vi kunne ønske oss. Fantastisk fotball, heseblesende angrep og millimeter som skilte jubel og fortvilelse.

Premisset for kampen var krystallklart. Før kampen hadde Liverpool seks poengs luke ned til Tottenham, og sju poengs luke til Pep Guardiolas gutter. Med seier ville de ligge hele 10 poeng foran de regjerende mestrene. Guardiola har blitt genierklært utallige ganger, men mot Jürgen Klopp har han ofte fått trøbbel. Ingen manager har slått Pep flere ganger enn Klopp. Blant trenerne som har møtt Pep mer enn fire ganger, er Klopp den eneste som har flere seire enn tap mot Guardiola. Nå var tiden inne for revansje.

I fjor på denne tida var det Manchester City som var i ferd med å få en gedigen luke ned til konkurrentene. De var ubeseira i ligaen, og var så godt som allerede utropt til seriemestere. I år er rollene snudd på hodet. Nå er det City som jager, mens Liverpool må gjøre alt de kan for å forsvare tronen.

Liverpool var svært overbevisende i 2018. I Virgil van Dijk har de fått den forsvarsgeneralen de sårt trengte. Sammen med Alisson og resten av gjengen har Liverpool vært så godt som umulig å score på. Før kampen mot Manchester City hadde de kun sluppet inn åtte mål. Ingen andre lag er i nærheten av å vise den samme defensive tryggheten denne sesongen. Men i møte med et lag som scorer nesten 3 mål per kamp måtte selv Liverpool gi tapt. Mot et lag som City må du ha full konsentrasjon i samtlige 90 minutter. Og du må ha litt flaks.

John Stones redder på strek, og klarer utrolig nok å holde ballen unna Salah. (Foto: Scanpix)

Selv når de beste av de beste møtes, er fotball et spill som ofte avgjøres av marginer og tilfeldigheter. Bare spør Sadio Mané. Senegaleseren var vanvittig nære scoring allerede etter et drøyt kvarter. Avslutningen gikk i stolpen, John Stones klarerte rett i Ederson og et lite sekund så det ut som om Liverpool hadde tatt ledelsen på Etihad. Men Stones var på pletten igjen, og klarte utrolig nok å nå ballen millimetre før den var over streken. Det er slike øyeblikk mållinjeteknologi er skapt for. Da bildene kom, så vi klart og tydelig at 11 millimetre av ballen ikke var over linja. 11 millimetre som kan ha avgjort sesongen for både Liverpool og Manchester City. Hvem vet hva som hadde skjedd om Liverpool hadde tatt ledelsen?

Et kvarter seinere kunne Manchester City ha vært redusert til 10 mann. Kompany bør nå ha innsett at han var heldig som fikk fullføre kampen. Jeg skulle likt å se hva som hadde skjedd hvis taklinga hans på Salah hadde vært innom et VAR-rom. Hva hadde skjedd om Liverpool fikk spille seksti minutter mot ti mann?

I stedet var det Manchester City som tok ledelsen før pause. Sergio Aguero er blant de aller aller beste avslutterne i verden. Han er en mann for de store anledningene, og spilte en praktfull kamp i går kveld. Han la ned enormt mye arbeid både offensivt og defensivt, og viste nok en gang hvor vanvittig effektiv han kan være når han først får sjansen. Etter 40 minutter så det ut som om Liverpool-forsvaret glemte ham et lite øyeblikk. Han hadde gått i bakken og var satt ut av spill et lite øyeblikk, men “ute av øye, ute av sinn” er ikke en god strategi når man skal håndtere Aguero. Du kan aldri, aldri, aldri tillate deg å gi ham en millimeter i boksen. Da hugger han til. Det spiller ingen rolle om vinkelen er dårlig. Han finner en vei til målet. Bevegelsen, touchen, skuddet. Alt er verdensklasse.

Liverpool leverte også en perle av en scoring. Trent Alexander-Arnold har alt som skal til for å bli en back av ypperste kaliber. Mot Manchester City fikk vi se hvor verdifullt det er å ha en back som kan bruke begge beina. Høyrebeinte Alexander-Arnold finter innlegg med høyrefoten, og Leroy Sané går fem på. Da smeller unggutten til med venstrefoten, og slår et utsøkt innlegg til backmakker Robertson. Skotten slår direkte til Firmino, som stuper ballen i mål. Perfeksjon i alle ledd.

Firmino stuper inn 1-1. (Foto: Scanpix)

Oppgjøret på Anfield i høst endte med poengdeling. Uavgjort også på Etihad ville gitt Klopp langt større grunn til å smile enn Pep. Etter 70 minutter var stengene nok en gang på lag med de lyseblå. Raheem Sterling fant Leroy Sané. Tyskeren gjorde ingen feil, stang inn og 2-1.

Liverpool hadde sine muligheter, men måtte til slutt innse at rekka uten tap ble brutt på Etihad. Historien gjentok seg med motsatt fortegn, og nå er luka plutselig bare fire poeng. Manchester City lukter blod, og viste i går at de fortsatt har det som skal til for å avgjøre kamper i sin favør når det virkelig gjelder.

Det blir enormt interessant å se hvordan Liverpool reagerer på dette tapet. De har gått fra triumf til triumf så langt i sesongen, og sett nærmest uovervinnelige ut. Skal de endelig få sitt etterlengtede seriegull, må de vise at de klarer å reise seg etter et nederlag. De hadde tidenes sjanse til å skaffe seg et solid forsprang. De kunne ha vært ti poeng foran de regjerende mestrene. Da hadde de tålt et par feilskjær. Nå må de levere i hver eneste kamp. De har ferdighetene til å gjøre det, men klarer de også å levere når de har kniven på strupen?

Liverpool er fortsatt i førersetet. De har alt i egne hender. De leder ligaen med fire poeng, og har et lag som kan skremme vannet av de aller fleste. Men de vet at Manchester City og Tottenham jager like bak. De vet de har snubla på målstreken før. Denne sesongen har de et lag som er gode nok til å bli seriemestere. Nå gjenstår det å se om de takler presset. Kanskje kan Klopp bruke marginene mot som motivasjon for å få laget til å jobbe enda hardere i kampene framover. Noen ganger løper man enda raskere om man blir jaga. 

Når nettene blir lange og kulda setter inn er det utrolig deilig å kunne sitte hjemme i sofaen og se fotball. Kampene kommer tett som hagl i jula, og vi får magiske øyeblikk på løpende bånd. For spillerne er det kanskje stress å måtte spille kamp nesten annenhver dag. Trenere klør seg i hodet og lurer på hvordan de skal navigere seg gjennom julestria uten å pådra seg for mange småskader og slitne bein. For oss som bare ser på, er juleprogrammet både riskrem, karamellpudding og mandel i grøten på en gang.

Vi har fortsatt flere fine fotballdager foran oss, men allerede nå har jula gitt oss uforglemmelige prestasjoner som kan avgjøre hele sesongen. Her er mine fem høydepunkter fra jula så langt:

1. Andros Townsends drømmescoring mot Manchester City

Vi vet jo at Townsend har det i seg. Han scorer ikke ofte, men når han først får ballen i mål er det stor sjanse for at det er en skikkelig perle. Når han skyter er det nesten garantert at avslutninga kommer fra minst 17 meter. Mot Manchester City fikk vi se Townsend på sitt aller aller beste, med en scoring som bør være med når sesongens mål skal kåres til våren. Han burde egentlig ikke ha skutt. Han var ikke godt nok plassert, det var ikke egentlig en sjanse en gang. Som Di Derre synger: “Han prøvde på noe han umulig kunne greie”. Men denne gangen gikk det. Townsend klinka til på hel volley. Det var som om tida sto stille på Etihad, før alt eksploderte i det ballen dundra inn bak en måpende Ederson. Crystal Palace vant til slutt 3-2, og leverte med det et av julas store sjokk.

2. Manchester Uniteds kalveslipp

Hvis du har bodd i et område med mye gardsdrift, har du kanskje hatt gleden av å se et ekte kalveslipp. Det er når kalvene for første gang slipper ut av fjøset om våren og får boltre seg på grønne enger. Yre av glede hopper og danser de rundt i pur lykke og ekstase. Da jeg så Manchester United i Ole Gunnar Solskjærs første kamp som manager, fikk det meg til å tenke på kalveslipp. Spillerne spilte med en glede og entusiasme de sårt har mangla denne høsten. Det var alle mann i angrep, og det sprudla hele veien. Rashford, Martial, Lingard og Pogba dansa rundt på den grønne matta. Allerede etter tre minutter lå ballen i nettet bak Etheridge. De røde djevlene stoppa ikke før det sto 5-1. Skal jeg trekke fram et mål, må det bli da Martial satte inn 3-1. Det var et praktangrep. Med kjappe, presise pasninger og smarte bevegelser rundlurte Martial og lagkameratene Cardiff-forsvaret.

Martial feirer scoring mot Cardiff. (Foto: Scanpix)

Manchester United fortsatte i samme spor andre juledag. Selv om det var Matić som ble den første spilleren som scora på Old Trafford under Solskjærs ledelse, var det Pogba som var i sentrum gjennom hele kampen. Med to scoringer og en rekke nydelige involveringer ble han kampens store spiller. Det er for tidlig å si noe om hvordan Solskjær kommer til å klare seg i Manchester, men de to oppvisningene vi har sett til nå får definitivt blodet til å brusa blant mange Manchester United-supportere.

3. Ricardo Pereira ødelegger romjula i Manchester

Store kontraster på King Power Stadium da Ricardo Pereira satte inn 2-1. Leicester feirer 2-1, mens Pep fortviler. (Foto: Scanpix)

Etter tapet mot Crystal Palace skulle Manchester City slå nådeløst tilbake. De lyseblå tok oppskriftsmessig ledelsen allerede etter 14 minutter da Agüero sendte Bernardo Silva alene med keeper, men Albrighton utlikna fem minutter senere. Leicester viste på lille julaften at de fortsatt kan yppe seg mot storlagene, og ga seg aldri på Boxing Day. Ti minutter før slutt fikk Leicester corner. Den ble klarert, men havnet rett i føttene til Ricardo Pereira, som lå og lurte utenfor 16-meteren. Han tok én touch før han kontant fyrte av. Det var et nydelig skudd, en avslutning Pereira kommer til å ha søte drømmer om resten av jula. Pep på sin side, er inne i et ekte julemareritt. Med to strake tap må Manchester City nå se Liverpool stikke av i toppen av tabellen. Klopps gutter gjorde jobben hjemme mot Newcastle, og ligger nå sju poeng foran City. Med storeslem mot Bournemouth og Everton har også Tottenham sneket seg forbi de regjerende mestrene på tabellen. De som var bekymra for at Manchester City skulle bli så dominerende at Premier League ville bli kjedelig, kan definitivt senke skuldrene. 

4. Hattrick som servitør

Christian Eriksen veit å sette pris på en god assist, og gratulerer Walker-Peters med dagens tredje målgivende pasning. (Foto: Scanpix)

Selv om det gjerne er målscorerne som får mest oppmerksomhet, bør vi også ta oss tid til å hylle servitørene. Kyle Walker-Peters har stort sett vært på benken eller ute av troppen denne sesongen. Andre juledag fikk han være med fra start, og serverte julegaver på løpende bånd for Tottenham. Bournemouth ble feid av banen av et Tottenham-lag i kjempeform, og Walker-Peters var helt sentral i Tottenhams julefest. Han leverte tre assister på 45 minutter, og sørga for at Tottenham gikk til pause med 3-0. Dermed ble han den første spilleren som har slått tre målgivende pasninger i én og samme kamp så langt denne sesongen. Han ble også historisk. Ifølge Optas Duncan Alexander var det første gang en spiller med bindestrek i navnet har tre assister i samme kamp i Premier League. Jeg tviler på at 21-åringer selv er klar over denne historiske hendelsen, men han er i det minste klar over hvor viktig han var for å gi Tottenham en Boxing Day med festfotball og kalassifre.

5. Hazard i hundre

Eden Hazard rett før mål nummer 100 for Chelsea. (Foto: Scanpix)

Det er vanskelig å sette ord på hvor viktig Eden Hazard har blitt for Chelsea. Når de angriper er det alltid han de ser etter. På dager der de sliter, forventes det at han skal trekke noe genialt opp av hatten. Et eventyrlig dribleraid, en genial stikker, et øyeblikks magi som redder kampen. Andre juledag nådde Hazard en ny milepæl som Chelsea-spiller. Kovačić stjal ballen et par meter inn på Watfords banehalvdel, og satte i gang en kontring som tok Watford-forsvaret fullstendig på senga. Ballen endte selvfølgelig opp hos Eden Hazard. Belgieren gjorde ingen feil og lekte seg forbi Ben Foster før han satte ballen iskaldt i mål. Med det scora han sitt mål nummer 100 for Chelsea. Han har vært involvert i 19 seriemål så langt denne sesongen, og er på god vei til å levere sin mest målrike sesong i Chelsea-drakta.

I kveld avsluttes runde 19 på St Mary’s. West Ham kommer på besøk og skal prøve å stikke kjepper i hjulene for Hasenhüttl og hans revitaliserte Southampton. Allerede på lørdag er det ny runde med Premier League-fotball, og så går det i grunn slag i slag helt til 3. januar.

Jula er herlig for oss som elsker fotball!

Jula nærmer seg, og undrenes tid er ikke forbi. Det viser seg at det er fullt mulig å slå Manchester City i en seriekamp. Liverpool er nå det eneste laget i Premier League som fortsatt er ubeseira, og inntok tabelltoppen etter et skikkelig Salah-show. Manchester United bød endelig opp til målfest på Old Trafford, og Arsenal har fått en ny helt. Det som likevel dominerer overskriftene etter helga, er rasistisk hets mot en av Englands aller beste fotballspillere.  

Målene har ikke kommet like tett som forrige sesong, men Mohamed Salah er fortsatt en framifrå målscorer. Mot Bournemouth var han tilbake med et smell. Hvem bryr seg vel om hvorvidt han smiler så lenge han scorer hattrick og sender Liverpool til tabelltoppen? Etter kampen var han også i det rause hjørnet, og lot James Milner overta Man of the Match-trofeet for å feire at den staute veteranen hadde spilt sin Premier League-kamp nummer 500.

Paul Pogba satt på benken hele kampen mot Fulham, og så lagkameratene lage hakkemat av Ranieris menn. Marcus Rashford storspilte, og scora sitt første mål for sesongen på Old Trafford. Det samme gjorde Romelu Lukaku, og alt i alt kan Mourinho være ekstremt fornøyd med guttene sine. Arsenal slet lenge mot Huddersfield, men takket være supporternes nye helt ble det til slutt tre poeng. Lucas Torreira har tatt Emirates med storm, og er i ferd med å bygge seg opp til å bli en ekte kulthelt. Mot Huddersfield viste han at han er langt mer enn en midtbanekriger, og vant kampen med et fantastisk brassespark.

Lucas Torreira blir matchvinner på Emirates. (Foto: Scanpix)

Rafa Benítez og Newcastle tapte til slutt mot Wolverhampton etter at Matt Doherty kontra inn vinnermålet på overtid. Da hjelper det lite at Newcastle skulle hatt straffe tidligere i kampen. Southampton dro til Cardiff med sin nye trener Ralph Hasenhüttl, men måtte reise hjem igjen med null poeng. Takket være Callum Paterson har Cardiff fått en liten luke ned til nedrykksstriden, mens Southampton kun unngår jumboplassen på tabellen på grunn av bedre målforskjell enn Fulham.

Rundens øyeblikk:

Før storkampen mellom Chelsea og Manchester City fikk Sarri spørsmål om hvordan han kunne slå Pep Guardiola. Han svarte at de visste han ikke, siden han aldri har vunnet mot Pep. Nå kan han smykke seg med å være den første treneren i Premier League som slår Pep denne sesongen. Jeg skulle ønske det var dette som var tema etter oppgjøret på Stamford Bridge. At vi kunne diskutere taktiske disposisjoner, Eden Hazard og hvorfor City aldri klarte å utnytte de periodene de dominerte. Dessverre er det helt andre ting som preger overskriftene etter kampen.

Da Raheem Sterling gikk ut for å hente ballen, fanget kameraene opp en mann som ser ut til å rope grove rasistisk hets mot Sterling. Jeg har ikke noe behov for å gjenta den typen hatprat, men for meg og mange andre virker det ganske åpenbart hva som blir ropt. Det er ikke første gang Sterling utsettes for grov rasisme. For et år siden ble en mann dømt til fengsel for et rasistisk angrep på City-spilleren. Karl Anderson ble dømt for å både ha ropt rasistisk hets og for å ha sparka Sterling. La det synke inn. Raheem Sterling har ikke bare opplevd at supportere roper stygge ting til ham fra tribunene. Han har blitt oppsøkt utenfor treningsfeltet av en mann som gikk fysisk til angrep på ham mens han ropte rasistisk hets. Han har følt på kroppen at ord kan bli til handling. 

Det er ikke unormalt at supportere hetser motstandernes spillere. Det er heller ikke unormalt at unge fotballstjerner får mye oppmerksomhet i media. Men omfanget av hetsen og den negative medieomtalen er ikke i nærheten av det andre spillere opplever. Enkelte britiske medier har over tid sett ut til å ha en personlig vendetta mot Sterling. Absolutt alt han gjør blir kritisert. Selv det at han kjøpte et hus til moren sin blir fremstilt i et negativt lys. Han har blitt kalt idiot, obskøn og rotte, tilsynelatende helt uten grunn.

Han kom til England som 5-åring. Nå har han gått hele veien til det engelske landslaget. (Foto: Scanpix)

Heksejakten mot Sterling handler sannsynligvis om både hudfarge og klassebakgrunn. Sterling kom til England som barn, og vokste opp med en alenemor som vaska hotellrom for å finansiere utdanningen sin. Sammen med søsteren sto Sterling opp grytidlig for å hjelpe moren med vaskejobben. Sønnen til en immigrant fra Jamaica har takket være ekstremt hardt arbeid klart å bli både landslagsspiller og en av de beste spillerne på et av Europas beste fotballag. Det burde være en historie som ble brukt til inspirasjon. En klassisk Askeladden som har lykkes på tross av alle odds. I stedet har han altså blitt utsatt for enorme mengder useriøse angrep fra tabloidene. Jeg er temmelig sikker på at han ikke ville fått den samme negative oppmerksomheten om han hadde vært en hvit middelklassegutt.

I sommer delte Sterling sin historie på The Players’ Tribune, og etter kampen mot Chelsea har han valgt å slå tilbake mot de som i lang tid har bidratt til å piske opp hesten. På Instragram setter han ord på det mange lenge har tenkt. Han påpeker hvordan unge mørke spillere fremstilles helt annerledes enn sine hvite lagkamerater. Tonen i overskriftene og omtalene er annerledes, og Sterling mener at dette er med på å fyre opp rasisme. Unge spillere med samme bakgrunn og hudfarge som Sterling framstilles som grådige, useriøse og umodne. Helt uten grunn. Denne typen mediedekning spiller på skadelige og urettferdige stereotypier.

Jeg er glad for at Sterling sier tydelig i fra. For meg er han et forbilde. Men det som gjør meg så uendelig trist er at han også skriver følgende:

“Når det gjelder det som ble sagt under Chelsea-kampen, kan dere se på reaksjonen min at jeg bare måtte le fordi jeg ikke forventer meg noe bedre.”

Han har vendt seg til rasistisk hets. Han forventer at det kommer. En 24-åring som hele veien har jobba beinhardt for å nå målene sine har vendt seg til at rasistisk hets er en del av hverdagen. Det er helt forjævlig at fotballspillere skal måtte vende seg til rasisme. Det er naivt å tro at fotballen ikke har et rasismeproblem. Det er ikke like ille som det var tidligere, men det er fortsatt der. Så lenge spillere behandles ulikt på grunn av hudfarge, har vi et alvorlig problem.

Jeg håper engelske tabloider lytter til Sterling og forstår at de er en del av problemet. Uansett om det ikke er vond vilje som ligger bak, må de forstå konsekvensene av den heksejakten de driver med.

Landslagspausa er over, og Premier League er endelig tilbake. Manchester City og Liverpool ruller over all motstand, mens Manchester United tar et skritt tilbake igjen. Tottenham sprudler, mens Chelsea har all grunn til å være forbanna på David Luiz. Dilly Ding Dilly Dong er tilbake i Premier League, og Philip Billing vant kampen om millimeterne. Glenn Murray menger seg med stjernene på toppscorerlista, mens stakkars Jefferson Lerma leverte en avslutning av ypperste klasse – i feil ende av banen. Her er min oppsummering av fotballhelga:

Ranieri fikk en hektisk start på livet som Fulham-manager. Ingen forventer at han skal snu skuta med et trylleslag, eller at Fulham plutselig skal forvandles fra kaos til perfeksjon. Men kampen mot Southampton var et lite skritt i riktig retning. I en heseblesende kamp vant de til slutt 3-2, og etter tre måneder uten seier kunne Fulham-supporterne endelig feire. De ligger fortsatt sist på tabellen, men det er så jevnt i bunn at veien opp fra nedrykksplass er overkommelig. Dilly ding, dilly dong. Huddersfield kan takke Aaron Mooy og Philip Billing for at de får minst en uke over streken. For første gang siden februar scora de mer enn ett mål i en seriekamp, og det var selvfølgelig Mooy som sto for begge to. I andre enden av banen leverte Billing en av sesongens beste redninger. Alle var sikre på at Wolverhampton hadde utlikna, men et sterkt stykke dansk akrobatikk på streken gjorde susen for Huddersfield. Millimeter før hele ballen var over streken, klarte Billing og fiske den ut igjen.

Av og til er noen millimeter nok. (Foto: Scanpix)

Leicesters Golden Boy James Maddison klarte å pådra seg to gule kort i løpet av to minutter, og ble utvist før det hadde gått en halvtime. Da hadde Glenn Murray allerede gitt Brighton ledelsen. 35-åringen er ikke akkurat Premier Leagues mest elegante spiller, men han er enormt viktig for The Seagulls. Målet mot Leicester var hans sjuende for sesongen. Det betyr at han har like mange seriemål som Raheem Sterling, Eden Hazard, Harry Kane og Mohamed Salah. Denne gangen var det imidlertid ikke nok til å hente tre poeng. Leicester og Jamie Vardy slo tilbake, og sikret poengdeling i Brighton.

Manchester City og Liverpool herjer videre, og vant uten store problemer. Trent Alexander-Arnold viste oss at han fortsatt kan score på frispark, og fortsetter å spille seg inn i Liverpool-supporternes hjerter. På London Stadium var West Ham sjanseløse mot et City som stort sett fikk gjøre som de ville i boksen til Fabianski. Det er fascinerende å se Manchester City angripe. Det ser så ekstremt enkelt ut, men det er så godt som umulig å stoppe. Manchester United fortsetter på sin side sesongens trend med å ta et skritt fram for å så ta to skritt tilbake igjen. Etter flere gode resultater før landslagspausa, var de fryktelig tamme mot Crystal Palace. Intensiteten var borte, og det var lite flyt offensivt. 

«Du ser dem bare gli forbi» var mitt indre soundtrack da David Luiz skulle prøve å stoppe Son. (Foto: Scanpix)

I London-derbyet hadde endelig Pochettino den gode gamle gjengen samla igjen. Dele Alli, Eriksen, Kane og Son lekte seg med Sarris gutter. David Luiz ga en oppvisning i hvordan man IKKE skal forsvare eget mål i en toppkamp. Han ble rundlurt av Son, og oppførte seg direkte pinlig da Harry Kane satte inn 2-0. Kane dro til fra distanse, og Luiz sto perfekt plassert for å blokkere skuddet. Det skulle aldri blitt farlig. Men i stedet for å blokkere skuddet, valgte Luiz av en eller anna uforståelig grunn å trekke seg unna. Man kan selvsagt kritisere Kepa for å være altfor passiv, men det målet er først og fremst Luiz sin feil. Du spiller i et London-derby og ligger under 0-1. Da trekker du deg ikke unna på den måten. Enten er det feigt, eller så har han totalt mista fokus. Begge deler er skandale. Chelsea klarte heller aldri å finne svaret på gåten Moussa Sissoko, og dermed måtte Sarri innse at sesongens første tap var et faktum.

Rundens øyeblikk

Arsenal feirer – Lerma fortviler (Foto: Scanpix)

Det var mye å velge i denne runden. Blant røde kort, nydelige frisparkmål, feigt forsvarsspill og redning på strek er det likevel én mann som stikker seg ut. Og det er stakkars Jefferson Lerma. Bournemouths dyreste signering noensinne. Sterk, hardtarbeidene og kompromissløs. Men også ekstremt uheldig. Colombianeren kommer nok ikke til å glemme kampen mot Arsenal med det første.

Bournemouth er et herlig offensivt lag. Uansett hvem de møter, gyver de løs på kampen med enorm energi og entusiasme. De parkerer aldri bussen. De går for seier, hver gang. Dette var også tilfellet mot Arsenal, men allerede etter en halvtime lå ballen i nettet bak Begovic. Jefferson Lerma lå utstrakt på gresset i dyp fortvilelse. Han hadde akkurat scora et av sesongens vakreste mål. I eget nett.

Iwobi fant Sead Kolašinac på løp inn fra venstre, og bosnieren slo ballen rett inn foran mål. Lerma var som vanlig på plass, klar til å ofre seg for laget. Han kasta seg inn for å avskjære innlegget, men det som skulle være en klarering ble i stedet en perfekt avslutning. Ball og fot møttes i akkurat riktig øyeblikk, og Begovic var sjanseløs. Det var en avslutning de fleste spisser vil misunne Lerma.

Et kvarter tidligere hadde David Brooks fått et mål feilaktig annullert for offside. Bournemouth hadde definitivt ikke marginene på sin side. Det hjalp ikke at Joshua King serverte en nydelig scoring rett før pause. Det hjalp heller ikke at Lerma var centimeter unna å gjør opp for seg i det 85. minutt, med et skudd i stolpen.
Arsenal vant 2-1, og Lerma kommer garantert til å ha mareritt om drømmescoringen sin i lang tid framover.

En snau tredjedel av sesongen er ferdigspilt, og lagene får en liten pause mens Nations League skal avgjøres. Topp tre i Premier League er fremdeles ubeseiret, mens fire av lagene i bunnstriden tok poeng denne helga. Everton klarte å stoppe Sarriball, og Newcastle tok sin andre strake seier. Manchester er definitivt lyseblått, Juan Foyth er kongen i Tottenham og min nye helt er Charlie Austin. Her er min oppsummering av runde 12:

Newcastle har endelig flyt, og klarte å stagge et høytflyvende Bournemouth. Med to strake seiere har Rafa Benítez´ menn klatra opp på 14. plass. Salomón Rondón leverte en aldeles strålende kamp, og gir Newcastle-supporterne grunn til å håpe på lysere tider. Det er fremdeles ekstremt tett i bunnen, men Fulham får den tvilsomme æren av å tilbringe landslagspausen som tabelljumbo. Aleksandar Mitrovic hadde en forrykende start på sesongen, men har nå ikke scora siden september. På søndag trodde han at han hadde sendt Fulham i ledelsen på Anfield, før målet ble annullert for offside. Offsiden var av det hårfine slaget, men det hjalp lite da Liverpool og Salah kontra inn 1-0 sekunder senere. 

På Stamford Bridge hadde Everton en enkel og effektiv kampplan: Stopper du Jorginho, stopper du Chelsea. Italieneren er enormt sentral i alt Chelsea foretar seg, og har tatt Premiere League med storm. Everton pakka ham inn etter alle kunstens regler, og tok ham så effektivt ut av kampen at Sarri bytta ham ut allerede etter 64 minutter. Chelsea klarte aldri å finne rytmen, og kampen endte 0-0. Også Arsenal måtte nøye seg med ett poeng, men Emery er nok langt mer takknemlig for det ene poenget enn Sarri. Wolverhampton var bare fire minutter pluss tillegg unna seier da Mkhitaryan dukka opp og ødela festen. På Selhurst Park fikk Tottenham-supporterne en ny helt da midtstopper Juan Foyth stanga inn kampens eneste mål. 20-åringen fikk sin Premier League-debut forrige runde, og lagde to straffer mot Wolverhampton. Da er det slett ikke dårlig å bli Man of the Match på forsøk nummer to.

Manchester-derbyet var selvfølgelig helgas høydepunkt, og det er ingen overraskelse at det var den lyseblå delen av byen som kunne feire etter kamp. Pep har bygd et lag som er nærmest uslåelig. De scorer i snitt tre mål per kamp, og har fremdeles bare sluppet inn fem mål. På søndag leverte de nok en fantastisk fotballkamp, og kvalitetsforskjellen mellom de to lagene var tidvis enorm. Hvis de fortsetter i dette sporet, kommer dette City-laget til å skrive seg inn i historiebøkene som et av de aller beste lagene som noen gang har spilt i Premier League. 

Rundens øyeblikk

For meg kom rundens øyeblikk denne gangen ikke i en kamp, men etter kamp. Det var en ærlig, åpen og ekstremt frustrert Charlie Austin som stilte opp til intervju etter 1-1-kampen mot Watford.

Her tror alle at Charlie Austin har satt inn 2-0 for Southampton, men den gang ei. (Foto: Scanpix)

Austin trodde han hadde gitt Southampton tomålsledelse en snau halvtime før slutt, før målet ble annullert for offside. Austin var rett og slett rasende, og mente at dommeren hadde kosta Southampton to ekstremt viktige poeng:

“Folk maser om VAR ditt og VAR datt. Hjelp dommerne! Det er helt tydelig at de trenger det, helt tydelig! Vi spiller i Premier League. Den bese ligaen i verden, den mest sette ligaen i verden, gi dem (dommerne) all hjelpen de trenger! Åpenbart kosta de oss to poeng i dag, det er en vits!»

Han har rett i at målet aldri skulle ha vært annullert. Så bør det også sies at Watford skulle hatt straffe på stillinga 1-0, og Bertrand skulle vært utvist. Sånn sett kan både Southampton og Watford føle seg snytt av dommerne. Jeg syns uansett det er deilig at spillere melder seg på i diskusjonen om VAR. Det er tross alt de som føler dommertabber mest på kroppen. Det er de som fratas scoringer uten grunn, som får røde kort eller straffer mot seg uten at de har gjort noe som helst galt. Charlie Austin vet veldig godt at to poeng i kan være forskjellen på nedrykk og fornya kontrakt i Premier League.

Jeg kan ikke fatte at en liga som Premier League ikke har innført VAR. I Tyskland og Italia er man inne i sin andre sesong med VAR, og La Liga og Ligue 1 har fått VAR denne sesongen. Allerede etter 12 kamper har vi mer enn nok eksempler i Premier League på at mål annulleres selv om det ikke er offside, soleklare straffer som ikke blir dømt og mål som aldri skulle vært godkjent. Kamper der VAR hadde gitt et helt annet kamputfall. 

Noen påstår at VAR fjerner sjarmen med fotball. Men hva i all verden er sjarmerende ved et mål som feilaktig annulleres? Hvorfor er det en del av fotballens sjel at Leicester ikke fikk straffe da de skulle hatt det mot Cardiff? Er det liksom sjarmerende at Raheem Sterling fikk straffe mot Shakhtar Donetsk fordi han snubla i gresset? Det vil alltid være elementer av skjønn når det gjelder dømming, og vi har situasjoner der vi fortsatt er usikre etter å ha sett utallige repriser. Men VAR tar seg av de tilfellene der det ikke er tvil. Der reprisene viser klart og tydelig at dommeren eller linjedommeren har tatt feil. VAR fjerner ikke dommernes ansvar og autoritet, men gir dem tilgang til de samme reprisene alle vi andre får se. VAR er et sikkerhetsnett som tar seg av de mest åpenbare og mest kampavgjørende tilfellene. Det blir for dumt når dommerfeil som kunne vært unngått fratar noen seriegull, opprykk eller sender noen ned i Championship. 

Charlie Austin har kanskje ikke rett når han sier at de hadde vunnet kampen med VAR. Men jeg er helt enig med ham i at vi må gi dommerne de hjelpemidlene de trenger. Han er rundens helt for meg, og jeg håper han får viljen sin så fort som overhodet mulig.

“November er så trist og grå” sang vi da jeg var liten. Det er kanskje sant hvis man ser på været, men det er definitivt ikke riktig for oss som ser Premier League. Denne helga bød på både storoppgjør i London, målkalas i Manchester, islandske praktpasninger og en litt misfornøyd tomålsscorer. I kveld møtes Huddersfield og Fulham til et nervepirrende oppgjør i bunnstriden, der begge lag vet at bare seier er godt nok. Men før den tid, er det klart for en liten recap av det vi opplevde i helga.

Runden starta i Bournemouth, der Callum Wilson tok enda et skritt mot sin beste sesong noensinne. Han satte inn sitt sjette mål for sesongen, og har allerede vært involvert i 10 mål. Det er like mange som han klarte på hele sesongen 17/18, og sammen med resten av Bournemouth er han foreløpig en av sesongens store overraskelser. Bournemouth har så langt scora flere mål enn Tottenham og bare ett mål mindre enn Liverpool. Likevel var det Mourinho og Manchester United som til slutt kunne juble, etter at Marcus Rashford sikra tre poeng på overtid.

Et annet lag som virkelig har funnet scoringsformen er Everton. Kun Arsenal har klart å hindre Marco Silvas gutter i å score mål denne sesongen, og på lørdag vartet de opp med en ekte perle. Gylfi Sigurdsson leverte en pasning så følsom at man kan få tårer i øya da han og Richarlison avslutta et nydelig angrep og ga Evertonfansen kveldens første scoring. Hvem kunne ane at Island og Brasil skulle være en så god kombinasjon på fotballbanen? I London var det tapas på menyen, med Sarris spanske armada i rollene som både målscorere og servitører. Morata hadde en fantastisk sjanse til å bli hattrick-helt, og dermed var det en litt molefonken tomålsscorer som tok i mot bestemannsprisen etter kampen. Roy Hodgson må på sin side innse at hans Crystal Palace har fire tap og to uavgjort på de siste seks kampene.

Når du scorer selvmål mot Manchester City allerede etter seks minutter vet du at det blir en tøff ettermiddag. Pep Guardiolas menn lagde hakkemat av Southampton, og ga seg ikke før det sto 6-1. Med 33 scoringer og kun 4 baklengs har City en målforskjell ingen er i nærheten av å kunne matche. Men selv om det selvsagt er gøy med målfest, kan ett mål være like mye verdt som seks. Ett mål var alt Newcastle trengte for å kunne innkassere sesongens aller første seier. Innbytter Ayoze Pérez ble den store helten da Rafa Benítez endelig kunne juble for tre poeng.

Rundens øyeblikk

Selv om runden var full av dramatikk, vakre scoringer og håpløst forsvarsspill er det ingen tvil om hva som blir stående igjen som helgas største øyeblikk. Det aller viktigste skjedde nemlig i Cardiff.

Leicester og Cardiff samles til ett minutts stillhet før kamp (Foto: Scanpix)

Vi visste det kom til å bli en spesiell dag. Leicester hadde bestemt seg for at de ville spille kampen mot Cardiff. De skulle spille for Vichai og familien hans. Leicesters folkekjære eier ble hyllet av spillere fra alle lag i Premier League, og stemningen før kampstart i Cardiff ga meg frysninger. Vi så hvor mye dette betydde for Leicester-spillerne. Hele laget og apparatet rundt sto samla i midtsirkelen til ett minutts stillhet. Vi så hvordan Kasper Schmeichel kjempa for å holde gråten tilbake, mens supportere tørket tårene på tribuna. En klubb som er samlet i sorg, men med et innbitt ønske om å hedre sine døde eier på banen.

Etter 54 minutter kom øyeblikket Leicester hadde venta på. Ben Chilwell fant Demarai Gray foran mål, og 22-åringen scoret kampens eneste mål. Han river av seg drakta, og viser fram en skjorte der det står “For Khun Vichai”. Hele laget feirer sammen, og samler seg foran de tilreisende supporterne. Gray strekker to armer i været og ser mot himmelen. En vakkert hyllest til eieren som har betydd så mye for klubben.

Demarai Gray feirer scoring. (Foto: Scanpix)

Dommer Lee Probert har fått mye kritikk fordi han møtte denne følelsesladde feiringen med et gult kort. Han har blitt kalt ufølsom, regelrytter og en skam for fotballen. Men hadde han egentlig noe valg? I det øyeblikket Gray dro av seg drakta, kunne du se på ansiktsuttrykket til Probert at han allerede gruet seg. Han visste hva målet betydde, og hvorfor feiring kom. Han visste at all fornuft skulle tilsi at dette ikke var en feiring som brøt med noe regelverk. At det bare var en vakker og passende hyllest. Likevel hadde han ikke noe valg. Reglene er krystallklare, og det er han som har ansvar for å håndheve dem. Han gjorde bare jobben sin, og har fått støtte av Leicester-trener Claude Puel:

“Vi spilte som profesjonelle, og det var viktig for dommeren å være profesjonell også. Han kan reglene, og det var viktig for Demarai å ta dette gule kortet. Det er den eneste gangen jeg aksepterer et gult kort fra en av spillerne mine. Det var veldig emosjonelt.”

Etter kampen sto spillerne igjen og feiret med supporterne. Dette var langt mer enn en seier, langt mer enn tre poeng i en tøff bortekamp. Det var et øyeblikk både spillere og supportere kommer til å bære med seg i lang tid. Sakte, men sikkert skal Leicester prøve å jobbe seg tilbake til hverdagen. Men først skal de ta et siste farvel med mannen som skapte tidenes eventyr i Leicester. Søndag dro spillerne til Thailand for å delta i begravelsen til Vichai.

Det ble en trist lørdag i Premier League. Det som skulle være nok en festdag for fotballen, ble en sorgens dag. En eldre Brighton-fan ble syk på Amex Stadion, og døde på sykehuset kort tid etterpå. Glenn Hoddle fikk hjerteinnfarkt på 61-årsdagen sin, og kolapset i studio før sending. Siste nytt er at han responderer godt på behandlingen, men at situasjonen fortsatt er alvorlig. Og i Leicester vil 27. oktober nå bli husket som en av de aller mørkeste dagene i klubbens historie. Vichai Srivaddhanaprabha, Leicester enormt populære eier, var blant dem som omkom da et helikopter kræsjlandet utenfor King Power Stadium etter lørdagens kamp mot West Ham. 

Det er derfor ikke mulig å skrive den ukentlige oppsummeringen med høydepunkter, nydelige scoringer og håpløst forsvarsspill. Ikke i dag. Selv om også denne fotballhelga hadde sensasjonelle mål, intense kamper og spektakulære prestasjoner. Akkurat i dag må det komme i andre rekke. Når ulykken rammer, blir alt det andre mindre viktig. Slik er fotballen, og slik er det fellesskapet alle vi som elsker fotball deler. Heldigvis. 

Lørdag kveld ble rivaliseringen lagt til side. Folk var ikke først og fremst Tottenham-supportere, Chelsea-supportere eller Leicester-supportere. Det var ikke viktig hvem som hadde fått et feilaktig gult kort eller et heldig mål på overtid. Det som betydde noe var hvordan det gikk med menneskene på King Power Stadium. Det snakkes mye om “hatoppgjør” og hat mellom supportere. Men når vi opplever slike tragedier, står vi sammen.

I går samlet supporterne seg utenfor King Power Stadium. (Foto: Scanpix)

Noe av det som gjør fotball så spesielt for meg, er den fantastiske samlende kraften denne idretten har. Fotball samler folk på tvers av landegrenser, religion, hudfarge og alder. På tribuner og fotballpuber møtes folk fra alle samfunnslag. Bånd knyttes mellom mennesker som ellers aldri ville møttes. Fotball kan få vilt fremmede mennesker til å kaste seg om halsen på hverandre i lykkerus. Mange av oss har hatt noen av våre beste minner sammen med folk vi knapt vet navnet på. Mennesker som sto ved siden av oss da det avgjørende målet kom, i en kamp vi aldri glemmer.

Selv har jeg oppdaget at interessen for fotball gjør at jeg kommer i kontakt med mennesker over hele verden. Jeg blir kjent med folk jeg ellers aldri ville prata med. Jeg har sett fotball med alle mulige type mennesker, og de har alle lært meg noe om landet de kommer fra og kulturen de er en del av. Slik utvider fotballen horisonten vår.

Jeg har sett Champions League på pub i Ramallah på Vestbredden, og havna i heftige diskusjoner med palestinske menn om hva som egentlig er hands. Jeg har opplevd hvordan en stille og mutt guide oppe i Andesfjellene lyste opp da han skjønte at jeg likte fotball. Fra å knapt si et ord, gikk han over til å fortelle i det vide og det brede om hva fotball betydde i Peru, og at dette var året Peru endelig skulle klare å komme seg til VM. Jeg har spilt fotball med enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan. De hadde ikke lært så mye norsk enda, men de hadde lært mer enn nok til å kunne være med på løkka. Jeg har gått med Vålerengaskjerf i Oslo sentrum, og støtt på hjemløse heroinister som vil vite hvordan kampen gikk, og om Ronny Deila har fått skikk på gutta våre. Sammen har vi gleda oss over overtidsmål mot LSK, og uffa oss over at Daniel Fredheim Holm alltid blir skada når han er i best form. Som 17-åring fikk jeg låne et sesongkort på Camp Nou til en kamp mot Atlético Madrid, og opplevde hvordan en 80 år gammel katalansk mann tok ansvar for den unge jenta som satt der alene. På en blanding av spansk, katalansk og bittelitt engelsk inkluderte han meg i fellesskapet på tribunen, og ga meg en kampopplevelse jeg aldri glemmer. Fotball bringer folk sammen.

I den første kampen etter at Fiorentina-spiller Davide Astori døde, kom alle spillerne ut i hans drakt. (Foto: Scanpix)

Vi ser det ekstra tydelig når ulykken rammer. Da legges rivaliseringen til side. Supportere som vanligvis bruker helga på å slenge fornærmelser til hverandre, samles i sorgen. Fotballsupportere, spillere og klubber i hele verden sørger med Leicester. Vi har sett det før også. Vi så det da Fiorentina-kaptein Davide Astori døde i mars. Hele Italia sto sammen i sorgen. Samtlige spillere i Serie A hadde teksten “Ciao Davide” på drakta i de påfølgende seriekampene. Vi så det da Borussia Dortmund sin buss ble angrepet før kampen mot Monaco i Champions League. Supportere som skulle stått på hver sin side av stadion klare for kamp, sto sammen. Med hashtagen #BedsForAwayFans inviterte Dortmund-supporterne de reisende bortesupporterne hjem til seg. 

Jeg har aldri bodd i Leicester. Jeg kjente ikke Srivaddhanaprabha. Men jeg vet hva han har betydd for denne klubben og for lokalsamfunnet. Og som resten av verden lot jeg meg begeistre av det eventyret han skapte da de tok seriegull våren 2016. Derfor lar jeg Kasper Schmeichel få runde av i dag:

pic.twitter.com/sV5uJhJSsO

— Kasper Schmeichel (@kschmeichel1) October 28, 2018

Selv om en fotballkamp varer i 90 minutter, er det ofte et øyeblikks magi eller idioti som blir stående igjen som det vi husker. Øyeblikkene som avgjorde kampen, og som kanskje kan avgjøre en hel sesong. Sekundene som skiller vill jubel fra dyp fortvilelse. Watford brukte 58 sekunder på å senke Wolverhampton. 30 sekunder skilte Mourinho fra en sårt etterlengta triumf på Stamford Bridge. 

Her er de fem øyeblikkene jeg kommer til å huske best fra denne fotballhelga:  

1. 30 sekunder

Så nære var Mourinho å vinne på Stamford Bridge. En bragd ingen Manchester United-trener har klart siden Sir Alex Ferguson. I fotball kan 30 sekunder være forskjellen på himmel og helvete. Marginene avgjør. Et par ukonsentrerte sekunder straffes knallhardt. Som da Paul Pogba glapp i markeringa på corner, og Rudiger satte inn 1-0. Man så tydelig hvor sint og frustrert Pogba var etterpå. Jeg håper det var ham selv kjeftinga var retta mot, for målet er ene og alene hans ansvar. En annen som nok sliter med å se seg selv i speilet etter storkampen, er Marcos Alonso. Da Martial satte inn 1-1, lå Alonso på gresset og hadde vondt. Det er lov å få vondt i en fotballkamp. Men du skal ha utrolig vondt for å ikke klare å komme deg opp og gjøre et forsøk på å hindre scoring i en sånn kamp. Da skal du ha så vondt at du ikke kan spille videre. Men Alonso var oppe på beina igjen kort tid etterpå, og kunne fint spille resten av kampen. Mange mener han prøver å få dommeren til å blåse av for hodeskade. Det gjør det bare verre. Chelseas supportere har all grunn til å være forbanna etter en slik opptreden.

Martial fiksa 2-1, og kunne ha blitt den virkelig store helten. Triumfen var bare 30 sekunder unna. Så dukka Ross Barkley opp som tidenes party pooper for alle som har hjerte sitt i den røde delen av Manchester. 2-2, og fullt fyr på brua. Marco Ianni hissa på seg Mourinho, og også ute på banen ble det i overkant amper stemning. I etterkant har Sarri fått Ianni til å beklage overfor Mourinho. Sett i lys av det rullebladet José selv har, burde det ikke være veldig vanskelig å få tilgivelse. Det er selvsagt ikke bra at man får tilløp til håndgemeng på sidelinja. Samtidig er det deilig å se hvor mye slike kamper betyr for de involverte. Fotball er følelser, enten man er supporter på tribuna, eller manager på sidelinja. Som supporter ville jeg heller hatt en trener som klikker i vinkel når kampen avgjøres på overtid, enn en trener som sitter rolig på benken og ser ut som han knapt bryr seg.

Mourinho og Sarri skværer opp etter kampen. (Foto: Scanpix)

2. Historiske Sessegnon

Det var mye optimisme rundt Fulham før sesongen, men de har fått et tøft gjensyn med Premier League. De lekker som en sil bakover, og har allerede sluppet inn 25 mål. Det er så ille at ingen andre lag i topp fem-ligaene har sluppet inn flere mål så langt. Du vet du har problemer defensivt når Cardiff scorer fire mål mot deg. Men selv om Cardiff vant 4-2, fikk Fulham-supporterne med seg et historisk øyeblikk som et lite plaster på såret. 

Før sesongstart snakka vi mye om Ryan Sessegnon. Vidunderbarnet alle storklubbene sikla etter. Gutten som allerede hadde spilt seg inn i Fulhamsupporternes hjerter. Sessegnon fillerista forsvarsrekker i Championship i fjor, og scora totalt 16 mål. På lørdag kom den aller første scoringa i Premier League. Dermed ble han ikke bare Fulhams yngste målscorer i Premier League. Han ble også den første spilleren født på 2000-tallet som har scora i Premier League. 

3. Lamela skrur tiden tilbake

Finnes det silkemyke headinger? Ja. Érik Lamela beviste det i helga. Touchen er så perfekt. Han har full kontroll, og styrer ballen i hjørnet med et deilig lite nikk. Forarbeidet fra Sissoko er også glitrende, og som @magneme skrev på twitter: “Sissoko til Lamela. 60 millioner utskjelte pund”. Begge spillerne har fått mye kritikk, men sammen ble de matchvinnere nå i helga. Og selv om mange kanskje hadde gitt opp Lamela før denne sesongen, ser det ut til at det fortsatt ikke er for sent for 26-åringen. Det har nemlig skjedd noe med Lamela i år. Potensialet har alltid vært der, men skader og sviktende form har gjort at han aldri har fått det helt til i Tottenham. Nå begynner han å minne om den spilleren han var i Roma. Når Lamela i form, er det en nytelse å se ham spille. På de siste åtte kampene han har spilt for Tottenham, har han fem mål og tre målgivende pasninger. Det ser ut til at Pochettino endelig får betalt for å ha beholdt troen på den lekne argentineren.

Øyeblikker der Lamela sikrer tre poeng for Tottenham. (Foto: Scanpix)

4. Watfords drømmemål

Har du ennå ikke sett Watfords to scoringer mot Wolverhampton? Da må du gjøre det sporenstreks! Watford brukte bare 58 sekunder på å score to av helgas mest spektakulære mål. Første Étienne Capoue, som tydeligvis lever etter mottoet “den som intet våger, intet vinner”. Fra rundt 30 meter lada han slegga, og skuddet var så hardt at Rui Patricio knapt rakk å reagere. Et snaut minutt senere var det klart for Roberto Pereyra-show. Han fikk ballen rett utenfor 16-meteren, brukte én touch på å få med seg ballen videre og skrudde ballen i mål med utsiden av foten. Det er en helt fantastisk avslutning. Et mesterverk. Dermed gikk Wolverhampton på sesongens andre tap, og Watford fikk sin første seier siden 2. september.

5. Kevin er tilbake

Manchester City vant oppskriftsmessig mot Burnley, og ga seg ikke før det sto 5-0. De er fortsatt à poeng med Liverpool, men har en helt overlegen målforskjell. Med et målsnitt på 2,9 per kamp og kun 3 innslupne mål så langt i Premier League, skulle man kanskje tro at Manchester City allerede har alt de trenger. Likevel finnes det ikke et lag i verden som ikke blir bedre av å kunne bruke Kevin De Bruyne. Han har vært blant Premier Leagues aller beste spillere i flere år, og er en av Peps mest betrodde menn. Etter 66 dager ute med skade var han endelig tilbake på banen på lørdag. I hans fravær har Eden Hazard seila opp som en tidlig favoritt til å vinne årets spiller. Kanskje skal De Bruyne nå vise hvem som er den beste belgieren i England. Han var Manchester Citys beste spiller i fjor, og hadde sannsynligvis vunnet prisen hvis ikke Salah hadde scora i så og si hver eneste kamp. Nå som Kevin er tilbake, har Manchester City et ekstra våpen i et allerede imponerende arsenal. 

Selv om runden allerede har gitt oss mer enn nok drama, drømmescoringer og herlige prestasjoner er runde fremdeles ikke over. I kveld tar Arsenal i mot Leicester. Med seier i den kampen er Emerys gutter à poeng med rivalene i Chelsea og Tottenham, to små poeng bak Liverpool og Manchester City. Her er det bare å finne fram popcornet og benke seg foran TVen!