Landslagspausa er over, og Premier League er endelig tilbake. Manchester City og Liverpool ruller over all motstand, mens Manchester United tar et skritt tilbake igjen. Tottenham sprudler, mens Chelsea har all grunn til å være forbanna på David Luiz. Dilly Ding Dilly Dong er tilbake i Premier League, og Philip Billing vant kampen om millimeterne. Glenn Murray menger seg med stjernene på toppscorerlista, mens stakkars Jefferson Lerma leverte en avslutning av ypperste klasse – i feil ende av banen. Her er min oppsummering av fotballhelga:

Ranieri fikk en hektisk start på livet som Fulham-manager. Ingen forventer at han skal snu skuta med et trylleslag, eller at Fulham plutselig skal forvandles fra kaos til perfeksjon. Men kampen mot Southampton var et lite skritt i riktig retning. I en heseblesende kamp vant de til slutt 3-2, og etter tre måneder uten seier kunne Fulham-supporterne endelig feire. De ligger fortsatt sist på tabellen, men det er så jevnt i bunn at veien opp fra nedrykksplass er overkommelig. Dilly ding, dilly dong. Huddersfield kan takke Aaron Mooy og Philip Billing for at de får minst en uke over streken. For første gang siden februar scora de mer enn ett mål i en seriekamp, og det var selvfølgelig Mooy som sto for begge to. I andre enden av banen leverte Billing en av sesongens beste redninger. Alle var sikre på at Wolverhampton hadde utlikna, men et sterkt stykke dansk akrobatikk på streken gjorde susen for Huddersfield. Millimeter før hele ballen var over streken, klarte Billing og fiske den ut igjen.

Av og til er noen millimeter nok. (Foto: Scanpix)

Leicesters Golden Boy James Maddison klarte å pådra seg to gule kort i løpet av to minutter, og ble utvist før det hadde gått en halvtime. Da hadde Glenn Murray allerede gitt Brighton ledelsen. 35-åringen er ikke akkurat Premier Leagues mest elegante spiller, men han er enormt viktig for The Seagulls. Målet mot Leicester var hans sjuende for sesongen. Det betyr at han har like mange seriemål som Raheem Sterling, Eden Hazard, Harry Kane og Mohamed Salah. Denne gangen var det imidlertid ikke nok til å hente tre poeng. Leicester og Jamie Vardy slo tilbake, og sikret poengdeling i Brighton.

Manchester City og Liverpool herjer videre, og vant uten store problemer. Trent Alexander-Arnold viste oss at han fortsatt kan score på frispark, og fortsetter å spille seg inn i Liverpool-supporternes hjerter. På London Stadium var West Ham sjanseløse mot et City som stort sett fikk gjøre som de ville i boksen til Fabianski. Det er fascinerende å se Manchester City angripe. Det ser så ekstremt enkelt ut, men det er så godt som umulig å stoppe. Manchester United fortsetter på sin side sesongens trend med å ta et skritt fram for å så ta to skritt tilbake igjen. Etter flere gode resultater før landslagspausa, var de fryktelig tamme mot Crystal Palace. Intensiteten var borte, og det var lite flyt offensivt. 

«Du ser dem bare gli forbi» var mitt indre soundtrack da David Luiz skulle prøve å stoppe Son. (Foto: Scanpix)

I London-derbyet hadde endelig Pochettino den gode gamle gjengen samla igjen. Dele Alli, Eriksen, Kane og Son lekte seg med Sarris gutter. David Luiz ga en oppvisning i hvordan man IKKE skal forsvare eget mål i en toppkamp. Han ble rundlurt av Son, og oppførte seg direkte pinlig da Harry Kane satte inn 2-0. Kane dro til fra distanse, og Luiz sto perfekt plassert for å blokkere skuddet. Det skulle aldri blitt farlig. Men i stedet for å blokkere skuddet, valgte Luiz av en eller anna uforståelig grunn å trekke seg unna. Man kan selvsagt kritisere Kepa for å være altfor passiv, men det målet er først og fremst Luiz sin feil. Du spiller i et London-derby og ligger under 0-1. Da trekker du deg ikke unna på den måten. Enten er det feigt, eller så har han totalt mista fokus. Begge deler er skandale. Chelsea klarte heller aldri å finne svaret på gåten Moussa Sissoko, og dermed måtte Sarri innse at sesongens første tap var et faktum.

Rundens øyeblikk

Arsenal feirer – Lerma fortviler (Foto: Scanpix)

Det var mye å velge i denne runden. Blant røde kort, nydelige frisparkmål, feigt forsvarsspill og redning på strek er det likevel én mann som stikker seg ut. Og det er stakkars Jefferson Lerma. Bournemouths dyreste signering noensinne. Sterk, hardtarbeidene og kompromissløs. Men også ekstremt uheldig. Colombianeren kommer nok ikke til å glemme kampen mot Arsenal med det første.

Bournemouth er et herlig offensivt lag. Uansett hvem de møter, gyver de løs på kampen med enorm energi og entusiasme. De parkerer aldri bussen. De går for seier, hver gang. Dette var også tilfellet mot Arsenal, men allerede etter en halvtime lå ballen i nettet bak Begovic. Jefferson Lerma lå utstrakt på gresset i dyp fortvilelse. Han hadde akkurat scora et av sesongens vakreste mål. I eget nett.

Iwobi fant Sead Kolašinac på løp inn fra venstre, og bosnieren slo ballen rett inn foran mål. Lerma var som vanlig på plass, klar til å ofre seg for laget. Han kasta seg inn for å avskjære innlegget, men det som skulle være en klarering ble i stedet en perfekt avslutning. Ball og fot møttes i akkurat riktig øyeblikk, og Begovic var sjanseløs. Det var en avslutning de fleste spisser vil misunne Lerma.

Et kvarter tidligere hadde David Brooks fått et mål feilaktig annullert for offside. Bournemouth hadde definitivt ikke marginene på sin side. Det hjalp ikke at Joshua King serverte en nydelig scoring rett før pause. Det hjalp heller ikke at Lerma var centimeter unna å gjør opp for seg i det 85. minutt, med et skudd i stolpen.
Arsenal vant 2-1, og Lerma kommer garantert til å ha mareritt om drømmescoringen sin i lang tid framover.

En snau tredjedel av sesongen er ferdigspilt, og lagene får en liten pause mens Nations League skal avgjøres. Topp tre i Premier League er fremdeles ubeseiret, mens fire av lagene i bunnstriden tok poeng denne helga. Everton klarte å stoppe Sarriball, og Newcastle tok sin andre strake seier. Manchester er definitivt lyseblått, Juan Foyth er kongen i Tottenham og min nye helt er Charlie Austin. Her er min oppsummering av runde 12:

Newcastle har endelig flyt, og klarte å stagge et høytflyvende Bournemouth. Med to strake seiere har Rafa Benítez´ menn klatra opp på 14. plass. Salomón Rondón leverte en aldeles strålende kamp, og gir Newcastle-supporterne grunn til å håpe på lysere tider. Det er fremdeles ekstremt tett i bunnen, men Fulham får den tvilsomme æren av å tilbringe landslagspausen som tabelljumbo. Aleksandar Mitrovic hadde en forrykende start på sesongen, men har nå ikke scora siden september. På søndag trodde han at han hadde sendt Fulham i ledelsen på Anfield, før målet ble annullert for offside. Offsiden var av det hårfine slaget, men det hjalp lite da Liverpool og Salah kontra inn 1-0 sekunder senere. 

På Stamford Bridge hadde Everton en enkel og effektiv kampplan: Stopper du Jorginho, stopper du Chelsea. Italieneren er enormt sentral i alt Chelsea foretar seg, og har tatt Premiere League med storm. Everton pakka ham inn etter alle kunstens regler, og tok ham så effektivt ut av kampen at Sarri bytta ham ut allerede etter 64 minutter. Chelsea klarte aldri å finne rytmen, og kampen endte 0-0. Også Arsenal måtte nøye seg med ett poeng, men Emery er nok langt mer takknemlig for det ene poenget enn Sarri. Wolverhampton var bare fire minutter pluss tillegg unna seier da Mkhitaryan dukka opp og ødela festen. På Selhurst Park fikk Tottenham-supporterne en ny helt da midtstopper Juan Foyth stanga inn kampens eneste mål. 20-åringen fikk sin Premier League-debut forrige runde, og lagde to straffer mot Wolverhampton. Da er det slett ikke dårlig å bli Man of the Match på forsøk nummer to.

Manchester-derbyet var selvfølgelig helgas høydepunkt, og det er ingen overraskelse at det var den lyseblå delen av byen som kunne feire etter kamp. Pep har bygd et lag som er nærmest uslåelig. De scorer i snitt tre mål per kamp, og har fremdeles bare sluppet inn fem mål. På søndag leverte de nok en fantastisk fotballkamp, og kvalitetsforskjellen mellom de to lagene var tidvis enorm. Hvis de fortsetter i dette sporet, kommer dette City-laget til å skrive seg inn i historiebøkene som et av de aller beste lagene som noen gang har spilt i Premier League. 

Rundens øyeblikk

For meg kom rundens øyeblikk denne gangen ikke i en kamp, men etter kamp. Det var en ærlig, åpen og ekstremt frustrert Charlie Austin som stilte opp til intervju etter 1-1-kampen mot Watford.

Her tror alle at Charlie Austin har satt inn 2-0 for Southampton, men den gang ei. (Foto: Scanpix)

Austin trodde han hadde gitt Southampton tomålsledelse en snau halvtime før slutt, før målet ble annullert for offside. Austin var rett og slett rasende, og mente at dommeren hadde kosta Southampton to ekstremt viktige poeng:

“Folk maser om VAR ditt og VAR datt. Hjelp dommerne! Det er helt tydelig at de trenger det, helt tydelig! Vi spiller i Premier League. Den bese ligaen i verden, den mest sette ligaen i verden, gi dem (dommerne) all hjelpen de trenger! Åpenbart kosta de oss to poeng i dag, det er en vits!»

Han har rett i at målet aldri skulle ha vært annullert. Så bør det også sies at Watford skulle hatt straffe på stillinga 1-0, og Bertrand skulle vært utvist. Sånn sett kan både Southampton og Watford føle seg snytt av dommerne. Jeg syns uansett det er deilig at spillere melder seg på i diskusjonen om VAR. Det er tross alt de som føler dommertabber mest på kroppen. Det er de som fratas scoringer uten grunn, som får røde kort eller straffer mot seg uten at de har gjort noe som helst galt. Charlie Austin vet veldig godt at to poeng i kan være forskjellen på nedrykk og fornya kontrakt i Premier League.

Jeg kan ikke fatte at en liga som Premier League ikke har innført VAR. I Tyskland og Italia er man inne i sin andre sesong med VAR, og La Liga og Ligue 1 har fått VAR denne sesongen. Allerede etter 12 kamper har vi mer enn nok eksempler i Premier League på at mål annulleres selv om det ikke er offside, soleklare straffer som ikke blir dømt og mål som aldri skulle vært godkjent. Kamper der VAR hadde gitt et helt annet kamputfall. 

Noen påstår at VAR fjerner sjarmen med fotball. Men hva i all verden er sjarmerende ved et mål som feilaktig annulleres? Hvorfor er det en del av fotballens sjel at Leicester ikke fikk straffe da de skulle hatt det mot Cardiff? Er det liksom sjarmerende at Raheem Sterling fikk straffe mot Shakhtar Donetsk fordi han snubla i gresset? Det vil alltid være elementer av skjønn når det gjelder dømming, og vi har situasjoner der vi fortsatt er usikre etter å ha sett utallige repriser. Men VAR tar seg av de tilfellene der det ikke er tvil. Der reprisene viser klart og tydelig at dommeren eller linjedommeren har tatt feil. VAR fjerner ikke dommernes ansvar og autoritet, men gir dem tilgang til de samme reprisene alle vi andre får se. VAR er et sikkerhetsnett som tar seg av de mest åpenbare og mest kampavgjørende tilfellene. Det blir for dumt når dommerfeil som kunne vært unngått fratar noen seriegull, opprykk eller sender noen ned i Championship. 

Charlie Austin har kanskje ikke rett når han sier at de hadde vunnet kampen med VAR. Men jeg er helt enig med ham i at vi må gi dommerne de hjelpemidlene de trenger. Han er rundens helt for meg, og jeg håper han får viljen sin så fort som overhodet mulig.

“November er så trist og grå” sang vi da jeg var liten. Det er kanskje sant hvis man ser på været, men det er definitivt ikke riktig for oss som ser Premier League. Denne helga bød på både storoppgjør i London, målkalas i Manchester, islandske praktpasninger og en litt misfornøyd tomålsscorer. I kveld møtes Huddersfield og Fulham til et nervepirrende oppgjør i bunnstriden, der begge lag vet at bare seier er godt nok. Men før den tid, er det klart for en liten recap av det vi opplevde i helga.

Runden starta i Bournemouth, der Callum Wilson tok enda et skritt mot sin beste sesong noensinne. Han satte inn sitt sjette mål for sesongen, og har allerede vært involvert i 10 mål. Det er like mange som han klarte på hele sesongen 17/18, og sammen med resten av Bournemouth er han foreløpig en av sesongens store overraskelser. Bournemouth har så langt scora flere mål enn Tottenham og bare ett mål mindre enn Liverpool. Likevel var det Mourinho og Manchester United som til slutt kunne juble, etter at Marcus Rashford sikra tre poeng på overtid.

Et annet lag som virkelig har funnet scoringsformen er Everton. Kun Arsenal har klart å hindre Marco Silvas gutter i å score mål denne sesongen, og på lørdag vartet de opp med en ekte perle. Gylfi Sigurdsson leverte en pasning så følsom at man kan få tårer i øya da han og Richarlison avslutta et nydelig angrep og ga Evertonfansen kveldens første scoring. Hvem kunne ane at Island og Brasil skulle være en så god kombinasjon på fotballbanen? I London var det tapas på menyen, med Sarris spanske armada i rollene som både målscorere og servitører. Morata hadde en fantastisk sjanse til å bli hattrick-helt, og dermed var det en litt molefonken tomålsscorer som tok i mot bestemannsprisen etter kampen. Roy Hodgson må på sin side innse at hans Crystal Palace har fire tap og to uavgjort på de siste seks kampene.

Når du scorer selvmål mot Manchester City allerede etter seks minutter vet du at det blir en tøff ettermiddag. Pep Guardiolas menn lagde hakkemat av Southampton, og ga seg ikke før det sto 6-1. Med 33 scoringer og kun 4 baklengs har City en målforskjell ingen er i nærheten av å kunne matche. Men selv om det selvsagt er gøy med målfest, kan ett mål være like mye verdt som seks. Ett mål var alt Newcastle trengte for å kunne innkassere sesongens aller første seier. Innbytter Ayoze Pérez ble den store helten da Rafa Benítez endelig kunne juble for tre poeng.

Rundens øyeblikk

Selv om runden var full av dramatikk, vakre scoringer og håpløst forsvarsspill er det ingen tvil om hva som blir stående igjen som helgas største øyeblikk. Det aller viktigste skjedde nemlig i Cardiff.

Leicester og Cardiff samles til ett minutts stillhet før kamp (Foto: Scanpix)

Vi visste det kom til å bli en spesiell dag. Leicester hadde bestemt seg for at de ville spille kampen mot Cardiff. De skulle spille for Vichai og familien hans. Leicesters folkekjære eier ble hyllet av spillere fra alle lag i Premier League, og stemningen før kampstart i Cardiff ga meg frysninger. Vi så hvor mye dette betydde for Leicester-spillerne. Hele laget og apparatet rundt sto samla i midtsirkelen til ett minutts stillhet. Vi så hvordan Kasper Schmeichel kjempa for å holde gråten tilbake, mens supportere tørket tårene på tribuna. En klubb som er samlet i sorg, men med et innbitt ønske om å hedre sine døde eier på banen.

Etter 54 minutter kom øyeblikket Leicester hadde venta på. Ben Chilwell fant Demarai Gray foran mål, og 22-åringen scoret kampens eneste mål. Han river av seg drakta, og viser fram en skjorte der det står “For Khun Vichai”. Hele laget feirer sammen, og samler seg foran de tilreisende supporterne. Gray strekker to armer i været og ser mot himmelen. En vakkert hyllest til eieren som har betydd så mye for klubben.

Demarai Gray feirer scoring. (Foto: Scanpix)

Dommer Lee Probert har fått mye kritikk fordi han møtte denne følelsesladde feiringen med et gult kort. Han har blitt kalt ufølsom, regelrytter og en skam for fotballen. Men hadde han egentlig noe valg? I det øyeblikket Gray dro av seg drakta, kunne du se på ansiktsuttrykket til Probert at han allerede gruet seg. Han visste hva målet betydde, og hvorfor feiring kom. Han visste at all fornuft skulle tilsi at dette ikke var en feiring som brøt med noe regelverk. At det bare var en vakker og passende hyllest. Likevel hadde han ikke noe valg. Reglene er krystallklare, og det er han som har ansvar for å håndheve dem. Han gjorde bare jobben sin, og har fått støtte av Leicester-trener Claude Puel:

“Vi spilte som profesjonelle, og det var viktig for dommeren å være profesjonell også. Han kan reglene, og det var viktig for Demarai å ta dette gule kortet. Det er den eneste gangen jeg aksepterer et gult kort fra en av spillerne mine. Det var veldig emosjonelt.”

Etter kampen sto spillerne igjen og feiret med supporterne. Dette var langt mer enn en seier, langt mer enn tre poeng i en tøff bortekamp. Det var et øyeblikk både spillere og supportere kommer til å bære med seg i lang tid. Sakte, men sikkert skal Leicester prøve å jobbe seg tilbake til hverdagen. Men først skal de ta et siste farvel med mannen som skapte tidenes eventyr i Leicester. Søndag dro spillerne til Thailand for å delta i begravelsen til Vichai.

Det ble en trist lørdag i Premier League. Det som skulle være nok en festdag for fotballen, ble en sorgens dag. En eldre Brighton-fan ble syk på Amex Stadion, og døde på sykehuset kort tid etterpå. Glenn Hoddle fikk hjerteinnfarkt på 61-årsdagen sin, og kolapset i studio før sending. Siste nytt er at han responderer godt på behandlingen, men at situasjonen fortsatt er alvorlig. Og i Leicester vil 27. oktober nå bli husket som en av de aller mørkeste dagene i klubbens historie. Vichai Srivaddhanaprabha, Leicester enormt populære eier, var blant dem som omkom da et helikopter kræsjlandet utenfor King Power Stadium etter lørdagens kamp mot West Ham. 

Det er derfor ikke mulig å skrive den ukentlige oppsummeringen med høydepunkter, nydelige scoringer og håpløst forsvarsspill. Ikke i dag. Selv om også denne fotballhelga hadde sensasjonelle mål, intense kamper og spektakulære prestasjoner. Akkurat i dag må det komme i andre rekke. Når ulykken rammer, blir alt det andre mindre viktig. Slik er fotballen, og slik er det fellesskapet alle vi som elsker fotball deler. Heldigvis. 

Lørdag kveld ble rivaliseringen lagt til side. Folk var ikke først og fremst Tottenham-supportere, Chelsea-supportere eller Leicester-supportere. Det var ikke viktig hvem som hadde fått et feilaktig gult kort eller et heldig mål på overtid. Det som betydde noe var hvordan det gikk med menneskene på King Power Stadium. Det snakkes mye om “hatoppgjør” og hat mellom supportere. Men når vi opplever slike tragedier, står vi sammen.

I går samlet supporterne seg utenfor King Power Stadium. (Foto: Scanpix)

Noe av det som gjør fotball så spesielt for meg, er den fantastiske samlende kraften denne idretten har. Fotball samler folk på tvers av landegrenser, religion, hudfarge og alder. På tribuner og fotballpuber møtes folk fra alle samfunnslag. Bånd knyttes mellom mennesker som ellers aldri ville møttes. Fotball kan få vilt fremmede mennesker til å kaste seg om halsen på hverandre i lykkerus. Mange av oss har hatt noen av våre beste minner sammen med folk vi knapt vet navnet på. Mennesker som sto ved siden av oss da det avgjørende målet kom, i en kamp vi aldri glemmer.

Selv har jeg oppdaget at interessen for fotball gjør at jeg kommer i kontakt med mennesker over hele verden. Jeg blir kjent med folk jeg ellers aldri ville prata med. Jeg har sett fotball med alle mulige type mennesker, og de har alle lært meg noe om landet de kommer fra og kulturen de er en del av. Slik utvider fotballen horisonten vår.

Jeg har sett Champions League på pub i Ramallah på Vestbredden, og havna i heftige diskusjoner med palestinske menn om hva som egentlig er hands. Jeg har opplevd hvordan en stille og mutt guide oppe i Andesfjellene lyste opp da han skjønte at jeg likte fotball. Fra å knapt si et ord, gikk han over til å fortelle i det vide og det brede om hva fotball betydde i Peru, og at dette var året Peru endelig skulle klare å komme seg til VM. Jeg har spilt fotball med enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan. De hadde ikke lært så mye norsk enda, men de hadde lært mer enn nok til å kunne være med på løkka. Jeg har gått med Vålerengaskjerf i Oslo sentrum, og støtt på hjemløse heroinister som vil vite hvordan kampen gikk, og om Ronny Deila har fått skikk på gutta våre. Sammen har vi gleda oss over overtidsmål mot LSK, og uffa oss over at Daniel Fredheim Holm alltid blir skada når han er i best form. Som 17-åring fikk jeg låne et sesongkort på Camp Nou til en kamp mot Atlético Madrid, og opplevde hvordan en 80 år gammel katalansk mann tok ansvar for den unge jenta som satt der alene. På en blanding av spansk, katalansk og bittelitt engelsk inkluderte han meg i fellesskapet på tribunen, og ga meg en kampopplevelse jeg aldri glemmer. Fotball bringer folk sammen.

I den første kampen etter at Fiorentina-spiller Davide Astori døde, kom alle spillerne ut i hans drakt. (Foto: Scanpix)

Vi ser det ekstra tydelig når ulykken rammer. Da legges rivaliseringen til side. Supportere som vanligvis bruker helga på å slenge fornærmelser til hverandre, samles i sorgen. Fotballsupportere, spillere og klubber i hele verden sørger med Leicester. Vi har sett det før også. Vi så det da Fiorentina-kaptein Davide Astori døde i mars. Hele Italia sto sammen i sorgen. Samtlige spillere i Serie A hadde teksten “Ciao Davide” på drakta i de påfølgende seriekampene. Vi så det da Borussia Dortmund sin buss ble angrepet før kampen mot Monaco i Champions League. Supportere som skulle stått på hver sin side av stadion klare for kamp, sto sammen. Med hashtagen #BedsForAwayFans inviterte Dortmund-supporterne de reisende bortesupporterne hjem til seg. 

Jeg har aldri bodd i Leicester. Jeg kjente ikke Srivaddhanaprabha. Men jeg vet hva han har betydd for denne klubben og for lokalsamfunnet. Og som resten av verden lot jeg meg begeistre av det eventyret han skapte da de tok seriegull våren 2016. Derfor lar jeg Kasper Schmeichel få runde av i dag:

pic.twitter.com/sV5uJhJSsO

— Kasper Schmeichel (@kschmeichel1) October 28, 2018

Selv om en fotballkamp varer i 90 minutter, er det ofte et øyeblikks magi eller idioti som blir stående igjen som det vi husker. Øyeblikkene som avgjorde kampen, og som kanskje kan avgjøre en hel sesong. Sekundene som skiller vill jubel fra dyp fortvilelse. Watford brukte 58 sekunder på å senke Wolverhampton. 30 sekunder skilte Mourinho fra en sårt etterlengta triumf på Stamford Bridge. 

Her er de fem øyeblikkene jeg kommer til å huske best fra denne fotballhelga:  

1. 30 sekunder

Så nære var Mourinho å vinne på Stamford Bridge. En bragd ingen Manchester United-trener har klart siden Sir Alex Ferguson. I fotball kan 30 sekunder være forskjellen på himmel og helvete. Marginene avgjør. Et par ukonsentrerte sekunder straffes knallhardt. Som da Paul Pogba glapp i markeringa på corner, og Rudiger satte inn 1-0. Man så tydelig hvor sint og frustrert Pogba var etterpå. Jeg håper det var ham selv kjeftinga var retta mot, for målet er ene og alene hans ansvar. En annen som nok sliter med å se seg selv i speilet etter storkampen, er Marcos Alonso. Da Martial satte inn 1-1, lå Alonso på gresset og hadde vondt. Det er lov å få vondt i en fotballkamp. Men du skal ha utrolig vondt for å ikke klare å komme deg opp og gjøre et forsøk på å hindre scoring i en sånn kamp. Da skal du ha så vondt at du ikke kan spille videre. Men Alonso var oppe på beina igjen kort tid etterpå, og kunne fint spille resten av kampen. Mange mener han prøver å få dommeren til å blåse av for hodeskade. Det gjør det bare verre. Chelseas supportere har all grunn til å være forbanna etter en slik opptreden.

Martial fiksa 2-1, og kunne ha blitt den virkelig store helten. Triumfen var bare 30 sekunder unna. Så dukka Ross Barkley opp som tidenes party pooper for alle som har hjerte sitt i den røde delen av Manchester. 2-2, og fullt fyr på brua. Marco Ianni hissa på seg Mourinho, og også ute på banen ble det i overkant amper stemning. I etterkant har Sarri fått Ianni til å beklage overfor Mourinho. Sett i lys av det rullebladet José selv har, burde det ikke være veldig vanskelig å få tilgivelse. Det er selvsagt ikke bra at man får tilløp til håndgemeng på sidelinja. Samtidig er det deilig å se hvor mye slike kamper betyr for de involverte. Fotball er følelser, enten man er supporter på tribuna, eller manager på sidelinja. Som supporter ville jeg heller hatt en trener som klikker i vinkel når kampen avgjøres på overtid, enn en trener som sitter rolig på benken og ser ut som han knapt bryr seg.

Mourinho og Sarri skværer opp etter kampen. (Foto: Scanpix)

2. Historiske Sessegnon

Det var mye optimisme rundt Fulham før sesongen, men de har fått et tøft gjensyn med Premier League. De lekker som en sil bakover, og har allerede sluppet inn 25 mål. Det er så ille at ingen andre lag i topp fem-ligaene har sluppet inn flere mål så langt. Du vet du har problemer defensivt når Cardiff scorer fire mål mot deg. Men selv om Cardiff vant 4-2, fikk Fulham-supporterne med seg et historisk øyeblikk som et lite plaster på såret. 

Før sesongstart snakka vi mye om Ryan Sessegnon. Vidunderbarnet alle storklubbene sikla etter. Gutten som allerede hadde spilt seg inn i Fulhamsupporternes hjerter. Sessegnon fillerista forsvarsrekker i Championship i fjor, og scora totalt 16 mål. På lørdag kom den aller første scoringa i Premier League. Dermed ble han ikke bare Fulhams yngste målscorer i Premier League. Han ble også den første spilleren født på 2000-tallet som har scora i Premier League. 

3. Lamela skrur tiden tilbake

Finnes det silkemyke headinger? Ja. Érik Lamela beviste det i helga. Touchen er så perfekt. Han har full kontroll, og styrer ballen i hjørnet med et deilig lite nikk. Forarbeidet fra Sissoko er også glitrende, og som @magneme skrev på twitter: “Sissoko til Lamela. 60 millioner utskjelte pund”. Begge spillerne har fått mye kritikk, men sammen ble de matchvinnere nå i helga. Og selv om mange kanskje hadde gitt opp Lamela før denne sesongen, ser det ut til at det fortsatt ikke er for sent for 26-åringen. Det har nemlig skjedd noe med Lamela i år. Potensialet har alltid vært der, men skader og sviktende form har gjort at han aldri har fått det helt til i Tottenham. Nå begynner han å minne om den spilleren han var i Roma. Når Lamela i form, er det en nytelse å se ham spille. På de siste åtte kampene han har spilt for Tottenham, har han fem mål og tre målgivende pasninger. Det ser ut til at Pochettino endelig får betalt for å ha beholdt troen på den lekne argentineren.

Øyeblikker der Lamela sikrer tre poeng for Tottenham. (Foto: Scanpix)

4. Watfords drømmemål

Har du ennå ikke sett Watfords to scoringer mot Wolverhampton? Da må du gjøre det sporenstreks! Watford brukte bare 58 sekunder på å score to av helgas mest spektakulære mål. Første Étienne Capoue, som tydeligvis lever etter mottoet “den som intet våger, intet vinner”. Fra rundt 30 meter lada han slegga, og skuddet var så hardt at Rui Patricio knapt rakk å reagere. Et snaut minutt senere var det klart for Roberto Pereyra-show. Han fikk ballen rett utenfor 16-meteren, brukte én touch på å få med seg ballen videre og skrudde ballen i mål med utsiden av foten. Det er en helt fantastisk avslutning. Et mesterverk. Dermed gikk Wolverhampton på sesongens andre tap, og Watford fikk sin første seier siden 2. september.

5. Kevin er tilbake

Manchester City vant oppskriftsmessig mot Burnley, og ga seg ikke før det sto 5-0. De er fortsatt à poeng med Liverpool, men har en helt overlegen målforskjell. Med et målsnitt på 2,9 per kamp og kun 3 innslupne mål så langt i Premier League, skulle man kanskje tro at Manchester City allerede har alt de trenger. Likevel finnes det ikke et lag i verden som ikke blir bedre av å kunne bruke Kevin De Bruyne. Han har vært blant Premier Leagues aller beste spillere i flere år, og er en av Peps mest betrodde menn. Etter 66 dager ute med skade var han endelig tilbake på banen på lørdag. I hans fravær har Eden Hazard seila opp som en tidlig favoritt til å vinne årets spiller. Kanskje skal De Bruyne nå vise hvem som er den beste belgieren i England. Han var Manchester Citys beste spiller i fjor, og hadde sannsynligvis vunnet prisen hvis ikke Salah hadde scora i så og si hver eneste kamp. Nå som Kevin er tilbake, har Manchester City et ekstra våpen i et allerede imponerende arsenal. 

Selv om runden allerede har gitt oss mer enn nok drama, drømmescoringer og herlige prestasjoner er runde fremdeles ikke over. I kveld tar Arsenal i mot Leicester. Med seier i den kampen er Emerys gutter à poeng med rivalene i Chelsea og Tottenham, to små poeng bak Liverpool og Manchester City. Her er det bare å finne fram popcornet og benke seg foran TVen!

Åtte runder er spilt, og det tetter seg til i toppen. Både Manchester City, Chelsea og Liverpool står nå med 20 poeng. To poeng bak finner vi både Arsenal og Tottenham. Bournemouth har sneket seg opp på sjette plass, med en gjeng jagene ulver like bak seg. Fotballhelga ga oss både kunstscoringer, intenst drama, begredelig forsvarsspill, straffebom, enorm lettelse og en norsk målkonge.

Her er mine seks høydepunkter fra runden som var:

1. The Great Escape

Alle var enige om at kampen mot Newcastle var en skjebnekamp for Mourinho. Kampen som måtte vinnes. I forkant ble det hevda at Mourinho ville få sparken uavhengig av resultat. Ti minutter ut i første omgang så det ut til å bli en ny marerittkamp for de røde djevlene. Newcastle, laget som kun haddde scora fire mål på sju kamper før de kom til Old Trafford, satte inn sitt andre mål for dagen. Manchester United så ut som om de var i total oppløsning. Det ble snakka om et kollektivt spillermytteri. Men i andre omgang skjedde det noe. Manchester United slo tilbake. Først sendte innbytter Juan Mata et nydelig frispark rett i nettmaskene. Så var Anthony Martial frampå. Det har vært mye snakk om Martials framtid i Manchester. Det sies at Mourinho ikke vil ha ham i klubben. Likevel fikk han sjansen fra start mot Newcastle, og takket for tilliten ved å sette inn 2-2. I det 90. minutt var The Great Escape fullført. Og selvfølgelig var det Alexis Sánchez som ble den store redningsmannen. Den utskjelte floppen ga Manchester United deres første hjemmeseier siden serieåpninga mot Leicester. Kanskje var dette øyeblikket som markerte vendepunktet for Manchester Uniteds sesong.

2. Sirkus Arsenal

Arsenal ga oss virkelig valuta for pengene søndag formiddag. Herlige scoringer kom på løpende bånd da de slo Fulham 5-1, og både Lacazette og Aubameyang viste hvor giftig de kan være. Arsenals spisspar ble begge tomålsscorere, men det er spesielt ett mål jeg kommer til å huske lenge. Det kom verken fra Lacazette eller Aubameyang. Da Aaron Ramsey hælflikka inn 3-1 var det et kunstverk av en scoring. Et lagmål av de sjeldne. Full fart, fotballtennis, triksing og nydelige detaljer. Det gikk så fort og var så herlig frekt at Fulham ikke hadde en sjanse. Arsenal serverte kontringsfotball  på sitt aller beste og mest underholdende. Jeg har allerede sett scoringa rundt 20 ganger i dag, og kommer til å fortsette å hente den fram hver gang jeg trenger litt ren fotballglede.

3. Joshua King i scoringsform

To scoringer rett før landslagspausa. Joshua King feirer på sedvanlig vis. (Foto: Scanpix)

Hvis man er glad i scoringer, er det beste man kan gjøre å se Bournemouth spille. Det har kommet minimum to mål i samtlige seriekamper de har spilt denne sesongen. I de aller fleste kampene har vi fått langt flere. Denne helga var intet unntak, og Bournemouth ga seg ikke før det sto 4-0 mot Watford. Med norske briller er det spesielt gledelig at Joshua King var tilbake på scoringslista. Han fikk straffe og tok den selv, og satte ballen kontrollert og iskaldt bak Ben Foster. Drøyt ti minutter senere var han på farten igjen, denne gangen med en smart og kontrollert heading som ga Bournemouth 3-0. Det er deilig å se at King prikker inn scoringsformen rett før Norge skal i gang med Nations League igjen.

4. Lettelsens sukk

Det var ikke noe stort sjokk at Chelsea slo Southampton. Eden Hazard fortsetter å briljere, og var nærmest ustoppelig. Olivier Giroud viste nok en gang hvorfor han kan være enormt viktig selv når han ikke scorer, da han leverte en strøken og akrobatisk assist. Men det er to andre spillere jeg kommer til å huske best fra denne kampen. Ross Barkley fikk sjansen fra start, og satte inn sin aller første scoring for Chelsea. Så var det Álvaro Moratas tur. Først bomma han på en kjempesjanse, og jeg satt med følelsen av at dette skulle bli nok en kamp der Morata er vaksinert mot å score. I det siste har Morata hatt så dårlig selvtillit på banen at det har vært vondt å se på. Men denne gangen skulle det endelig lykkes for spanjolen. På overtid kom den etterlengtede scoringa. Man kunne formerlig se kilovis med usikkerhet ramle av skuldrene til Morata da ballen endelig gikk i mål. Det var så mye lettelse og glede i den klemmen han ga Eden Hazard og Marcos Alonso etterpå at det er lett å bli rørt.

Morata får en velfortjent klem av Eden Hazard. (Foto: Scanpix)

5. Jagende ulver

Crystal Palace er ikke i form, og det utnytta Wolverhampton til det fulle. Matt Doherty scora sitt aller første Premier League-mål, og ga Wolves sesongens fjerde seier. Selv om de er et av de nyopprykkede lagene, spiller de som om de vet at de hører hjemme i Premier League. Med fire seiere og tre uavgjort er de nå oppe på sjuende plass med 15 poeng. De har kun tapt en eneste kamp. Det er bare Leicester som har klart å slå Wolves så langt. De har tatt poeng mot begge lagene fra Manchester, og vist at de kan yppe seg også mot de aller beste. De har vært solide defensivt, og nå har de også fått fart på spillere som Jiménez offensivt. I de to neste kampene venter Watford og Brighton. Det vil ikke overraske meg om Wolves er helt oppe på 21 poeng når tiende runde er ferdigspilt. 

6. Mahrez møtte Anfieldspøkelset

Det er aldri lett å komme på besøk til Anfield. Det vet Manchester City så altfor godt. Selv om Manchester City har dominert Premier League i flere sesonger, har de ikke vunnet på Anfield siden 2003. Denne helga hadde de sjansen til å både kvitte seg med Anfieldspøkelset og skaffe seg en liten luke i toppen av tabellen. Enormt mye sto på spill for to lag som så langt er ubeseira denne sesongen. Det ble en intens kamp, men ingen av lagene klarte å få ballen i nettet. Så fikk City tidenes mulighet helt på tampen. Fem minutter før slutt lagde Virgil van Dijk straffe. En håpløs og unødvendig inngripen fra den ellers så stødige stopperen. Ryad Mahrez gikk fram for å ta straffen, og blåste den himmelhøyt over. Det burde kanskje ikke ha kommet som noen stor overraskelse på Guardiola. Selv om Mahrez er en fantastisk spiller, har han ikke fått det til å fungere fra straffemerket. Han har fem bom på de åtte siste straffene han har tatt i Premier League. Manchester City fikk ikke flere sjanser, og det endte 0-0. Hvor kostbar den straffebommen blir, vet vi først i mai.

Åtte serierunder er unnagjort. 30 gjenstår. Det er på tide med en liten pust i bakken for både de som kniver i toppen og de som sliter i bunn. Men selv om Premier League tar en pause, er det fortsatt travle dager for oss som elsker fotball. Nations League er tilbake, og allerede på lørdag får Norge besøk av Slovenia. Her er det bare å henge med i svingene!

Nok en helg fullstappa med lørdagsgodt fra Premier League er over. Det fortsetter å ulme i Manchester, Daniel Sturridge er i fyr og flamme og islendingene leverer i England. Arsenal sniker seg sakte, men sikkert oppover på tabellen, mens tabelljumboene fortsatt ikke har vunnet en eneste kamp.
Her er mine fem punkter fra fotballhelga:

1. Mourinhout?

Vi har snakka om det lenge. Det er noe som ikke stemmer i Manchester. Ryktene svirrer, og de fleste tror at tiden er i ferd med å renne ut for Mourinho. Om man er Team Paul eller Team José i det som visstnok er en kald krig på linje med den mellom USA og Sovjet, spiller ingen rolle. Det er vanskelig å vite hva som foregår bak lukkede dører, men de kalde fakta er at Manchester United står med kun ti poeng etter sju kamper. Det er like dårlig som 2013/14-sesongen, da David Moyes til slutt fikk sparken og de røde djevlene endte på sjuende plass. De har bare vunnet tre kamper, og det i en periode der de kun har møtt ett av de andre storlagene. Målforskjellen er enda dårligere enn under Moyes. I fjor slapp Manchester United inn mål nummer 12 for sesongen den 17. desember, i runde 18. I år tok det bare sju runder.

Man trenger ikke ha kilder dypt inne på Old Trafford for å se at dette er et lag som har problemer. Situasjonen er uholdbar for en klubb av Manchester Uniteds kaliber. Utenomsportslig drama og konflikt preger forsidene uke etter uke, og stjeler sannsynligvis både energi og fokus. På tirsdag kommer Valencia på besøk. Det kan bli Mourinhos skjebnekamp.

To ringrever møttes til dyst, men det var Pellegrini som til slutt kunne feire. (Foto: Scanpix)

2. Supersub Sturridge

Det så lenge ut til at Chelsea skulle kapre alle tre poengene på Stamford Bridge. Eden Hazard hadde sendt Sarris gutter i ledelsen, etter nok en glitrende prestasjon. Liverpool hadde hatt sine sjanser, men Klopps trehodede angrepstroll maktet ikke å sette ballen i mål. Så entret Daniel Sturridge banen. Minutter senere sto det 1-1. Man kan selvsagt påpeke at Kepa Arrizabalaga kanskje kunne ha gjort en bedre jobb. Men Sturridges scoring var et praktmål av de sjeldne. Han mottok ballen rundt 25 meter fra mål, brukte to touch på å legge den til rette og banka den rett i krysset. Det er et sånt type mål vi drømte om da vi hang rundt på løkka. Et ekte drømmetreff. Selv sier Sturridge at det kanskje er det fineste målet han har scora. Det er vanskelig å være uenig. Med alle skadeavbrekkene er det lett å glemme hvor god Sturridge er når han er i form. Hvis han klarer å holde seg skadefri denne sesongen, har Liverpool et fantastisk ess i ermet.

3. Arsenal kommer snikende

Det er ikke alltid enormt overbevisende. Puslespillet er fortsatt ikke helt ferdig lagt. Men Arsenal leverer. Triumfen mot Watford betyr at The Gunners har fem strake seiere i Premier League. Sist de klarte det, var august og september 2016. Lacazette begynner virkelig å finne formen, og Mesut Özil satte sitt andre mål for sesongen. Til sammenligning scora han totalt fire mål i fjor. Petr Čech måtte av med skade, så nå er det opp til Bernd Leno å bevise at han er Arsenals framtid mellom stengene.

Arsenals eneste tap denne sesongen kom mot Manchester City og Chelsea. De har kanskje hatt et lett kampprogram, men det er nettopp slike kamper de er nødt til å vinne om de skal kjempe seg tilbake til topp fire. Resultatene gir Emery arbeidsro, slik at han kan fortsette å utvikle spillergruppa og spillestilen i den retninga han ønsker.

Nå er det god stemning i Arsenal-leiren. (Foto: Scanpix)

4. Islandske helter

Vi har snakka om at det islandske fotballeventyret kanskje nærmer seg slutten. Det ser ikke ut til at Gylfi Sigurðsson og Jóhann Berg Guðmundsson har fått med seg akkurat det. Begge storspilte i helga, og ble avgjørende for Everton og Burnley. Gylfi vet at det forventes mye av ham, både på Island og i Everton. Han er klubbens dyreste spiller, men klarte ikke helt å leve opp til forventningene i fjor. På lørdag handla igjen alt om islendingen. Han satte en straffe i tverrliggeren på stillinga 0-0, men gjorde opp for seg med en nydelig scoring minutter etterpå. Helt på tampen av oppgjøret var han frampå igjen, og satte inn 3-0. I Wales ble Jóhann den store helten da han først kriga inn 1-0, og så leverte assisten på 2-1. Dermed fikk Burnley sesongens andre seier, og har begynt å klatre på tabellen.

5. Samling i bånn

Helt neders på tabellen finner vi det ulykkelige trekløveret Huddersfield, Cardiff og Newcastle. Alle tre blir stående på 2 poeng etter den sjuende runden, og jakter fortsatt sesongens første seier. Huddersfield fikk besøk av Tottenham, og fikk føle på kroppen at Harry Kane er i ferd med å finne scoringsformen. I kjent stil sendte Kane Spurs i ledelsen, og derfra gikk det bare nedover. Først måtte Kongolo av med skade, så lagde innbytter Hadergjonajog straffe, og så måtte også Schindler byttes ut på grunn av skade. Newcastle på sin side tapte mot Leicester etter at Jamie Vardy scora på straffe og Harry Maguire scora på sitt sedvanlige Harry Maguire-vis, mens Cardiff ble offer for en av Islands store sønner. Til sammen har de tre lagene scora 11 mål og sluppet inn 42. Newcastle kan trøste seg med at de har soleklart best målforskjell blant de tre jumboene, men det er en fattig trøst. Alarmklokkene ringer for fullt allerede. Neste runde møter Huddersfield Burnley, mens Cardiff og Newcastle skal bryne seg på Tottenham og Manchester United…

I kveld runder Bournemouth og Crystal Palace av runde 7. Joshua King er selvskreven for Bournemouth, men vi skal ikke se bort i fra at Alexander Sørloth også får sjansen etter hvert. Så gjenstår det å se hvem som går seirende ut av den duellen.