Han er bare 22 år gammel, og rager beskjedne 168 cm over bakken. Likevel er Lucas Torreira i ferd med å bli en av sesongens giganter for Arsenal. Han har klart overgangen fra Serie A til Premier League med glans, og har allerede blitt en av supporternes yndlinger på Emirates. For meg er han sommerens beste kjøp, og en spiller som kommer til å prege europeisk toppfotball i mange år framover.

Uruguay har knapt 3,5 millioner innbyggere. Likevel har de gitt oss en rekke fantastiske fotballspillere. Diego Godín, Luis Suárez, Edinson Cavani og Diego Forlán har alle satt sitt imponerende preg på europeisk fotball. Nå står neste generasjon uruguayanske fotballspillere for tur, og en av de aller beste er Lucas Torreira.

Da Arsenal signerte Lucas Torreira, tenkte jeg umiddelbart at han kom til å bli en suksess. Han hadde imponert meg og mange andre noe voldsomt i Sampdoria, og hadde egenskaper Arsenal sårt trengte. Etter halvspilt sesong tyder alt på at Arsenal fikk akkurat den midtbanegeneralen de håpet på. Han har allerede blitt fansens kjæledegge, og Sampdorias twitterkonto har blitt oversvømt av Arsenal-supportere som takker dem for Torreira:   

Note to all @Arsenal fans: please don’t clog up our match tweets today thanking us for @LTorreira34. We’re going to set up a dedicated ‘Thanks for #Torreira‘ email address where you can send us all your thank you messages. Watch this space…

— Sampdoria English (@sampdoria_en) December 8, 2018

Når de første er i gang, burde supporterne også sende varme tanker og takk i retning Massimo Oddo. Uten Oddo, er det ikke sikkert Torreira hadde vært i nærheten av å spille for Arsenal i dag. Selv om han kommer fra Uruguay, er det årene i Italia som har formet ham som spiller. Torreira dro som 17-åring fra den lille byen Fray Bentos til Montevido for å bli fotballspiller. Tre år tidligere hadde den samme reisen endt i dundrende fiasko, men Torreira har aldri vært en type som gir seg på første forsøk. Han skulle lykkes, uansett hva det kosta. Men før han rakk å spille en eneste kamp på seniornivå, gikk turen videre til Italia.  

Sammen med en håndfull andre lagkamerater fikk unggutten sjansen til å prøvespille for italienske Pescara. Han var opprinnelig ikke blant de inviterte, men da prøvespillet var over var han den eneste som ble bedt om å bli igjen. Lagkameratene reiste tilbake til Montevido, mens Torreira ble en del av Pescaras ungdomsakademi. I Pescara møtte han den tidligere verdensmesteren Massimo Oddo, som trente U19-laget til Pescara. Det skulle vise seg å få enormt stor betydning for Torreiras karriere.

Da Torreira kom til Italia, var han spiss. Massimo Oddo mente Torreira hadde langt større potensiale lengre bak på banen. Oddo la ingenting imellom, og fortalte unggutten at det høyeste nivået han ville nå som angrepsspiller var Serie C, italias nivå tre. Han bestemte seg for å teste Torreira i en ny rolle, og det ble mildt sagt en suksess. Oddo ble hovedtrener i Pescara sommeren 2015, og ga Torreira mye spilletid i Serie B. Uruguayaneren briljerte som defensiv midtbanespiller, og sommeren etter dro han videre til Sampdoria og Serie A.

Spillerne i Serie A oppdaga raskt at det var tøft å møte Torreira. (Foto: Scanpix)

I sin første sesong i Sampdoria ble han umiddelbart en viktig del av laget. Han spilte stort sett alle kampene, og det tok ikke lang tid før mange begynte å legge merke til den lille terrieren. I løpet av de to sesongene han spilte i Sampdoria var det ingen midtbanespillere i Serie A som hadde flere taklinger enn ham. Samtidig lå han også helt i toppen når det gjaldt antall pasninger. Han er ikke bare en kriger, han kan også være playmaker. I Torreira har man en spiller som både kan vinne ballen og sette i gang angrep. Han binder sammen forsvaret og angrepet, og er taktisk ekstremt god. Torreira kombinerer fysikk, knallharde taklinger og intensitet med intelligens, spilleforståelse og teknikk. Dette er gull verdt for Arsenal.

Han er ekstremt hardtarbeidende, og har en arbeidskapasitet som kan ta pusten fra de fleste motstandere. En av grunnene til at han raskt blir en favoritt blant supporterne, er viljen og intensiteten i spillet hans. Italienerne kaller det “grinta”, og det er nært beslekta med det som i Uruguay heter “garra”. I Norge vil vi kanskje si at han blør for drakta. Å ha grinta betyr å spille med vilje og trøkk. Det betyr å gi alt uansett, og aldri gi opp.

Det kunne tidvis bli litt for mye av det gode tidligere, som da Torreira gikk flere måneder med en skade i foten uten å fortelle om det. Han var redd for at han ikke ville få lov til å spille hvis noen fikk vite om skaden, og valgte å heller spille med store smerter. Forhåpentligvis har han nå lært at skader er en del av fotballen, og at det er lov å si ifra når man har så vondt at man knapt kan gå. Det er uansett ingen overdrivelse å si at Arsenal har hatt godt av å få inn en solid dose grinta og garra i laget.

Siden debuten mot Manchester City, har Torreira blitt en av Arsenals viktigste spillere. (Foto: Scanpix)

Det som har vært interessant å se så langt i sesongen, er at Torreira også har gjort spillerne rundt seg bedre. Han går foran som et eksempel på banen, og den enorme viljen har smittet over på andre spillere. Han gir laget trygghet og balanse. Midtbanegeneralen dekker enorme rom, og posisjonerer seg godt. Når de trenger ham som mest er han alltid der, klar til å ofre seg for laget. Selv beskriver han rollen sin slik:

“Det viktigste for meg er å prøve å gi laget balanse, å hjelpe forsvarerne og gi støtte til midtbanen. Men jeg ønsker også å hele tiden forsøke å hjelpe angriperne (…) Jeg vil alltid hjelpe til, og ofre meg både i forsvar og angrep.”

I kveld vil Torreira få mer enn nok å gjøre. I møte med Liverpools fremadstormende angrepsrekke blir Torreira enormt viktig. Han må bruke absolutt alt han har av fysikk, vilje og taktisk forståelse hvis han skal kunne stoppe Mohamed Salah og co. Det blir ikke lett, men er det en ting vi har lært, er det at Torreira aldri er redd for en utfordring.

I dag reiser Arsenal på besøk til Fulham, et lag som kun har tatt fem poeng så langt i sesongen. The Gunners kan få sin sjette strake seier i serien. Laget de færreste hadde med i diskusjonen om topp fire, ser nå ut som de mener alvor. I kveld kan Arsenal være bare to poeng bak serielederen. Det er på tide å glemme de siste årenes problemer, og ta en kikk på tabellen.

I kveld møtes Liverpool og Manchester City på Anfield. Det er muligheten utfordrerne har venta på. Når minimum ett av lagene på toppen av tabellen vil avgi poeng, kan lagene som jager bak knappe inn. Et av de lagene er Arsenal. Hvis Arsenal slår Fulham og storkampen på Anfield ender uavgjort, er The Gunners plutselig bare to poeng bak. Dette høres kanskje ut som mye «hvis om atte, dersom atte», men det er på tide at vi begynner å snakke om Arsenal. Det tetter seg til i toppen, og i år ser det ut til at Arsenal vil være med på moroa.

Det har vært mye fokus på Chelsea etter at Maurizio Sarri kom inn. Unai Emery og Arsenal har gått mer under radaren. Der Sarri er karismatisk og eksentrisk, er Emery mindre fargerik. Og mens Sarriball har bragt offensiv fotball til en klubb som var sultefora på underholdning, er de endringene Emery har gjort mindre flashy. Men det gir resultater.

Emery er langt mer aktiv på sidelinja enn sin forgjenger. Foreløpig ser det ut til å funke. (Foto: Scanpix)

Arsenal og Emery fikk en tøff start da de tapte de to første seriekampene mot Manchester City og Chelsea. Etter det er de ubeseira. Med to seiere i Europa League og én seier i cupen, har de nå totalt vunnet åtte kamper på rad. Emery skulle bygge vinnermentalitet i klubben og blant spillerne. Han er allerede godt i gang, og Arsenal har klart å skaffe seg verdifullt momentum.

Det har ikke alltid vært pent eller overbevisende. Emery har fortsatt mye å jobbe med. Men nå klarer Arsenal å vinne også på dager der de ikke presterer på sitt beste. Vi ser et Arsenal som evner å kjempe på i motbakke. Selv om de har vunnet fem strake seriekamper, har de ikke leda en eneste gang til pause. Mot West Ham lå de under 0-1, men snudde til 3-1. Cardiff utligna to ganger da fikk besøk av The Gunners, men Arsenal klarte likevel å krige til seg alle tre poengene. På den ene siden kan man si at dette er tydelige svakhetstegn, fra et lag som sliter defensivt. På den annen side: Evnen til å slå tilbake når de møter motgang er noe av det som kan bli avgjørende når Champions League-plassene skal deles ut i mai. Både Chelsea, Manchester City, Tottenham og Manchester United har avgitt poeng mot antatt mye svakere motstand denne sesongen. Arsenal har kun avgitt poeng mot de andre storlagene.

Denne sesongen ser vi et Arsenal med mer vilje og guts enn i fjor. De løper mer, kjemper hardere. Flere av spillerne har sagt at Emery har gitt dem mer selvtillit, samtidig som han krever mye av dem. De skal presse høyt i bana, og spille på en måte som krever fokus og intensitet også når de ikke har ballen. De skal dominere kampene, og spille seg ut bakfra. Det går ikke alltid like bra, som blant andre Petr Cech har fått merke tidligere i sesongen. Det tar tid å få disse tingene til å fungere optimalt. Men Emery jobber målretta for å gjøre Arsenal til et lag som er bedre organisert, og mindre avhengig av enkeltspillere som kan skape magiske øyeblikk på egenhånd. I sommer sa Hector Bellerin følgende om hva som hadde endra seg med den nye treneren:

“Mr Wenger hadde vært i klubben i 22 år, så åpenbart har mange ting endra seg. Treningene er veldig annerledes, vi jobber med ulike ting som vi ikke pleide å jobbe med før. Trenerne har ulik filosofi, de er totalt forskjellige. Arsène Wenger var en manager som overlot mye inspirasjon til spillerne, han ga deg mye frihet. Unai Emery er mer taktisk, mer organisert på banen.”

Seieren satt langt inne mot Watford. Men etter mål i det 81. og 82. minutt ble alle poengene igjen på Emirates. (Foto: Scanpix)

Etter seieren mot Watford sa Emery at de må ta mer kontroll over kamper. Han vet at de må fortsette å utvikle seg, fortsette å jobbe på treningsfeltet for å få det nye systemet til å fungere. Men resultatene gir Emery arbeidsro. Så lenge de henger med i toppen av tabellen, slipper han å bruke verdifull tid og energi på den typen uro som José Mourinho har opplevd i det siste. Han kan jobbe med spillerne i fred, og kan bygge videre på den selvtilliten spillerne opparbeider seg når de vinner også på de dagene der det sitter langt inne.

Det er fortsatt noe uforløst over dette Arsenal-laget. Man blir sittende med følelsen av at de har mer å komme med enn det de har vist så langt. Potensialet er ofte høyere enn det de får ut i kamp. Lacazette har vært i god form  i det siste, men Aubameyang har fortsatt mye å gå før han er tilbake på det nivået vi vet han har inne. Mesut Özil fikk tidligere i sesongen beskjed om at han måtte jobbe mer defensivt, og ser nå ut til å i større grad være en del av kollektivet. Forsvarsrekka ser fremdeles ikke helt trygg ut, men også der ser man gradvis forbedringer.

Mens gribbene sirkler rundt Old Trafford, Tottenham forfølges av skader, Sarriball hylles, og alle diskuterer om Liverpool kan utfordre Manchester City, sniker Arsenal seg oppover på tabellen. Emery bygger stein på stein, og det blir utrolig spennende å se hvor langt han kan ta dette laget.