Tag Archives: #2Pride

Regnbuefotball

For fem år siden sto jeg utenfor Ullevaal Stadion, oppspilt og nervøs. Norge skulle spille landskamp mot Russland, men det var ikke selve kampen som gjorde at hjertet banka litt fortere enn ellers. Jeg var nervøs for om vi i det hele tatt skulle slippe inn på kampen. Vi hadde billetter, men vi hadde også med oss flere store regnbueflagg. Markeringa som skulle vise at fotball er for alle, uavhengig av seksualitet og legning, hadde skapt debatt i forkant. Den første beskjeden fra NFF var at regnbueflagg ikke ville bli tillatt på Ullevaal. Etter massive reaksjoner kom beskjeden om at små flagg var greit, og at vekterne ville vise skjønn. Jeg slapp inn uten altfor mye styr, men enkelte av de jeg var sammen med ble forsøkt nekta fordi flaggene deres var for store. Etter mye ståhei tok NFF-ledelsen en sjefsavgjørelse, og lot både oss og flaggene komme inn på landskamp.

Det er rart å tenke på at det bare er fem år siden regnbueflagg på en norsk landskamp var kontroversielt. Det er bare fire år siden Brann ble nekta å ha regnbueflagg som cornerflagg. I dag virker dette helt absurd. Siden kampen mot Russland i 2014 har vi sett flere kamper i Norge der regnbueflagget vaier stolt fra cornermerket. Vi har sett kapteinsbind i regnbuens farger, fotballklubber med egen regnbuelogo under Pride, og fotballag som deltar i Pride-paraden. Sakte, men sikkert, har norsk fotball tatt enormt viktige steg.

Fotballen har i en årrekke vært en ekskluderende arena for mange homofile. Også i samfunn som har kommet langt når det gjelder skeives rettigheter har herrefotballen havna på etterskudd. I mange land har herrefotballen vært et av de stedene det er vanskeligst å være homofil. De siste årene har vi sett flere ligaer og lag ta klart standpunkt mot homofobi, og det blir stadig vanligere med regnbuemarkeringer og kampanjer mot homofobi. Det er helt nødvendig. Fremdeles rapporteres det om homohets på tribunene, og i mange toppligaer virker det nærmest utenkelig å ha spillere som er åpent homofile. Heller ikke Eliteserien har så langt hatt en eneste åpent homofil spiller.

Ullevaal, våren 2014. (Foto: Privat)

Regnbuefargene på kapteinsbind, skolisser og cornerflagg er ikke bare en gimmick. Det er et viktig signal, og et symbol mange har måttet kjempe inn i fotballen. Det var ingen selvfølge for tjue år siden at verdensstjernene i Premier League skulle si ja til å spille med LHBT-bevegelsens farger. Mye har skjedd de siste årene, og nå ser vi at flere spillere også på eget initiativ velger å fronte LHBT-kampen offentlig. Effekten av det må aldri undervurderes.

Fotballspillere er forbilder for vanvittig mange mennesker verden over. Det de sier og gjør er med på å forme folks holdninger. For tre år siden møtte jeg menneskerettighetsforkjemperen Frank Mugisha, direktør i Sexual Minorities Uganda. I et land der homofile undertrykkes på det groveste, har han lenge vært en viktig og modig stemme for skeives rettigheter. Frank var helt overbevist om at fotballen kunne spille en viktig rolle for å endre holdningene til homofili i regionen. Sammen med Raftostiftelsen i Bergen sto han bak kampanjen #Tacklehomophobia, der målet var å få fotballspillere og supportere med på å ta avstand mot homofobi. Frank mente at nettopp fotballspillere var blant dem som hadde aller størst sjanse til å bekjempe hatet mot homofile i land som Uganda.

Fotballspillere forgudes og hylles som helter, og det de sier kan ha enorm kraft. Når fotballstjerner snakker, lytter verden. Når fotballstjerner sier klart og tydelig at det er helt greit å være skeiv, kan det bety vanvittig mye for veldig mange unge jenter og gutter. Når Mario Balotelli tar et oppgjør med homohets på tribunene og sier at det må slås ned på akkurat som rasisme, kan det kanskje bidra til at flere sier ifra når de hører homohets.

Christian Eriksen og Danmark markerer sin støtte til kampen mot homofobi, juni 2017. (Foto: Scanpix)

Vår egen Mats Møller Dæhli har også bidratt aktivt for å gjøre det lettere å være homofil i fotballen:

“Vi snakket om det på vårt lag, hvordan vi ville reagert og hvordan det er best å reagere. Vi mener at det overhodet ikke ville vært noe problem i vår garderobe i St. Pauli. Om en hadde kommet ut som homofil, hadde vi syntes at det var fantastisk bra. Da kan det være at han ville vist at det går helt fint, og vi vet at det ville blitt tatt godt imot av våre fans, de hadde elsket det.”

Jeg håper disse ordene når ut til unge gutter som elsker å spille fotball, og tilfeldigvis foretrekker nabogutten framfor nabojenta. Jeg håper dagens unge fotballspillere møter en idrett der de er velkomne, uansett hvilken legning de har. Hver eneste gang en gutt slutter å spille fotball fordi han ikke føler det er plass til homofile i garderoben, har vi tapt. Hver eneste gang en fotballspiller føler han må skjule hvem han er i frykt for konsekvensene hvis noen finner ut at han er homofil, har vi tapt.

Vi ønsker oss at fotball skal være for alle. En arena der alle har mulighet til å delta, uansett bakgrunn, kjønn, hudfarge, religion eller legning. Denne uka har flere norske klubber valgt å pynte klubblogoen sin i regnbuens farger. Flere fotballklubber deltar i lokale Pride-markeringer, og i morgen stiller Vålerenga med spillerbussen sin i paraden i Oslo. Fotballen har tatt viktige steg de siste årene, selv om vi fortsatt ikke er helt i mål.

Mitt håp er at vi her i Norge snart har klart å skape et fotballmiljø der alle kan være seg selv, uten å måtte tenke på hva ærlighet om egen legning kan koste. Vi vet at det finnes homofile spillere også i herrefotballen. Da er det vårt felles ansvar å sørge for at de kan være seg selv, uten å bekymre seg for hvilke konsekvenser det kan få.

Antall visninger