Helter, syndebukker og marginer

Kvartfinaler i VM. Åtte lag som kun er to kamper unna en sjanse til å heve VM-trofeet. Og for noen kvartfinaler vi fikk! Nye helter, nye syndebukker og kamper som ble avgjort av ørsmå marginer.

Uruguay mot Frankrike

En sønderknust Giménez hjelpes opp av lagkameratene. (Foto: Scanpix)

Uruguay er at av lagene som virkelig har imponert i VM. De har vært bunnsolide i forsvar, og har to superspisser på topp som også bidrar defensivt når det trengs. I kvartfinalen mangla en av dem. Luis Suarez og Edinson Cavani har utvikla et fantastisk samspill. Mot Frankrike ble savnet etter Cavani for stort. Dynamikken offensivt forsvant. I tillegg ble Cavanis fravær skjebnesvangert også defensivt. Frankrike får frispark. Griezmann gjør et lurt stopp i tilløpet. Varane stiger opp i det rommet Cavani pleier å dekke på dødball. Erstatter Christian Stuani havner på feil side i duellen. Uruguay ligger under for første gang i mesterskapet.

I andre omgang blir vondt til verre. Griezmann fyrer av et skudd. Muslera, sisteskansen som har vært så trygg tidligere i mesterskapet, gjør en kjempetabbe. Han slår ballen i eget mål, og med det besegler han Uruguays VM-skjebne. José Giménez begynner å gråte allerede før kampen er over. Så vondt og fortvilende kan det være å ryke ut av en kvartfinale i VM. Óscar Tabárez har sannsynligvis leda Uruguay i sin siste VM-kamp. 71-åringen er en av VMs mest fascinerende trenere, et unikum og en legende. Men med Cavani ute og en keeperbrøler ble veien til semifinale for tøff.

Brasil mot Belgia

Belgia feirer, Neymar fortviler. (Foto: Scanpix)

Dette var mesterskapet Brasil SKULLE vinne. De var favoritter før turneringa starta. Og da Tyskland og Spania røk ut, ble favorittstemplet enda større. Dette skulle være revansjen for ydmykelsen på hjemmebane. I 2014 måtte de klare seg uten Neymar i semifinalen. Nå skulle Neymar lede dem til suksess. Men marginene var ikke på Brasils side, og Neymar klarte ikke å leve opp til forventningene. Fernandinho kom inn som erstatter for Casemiro. Og etter 13 minutter satte han ballen i eget mål. Et drøyt kvarter senere viste Lukaku at han kan mye mer enn å være targetspiss. Med kraft og vilje satte han i gang en fantastisk kontring som endte hos De Bruyne. 2-0 til pause.

Brasil hadde mer enn nok sjanser i andre omgang. Innbytter Renato Augusto reduserte med et hodestøt, men etter det var det stopp. Ballen ville bare ikke i mål. I løpet av kampen hadde Brasil 27 avslutninger. Belgia hadde åtte. Neymar ble mer og mer frustrert. Etter hvert så det ut som Brasil hadde gjort seg for avhengige av Neymar. Alt skulle gjennom ham, og han gikk seg fast gang på gang. Ingen spillere mista ballen mer enn Neymar i den kampen. Han kunne ha blitt stjerna som tok Brasil til VM-gull. I stedet blir dette mesterskapet der Neymar først og fremst huskes for filming, rulling og sutring.

Sverige mot England

Andreas Granqvist har gitt alt for Sverige i VM. (Foto: Scanpix)

Til slutt ble overmakten for stor, selv for våre tapre naboer. Men historien om denne kvartfinalen, er historien om to usannsynlige helter. For det var ikke Harry Kane, Dele Alli eller Raheem Sterling som endelig klarte å bryte ned det svenske forsvaret. Det var Leicesters Harry Maguire. Da Maguire fikk landslagsdebuten sin i fjor høst, måtte Southgate overbevise ham om at han var god nok. Kvartfinalen mot Sverige var bare hans tiende landskamp. Og målet var hans første landslagsmål. Nå hylles han hjemme i England, og har blitt en av nasjonens nye helter.

Selv om Sveriges VM-eventyr er over, er det ingen grunn til å henge med hode for Andreas Granqvist. Han fikk oppgava de fleste regna som umulig: å fylle tomrommet etter Zlatan. Og på mange måter er Granqvist symbolet på det nye Sverige, et liv etter Zlatan. Kapteinsbindet gikk fra den frittalende og sagnomsuste superspissen til den trofaste og jordnære midtstopperen. Og det var akkurat det Sverige trengte. Granqvist har vært enorm i VM. Han har vært en ekte leder, han har gitt alt for laget og han har vært helt avgjørende for Sveriges suksess. Det ble ingen semifinale, men han kan reise hjem til sin nyfødte datter vel vitende om at han ga absolutt alt han hadde og litt til.

Russland mot Kroatia

Luka Modric skyter – Akinfeev redder… nesten. (Foto: Scanpix)

Før VM begynte var det få som hadde store forventninger til vertsnasjonen. Da det ble klart at de skulle møte Spania i åttedelsfinalen, regna de fleste med at VM var over for deres del. Men Russland ga seg aldri, og har hatt marginene på sin side. De har hatt en vanvittig uttelling på sjansene sine, og jobba knallhardt. Det gikk nesten mot Kroatia også. Kroatia var det beste laget, men Russland ga seg aldri. Da Vida krangla inn 2-1 i ekstraomgangene, virka det som om kampen var over. Så sendte Mario Fernandes Russland til himmels da han utligna i det 115. minutt. Hans aller første landslagsmål kunne bli hans aller viktigste.

Men i straffekonken fikk vi påminnelsen om at veien fra helt til syndebukk er kort i fotballen. Da Mario Fernandes gikk fram for å ta sin straffe, holdt hele Russland pusten. Brasilianeren som ble russisk for to år siden kunne sikre seg legendestatus i sitt nye hjemland. I stedet tok han kampens dårligste straffe. Han fikk et elendig treff, og ballen trilla utenfor mål. Så gikk Luka Modric fram. Kapteinen som har drømt om å leve opp til de kroatiske heltene fra 1998. Denne gangen var marginene på Kroatias side. Akinfeev, helten mot Spania, får en hånd på ballen. Ballen går så i stolpen, før den sniker seg inn ved motsatt stolpe. Ørsmå marginer er forskjellen på himmel og helvete, forskjell på semifinale og VM-exit. Det hjalp ikke at Russland satte sinne to neste straffer. Ivan Rakitic sendte vertsnasjonen ut av VM, og ble Kroatias matchvinner for andre kamp på rad. 

VM er over for Uruguay, Brasil, Sverige og Russland. Nå venter to vanvittige deilige semifinaler. Frankrike mot Belgia. England mot Kroatia. Det er bare å spenne seg fast og nyte innspurten i dette vidunderlige mesterskapet.

 

Supertalent mot superveteran

Kvartfinale i VM. Åtte lag skal bli til fire, og i den aller første kvartfinalen møtes Frankrike og Uruguay. En av nøkkelduellene blir Diego Godín mot Kylian Mbappé. Hvem som går seirende ut av den duellen blir helt avgjørende for hvem som skal spille semifinale.

Diego Godín og Kylian Mbappé representerer på mange måter motpoler i fotballen. Begge har vist i at de kan være matchvinnere, i hver sin ende av banen. Den stødige og oppofrende midtstopperen mot den lynhurtige og effektive vingen. 19 år gamle Mbappé er VMs nest yngste spiller, og er helt i starten av det som ser ut til å bli en strålende fotballkarriere både for klubb og landslag. Godín har rukket å bli 32 år, og kun Maxi Pereira har flere landskamper for Uruguay i dagens tropp. Mbappé spiller sitt første VM og sitt aller første mesterskap for Frankrike. Godín er med i sitt tredje VM, og har inrømt at dette kan bli hans siste.

Det er en duell der to av fotballens mest hyllede spillertyper møtes. Det unge supertalentet mot den erfarne superveteranen. Ungdommelig fryktløshet mot lederskap og rutine. På mange måter representerer de også inntrykket mange har av landslagene deres. Før VM snakka mange om at Frankrike hadde mer enn nok individuelt talent i troppen. Enkeltspillere med enestående kvaliteter. Men ville de klare å spille som et lag? Mbappé er for all del en lagspiller, men han ser også ut til å være den franske spilleren som har det største individuelle potensialet. I et lag med ekstreme individuelle ferdigheter, er han den som nå skinner mest.

To mål i åttedelsfinalen. Matchvinner. 19 år. (Foto: Scanpix)

Uruguay derimot, er først og fremst et lag. Ja, de har også sine superstjerner på spissplass. Men Tabárez´ Uruguay har hele veien vært et kollektiv. Selv Suarez og Cavani tar de defensive løpene som trengs for å sikre seier. Og selve bildet på kollektivet Uruguay er kaptein Godín. Jeg sier ikke at Godín ikke har talent og glitrende ferdigheter også individuelt. Men han er først og fremst en lagspiller. Hverken for Atlético Madrid eller Uruguay er Godín den store stjerna som skaper flest overskrifter. Likevel er han en nøkkelspiller for å få laget til å fungere, han er hjertet og hjernen som får resten av kollektivet til å skinne.

På tross av sin unge alder, har Mbappé allerede hatt flere strålende sesonger. Han har bøtta inn mål både i Ligue 1 og Champions League. Mot Argentina var han ustoppelig. Han er Frankrikes store håp, og har blitt sammenligna med både Thierry Henry og fenomenet Ronaldo. Innsatsen i VM har fått selveste Arsène Wenger til å sammenligne ham med Pelé. Wenger sier at en lærer ville gitt Mbappé 10 av 10 både på bana og utenfor bana. Han legger også til at han aldri har sett en så ung spiller være så moden. Med tanke på hvor mange spillere Wenger har sett og håndtert i løpet av karrieren sin, er det store ord. Mbappé har begeistra en hel verden med målteft, rå kraft og spektakulære raid. Nå skal han bryne seg på et forsvar som kun har sluppet inn ett mål så langt i VM, med en av de mest rutinerte midtstopperne i verden. Det blir den største testen for ham så langt i VM, men han har talentet som skal til for å lykkes. Det gjenstår å se om han klarer det.

Midtstopper, kaptein og leder. Diego Godín er Uruguays ubestridte sjef på bana. (Foto: Scanpix)

Det blir ikke første gang Diego Godín får ansvar for å stoppe angrepsspillere som ser ut som de er født til å score mål. Han kan ikke matche Mbappé på fart og ungdommelig pågangsmot, men han har erfaringa og fotballhodet som skal til for å ende ungguttens VM-show. Godín er en av dem som nesten alltid ser ut til å være på riktig sted til riktig tid. Spektakulær på sin egen måtte, en spiller som knapt har satt en fot feil så langt i VM. Det sies at Diego Godín alltid finner en løsning på de utfordringene han møter. En av historiene som har blitt brukt for å illustrere det, er fra Godíns barndom. Som fireåring ramla han i elva da han og søstra var på tur med foreldrene. Lille Diego hadde ikke lært å svømme enda, og storesøster løp skrekkslagen av gårde for å hente foreldrene. Da de kom tilbake, hadde Godin klart å komme seg inn til elvebredden på egenhånd. Han hadde skjønt hva han trengte å gjøre for å komme seg ut av en situasjon som virka håpløs. Slik han stort sett alltid gjør også på fotballbana. Mot Frankrike og Mbappé risikerer han å havne på dypt vann igjen. Det store spørsmålet er om han nok en gang klarer å karre seg inn til land uten varige men.

I dag møtes Uruguays trofaste forsvarssjef og Frankrikes Golden Boy til dyst. Det er en duell som har potensialet til å skrive seg inn i VM-historien som et av mesterskapets høydepunkt. Begge vet hva som står på spill. Premien er semifinale i VM. Det blir intenst, spennende og fantastisk. Det er bare å finne fram popcornet og nyte to av de beste VM har å by på.

Fem tapere. Fem minner jeg bærer med meg videre.

Åttedelsfinalene er over, og 16 lag har blitt redusert til 8. Prosessen har vært tårevåt, intens og dramatisk. Før vi gyver løs på kvartfinalene, er det på sin plass med en liten hyllest til spillere og lag vi har sagt farvel til den siste uka. For selv om det er seierherrene som skriver historien, er VM ingenting uten taperne. Og selv om lagene og spillerne er ute av VM, har de gitt meg øyeblikk jeg kommer til å huske lenge.

Her er de fem tapende åttedelsfinalistene som har gjort størst inntrykk på meg:

James Rodríguez som supporter på sidelinja

Han skulle være Colombias talisman. Med nummer 10 på ryggen, akkurat som barndomshelten Valderrama. I forrige VM ble han den store helten, men i år har skader hindra ham i å skinne for Colombia. Han fikk bare én full kamp i årets VM. I åttedelsfinalen måtte han se kampen fra sidelinja. Hver gang kameraene zooma inn på superstjerna kunne du se hvordan han levde med lagkameratene gjennom hele kampen. Fortvilelse, frustrasjon, glede. James Rodríguez som maner lagkameratene til innsats. Og så, den bunnløse skuffelsen. Selv om England vant fortjent, er det umulig å ikke sitte igjen med et lite “tenk om…”.

James Rodríguez feirer Colombias overtidsmål. (Foto: Scanpix)

Mexicos deilige seilas

Det vil seg bare ikke for El Tri. Etter de fantastiske seirene mot Tyskland og Sør-Korea lå alt til rette for at Mexico skulle vinne gruppe F. Men som vi alle veit står det skrevet i stjernene at Mexico ryker ut i åttedelsfinalen i VM. Så de ble høvla over av Sverige, og måtte møte Brasil i stedet for Sveits. Det kunne selvfølgelig ikke gå denne gangen heller. For sjuende VM på rad røk Mexico ut i åttedelsfinalen. Men for en fotball de har gitt oss! Kampen mot Tyskland kommer for meg til å stå igjen som en av VMs beste prestasjoner. Mot Brasil gikk de også ut i hundre fra kampstart. Jeg har kost meg enormt mye med å se spillere som Carlos Vela, Hirving Lozano, Guillermo Ochoa og Héctor Herrera i aksjon. For å sitere gode gamle Henrik Ibsen: “Kan hende jeg seiler min skute på grunn; men så er det dog deilig å fare!”. Dét har sett ut til å være Mexicos motto gjennom VM, og det har vært en fantastisk deilig seilas å få være med på.

Layún trøster lagkamerat Lozano. (Foto: Scanpix)

Japans ferd fra himmelen til helvette

Det var umulig å ikke synes synd på Japan. Først scorer de to helt fantastiske mål på fire elleville minutter. Både spillere og supportere er i ekstase. De leder 2-0 mot Belgia, og har en fot i kvartfinalen. De kjemper og løper alt de orker. Men med tjue minutter igjen av kampen, slår Belgia tilbake med to kjappe scoringer. På overtid er Keisuke Honda i ferd med å sende Japan videre med en suser av et frispark. I stedet blir det corner. Og kanskje kunne alt sett helt annerledes ut om Japan hadde valgt å drøye tid og sikre ekstraomganger i stedet for å gå for seier. Men corneren slås rett i armene til Thibaut Courtois, og Belgia setter i gang en mønsterkontring. Fire minutter på overtid setter Chadli ballen i mål. Japan er ute. Men spillere som Shinji Kagawa og Takashi Inui viste oss hva Japan har å by på. De er kjappe, tekniske, kreative og disiplinerte. Selv om de røk i åttedelsfinalen, har de spilt og rydda seg inn i mange fotballhjerter.

I fotballen er veien fra eufori til fortvilelse kort. (Foto: Scanpix)

Far og sønn Schmeichel

I forkant av VM snakka man mye om hvordan Christian Eriksen var Danmarks soleklart viktigste spiller. Men den som virkelig har steget fram i mesterskapet er Kasper Schmeichel. Det kan ikke bare være lett å følge i Peter Schmeichels fotspor. Å alltid skulle leve opp til det pappa presterte både i Premier League og på landslaget. Men Kasper har vist at han er mer enn klar for den oppgaven. Han har hatt et fantastisk VM. Han har holdt Danmark inne i kamper og vært helt sentral i at de nådde åttedelsfinale. Også i åttedelsfinalen holdt han Danmark inne i kampen helt til siste slutt. I det 116. minutt redda han straffe fra Luka Modric. I straffekonken redda han to straffer. Og selv om det ikke var nok, ble han fullt fortjent kåra til Man of the Match. Pappa Schmeichel har all grunn til å være stolt.  Bildene av hvordan han feirer sønnens prestasjoner er prenta inn på netthinna mi. Han var selve reinkarnasjonen av alle ivrige fotballforeldre i hele verden, så stolt at han holdt på å sprekke.

Peter har all grunn til å være stolt av sønnen sin. (Foto: Scanpix)

Iniestas svanesang

Det er ingen hemmelighet at Spania har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg tilbragte mye av barndommen i Spania, og det har blitt som et hjemland nummer to for meg. Det er heller ingen hemmelighet at Andrés Iniesta er en av mine absolutte favorittspillere. Han er en av de jeg har sett mest opp til, en av de jeg alltid har gleda meg til å se spille. Spektakulær, elegant og fotballklok. En av dem som har gjort ting på bana jeg knapt trodde var mulig. Dette var hans siste sjanse. Helten fra VM i 2010, mannen som skjøt Spania til deres eneste VM-trofé. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktet til Iniesta rett før Spanias avgjørende straffe. Med ryggen til, som om han vet at det snart er over. At han har spilt sin siste kamp i den spanske landslagsdrakta. At han vet at dette er øyeblikket som avslutter en æra.

En æra er over. (Foto: Scanpix)

På fredag er det klart for kvartfinaler. Nye helter og syndebukker skal kåres. Nye øybelikk skal inn i VM-historien. Mens vi venter på kvartfinalene, skal jeg bruke tida på å nyte minnene om spillerne og lagene som er ute av VM, men som så til de grader har bidratt til å gjøre VM 2018 til den deilige galskapen det er.

 

Ungdommens råskap

Englands vei til kvartfinalen ble langt mer dramatisk en de hadde håpa på. Men kanskje var dette det beste som kunne skje for Gareth Southgates gutter. 

Det var en kamp der England så ut til å ha alt under kontroll. Colombia ble stadig mer frustrerte, og brukte mer tid på å kjefte på dommeren enn på å spille fotball. Med James Rodríguez på tribuna, slet de med å finne rytmen i det offensive spillet. Men hvem trenger offensive stjerner når man har en midtstopper med nese for mål?

“Se opp for Yerry Mina!” annonserte kommentator Øyvind Alsaker da Colombia fikk corner på overtid. Og den unge Barcelona-spilleren steg nok en gang til vers. For selv om han er oppkalt etter tegneseriemusa Jerry, er han en bauta av en mann. Han har vist tidligere at han kan være et enormt effektiv våpen på dødball, og har nå tre mål på tre kamper i VM.

Etter 90 minutter var England på vei til en kontrollert seier i åttedelsfinalen. 3 minutter på overtid rakna det. 1-1 og ekstraomganger.

Selvfølgelig går de to lagene inn i ekstraomgangene med to helt forskjellige mentale utgangspunkt. England har kasta bort seieren. Colombia har fått en livbøye helt på tampen. De har fått en ny sjanse, etter at alt håp var i ferd med å renne ut. Det har vært mye fokus på at England har et ungt lag, med få mesterskap bak seg. Colombia spilte med kniven mot strupen i den siste kampen i gruppespillet. England spilte uten press om å vinne mot Belgia. Colombia veit at de kan når de virkelig må. Dette unge engelske laget har ikke kjent på den følelsen enda i VM. Før nå.

Tidligere i VM har mange påpekt at Englands unge lag har spilt uten frykt. I den første ekstraomgangen tok frykten dem. Redselen for å tape er ofte et av de viktigste hindrene for å vinne. Colombia derimot, klarte endelig å spille fotball. Det så ut som de hadde fått en kollektiv vitamininnsprøyting.

1-1 etter ekstraomganger. Straffekonk. Englands akilleshæl. Det engelske supportere har mareritt om hvert mesterskap.

Englands straffekompleks er fascinerende. Det er en selvforsterkende profetti. En del av fotballnasjonens kollektive historie. Straffer er et psykisk spill, og selvfølgelig har du et handicap når har vokst opp med at det er et fakta at England taper på straffer. Gareth Southgate veit hvordan det er. England har hatt straffetreninger og psykologhjelp for å forberede seg til utslagsrundene. 

Og dette ble kvelden da England begravde straffespøkelset. Englands ungdom klarte å legge fra seg den evige fortellingen om at de skal tape på straffekonk. Harry Kane sto fram igjen. 20 år gamle Marcus Rashford har aldri før tatt en straffe på seniornivå, men han gjorde jobben. Og selv når Jordan Henderson, en av troppens mest erfarne spillere bomma, slo de tilbake. Til slutt var det Eric Dier som skulle avgjøre det hele. Han bar hele Englands håp og frykt på sine skuldre. Og gutten som vokste opp i Portugal, langt unna straffespøkelset, holdt hodet kaldt.

Kanskje var dette den perfekte kampen for Englands del. De har spilt med kniven på strupen. De har vist at de kan holde hodet kaldt. De har vist at de leverer også når presset er størst. De har vist at de kan vinne, selv på straffer. Kanskje er dette starten på noe virkelig stort.

Sin egen verste fiende

Brasil har nettopp slått Mexico og tatt seg videre til kvartfinale i VM. Neymar var helt sentral i seieren, og er Brasils største stjerne. Men der Brasils tidligere VM-helter har blitt forbilder for en hel verden, ligger Neymar an til å bli en spiller de færreste utenfor Brasil unner suksess.

Neymar er i ferd med å bli sin egen verste fiende. Det er ingen tvil om at Neymar er en fantastisk fotballspiller. Han har et enormt talent, og kan spille ball i hatt med de fleste forsvar. Han kan skape fotballmagi på matta, kan være elegant, genial, kampavgjørende. Men om Brasil vinner VM, ser det nå ut til at han vil bli huska mer som en sytepave enn som mannen som leda Brasil til ny VM-suksess.

Neymar har alt som skal til for å bli verdens beste fotballspiller. Han har lenge vært den som ser mest ut som han kan ta over krona når Messi og Cristiano Ronaldo gir seg. Men selv om Neymar tydeligvis bruker mye tid og krefter på hvordan han framstår, har han fått et alvorlig imageproblem. Lekre dribleraid og spektakulære hælpasninger forsvinner, og diskusjonen handler nok en gang om at Neymar er en uspiselig dramaqueen og juksemaker.

Dette er i ferd med å bli det de fleste forbinder med Brasil. (Foto: Scanpix)

Så skal man selvsagt ikke glemme at Neymar takles ekstremt ofte. Motstanderne vet hva han kan stelle i stand, og gjør alt de kan for å sette ham ut av spill. Både innafor og utenfor regelverket. Men han er ikke den eneste angrepsspilleren som fotfølges og sparkes ned over en lav sko. Han er heller ikke den eneste som overdriver for å få dommerens sympati. Men få ruller like lenge og like dramatisk som Neymar. Det er lett å få en flau smak i munnen når han i det ene øyeblikket ser ut som om han er i ferd med å besvime av smerter, og han i det neste øyeblikket spretter og igjen klar for å spille videre.

I dag har han vært helt avgjørende for å sende Brasil videre til kvartfinale. På 1-0 var han både den som skapte sjansen og den som til slutt satte ballen i mål. På 2-0 er han nest sist på ballen. Men hva kommer folk til å huske av Neymar etter denne kampen? Kommer vi til å huske en Neymar som sto fram da laget trengte ham? Kommer vi til å huske den fantastiske prestasjonen som skapte 1-0? Eller kommer folk bare til å huske en patetisk og sutrete skuespiller? En spiller som beskrives som et dårlig forbilde, et hån mot ærlighet og redelighet i fotballen?

Neymar er Brasils ledestjerne. Men kan han klare å få fokus på det sportslige framover? (Foto: Scanpix)

Layún er heller ingen poster boy for fairplay når han tråkker Neymar på ankelen. Det gjorde garantert vondt. Men selv når Neymar faktisk får vondt, er det lett å tro at han bare spiller. Han roper ulv så ofte at mange automatisk antar at det bare er juks og fanteri. Har du først blitt stempla som en filmer, er det vanskelig å riste det av seg.

Nå som både Messi og Cristano Ronaldo er ute av VM, er det duka for at Neymar kan stige fram som den store VM-kongen. Men man blir ikke folkets VM-konge så lenge man framstår som en primadonna. Både for Neymars egen del og for alle oss som elsker fotball håper jeg han kan legge av seg alt dramaet. Akkurat nå står det teatralske i veien for at vi kan nyte en av VMs aller beste og mest underholdende spillere.

Fra finale til fiasko?

Etter en brokete kvalifisering, var det uklart hva vi kunne forvente oss av Argentina i VM. Etter to kamper er svaret et lag som er uorganisert defensivt og ineffektive offensivt, med en trener som famler i blinde.

I forkant av VM var mange av oss usikre på hvor langt forrige mesterskaps finalister kunne gå denne sommeren. Mange har påpekt at selv om Argentina har enorme kvaliteter offensivt, er forsvaret sårbart og keeperplassen et eneste stort spørsmålstegn. De færreste av oss mente at Willy Caballero var en keeper som kunne lede et lag til VM-suksess. Men etter kampen mot Kroatia er det tydelig at Argentinas problemer er langt mer alvorlige enn antatt.

Etter uavgjort mot Island var kampen mot Kroatia Sampaolis sjanse til å ta tilbake initiativet i gruppa. Han feila på alle måter. Han valgte å gå tilbake til trebackslinja han forkasta etter at de tapte mot Nigeria i november, og dermed ble Argentina ekstremt sårbare på kantene. Etter at Caballero forærte Kroatia 1-0, rakna alt. Til tider så Argentina ut som et lag helt uten defensiv organisering, og mot slutten av kampen var hele forsvarsrekka et eneste stort kaos.

Caballero fortviler etter tabben mot Kroatia. (Foto: Scanpix)

2-0 kom etter at Meza mista ballen ved midtsirkelen, i en situasjon der hele Argentinas høyre flanke var kjemisk fri for argentinere. Meza ble stående igjen og rope på dommer, mens Kroatia hadde enorme rom å boltre seg i. Ballen havna hos Luka Modric, som fikk all verdens tid til å legge ballen til rette og prikke inn 2-0. På overtid ble vondt til verre, da Ivan Rakitic fikk trille inn 3-0 mens forsvarsrekka sto og ropte på offside.

Sampaolis tidligere lag har vært kjennetegna av høyt press og spillere som ser ut som de er villige til å løpe til verdens ende for treneren sin. Nå ser Argentina ut som et lag som knapt vil jogge til unnsetning for å redde Sampaoli ut av et brennende hus.

De defensive problemene hos Argentina var kanskje varsla. Men det som er påfallende er at Sampaoli heller ikke har fått det offensive stjernegalleriet sitt til å fungere. Mot Kroatia var spillere som Di María, Higuaín, Dybala og Banega plassert på benken. Man skal være forsiktige med å drive med kontrafaktiske kampanalyser, men Sampaolis laguttak har vakt sterke reaksjoner. 

Uansett hva som var Sampaolis tanker bak laguttaket, må vi bare konstantere at det offensive samspillet ikke har fungert. Pasningene treffer ikke, de riktige løpene kommer ikke og laget så etter hvert ut som de hadde gått tom for ideer. Mange har påpekt at Argentina kan bli for avhengige av Messi, men Sampaoli har uttalt at han og lagets rolle er å legge til rette for at Messi skal kunne prestere best mulig. Også der mislykkes de mot Kroatia. Messi var langt mindre involvert enn mot Island, hadde færre touch og kom nesten ikke til avslutninger. 

Mange forventa at Messi skulle bære Argentina gjennom VM. Så langt har han ikke lykkes. (Foto: Scanpix)

Messi kom til VM med enorme forventninger på skuldrene sine, og har ikke klart å innfri. Selv om Messi på ingen måte har hovedskylda for Argentinas problemer, har han ikke klart å heve laget på den måten vi er vant til. Han er lagets kaptein, men fremstår ikke som en leder på bana. Allerede før kampstart mot Kroatia så Messi bekymra ut, og etter straffebommen mot Island kan han ende opp som mesterskapets store skuffelse.

Argentina risikerer nå å ryke ut av VM allerede i gruppespillet. Skal de ha sjansen til å gå videre må de slå Nigeria, og håpe på at de andre resultatene går deres vei. Sampaoli har en tung oppgave foran seg. Så langt har han bomma med både laguttak, formasjon og taktikk. Der Sampaoli tidligere har framstått som et friskt pust som finner nye og uventa løsninger og inspirerer laget sitt til å gi alt på bana, framstår han nå som en mann helt uten en plan.

Tysklands kamp mot historien

Kun to nasjoner har klart å vinne VM to år på rad. I 2014 røk de regjerende mesterne ut allerede i gruppespillet. Nå kan Joachim Löws Tyskland bli det første laget som klarer å forsvare en VM-tittel siden 1962.

Selv om historien tilsier at det er ekstremt vanskelig å vinne to VM på rad, er Tyskland stort sett alltid sterke i mesterskap. Ingen lag har spilt flere semifinaler og finaler i VM enn Tyskland. Siden Joachim Löw tok over som trener i 2006 har de kommet til semifinalen i alle EM og VM de har deltatt i. Ingen har leda Tyskland til flere seire enn Löw, og ingen har hatt jobben lenger enn ham. Det store spørsmålet nå er om han kan klare det så mange regjerende mestere har mislykkes med.

I trenerteamet har han fått med seg Miroslav Klose, tidenes toppscorer i VM. Klose er også den som har scora flest mål for Tyskland, og var med da Tyskland gikk helt til topps i 2014. Joachim Löw har gitt uttrykk for at han er utrolig fornøyd med å få med seg sin gamle elev inn i trenerteamet:

“Vi er glad for å ha Miroslav Klose med oss. Han er en rollemodel for de yngre spillerne og han kan være til stor hjelp i det offensive spillet. Posisjonering og bevegelse. Han kan analysere angriperne våre og gi dem noen tips.”

Som alltid går Tyskland inn i VM som en av de store favorittene. I kvalifiseringa feide de regjerende verdensmestrene all motstand til side, og var det eneste laget som vant samtlige kamper. I løpet av de 10 kampene i kvalifiseringa slapp Tyskland bare inn fire mål, og scora 43. Dermed er de klare for sitt 19. VM, og kun Brasil har deltatt i flere verdensmesterskap enn dem. De vant også Confederations Cup i 2017 selv om mange av de største stjernene deres ikke var med.


Se alt om Tyskland i episode 16 av Veien til fotball-VM 2018 på TV2 Sumo.

Fire år etter at de løfta trofeet i Brasil er det mange nye fjes i den tyske troppen. Både Marco Reus (Borussia Dortmund) og Ilkay Gündogan (Manchester City) mista VM i Brasil og EM i Frankrike med skader. Begge debuterte på landslaget i 2011, men har fått langt færre landskamper enn talentet deres skulle tilsi. Begge har vært plaga av lengre perioder med skader som har holdt dem ute av troppen. Før VM 2014 skada Marco Reus seg dagen før den tyske troppen skulle dra til Brasil, og gikk glipp av Tysklands VM-triumf. Nå ser det ut til at 29-åringen endelig får spille sitt første VM. Hele Tyskland krysser nå fingra for at han skal holde seg skadefri gjennom VM.

Unguttene Joshua Kimmich og Timo Werner reiser også til sitt første VM. 23 år gamle Kimmich (Bayern München) fikk sjansen av Löw i EM i Frankrike, og har siden gjort høyrebacken til sin. Löw har sagt at Kimmich er et av de største talentene han har sett det siste tiåret, og mange har gitt ham merkelappen “den nye Philip Lahm”. Timo Werner (RB Leipzig) fikk landslagsdebuten i fjor vår, og har scora åtte mål på sine første 14 landskamper. Nå ligger 22-åringen an til å bli Tysklands førstevalg på topp, og har sikkert fått noen nyttige tips og triks av måltyven Klose med seg til Russland.

Har Manuel Neuer rukket å finne mesterskapsformen? (Foto: Scanpix)

Manuel Neuer har vært Tysklands soleklare førstekeeper i mange år. Vanligvis ville Tyskland gått inn i mesterskapet med keeperplassen som sin tryggeste, men Neuer har tilbragt så godt som hele sesongen på sidelinja med skade. Det var usikkert om han kom til å rekke VM, men 2. juni var han tilbake i det tyske målet i sin første landskamp på halvannet år. I hans fravær har Marc-André ter Stegen vært en av dem som har tatt ansvar, men nå ser det ut til at Barcelona-keeperen blir henvist til benken. Det er foreløpig uklart hvordan skadefraværet påvirker Neuer.

I midtforsvaret skal Mats Hummels og Jérôme Boateng holde fortet. Midstopperne har tilbragt de to siste sesongene sammen i Bayern München, og Tyskland kan derfor stole på å ha et midstopperpar som har hatt mer enn nok tid til å få samspillet til å sitte. Boateng starta karriera som spiss, men måtte som 14-åring steppe inn i forsvaret fordi hele forsvarsrekka var ute med skade. Selv mener han at fortida som spiss har hjulpet ham til å bli en bedre midstopper:

“Jeg hadde spilt i angrep siden jeg var seks år gammel, så det var som å ha de topp hemmelige planene. Kodene. Jeg hadde infiltrert hovedkomputeren. Jeg visste hvor spissene ønska å bevege seg, hva de ville gjøre og hvordan de kom til å gjøre det, fordi jeg var en av dem. Den erfaringa er fortsatt grunnlaget for hvordan jeg spiller forsvar i dag.”

Boateng og Müller har lang erfaring med å styre forsvarsrekka sammen. (Foto: Scanpix)

Tyskland er de store favorittene til å vinne gruppe F, der de skal opp mot Mexico, Sverige og Sør-Korea. Tyskland har som alltid et bunnsolid mannskap, men de har mista flere viktige spillere siden forrige mesterskap. Spillere som Klose, Philip Lahm, Bastian Schweinsteiger og Per Mertesacker spilte alle i Brasil, og har til sammen godt over 400 landskamper for Tyskland. Nå er alle borte, og yngre spillere prøve å fylle tomrommet etter veteranene. Bare ni av spillerne i den tyske troppen var med på å vinne VM for fire år siden. Mario Götze scora vinnermålet i finalen mot Argentina, men var ikke i nærheten av å komme med i troppen.

I 2010 og 2014 røk de regjerende mesterne ut allerede i gruppespillet. Nå skal Tyskland prøve å bli den første nasjonen på 56 år som klarer å forsvare tittelen.

Vil du lese mer om VM? Sjekk ut formiddagens innlegg om Colombia.

Colombias sultne tiger

Colombia ble en ny favoritt for mange i Brasil for fire år siden. Men selv om Colombia hadde en fin turnering, var det en viktig ingrediens som mangla: El Tigre. Nå er tigeren  tilbake, mer sulten enn noen gang.

11. oktober 2013 brøt jubelen løs i Colombia. For første gang siden 1998 hadde de kvalifisert seg til VM. Til pause leda Chile 3-0, men etter en enorm opphenting endte kampen 3-3 og Colombia fikk resultatet de trengte. To av målene ble scora av Radamel Falcao, Colombias El Tigre. Med hele ni scoringer gjennom kvaliken hadde han vært helt sentral i å bringe Colombia tilbake til VM.

Colombia endte opp med å spille sitt beste VM noensinne, og kom helt til kvartfinalen før de ble slått ut av Brasil. James Rodríguez ble VMs toppscorer og en av mesterskapets store stjerner. Men Radamel Falcao fikk aldri være med på Colombias VM-eventyr. Han måtte følge lagkameratene fra tribuna, etter å ha fått en alvorlig kneskade i januar.

Historien om Falcao er historien om en spiller som gikk fra superstjerne til superflopp, en spiller som har vært gjennom skader og gjentatte skuffelser. Men det er også historien om tigeren som aldri gir seg, og som innbitt kjemper seg tilbake.

Falcao på pressekonferansen der det ble annonsert at han ikke rakk VM i Brasil. (Foto: Scanpix)

Falcao har levd med fotball hele livet. Faren var selv fotballspiller, og ga sønnen mellomnavnet Falcao etter brasilianske Paulo Roberto Falcão som herja i VM 1982. Som barn flytta han rundt i Colombia og Venezuela i takt med farens karriere, men skulle selv nå langt lenger enn faren noensinne kunne drømme om. Han starta som forsvarsspiller da han var barn, men utvikla seg etter hvert til en av verdens giftigste spisser.

Som 13-åring ble Falcao tidenes yngste spiller på Colombias nest øverste nivå. Fra Colombia gikk veien videre til Argentina og River Plate, før han tok turen over havet til Porto. Falcao ble en voldsom suksess i Porto, og scora 41 mål på 51 seriekamper for klubben. Han ble toppscorer i Europa League 2010/11 med hele 17 mål, og skjøt Porto hele veien til topps i turneringa. Året etter gjentok han bragden med Atlético Madrid, og på sine to sesonger i La Liga scora han drøyt 50 mål. Sommeren 2013 dro han videre til Monaco og Frankrike, og det så ut til at alt lå til rette for at han skulle bli Colombias store spiller i VM. Men med kneskaden i januar sa det bråstopp for El Tigre.

Han la ned enormt mye arbeid for å bli klar til VM, men måtte til slutt gi tapt. Etter VM var han i sentrum av en av sommerens store Deadline-dramaer. “Alle” var enige om at han skulle til Real Madrid, før konsensus ble at han skulle til Manchester City. Han endte riktignok i Manchester, men i den røde delen. Det som skulle bli en drømmesignering ble i stedet en av sesongens store skuffelser. Van Gaal fikk aldri fart på tigeren, og det toppet seg da Falcao gikk målløs av bana i en kamp for Uniteds U21-lag. Folk snakka om at den stolte El Tigre hadde blitt en tam huskatt, og at han aldri ville komme tilbake til nivået han var på før kneskaden. Sesongen etter prøvde han seg i Chelsea, men heller ikke der klarte han å finne tilbake til den spilleren som var en av Europas aller beste spisser. Året i Chelsea ble prega av skader og innhopp fra benken.


Se alt om Colombia i episode 16 av Veien til fotball-VM 2018 på TV2 Sumo.

Men tigeren har aldri gitt seg. Sommeren 2016 dro han tilbake til Monaco, og endelig var den gode gamle Falcao tilbake. På 29 seriekamper scora han 21 mål, og også i årets sesong har målene rent inn. El Tigre er tilbake, og er nå klar for sitt aller første VM. Han har blitt et levende bevis på at man aldri skal gi opp. Denne sommeren kan en av hans store drømmer gå i oppfyllelse:
“Jeg har ofte sett for meg at jeg scorer i VM. Jeg kan ikke si hvor mange ganger, men det er mange ganger.”

Falcao er ikke i Russland alene. James Rodríguez (Bayern München) er med også i år, og var Colombias toppscorer i kvalifiseringa. Han vil få mye ansvar offensivt, både når det gjelder å skape sjanser for andre og å avslutte selv. På vingen skal Juan Cuadrado (Juventus) prøve å gjenskape magien fra 2014, da han ble VMs assistkonge. Lenger bak på midtbana er Carlos Sánches (Espanyol) en nøkkelspiller. Han har ikke fått kallenavnet “La roca” (fjellet) uten grunn, og skal gi Colombia defensiv trygghet og balanse. Han er en av Colombias mest erfarne landslagsspillere, og det kan være en viktig faktor for Colombias unge midtstopperpar.

Han er ikke akkurat Colombias mest glamorøse spiller, men Carlos Sánchez er en viktig brikke i laget. (Foto: Scanpix)

Etter alle solemerker blir Yerry Mina (Barcelona) og Dávinson Sánchez (Tottenham) Colombias stopperpar. Yerry Mina er 23, mens Sánchez nettopp fylte 22. Yerry Mina har ikke fått mye spilletid siden han dro til Barcelona, og fremstår fortsatt som en uferdig midtstopper. Potensialet er der, men det blir tidvis tydelig at han mangler en del rutine. Dávinson Sánchez hadde en strålende sesong i Ajax i fjor, og har i år imponert i sin første sesong i Tottenham.

En svakhet i det Colombianske laget kan bli venstrebacken. Førstevalget Frank Fabra ( Boca Juniors) ble skada rett før VM, og det ser ut til at det blir Johan Mojica som tar plassen hans. Mojica har hatt en god sesong på lån i Girona, men har lite erfaring som landslagsback.

Colombia er i gruppe H, sammen med Polen, Senegal og Japan. I den første kampen møter de Japan, en gammel kjenning fra VM i Brasil. Den gangen var Colombia klart best og sendte Japan hjem med 1-4 i sekken. Colombia bør ha gode muligheter til å ta seg videre fra gruppa, og mange håper at de skal klare å matche prestasjonene fra 2014. Mannen som skal bære kapteinsbindet i VM er Falcao, og hele Colombia venter på at han endelig skal få sin VM-scoring.

Vil du lese mer om VM? Sjekk gårsdagens innlegg om Spania.

VM i kaos

Etter en knallsterk kvalifisering skulle man tro at Spania dro til VM fulle av selvtillit og samhold. Slik blir det ikke. To dager før de har sin første VM-kamp har treneren fått sparken, og de siste to dagene har vært prega av frustrasjon og usikkerhet. Men kanskje kan Spanias store kjæledegge bringe samholdet tilbake?

12. juni sprakk nyheten om at Spanias landslagstrener Julen Lopetegui blir Real Madrids nye trener, og tar over så fort Spania har spilt sin siste kamp i VM. Lopetegui er mannen som leda Spania til seier i U21 EM 2013, med spillere som David de Gea, Koke, Isco, Thiago, Nacho og Carvajal. Lopetegui fornya kontrakten som landslagstrener 22. mai, og det kom som et sjokk for det spanske fotballforbundet at han plutselig skulle ta over Madrid-klubben rett etter VM. De skal ha fått beskjeden rett før Real Madrid annonserte at Lopetegui var deres nye trener, noe som har skapt enormt mye frustrasjon. Den spanske fotballpresidenten Luis Rubiales skal ha blitt rasende da han fikk beskjeden, og flere medier rapporterer at han ville gi treneren sparken umiddelbart. Nyheten skal også ha kommet som et sjokk for de spillerne i troppen som ikke er i Real Madrid, og fotballpresidenten skal være bekymra for at dette vil påvirke samholdet i spillergruppa.

På en pressekonferanse onsdag formiddag ble det annonsert at Lopetegui er ferdig som landslagstrener. Selv om spillergruppa skal ha ønska å fortsette med Lopetegui gjennom VM, har fotballpresidenten vært urokkelig. To dager før Spania åpner VM mot Portugal, går Spania en usikker fremtid i møte. Timingen kunne knapt vært verre for Spania. I sosiale medier har det allerede dukka opp anklager om at Real Madrid ødelegger for Spania ved å prioritere sin egen pre-season foran Spanias VM-sjanser.

All dramatikken har garantert påvirka spillergruppa. Spillerne skal ha fått beskjeden om Lopeteguis nye jobb rett før trening tirsdag kveld. Nå opplever de å bli overkjørt av fotballforbundet, og går en usikker fremtid i møte. Spillere som har fått tillit under Lopetegui vet ikke lenger om de er førstevalg i sine posisjoner. De har jobba fram mot VM sammen med Lopetegui i to år nå, men nå må de møte Portugal uten mentoren sin. I stedet for å kunne konsentrere seg om oppgavene sine på bana, er de fanga i en oppheta konflikt der alle ender opp som tapere. Tryggheten og forutsigbarheten er borte.

Alt dramaet kan også fyre opp under de tidligere konfliktene mellom spillerne fra Barcelona og Real Madrid, som også påvirkes av konflikten mellom Catalonia og myndighetene i Madrid. Real Madrid og Barcelona har dominert både spansk og internasjonal fotball i en årrekke, og de er symboler på hver sin region i Spania. Landslaget har lenge hatt en kjerne bestående av spillere fra de to storklubbene, og i perioder har stemninga vært veldig amper. På et tidspunkt ble det så ille at Iker Casillas ringte Xavi etter El Clasico for å hindre splittelse internt i landslaget. 

Piqué og Ramos har møttes jevnlig i et av fotballens største derbyer. (Foto: Scanpix)

Det er foreløpig ikke klart hvordan erkekatalanske Gerard Piqué og de andre Barcelonaspillerne i troppen vil reagere på å miste treneren sin på grunn av Real Madrid. Piqué og kaptein Sergio Ramos har hatt et on-off-forhold verdig en amerikansk High School-serie, men må kunne fungere sammen som stopperpar i VM hvis Spania skal lykkes. Ramos har fått enormt mye kritikk etter finalen i Champions League, men må nå vise at han har lederegenskapene som skal til for å forene både spillerne og supporterne under VM.

Og han kan kanskje få hjelp av en gammel rival. For det finnes en liten magiker fra Albacete som er elsket av hele Spania, uansett hvilke lag de heier på eller hvilke region de kommer fra. Selv om Andrés Iniesta har vært i Barcelona siden han var barn og er et av de fremste symbolene på Barcelonas ungdomsakademi, oppfattes hans om hele Spanias skatt. Der Piqué blir bua på når han spiller for landslaget på grunn av sine uttalelser om Catalonia, blir Barcelonakapteinen hylla i hele Spania. Iniesta er mannen som ga Spania deres første og eneste VM-trofé da han scora i det 116. minutt i finalen mot Nederland. Tidligere i år annonserte han at dette var hans siste sesong i Barcelona, og siden har han blitt møtt med stående applaus og videohyllest selv på bortebane i Spania. Selv Sergio Ramos, som mang en gang har hatt ansvar for å prøve å stoppe Don Andrés, har uttalt at man ikke kan sparke ned Iniesta.  

Dette er Iniestas siste VM, og hans siste sjanse til å vinne et stort trofé. Når VM først sparkes i gang, vil han kunne være den som samler supporterne. For selv om de siste dagene før VM har vært prega av kaos og bitterhet, unner alle Don Andrés en perfekt svanesang på fotballens største scene. Det er ikke tilfeldig at det var Iniesta som sammen med Ramos var spillernes talsmenn da de prøvde å overtale fotballpresidenten til å la Lopetegui beholde jobben.

Iniesta feirer scoring i VM-finalen 2010. Kan han samle Spania igjen? (Foto: Scanpix)

Selv om det er usikkert hvordan kaoset rett før VM vil påvirke prestasjonene på bana, har Spania et av VMs sterkeste mannskap. I David de Gea har de en av verdens aller beste keepere, og foran seg har han et forsvar i verdensklasse. Selv om Dani Carvajal ikke skulle bli klar til kampen mot Portugal, har de en solid backup i 22 år gamle Álvaro Odriozola som har hatt en strålende sesong i Real Sociedad. Busquets holder fortet defensivt på midtbana, og offensivt har de fantasiske ballkunstnere som David Silva, Iniesta og Isco. Spissplassen har vært den mest diskuterte i forkant av VM, men til slutt måtte Morata bli igjen hjemme. Dermed blir det Diego Costa (Atlético Madrid), Iago Aspas (Celta Vigo) og Rodrigo (Valencia) som skal skyte Spania til ny VM-triumf. Selv om Aspas og Rodrigo kanskje er mindre kjente navn for de fleste enn Costa, har begge levert solid i La Liga denne sesongen. 

I mange år var Spania laget som alltid underpresterte i mesterskap. Hvis de underpresterer i år, vil de i det minste ha flere perfekte syndebukker. Både Real Madrid, Lopetegui og fotballforbundet vil få enorm kritikk hvis Spania ikke klarer å leve opp til forventningene. På fredag spiller de sin første VM-kamp, mot Portugal. Før alt dramaet rundt trenersituasjonen var Spania blant de store favorittene i årets VM. Nå får vi se om de klarer å riste av seg all forvirringen og usikkerheten før de går ut på bana. Mange i Spania frykter at dette blir et VM i kaos.

Vil du lese mer om VM? Sjekk ut gårsdagens tekst om Egypt.

Fra Port Said til Russland

For seks år siden opplevde egyptisk fotball en av de største fotballtragediene noensinne. Nå er de tilbake i VM, og spillerne som forlot Egypt etter blodbadet i Port Said bærer nasjonens håp på skuldrene.

1. februar 2012 blir en mørk dag for egyptisk fotball. Al Ahly spiller mot Al-Masry på Port Said Stadium. Kampen skal bli et dystert vendepunkt for egyptisk fotball. Det som skulle være en intens kamp mellom rivaler, blir et blodbad. Supportere stormer ut på bana, og det bryter ut voldelige kamper. Mange prøver å flykte, men møter stengte dører. 74 mennesker blir drept. Beskyldningene hagler i etterkant. Mange mener politiet ikke gjorde en god nok jobb for å sikre supporternes sikkerhet. Mange mener det hele var planlagt, at det var en regelrett massakre.  

Resten av sesongen blir først utsatt, så avlyst. Det egyptiske landslaget reiser til OL i London, men 2012/2013-sesongen sparkes aldri i gang. Egypts landslag klarer ikke å kvalifisere seg til afrikamesterskapet verken i 2013 eller 2015. Det egyptiske samfunnet befinner seg i et kaosprega vakuum. Det samme gjelder egyptisk fotball.

I dette vakuumet forsvinner flere av Egypts unge talenter til Europa. To av dem ender i sveitsiske Basel. I Kairo-klubben El Mokawloon har unguttene Mohamed Elneny og Mohamed Salah etablert seg i startelleveren. Etter Port Said-tragedien er det slutt på egyptiske seriekamper, men Basel organiserer en treningskamp mot det egyptiske laget som skal delta i OL. 19 år gamle Mohamed Salah får tilbud om å bli igjen for å trene med Basel. I april annonserer den sveitsiske klubben at de har signert Salah. I januar 2013 følger Mohamed Elneny etter. De får to sesonger sammen i Sveits, før Salah får sjansen til å prøve seg i Premier League. Elneny blir i Basel i to år til, før Arsène Wenger og Arsenal banker på døra i januar 2016.

Salahs første møte med Premier League blir tøft. Han sliter med å få spilletid, og etter ett år i Chelsea sendes han på lån til Fiorentina. I sin nye klubb velger Salah å spille med draktnummeret 74, for å hedre de som døde på Port Said Stadium.

Salah med drakt nummer 74 i Fiorentina. (Foto: Scanpix)

Fra Fiorentina går ferden videre til Roma, der Salah blir en stor suksess. Sommeren 2017 får han på ny sjansen i Premier League, og setter kursen for Anfield. Mens Elneny først og fremst er en rotasjonsspiller i Arsenal, blir Salah hele Liverpools nye kjæledegge. Men selv om de tidligere lagkameratene nå har blitt motstandere i Premier League, står de side om side på landslaget. De var gode venner i Basel, og nå var de klare for å bringe Egypt tilbake til VM.

Egypt har kun deltatt i to tidligere VM. Forrige gang de deltok var i Italia 1990, to år før Elneny og Salah ble født. 8. oktober 2017 var ventetiden endelig over. I en sesong der Salah har bøtta inn mål i både Premier League og Champions League, er det kanskje straffen mot Kongo som blir stående igjen som det største øyeblikket. Fire minutter på overtid fikk Salah sjansen til å sende Egypt til VM fra straffemerket. Og med en hel nasjons håp hengende over seg, gjorde han ingen feil. Egypt var klare for sitt første VM på nesten 30 år.


Se alt om Egypt i episode 15 av Veien til fotball-VM 2018 på TV2 Sumo.

Ungguttene som forlot Egypt etter landets mørkeste fotballøyeblikk reiser nå til Russland som nasjonale helter. Elneny pådro seg en skade på tampen av sesongen, men var tilbake på bana 6. juni og er en nøkkelspiller i det egyptiske laget. Mohamed Salah måtte gå av med skade etter et røft møte med Sergio Ramos i Champions League-finalen. Mange frykta at VM var over før det hadde begynt for Egypts talisman, og Ramos ble en mildt sagt upopulær mann. En egyptisk advokat saksøkte Ramos for 1 milliard euro som kompensasjon for den fysiske og psykiske skaden han hadde påført det egyptiske folket og Salah. Siste nytt fra Salah er imidlertid at forberedelsene seg til VM går bra, og at han kan være klar allerede mot Uruguay i den første kampen.

Egypt reiser til Russland med VMs eldste spiller. 45 år gamle Essam El-Hadary debuterte på landslaget i 1996, og bærer kapteinsbindet for Egypt. El-Hadary har spilt i en rekke ulike land, og har tilbragt det siste året i saudiarabiske Al-Taawoun. Nå kan han avslutte karriera med en ny milepæl:

“Jeg har gjort nesten alt i min fotballkarriere. Jeg har vunnet 37 trofeer og jeg har hatt noen fantastiske øyeblikk, som seieren vår over Italia i Confederations cup 2009. Den eneste tingen som mangler for meg er å spille i VM”.

El-Hadary er klar for sitt første VM, 22 år etter at han debuterte på landslaget. (Foto: Scanpix)

Stammen i forsvaret består av West Broms Ahmed Hegazi og Ali Gabr. Hegazi dro til West Brom i fjor sommer, og gjorde midtstopperplassen til sin. Gabr kom på lån fra Zamalek i januar, men har ikke fått spille en eneste kamp i Premier League. Offensivt er selvsagt Salah den store stjerna, men de har også med seg “Trezeguet” til Russland. Mahmoud Hassan fikk kallenavnet Trezeguet fordi han ligner på den franske stjerna, og er registrert under det navnet hos FIFA. 23-åringen har vært i Belgia siden 2015, men har det siste året spilt i Tyrkia for Kasimpasa. Der har han scora 13 mål og slått 6 målgivende pasninger, og han har denne våren vært linka til flere Premier League-klubber. Kanskje blir det han som tar ansvar hvis Salah ikke rekker åpningskampen mot Uruguay.

Egypt er plassert i gruppe A sammen med Uruguay, Saudi-Arabia og vertsnasjonen Russland. Uruguay er selvsagt klare favoritter til å gå videre, mens Egypt bør ha gode sjanser til å kjempe om andreplassen hvis Salah kan fortsette der han slapp før skaden. I sine to tidligere VM har Egypt aldri vunnet en VM-kamp. Nå er de klare for en ny sjanse. 

Vil du lese mer om VM? Sjekk ut gårsdagens innlegg om Sveits.