Det var en helg prega av derbyer, og Arsenal-Tottenham ble en skikkelig triller. Aaron Ramsey viste at hodet og hjertet fortsatt er trygt plassert i den røde delen av London, selv om han allerede er klar for Juventus og pastaball til sommeren. Harry Kane fikk en straffe som gjorde hele twitter om til et seminar for tolking av dommeravgjørelser. Kane brydde seg lite om hva reglene sier eller ikke sier, og scora sitt niende mål mot Arsenal. Aubameyang fikk sjansen til å sikre seieren fra straffemerket helt på tampen, men var ikke like kald.

På Old Trafford var det dagen for kanontreff og drømmescoringer. Yan Valery starta ballet med en enorm suser i de 25. minutt. Andreas Pereira ville ikke være dårligere, og utliknet med et skudd så vakkert, kraftfullt og godt plassert at stakkars Angus Gunn var sjanseløs. Ward-Prowse hadde tydeligvis sett “Bend it like Beckham” før kamp, og sendte avgårde en frisparkperle rett i krysset. Dessverre for Southampton deles det ikke ut stilpoeng i fotball. Romelu Lukaku avgjorde kampen med to lekre scoringer, og er virkelig i ferd med å finne tilbake til sitt gamle jeg. 

Lukaku tok gjerne med seg et gult kort etter å ha satt Old Trafford i fyr og flamme med to lekre scoringer. (Foto: Scanpix)

I Wolverhampton fortsetter radarparet Jota og Jiménez å storspille, og avgjorde kampen mot Cardiff allerede i de første 20 minuttene. Watford kniver med Wolves om å være “best of the rest”, og reiste seg etter stortapet mot Liverpool forrige runde. Det hjalp lite for Leicester at Jamie Vardy som vanlig scora når han har en ny manager på benken. Troy Deeney og Andre Gray har ikke vært mors beste barn i ungdommen, men sammen sikret de seier mot Leicester. Brighton trakk Huddersfield kontant ned på jorda igjen etter seieren i midtuka, og Crystal Palace tok med seg alle tre poengene hjem fra Burnley. På London Stadium var det supporternes yndlinger som sørget for tre poeng, med scoring fra den lokale helten Declan Rice og Mark Mr West Ham Noble.

Everton er sannsynligvis fortsatt bitre over det forsmedelige tapet på overtid i forrige derby mot Liverpool. På søndag kan de ha ødelagt rivalenes jakt på seriegull. Klopps gutter klarte aldri å bryte ned Everton-muren, og en intens kamp endte til slutt 0-0. To poeng tapt kan bli to for mye når Manchester City for andre kamp på rad klarte å rive til seg en ettmålsseier. Joshua King havna i krangel med Kyle Walker, og måtte holdes tilbake av Pep Guardiola. Bournemouth bør likevel være stolte av det de viste på Etihad, selv om det ikke holdt til poeng. Manchester City tok et viktig steg nærmere Premier League-trofeet, men seieren kom ikke uten offer. Kevin De Bruyne måtte av med skade, og Pep må belage seg på å klare seg uten ham en stund framover.

Rundens øyeblikk:

På Craven Cottage ble det de utskjeltes aften for Chelsea. Higuaín scora sitt første mål siden kampen mot Huddersfield, og Chelseas første seriemål på bortebane siden nyttår. Livet i England har ikke bare vært lek og moro for argentineren, men på søndag kom endelig den etterlengtede scoringen. Snaut ti minutter senere fikk Calum Chambers stå mutters alene og dunke ballen i mål etter en corner, og ga et hardtarbeidende Fulham håp om at de kanskje kunne kjempe seg til alle tre poengene.

Fulhams håp fikk imidlertid bare leve i et par små minutter, før det var duket for Jorginho. Italieneren har fått mye kritikk den siste tiden, og mange supportere har slitt med å se hva nøkkelspilleren egentlig tilfører laget. Da han først kom til Chelsea imponerte han stort, men i takt med Chelseas dalende form ble mange pekefingre retta mot Sarris gullgutt fra tiden i Napoli. Før kampen mot Fulham hadde han ikke levert målpoeng siden serieåpningen mot Huddersfield. Da Chelsea slo Malmö 3-0, ble Jorginho belønna med buing fra sine egne supportere. Da han ble konfrontert med buinga, var Jorginho sikker på at han skulle klare å overbevise de misfornøyde supporterne. Han skulle fortsette å jobbe hardt, og vise hva han er god for. Det gjorde han til gangs mot Fulham. Da Eden Hazard skar seg gjennom Fulham-forsvaret, var det Jorginho som sto klar til å fullføre jobben. Rolig og kontrollert satte han bredsiden til, som om krysset bare var en lagkamerat han skulle slå en pasning til.

Kepa Arrizabalaga var tilbake mellom stengene etter en kamp i skammekroken på benken. (Foto: Scanpix)

En annen spiller som har fått mye kritikk i det siste, er selvfølgelig Kepa Arrizabalaga. Rett etter straffekonken mot Chelsea, vrimlet det av folk i sosiale medier som mente at den unge spanjolen var ferdig i klubben. Sarri nøyde seg med å dømme Kepa til én kamps ubetinget benking. Han holdt på å kløne det skikkelig til tidlig i kampen, men tok seg sammen og leverte en klassisk matchvinner-redning mot Mitrovic rett før slutt.

Fire minutter på overtid trodde Ryan Sessegnon et lite øyeblikk at han hadde skaffet Fulham et sårt tiltrengt poeng. Sammen med publikumsfavoritt Tom Cairney var han tilbake i godt gammelt slag på søndag. Begge to var helt sentrale brikker i opprykkssesongen til Fulham, men har hatt langt vanskeligere kår i Premier League. Sessegnon er bare 18 år gammel, og har fortsatt potensiale til å bli en stjerne. Mot Chelsea var han en hårfin offside unna å snyte Chelsea for seieren på Craven Cottage. I stedet blir Fulham stående med 17 poeng, 10 poeng unna trygg plass. Det hjelper lite at Fulham imponerte med innsatsvilje og tæl mot Chelsea. Det synes ikke når poengene skal telles opp i mai.

Livet er herlig for oss som elsker fotball! Ikke bare fikk vi servert prima fotball midt i uka, vi fikk også en serierunde med “HVA I ALL VERDEN”-øyeblikk på løpende bånd. Mål i bøtter og spann, hasardiøse selvmål, Puskás-kandidater og et nedrykksdømt lag som endelig fikk smake seier igjen.

Newcastle satte en effektiv stopper for Burnleys triumfrekke, og tok sin fjerde strake hjemmeseier. Almirón fortsatte å begeistre sine nye supportere. Fabian Schär leverte sitt bidrag til årets Puskás-pris, mens den lokale unggutten Sean Longstaff fikk sin første scoring på A-laget. I Leicester var Brendan Rodgers på plass for å se sin nye klubb i aksjon. Rodgers-effekten lot ikke vente på seg, og Youri Tielemans fikk sin første målgivende pasning i Leicester-drakta.

Både Liverpool og Arsenal hadde tatt med seg kuleramme til kamp, og sørga for at både Bournemouth og Watford kommer til å plages med mareritt i ukesvis framover. Mesut Özil og Mkhitaryan hadde tatt på seg danseskoene på Emirates, mens Sadio Mané så ut som han irriterende ungen som er milevis bedre enn alle andre på løkka da han hælflikk-chippa inn Liverpools andre scoring. Forsvarsrekka prøvde så godt de kunne å fylle tomrommet etter Firmino, og det klarte de til gangs. Trent Alexander-Arnold fikk med seg et assist-hattrick, Robertson sto for de to andre assistene og Virgil van Dijk ble tomålsscorer. Manchester City på sin side trengte straffe for å overliste Fabianski, men med tre poeng i boks følger de fortsatt hakk i hæl bak Liverpool.

En fortvilet Trippier må innse at han har ødelagt Tottenhams vinnersjanser. (Foto: Scanpix)

Manchester United er fortsatt ubeseira i ligaen etter at Solskjær tok over. Romelu Lukaku hadde rollen som supervikar, og fikk meg til å mimre tilbake til glansdagene i Everton. Paul Pogba serverte Ashley Young, og står nå med elleville 14 målpoeng på 11 seriekamper siden Mourinho forsvant. I London satte Chelsea en effektiv stopper for Tottenhams drøm om å bli seriemester. Pedro spilte en helt enorm kamp, og ble kampavgjørende i begge ender av banen. Men det som kommer til å bli stående igjen som selve symbolet på denne kampen og Tottenhams kollaps er stakkars Kieran Trippier. Det var total kommunikasjonssvikt mellom landslagsbacken og Hugo Lloris, og det som skulle bli et enkelt tilbakespill endte opp med et selvmål av den aller pinligste sorten. 

Rundens øyeblikk

Tre måneder tok det. Før tirsdagens kamp sto stakkars Huddersfield med to seire, fem uavgjort og tjue tap. På de 14 siste kampene hadde de én uavgjort og 13 tap. Det hører med til historien at Huddersfields forrige seier kom mot nettopp Wolverhampton, men de færreste ville gjetta på at the Terriers skulle klare å stagge et Wolverhampton som var ubeseira på de siste fem kampene. Steve Mounié hadde misbrukt flere sjanser tidligere i kampen, og det så ut til at Huddersfield skulle være fornøyde med å i det minste få med seg ett poeng fra oppgjøret.

Så kom øyeblikket de trofaste Huddersfield-supporterne har lengtet etter. The Terriers hadde klart å spille seg til flere gode muligheter, men slet med presisjonen i de avgjørende øyeblikkene. På overtid fikk Huddersfield en siste sjanse. Aaron Mooy avanserte ned langs høyre flanke, og fikk slått ballen inn i boksen. Ballen havna hos Karlan Ahearne-Grant, og Patricio ble tvunget til å gi retur. En liggende Steve Mounié var raskest til å reagere, og plutselig lå ballen i nettet.

I dette øyeblikket sikrer Steve Mounié tre poeng til Huddersfield. (Foto: Scanpix)

Et lite sekund sto tida stille på John Smith’s Stadium. Publikum kunne knapt tro sine egne øyne. Så eksploderte det. Spillere, trenerapparatet og supportere kasta seg i armene på hverandre i et euforisk kaos. Mounié rakk knapt å feire før han lå nederst i en ekstatisk haug av Huddersfield-spillere. Jan Siewert så ut som han akkurat hadde vunnet VM, og klemte alt og alle han kom over på sidelinja. Han visste at han var sekunder unna å kunne innkassere sin første seier som Huddersfield-trener.

Det er lenge siden vi konkluderte med at Huddersfield må belage seg på en tur ned til Championship. I skrivende stund er det fortsatt 13 poeng opp til trygg grunn, men tirsdagens seier kan bety enormt mye for moralen i en spillergruppe som har gått på nederlag etter nederlag de siste månedene. Lettelsen og gleden kan gi ny energi til en gjeng som har måttet tåle en rekke ydmykelser denne sesongen. Til helga reiser de til Brighton med fornyet selvtillit og samhold. Brighton er selv inne i en tøff periode, og seieren på tirsdag gjør at det fortsatt finnes et mikroskopisk, ørlite håp i hengende snøre for Huddersfield. 

Det hagler mål i Leicester og Cardiff. Arsenal er tilbake på fjerdeplass, mens Huddersfield synker stadig dypere ned i nedrykksgjørma. Burnley var en solid festbrems i Harry Kanes comeback, og West Ham ødela det som kunne blitt Ryan Babels store dag. Rundens gigantoppgjør ble ødelagt av et mannefall uten like på Old Trafford.

Watford lagde hakkemat av Cardiff, og Gerard Deulofeu viste at han er ustoppelig når han først har dagen. Hattrick og assist gjør spanjolen til rundens store spiller, og Watford sniker seg opp på sjuende plass. Fulham fortsetter å tape til tross for at de tar ledelsen, og ikke en gang sveisen til Ryan Babel klarer å løfte stemninga i Fulham-leiren. 

Ashley Barnes scora i sin fjerde kamp på rad. (Foto. Scanpix)

Harry Kane var tilbake fra start for Tottenham, og så ut til å fortsette der han slapp. Men hva hjelper vel det når Ashley Barnes er i sitt livs form? 29-åringen scora i sin fjerde kamp på rad, og sørget for at alle tre poengene ble igjen på Turf Moor. Tottenhams tittelsjanser fikk et alvorlig skudd for baugen, og Pochettino var mildt sagt ikke blid etter kamp. Arsenal tok tilbake fjerdeplassen etter at de slo Southampton 2-0, og Lacazette fikk lov til å utfolde seg fritt etter å ha måttet stå over Europa League-seieren mot BATE.

Huddersfield tapte sin femte kamp på rad, og er så godt som klare for Championship allerede. Leicester gikk på en stygg smell hjemme mot Crystal Palace, og tremålstapet var dråpen som fikk begeret til å renne over. Klubben sa takk og farvel til Claude Puel, og må ut på managerjakt igjen. Ryktene sier at de vil prøve å hente Brendan Rodgers tilbake til England, og det kan bli fryktelig spennende. 

Rundens øyeblikk

Vondt blir værre for Solskjær og Manchester United. (Foto: Scanpix)

Oppgjørene mellom Manchester United og Liverpool er alltid intense. Denne helga føltes det likevel som vi skulle få en helt spesiell kamp. Manchester United har kjempet seg tilbake etter en grusom start på sesongen, og Liverpool kan endelig få sitt etterlengtede seriegull. Og det ble en helt spesiell kamp, men av grunner de færreste kunne sett for seg på forhånd. Jeg kan ikke huske sist jeg så fire bytter i første omgang. Kjempene falt som fluer på Old Trafford, og det påvirket selvsagt kampen.

Rundens øyeblikk for meg ble da Jesse Lingard lå og vred seg på gresset, snaut tjue minutter etter at han hadde blitt byttet inn for en skada Juan Mata. Da hadde allerede Ander Herrera kasta inn håndkle, og Marcus Rashford gikk småhaltende rundt på banen. Rashford måtte bite i seg smerten, og Solskjær så ekstremt frustrert ut på sidelinja. Det er alltid tøft å møte Liverpool, men når du tvinges til å bruke alle byttene før det har gått 45 minutter virker oppgaven nærmest umulig. Men gjestene hadde mistet Roberto Firmino etter en halvtime, og Daniel Sturridge var aldri i nærheten av å kunne fylle fotballskoene til brasilianeren.

Firmino er enormt viktig for Liverpool, og Sturridge klarte aldri å erstatte den jobben han gjør. (Foto: Scanpix)

Alt i alt ble det en rar fotballkamp, preget av manglende presisjon og kreativitet. Mohamed Salah var en skygge av seg selv, og Marcus Rashford var synlig prega etter smellen han fikk. Managerduellen mellom Ole Gunnar Solskjær og Jürgen Klopp endte uavgjort i protokollen. Likevel må jeg si at jeg er skuffa over at Klopps Liverpool ikke klarer å skape mer mot et skadeskutt Manchester United. Firmino er enormt viktig for den offensive flyten i Liverpool, men om du skal vinne ligaen må du klare å gripe de mulighetene du får med de spillerne du har tilgjengelig. 

Solskjær på sin side får mye kritikk for å ha byttet inn Lingard, men det er lett å være etterpåklok. Det er ikke Solskjær som har det medisinske ansvaret i Manchester United. Han må stole på spilleren og det medisinske apparatet. Før kamp sa han at Lingard satt på benken fordi han ikke var klar for 90 minutter, men han var tydeligvis meldt klar til å kunne delta som innbytter. Og byttet kunne fort ha blitt hyllet som en genistrek, om det ikke hadde vært for Alissons heroiske inngrepen da Lingard var alene gjennom. Gitt kampbildet, ga det mening å sette inn Lingard fremfor Alexis Sánchez. Kanskje var det for risikabelt å bruke Lingard så kort tid etter skaden mot PSG, men det store spørsmålet er hva Lingard og det medisinske apparatet har sagt til Solskjær. Hvis Solskjær har overprøvd deres anbefalinger, er det utilgivelig. Hvis Lingard i utgangspunktet var meldt klar, var dette maksimal uflaks. Jeg kan ikke se for meg at Solskjær er så uforsiktig at han gambler med Lingard hvis han har fått beskjed om at det var en betydelig risiko å bruke ham.

Uansett er den ubehagelige sannheten for Solskjær at han nå mangler flere av de nøkkelspillerne han har satsa på etter at han kom inn. Vi vet foreløpig ikke hva som er status på Marcus Rashford, men i verste fall må Manchester United klare seg uten både Martial, Rashford og Lingard i neste runde. Da må Solskjær få Alexis Sánchez til å fungere igjen, og det er ingen enkel oppgave når chileneren stort sett er i like god form som russen på 18. mai.

Søndag ettermiddag satt jeg klar i sofaen, opprømt og spent som en liten unge på julaften. Toppkampene i Premier League har en helt egen aura, og du vet aldri hvilke spektakulære prestasjoner du får være vitne til. Etter tjue minutter var det lite som minte om en toppkamp. Manchester City leverte som vanlig fotball i aller ypperste klasse, for all del. Men Chelsea framsto mer som hodeløse kyllinger enn et lag som skal kjempe i toppen av Premier League. Hårreisende individuelle feil hadde allerede gjort jobben så godt som umulig for gjestene fra London. Marcos Alonso som var så opptatt av å fortelle andre hvordan de skulle forsvare på defensiv dødball at han etterlot seg en åttefelts motorvei av rom for Bernardo Silva. Ross Barkley som heada ballen inn rett foran eget mål, til en alltid ventende Agüero. Resultatet ble Chelseas verste tap siden jeg gikk i barnehagen.

Det ulmer i Chelsea. Laget som spilte gnistrende fotball i høst, ser nå ut som de knapt har møtt hverandre før. I går satt jeg igjen med følelsen av å ha sett elleve individuelle fotballspillere, men bare i korte perioder et faktisk lag. Det snakkes om at Sarri bør få sparken, og at Sarriball aldri vil fungere i England. Italieneren er i ferd med å bli offer for fotballens gullfiskhukommelse og totalt manglende tålmodighet.

Det burde ikke komme som noen overraskelse at overgangen fra Antonio Conte til Maurizio Sarri kom til å bli krevende. Mye av grunnen til at Sarri i det hele tatt ble henta til Chelsea var fordi han er en helt annen type trener, som spiller en helt annen type fotball. Vi snakker om to spillestiler som krever helt ulike type spillere. Sarri har arva en spillergruppe som ikke er tilpasset måten han vil spille fotball på. Det burde både Sarri og Chelsea være ekstremt klar over.

Marcos Alonso har tidligere briljert som vingback. Defensivt blir han avkledd gang etter gang. (foto: Scanpix)

Ta en spiller som Marcos Alonso. Han spilte veldig bra som vingback med en trebackslinje, der han fikk brukt de offensive egenskapene sine. Overgangen til å spille i en firebackslinje er stor. Det stilles langt større krav til ham defensivt, og de kravene har han på ingen måte innfridd i det siste. Så har vi N’Golo Kanté, en av verdens aller aller beste midtbanespillere. Han har vært Chelseas sikkerhetsnett og største trygghet. Han kan ikke gi den samme tryggheten i sin nye rolle, og det påvirker selvsagt lagkameratene. Mange har ropt høyt og taktfast at Kanté må flyttes tilbake i sin gamle posisjon. Så enkelt er det ikke.

Noe av nøkkelen i Sarris system, noe av det som gjorde Napoli så enormt effektive og inspirerende, var den dyptliggende ballfordeleren sentralt på midten. Jorginho. Det var en grunn til at Sarri tok ham med seg over fra Italia. Jorginho kan aldri erstatte den jobben Kanté har gjort tidligere, men Kanté kan heller ikke erstatte Jorginho. De er to helt ulike spillere med totalt ulike egenskaper. Kanté kan ikke bare få tilbake sin gamle rolle uten videre, fordi den rollen ikke finnes i det systemet Sarri ønsker å bruke. Sarris dilemma da, er om han skal ofre systemet for å få det beste ut av Kanté, eller om han skal ofre Kanté for systemet.

Problemet akkurat nå er at han og Chelsea også har en alvorlig systemfeil. Det er syntax error over hele linja. Laget er satt opp for å spille “Sarriball”, men gjør det ikke. Pasningene går ikke fort nok. Spillerne bruker for mange berøringer, noe som gjør at flyten stopper opp. De riktige bevegelsene kommer ikke, og hele dynamikken forsvinner. Kombinert med at presset ikke er intenst nok og at de offensive spillerne ikke gjør den defensive jobben spillestilen krever, sitter vi igjen med et lag som blir stillestående offensivt og enormt sårbare defensivt.

Kepa og David Luiz fortviler etter nok et baklengsmål. (Foto: Scanpix)

Det var en gamble å ansette Sarri. Han har ikke prøvd seg utenfor Italia før, og er en karakter som kan bli for mye av det gode for mange. Chelsea ansatte ikke bare en trener, de kjøpte en totalpakke. De henta en spillestil, en bestemt type fotball. Når du gjør det, må du ha tålmodighet og is i magen. Du må tåle motgang og at ting tar tid. Se på Jürgen Klopp i Liverpool. Det har tatt tid å skape et lag som kan spille slik Klopp vil. Det er først i år de for alvor er tittelkandidater. Sarri fikk ikke en gang en full sesongoppkjøring med nøkkelspillerne sine, da bør det ikke være noe sjokk at det fortsatt er en del is i rubben. Liverpool har gitt Klopp den tida han har trengt. De har vært tålmodige, og nå høster de fruktene. Vil Chelsea klare det samme?

Så må det sies at Sarri også må ta grep selv. Han klager på at spillerne er vanskelige å motivere, men det er også en del av hans jobb. I Napoli fikk han mye kritikk for at han roterte altfor lite. Hvis de spillerne du bruker uke etter uke ikke responderer på de instruksene du gir dem, må du kanskje gi andre sjansen. Du kan ikke prøve det samme gang etter gang og forvente revolusjonerende endringer. Sarri er ikke den første treneren som sliter med garderoben i Chelsea. Men det bør han også ha vært forberedt på. Alt annet er fryktelig naivt. Noe av Sarris styrke tidligere har vært evnen til å jobbe med det spillermaterialet han har blitt tildelt. Det må han kunne få til i Chelsea også. De beste trenerne er de som ikke bare har en klar fotballfilosofi, men også evner å utvikle og justere systemet sitt underveis.

Jeg tror fortsatt at Sarri kan få Chelsea til å spille fantastisk fotball. Vi så det tidligere i høst. Da så vi glimt av hva “Sarriball” kan bli i Chelsea. Høyt tempo, kjappe bevegelser og festfotball foran mål. Men det kommer til å ta tid. For at det skal fungere, må Sarri få bygge sitt eget lag. Jeg tviler på at Chelsea har den tålmodigheten som trengs.

Gonzalo Higuaín er i gang i Chelsea, Peter Crouch har debutert for Burnley og Tottenham er fortsatt ikke i stand til å spille uavgjort. Marcus Rashford fortsetter å score, etter en klassisk Pogba-spesial™. Manchester City og Agüero viser at de mener alvor, mens Liverpool avga poeng i sin andre kamp på rad. Likevel kom det viktigste, vakreste og sterkeste øyeblikket på Cardiff City Stadium.

Jeg var spent på hvordan Chelsea skulle reagere etter ydmykelsen mot Bournemouth og ny runde med Sarri-kjeft. Heldigvis for alle som har et hjerte som banker for Chelsea, stiller Huddersfield stort sett opp når noen trenger å få styrka selvtilliten. Gonzalo Higuaín fikk endelig sine første scoringer i Premier League, og viste at han fortsatt har solide doser krutt i støvlene. Det mest imponerende fra kampen er likevel at vår alles favoritt midtbaneterrier N’Golo Kanté fikk med seg to målgivende pasninger. Er Kanté til Higuaín den nye måloppskriften for Sarri?

Universet har tydeligvis blitt enige om at Tottenham ikke skal spille uavgjort denne sesongen, koste hva det koste vil. Mot Newcastle fikk de god hjelp av en fomlete Dubravka, men tre poeng er tre poeng. Marcus Rashford og Paul Pogba er den nye superduoen i Manchester, og Paul Pogba leverte en assist tatt rett ut av tida i Juventus. Lekent, elegant og med perfekt presisjon, slik han gjorde på jevnlig basis i Italia. Wolverhampton fortsetter å score mål i bøtter og spann, og har scora 10 mål på de siste tre kampene. Da hjalp det lite for Everton at André Gomes scora et mål som var like sylskarpt som sveisen hans.

Peter Crouch debuterer for Burnley. (Foto: Scanpix)

Redmond sendte Southampton i ledelsen med en skikkelig perle, men Burnley hadde et nytt ess i ermet etter Deadline Day. 17 år etter at han debuterte i Premier League, var Peter Crouch klar til innsats igjen. På overtid fikk Jack Stephens oppleve det så mange andre har måttet innse før ham: Det er vanskelig å håndtere metervis med Crouch inne i sekstenmeteren. Dermed sikret Ashley Barnes poengdeling fra straffemerket.

Manchester City gir ikke Liverpool pusterom, og feide Arsenal av banen. Sergio Aguero scora alle målene for de lyseblå, og leverte sitt tiende hattrick i Premier League. Som en ubevisst hyllest til sin tidligere svigerfar Maradona, kom mål nummer tre med god hjelp av hånda. Liverpool klarte ikke å svare mot West Ham, og dermed er forspranget nede i tre poeng. Manchester City kan ta over tabelltoppen allerede på onsdag.

Rundens øyeblikk

Det sterkeste øyeblikket denne runden kom i Cardiff. Waliserne skulle spille sin første hjemmekamp siden Emiliano Sala forsvant på flyturen over fra Frankrike. Han var dypt elsket i Nantes, og skulle nå lyse opp Cardiff City Stadium. En ung mann med håp og drømmer. Et liv som på ingen måte var ferdig levd, som plutselig tok slutt på grunn av en tragisk ulykke ingen kunne sett for seg. Vi visste at denne kampen kom til å bli spesiell. Når unge mennesker dør brått, er sorgen ofte vanskelig å håndtere. Den kan påvirke selv de som ikke kjente den avdøde personlig. Det virker så meningsløst.

Ett minutts stillhet, blomster og vakre hyllester kan aldri bringe de man har mistet tilbake. Men det slik vi hedrer og minnes de som går bort. Både klubben og spillerne gjorde alt de kunne for å vise Sala sin respekt og kjærlighet. En mann de aldri fikk gleden av å spille på lag med, men som likevel alltid vil være en del av klubbens familie og historie.

Supportere og spillere samles til et minutts stillhet før kamp. (Foto: Scanpix)

Cardiff spilte med påskeliljer og Salas navn på draktene. De to kapteinene la ned blomster før kamp, og supporterne hyllet Sala med en tifo med navnet hans og det argentinske flagget. En tydelig emosjonell og preget Neil Warnock vandret gjennom spillertunellen.

Allerede etter fire minutter fikk Cardiff straffe. Bobby Reid satte den sikkert, og løp bort til benken for å hente ei blå trøye med bildet av Sala. For meg finnes det ikke tvil. Dette var rundens øyeblikk. Vakkert, vemodig og trist. En verdig hyllest av en mann som aldri fikk lov til å score foran jublende supportere i Cardiff. Neil Warnock måtte blunke vekk tårene. Han hadde fått god kontakt med argentineren, og har vært åpen om hvor tungt dette har vært for ham. Så tungt at han vurderte å gi seg som trener. Nå er flyet funnet, og siste rest av håp har ubønnhørlig rent ut.

Etter hvert vil hverdagen komme tilbake til Cardiff. Den må jo det. Men kampen på lørdag vil bli stående igjen som så mye mer enn en fotballkamp. Kampen var en hyllest til et menneske de færreste på stadion kjente, men som de likevel har sørget over i fellesskap. Emiliano Sala var til stede på lørdag. Gjennom supportere, spillere og trenere som alle gjorde sitt ytterste for å hedre den mannen han var og det livet han levde.