Når fotballen settes på vent

De siste ukene har vært noe av det mest kaotiske europeisk fotball har opplevd. I land etter land har ligaer blitt satt på vent, og det er i skrivende stund høyst uklart når fotballen kan begynne å rulle igjen. Mange lurer på hva som skjer med Europa League, Champions League og de nasjonale ligaene. Nå som EM er utsatt, kan ligaene og turneringene i teorien fullføres i løpet av sommeren. Men hva skjer om det heller ikke er mulig? Det mangler ikke på spekulasjoner og gode forslag, men enn så lenge må vi bare vente og se. 

Hva som eventuelt skjer hvis sesonger ikke kan fullføres, er et enda vanskeligere spørsmål. Kan man dele ut seriegull og Champions League-plasser når ligaen ikke er ferdigspilt? Og hva i all verden skal man gjøre med opprykk og nedrykk? De fleste løsningene vil være urettferdig for minst ett lag, ofte flere. Derfor krysser vi fingrene for at det finnes en metode som gjør at vi får avsluttet sesongen 2019/2020.

Det kan likevel være interessant å se på hva andre ligaer har gjort når uforutsette omstendigheter har satt fotballen på vent. De siste årene har vi nemlig hatt flere tilfeller der nasjonale ligaer rundt omkring i verden av ulike grunner ikke har kunnet fullføres. Her er tre eksempler fra det siste tiåret:

Egypt

Mohamed Salah var blant spillerne som forlot Egypt da den nasjonale fotballen ble stoppet. Her avbildet under OL i London 2012. (Foto: Scanpix)

Egypt er kanskje det landet som har mest erfaring med kansellerte fotballsesonger. Hele åtte ganger etter andre verdenskrig har den egyptiske ligaen blitt avbrutt av ulike komplikasjoner, krig og kriser. Det mest absurde var kanskje i 1990, da sesongen ikke ble ferdigspilt fordi det Egyptiske landslaget skulle forberede seg til VM. Det siste tiåret har den egyptiske ligaen blitt kansellert to ganger. Verken 2011/12-sesongen eller 2012/13-sesongen ble ferdigspilt. Årsakene denne gangen var langt mer alvorlige enn forberedelser til mesterskap.

1. februar 2012 spilte Al Masry mot Al Ahly på Port Said Stadium, og kampen har blitt stående igjen som et av de mørkeste kapitlene i egyptisk fotballs historie. Etter kampen oppsto det voldsomme sammenstøt ute på banen. Al Ahlys supportere og spillere ble angrepet, og 74 mennesker ble drept. I tillegg ble hundrevis skadet, og både spillere og supportere flyktet for livet. Det er mange teorier om hva som var bakgrunnen for volden og hvem som hadde ansvaret for at det gikk så forferdelig galt. Som en konsekvens av tragedien ble den egyptiske ligaen først satt på vent, og senere kansellert av sikkerhetshensyn. 

Da ligaen ble stoppet var det Harras El Hodoud som ledet ligaen. De fikk aldri noe seriemesterskap, og de fikk heller ikke delta i neste års CAF Champions League. Egypts representanter i CAF Champions League neste sesong ble de to lagene som hadde kvalifisert seg i 2010/11-sesongen; Al Ahly og Zamalek. 

I ett år var det full stopp for den egyptiske fotballen, men i februar 2013 skulle endelig 2012/13-sesongen sparkes i gang. Det ble dog nok en sesong som aldri ble fullført. Etter 17 runder ble sesongen igjen avbrutt, etter statskuppet i juli. Også denne gangen var det de to beste lagene fra 2010/11-sesongen som fikk Egypts plasser i CAF Champions League året etter. 

Thailand

Da den thailandske kongen døde påvirket det hele landet, også fotballen. (Foto: Scanpix)

13. oktober 2016 døde kong Bhumibol Adulyadej av Thailand. Det fikk store konsekvenser for den thailandske ligaen. Det ble erklært landesorg i 30 dager, og i denne perioden ba myndighetene hele landet om å unngå “underholdningsaktiviteter”. Hvorvidt fotball først og fremt er underholdning eller idrett er en evig debatt, men i Thailand falt fotballkamper inn under det man regnet som underholdningsaktiviteter. 

På det tidspunktet var det tre runder igjen av den thailandske ligaen, og det ble kunngjort at man kom til å bruke tabellen slik den sto 13. oktober. Det betød at SCG Muang Thong ville bli seriemestere. De hadde da fem poengs forsprang ned til Bangkok United på andreplass. Selv om Bangkok United i teorien kunne ha gått forbi, var det lagene på nedrykksplass som hadde størst grunn til å klage. BBCU var allerede nedrykksklare, men Chainat Hornbill og Army United hadde begge bare ett poeng opp til trygg plass. 

Enkelte klubber protesterte, og det var noe usikkerhet rundt hvorvidt kampene likevel kunne gjennomføres eller ikke. Det var tross alt bare snakk om tre runder, men tre runder som kunne bli helt avgjørende for flere lag. Etter et nytt møte i det thailandske fotballforbundet ble det klart at beslutningen sto. Ligaen ble kansellert, SCG Muang Thong ble seriemestere og Chainat og Army måtte tåle et av tidenes bitreste nedrykk. 

Chile

Markering i Santiago, november 2019. (Foto: Scanpix)

Hvis vi ser til Sør-Amerika trenger vi bare å gå et halvt år tilbake i tid. I oktober i fjor oppsto det store opprør i Chile, som også påvirket fotballen. Det hele begynte med protester mot økte kollektivpriser, men endte opp med masseprotester, store demonstrasjoner og sammenstøt med stadig mer brutale sikkerhetsstyrker.

Med seks runder igjen ble den chilenske ligaen midlertidig stoppet fordi man mente man ikke kunne garantere sikkerheten rundt kampene. I slutten av november kom beslutningen om at det ikke var mulig å spille de utsatte kampene, og sesongen ble avsluttet. 

På det tidspunktet fotballsesongen ble avbrutt ledet Universidad Católica ligaen med 13 poeng, med seks runder og 18 poeng å spille om. Ifølge rapportene ble de andre lagene enige om å gi dem tittelen, selv om de matematisk sett ikke var seriemestere enda da ligaen ble stoppet. Det ble også bestemt at ingen lag skulle rykke ned, noe som i for seg virket rettferdig i og med at det var tett som hagl i nedrykksstriden. Kun fire poeng skilte de fem lagene nederst på tabellen. Verre var det for for lagene på nivå to, der ingen fikk rykke opp. De protesterte, og løsningen ble til slutt å utvide ligaen med to lag, slik at Santiago Wanderers ble kåret til vinnere av Primera B og rykket direkte opp. Play-offen om den siste opprykksplassen ble utvidet, og totalt ni lag deltok.

Kvalifisering til Copa Libertadores og Copa Sudamericana ble beregnet ut i fra tabellen slik den sto da ligaen ble avbrutt, selv om flere lag lett kunna ha blandet seg inn i kampen om plassene hvis de siste rundene hadde blitt spilt. Den siste plassen i Copa Libertadores var imidlertid forbeholdt vinneren av den chilenske cupen. Cupen hadde heller ikke blitt fullført, og to av semifinalistene var allerede kvalifisert gjennom tabellplassering. Det hele skulle avgjøres i januar. Kampen om den siste plassen sto da mellom de to andre cup-semifinalistene, Unión Española og Universidad de Chile. Unión Española nektet å delta siden de mente ordningen favoriserte storlaget Universidad de Chile, som lå nest sist på tabellen da ligaen ble stoppet. Universidad de Chile vant dermed på walkover. De tapte cupfinalen mot allerede kvalifiserte Colo-Colo, men fikk den siste plassen i Copa Libertadores som tapende cupfinalist.

Det er fortsatt umulig å si hva som kommer til å skje med de utsatte sesongene i Europa. Jeg håper det er mulig å fullføre sesongene, om det så betyr at man må skyve på sesongstarten til høsten. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det så godt som umulig å finne løsninger som er rettferdige for alle hvis en liga ikke kan spilles ferdig. 

En handlingslammet ledelse

Mens land etter land stenger ned mest mulig for å begrense spredningen av koronaviruset, har det virket som om Storbritannia lever i en egen liten boble. Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg i går leste at Premier League fortsatt lå an til å gå som planlagt. Det fremsto som ren skjær galskap. 

Statsminister Boris Johnson mente at det foreløpig ikke var noen medisinske grunner til å stoppe idrettsarrangementer. Jeg kan ikke fatte hvem som har fortalt ham det. Et virus som sprer seg som ild i tørt gress mellom mennesker har selvsagt glitrende forhold på idrettsarrangementer. Så langt er sosial distansering, det å minimere kontakten mellom mennesker, det beste verktøyet vi har for å hindre spredning.  

I den situasjonen vi nå står i vil de fleste prøve å gjøre alt de kan for å være føre var. Man vil ikke ta unødvendig risiko. I England har man så langt valgt en helt annen linje. Det ble sagt at Premier League vurderte å stenge tribunene, men det kom aldri noe offisielt. I utgangspunktet så det ut som om planen, frem til sent torsdag kveld, var å dure på som om alt var helt normalt. En full runde i Premier League med fulle tribuner kunne fort blitt tidenes smittefest. 

Arteta og resten av Arsenal er nå i isolasjon. (Foto: Scanpix)

Så kom nyheten om at både Mikel Arteta og Callum Hudson-Odoi har testet positivt. Vi visste allerede at Benjamin Mendy sitter i isolasjon, det samme gjelder tre Leicester-spillere. Koronaviruset diskriminerer ikke, det smitter både fotballstjerner, trenere og supportere. Å la fotballkamper gå som normalt i den situasjonen vi står i nå er totalt uansvarlig. Det er en oppskrift på smittespredning, det er å be om problemer. 

Premier League skal ha et krisemøte i dag. Jeg kan ikke skjønne hva som har tatt dem så lang tid. Flere klubber skal ha uttrykt stor frustrasjon fordi det har vært vanskelig å få tydelige svar om hva som skjer fremover. Det er i de store krisene ledere blir satt på de største prøvene. Det er da man ser hva de virkelig er laget av. Så langt har ledelsen i Premier League levert til stryk. De følger selvsagt myndighetens pålegg, men de kunne ha valgt å ta initiativ selv også. I flere andre land har fotballen blitt satt på vent, og det har bare vært et spørsmål om tid før det også skjer i England. Det virker det som om alle unntatt Premier League selv innså det allerede tidligere i uka. 

Et fullsatt Anfield var en dårlig idé allerede sist onsdag. Nå er det utenkelig. (Foto: Scanpix)

Resultatet av krisemøtet nå etterpå må bli at Premier League stoppes. Selv om fotballen i likhet med resten av samfunnet står i en vanskelig situasjon, bør det akkurat nå være ekstremt enkelt å fatte en avgjørelse. Alt annet enn å midlertidig stoppe Premier League vil være en skandale. Arsenal og Chelsea sitter allerede i isolasjon, kampene deres kan ikke spilles. Vi har heller ingen garanti for at ikke flere lag har spillere eller ansatte som er smittet. Husk at man kan være smittebærer uten å ha symptomer. 

Som min kollega skrev i går kveld: Den positive prøvene fra Arteta (og senere Hudson-Odoi) kan fort ha reddet mange britiske liv. 

Likevel er det smått utrolig at man trengte en smittet trener for å innse alvoret. De siste dagene har ledelsen i Premier League framstått totalt handlingslammet. Om det er frykten for tapte inntekter, frykten for å bli upopulære eller bare enorme doser naivitet som er grunnen er vanskelig å si. Ingen av oss syns det er gøy at all fotball stoppes. Selvsagt er det utrolig kjipt. Men det er tvingende nødvendig. 

Å fortsette å spille kamper i Premier League ville bare være å utsette det uunngåelige, samtidig som man risikerer å bidra til gjøre situasjonen enda verre. Det må selv ledelsen i Premier League ha innsett nå. Det hadde vært langt bedre om de selv hadde vært i forkant, i stedet for at de kommer halsende og motvillig etter.

Unntakstilstand

I kveld skulle supportere fra hele Europa ha fulgt sine lag i jakten på europeisk suksess. Supportere fra Tyrkia, Danmark, Spania, Italia, Østerrike, England, Tyskland, Sveits, Hellas, Skottland og Ukraina skulle stått på stadion og heiet frem sine helter. I vill jubel skulle de ha kastet seg om halsen på fremmede medsupportere når laget i deres hjertet endelig fant veien til mål. Både før og etter kamp skulle de ha preget gatebildet, kafeer og puber.  

Sjarmen med Europa League er nettopp at turneringen samler lag fra hele Europa, ikke bare de største ligaene. Ulike supporterkulturer møtes i en herlig symfoni av drama, nederlag og triumf. Nå har Europa Leagues mest sjarmerende trekk blitt en alvorlig utfordring. Mange av lagene som er involvert har ikke annet valg enn å spille for tomme tribuner. I Italia er allerede fotballen satt på vent. De står midt i en akutt krise de færreste av oss klarer å ta inn over oss. 

Kapasiteten i det italienske helsevesenet er totalt sprengt, og helsepersonell står nå i vanskelige etiske valg der de må velge hvem de skal prioritere å gi behandling. De kan ikke redde alle. Samtidig sprer smitten seg i stadig nye land. I en slik situasjon ville det være totalt uansvarlig om fotballen fortsatte som om alt var ved det gamle.

Getafe har vært en av de største Askeladden-historiene i Europa de to siste sesongene, og har mot alle odds klart å ta seg til åttedelsfinalen i Europa League. De skulle ha møtt Inter, en av Italias virkelige fotballgiganter. Det skulle være klubbens sportslige høydepunkt så langt, en sjanse til å yppe seg med de virkelig store. Men er det forsvarlig å reise til Milano nå, når hele Italia er satt under karantenetiltak?

Getafe feirer avansement til åttedelsfinalen. (Foto: Scanpix)

Getafe selv landet på at svaret er nei. Klubbens president ga tydelig beskjed om at det var totalt uaktuelt for dem å reise til Italia, også om det ville føre til at de tapte på walkover. De ville ikke utsette spillerne og apparatet for den smitterisikoen. Liv og helse er tross alt viktigere enn fotball. Getafe tok en modig avgjørelse, og en avgjørelse jeg har stor forståelse for. Også spillere, trenere og støtteapparat har familier og venner. De fleste av oss har noen vi er glad i som er i risikogruppen. Selv kjenner jeg at det går det kaldt nedover ryggen på meg bare ved tanken på at jeg kan sette mine kjære i fare hvis jeg selv blir smittet.

Det er ikke rart at spillere både i Italia og Spania har bedt om å at kamper utsettes snarere enn å spilles for tomme tribuner. Selv uten supportere vil reise til og fra kamp eksponere dem for mulig smitte. Det er heller ikke utenkelig at med- og motspillere kan være smittet. I går kveld kom beskjeden om at Juventus-spiller Daniele Rugani har testet positivt på koronaviruset. Det siste laget Juventus møtte var Inter. Nå sitter både Juventus og Inter i isolasjon, og Getafes president hadde helt åpenbart rett i den vurderingen han gjorde tidligere i uka. 

Wolverhampton har også gitt klar beskjed om at de ikke er videre fornøyde med at de må reise ned til Hellas og Olympiakos. Roma fikk ikke reise til Sevilla, fordi spanske myndigheter ikke tillater fly fra Italia. I skrivende stund vet vi at både Inter-Getafe og Sevilla-Roma er avlyst, men det ville ikke overraske meg om det kan komme flere avlysninger fremover. 

Vi står midt i en kaotisk situasjon der bildet endrer seg time for time. Akkurat nå er det vanskelig å se for seg hvordan man skal klare å fullføre serien i de landene som er hardest rammet. Hva som skjer med de europeiske turneringene er umulig å spå.

Kamper for tomme tribuner er ingen god løsning, men har vært et naturlig og nødvendig tiltak. Det er ingen av oss som liker å se fotball uten supportere. Supporterne er fotballens hjerte og sjel, uten dem forsvinner mye av magien med idretten. Likevel er det ikke forsvarlig å gjennomføre kamper med tilskuere når det innebærer en åpenbar risiko for økt smittespredning. Det kan koste liv, og det kan påføre allerede pressede helsevesen enda større utfordringer. Vi har alle et ansvar for å gjøre absolutt alt vi kan for å begrense videre spredning, det gjelder også fotballen. 

PSG-supportere feirer utenfor stadion, onsdag kveld. (Foto: Scanpix)

Det var smått absurd å se et fullsatt Anfield i går kveld, samtidig som stadig flere land innfører drastiske tiltak for å hindre større folkemengder. I Madrid stenges skoler for å hindre ytterligere spredning av viruset, samtidig som tusenvis av fans fra den spanske hovedstaden var i Liverpool. Beslutningen om å gjennomføre kampen på Anfield som normalt kan komme til å koste dyrt. Samtidig viste bilder fra Paris at stengte tribuner ikke nødvendigvis løser problemet. Supportere samlet seg i store mengder utenfor stadion, og jubelscenene etterpå brøt omtrent alle smittevernsprotokoller jeg kjenner til. 

Hva som skjer med de kampene som ikke kan gjennomføres i kveld er fortsatt uklart. For fotballens del er det nå så godt som umulig å finne gode løsninger. Nå handler det om å finne de minst dårlige løsningene. Og den aller viktigste oppgaven for UEFA akkurat nå er ikke å snekre sammen en kampkalender som er rettferdig og gjennomførbar. UEFAs aller viktigste oppgave nå er å ta absolutt alle forholdsregler for å sørge for at deres egne turneringer ikke bidrar til å sette liv og helse i fare. Så langt har ikke UEFA tatt den lederrollen vi burde kunne forvente. 

Når alt kommer til alt er fotballen bare en liten del av bildet i den unntakstilstanden vi står i. Det er ikke fotballklubbene og supporterne som er ofrene her. De som virkelig rammes av korona-utbruddet er de legene og sykepleierne som jobber dag og natt for å redde de som har blitt alvorlig syke. De virkelige ofrene er de som kjemper for livet, de som allerede har tapt kampen og de som nå sørger over sine kjære. 

“Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste.”

Men akkurat nå krever de virkelig viktige tingene vår fulle oppmerksomhet. 

10 nykommere som lyser opp Champions League

Champions League er superstjernenes lekeplass. Robert Lewandowski fortsetter å bøtte inn mål, Virgil van Dijk er en forsvarsbauta av de sjeldne, Cristiano Ronaldo våkner alltid når utslagsrundene nærmer seg og Lionel Messi fortsetter å skape magi. Men selv om det er fantastisk å få se de største stjernene få bryne seg på de aller beste, er det vel så morsomt å ønske nye spillere velkommen til Europas gjeveste klubbturnering. 

Også denne sesongen får vi se nye spillere blomstre i Champions League, både pur unge talenter og gamle ringrever som endelig har kommet seg inn i det gode selskap. Jeg har plukket ut ti nykommere som lyser opp Champions League for meg denne sesongen, og som jeg gleder meg voldsomt til å følge videre i turneringen.

Erling Braut Haaland (Borussia Dortmund)

Hva skal man si? Etter gårsdagens maktdemonstrasjon mot selveste PSG er jeg snart tom for ord. Denne sesongen har jeg tidvis følt det som om vi alle lever i en av dagdrømmene til Erling Braut Haaland. Hat trick i debutkampen mot Genk. Scoring både på Anfield og San Paolo. To mål i åttedelsfinale mot PSG, hvorav den ene scoringen var en prosjektil av de sjeldne. Han har nå 10 mål på sju kamper i turneringen, og er den første tenåringen noensinne som har scoret tosifra antall mål på én Champions League-sesong. Oksen fra Jæren valser over absolutt all motstand, og jeg har aldri opplevd noe lignende fra en norsk spiller. Det er bare å lene seg tilbake og nyte hvert sekund av Braut Haalands drømmesesong. Akkurat nå er han Europas aller heiteste spisstalent, og han har en hel fotballverden for sine føtter.

Papu Gómez (Atalanta)

Apropos å leve i en drøm. Det Atalanta holder på med om dagen ville man ikke en gang våga å drømme om for et par år siden. Kaptein, playmaker og kulthelt Papu Gómez hadde sannsynligvis aldri sett for seg å debutere i Champions League i en alder av 31 år. Atalanta gjør det umulige mulig, og det er aldri kjedelig å se Papu Gómez spille fotball. Hans foreløpig eneste Champions League-mål var et herlig eksempel: Han danser seg forbi Dinamo Zagreb-forsvaret og sender ballen i lengste hjørne. Han ser ut som han elsker hvert eneste minutt av debutsesongen i Champions League, og det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av den herlige argentineren.

Josip Iličić (Atalanta)

Noen herjer allerede som tenåringer, andre må vente på sitt øyeblikk i rampelyset til de har bikka 30. Josip Iličić har sin beste sesong noensinne, og har allerede satt ny personlig scoringsrekord med 14 seriemål. Han venter fortsatt på det første målet i Champions League, men kjenner vi Atalanta rett kommer de til å gå voldsomt offensivt til verks når Valencia kommer på besøk. 32-åringen kan være helt ustoppelig når han først har dagen, og Atalanta krysser fingrene for at sloveneren prikker inn formen til de kveldene Champions League-hymnen ljomer utover stadion. 

Fede Valverde (Real Madrid)

Den unge uruguayaneren fikk riktignok sin Champions League-debut forrige sesong, men det er først i år han virkelig får skinne. 21-åringen har vært en åpenbaring denne sesongen. Han er ekstremt solid defensiv, har enorm arbeidskapasitet og dekker hele banen så lett som ingenting. Han har vært en av Real Madrids aller beste spillere denne sesongen, og har tilført laget sårt tiltrengt energi og kampvilje. Supporterne elsker ham, og det blir ekstremt spennende å følge utviklingen hans videre. 

Ansu Fati (Barcelona)

Ansu Fati feirer sammen med langt mer rutinerte Antoine Griezmann. (Foto: Scanpix)

Det er mye som ikke går helt på skinner i den katalanske hovedstaden, men Ansu Fati er et stort lyspunkt. Han slår rekorder på løpende bånd, og 17 år og 40 dager gammel ble han tidenes yngste målscorer i Champions League. Nå som både Luis Suárez og Ousmane Dembélé er ute med skade, kommer Ansu Fati til å spille en viktig rolle for Barcelona i jakten på et etterlengtet Champions League-trofé. Han har tempo, han har teknikk og han har allerede vist at han har den x-faktoren som kan gi både motstandere og tilskuere hakeslepp.

Alphonso Davies (Bayern Munchen)

Han har bare spilt tre Champions League-kamper så langt, men det er ingen tvil om at Alphonso Davies har en stor karriere foran seg. Den 19 år gamle kanadieren er nå selvskreven på venstrebacken til det tyske storlaget. Basert på det han har vist denne sesongen er han en spiller som for vekk kan komme til prege både Bundesliga og Champions League det neste tiåret. I Tyskland snakkes det allerede om at han har potensiale til å bli en av verdens aller beste i sin posisjon. 

Reece James (Chelsea)

Jeg vurderte flere av Chelseas unggutter, men måtte til slutt gå for den som er best akkurat nå. Og for meg er det ingen tvil om at det er den 20 år gamle høyrebacken som har imponert mest i det siste. Han har bare startet to Champions League-kamper så langt, men ble helt avgjørende da han satte inn 4-4 i den heseblesende kampen mot Ajax. Der spillere som Mason Mount og Tammy Abraham har hatt en formdupp, blir Reece James bare bedre og bedre. Chelsea-supporterne har lenge ventet på at han skal få utfolde seg, og de har definitivt ikke ventet forgjeves.

Dani Olmo (RB Leipzig)

Dani Olmo var en av gruppespillets åpenbaringer, og storklubbene lå langflate etter 21-åringen i vinter. Dinamo Zagreb røk til slutt ut av gruppespillet, men spanjolen rakk å score et av turneringens beste mål hjemme mot Manchester City. Det var til slutt RB Leipzig som sikret seg signaturen hans, og nå får han muligheten til å jobbe med en av europas mest spennende unge trenere. Jeg er utrolig spent på hva han kan få til i RB Leipzig, og allerede i kveld kan han få sjansen mot Tottenham. 

Ferran Torres (Valencia)

Valencia varierer en god del i prestasjonene denne sesongen, men én ting er sikkert: 19 år gamle Ferran Torres er en juvel av en spiller. Den unge vingen står så langt med fire mål og fire målgivende i La Liga, og har allerede fått med seg både scoring og assist i Champions League. Senest forrige helg lekte han seg mot Atlético Madrid, og han blir stadig bedre. Han fikk debuten sin i Champions League allerede forrige sesong, men det er først nå han virkelig får vist seg frem. Det ryktes at både Real Madrid og Liverpool er interessert i å sikre seg den unge magikeren, men enn så lenge er han Valencias store stolthet og framtidshåp. 

Giovanni Reyna (Borussia Dortmund)

Det er kanskje rart å ha med en spiller som kun har spilt en snau halvtime i Champions League, men for Giovanni Reyna gjør jeg gjerne et unntak. 17-åringen ble byttet inn i det 68. minutt i går kveld, og satte umiddelbart fyr på kampen. Hver gang jeg ser ham spille blir jeg overbevist om at han har noe helt spesielt. Han er en sånn type spiller som gjør at du umiddelbart lener deg fram i sofaen for å være helt sikker på at du får med deg hver eneste involvering han har. I går kveld var det han som hadde assisten på Braut Haalands andre scoring, og det er verdt å merke seg at Dortmund vant kampen med en angrepsrekke bestående av tre tenåringer.

Tippemidler på avveier

I mange år var Norges forhold til Kina preget av splid og konflikt. I 2017 kunne norske myndigheter feire at forholdet til supermakten var på bedringens vei. Nå kommer det frem at idretten hadde en helt sentral rolle når man skulle blidgjøre Beijing. De har blitt brukt som en brikke i et geopolitisk spill, finansiert av midler som vi alle har trodd at skulle brukes på barne- og breddeidrett her hjemme. 

Det er ikke et nytt fenomen at idretten brukes politisk. Det ligger en kraft i idretten som lett kan utnyttes, både av politiske og kommersielle aktører. Det siste tiåret har vi blant annet fått flere eksempler på hvordan Qatar, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater bruker idretten for å oppnå fordeler internasjonalt eller bygge image. Det er naivt å tro at det kun er rike land i gulfen som bruker idretten aktivt i sitt diplomatiske og utenrikspolitiske arbeid.

Det er heller ikke slik at idrettsprosjekter på tvers av landegrenser i seg selv er negativt. Idretten kan være en enormt positiv kraft for å bedre forholdene mellom ulike nasjoner, kulturer og folkeslag. Men måten det gjøres på er vesentlig. Når det gjelder den norske avtalen med Kina har idretten blitt brukt politisk uten at de selv har hatt noe de skulle ha sagt. Helt siden Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010 hadde Norges forhold til Kina vært under sterkt press. Avtaler på bakrommet påla idretten å gjøre opp for en fredspris som var ekstremt upopulær i Beijing. Det er mildt sagt meget spesielt. 

Først etter at avtalen var inngått, fikk idrettsstyret vite at de nå skulle være med på å redde Norges bilaterale forholdet til en av verdens største og viktigste nasjoner. Den daværende visepresidenten i Norges idrettsforbund, Oddvar Jenssen, sier rett ut at de ikke følte de hadde noe valg da avtalen først lå på bordet.

Mange vil kanskje hevde at målet helliger midlet. Men er det virkelig greit at styresmaktene går bak ryggen på idretten og pålegger dem å bli en brikke i et storpolitisk spill? Er det greit at penger som skulle ha gått til barne- og breddeidretten i stedet brukes til å styrke Kinas medaljesjanser i et prestisjetungt OL på hjemmebane?

For meg er svaret åpenbart nei. Det som nå rulles opp viser med all tydelighet at denne saken er dypt problematisk på flere nivåer. 

Noe av det som gjør denne saken så sjokkerende, er hvor pengene kommer fra. Samarbeidet idretten har blitt pålagt finansieres av tippemiddelordningen, mot idrettens vilje. Idrettsforbundet ba spesifikt om at kostnadene til prosjektet ikke skulle finansieres gjennom tippemidlene, men har ikke blitt hørt. 

Erna Solberg og president Xi Jinping, våren 2017. (Foto: Scanpix)

Det norske spillmonopolet er stadig gjenstand for debatt, men en av de viktigste grunnene til at spillmonopolet har overlevd såpass lenge er at inntektene kommer fellesskapet til gode. Det at pengene går til gode formål gjør monopolet langt mer spiselig enn det ellers ville ha vært. Når myndighetene pålegger idretten å bruke deler av tippemidlene på et Kina-prosjekt de har fått tredd nedover hodene rokker det ved den norske idrettsmodellen. I en situasjon der spillmonopolet allerede er under press, bidrar en slik bruk av tippemidlene til å undergrave Norsk Tipping. 

Det er ikke lenge siden vi hadde en helt nødvendig debatt om åpenhet og pengebruk i Idrettsforbundet. Vi var alle enige om at idretten måtte rydde opp, og at fellesskapets penger først og fremst skulle gå til barne- og breddeidretten. I lys av den debatten er det ekstra umusikalsk at departementet selv pålegger idretten å bruke tippemidler på å utvikle kinesiske toppidrettsutøvere. 

I det store bildet virker kanskje et par millioner som småpenger, men for ildsjeler i lokale idrettslag rundt omkring i vårt langstrakte land er det selvfølgelig mye penger. For alle idrettsforeldre og frivillige som har lagt ned utallige dugnadstimer for å få idrettslaget til å gå rundt er dette nok et slag i trynet. 3,2 millioner kroner til å utvikle kinesiske medaljekandidater er 3,2 millioner kroner som må tas fra andre prosjekter og formål her hjemme. 

Uavhengig av beløpet, bryter denne bruken av tippemidlene med den allmenne forståelsen av hva tippemidlene skal brukes til. Norsk Tipping slår fast at overskuddet fra pengespill i Norge skal gå til formål som kommer fellesskapet til gode. Da Kulturdepartementet la frem sitt forslag til statsbudsjett 2020, skrev de følgende om tildelingen av tippemidler til Norges idrettsforbund:

“For staten er det et mål å styrke de frivillige organisasjonene på deres egne premisser. Målene for tilskuddet er formulert på et overordnet nivå. Det er NIF som formulerer konkrete mål og prioriteringer for bruken av spillemidler innenfor de fire tilskuddspostene Grunnstøtte NIF sentralt og regionalt (127,5 mill. kroner), Grunnstøtte særforbund (263,5 mill. kroner), Barn, ungdom og bredde (170 mill. kroner) og Toppidrett (155 mill. kroner). Målene og prioriteringene skal reflektere behovene blant medlemmer og medlemsorganisasjoner.”

Det er vanskelig å argumentere for at det å trene opp kinesiske skihoppere og skiskyttere “reflekterer behovene” til medlemmene og organisasjonene i Idrettsforbundet. Det hjelper ikke skiløpere på Søre Ål, fotballspillere i Tromsdalen, skøyteløpere i Fana eller roere i Tvedestrand at Kina kanskje øker sine sjanser til å ta medalje på hjemmebane. 

Norske myndigheter og næringsliv vil nok mene at det så absolutt kommer fellesskapet til gode at vi nå har et bedre forhold til Kina. Men det store spørsmålet er om vi synes det er greit at tippemidlene brukes til denne typen utenrikspolitiske formål. For meg er det grovt problematisk at idretten må ta regningen for Norges diplomatiske problemer. 

For ordens skyld: Siden den sittende regjeringen er en av hovedaktørene i denne saken, mener jeg det er ryddig å informere om at jeg selv sitter som varamedlem i SVs sentralstyre. Jeg kan imidlertid forsikre om at jeg hadde hatt nøyaktig de samme innvendingene om regjeringen hadde hatt en annen politisk farge. 

Mourinhos one-man-show

Det blir aldri kjedelig når José Mourinho og Pep Guardiola barker sammen. I ti år har de to vært fotballens motpoler, evige rivaler og såkalte erkefiender. Historien om de to gamle vennene som ble bitre konkurrenter er perfekt for alle som ønsker å krydre en kamp med det lille ekstra. 

Fotballfilosofen mot The Special One. Romantikeren mot kynikeren. Ballbesittende fotball med kompliserte angrepsmønstre mot rendyrket kontringsfotball og defensiv soliditet. Søndag kveld møttes de to for 23 gang, og denne gangen virket det som om Mourinho hadde fått lov til å skrive hele kampmanuset på forhånd: strafferedning, rødt kort og et Pep-lag som sløste med sjansene mot et Mourinho-lag som var dødelig effektive. Både i oppladningen til kampen og underveis var det Mourinho som styrte showet. 

Den siste tiden har vi sett en Mourinho som har satt inn en helt enorm sjarmoffensiv. Han kan være en veldig likandes kar når han først går inn for det, og det gjorde han til gangs før helgas kamper. Med humor som sitt fremste våpen startet han fredagens pressekonferanse med å intervjue seg selv. Klippet der Mourinho spør seg selv om han er fornøyd med markedet, om han tror det kommer flere spillere før overgangsvinduet stenger og om han ikke skulle ønske han fikk inn en spiss er både morsomt og genialt. 

Det er morsomt fordi det er så uventet. Vi blir tatt på senga av Mourinhos lekne, uformelle stil. Vi ler med Mourinho, ikke av ham, og han framstår som en mann med selvironi og glimt i øyet. Samtidig sender han et vennskapelig spark i retning av alle journalistene som garantert har stilt ham de samme spørsmålene gang etter gang.

Det er genialt fordi det fungerer avvæpnende. Mourinho vet veldig godt at mange lurer på hvordan i all verden Tottenham skal klare seg resten av sesongen uten en erstatter for Harry Kane. Ved å komme dem i forkjøpet før en eneste journalist har rukket å utfordre ham på det er det han som setter dagsorden. Pep Guardiola har aldri klart å eie en hel pressekonferanse på samme måte som Mourinho. Når portugiseren virkelig setter i gang, er han en av de største attraksjonene vi har i toppfotballen. 

Mens Manchester City dominerte banespillet, var det Mourinho som leverte varene på sidelinjen søndag kveld. Klippet etter Lloris sin strafferedning der Mourinho går fra latter og smil til eitrende forbanna fordi han blir gjort oppmerksom på at Sterling alt har gult kort går allerede sin seiersgang på nett. Som et troll i eske spretter han opp og løper umiddelbart bort til assistentdommeren for å iherdig forklare hvor skandaløst det er at Sterling ikke får sitt andre gule kort for filming. Sammen med sekvensen der han intervjuer seg selv er dette nye klipp i den stadig voksende katalogen av øyeblikk og sitater som har vært med på å skape kultfiguren José Mourinho. 

I intervjuene etter kampen gikk Mourinho inn i en av sine absolutte favorittroller, nemlig rollen som underdog. Han elsker å sparke oppover, og lot aldri en sjanse gå fra seg til å påpeke at Tottenham nettopp hadde slått et langt bedre lag. Han visste på forhånd at Guardiolas menn kom til å ha ballen mye, og kom til å styre spillet. For hans del handlet det om at Tottenham måtte være konsentrerte, dedikerte og godt organisert. Dette var en arbeidsseier, mot en i utgangspunktet overlegen motstander. José var nøye med å påpeke at det tross alt var de regjerende mestrene de spilte mot. Han bruker mye tid på å rose spillerne sine, men mellom linjene får vi alle med oss at dette er en viktig seier også for Mourinho. Det er han som har lagt kampplanen, og han visste veldig godt hvordan de måtte belage seg på å spille mot et slikt lag som Guardiolas Manchester City.

22 år gamle Steven Bergwijn ble helt avgjørende. (Foto: Scanpix))

Mourinho vet selvsagt at mange ville kalle seieren ufortjent. Manchester City hadde flere helt enormt store sjanser allerede i første omgang, i tillegg til straffesparket Hugo Lloris redda. Tottenham hadde ikke en eneste avslutning før Steven Bergwijn banket ballet i mål i det 63. minutt. I perioder ble Mourinhos lag rundspilt, men hva gjør vel det når man uansett får med seg alle tre poengene? Og som Mourinho selvfølgelig påpekte: Ja de var heldige et par situasjoner, men det var City også. Sterling kunne ha blitt utvist allerede etter 11 minutter. 

For Mourinho var det en perfekt kamp. Debutanten Bergwijn fikk en drømmestart, og dermed “beviste” han at Mourinho hadde rett da han ga den unge nederlenderen sjansen fra start i en så stort kamp. Scoringen var fantastisk lekker, en kombinasjon av teknikk, kraft og eleganse man sjeldent ser. Strafferedningen til Lloris var ifølge portugiserens guds vilje, i og med at Mourinho vel er den eneste i verden som ikke var enig i at Auriers takling på Agüero var en klar straffe. 

Det er også verdt å merke seg at Mourinho bruker mye tid på å påpeke hvor vanskelig det blir å klare topp fire. De skal spille i tre turneringer “uten en spiss”, og har kamp igjen allerede om to dager. Dele Alli fikk seg en trøkk, og uten ham blir det selvsagt vanskelig for José. Han jobber hele tiden med å holde ryggen sin fri. Han lar seg ikke rive med av øyeblikkets triumf, han forbereder seg allerede på motgang som kan komme. Den jobben er det lettere å gjøre nå, enn etter et tap. Når du påpeker skadesituasjon og kampprogram som sliter på spillerne etter et tap, blir det fort avfeid som bortforklaringer og unnskyldninger. 

Mourinho vet selvfølgelig at han bør smi mens jernet er varmt. Han har jobbet hardt de siste dagene, ikke bare på treningsfeltet. Han har lagt ned en solid innsats for å vinne den kampen som foregår utenfor banen. Når han er i støtet, er det ingen som kan dette spillet bedre enn ham. 

Det er på tide å si unnskyld

Av og til må man bare innrømme at man har tatt feil. Etter å ha sett Liverpool ta sin fjortende strake seier, føler jeg at jeg skylder Jordan Henderson en unnskyldning. Liverpool marsjerer taktfast mot seriegull, og Henderson er en helt avgjørende brikke i det uovervinnelige superlaget Jürgen Klopp har satt sammen. Jeg var en av dem som mente at Henderson ikke var god nok til å lede Liverpool til trofeer. Jeg tok grundig feil, og jeg var ikke alene.

Det er en ekstremt utakknemlig oppgave å skulle ta over kapteinsbindet etter en klubblegende. Det er knapt mulig å beskrive hva Steven Gerrard har betydd for Liverpool, og i mangel av et godt norsk ord har jeg ofte brukt det italienske begrepet “bandiera” om Gerrard. Ordet bandiera betyr flagg, og i fotballen brukes begrepet om klubbspillere som har hele (eller så godt som hele) karrieren i samme klubb. Begrepet er en kjærlighetserklæring til spillere som gjennom lang og tro tjeneste blir et symbol på klubben fordi de representerer klubbens verdier, identitet og sjel. Steven Gerrard var en engelsk bandiera. Han VAR Liverpool med hele seg. Klubbens flagg, symbol og stolthet. Da han ga seg, etterlot han seg et tomrom som var så godt som umulig å fylle. 

Den som fikk den umulige oppgaven var Jordan Henderson. Sammenligningene med Gerrard var både uunngåelige og urettferdige. Kritikken haglet. Det var for mange dumme balltap, for mange pasninger på tvers som dro ned tempoet. Han hadde ikke den kreativiteten Liverpool trengte, han var ikke sterk nok defensivt. I kamp etter kamp var det Hendersons feil hver gang ting ikke gikk Liverpools vei. For mange var han den perfekte hakkekyllingen. 

Henderson stanger inn det første målet på Molineux. (Foto: Scanpix)

Nå har kritikken endelig stilnet. Jordan Henderson er en del av et Liverpool-lag som knuser all motstand, og han er på ingen måte noen gratispassasjer. Tidligere i januar sa Klopp selv tydelig hvor enormt viktig Henderson er for laget:

“Hvis noen som er med oss fremdeles ikke ser hvor god Jordan Henderson er, kan jeg ikke hjelpe dem. Er Hendo den perfekte fotballspilleren? Nei. Vet jeg om noen som er det? Nei. Er han helt utrolig viktig for oss? Ja.”

Torsdag kveld fikk vi et nytt bevis på hvor viktig Henderson er for dette laget. I kampen mot Wolverhampton ble han til slutt helt avgjørende. Det var han som scoret det første målet. Det var han som serverte Roberto Firmino slik at brasilianeren kunne sette inn 2-1 seks minutter før slutt. Selv om Liverpool tidvis slet mot et sterkt Wolverhampton-lag, var Henderson nok en gang meget solid. Nettopp i denne typen kamper, ser vi verdien av å ha en spiller som Henderson i laget. Han vinner ball, strør pasninger, løper sokkene av seg og styrer spillet med teft og timing.

Denne sesongen snakker vi mye om at Liverpool nekter å tape. Uansett hvordan kampen utvikler seg, finner de alltid en vei til tre poeng. De har den berømte vinnermentaliteten som kjennetegner de lagene som virkelig lykkes. Viljen til å kjempe også når det er motbakke, en innstilling som skriker “aldri gi opp”. Og for meg er det ingen som utstråler dette tydeligere enn kaptein Jordan Henderson. Følg med på ham i de kampene der Liverpool virkelig møter motstand. Se på kroppsspråket hans, faktene, hvordan han maner lagkameratene til å gi absolutt alt de har. Både på og utenfor banen fremstår han som en ekte leder i alt han gjør. 

Jürgen Klopp vet han alltid kan stole på Henderson. (Foto: Scanpix)

Hva er egentlig en god leder? Det finnes mange meninger om det, men ofte handler det om å klare å få det beste ut av de folka du har rundt deg. Det handler om å klare å motivere folk til å yte sitt beste, og skape en kultur der alle bidrar hele veien. En leder må kunne gå foran som et godt eksempel. De må vite når det skal kjeftes, og når kollegaene først og fremst trenger oppmuntrende ord og en klapp på skuldra. De må klare å bygge samhold, kameratskap og en innstilling der man gir absolutt alt for hverandre. Sett utenfra virker det som om Henderson lykkes i alt dette.

Fotball er en lagidrett, og både spillestil og vinnerkultur må bygges i fellesskap. Likevel er det noen som har et ekstra ansvar for å sørge for at forutsetningene ligger til rette for at alle skal kunne bidra på best mulig måte. Det er selvfølgelig Jürgen Klopp som tar ut laget, legger kampplanen og bestemmer hva som skal drilles på treningsfeltet. Men når kampen først er i gang, er det Jordan Henderson som er hans general ute på banen. 

Vi har gitt mye ros til Liverpools fryktinngytende angrepstrio det siste året. De to fantastiske backene får sin velfortjente hyllest i kamp etter kamp. Virgil van Dijk er allment anerkjent som verdens beste midtstopper, og Alisson var selvsagt verdt hver eneste krone. Liverpools midtbane har ikke nødvendigvis fått like mye konfetti og jubelrop, selv om også de har vært helt strålende denne sesongen. Mye takket være den tidligere utskjelte og avskrevne kapteinen. 

Jordan Henderson kommer aldri til å få en finte oppkalt etter seg eller vinne Ballon d’Or. Han kommer aldri til å bli Steven Gerrard. Men han har blitt en kaptein alle Liverpool-supportere kan være stolte av. Jeg tok feil, og jeg innrømmer det gjerne. Jordan Henderson er så absolutt god nok til å lede Liverpool til trofeer. Våren 2019 ble han den femte Liverpool-kapteinen som fikk æren av å løfte Champions League-trofeet. Våren 2020 kommer han til å bli den første Liverpool-kapteinen som løfter ligatrofeet på 30 år. Og det kommer til å være så vanvittig fortjent. 

Retorisk selvmål

«We’re gonna win the league» runget over Anfield. Liverpool spaserer videre mot ligatittelen, og nå tør til og med supporterne å synge det høyt. De kommer til å vinne ligaen, og det kommer til å være veldig fortjent. Manchester United må innse at de er hestehoder bak, både sportslig og når det gjelder klubbdrift. Etter søndagens tap prøvde Ole Gunnar Solskjær så godt han kunne å rose spillernes innsats og bygge håp for fremtiden. Solskjærs problem er at hans egne retoriske selvmål fort kan ødelegge troverdigheten hans.

Det å lede et topplag er ingen enkel oppgave, spesielt hvis du leder en storklubb i motbakke. En trener er klubbledelsens ansikt utad, og må finne seg i å bli holdt ansvarlig for alt som går galt, også de tingene de ikke selv kan kontrollere. Det kan av og til føles urettferdig, men det er en del av pakka man sier ja til når man går inn i en sånn jobb. Solskjær vet enormt godt at hans jobb i Manchester United ikke bare blir vurdert på bakgrunn av det han faktisk presterer på treningsfeltet, de kampplanene han legger og de avgjørelsene han tar fra trenerbenken. Enhver trener vil både oppleve å få ufortjent skryt for andres arbeid, og å få kjeft for ting det egentlig er andre som har ansvaret for. 

I tillegg vet Solskjær ekstremt godt at hans arbeidsgivere ikke kan vurdere prestasjonene hans uforstyrret i ro og fred. Det bildet av ham som skapes i mediene påvirker også hvor lenge han får beholde jobben. Det hjelper ikke å ha et nøye uttenkt langtidsprosjekt hvis du får fyken allerede i startfasen. Tid og tålmodighet er en luksus i fotballen, og mange trenere har nok følt at de fikk sparken på grunn av omstendigheter som var utenfor deres egen kontroll, eller før grepene de jobbet med hadde fått begynne å virke. 

Man kan like det eller ikke, slik har spillereglene blitt. Sportslige resultater er selvfølgelig viktigst, men image har blitt stadig viktigere. Sitater fra pressekonferanser tolkes i det uendelige, og såkalte “mindgames” har for lengst blitt en del av det taktiske spillet i forkant av kampene. Dette er selvfølgelig Solskjær klar over. Derfor satte jeg kaffen i halsen da jeg hørte sitatene hans etter seieren mot Norwich:

«You know, when you play Man City in the Carabao Cup and they put their strongest team out, you know you’ve gone places, it means they respect us, and teams start to respect Man United coming here.

So, I didn’t take that too badly, you know? I took it as a compliment that they came out with their best players.”

Det ble en tung kveld for hjemmepublikumet på Old Trafford da City kom på besøk. (Foto: Scanpix)

Å si noe sånt om en kamp der de tidvis ble grundig rundspilt av byrivalene er hårreisende. Det er å be om å bli latterliggjort, og det burde Solskjær ha skjønt. Kanskje var han så full av adrenalin etter brakseieren mot Norwich at han ikke tenkte seg godt nok om. Man kan snakke om kontekst eller at dette bare er et svar i et lengre intervju. Det hjelper ikke. Som manager i Manchester United kan du bare ikke si dette. 

Implisitt sier han her at Manchester City for tiden er et vanvittig mye bedre fotballag enn Manchester United. Det har han selvsagt rett i, på tross av Solskjærs seier på Etihad før jul. Måten han sier det på er ekstremt lite taktisk, og i beste fall vanvittig naivt.

Alle som følger Premier League vet at det har foregått et maktskifte i engelsk fotball. For ti år siden endte Manchester United på andreplass, ett lite poeng bak Chelsea. Avstanden ned til Manchester City på femteplass var 18 poeng. Liverpool ble til slutt nummer sju. Det har skjedd ekstremt mye siden den gang. De to foregående sesongene har Manchester City satt en helt ny standard. Nå har Liverpool tatt over stafettpinnen, og jeg kan ikke huske sist Liverpool var like store favoritter før en kamp mot Manchester United.

Manchester Uniteds supportere må sitte og se på at Jürgen Klopp og Liverpool har blitt Premier Leagues Kong Midas. Alt de tar i blir til gull, og de har en flyt nå som er så godt som umulig å stoppe. Selv på overgangsmarkedet faller puslespillbrikkene elegant på plass. Før overgangsvinduet i det hele tatt var åpent kunne de annonsere at de hadde sikret seg en av de store åpenbaringene fra høstens Champions League. Mens Manchester United måtte se Erling Braut Haaland gå til Borussia Dortmund, kunne Liverpool presentere Salzburg-kollega Takumi Minamino allerede før vi hadde rukket å pynte juletreet. 

Det er ikke bare ute på banen Liverpool er overlegne. Klubbdriften er milevis foran Manchester United, og på sikt kan det være langt mer avgjørende enn de sportslige prestasjonene denne sesongen. Liverpool er i ferd med å legge grunnlaget for en ny periode med dominans, Manchester United prøver fortsatt å finne ut hvem og hva de skal være etter Sir Alex Ferguson. 

Liverpool er akkurat nå hestehoder foran sine gamle rivaler. (Foto: Scanpix)

Det er mye såret stolthet blant Manchester Uniteds supportere. Ikke bare må de avfinne seg med at de ikke lenger er tittelkandidater. De må også se på at lillebror har tatt over i Manchester, og at den gamle erkerivalen er konger både i Europa og hjemme i England. Du skal aldri undervurdere hvor viktig følelser er i fotballen. 

Det er i denne konteksten Solskjærs sitater blir så skandaløse. Solskjær strødde salt i et allerede gapende sår. Han stilte seg så lagelig til for hogg at det var umulig å ikke svinge øksa. Etter en kamp der Manchester United faktisk vant 4-0 klarte han det kunststykket å invitere hele verden til å latterliggjøre ham. Han sier indirekte at han ikke tar for gitt at de andre storklubbene skal ta dem på alvor lenger. Uansett om det ikke er det han egentlig mente, er det den oppfatningen som sitter igjen som etterlatt inntrykk. I starten fikk Solskjær mye skryt for å kjenne Manchester Uniteds verdier, sjel og historie. Han brukte enormt mye tid på å snakke om gamle bragder og hva som forventes når man er så heldig å få spille for selveste Manchester United. Nettopp derfor burde han forstå hvordan slike sitater blir oppfattet.

Forventningsavklaringer er selvfølgelig viktig. Solskjær kjenner laget sitt og han kjenner motstanderne, han vet veldig godt hvilket nivå de realistisk sett kan konkurrere på. En av hans store utfordringer blir balansegangen mellom å formidle at han har et ungt og uferdig lag som trenger tid, samtidig som han ikke snakker ned sitt eget lag og sin egen tradisjonsrike klubb. Han skal gi supporterne håp, men også realistiske forventninger. Han skal gi omverdenen troa på at han er mannen som kan gjenreise den gamle kjempen, samtidig som han må kjøpe seg tid fordi prosjektet hans fortsatt ikke har fått ferdig grunnmuren engang. Det er en krevende øvelse, men den er ikke umulig. 

Det Solskjær er nødt til å forstå, er at han ikke har råd til denne typen retoriske selvmål. Søndagens tap på Anfield var som forventet, og blir fort glemt. Sitatet om Manchester City derimot, kommer til å henge ved ham i lang tid. De kommer til å påvirke hvordan Solskjær tolkes. Vi så tegn til det allerede etter kampen søndag kveld. Solskjærs små stikk til Mourinho kunne i en annen kontekst fungert veldig godt. Isolert sett er det helt riktig å påpeke den utviklingen som har vært, men nå tolkes den typen uttalelser inn i et narrativ der Solskjær er fornøyd med det middelmådige.

Ifølge blant andre Jonathan Wilson er Ed Woodward en mann som lar seg påvirke av opinionen der ute. I sosiale medier ble Solskjær kjapt beskyldt for å ha taper-mentalitet på grunn av det famøse sitatet om City. Det imaget tåler han ikke, om han virkelig skal få muligheten til å fullføre prosjektet sitt i gamleklubben. 

Pengegaloppen

Fotballklubber er i dag langt mer enn bare fotballag, enten vi liker det eller ikke. Tiden der en fotballklubb først og fremst handlet om lokal tilhørighet er forbi, i hvert fall i de største ligaene. Dagens fotballklubber er globale merkevarer, på jakt etter stadig nye markeder som enda ikke er utnyttet fullt ut. 

For en fotballromantiker kan det gjøre litt vondt å lese den årlige Deloitte-rapporten “Football Money League”, der de går gjennom hvilke fotballklubber som har størst inntekter. Geniale pasninger, perfekte taklinger og nyskapende formasjoner er byttet ut med tall og kalde fakta. Sportslige resultater er her bare et av flere kriterier for å måle suksess, fordi suksess ute på banen genererer inntekter og bygger klubbens merkevare. Når nostalgikeren i meg er ferdig med å surmule, er det likevel mye interessant å ta tak i fra årets rapport. Rapporten tar for seg inntekter i tre hovedkategorier: inntekter fra kampdag, inntekter fra TV-avtaler, og kommersielle inntektskilder, det vil si reklame, sponsorer, salg av klubbeffekter osv. Kjøp og salg av spillere er ikke en del av tallene Deloitte presenterer. 

På lista over de 20 klubbene som hadde størst inntekter er det kun klubber fra de fem største ligaene i Europa. Ikke engang semifinale i Champions League var nok til å løfte Ajax inn blant den økonomiske eliten i fotball-Europa. Som forventet er det Premier League som har flest klubber inne på listen, og hele fem av klubbene på topp ti er engelske. Det er definitivt et tankekors at lag som West Ham og Everton fortsatt har større inntekter enn Napoli, som forrige sesong kom på andreplass i Serie A og spilte både Champions League og Europa League. 

Ajax imponerte i Champions League, men ble slått av Tottenham både på banen og økonomisk (Foto: Scanpix).

Den kanskje viktigste lærdommen fra rapporten, er at klubbene i toppen er langt mindre avhengige av inntekter fra TV-avtaler enn klubbene lenger ned på lista. Napoli er nummer 20 på årets liste, og hele 70 % av inntektene deres kom fra TV-avtaler. Blant de fem klubbene høyest på listen ligger %-andelen på mellom 25 % og 38 %. Dette er viktig fordi det innebærer at disse klubbene klarer å generere store inntekter på andre måter. Det er først og fremst i kategorien kommersielle inntekter den økonomiske eliten virkelig rykker fra hovedfeltet. 

Ifølge Deloitte er ikke dette tilfeldig. De hevder at det kommer til å bli stadig viktigere for klubber å være i stand til å øke de inntektsstrømmene de selv kan kontrollere:

“Til syvende og sist er TV-inntektene imidlertid i høy grad utenfor de individuelle klubbenes kontroll. Med tanke på usikkerheten rundt fremtidig vekst i TV-inntekter, har vi sannsynligvis nådd et vendepunkt i fotballindustrien. For å oppnå større inntektsvekst enn konkurrentene må klubbene skjerpe fokuset på å maksimere de inntektsstrømmene de selv kontrollerer – inntekter fra kampdag og kommersielle inntekter.”

En av klubbene som ifølge Deloitte har forstått dette, er Barcelona. Katalanaerne går forbi erkerival Real Madrid, og topper listen for første gang. Med rapporterte inntekter på 840 millioner euro er de den første klubben noensinne som kommer seg over 800 millioner. I sin strategiske plan 2015-2021 hadde Barcelona et uttalt mål om å i løpet av perioden oppnå årlige inntekter på én milliard euro. Videre skulle klubben konsolidere merkevarens posisjon i prioriterte markeder, samt diversifisere og internasjonalisere inntektskildene sine.

Kampen om det globale markedet har pågått lenge. (Foto: Scanpix)

På mer hverdagslig norsk innebærer det blant annet at klubben har lansert en egen digital plan for det kinesiske markedet, trappet opp tilstedeværelsen i USA og Asia, og jobber målretta med å tiltrekke seg sponsorer og samarbeidspartnere i strategisk viktige markeder. De har også tatt tydelige grep for å få bedre kontroll over sin egen merkevare og salg av lisensierte klubbprodukter. Barca Licensing & Merchandising (BLM) ble opprettet i 2018 for at klubben selv skulle ta seg av salg av offisielle klubbprodukter som drakter, leker, klær osv. Resultatet er at de kommersielle inntektene har økt med 19 %. Ingen klubber hadde høyere kommersielle inntekter enn Barcelona i fjor. Den rent kommersielle inntektsstrømmen hos katalanerne var på hele 383.5 millioner euro, mer enn dobbelt så mye som Tottenham, Juventus og Arsenal. Faktisk var Barcelonas inntekter i denne kategorien høyere enn de totale inntektene til Borussia Dortmund, Atlético Madrid og Inter. 

Det overordnede målet i strategiplanen for 2015-2021 er å “Bli den mest beundrede, elskede og globale sportsinstitusjonen i verden”. Et av de viktige punktene for å nå dette målet er ifølge klubben selv å utvikle merkevaren Barcelona. Det er de godt i gang med. Med egne kontorer i både Hong Kong og New York, sponsorer fra hele verden og et eget Barcelona-museum på den kinesiske ferieøya Hainan er det ingen tvil om at Barcelona satser knallhardt på å bygge en enda større global fanbase. I utgangspunktet høres det helt absurd ut å lage et Barcelona-museum i Kina, men slik har fotballen blitt.

Tiden da Barcelona skilte seg ut ved å ikke ha draktsponsor er definitivt forbi. Selv om det bare er 14 år siden UNICEF fikk æren av å være de første til å pryde fronten på den sagnomsuste drakta, virker det som en evighet siden. Det store spørsmålet er hva denne utviklingen betyr for lokale supportere. Selv om fotballen har blitt global, skal fotballklubber fortsatt prøve å beholde sin lokale identitet. Barcelona er Catalonias flaggskip, og har historisk vært et viktig symbol også utenfor fotballbanen. Slagordet “mer enn en klubb” passer definitivt fortsatt, men sannsynligvis ikke på den måten mannen i Barcelonas gater skulle ønske.

I klubbenes evige jakt på nye markeder og økte inntekter er det lett å miste seg selv. 

Mourinhos mange ansikt

Alle som er interessert i fotball har en mening om Mourinho. Helt siden han første gang ankom London har han vært elsket og hatet. De aller færreste har vært nøytrale til portugiseren, han er en mann som tvinger deg til å ta stilling. Han er toppfotballens frekkas, politiker og ringrev. 

Allerede på sin første pressekonferanse i Chelsea, tilbake i 2004, annonserte han seg som “The Special One”. Eller, det er ikke helt riktig. Han sa aldri “THE special one”, det han sa var at han var “A special one”. Ved første øyekast kan forskjellen kanskje virke liten, men det er noe helt annet å være «spesiell» enn «DEN spesielle». Uansett hva Mourinho sa og mente, var det uttrykket “The Special One” som satte seg, og som har blitt helt definerende for bildet av Mourinho både i media og i fotballverdens kollektive bevissthet. I etterkant tipper jeg Mourinho er godt fornøyd med kallenavnet han fikk, uavhengig av om det var noe han hadde planlagt eller ikke.

Femten år senere er Mourinho tilbake i England. Den nybakte Tottenham-treneren har naturlig nok fått enormt mye oppmerksomhet etter at han kom tilbake til Premier League. Helt siden den sagnomsuste pressekonferansen i 2004 har Mourinho vært en av medienes absolutte favoritter. Er du på jakt etter en overskrift som vekker oppsikt, kan du alltid stole på José. 

I den første perioden i Chelsea var Mourinho et friskt pust i England. Triumfen med underdogen Porto i Champions League hadde allerede gitt ham en litt mystisk aura. Han var en mann som kunne få til det umulige, og han oste av en nesten overmenneskelig selvtillit. Han var en vinner, og han var ikke redd for å vise det.

Mourinho i 2004. (Foto: Scanpix)

Med Mourinho fikk pressekonferanser og managerintervjuer en helt ny dimensjon. Han var en pioner når det gjaldt å utnytte pressekonferansene strategisk til sin egen fordel. I sine glansdager visste Mourinho akkurat hvilke knapper han skulle trykke på for å lede oppmerksomheten dit han selv ønsket. Han kunne være morsom når det var strategisk smart, han klarte å være sjarmerende arrogant og han bygde ofte et verdensbilde der det var “oss mot verden”. Og han var vanvittig flink til å flytte fokus vekk fra ting han ikke ønsket å ha oppmerksomhet rundt. Ofte fungerte han som en lynavleder for spillerne sine, slik at de slapp uheldig oppmerksomhet. 

Ingenting av dette var tilfeldig. I politikken snakker man gjerne om “budskapsdisiplin”. Det handler om å vite ekstremt godt hva som er hovedbudskapet ditt, og klare å holde deg til det uansett hva som skjer og hva du blir spurt om. Her har Mourinho ofte vært ekstremt god. Han vet hvilken historie han skal selge, hvilket inntrykk journalister, spillere, motstandere og supportere bør sitte igjen med etter at de har hørt ham snakke. Slik klarte han å gjøre sitt verdensbilde til fasit. 

Mourinhos mantra har ofte vært at han er en vinner, og en mann som kan lære spillere å vinne. Det var den beskjeden han ga til Frank Lampard og lagkameratene hans i 2004. Og han klarte å overbevise dem om at han faktisk var mannen som skulle gjøre dem til vinnere. Allerede i Mourinhos første sesong ledet han Chelsea til klubbens første seriegull på femti år.  

Mourinho og Lampard opplevde stor suksess sammen i Chelsea. (Foto: Scanpix)

Bildet av seg selv som en vinner er noe Mourinho har vært ekstremt opptatt av å bygge opp under. Det er slik han vil at verden skal oppfatte ham. Det er viktig når han skal inspirere spillere til full lojalitet, og det er sannsynligvis også viktig for hans eget selvbilde. 

Men akkurat som mange politikere, har også han fått erfare at hva du kan si og hvordan du oppfattes påvirkes kraftig av resultatene du leverer. Den arrogansen som var herlig frekk da ting gikk bra, ble fort barnslig, surmulende og hoven når ting ikke gikk veien. Etterhvert mistet Mourinho sin magiske touch. De retoriske krumspringene ble ikke lenger møtt med kneggende latter, skeive flir eller hyllest. I stedet begynte folk å riste oppgitt på hodet. Mourinho var ikke lenger The Special One, men snarere The Grumpy One. I omverdenens øyne hadde José nå blitt en kranglevoren grinebiter som la skylden på alle andre når verden buttet i mot. Han eide ikke lenger sin egen fortelling, og kunne ikke lenger styre hvordan folk oppfattet ham. 

I Manchester United ble situasjonen til slutt helt umulig. Mourinho skapte enormt mye støy rundt klubben, og supporterne var møkk lei. Da han fikk sparken i fjor ble han oppfattet som en skygge av seg selv. En falmende stjerne, en utdatert dinosaur fotballen hadde løpt fra. 

Mourinho har vært på sjarmoffensiven så langt i Tottenham. (Foto: Scanpix)

Da Mourinho dukket opp igjen som Tottenham-trener var han en helt annen mann. Den mugne stemningen fra Old Trafford var som blåst bort, og igjen fikk vi besøk av den sjarmerende Mourinho. Smilende, morsom og, ifølge seg selv, ydmyk. Så langt har han gjort alt riktig utad. Han har hyllet ballgutter, sørget for at en ung debutant fikk matchballen med seg hjem og skrytt av jobben Pochettino gjorde før ham. Det kan godt være det er helt genuint og ekte, men det er også strategisk riktig. Han vet at han har erstattet en manager som for alltid vil ha en helt spesiell plass i Tottenham-familiens hjerter. Han vet han må gjøre en innsats for å endre det bildet som sitter igjen av ham etter den dystre sortien i Manchester. Raushet, ydmykhet og store smil er veien å gå nå, hvis han skal vinne supporterne, spillerne og media over på sin side.

I kveld møter han en av sine tidligere elever til dyst. Mange av Mourinhos tidligere spillere har skrytt ham opp i skyene for det han har betydd for dem og karrieren deres. Frank Lampard er intet unntak. Under Mourinho ble Lampard en av Europas beste midtbanespillere, og Chelseas trener var tidligere i høst helt åpen om hvor mye Mourinho har betydd for ham. Hvis læregutten faktisk slår den gamle mesteren i kveld, er jeg veldig spent på hvilken Mourinho som møter opp etter kamp. 

Antall visninger