TV 2 Play

Runde 2: Familielykke, The Grumpy One og Callum Wilsons soloraid

- av Mina Finstad

I Manchester ble vi servert ekte målfest, og Wales ga oss både tvillingderby og en tur tilbake til fortida. I London brytes forbannelser og spanjoler redder dagen, mens Brighton har blitt Mourinhos nemesis. Callum Wilson er et helt angrep alene, og brasilianske keepere er de nye playmakerne.

Her er 7 ting jeg kommer til å huske fra runde 2:

1. Basketak i Wales

Runden starta i Wales, der Cardiff tok i mot Newcastle til en god gammeldags knokkelkamp. Vi fikk kanskje ikke slepen teknikk og tiki-taka, men for de som liker susende taklinger, knallharde dueller og fotballtennis var dette den perfekte kampen. Samtlige spillere så ut som de hadde tatt for mye Møllers Tran, og gikk inn i hver eneste duell som om livet sto på spill. Selv om kampen endte målløst, var det mer enn nok action. Kenedy skulle vært utvist allerede i første omgang, men slapp utrolig nok unna med bare gult kort. Innbytter Isaac Hayden måtte derimot gå rett i garderoben etter en grisetakling Pondus ville vært stolt av. På overtid kunne Kenedy ha sikra tre poeng med hjem til Newcastle da de fikk straffe, men unggutten krona en elendig kamp med en elendig straffe. Neil Etheridge redda straffe i sin andre kamp på rad, og denne gangen ga strafferedninga også poeng. Tittelen som tidenes beste engelsk-filipinske keeperen kan sannsynligvis allerede innkasseres.

Slaget i Wales ga oss også et historisk øyeblikk. For andre gang i Premier Leagues historie spilte to tvillinger mot hverandre. Murphy-tvillingene er så like at de måtte bruke sko i ulike farger da de spilte sammen i Norwich for at treneren skulle klare å se forskjell på dem. Det bør være langt enklere nå som de spiller for hvert sitt lag. Josh Murphy starta for Cardiff, mens Jacob Murphy var henvist til Newcastle-benken. Men i det 70. minutt kom Jacob inn, og tvillingene rakk å få åtte minutter sammen på bana før Josh ble bytta ut. Kanskje er det best for husfreden at oppgjøret endte 0-0.

2. Ghost Busters!

Augustforbannelsen. 15 kamper og drøyt 1000 minutter tok det. Men alle forbannelser kan brytes, spesielt når man får hjelp av ei raus forsvarsrekke. Å spille seg ut bakfra er den nye vinen, og kan være et vanvittig effektivt grep når det brukes riktig av forsvarsspillere som mestrer det. Og det er beundringsverdig at Fulham kommer til Premier League for å spille på sin måte. Men mot Tottenham så Fulham mer og mer naive ut. Skal man virkelig prøve å spille seg ut bakfra på bortebane mot Tottenham? Svaret i helga var definitivt nei. Gang på gang førte det til farlige balltap langt inne på egen halvdel. Når klareringene i tillegg stort sett gikk rett til en Tottenham-spiller, var det bare et spørsmål om tid for Tottenham utnytta det.

Først sørga Lucas Moura for at hans første mål i Premier League ble en perle av de sjeldne. Så viste Trippier at han virkelig har skrudd til frisparkfoten. Og til slutt fikk endelig Harry Kane sin etterlengtede august-scoring. Det måtte jo komme. Harry Kane har vært en målmaskin i flere år nå, et mareritt for enhver forsvarsspiller og keeper. Mot et hanglende Fulham-forsvar kunne Harry Kane endelig legge all overtro død. Den nybakte pappaen kan definitivt score mål også i august.

Sånn ser det ut når man endelig bryter en forbannelse. (Foto: Scanpix)

3. AuBOMeyang mot den spanske armada

Både Sarri og Emery prøver seg fortsatt fram i London, og lørdag kveld skulle begge forsøke å erobre hovedstaden. Historien om den kampen er også historien om to spisser som så langt har hatt veldig ulik start på sine karrierer i England. Aubameyang tok Arsenal og Premier League med storm, og fikk med seg utrolige 10 mål og 4 målgivende på sine 13 kamper for Arsenal forrige sesong. Morata derimot, scora bare ett ligamål hele vårsesongen. Han har sett ut som en skygge av seg selv, en spiller blotta for selvtillit.

Men i helga var rollene bytta om. Aubameyang bomma på flere vanvittige sjanser, mens Morata både var smart og effektiv da han fikk muligheten. Sammen med sine landsmenn vippa han oppgjøret i de blås retning. Alle tre målscorerne var spanske, og to av tre målgivende pasninger ble sendt fra en spanjol. Pedro har vært fantastisk i de første kampene under Sarri, og hvis Morata endelig finner formen igjen kan det blir flere tapasfester på Stamford Bridge i tida framover.

4. Tale of two cities: Den blå byen

Huddersfield var ett av få lag som klarte å ta poeng på Etihad i fjor. Da hadde Manchester City allerede vunnet serien, og var slappere enn vanlig. I helga var det bånn gass. Og slike kamper minner oss på hvor enorme forskjellene er i Premier League. Selv uten Kevin De Bruyne varter City opp med et spill som er så godt som umulig å forsvare seg mot. Kampen viste også hvorfor Agüero er en av de aller beste spissene som noensinne har spilt i England. Når han er i form, er han umulig å stoppe. I helga satt alt. Bevegelsene, touchene, killerinnstinktet. Og dermed kunne Agüero innkassere sitt niende hattrick i Premier League. Bare Alan Shearer har flere, og ingen blir overraska om den rekorden faller i år. 

Men selv om hele City sprudla og Agüero fikk med seg nok en matchball, var det far og sønn Silva som stjal showet for meg. David Silva spilte sin kamp nummer 250 i Premier League, og hadde med seg en helt spesiell heiagjeng. Sønnen Mateo ble født altfor tidlig, og svevde mellom liv og død på sjukehuset i vinter. Silva tilbragte naturlig nok mye tid med familien mens lagkameratene spilte kamper. Nå er sønnen frisk, og kom ut som maskot i armene til pappa. Kronen på verket kom da David Silva satte inn et nydelig frisparkmål. Twitterkongen Benjamin Mendy utropte Mateo til Man of the Match, og det er vanskelig å være uenig i det.


5. Tale of two cities: Den røde byen

Mens alt er fryd og gammen i den blå delen av Manchester, er det elendig stemning hos de røde. Mourinho har tidligere vært både The Special One og The Happy One, men nå er han definitivt The Grumpy One. Etter kampen var han sarkastisk, frekk, vag og ordknapp.

Sannheten er at Brighton rett og slett var et bedre fotballag på søndag. Brighton var disiplinerte, smarte, hardtarbeidende og modige. De utnytta rommene i Uniteds forsvar, og vant fortjent. Manchester United så ut som de ikke var spesielt interesserte i å spille kampen. Forsvarsspillet var et komplett kaos, og det offensive spillet var totalt planløst. Kroppsspråket til spillere som Martial tyda på at han helst ville være alle andre steder enn på bana. Etter kamp sa Pogba at de ikke hadde hatt riktig innstillingen. Han var heldigvis voksen nok til å også inkludere seg selv, for han så på ingen måte ut som en nybakt verdensmester i den kampen. Det er åpenbart noe som ikke stemmer hos Manchester United. Hvis spillerne sliter med innstillinga så tidlig i sesongen har man seriøse problemer. Det er ikke bra nok. Neste helg får de Tottenham på besøk, og hvis de ikke skjerper seg til den kampen lever Mourinho ekstremt farlig.

6. Callum Wilson One Man Show

Vi må snakke om målet til Callum Wilson. Jeg veit vi bare er i andre serierunde, men den scoringa seiler allerede opp som en av kandidatene til årets mål. I argentinsk stil dansa han seg gjennom Pellegrinis gutter, og satte ballen iskaldt i mål. Det skal egentlig ikke være mulig. Wilson mottok ballen ved midtsirkelen, og var alene mot fem motstandere på West Hams banehalvdel. Hvis to mot én er feigt, er fem mot én blodig urettferdig. Men Wilson så ikke ut som han plagdes nevneverdig med det, og brukte West Ham-spillerne som rundingsbøyer. Det er selvsagt mye å utsette på West Ham-forsvarerne i den situasjonen. De rygger og rygger, og blir altfor passive. Men i stedet for å slakte West Ham, velger jeg å nyte Wilsons prestasjon. Det er vakkert. Det er imponerende. Det er fotball på sitt aller morsomste. Måten han drar seg forbi Balbuena på er så lekkert at jeg allerede har sett det i reprise minst tjue ganger.

7. De nye playmakerne

Siste punkt fra runde to er de nye playmakerne. Det snakkes opp og i mente om keepere som er gode med ballen i beina og er gode til å sette i gang angrep. Denne runden så vi hvorfor. Manchester City scora sitt første mål takket være et perfekt utspill fra Ederson. Det er ikke ofte keepere får assist, men denne sesongen kan vi få flere eksempler på det. Mandag kveld traff Alisson på 21 av 23 pasninger. Han fant medspillerne sine over hele bana, både med korte og kjappe pasninger i forsvarsfireren, og lange oppspill helt opp mot motstanderens sekstenmeter. Alisson er ikke bare en vanvittig solid keeper, han gir også Liverpool en ny dimensjon offensivt. Med de kontringsspillerneLiverpool har, er det bare et spørsmål om tid før Alisson kopierer landsmann Ederson og får sin første assist.

Kjerringa mot strømmen

- av Mina Finstad

Det mest sensasjonelle på årets Deadline Day var ikke en av de mange overgangene. Den største sensasjonen var overgangen som aldri skjedde. For første gang siden overgangsvinduet ble innført, har en klubb i Premier League ikke signert en eneste spiller. Tottenham har satsa skyhøyt på at troppen de allerede har er god nok. Sparer Spurs seg til fant, eller kan de starte en ny trend?

Da jeg var yngre var “Alle de andre får lov!” et hyppig brukt argument i heimen. Men uansett hvor iherdig jeg påpekte denne urettferdigheten, insisterte muttern på at det at alle andre gjør det ikke nødvendigvis betyr at det er riktig. Etter overgangsvinduet i sommer, minner Tottenham-ledelsen meg om muttern. Det er ikke noe poeng å kjøpe spillere bare for å kjøpe, har vært Pochettinos mantra etter at det ble klart at Tottenham-supporterne må bli igjen hjemme mens alle andre får dra på fest. 

Vi er mange som er lei pengegaloppen i fotballen. Inflasjonen i prisene på fotballspillere minner om mellomkrigstida da man måtte ha en trillebår med penger for å få kjøpt seg et brød. Da PSG betalte utkjøpsklausulen til Neymar frykta jeg at det markerte en ny æra i fotballen. Prisen for verdens dyreste spiller mer enn dobla seg, og lønningene skyter stadig i været. Det siste året har rekorden for dyreste forsvarsspiller røket, og i sommer har først Alisson og så Kepa blitt verdens dyreste keepere.

Men selv om vi har fått noen monsteroverganger, kan prisøkningene også få konsekvenser som peker i en annen retning. Samboeren min er samfunnsøkonom og fotballidiot, så overgangsmarked og fotballøkonomi er ofte tema rundt middagsbordet. Han har to interessante poeng når det gjelder dynamikken i markedet.

Da PSG sprengte banken for Neymar, frykta jeg at fotballøkonomien var i ferd med å spinne helt ut av kontroll. (Foto: Scanpix)

For det første: Klubbenes verdsettelse av spillere bør ikke ha endra seg så vanvittig mye post Neymar. Sportslig gir spillerne samme gevinst, inntektene og budsjettrammene i klubbene er stort sett de samme. Men både selgende og kjøpende klubb har fått økte forventninger til hva en spiller skal koste. Selgende klubb vil ikke selge under forventa pris, og da blir det ofte ikke verdt det for kjøpende klubb. Det er ikke rom i budsjettet, man kan ikke ta en så stor sjanse.

For det andre: Det enorme prishoppet skaper usikkerhet om hva som er riktig prisnivå. Det er vanskelig å vite om man gjør et røverkjøp eller blir flådd, et godt salg eller en kjempetabbe. Da er det lett å forholde seg rolig, og vanskelig å få til en handel. Det kan være gode argumenter for å sitte stille i båten for å se hvor prisnivået stabiliserer seg. Kanskje er det dette som er utslagsgivende for shoppestoppen i Tottenham. I et usikkert marked har Tottenham nå satsa alt på at Pochettino kan fortsette å utvikle de spillerne han allerede har.

Etter at Pochettino kom til Tottenham i 2014, har han imponert voldsomt. I knallhard konkurranse med klubber som har langt mer å rutte med, har Pochettino klart å bygge et lag som har etablert seg i topp fire i England. Og de vinner mens de spiller fantastisk fotball. De underholder supporterne, og har fått fram spillere som hylles av en hel verden. Pochettino har klart å beholde de viktigste stjernene sine på tross av at de kunne gått til andre klubber og både tjent mer og hatt større sjanse for å vinne trofeer. Argentineren har med flid og møye bygd et lag som både kan begeistre og konkurrere med de aller beste. Kontinuitet og utvikling har vært slagordet. Når vi ser på dagens Tottenham-lag, er det slående hvor mange av dem som har vært i klubben i minimum tre år. Av spillere som har kommet inn etter 2015 er det få som har klart å etablere seg i førsteelleveren.

Det sies at det aller viktigste i sommer var å beholde de beste spillerne, som Harry Kane og Christian Eriksen. Og selvsagt er det enormt viktig for Tottenham at de blir i klubben. Men hvor lenge blir de? Hvor lenge er de fornøyd med å spille artig fotball sammen med lagkamerater de kjenner godt? Når vil Pochettino måtte innse at “hit, men ikke lenger”? For supportere som ikke har opplevd å vinne et trofé siden ligacupen i 07/08-sesongen holder det ikke å “bare” sikre topp fire. Forventningene er høyere, samtidig som konkurransen blir tøffere. Lagene rundt ruster opp, mens Pochettino skal prøve å skvise enda mer ut av det laget han allerede har.

Gjengen holder fortsatt sammen. Men hvor lenge vil det vare? (Foto: Scanpix)

Selv sier Pochettino at klubben har tatt en modig avgjørelse. De har valgt å beholde de beste spillerne og beholde troppen. Han understreker at de bygger både treningsanlegg og ny stadion. En stadion som selvfølgelig er en enorm investering som binder opp mye av budsjettet. Og igjen er vi tilbake til det faktum at Tottenham ikke har de samme økonomiske musklene som de andre storklubbene i England. I vår sa Pochettino at han allerede hadde sett seg ut spillere som kunne komme inn og styrke laget. Samtidig påpekte han at markedet gjør det vanskelig for en klubb som ikke har den samme pengesekken som konkurrentene. 

Argentineren har tidligere snakka åpent om problemene man kan få hvis man kjøper spillere man ikke trenger. Ifølge argentineren er det bedre å ha en spiller fra akademiet på benken enn å ha en nysignering som benkesliter. Derfor vil han heller gi ungdommen sjansen enn å kjøpe spillere som ikke direkte kan tilføre laget noe. Han har også forklart at jo mer definert spillestilen din er, jo vanskeligere er det å hente spillere. Du trenger spillere som kan gi deg akkurat det du mangler for den stilen du vil bruke, og da blir du med en gang mindre fleksibel på overgangsmarkedet. Om du ikke får tak i en spiller med akkurat de egenskapene du trenger, er det like greit å legge igjen mastercardet hjemme.

Selv om man er enig i dette, og aksepterer at stadionbygging og et usikkert marked gjør at Tottenham ikke har økonomi til å gjøre bomkjøp, er det likevel to ting som er vanskelig å begripe. Det ene er at Tottenham ikke har klart å selge spillere som åpenbart ikke har en framtid i klubben. Vincent Janssen er fortsatt Tottenham-spiller, selv om han er milevis unna å ha en plass i Pochettinos lag. Når du allerede har en full tropp, er det vanskeligere å hente nye spillere. Problemet er at Tottenham ikke klarer å kvitte seg med spillere de ikke trenger. Det er aldri et sunnhetstegn å bli sittende igjen med spillere som ikke har noen framtid i klubben. Spillere kan fortsatt forsvinne ut av England, men det er for seint å investere de inntektene i nye spillere. 

Det som også er vanskelig å forstå, er at Tottenham ikke gjorde EN ENESTE signering. Jeg kan forstå at de ikke fant eller hadde råd til spillere som kunne gå rett inn i førstelaget og heve det. At prisene i overgangsmarkedet akkurat nå er så oppblåst at man kan ende opp med å betale altfor mye. At Tottenham ikke kan risikere dyre bomkjøp på samme måte som enkelte andre klubber kan. Men om Tottenham skal fortsette å menge seg med de store gutta, må de signere smartere enn dem. De kan ikke matche Manchester City økonomisk. De kan ikke tilby de samme lønningene. Men de kan hente spillere for framtida. Om de ikke fant spillere som kan styrke laget allerede nå, kunne de funnet spillere som kan være en del av Tottenhams framtid. Spillere som kunne overtatt plassen til Vincent Janssen og co i troppen, og som Pochettino kunne forme til en plass i laget på sikt. Talent på aller øverste hylle er dyrt. Men talent i mindre kjente klubber og mindre kjente ligaer kan man få til en overkommelig pris.

Tottenham har mye å bevise denne sesongen. Det er mulig at Pochettino har rett når han sier de har vært modige. Det overrasker meg ikke om han egentlig er fly forbanna, men må gjøre gode miner til slett spill foran kameraene. Hvis de ikke lykkes i år, risikerer de å miste både sine beste spillere og supporternes tålmodighet. Hvis de lykkes, kan de bli trendsettere. I et marked der prisene er spinnville, trenger vi kanskje noen som sier at nok er nok. Spørsmålet er hva Tottenham ender opp med å betale for å være kjerringa mot strømmen.

 

Runde 1: Uventede helter, business as usual og gamle flammer som gjenforenes

- av Mina Finstad

Premier League er i gang, og på mange måter er alt som det pleier å være. Det er som om vi aldri har hatt noen pause. Som om sommeren og VM bare var en drøm. Det lyseblå Manchester-toget dundrer videre, det samme gjør Salah og resten av Liverpools angrepsrekke. Richarlison er tilbake hos Marco Silva, Manchester United vinner med ett mål og hos Tottenham finner vi den samme gamle gjengen. Men selv om Premier League starter hjemmekoselig og fint, er det mer enn nok å ta tak i fra den første runden.

Her kommer sju ting jeg bet meg merke i:

1. Luke Shawshank Redemption

Da Luke Shaw gikk fra Southampton til Manchester United for fire år siden var han et av Englands største talenter. Siden den gang har det bare gått nedover, med lange skadeavbrekk og lite spilletid. Han har blitt avskrevet, utskjelt og latterliggjort. Mourinho har ikke vært nådig med sin unge disippel, og unggutten har måttet tåle krass kritikk. Men på fredag skjedde det et lite mirakel på Old Trafford. I sin seniorkamp nummer 141 kom Luke Shaws aller første scoring. En scoring hele fotballverden unner ham. Det er lett å glemme at Shaw bare er 23 år gammel. Kanskje kan fredagens kamp gi ham en ny vår. Kanskje var dette akkurat det han trengte for å få ut det potensiale vi alle vet bor i ham.

2. Kaptein Paul 

Paul Pogba kom ikke bare tilbake fra Russland som verdensmester. Han kom også tilbake fra Russland som en leder. Både på bana, i garderoben og under feiringa hjemme i Frankrike har han stått fram som en av de virkelige lederne i det franske laget. Det var derfor mange av oss som lurte på om han kunne overføre dette til klubblaget. På fredag kom han ut på Old Trafford med kapteinsbindet. Og da Manchester United fikk straffe tre minutter inn i den nye sesongen, ga Pogba tydelig beskjed om at han er fus. Alexis Sánchez måtte pent rusle vekk fra straffemerket. Men selv om Pogba starta sesongen med både scoring og kapteinsbind, går det fortsatt rykter om at det er brann i rosenes leir. Forholdet mellom Pogba og Mourinho har blitt diskutert opp og ned og i mente, og Pogba gjorde lite for å dempe ryktene etter kamp.

Richarlison setter inn sitt andre mål for dagen. (Foto: Scanpix)

3. Love you can’t defend

Vi har snakket om det i ukesvis. Richarlison er tilbake hos Marco Silva. Av og til finner to mennesker sammen på en måte som skaper ren magi. Av og til virker det som om to mennesker bare er skapt for hverandre. At de hører sammen. Slik er det med Richarlison og Marco Silva. I fjor høst så Richarlison ut til å bli en av de nye stjernene i Premier League, men da Marco Silva forlot Watford i januar sa det bråstopp for den unge brasilianeren. Alle Richarlisons mål og målgivende forrige sesong kom i den perioden Marco Silva hadde ansvaret på sidelinja. Nå er de to turtelduene gjenforent i Everton, og da spretter ballen endelig riktig vei igjen. Richarlison sa etter kampen at Marco Silva er som en far for ham, og har tidligere sagt at han er en av verdens beste trenere. Everton-supportere bør håpe på at den faderlige kjærligheten kan løfte Richarlison og Everton til nye høyder denne sesongen.

4. New kids on the block

Chelsea er et av lagene jeg er mest spent på denne sesongen. De av oss som også følger italiensk fotball, har latt oss begeistre av Sarriball i Napoli og Empoli. Den tidligere bankmannen er eksentrisk, kontroversiell og har en fotballfilosofi det er utrolig lett å forelske seg i. Men vil det fungere utenfor Italia? Hvor fort kan man få et lag til å gå fra Conte-fotball til Sarriball? Det er selvsagt altfor tidlig å konkludere, men med seg fra Italia har Sarri en viktig ingrediens for å få overgangen til å flyte best mulig: Jorginho. Jorginho var helt sentral i Sarris system i Napoli. Da Sarri satte kursen for England ble den brasilansk-italienske midtbanegeneralen med på lasset. Det er ikke bare bare å være håndplukka av den nye treneren. Fallhøyden er stor. Men Jorginho viste denne helga at han ikke lar seg affisere av den slags. Han gikk fram da Chelsea fikk straffe, og satte straffen like iskaldt som en napolitansk mafioso.

5. Målfesten fortsetter

Det mestscorende lagene i fjor var selvfølgelig Manchester City med 106 mål, men Liverpool kom på en respektabel andreplass med sine 84 scoringer. Og er det et lag som virkelig har fått føle effekten av Liverpools angrepsarsenal er det West Ham. For fjerde gang på rad måtte de plukke fire baller ut av nettet i møte med Klopps gutter. Salah fortsatte der han slapp forrige sesong, og Mané satte to. Naby Keita viste at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves, og hadde en imponerende debut. Til slutt fikk Liverpool-supporterne også gjensyn med en gammel kjenning og en feiring som tidligere gikk som en farsott på Merseyside. I det 87. minutt kom Daniel Sturridge inn som innbytter. Med sin første touch på ballen satte han inn 4-0. Livet har ikke bare vært lett for Sturridge etter at han satte fyr på Liverpool sammen med Suarez og Sterling i 2013/2014-sesongen. En skadeliste lang som et vondt år har gjort at Sturridge har blitt forbigått både på klubblaget og landslaget. Det blir nok ikke mange kamper fra start i år heller, men med scoring i sesongpremieren er smilet og dansen tilbake.

Gutta er tilbake på jobb. (Foto: Scanpix)

6. Shark Team

I fjor måtte Mendy slå i hjel tiden som SoMe-ekspert, klassens klovn og influencer. I går var han på plass på bana igjen, og feira det med to målgivende pasninger. Sammen med resten av Peps disipler ga han Unai Emery et ublidt møte med Premier League. Arsenal viste at de fortsatt har en lang vei å gå før de kan spise kirsebær med de store gutta, mens Manchester City ikke ser ut til å ville hvile på laubærene. Bernardo Silva viste hvorfor Guardiola har rost ham opp i skyene før sesongstart, og Raheem Sterling var definitivt tilbake i kjent stil etter VM-pausa. Og Mendy må nok belage seg på å bruke mindre tid på sosiale medier i tida framover. Peps sitater etter kamp var temmelig tydelige:

«Mendy er Mendy. Noen ganger vil vi drepe ham, og andre ganger tenker du wow, for en spiller vi har. Han gir oss energi. Mendy har mange ting han må forbedre, og forhåpentligvis kan vi overbevise ham om å legge vekk sosiale medier litt og forbedre et par ting.»

7. Norske briller

Joshua King har allerede etablert seg som en nøkkelspiller for Bournemouth og Eddie Howe. Alexander Sørloth må finne seg i å være bak Christian Benteke i spisskøen hos Roy Hodgson, men fikk et innhopp mot slutten. I tillegg fikk vi to nye debutanter i helga. Stefan Johansen må belage seg på mindre spilletid etter Fulhams shoppingrunde i sommer, men fikk ti minutter på tampen i the Brede Hangeland Derby. I Southampton jobber Mohamed Elyounoussi med å finne seg til rette i et nytt land og en ny klubb, og kom inn rett før det var spilt en time. I likhet med større og mer etablerte stjerner klarte han ikke å bryte ned Burnley-forsvaret, men får skryt av trener Mark Hughes. Det blir spennende å se om Moi er med fra start når Southampton besøker Everton på lørdag.

Én runde er spilt, 37 runder gjenstår. Det er alltid en deilig følelse å være helt i starten av en ny sesong. Alt kan skje, ingenting er avgjort. Nye helter skal vinne supporternes hjerter, trenere vil komme og gå. Spillere skal avskrives og genierklæres, lag skal dømmes til nedrykk og gjenoppstå som fønikser. Galskapen er i gang. Velkommen tilbake!

Den uvurderlige hakkekyllingen

- av Mina Finstad

England har kommet lenger i VM enn de fleste engelskmenn hadde våga å håpe på før mesterskapet starta. I kveld kan de sikre seg sin første VM-finale siden de vant på hjemmebane i 1966. Men selv om laget hylles på balløya, er det en spiller som fortsatt må tåle store doser kritikk: Raheem Sterling.

Å henge ut Sterling har lenge vært en folkesport i England. Enkelte medier ser ut til å ha bestemt seg for å “ta” Sterling ved enhver anledning. Han har blitt kalt grådig, rotte, idiot, dårlig forbilde og umoralsk. Han har fått kritikk for alt fra å ikke vaske bilen sin til å skaffe seg en tatovering som hedrer den avdøde faren hans. Når han kjører dyre biler er det feil. Når han handler på billige butikker er det feil. Når han flyr med et lavprisselskap er det feil. Når han leier privatfly er det feil. Uansett hva han gjør blir han hengt ut. Jeg er sikker på at om Sterling hadde donert halvparten av inntektene sine til veldedighet, hadde han fått kritikk for å ikke gi mer eller for å velge feil formål.

Før VM valgte Sterling å slå tilbake. Han fortalte sin historie i The Players Tribune. Det er en sterk historie. Det er historien om en liten gutt på Jamaica som fikk livet snudd på hodet da han var to år. Faren ble drept, og mora bestemte seg for å dra til England for å få seg en utdanning som kunne gi barna et bedre liv. Raheem kom etter da han var fem år, og måtte vende seg til et helt nytt land og en helt ny kultur. Han beskriver hvordan han og søstra sto opp klokka fem om morgenen for å hjelpe mora med å vaske hotellrom. Han forteller hvordan storesøstra etter hvert fikk i oppgave å bli med ham til trening hver dag, fordi mora ikke ville la ham dra alene. Hvordan mora og søstra ofra seg for at han skulle lykkes. De fleste unge gutter som får sjansen i Liverpool drømmer først og fremst om å bli stjerner. Raheem Sterling drømte om å spille seg til en kontrakt som gjorde at han kunne sikre mora og søstra økonomisk. Han beskriver det som det beste øyeblikket i livet da han endelig kunne kjøpe et hus til mora. Men selv da måtte han tåle kritikk, fordi vasken på badet var for fancy.

BBC lar seerne gi sine vurderinger av spillerne på nett, og Sterling har den aller laveste gjennomsnittsrangeringa av Englands spillere. Han har fortsatt ikke scora i VM, og etter at han bomma på store sjanser mot Sverige fråtsa twitter-trollene igjen i memer og utskjellinger av 23-åringen. Men har Raheem Sterling virkelig vært dårlig for England? Har han gjort seg fortjent til bunnplassen på rankingene? Er han en bortskjemt stjerne som ikke leverer når hjemlandet trenger ham?

Svaret er enkelt og greit nei. Raheem Sterling har vært fantastisk. Og han har vært en av Englands viktigste og beste spillere. Nå har både Southgate, lagkameratene og flere av Englands tidligere stjerner gått ut for å ta Sterling i forsvar. Med god grunn.

Southgate takker Sterling for innsatsen etter kampen mot Sverige. (Foto: Scanpix)

Det er åpenbart at Sterling burde vært mer effektiv foran mål, men rollens hans i landslaget handler om langt mer enn å score. Selv om det er andre som får æren av å score målene, er Sterling helt avgjørende for at de i det hele tatt får sjansen. Bevegelsene og løpene hans skaper ubalanse i motstandernes forsvar, og skaper rom for de andre spillerne. Han jobber beinhardt, slår smarte pasninger og bruker farta si til å gi England overtaket de trenger for å vinne kamper. Gareth Southgate er tydelig på hvor viktig Sterling er for England:

«Jeg mener Raheem har vært fundamentalt viktig for måten vi har spilt på: måten han beveger seg på, posisjoneringa hans, hvordan han presser med ballen, arbeidsinnsatsen han legger ned for laget, hvordan han skaffer oss frispark og cornere, farten hans som strekker laget»

Det er ikke uten grunn at Kroatias trener trakk fram Sterling som en av Englands store styrker. Zlatko Dalic vet hva City-stjerna er god for. Hvis Raheem Sterling endelig får sin VM-scoring i kveld, vil det være ekstremt fortjent. Det vil være kronen på verket i en sterk turnering, der han har jobba beinhardt for England. Det vil være en lærepenge for alle kritikerne på nett som henger seg opp i en misbrukt sjanse, og totalt ignorerer prestasjonen som gjorde at han kom seg til sjansen.

Men om han går målløs av bana også i kveld, betyr ikke det at han har mislykkes. Sterling bør måles på mer enn scoringer og assists. I kveld kommer jeg først og fremst til å følge med på hvordan han beveger seg. Hvordan han sniker seg inn bak Kroatias forsvar. Hvordan han bidrar i presset når England ikke har ball, og hvordan han skaper rom for resten av Englands offensive spillere. Han er kanskje ikke like målfarlig for England som han har vært for Manchester City denne sesongen. Han er kanskje en hakkekylling på twitter og i engelske tabloider. Men for Southgate og det engelske laget er den jobben han gjør helt uvurderlig.

Skolegutten som tok fotballverden med storm

- av Mina Finstad

I kveld spiller Frankrike semifinale i VM. Mannen som skal lede forsvarsrekka er Raphaël Varane, i sitt andre VM for Frankrike. Og når man ser Varane dominere i VM, er det lett å glemme at han bare er 25 år gammel. Han har allerede oppnådd mer enn de fleste fotballspillere kan drømme om i løpet av en hel karriere. De aller færreste toppspillere får oppleve å vinne Champions League mer enn én gang. Varane har alt vunnet Europas gjeveste turnering fire ganger. Det er helt vanvittig.

De fleste midtstoppere som får være med til VM i en alder av 21 år er først og fremst med som læregutter. Men Varane var alt annet enn læregutt og benkesliter i Brasil for fire år siden. Han var en sentral brikke i et Frankrike som tok seg helt til kvartfinalen, og var en viktig grunn til at Les Bleus bare slapp inn tre mål på sine fem kamper. Han var nok en gang beviset på mantraet “er du god nok, er du gammel nok”. Varane har vært god nok helt siden han var tenåring.

Det var en grunn til at Zinedine Zidane gjorde alt han kunne for å snappe ham opp rett foran nesa til Sir Alex Ferguson i 2011. Selv om han bare hadde spilt én sesong på seniornivå med Lens, ble den da 18 år gamle Varane omtalt som et av Europas største talenter. Men på tross av at han var i ferd med å ta avgjørelser som skulle forme resten av fotballkarriera, var ikke unge Varane villig til å ofre utdanninga si av den grunn. Han var opptatt med å lese til eksamen, og prøvde å konsentrere seg midt i alle ryktene om mulige overganger til større klubber. Plutselig ringte telefonen. I andre enden var Zidane, kanskje Frankrikes største spiller noensinne. Det tok litt tid før Varane innså at det faktisk var Zidane, som ringte for å overbevise ham om å komme til Real Madrid. Det er ikke lett å vite hva man skal si når en nasjonal legende slår på tråden. Varane valgte å gå for “Ok, jeg er litt opptatt akkurat nå. Kan du ringe tilbake senere”.

Varane imponerte stort da han fikk sjansen for barndomsklubben Lens som 17-åring. (Foto: Scanpix)

Kort tid senere hadde Varane både gjort unna eksamenene sine og signert for Real Madrid. Sju år etter den skjebnesvangre telefonsamtalen har han blitt en nøkkelspiller for Real Madrid, og har spilt godt over 200 kamper i den hvite drakta.

Noe av det som går igjen når trenere og spillere snakker om Varane, er hvor moden han var allerede som tenåring. Han beskrives som intelligent og lærevillig, både på fotballbana og i livet ellers. Alltid interessert i å forbedre seg, alltid bevisst på hvilke egenskaper han har og hvilke han må utvikle videre. Alltid klar for å legge inn den ekstra innsatsen som trengs for å bli bedre, nå det neste steget. Han ble omtalt som en av verdens beste forsvarsspillere allerede da han var tjue, og har levd med enorme forventinger helt siden han var tenåring. Da han skulle spille i sitt første VM for fire år siden, annonserte José Mourinho ham som verdens beste midtstopper. No pressure, kid. Men du blir ikke førstevalg på midtstopperplassen i Real Madrid hvis du ikke takler press. Varane spilte fantastisk, og ble kåra til en av VMs beste unge spillere.

Varane har alle egenskapene som skal til for å bli en VM-vinnende midtstopper. Han er rask, fysisk sterk og elegant. Han leser spillet godt, og er fantastisk god med ballen i beina. Han setter i gang angrep med smarte pasninger, og mot Uruguay viste han også hvor farlig han kan være på dødball. Selv om Frankrike har offensive superstjerner, var det Varane som sendte Les Bleus i ledelsen.  Ifølge midtstopperen var det målet på ingen måte tilfeldig:

“Jeg sa til Antoine at han skulle gjøre en liten finte, og så slå ballen akkurat ved straffemerket. Dette er noe vi har øvd på på trening.”

Øvelse gjør mester, og innøvde frispark kan fort gi scoring og VM-jubel. (Foto: Scanpix)

Nå skal han møte en av spillerne han selv sier er vanskeligst å spille mot. Varane har beskrevet Lukaku som verdens sterkeste spiss, og har innrømt at han foretrekker å møte raske spisser i stedet for de som er ekstremt sterke fysisk.

Skal Frankrike klare å slå Belgia i kveld, hviler mye av ansvaret på skuldrene til Varane. 25-åringen er eldstemann i Frankrikes forsvarsrekke, og har vokst fram som den naturlige forsvarssjefen. Han er en sjenert og stille type ellers, men på bana er han i ferd med å utvikle seg til en ekte leder. Stødig, selvsikker og fokusert. I semifinalen skal han prøve å stoppe spillere som Lukaku, Hazard og De Bruyne. Spillere som har for vane å seile forbi selv de mest erfarne forsvarsspillere. Det er en enorm oppgave, men Varane har vist at han er klar. Den unge gutten som signerte for Real Madrid dagen før han tok eksamen i filosofi har blitt voksen. Etter å gjort det til en vane å spille Champions League-finaler kan han i dag sikre seg sin aller første VM-finale.

Helter, syndebukker og marginer

- av Mina Finstad

Kvartfinaler i VM. Åtte lag som kun er to kamper unna en sjanse til å heve VM-trofeet. Og for noen kvartfinaler vi fikk! Nye helter, nye syndebukker og kamper som ble avgjort av ørsmå marginer.

Uruguay mot Frankrike

En sønderknust Giménez hjelpes opp av lagkameratene. (Foto: Scanpix)

Uruguay er at av lagene som virkelig har imponert i VM. De har vært bunnsolide i forsvar, og har to superspisser på topp som også bidrar defensivt når det trengs. I kvartfinalen mangla en av dem. Luis Suarez og Edinson Cavani har utvikla et fantastisk samspill. Mot Frankrike ble savnet etter Cavani for stort. Dynamikken offensivt forsvant. I tillegg ble Cavanis fravær skjebnesvangert også defensivt. Frankrike får frispark. Griezmann gjør et lurt stopp i tilløpet. Varane stiger opp i det rommet Cavani pleier å dekke på dødball. Erstatter Christian Stuani havner på feil side i duellen. Uruguay ligger under for første gang i mesterskapet.

I andre omgang blir vondt til verre. Griezmann fyrer av et skudd. Muslera, sisteskansen som har vært så trygg tidligere i mesterskapet, gjør en kjempetabbe. Han slår ballen i eget mål, og med det besegler han Uruguays VM-skjebne. José Giménez begynner å gråte allerede før kampen er over. Så vondt og fortvilende kan det være å ryke ut av en kvartfinale i VM. Óscar Tabárez har sannsynligvis leda Uruguay i sin siste VM-kamp. 71-åringen er en av VMs mest fascinerende trenere, et unikum og en legende. Men med Cavani ute og en keeperbrøler ble veien til semifinale for tøff.

Brasil mot Belgia

Belgia feirer, Neymar fortviler. (Foto: Scanpix)

Dette var mesterskapet Brasil SKULLE vinne. De var favoritter før turneringa starta. Og da Tyskland og Spania røk ut, ble favorittstemplet enda større. Dette skulle være revansjen for ydmykelsen på hjemmebane. I 2014 måtte de klare seg uten Neymar i semifinalen. Nå skulle Neymar lede dem til suksess. Men marginene var ikke på Brasils side, og Neymar klarte ikke å leve opp til forventningene. Fernandinho kom inn som erstatter for Casemiro. Og etter 13 minutter satte han ballen i eget mål. Et drøyt kvarter senere viste Lukaku at han kan mye mer enn å være targetspiss. Med kraft og vilje satte han i gang en fantastisk kontring som endte hos De Bruyne. 2-0 til pause.

Brasil hadde mer enn nok sjanser i andre omgang. Innbytter Renato Augusto reduserte med et hodestøt, men etter det var det stopp. Ballen ville bare ikke i mål. I løpet av kampen hadde Brasil 27 avslutninger. Belgia hadde åtte. Neymar ble mer og mer frustrert. Etter hvert så det ut som Brasil hadde gjort seg for avhengige av Neymar. Alt skulle gjennom ham, og han gikk seg fast gang på gang. Ingen spillere mista ballen mer enn Neymar i den kampen. Han kunne ha blitt stjerna som tok Brasil til VM-gull. I stedet blir dette mesterskapet der Neymar først og fremst huskes for filming, rulling og sutring.

Sverige mot England

Andreas Granqvist har gitt alt for Sverige i VM. (Foto: Scanpix)

Til slutt ble overmakten for stor, selv for våre tapre naboer. Men historien om denne kvartfinalen, er historien om to usannsynlige helter. For det var ikke Harry Kane, Dele Alli eller Raheem Sterling som endelig klarte å bryte ned det svenske forsvaret. Det var Leicesters Harry Maguire. Da Maguire fikk landslagsdebuten sin i fjor høst, måtte Southgate overbevise ham om at han var god nok. Kvartfinalen mot Sverige var bare hans tiende landskamp. Og målet var hans første landslagsmål. Nå hylles han hjemme i England, og har blitt en av nasjonens nye helter.

Selv om Sveriges VM-eventyr er over, er det ingen grunn til å henge med hode for Andreas Granqvist. Han fikk oppgava de fleste regna som umulig: å fylle tomrommet etter Zlatan. Og på mange måter er Granqvist symbolet på det nye Sverige, et liv etter Zlatan. Kapteinsbindet gikk fra den frittalende og sagnomsuste superspissen til den trofaste og jordnære midtstopperen. Og det var akkurat det Sverige trengte. Granqvist har vært enorm i VM. Han har vært en ekte leder, han har gitt alt for laget og han har vært helt avgjørende for Sveriges suksess. Det ble ingen semifinale, men han kan reise hjem til sin nyfødte datter vel vitende om at han ga absolutt alt han hadde og litt til.

Russland mot Kroatia

Luka Modric skyter – Akinfeev redder… nesten. (Foto: Scanpix)

Før VM begynte var det få som hadde store forventninger til vertsnasjonen. Da det ble klart at de skulle møte Spania i åttedelsfinalen, regna de fleste med at VM var over for deres del. Men Russland ga seg aldri, og har hatt marginene på sin side. De har hatt en vanvittig uttelling på sjansene sine, og jobba knallhardt. Det gikk nesten mot Kroatia også. Kroatia var det beste laget, men Russland ga seg aldri. Da Vida krangla inn 2-1 i ekstraomgangene, virka det som om kampen var over. Så sendte Mario Fernandes Russland til himmels da han utligna i det 115. minutt. Hans aller første landslagsmål kunne bli hans aller viktigste.

Men i straffekonken fikk vi påminnelsen om at veien fra helt til syndebukk er kort i fotballen. Da Mario Fernandes gikk fram for å ta sin straffe, holdt hele Russland pusten. Brasilianeren som ble russisk for to år siden kunne sikre seg legendestatus i sitt nye hjemland. I stedet tok han kampens dårligste straffe. Han fikk et elendig treff, og ballen trilla utenfor mål. Så gikk Luka Modric fram. Kapteinen som har drømt om å leve opp til de kroatiske heltene fra 1998. Denne gangen var marginene på Kroatias side. Akinfeev, helten mot Spania, får en hånd på ballen. Ballen går så i stolpen, før den sniker seg inn ved motsatt stolpe. Ørsmå marginer er forskjellen på himmel og helvete, forskjell på semifinale og VM-exit. Det hjalp ikke at Russland satte sinne to neste straffer. Ivan Rakitic sendte vertsnasjonen ut av VM, og ble Kroatias matchvinner for andre kamp på rad. 

VM er over for Uruguay, Brasil, Sverige og Russland. Nå venter to vanvittige deilige semifinaler. Frankrike mot Belgia. England mot Kroatia. Det er bare å spenne seg fast og nyte innspurten i dette vidunderlige mesterskapet.

 

Supertalent mot superveteran

- av Mina Finstad

Kvartfinale i VM. Åtte lag skal bli til fire, og i den aller første kvartfinalen møtes Frankrike og Uruguay. En av nøkkelduellene blir Diego Godín mot Kylian Mbappé. Hvem som går seirende ut av den duellen blir helt avgjørende for hvem som skal spille semifinale.

Diego Godín og Kylian Mbappé representerer på mange måter motpoler i fotballen. Begge har vist i at de kan være matchvinnere, i hver sin ende av banen. Den stødige og oppofrende midtstopperen mot den lynhurtige og effektive vingen. 19 år gamle Mbappé er VMs nest yngste spiller, og er helt i starten av det som ser ut til å bli en strålende fotballkarriere både for klubb og landslag. Godín har rukket å bli 32 år, og kun Maxi Pereira har flere landskamper for Uruguay i dagens tropp. Mbappé spiller sitt første VM og sitt aller første mesterskap for Frankrike. Godín er med i sitt tredje VM, og har inrømt at dette kan bli hans siste.

Det er en duell der to av fotballens mest hyllede spillertyper møtes. Det unge supertalentet mot den erfarne superveteranen. Ungdommelig fryktløshet mot lederskap og rutine. På mange måter representerer de også inntrykket mange har av landslagene deres. Før VM snakka mange om at Frankrike hadde mer enn nok individuelt talent i troppen. Enkeltspillere med enestående kvaliteter. Men ville de klare å spille som et lag? Mbappé er for all del en lagspiller, men han ser også ut til å være den franske spilleren som har det største individuelle potensialet. I et lag med ekstreme individuelle ferdigheter, er han den som nå skinner mest.

To mål i åttedelsfinalen. Matchvinner. 19 år. (Foto: Scanpix)

Uruguay derimot, er først og fremst et lag. Ja, de har også sine superstjerner på spissplass. Men Tabárez´ Uruguay har hele veien vært et kollektiv. Selv Suarez og Cavani tar de defensive løpene som trengs for å sikre seier. Og selve bildet på kollektivet Uruguay er kaptein Godín. Jeg sier ikke at Godín ikke har talent og glitrende ferdigheter også individuelt. Men han er først og fremst en lagspiller. Hverken for Atlético Madrid eller Uruguay er Godín den store stjerna som skaper flest overskrifter. Likevel er han en nøkkelspiller for å få laget til å fungere, han er hjertet og hjernen som får resten av kollektivet til å skinne.

På tross av sin unge alder, har Mbappé allerede hatt flere strålende sesonger. Han har bøtta inn mål både i Ligue 1 og Champions League. Mot Argentina var han ustoppelig. Han er Frankrikes store håp, og har blitt sammenligna med både Thierry Henry og fenomenet Ronaldo. Innsatsen i VM har fått selveste Arsène Wenger til å sammenligne ham med Pelé. Wenger sier at en lærer ville gitt Mbappé 10 av 10 både på bana og utenfor bana. Han legger også til at han aldri har sett en så ung spiller være så moden. Med tanke på hvor mange spillere Wenger har sett og håndtert i løpet av karrieren sin, er det store ord. Mbappé har begeistra en hel verden med målteft, rå kraft og spektakulære raid. Nå skal han bryne seg på et forsvar som kun har sluppet inn ett mål så langt i VM, med en av de mest rutinerte midtstopperne i verden. Det blir den største testen for ham så langt i VM, men han har talentet som skal til for å lykkes. Det gjenstår å se om han klarer det.

Midtstopper, kaptein og leder. Diego Godín er Uruguays ubestridte sjef på bana. (Foto: Scanpix)

Det blir ikke første gang Diego Godín får ansvar for å stoppe angrepsspillere som ser ut som de er født til å score mål. Han kan ikke matche Mbappé på fart og ungdommelig pågangsmot, men han har erfaringa og fotballhodet som skal til for å ende ungguttens VM-show. Godín er en av dem som nesten alltid ser ut til å være på riktig sted til riktig tid. Spektakulær på sin egen måtte, en spiller som knapt har satt en fot feil så langt i VM. Det sies at Diego Godín alltid finner en løsning på de utfordringene han møter. En av historiene som har blitt brukt for å illustrere det, er fra Godíns barndom. Som fireåring ramla han i elva da han og søstra var på tur med foreldrene. Lille Diego hadde ikke lært å svømme enda, og storesøster løp skrekkslagen av gårde for å hente foreldrene. Da de kom tilbake, hadde Godin klart å komme seg inn til elvebredden på egenhånd. Han hadde skjønt hva han trengte å gjøre for å komme seg ut av en situasjon som virka håpløs. Slik han stort sett alltid gjør også på fotballbana. Mot Frankrike og Mbappé risikerer han å havne på dypt vann igjen. Det store spørsmålet er om han nok en gang klarer å karre seg inn til land uten varige men.

I dag møtes Uruguays trofaste forsvarssjef og Frankrikes Golden Boy til dyst. Det er en duell som har potensialet til å skrive seg inn i VM-historien som et av mesterskapets høydepunkt. Begge vet hva som står på spill. Premien er semifinale i VM. Det blir intenst, spennende og fantastisk. Det er bare å finne fram popcornet og nyte to av de beste VM har å by på.

Fem tapere. Fem minner jeg bærer med meg videre.

- av Mina Finstad

Åttedelsfinalene er over, og 16 lag har blitt redusert til 8. Prosessen har vært tårevåt, intens og dramatisk. Før vi gyver løs på kvartfinalene, er det på sin plass med en liten hyllest til spillere og lag vi har sagt farvel til den siste uka. For selv om det er seierherrene som skriver historien, er VM ingenting uten taperne. Og selv om lagene og spillerne er ute av VM, har de gitt meg øyeblikk jeg kommer til å huske lenge.

Her er de fem tapende åttedelsfinalistene som har gjort størst inntrykk på meg:

James Rodríguez som supporter på sidelinja

Han skulle være Colombias talisman. Med nummer 10 på ryggen, akkurat som barndomshelten Valderrama. I forrige VM ble han den store helten, men i år har skader hindra ham i å skinne for Colombia. Han fikk bare én full kamp i årets VM. I åttedelsfinalen måtte han se kampen fra sidelinja. Hver gang kameraene zooma inn på superstjerna kunne du se hvordan han levde med lagkameratene gjennom hele kampen. Fortvilelse, frustrasjon, glede. James Rodríguez som maner lagkameratene til innsats. Og så, den bunnløse skuffelsen. Selv om England vant fortjent, er det umulig å ikke sitte igjen med et lite “tenk om…”.

James Rodríguez feirer Colombias overtidsmål. (Foto: Scanpix)

Mexicos deilige seilas

Det vil seg bare ikke for El Tri. Etter de fantastiske seirene mot Tyskland og Sør-Korea lå alt til rette for at Mexico skulle vinne gruppe F. Men som vi alle veit står det skrevet i stjernene at Mexico ryker ut i åttedelsfinalen i VM. Så de ble høvla over av Sverige, og måtte møte Brasil i stedet for Sveits. Det kunne selvfølgelig ikke gå denne gangen heller. For sjuende VM på rad røk Mexico ut i åttedelsfinalen. Men for en fotball de har gitt oss! Kampen mot Tyskland kommer for meg til å stå igjen som en av VMs beste prestasjoner. Mot Brasil gikk de også ut i hundre fra kampstart. Jeg har kost meg enormt mye med å se spillere som Carlos Vela, Hirving Lozano, Guillermo Ochoa og Héctor Herrera i aksjon. For å sitere gode gamle Henrik Ibsen: “Kan hende jeg seiler min skute på grunn; men så er det dog deilig å fare!”. Dét har sett ut til å være Mexicos motto gjennom VM, og det har vært en fantastisk deilig seilas å få være med på.

Layún trøster lagkamerat Lozano. (Foto: Scanpix)

Japans ferd fra himmelen til helvette

Det var umulig å ikke synes synd på Japan. Først scorer de to helt fantastiske mål på fire elleville minutter. Både spillere og supportere er i ekstase. De leder 2-0 mot Belgia, og har en fot i kvartfinalen. De kjemper og løper alt de orker. Men med tjue minutter igjen av kampen, slår Belgia tilbake med to kjappe scoringer. På overtid er Keisuke Honda i ferd med å sende Japan videre med en suser av et frispark. I stedet blir det corner. Og kanskje kunne alt sett helt annerledes ut om Japan hadde valgt å drøye tid og sikre ekstraomganger i stedet for å gå for seier. Men corneren slås rett i armene til Thibaut Courtois, og Belgia setter i gang en mønsterkontring. Fire minutter på overtid setter Chadli ballen i mål. Japan er ute. Men spillere som Shinji Kagawa og Takashi Inui viste oss hva Japan har å by på. De er kjappe, tekniske, kreative og disiplinerte. Selv om de røk i åttedelsfinalen, har de spilt og rydda seg inn i mange fotballhjerter.

I fotballen er veien fra eufori til fortvilelse kort. (Foto: Scanpix)

Far og sønn Schmeichel

I forkant av VM snakka man mye om hvordan Christian Eriksen var Danmarks soleklart viktigste spiller. Men den som virkelig har steget fram i mesterskapet er Kasper Schmeichel. Det kan ikke bare være lett å følge i Peter Schmeichels fotspor. Å alltid skulle leve opp til det pappa presterte både i Premier League og på landslaget. Men Kasper har vist at han er mer enn klar for den oppgaven. Han har hatt et fantastisk VM. Han har holdt Danmark inne i kamper og vært helt sentral i at de nådde åttedelsfinale. Også i åttedelsfinalen holdt han Danmark inne i kampen helt til siste slutt. I det 116. minutt redda han straffe fra Luka Modric. I straffekonken redda han to straffer. Og selv om det ikke var nok, ble han fullt fortjent kåra til Man of the Match. Pappa Schmeichel har all grunn til å være stolt.  Bildene av hvordan han feirer sønnens prestasjoner er prenta inn på netthinna mi. Han var selve reinkarnasjonen av alle ivrige fotballforeldre i hele verden, så stolt at han holdt på å sprekke.

Peter har all grunn til å være stolt av sønnen sin. (Foto: Scanpix)

Iniestas svanesang

Det er ingen hemmelighet at Spania har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg tilbragte mye av barndommen i Spania, og det har blitt som et hjemland nummer to for meg. Det er heller ingen hemmelighet at Andrés Iniesta er en av mine absolutte favorittspillere. Han er en av de jeg har sett mest opp til, en av de jeg alltid har gleda meg til å se spille. Spektakulær, elegant og fotballklok. En av dem som har gjort ting på bana jeg knapt trodde var mulig. Dette var hans siste sjanse. Helten fra VM i 2010, mannen som skjøt Spania til deres eneste VM-trofé. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktet til Iniesta rett før Spanias avgjørende straffe. Med ryggen til, som om han vet at det snart er over. At han har spilt sin siste kamp i den spanske landslagsdrakta. At han vet at dette er øyeblikket som avslutter en æra.

En æra er over. (Foto: Scanpix)

På fredag er det klart for kvartfinaler. Nye helter og syndebukker skal kåres. Nye øybelikk skal inn i VM-historien. Mens vi venter på kvartfinalene, skal jeg bruke tida på å nyte minnene om spillerne og lagene som er ute av VM, men som så til de grader har bidratt til å gjøre VM 2018 til den deilige galskapen det er.

 

Ungdommens råskap

- av Mina Finstad

Englands vei til kvartfinalen ble langt mer dramatisk en de hadde håpa på. Men kanskje var dette det beste som kunne skje for Gareth Southgates gutter. 

Det var en kamp der England så ut til å ha alt under kontroll. Colombia ble stadig mer frustrerte, og brukte mer tid på å kjefte på dommeren enn på å spille fotball. Med James Rodríguez på tribuna, slet de med å finne rytmen i det offensive spillet. Men hvem trenger offensive stjerner når man har en midtstopper med nese for mål?

“Se opp for Yerry Mina!” annonserte kommentator Øyvind Alsaker da Colombia fikk corner på overtid. Og den unge Barcelona-spilleren steg nok en gang til vers. For selv om han er oppkalt etter tegneseriemusa Jerry, er han en bauta av en mann. Han har vist tidligere at han kan være et enormt effektiv våpen på dødball, og har nå tre mål på tre kamper i VM.

Etter 90 minutter var England på vei til en kontrollert seier i åttedelsfinalen. 3 minutter på overtid rakna det. 1-1 og ekstraomganger.

Selvfølgelig går de to lagene inn i ekstraomgangene med to helt forskjellige mentale utgangspunkt. England har kasta bort seieren. Colombia har fått en livbøye helt på tampen. De har fått en ny sjanse, etter at alt håp var i ferd med å renne ut. Det har vært mye fokus på at England har et ungt lag, med få mesterskap bak seg. Colombia spilte med kniven mot strupen i den siste kampen i gruppespillet. England spilte uten press om å vinne mot Belgia. Colombia veit at de kan når de virkelig må. Dette unge engelske laget har ikke kjent på den følelsen enda i VM. Før nå.

Tidligere i VM har mange påpekt at Englands unge lag har spilt uten frykt. I den første ekstraomgangen tok frykten dem. Redselen for å tape er ofte et av de viktigste hindrene for å vinne. Colombia derimot, klarte endelig å spille fotball. Det så ut som de hadde fått en kollektiv vitamininnsprøyting.

1-1 etter ekstraomganger. Straffekonk. Englands akilleshæl. Det engelske supportere har mareritt om hvert mesterskap.

Englands straffekompleks er fascinerende. Det er en selvforsterkende profetti. En del av fotballnasjonens kollektive historie. Straffer er et psykisk spill, og selvfølgelig har du et handicap når har vokst opp med at det er et fakta at England taper på straffer. Gareth Southgate veit hvordan det er. England har hatt straffetreninger og psykologhjelp for å forberede seg til utslagsrundene. 

Og dette ble kvelden da England begravde straffespøkelset. Englands ungdom klarte å legge fra seg den evige fortellingen om at de skal tape på straffekonk. Harry Kane sto fram igjen. 20 år gamle Marcus Rashford har aldri før tatt en straffe på seniornivå, men han gjorde jobben. Og selv når Jordan Henderson, en av troppens mest erfarne spillere bomma, slo de tilbake. Til slutt var det Eric Dier som skulle avgjøre det hele. Han bar hele Englands håp og frykt på sine skuldre. Og gutten som vokste opp i Portugal, langt unna straffespøkelset, holdt hodet kaldt.

Kanskje var dette den perfekte kampen for Englands del. De har spilt med kniven på strupen. De har vist at de kan holde hodet kaldt. De har vist at de leverer også når presset er størst. De har vist at de kan vinne, selv på straffer. Kanskje er dette starten på noe virkelig stort.

Sin egen verste fiende

- av Mina Finstad

Brasil har nettopp slått Mexico og tatt seg videre til kvartfinale i VM. Neymar var helt sentral i seieren, og er Brasils største stjerne. Men der Brasils tidligere VM-helter har blitt forbilder for en hel verden, ligger Neymar an til å bli en spiller de færreste utenfor Brasil unner suksess.

Neymar er i ferd med å bli sin egen verste fiende. Det er ingen tvil om at Neymar er en fantastisk fotballspiller. Han har et enormt talent, og kan spille ball i hatt med de fleste forsvar. Han kan skape fotballmagi på matta, kan være elegant, genial, kampavgjørende. Men om Brasil vinner VM, ser det nå ut til at han vil bli huska mer som en sytepave enn som mannen som leda Brasil til ny VM-suksess.

Neymar har alt som skal til for å bli verdens beste fotballspiller. Han har lenge vært den som ser mest ut som han kan ta over krona når Messi og Cristiano Ronaldo gir seg. Men selv om Neymar tydeligvis bruker mye tid og krefter på hvordan han framstår, har han fått et alvorlig imageproblem. Lekre dribleraid og spektakulære hælpasninger forsvinner, og diskusjonen handler nok en gang om at Neymar er en uspiselig dramaqueen og juksemaker.

Dette er i ferd med å bli det de fleste forbinder med Brasil. (Foto: Scanpix)

Så skal man selvsagt ikke glemme at Neymar takles ekstremt ofte. Motstanderne vet hva han kan stelle i stand, og gjør alt de kan for å sette ham ut av spill. Både innafor og utenfor regelverket. Men han er ikke den eneste angrepsspilleren som fotfølges og sparkes ned over en lav sko. Han er heller ikke den eneste som overdriver for å få dommerens sympati. Men få ruller like lenge og like dramatisk som Neymar. Det er lett å få en flau smak i munnen når han i det ene øyeblikket ser ut som om han er i ferd med å besvime av smerter, og han i det neste øyeblikket spretter og igjen klar for å spille videre.

I dag har han vært helt avgjørende for å sende Brasil videre til kvartfinale. På 1-0 var han både den som skapte sjansen og den som til slutt satte ballen i mål. På 2-0 er han nest sist på ballen. Men hva kommer folk til å huske av Neymar etter denne kampen? Kommer vi til å huske en Neymar som sto fram da laget trengte ham? Kommer vi til å huske den fantastiske prestasjonen som skapte 1-0? Eller kommer folk bare til å huske en patetisk og sutrete skuespiller? En spiller som beskrives som et dårlig forbilde, et hån mot ærlighet og redelighet i fotballen?

Neymar er Brasils ledestjerne. Men kan han klare å få fokus på det sportslige framover? (Foto: Scanpix)

Layún er heller ingen poster boy for fairplay når han tråkker Neymar på ankelen. Det gjorde garantert vondt. Men selv når Neymar faktisk får vondt, er det lett å tro at han bare spiller. Han roper ulv så ofte at mange automatisk antar at det bare er juks og fanteri. Har du først blitt stempla som en filmer, er det vanskelig å riste det av seg.

Nå som både Messi og Cristano Ronaldo er ute av VM, er det duka for at Neymar kan stige fram som den store VM-kongen. Men man blir ikke folkets VM-konge så lenge man framstår som en primadonna. Både for Neymars egen del og for alle oss som elsker fotball håper jeg han kan legge av seg alt dramaet. Akkurat nå står det teatralske i veien for at vi kan nyte en av VMs aller beste og mest underholdende spillere.

Antall visninger