Runde 7: Sturridge-golazo, mer drama i Manchester og samling i bånn

Nok en helg fullstappa med lørdagsgodt fra Premier League er over. Det fortsetter å ulme i Manchester, Daniel Sturridge er i fyr og flamme og islendingene leverer i England. Arsenal sniker seg sakte, men sikkert oppover på tabellen, mens tabelljumboene fortsatt ikke har vunnet en eneste kamp.
Her er mine fem punkter fra fotballhelga:

1. Mourinhout?

Vi har snakka om det lenge. Det er noe som ikke stemmer i Manchester. Ryktene svirrer, og de fleste tror at tiden er i ferd med å renne ut for Mourinho. Om man er Team Paul eller Team José i det som visstnok er en kald krig på linje med den mellom USA og Sovjet, spiller ingen rolle. Det er vanskelig å vite hva som foregår bak lukkede dører, men de kalde fakta er at Manchester United står med kun ti poeng etter sju kamper. Det er like dårlig som 2013/14-sesongen, da David Moyes til slutt fikk sparken og de røde djevlene endte på sjuende plass. De har bare vunnet tre kamper, og det i en periode der de kun har møtt ett av de andre storlagene. Målforskjellen er enda dårligere enn under Moyes. I fjor slapp Manchester United inn mål nummer 12 for sesongen den 17. desember, i runde 18. I år tok det bare sju runder.

Man trenger ikke ha kilder dypt inne på Old Trafford for å se at dette er et lag som har problemer. Situasjonen er uholdbar for en klubb av Manchester Uniteds kaliber. Utenomsportslig drama og konflikt preger forsidene uke etter uke, og stjeler sannsynligvis både energi og fokus. På tirsdag kommer Valencia på besøk. Det kan bli Mourinhos skjebnekamp.

To ringrever møttes til dyst, men det var Pellegrini som til slutt kunne feire. (Foto: Scanpix)

2. Supersub Sturridge

Det så lenge ut til at Chelsea skulle kapre alle tre poengene på Stamford Bridge. Eden Hazard hadde sendt Sarris gutter i ledelsen, etter nok en glitrende prestasjon. Liverpool hadde hatt sine sjanser, men Klopps trehodede angrepstroll maktet ikke å sette ballen i mål. Så entret Daniel Sturridge banen. Minutter senere sto det 1-1. Man kan selvsagt påpeke at Kepa Arrizabalaga kanskje kunne ha gjort en bedre jobb. Men Sturridges scoring var et praktmål av de sjeldne. Han mottok ballen rundt 25 meter fra mål, brukte to touch på å legge den til rette og banka den rett i krysset. Det er et sånt type mål vi drømte om da vi hang rundt på løkka. Et ekte drømmetreff. Selv sier Sturridge at det kanskje er det fineste målet han har scora. Det er vanskelig å være uenig. Med alle skadeavbrekkene er det lett å glemme hvor god Sturridge er når han er i form. Hvis han klarer å holde seg skadefri denne sesongen, har Liverpool et fantastisk ess i ermet.

3. Arsenal kommer snikende

Det er ikke alltid enormt overbevisende. Puslespillet er fortsatt ikke helt ferdig lagt. Men Arsenal leverer. Triumfen mot Watford betyr at The Gunners har fem strake seiere i Premier League. Sist de klarte det, var august og september 2016. Lacazette begynner virkelig å finne formen, og Mesut Özil satte sitt andre mål for sesongen. Til sammenligning scora han totalt fire mål i fjor. Petr Čech måtte av med skade, så nå er det opp til Bernd Leno å bevise at han er Arsenals framtid mellom stengene.

Arsenals eneste tap denne sesongen kom mot Manchester City og Chelsea. De har kanskje hatt et lett kampprogram, men det er nettopp slike kamper de er nødt til å vinne om de skal kjempe seg tilbake til topp fire. Resultatene gir Emery arbeidsro, slik at han kan fortsette å utvikle spillergruppa og spillestilen i den retninga han ønsker.

Nå er det god stemning i Arsenal-leiren. (Foto: Scanpix)

4. Islandske helter

Vi har snakka om at det islandske fotballeventyret kanskje nærmer seg slutten. Det ser ikke ut til at Gylfi Sigurðsson og Jóhann Berg Guðmundsson har fått med seg akkurat det. Begge storspilte i helga, og ble avgjørende for Everton og Burnley. Gylfi vet at det forventes mye av ham, både på Island og i Everton. Han er klubbens dyreste spiller, men klarte ikke helt å leve opp til forventningene i fjor. På lørdag handla igjen alt om islendingen. Han satte en straffe i tverrliggeren på stillinga 0-0, men gjorde opp for seg med en nydelig scoring minutter etterpå. Helt på tampen av oppgjøret var han frampå igjen, og satte inn 3-0. I Wales ble Jóhann den store helten da han først kriga inn 1-0, og så leverte assisten på 2-1. Dermed fikk Burnley sesongens andre seier, og har begynt å klatre på tabellen.

5. Samling i bånn

Helt neders på tabellen finner vi det ulykkelige trekløveret Huddersfield, Cardiff og Newcastle. Alle tre blir stående på 2 poeng etter den sjuende runden, og jakter fortsatt sesongens første seier. Huddersfield fikk besøk av Tottenham, og fikk føle på kroppen at Harry Kane er i ferd med å finne scoringsformen. I kjent stil sendte Kane Spurs i ledelsen, og derfra gikk det bare nedover. Først måtte Kongolo av med skade, så lagde innbytter Hadergjonajog straffe, og så måtte også Schindler byttes ut på grunn av skade. Newcastle på sin side tapte mot Leicester etter at Jamie Vardy scora på straffe og Harry Maguire scora på sitt sedvanlige Harry Maguire-vis, mens Cardiff ble offer for en av Islands store sønner. Til sammen har de tre lagene scora 11 mål og sluppet inn 42. Newcastle kan trøste seg med at de har soleklart best målforskjell blant de tre jumboene, men det er en fattig trøst. Alarmklokkene ringer for fullt allerede. Neste runde møter Huddersfield Burnley, mens Cardiff og Newcastle skal bryne seg på Tottenham og Manchester United…

I kveld runder Bournemouth og Crystal Palace av runde 7. Joshua King er selvskreven for Bournemouth, men vi skal ikke se bort i fra at Alexander Sørloth også får sjansen etter hvert. Så gjenstår det å se hvem som går seirende ut av den duellen.

Den hardeste kampen

Forrige helg var Aaron Lennon banens beste da Burnley sikra seg sesongens første seier. I dag reiser han til Cardiff, og sammen med lagkameratene skal han prøve å kjempe til seg dyrebare poeng etter en skuffende start på sesongen. Det blir en tøff bortekamp, men ikke i nærheten av så tøff som den kampen han lenge måtte kjempe mot seg selv.

I april 2017 ble en mann observert i nærheten av motorveien. Flere var bekymret for mannens tilstand, og politiet ble tilkalt. Politiet vurderte mannens situasjon som så alvorlig at de tok hånd om ham med henvisning til Storbritannias Mental Health Act. Han ble kjørt til sykehuset, etter at politiet hadde hatt en lengre prat med ham. Han trengte åpenbart hjelp, og var ikke i stand til å ta vare på seg selv. Mannen var Everton-spilleren Aaron Lennon. Nyheten kom som et sjokk, og klubben sendte ut melding om at han fikk behandling for en “stressrelatert sykdom”. Det tidligere supertalentet hadde det ikke bra med seg selv, og trengte hjelp.

Allerede tidlig i tenårene visste Aaron Lennon hva som ble forventa av ham. Han var et megatalent. En kommende stjerne. En spiller som skulle ta Leeds, Premier League og England med storm. Da han debuterte mot Tottenham som 16 åring, ble han den yngste som noensinne hadde spilt i Premier League. 18 år gammel ble han solgt til nettopp Tottenham. Da hadde unggutten allerede rukket å spille 40 kamper for Leeds. Utviklingen fortsatte i Tottenham, og han ble nominert til årets unge spiller i både 2006, 2007 og 2009. Han debuterte på landslaget allerede som 19-åring, og fikk være med til VM både i 2006 og 2010.

18 år gamle Aaron Lennon feirer sammen med Robbie Keane, Stephen Kelly og Michael Carrick (Foto: Scanpix).

Framgangen varte imidlertid ikke evig. Snaut 10 år etter at han signerte for Tottenham, slet han med å få spilletid. Han ble utlånt til Everton, og da han kom tilbake sommeren 2015 var det åpenbart at framtida hans ikke lå på White Hart Lane. Everton ble det nye hjemmet hans, og det kunne virke som en perfekt løsning. Han hadde fått mye tillit da han var der på lån, men det skulle etter hvert endre seg. Da han ble henta inn av politiet i april i fjor, hadde han kun spilt 78 minutter siden nyttår.

Jeg skal ikke spekulere i hva som var årsaken til Lennons depresjon. Jeg er ikke psykolog, og Lennon har selv ikke gått inn i detaljene rundt hva som egentlig skjedde. Det er fullt forståelig. Det vi derimot veit, er at depresjon kan ramme hvem som helst. Det er lett å tenke at fotballspillere lever drømmeliv, at de har all mulig grunn til å bare være lykkelige. De har klart det millioner av unge jenter og gutter drømmer om. Jobben deres er å spille fotball, og de får enormt godt betalt for det. Men så enkelt er det ikke. Depresjon og andre psykiske lidelser tar ikke hensyn til at du på papiret har et perfekt og bekymringsløst liv. Psykisk sykdom synes ofte ikke på samme måte som fysiske sykdommer eller skader. Om en spiller brekker beinet, er det synlig for alle. Hvis en spiller sliter med angst eller depresjon, ser vi det ikke på samme måte. Vi ser verken isposer, halting eller en spiller som holder seg til hamstringen. Derfor kan det også være vanskeligere å få hjelp. Det er ikke tabu å si i fra om at man sliter med akillesen. For mange er det derimot fortsatt tabu å gi beskjed om at man sliter med tanker man ikke helt vet hvordan man skal håndtere, at verden virker skremmende mørk eller at man får panikk uten å helt vite hvorfor.

Spillernes internasjonale fagforening, FifPro, er blant dem som har prøvd å skape mer bevissthet rundt mental helse blant fotballspillere. Etter Aaron Lennons sykdom ble kjent, uttalte deres Chief Medical Officer:

“Vår undersøkelse av mental helse fra 2015 viser at 38 % av aktive spillere og 35 % av pensjonerte spillere rapporterte at de led av symptomer på depresjon og/eller angst. Noen av disse spillerne vil ta kontakt for å få hjelp. Sannsynligvis inspirerer historier fra andre spillere dem til å ta det viktigste steget det er å be om hjelp”.

I fjor meldte PFA (spillernes fagforening i England og Wales) om en merkbar økning i antall henvendelser fra spillere som ville ha hjelp med psykiske utfordringer. I løpet av det første kvartalet i 2017 fikk de 178 henvendelser, mot 160 totalt i hele 2016. Det betyr ikke nødvendigvis at psykiske lidelser er mer utbredt blant spillerne enn før. Sannsynligvis betyr at det at flere av de som sliter, faktisk ber om hjelp. Selv mener representanter fra PFA at det er mer bevissthet rundt mental helse enn før, og at folk er mer komfortable med å snakke om sine egne problemer etter at gamle helter som Rio Ferdinand har fortalt om sine erfaringer med sorg, angst og panikkanfall etter at kona døde av kreft.

Aaron Lennon fikk til slutt hjelp. Problemene hadde blitt så alvorlige at de også ble synlig for omverdenen. Hvem vet hva som ville skjedd om politiet ikke hadde plukket ham opp langs veien og insistert på at han trengte hjelp av helsevesenet. Selv har han sagt at han mentalt var på et veldig mørkt sted. Han hadde slitt lenge, og det ble bare verre og verre. Heldigvis ble problemene hans fanga opp i tide, og han fikk den hjelpen han trengte for å bli frisk. Både klubben, venner, hjelpeapparatet og fotballfamilien slo ring om ham.

I Burnley har Aaron Lennon fått tilbake fotballgleden. (Foto: Scanpix)

Lennon har fortalt at han nå endelig koser seg med fotballen igjen. Etter at han dro til Burnley i vinter, har han funnet igjen den fotballgleden han hadde mangla i årevis. Han sier at han nå har innsett hvor viktig sinnet er, og hva han kan gjøre for å ta vare på sin egen mentale helse. Også fysisk er han i bedre form enn på lenge. Forrige helg spilte han det som kanskje er hans hittil beste kamp i Burnley-trøya. Han var tilbake på scoringslista i Premier League for første gang siden mars 2016, og hadde i tillegg den målgivende pasninga da Ashley Barnes hamra inn 4-0. Alt i alt spilte han en strålende kamp, og ble kåra til banens beste.

På nyttårsaften i fjor la Lennon ut en melding på twitter der han takket alle som har hjulpet ham. Jeg håper hans historie kan være en inspirasjon for andre som sliter. Det er mulig å få hjelp. Det finnes folk som vil være der for deg, hvis du gir dem sjansen. Det er ikke alt man skal måtte håndtere helt på egenhånd. For å sitere hovedpersonen selv, 31.12.2017:

“Also I want to say again that anyone needing help or not feeling right, there’s so much help out there you are not alone. Please seek this help and believe the tough times are not forever.”

 

Runde 6: Ketchupeffekten, Anthony Knockaert og Fort Anfield

Nok en nydelig fotballhelg er over. Liverpool troner alene på tabelltoppen, og er det eneste laget med full pott. Pep Guardiola var ikke fornøyd med det Manchester City viste i Champions League denne uka, og stakkars Cardiff fikk unngjelde. Arsenal har vunnet fire Premier League-kamper på rad, men Everton skulle nok gjerne hatt VAR på søndag. Tottenham har funnet ut at totalt tre mål per kamp er deres greie, men denne gangen ble det 2-1 riktig vei for Pochettino. Watford holder fortsatt storklubbene bak seg i kampen om topp fire, mens Burnley plutselig ser ut som et lag som kan spille ute i Europa. På Old Trafford finnes det lyspunkt på tribuna selv om det ble poengtap.

Her er mine fem høydepunkter fra runden:

1. En ekte helt

Anthony Knockaert var helt avgjørende for Brighton da de rykka opp til Premier League. I fjor slet han, men denne sesongen ser alt mye bedre ut. Tre målgivende pasninger har det blitt, og mot Tottenham kom sesongens første scoring. Franskmannen leverer imidlertid ikke bare på fotballbanen.

Enormt mange mennesker sliter med depresjon og andre psykiske lidelser. Altfor lenge har det vært tabu å snakke om. De siste årene ser vi mer åpenhet rundt tematikken, og det er enormt viktig. Derfor er Anthony Knockaert ukas helt for meg. Han har fortalt hvordan depresjon gjorde at han slet både på og utenfor banen i fjor, og hvordan han har fått hjelp med å håndtere problemene sine. Han oppfordrer alle andre som går gjennom noe lignende til å oppsøke hjelp. Fotballspillere er stjerner, og blir ofte sett på nærmest som overmennesker. Derfor er det så bra når Knockaert og andre idrettshelter forteller om de utfordringene de har eller har hatt. De kan inspirere andre, og de kan bidra til at det blir enklere for andre å be om hjelp når de trenger det. Vi vet at spesielt unge menn og gutter ofte lider i stillhet i stedet for å søke hjelp. Forhåpentligvis kan folk som Knockaert gjøre det litt enklere for andre som sliter.

2. Sir Alex er hjemme igjen

Sir Alex er tilbake, og får sin velfortjente hyllest på Old Trafford. (Foto: Scanpix)

Wolverhampton er i ferd med å bli Manchesters kryptonitt, og har fått med seg poeng både mot Pep og Mourinho. Selv om mange supportere nok er veldig skuffa over at det bare ble ett poeng mot de nyopprykka ulvene, fikk de likevel med seg et utenomsportslig lyspunkt på lørdag. Sir Alex var nemlig tilbake på Old Trafford for første gang siden han fikk hjerneblødning i vår. Uansett hvilket forhold man har til Manchester United, har de aller fleste enorm respekt for Sir Alex. Han var et unikum som trener, en ekte legende. Å se en smilende Sir Alex tilbake på sin egen hjemmebane gjør fotballhelga perfekt. Selv om det er fem år siden han ga seg som trener, er Old Trafford fortsatt hans kongerike. Det er der han hører hjemme. Det er umulig å sette ord på hva Sir Alex har betydd for Manchester United. Å se ham i fin form tilbake på Old Trafford er en gave til alle som elsker fotball. 

3. Fort Anfield

Liverpool vant nok en gang, og har fått en liten luke på tabelltoppen. De har vunnet samtlige kamper, og har bare sluppet inn to mål så langt. På hjemmebane har det vært potte tett. Vi må helt tilbake til februar for å finne forrige gang Liverpool slapp inn mål på hjemmebane i Premier League. Selvfølgelig var det enormt viktig å få inn Virgil van Dijk. Men det er ikke bare verdens dyreste forsvarsspiller som briljerer defensivt. 19 år gamle Trent Alexander-Arnold spiller som om han har all verdens rutine. Og da van Dijk måtte ut med skade, var det ingen panikk å spore. 21 år gamle Joe Gomez har vist at han er mer enn moden nok til å ta ansvar når det trengs. Mange sa det før sesongstart, og jeg gjentar det gjerne: At Liverpool nå ser ut som et lag som kan kjempe om ligagull handler om defensiv trygghet. Angrepsrekka er selvsagt fantastisk, men det er forsvar og keeper som utgjør den store forskjellen. Klopp har bygd et lag med defensiv trygghet og balanse, og det kan ta dem veldig langt denne sesongen.

4. Ketchupeffekten

Endelig hadde Burnley grunn til å feire igjen. (Foto: Scanpix)

Før helga sto Burnley med fattige ett poeng på fem kamper. Kvalifiseringskamper til Europa League så ut til å ha kosta enormt mye krefter, og Burnley klarte ikke lenger å levere den fotballen som sendte dem til Europa. Etter fire strake tap trengte Sean Dyche desperat en seier da Bournemouth kom på besøk. The Cherries har vært målfarlige så langt i sesongen, men mot Burnley klarte de aldri å bryte seg gjennom muren. I stedet var det plutselig Burnley som inviterte til målfest. Da nysigneringen Matej Vydra satte inn 1-0 på tampen av første omgang, slo ketchupeffekten til for alvor. Minutter etterpå scora Aaron Lennon sitt aller første mål for Burnley. I andre omgang kom Ashley Barnes inn, og scora to mål på under fem minutter. Joshua King og co måtte reise hjem med halen mellom beina, mens Burnley kunne feire sin aller største seier noensinne i Premier League.

5. Bråstopp på London Stadium

Sarri hadde fått en drømmestart på livet som Chelsea-trener, men på London Stadium sa det bråstopp. Etter å ha scora 14 mål på fem kamper, klarte de ikke å overliste Fabianski. Den polske landslagskeeperen hadde en fantastisk kamp, og så ut som han var en eneste stor ballmagnet. West Ham framstår endelig som et lag igjen, og det er på sin plass med en liten hyllest til Pellegrini. Der de i starten av sesongen så uorganisert og uinspirerte ut, var de nå disiplinerte og kompakte. De klarte å stenge av de rommene Chelsea elsker å boltre seg i, og lot seg ikke stresse. West Ham spilte seg også fram til flere gode sjanser, og hvem vet hvordan kampen hadde endt om Arnautovic var på banen i stedet for på tribuna. Yarmolenko bomma på en gigantsjanse og Zabaleta bomma på ballen, men alt i alt kan Pellegrini være godt fornøyd med det laget har prestert de to siste kampene. Sarri på sin side veit at han fortsatt har mye å jobbe med. Han har spillere med fantastiske kvaliteter, men det er fremdeles et par puslespillbrikker som mangler. Sarri har hele tiden sagt at de ikke er gullfavoritter, og at de trenger tid. Men selv om laget trenger tid for å perfeksjonere den nye spillestilen, må de være klare til å møte Liverpool allerede denne uka. To ganger.

Helt til slutt er det verdt å merke seg at selv om Premier League er både hovedrett og dessert, kan forretten Championship også by på en del godbiter. Hvis du fortsatt ikke har sett John McGinns scoring for Aston Villa er det bare å gjøre det med en eneste gang. Tro meg!

 

Nye tider i Madrid

De siste årene har Real Madrid dominert Champions League. Spanjolene har vunnet fire av de siste fem finalene, og har vært nærmest ustoppelige i turneringa. Gang på gang har de slått tilbake når det så ut som de var i ferd med å ryke ut. De har hatt en helt egen evne til å heve seg når det gjelder som mest. Nå er både Zinedine Zidane og Cristiano Ronaldo borte. Julen Lopetegui skal prøve å lede Los Blancos til nye triumfer.

Real Madrid hadde nettopp vunnet sitt tredje strake Champions League-trofé, en bragd få trodde var mulig. Konfettien hadde enda ikke lagt seg helt da Zinedine Zidane kalte inn til pressekonferanse. Det han hadde på hjertet sendte sjokkbølger gjennom den spanske hovedstaden. Helt ut av det blå annonserte Zidane at han var ferdig som Real Madrid-trener. Han sa at klubben trengte forandring. Og forandring har de fått til gangs. Cristiano Ronaldo, selve symbolet på klubbens suksess i Europa, har også sagt takk for seg. Dermed er en æra over i Madrid, og et nytt kapittel i klubbens stolte historie er i gang.

Det er ingen enkel jobb å skulle følge etter Zidane. En klubblegende som spiller, og en trofégrossist av de sjeldne som trener. Ni trofeer på to og en halv sesong er helt vanvittig. Tre på rad i Champions League skal egentlig ikke gå an. Da sjokket hadde lagt seg, begynte selvfølgelig ryktene å svirre om hvem som skulle få den prestisjefylte jobben. De færreste gjetta på Julen Lopetegui. Men rett før VM sprakk nyheten om at baskeren skulle ta over Real Madrid, og sendte Spania inn i totalt kaos. Selv om Lopetegui kanskje ikke er blant de mest navngjetne trenerne, imponerte han stort i den tida han fikk som Spanias landslagstrener. Han bygde et landslag som spilte underholdende og effektiv fotball, med flere Real Madrid-spillere som sentrale brikker.

Real Madrids president Florentino Pérez og Zinedine Zidane på pressekonferansen der Zidane annonserte sin avgang. (Foto: Scanpix).

I Lopetegui får Real Madrid kanskje ikke en merittert trener med haugevis av trofeer i skapet. Men de får en trener som er kjent for å kunne utvikle unge spillere. Han har vunnet EM både med Spanias U19-lag og U21-lag, og kjenner blant andre Isco og Dani Carvajal fra den tida. En trener som kan videreforedle ungt talent bør passe klubben perfekt. Den siste tida har vi nemlig sett en endring i Real Madrids strategi på overgangsmarkedet. Der det tidligere ofte handla om å hente en “galactico”, en superstjerne, sikter de seg nå inn på unge talenter. Nå kjøper de morgendagens verdensstjerner, og de har nesten slått ren knockout på Barcelona når det gjelder å sikre seg unge lovende spanjoler. Spillere som Marco Asensio, Dani Ceballos og Jesús Vallejo.

I sommer forventa mange at Real Madrid skulle bruke pengene de fikk for Cristiano Ronaldo på en klassisk galactico. Thibaut Courtois kom riktignok inn dørene på Santiago Bernabéu, men ellers var det få etablerte verdensstjerner som ble presentert med brask og bram i sommer. I stedet kom blant andre den svært lovende backen Álvaro Odriozola, som fikk sin landslagsdebut da Lopetegui var landslagstrener. Og mens vi alle grubla på hvem som skulle erstatte Ronaldo, gikk Lopetegui ut og sa at han var fornøyd med de spillerne han allerede hadde. Et viktig signal til spillergruppa, og uvant i en tid der mange trenere er opptatt av å snakke om forsterkningene de trenger for å kunne utkonkurrere rivalene.

Også på det taktiske planet kommer Lopetegui inn med nye ideer. Han er kjent for å være langt mer taktisk og ha en mer definert spillestil enn Zidane. Franskmannen ble aldri betrakta som en genial fotballfilosof med klare ideer om hvordan han skulle spille. De fleste er enige om at Zidane først og fremst var utrolig god på å håndtere spillerne, motivere dem og få fram det beste i dem. Under Lopetegui vil vi sannsynligvis se et Real Madrid som har en tydeligere og mer konsekvent stil. 

Tidligere har Barcelona og Real Madrid ofte hatt totalt ulik spillestil. Mens Barcelona har vært flaggskipet for Pep Guardiolas possession-baserte tiki-taka, har Real Madrid vært mer et direkte kontringslag. Lopetegui har en langt mer pasningsorientert stil enn sin forgjenger, noe vi allerede har sett i Real Madrids første seriekamper. Etter fire kamper har Real Madrid faktisk slått flere pasninger enn Barcelona, og har flere vellykka kortpasninger enn rivalene i Catalonia. 

Cristiano er borte. Nå må resten av BBC levere. (Foto: Scanpix)

Gareth Bale ble nylig spurt om hva som har endra seg etter at Cristiano dro. Han sa at det var litt mer avslappa nå, og at det nå vil handle mer om laget og om å jobbe som en enhet, i stedet for å fokusere på en enkeltspiller. Det passer i så fall Lopetegui godt. Hvis han får viljen sin, skal hele laget være involvert og jobbe som et kollektiv. Alle skal bidra, både offensivt og defensivt. Tidligere har mye av Real Madrids spill handla om å skape sjanser for Cristiano Ronaldo. En naturlig strategi, når man har en slik spiller tilgjengelig. Når han er borte og Lopetegui er på plass, tvinger det fram endringer.

Enkelte spillere får nå en ny sjanse til å blomstre. Zidane var aldri Bales største fan, og nå kan Bale få en ny vår med en ny trener. Alle målene til Cristiano skal erstattes, og Bale er en åpenbar arvtaker hvis han klarer å holde seg skadefri. Så langt i sesongen har vi også sett en helt ny Karim Benzema. I årevis har han gjort grovarbeidet i skyggen av Ronaldo, nå er han plutselig den som scorer målene. Men den som virkelig kommer til å tjene på at Lopetegui har tatt over, er Isco.

I fjor var Spanias landslag stedet der Isco fikk utfolde seg, og han ble hyppig brukt av Lopetegui. De jobba sammen allerede da Lopetegui trente U21-landslaget, og han vet akkurat hvilke kvaliteter Isco gir laget. I vår uttalte Isco at han på landslaget fikk tillit fra treneren på en helt annen måte enn i Real Madrid, og at landslaget derfor var enormt viktig for ham fordi det «ga ham liv». Isco er en helt fantastisk spiller, som nå kommer til å få langt mer ansvar og tillit også på klubblaget. Hvis han griper sjansen med begge hendene, kan han endelig ta steget opp blant de aller aller beste.

I kveld begynner et nytt europeisk eventyr for Real Madrid. De tar i mot Roma, og Lopetegui vet hva supporterne forventer. Real Madrid skal vise at de fortsatt er et lag man alltid må regne med blant favorittene i Champions League, uavhengig av hvem som forsvinner ut dørene. Sesongen er så vidt i gang, men det står allerede mye på spill. Bare seier er godt nok. Vær så god, Julen. Scenen er din.

Stortalentene å se opp for i Champions League

Endelig er Champions League tilbake. De beste av de beste skal møtes mens hymnen runger over stadion. Selv om Champions League er stjernenes lekestue, er det også turneringa der morgendagens helter kan få sitt store gjennombrudd. Å se unge spillere få utfolde seg i Champions League er noe av det morsomste jeg vet.

Derfor har jeg valgt ut de 10 unge spillerne utenfor Premier League jeg gleder meg mest til å følge i årets turnering. Lista består av spillere som er født i 1996 eller senere. Noen av dem er allerede kjente navn, mens andre skal prøve seg på Europas største fotballscene for aller første gang.

Her er mine 10 utvalgte:

De erfarne

“Er du god nok, er du gammel nok”, er et slagord som dukker opp med jevne mellomrom. Denne gjengen er definitivt gode nok, og har allerede fått prøve seg i Champions League. Selv om de har solid erfaring og noen av dem alt er store stjerner, er de fortsatt spillere i utvikling. Sultne talenter som stadig jakter neste høydepunkt. 

Kylian Mbappé
Født: 1998. Klubb: PSG
Selv om han fortsatt er tenåring, er Mbappé allerede superstjerne. I sommer ble han den første tenåringen siden Pelé som har scora i en VM-finale. Han ble selvfølgelig kåra til den beste unge spilleren i VM, og har allerede scora 10 mål i Champions League. Akkurat nå ser Mbappé ut som en spiller som kommer til å prege det neste tiåret av den internasjonale fotballen som en av de aller aller beste. Det virker nesten unødvendig å ha ham med på lista, samtidig kan man ikke utelate ham bare fordi han er for god. Og selv om han allerede er verdensmester, blir det fortsatt utrolig spennende å følge ham i Champions League. PSG er desperate etter å lykkes i Europa, og mange forventer at Mbappé skal være nøkkelen.  Hvor høyt er egentlig potensialet hans? Vil han ta nye steg i år? Jeg gleder meg til fortsettelsen på det som allerede er en imponerende karriere.

Mbappé er allerede stor nok stjerne til å ha fått sin egen voksfigur. (Foto: Scanpix)

Marco Asensio
Født: 1996. Klubb: Real Madrid
De som følger spansk fotball har lenge latt seg begeistre av gutten fra Mallorca. I fjor kom han ofte inn som innbytter i Champions League, men i år kommer han sannsynligvis til å få tillit fra start langt oftere. Cristiano Ronaldo er borte, og da blir det rom for nye offensive stjerner. Asensio har en drøm av en venstrefot, og har gjort det til en vane å nesten bare score fantastisk vakre mål. Han er også flink til å sette opp lagkameratene i gode scoringsposisjoner, og har allerede tre assist på fire seriekamper i år. 

Christian Pulisic
Født: 1998. Klubb: Borussia Dortmund
Pulisic var bare 17 år da han debuterte i Champions League, og ble Dortmunds yngste spiller noensinne i turneringa. Han er USAs største fotballtalent, og har allerede etablert seg som en sentral spiller både for landslaget og for klubben. Han var knust da USA ikke klarte å kvalifisere seg til VM, men i og med at han fyller 20 år i dag vil han definitivt få flere muligheter. Han er enda ikke ferdigutvikla som spiller, men har et enormt potensiale. Ingen dribla mer enn Pulisic i fjorårets Bundesliga, og han kan bli fantastisk å følge i årets turnering.

Christian Pulisic har gode minner fra Champions League. Her fra åttedelsfinalen i 2017. (Foto: Scanpix)

Cengiz Ünder
Født: 1997. Klubb: Roma
Det var nok enkelte som rynka på nesa da en relativt ukjent unggutt fra Tyrkia ble annonsert som Salahs erstatter i Roma. Det tok riktignok tid før Cengiz Ünder fant seg til rette i Italia, men etter jul blomstra han for alvor. Han har blitt kalt “den tyrkiske Dybala”, ikke bare fordi de ligner av utseende. Kjapp, teknisk og med en strøken venstrefot ble han etter hvert Romas nye yndling. Roma-supporterne kåra han til årets unge spiller, og Eusebio Di Francesco har flere ganger rost ham opp i skyene for lagånden og treningsmoralen hans. I fjor hadde han assisten på målet som sendte Roma til semifinale i Champions League. Kan han toppe det i år?

Fedor Chalov
Født: 1998. Klubb: CSKA Moskva
Etter VM i sommer har russisk fotball fått en ny giv. Mange unge spillere markerte seg, men en av dem som ikke fikk være med på moroa var 20 år gamle Fedor Chalov. Den unge spissen har hatt en fantastisk start på sesongen for hovedstadslaget, med seks mål på de fire siste kampene. Fedor Chalov er langt mindre etablert enn de andre her, men dette blir faktisk hans tredje sesong i Champions League. Han debuterte i turneringa allerede som 18-åring, men venter fortsatt på sin første CL-scoring. I sine yngre dager briljerte han i UEFA Youth League, og nå får vi se om han kan leve opp til forventningene også blant de voksne.

Comeback Kid

Ousmane Dembélé
Født: 1997. Klubb: Barcelona
Jeg kunne ha valgt ut Malcom eller Arthur, Barcelonas unge nykommere. I stedet går jeg for en comeback kid. Den nybakte verdensmesteren ble henta til Barcelona i fjor for å erstatte selveste Neymar, etter å ha imponert voldsomt for Borussia Dortmund og Rennes. Skader og dårlig form ødela mye av den første sesongen, og da man blir fort stempla som flopp når man har kosta godt over en milliard kroner. Denne sesongen ser det ut som Dembélé har blitt sitt gamle jeg igjen. Han har scora i tre kamper på rad i La Liga, og er en spiller som har x-faktoren som skal til for å prege Champions League-kamper.

Endelig stemmer det for Dembélé. Her får han en god klem etter å ha scora de avgjørende målet mot Real Sociedad forrige helg (Foto: Scanpix)

Debutantene

En rekke unge spillere skal få prøve seg for aller første gang i Champions League denne høsten. Her er de fire jeg syns er mest spennende.

Matthijs de Ligt
Født: 1999. Klubb: Ajax
Han er bare 19 år, men er allerede en bauta i midtforsvaret til Ajax. Som 17-åring fikk han både sin debut på landslaget og spilte finale i Europa League. Nå er han kaptein i Ajax, og blir sett på som en av dem som kan lede Nederland tilbake til fotballtoppen. Han er en intelligent spiller med en taktisk forståelse som skulle tyde på at han var langt eldre. Han er vondt å møte i dueller, samtidig som han har solide tekniske ferdigheter. Unggutten har allerede vært rykta til en rekke storklubber, og hvis han får vist potensialet sitt i Champions League vil rykteflommen bare øke.

David Neres
Født: 1997. Klubb: Ajax
Det er ingen overraskelse at Ajax flommer over av ungt talent. Men det er ikke bare unge nederlendere som herjer i Amsterdam. Brasilianske David Neres hadde sin første hele sesong i Ajax i fjor, og ble klubbens toppscorer med 14 mål. I tillegg leverte han 13 målgivende pasninger i det som alt i alt var en imponerende sesong. Han har enorm fart, og er både tilrettelegger for lagkameratene og en god avslutter. Han er fantastisk underholdende å se i aksjon, og kan fort bli en ny kjæledegge for mange som ikke følger Eredivisie til vanlig.

David Neres og Matthijs de Ligt feirer scoring i Champions League-kvaliken (Foto: Scanpix)

Rodri
Født: 1996. Klubb: Atlético Madrid
Det er ikke lite som er forventa av Rodri. For Atlético Madrid skal han bli den nye Gabi, og på landslaget skal han være den neste Sergio Busquets. Det kan være tungt å leve opp til, men basert på det han viste i Villarreal i fjor er det all grunn til å ha store forhåpninger. Nå er han tilbake i barndomsklubben i Madrid, og har tatt over Gabis gamle draktnummer. Han kan dirigere spillet fra midtbana, og fungere både som ballvinner og den som setter i gang angrep. Rodri har selv sagt at han alltid har drømt om å komme tilbake til Atlético, og nå får han også sjansen til å spille Champions League i barndommens drakt.

Carlos Soler
Født: 1997. Klubb: Valencia
Valencia er tilbake igjen i Champions League, og noe av grunnen til det er Carlos Soler. Han er en ekte Valencia-gutt, født og oppvokst i byen, og har vært i klubben siden han var barn. Valencias juvel har fantastiske tekniske ferdigheter, men skulker ikke unna det defensive arbeidet av den grunn. Han er allsidig og kan bekle ulike posisjoner, og ryktene sier at både Manchester United og Juventus er meget interessert i å sikre seg unggutten. Skjebnen ville det slik at Carlos Soler nå skal spille mot både den gamle dame og de røde djevlene i sin første sesong i Champions League. Kanskje viser han akkurat hvorfor de to storklubbene jakter hans signatur.

Bonusspor: I sine fedres fotspor?

Jeg skulle gjerne ha hatt med minst dobbelt så mange spillere, men sniker inn et lite bonusspor. For i år kan to tenåringer følge i sine fedres fotspor. Både Patrick Kluivert og George Weah har tidligere satt sitt preg på Europeisk fotball. I år får kanskje Justin Kluivert (19 år, Roma) og Timothy Weah (18 år, PSG) sjansen. Kan de ta steget ut av fedrenes skygge? Det er altfor tidlig å si, men kanskje får vi se dem utfolde seg allerede i år. 

Runde 5: Propagandafotball, bursdagsgaver og Chris van Nistelrooy

Etter en haug med deilige landskamper i Nations League, er Premier League endelig tilbake. Og finnes det noen bedre måte å starte runden på enn med Tottenham mot Liverpool? Klopps gutter fikk sin femte strake seier, Gini Wijnaldum scora sitt aller første bortemål i Premier League, og Heung-Min Son kunne ha blitt den store helten hvis han hadde fått den straffen han skulle hatt fire minutter på overtid. Men alt dette har blitt diskutert i det vide og det brede allerede, så jeg vil heller rette fokus på sju andre ting jeg la merke til denne helga:

1. Mourinho slår tilbake

Det har storma rundt Mourinho og Manchester United i det siste. Denne helga var Manchester United tilbake slik vi kjenner dem. Watford har vært høstens store overraskelse med seier i de fire første kampene, men i møte med José Mourinho ble overmakten for stor. De første 45 minuttene er noe av det beste jeg har sett av Manchester United denne sesongen. Plutselig stemte alt. Pogba hadde tatt med seg landslagsformen tilbake fra Frankrike, de Gea var endelig seg selv igjen og Fellaini jobba som en helt. Og da Ruud van Nistelrooy plutselig var tilbake i Chris Smallings skikkelse, er det ikke rart at Mourinho smilte fra øre til øre. Romelu Lukaku viste at han kan være avgjørende i begge ender av banen. Ikke bare scora han sitt fjerde mål for sesongen, han bidro også sterkt defensivt da Watford jakta utligning.

Et skår i gleden var selvfølgelig at Nemanja Matic ble utvist. I forrige kamp var det Marcus Rashford som fikk rødt kort, men offensivt har José mye å velge i. Tapet av Matic er betydelig tyngre. Serberen gir de røde djevlene uvurderlig trygghet i spillet, som er vanskelig å erstatte.

2. Endelig Özil

Få menn skaper så blandede følelser hos fotballsupportere som Mesut Özil. Han har blitt kritisert både for det han gjør på banen og det han gjør utenfor banen, og etter VM tok han et knallhardt oppgjør med media, tyske politikere og fotballforbundet da han ga seg på landslaget. I Arsenal-leiren ser det ut til å være delt. Mange meiner han ikke gidder, ikke jobber hardt nok, forsvinner helt i mange kamper. Andre forsvarer ham fordi han er en briljant spiller når han er i form. Elegant, intelligent, assistmaskin. Mot Newcastle var han endelig tilbake på scoringslista, med sitt første seriemål siden desember 2017.

Endelig kan Mesut Özil smile igjen. (Foto: Scanpix)

3. En ekte Palace-gutt

Wilfried Zaha er Crystal Palace, og Palace er Wilfried Zaha. Ingen har scora flere Premier League-mål for Crystal Palace enn Zaha. Bare Joel Ward og Jason Puncheon har spilt flere kamper. Vi har snakka om det mange ganger: Ingen enkeltspillere i Premier League er viktigere for laget sitt enn Zaha. Han blir sparka ned gang på gang, dyttes og bølles med. Men han er så godt som umulig å stoppe. I helga så vi det nok en gang. Palace vant 1-0, og målet ble skapt ene og alene av Zaha. Han dansa seg mellom Huddersfield-spillerne og satte ballen kontant i lengste hjørnet. Et smykke av en scoring.

Det er ikke bare på banen Zaha er en ekte Palace-helt. Crystal Palace Ladies har slitt med økonomien, og i landslagspausa kom nyheten om at Zaha hadde kontakte dem for å gi damelaget et “betydelig økonomisk beløp”: “Alle vet hva Crystal Palace betyr for Wilf og han ønsker å gi den neste generasjonen håpefulle spillere i Palace Ladies de samme mulighetene han hadde da han kom opp gjennom juniorlagene.”

Slike gutter, det vil gamle Selhurst ha!

4. Eden Hazards verden

Akkurat nå lever vi i Eden Hazards verden, og vi er heldige som får være en del av den. I sommer var det mye snakk om at Hazard ville vekk fra Chelsea, og at han var misfornøyd. Nå ser det ut som han trives som plommen i egget. Mot Cardiff var han helt ustoppelig. Få spillere er så underholdende og inspirerende å se i aksjon som Eden Hazard når han er i form. Hattricket på lørdag betyr at han har fem mål på fem kamper så langt denne sesongen, i tillegg til to assists. Det er ikke noe sjokk at Sarriball passer Eden bedre enn Conte-fotball. Chelsea står med fem seiere av fem mulige, og har allerede scora 14 mål. Bare Manchester City kan matche de tallene, og om Hazard fortsetter i samme tempo kan det bli en av hans aller beste sesonger i den blå drakta.

5. Gratulerer med dagen

Manuel Pellegrini fylte 65 år på søndag, og har fått en vond start på tida i West Ham. Med tap i de fire første kampene og kamper mot Chelsea og Manchester United i de to neste kampene, var det helt avgjørende å få med seg poeng hjem fra Goodison Park. Spillerne var mer enn villige til å gi Pellegrini en passende bursdagsgave, og Yarmolenko storspilte i sin første kamp fra start. Endelig så man potensialet som bor i West Ham og flere av nysigneringene fra i sommer. Dermed kunne West Ham innkassere sårt trengte poeng, og Pellegrini kunne feire bursdag med verdens beste samvittighet.

«Yes, tre poeng og solid spill. Akkurat det jeg ønska meg!» (Foto: Scanpix)

6. Sjarmoffensiv på Etihad

Runden har bydd på mye fantastisk fotball, vakre scoringer og nydelige redninger. Men det aller vakreste øyeblikket kom før kampstart på Etihad. Vi er vant til søte små barn som leier fotballstjernene inn på banen. Men denne gangen var to av barna bytta ut med godt voksne damer. Vera Cohen på 102 år og lillesøster Olga Halon fikk æren av å ledsage de lyseblå ut på banen. Ifølge britiske medier har Vera hatt sesongkort i 85 år, og søstrene går fortsatt på kamp sammen. Det er vakkert å se at fotballgleden aldri dør. Vera Cohen har gitt uttrykket “Life goals” en helt ny betydning for meg. Målet med livet må åpenbart være å bli 102 år og fortsatt gå på kamp.

102 år gamle Vera Cohen sørger for at David Silva kommer seg trygt ut på banen. (Foto: Scanpix)

7. Propagandafotball

Noe av det beste man kan gjøre en søndag formiddag er å se Wolverhampton spille fotball. Vi hadde store forventninger til dem etter at de rundtspilte hele Championship i fjor, og nå leverer de så til de grader opp til forventningene. Det er offensivt, det er klikk-klakk, det er høyt tempo. Det er i grunn alt man kan ønske seg når man ser fotball. Ruben Neves dirigerer, vingbackene stormer fram, og Nuno Espírito Santo har Premier Leagues ryddigste skjegg. Og når driblekongen Adama Traoré kommer innpå, veit man aldri helt hva man har i vente. Det eneste man veit, er at det blir underholdende. De sløser noe voldsomt med sjanser, og mot et mer målfarlig lag enn Burnley kunne det blitt skjebnesvangert. Men ulvene har definitivt mye på gang. Neste helg reiser de til Old Trafford. For et oppgjør det blir!

I kveld runder Southampton og Brighton av runde 5, før vi retter blikket mot Europa. Livet er herlig for oss som elsker fotball!

 

Uriasposten

Island har inspirert oss og forbløffa oss de siste årene. Historien om den bittelille nasjonen som kom til EM og VM mot alle odds er et av sagaøyas vakreste eventyr. Nå er de to som bragte Island til mesterskap borte. Da Heimir Hallgrímsson ga seg etter VM, markerte det slutten på den fantastiske reisen han og Lars Lägerback har tatt det islandske folket med på. Erik Hamrén har tatt over, og på mange måter har han en av fotballens aller vanskeligste oppgaver. Å ta over det islandske landslaget er akkurat nå en uriaspost av verste sort.

Forventningene er annerledes nå. Island har elska å være den ultimate underdogen, men de er ikke lenger bare en underdog. De er et lag mange forventer at skal levere. Man forventer ikke glitrende spill og blendende seiere. Men man forventer et lag som biter godt fra seg, er godt organisert og vanskelige å slå. Et lag som løper som blodhunder og aldri gir seg. Mange forventer også at de skal være med når EM 2020 sparkes i gang.

Selv sier Hamrén at målsetninga er klar: Han vil ta Island til deres tredje strake mesterskap. Da han tok over sa han også at denne jobben er hans største utfordring noensinne som trener. Jeg forstår godt hva han mener. Om han lykkes, vil det likevel ikke kunne måle seg med den aller første triumfen. Om han mislykkes, vil det bli møtt på en helt annen måte enn når tidligere Islandstrenere ikke har kvalifisert seg.

Han skal også håndtere et aldrende lag. I kvalifiseringa til årets VM hadde Island en snittalder på 29 år. Bare Panama hadde et eldre lag. Islands gylne generasjon begynner å dra på åra, og de harde fakta er at Island ikke har vunnet en fotballkamp siden de slo Indonesia 4-1 i januar. Det er lett å glemme når man spiller uavgjort mot Argentina i VM, men trekkes fort fram igjen når konfettien forsvinner og man er tilbake til hverdagen.

Den aller første testen for Hamrén er Nations League. Islands tidligere bragder gjør at svensken blir kasta rett til ulvene. Island er på nivå A, og har havna i gruppe med Sveits og Belgia. Vi vet alle hva Belgia er i stand til. Bronsevinnerne fra VM har et stjernegalleri som kan spille fletta av de fleste når de er i form. Mot Sveits skulle man kanskje tro at Island hadde bedre sjanser. Men i møte med et revitalisert Sveits, ble det stortap i premieren. Da kampen var over viste resultattavla 6-0 til Sveits. Ydmykelsen var et faktum. Gylfi Sigurdsson fikk en helsvart bursdag som vikarierende kaptein. 

Etter kampen gikk Hamrén ut og beklaga til det islandske folk. Han visste de hadde skuffa. De hadde ikke klart å opprettholde den kollektive innsatsen som tok dem til EM og VM. Det velorganiserte, hardtarbeidende laget vi så spille uavgjort mot Argentina i sommer var borte. Sveits slapp for lett til gang på gang. Island mangla flere nøkkelspillere, deriblant kaptein Aron Gunnarsson. Også mot Belgia må de klare seg uten Aron Gunnarsson, Alfred Finnbogason og Johann Berg Gudmundsson. Det blir en knallhard oppgave.

Erik Hamrén går en tøff kveld i møte. Å ta poeng mot Belgia virker nærmest umulig. Men han er nødt til å ta grep. Han trenger et lag som slår tilbake, som finner igjen noe av den innbittheten de har vist tidligere. Heimir Hallgrímsson hadde bygd seg opp såpass mye godvilje at han sannsynligvis ville tålt et par stortap mot nasjoner som åpenbart har mye mer talent i laget enn Island. Hamrén er ikke like heldig. Han har ikke fordelen av tidligere meritter. Man skal ikke undervurdere tillit som faktor for trenere. Lägerback og Heimir Hallgrímsson var trenere både spillerne og supporterne stolte på, fordi de hadde sett dem utrette mirakler før. Hamrén starter på bar bakke. 

Det islandske eventyret har vært fantastisk å følge. Nå kan det se ut som lufta har gått litt ut av ballongen. I så fall kan Hamréns islandske drøm fort utvikle seg til et mareritt.

Den store ildprøven

Mens Frankrike hadde seiersfest i Paris, satt naboene hjemme og deppa. Både Spania og Italia har underprestert de siste årene. Spania måtte nok en gang reise hjem fra et mesterskap med følelsen av at de hadde svikta da det virkelig gjaldt, og Italia ble slått ut allerede før moroa begynte. Nå håper begge landene at nye trenere skal bringe dem tilbake til toppen. Roberto Mancini og Luis Enrique er mennene som skal lede an i en ny æra for spansk og italiensk fotball.

Både Spania og Italia er stolte fotballnasjoner med lange tradisjoner. Fra 2008 til 2012 feide det spanske landslaget all motstand til side. Spanske klubber har herja i Europa, og utdelinga av Gullballen har i praksis vært en kåring av La Ligas beste spiller. Men selv om Spanias dominans har holdt seg stabil på klubbnivå, har landslaget slitt voldsomt siden EM-triumfen i 2012. Gullgenerasjonen som vant tre strake mesterskap har mista glansen. Nå er vi tilbake til det Spania jeg husker fra barndommen, et lag som alltid var sterkt på papiret, men aldri klarte å levere i mesterskap. De som alltid underpresterte. At et lag med så enorme individuelle kvaliteter ikke har klart å ta seg lenger enn åttedelsfinale siden 2012 er rett og slett for svakt.

Vicente del Bosque var ferdig som landslagstrener etter EM i Frankrike. Alle visste det ville bli vanskelig å fylle skoene til mannen som leda Spania til sitt første VM-gull. Men Julen Lopetegui fikk tid og tillit til å bygge laget fram mot VM i Russland. Som de fleste husker, sa det stopp dagen før VM begynte. Da nyheten sprakk om at Lopetegui skulle bli Real Madrids nye trener etter VM, var det ingen vei tilbake for landslagsledelsen. Lopetegui måtte gå av, og Fernando Hierro måtte steppe inn. Det er alltid lett å være etterpåklok, men man trenger ikke være synsk for å se at trenerskifte dagen før VM er helt håpløst. Det kunne umulig gå. I åttedelsfinalen mot Russland klarte Spania aldri å omsette spillemessig dominans til scoringer. Det ble for omstendelig, for lite effektivt. Diego Costa ble for isolert, David Silva kom aldri ordentlig i gang og Andrés Iniesta fikk ikke nok tid til å bli tunga på vektskåla. Hierro avslutta sin karriere som landslagstrener allerede etter fire kamper.

Andrés Iniesta og Gerard Piqué etter sin aller siste landskamp. (Foto: Scanpix)

Italia på sin side, mislykkes i å kvalifisere seg til VM for første gang på 60 år. Over to kamper klarte de aldri å bryte ned Sveriges forsvarsmur, og Gigi Buffon måtte til slutt innse at han ikke skulle få en siste sjanse i VM. Ventura klarte aldri å overbevise folk om at han hadde det som skulle til for å få Italia tilbake til toppen. Da Antonio Conte leda Italia virka det som de var på rett spor. Under Ventura så det hele temmelig planløst ut. Et bilde som står igjen som et symbol på Venturas tid som landslagstrener for meg er Daniele De Rossi under den avgjørende kampen mot Sverige. Han får beskjed om å varme opp, og med et blikk som kan drepe sier han noe à la “Hvorfor i h* skal jeg innpå? Vi trenger ikke uavgjort, vi må vinne!”, mens han peker på Lorenzo Insigne. Italia fikk aldri målet de trengte. Insigne ble sittende på benken. Etter kampen mot Sverige fikk Ventura sparken, og få dager senere annonserte den svært omstridte fotballpresidenten Tavecchio at han gikk av.

Det er ikke bare trenere som har forlatt de to landslagene det siste året. Både Spania og Italia har mista nøkkelspillere som har betydd enormt mye for lagene sine. Buffon, Barzagli og De Rossi har alle spilt sine siste landskamper. I Spania har Andrés Iniesta, David Silva og Gerard Piqué sagt takk for seg. Nye krefter må inn sammen med de nye trenerne, og begge trenerne har allerede markert at de skal stake ut en ny kurs. Mancini har vært tydelig på at italienske storklubber må la flere italienere slippe til. Han har tatt ut unge spillere som knapt får spilletid for de italienske storklubbene. Han sender et tydelig signal: «Jeg gir dem sjansen på landslaget. Nå må dere gjøre det samme». Også spillere som ble ignorert av Ventura får nå en ny sjanse.

De siste årene har Italia hatt et fantastisk forsvar. Det er en luksus å ha keeper og forsvarsrekke i verdensklasse, som i tillegg spiller i samme klubb og kjenner hverandre ut og inn. Chiellini, Barzagli og Bonucci var en drøm av en stoppertrio. De har styrker som utfyller hverandre, og har i løpet av mange sesonger sammen i Juventus hatt muligheten til å finpusse samspillet. Men mens forsvaret har vært strålende, har Italia hatt åpenbare mangler offensivt. Først og fremst har de mangla en superspiss. Noen som kunne ta opp arven etter Baggio,  Del Piero og Inzaghi. For å sette det på spissen: Italia har hatt mer enn nok av lave, raske vinger, men ingen solid midtspiss. Verken Simone Zaza, Graziano Pellè eller Manolo Gabbiadini har holdt et høyt nok nivå. Andrea Belotti hadde en fantastisk sesong for to år siden, men er fortsatt ikke stabil nok. Skal Mancini bringe jubel og stolthet tilbake til Azzurri, må han få på plass en storscorer.

Mancini og Balotelli kjenner hverandre godt. Kan de lykkes sammen for Italia? (Foto: Scanpix)

Og kanskje har løsninga vært der hele tida. De fire siste årene har Mario Balotelli vært helt ute i kulda. Han var ute av form, og slet både i England og Italia. Så skjedde det noe. Balotelli dro til Frankrike, og i Nice fant han endelig tilbake til sitt gamle jeg. Det hjalp likevel ikke. Venturas dør var stengt. Selv har Balotelli vært helt tydelig på hva han mener om det lange fraværet fra landslaget. Han sier han forstår at han aldri ble tatt ut av Conte. Han var ikke i form, han spilte ikke bra nok. Men i Venturas tid som landslagstrener skjønner han ikke årsakene til at han ikke ble tatt ut. Jeg er enig med Balotelli. Det er komplett umulig for meg å forstå at Ventura ikke en gang hadde ham med i troppen da det gjaldt som mest. Nå som Mancini har tatt over, er Mario tilbake i den blå drakta. Mancini har trent Balotelli før, både i Inter og Manchester City. Han vet hva Balotelli kan gi ham, og hvordan han skal håndteres. Sergio Agüero beskrev forholdet deres som et far-sønn-forhold. Hvis Mancini kan få Balotelli til å fungere på landslaget, er det akkurat det Italia trenger.

Luis Enrique har også valgt å gå sin egen vei. Selv om han skrev seg inn i Catalonias fotballhistorie med gullskrift da han tok The Treble i sin første sesong, skal han lede et lag som knapt har Barcelona-spillere. Lucho har henta verdens beste potet, Sergi Roberto, tilbake i troppen. Sammen med Sergio Busquets er Roberto Barcelonas eneste innslag i landslagstroppen. Jordi Alba må bli igjen hjemme. Fra tida som Barcelona-trener er det ingen hemmelighet at Luis Enrique ikke er Jordi Albas største fan. I Luis Enriques siste sesongen i Barcelona fikk Alba mindre spillestil, og ryktene gikk om at backen vurderte å forlate klubben. Da Valverde kom inn dørene på Camp Nou ga Alba uttrykk for at baskeren passa ham mye bedre som trener.

Likevel er det overraskende at han som er regna som en av de aller beste venstrebackene i verden ikke en gang får være med i troppen. Ikke et vondt ord om Marcos Alonso og José Gayà, men Jordi Alba er fortsatt Spanias beste venstreback. Du skal ha ekstremt gode grunner for å droppe en spiller av hans kaliber fra landslaget. I sommer sa Luis Enrique at det kom til å bli mange overraskelser når han skulle ta ut sin første landslagstropp. Nå må han bevise at han kan klare seg uten sine tidligere elever. Forsvarsrekka skal stables sammen uten Piqué og Alba, og Iniesta skal ikke lenger trylle på midtbana. Lucho må også klare å blåse nytt liv i et landslag som har stivna i sin egen spillestil. Selv sier han at han skal utvikle den spanske spillestilen, ikke revolusjonere den.

Mancini og Luis Enrique skal prøve å vekke liv i to av Europas sovende fotballkjemper. Gjennom Nations League får de allerede nå testa mannskapet sitt mot knalltøff motstand i tellende kamper. I kveld får Italia besøk av Polen, som har mye å bevise etter et skuffende VM. Spania reiser til England, der Southgate og co fortsatt svever høyt etter sommerens semifinale. Premissene er enkle og knallharde. Mancini og Luis Enrique må vise at de har det som skal til for å lede lagene tilbake til toppen. De må gi desillusjonerte supportere troen på framtida. Denne helga kommer den store ildprøven.

Runde 3: Blodrød lørdag, fartsdumper og europeisk hangover

28 mål, fire røde kort og en hellig inngripen som ga oss en aldri så liten bombe. Nydelige mål, sårt tiltrengte poeng og rykter om krangling internt. Runde tre er enda ikke over, men helga har gitt oss mer enn nok dramatikk. Mandag kveld rettes blikket mot Old Trafford der Mourinho skal vise at han fortsatt er The Special One, men før det kan vi koste på oss en liten oppsummering av de andre kampene.

Her er mine sju punkter fra den deilige fotballhelga vi har lagt bak oss:

1. Sarriball med fartsdumper og Benitez leker stolleken

Newcastle sto med ett poeng etter de to første kampene, suspensjoner og skader i backrekka og en evig konflikt med eieren. Jeg forventa at Benitez skulle ta grep etter kampen i Cardiff, men var likevel ikke forberedt på de massive endringene som skulle komme. Da lagoppstillinga kom, var det tydelig at Benitez hadde lekt stolleken. Seks spillere var skifta ut siden sist, og backfireren var bytta ut med en trebackslinje. Både Jonjo Shelvy og Jamaal Lascelles var henvist til tribuna, og dermed stilte Newcastle uten sine to fremste ledere på bana. Benitez sa det handla om skader, men ryktene svirra om at Lascelles var utelatt på grunn av interne uenigheter. Det ble sagt at Lascelles hadde vært misfornøyd med hvor han skulle spille i trebackslinja, og at Benitez svarte med å sette ham ut av troppen. Ikke akkurat en optimal oppladning til kampen.

Likevel slet Chelsea med å få Sarriballen til å flyte. Newcastle var ekstremt vanskelig å bryte ned, og Chelsea klarte ikke å slå hull i den stripete muren. Jorginho dirigerte laget som om han var en klubbveteran, men klarte likevel ikke å få tannhjulene til å gå som planlagt. Kanté prøver fortsatt å finne seg sjæl i en ny og uvant rolle, og Alonso ble nok en gang den store helten da han dro i land tre poeng via DeAndre Yedlin. Sarri og co står med full pott etter tre kamper, og det er denne typen slitekamper de er helt nødt til å vinne. Men Sarri har fortsatt en jobb å gjøre før det virkelig går på skinner. Mot et disiplinert og kompakt Newcastle ble det Sarriball med solide fartsdumper.

2. Mitrogol

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er svak for visse typer spillere. En av dem er den hardtarbeidende, selvoppofrende slitespissen som møter hver duell og hvert innlegg med dødsforakt. Spisser som Aleksandar Mitrovic. Det virker som det var kjærlighet ved første blikk da serberen kom på lån i vinter. I sommer ville han fryktelig gjerne få fortsette i Fulham, og det ser ut som om han koser seg noe voldsomt i den hvite trøya. Med tre mål på tre kamper fortsetter kjærligheten å blomstre på Craven Cottage.

Med tanke på fjorårets sesong, er det mildt sagt rart å se Burnley involvert i en kamp der det scores fem mål før pause. Men uten Nick Pope og med en real europeisk hangover var det ikke lenger den bunnsolide forsvarsmuren vi så i aksjon. Fulham grep sjansen med begge hendene, og resultatet ble en ekte målfest. Kampen bød på klassescoringer i begge ender. Jean Michäel Seri slo til med et enormt drømmetreff, og Tom Cairney leverte en assist like følsom som Aune Sand. Da er det lett å elske fotball!

3. Watford dundrer videre

Nå er det virkelig god stemning i Watford. 9 poeng av 9 mulige! (Foto: Scanpix)

Jeg var en av dem som tippa Watford i nedrykksstriden. Så langt har Gracias gutter pekt nese til meg og mange andre forståsegpåere. Med ni poeng på tre kamper har de fått en drømmestart på sesongen, og de har slått Crystal Palace for første gang på fem kamper. På søndag serverte de i tillegg scoringer fra øverste hylle. Roberto Pereyra viste hvorfor han tidligere har fått være med på å vinne seriegull, cupgull og spille Champions League-finale med Juventus, mens Holebas slo et innlegg som var så presist at det gikk rett i mål. Da hjalp det lite for Palace at Zaha fortsetter å score. Hodgsons menn ser generelt solide ut, men denne helga ble mangelen på en effektiv spiss skjebnesvanger. Benteke ser fortsatt ut som danskene som har brukt klister når de burde smurt med Blå Swix, og det lugger noe voldsomt for den tidligere storscoreren. Hodgson sa før kamp at Benteke trengte selvtillit, men da var denne kampen så feil medisin man kan få. Det ser ut som det bare er et spørsmål om tid før Roy gjør endringer på topp. Nå er det opp til Alexander Sørloth å bevise at det er han som fortjener sjansen fra start neste runde.

4. Blodrød lørdag

Det var virkelig de røde kortenes lørdag. Av de fire kampene som sparka i gang klokka fire, var det kun Arsenal – West Ham som endte med 22 mann på bana. Det er i seg selv oppsiktsvekkende at man får utvisninger på én dag. Det er enda mer oppsiktsvekkende at tre av dem var direkte røde kort. Richarlison starta ballet med en “nedskalling” Marco Materazzi og Zinedine Zidane ville avvist med et hånlig flir. Everton slapp dog å spille lenge med én mann mindre. Adam Smith prøvde å stoppe Theo Walcott i fullt firsprang, og som lønn for strevet fikk også han gå tidlig i dusjen. I oppgjøret mellom Huddersfield og Cardiff havna Jonathan Hogg i klammeri med Harry Arter, og ble tredjemann med direkte rødt denne runden. Kampen endte forøvrig 0-0, noe jeg vil påstå var helgas desidert minst  overraskende resultat. Southamptons Pierre-Emile Højbjerg runda det hele av med å filme seg til sitt andre gule kort. For å sette lørdagen i perspektiv gir jeg ordet til vår kommentator Peder Mørtvedt:

5. Norske briller: Kongen av Romsås

Dette ble også helga da Joshua King åpna målkontoen for sesongen. King får mye tillit i Bournemouth, og etter at spisskollega Callum Wilson brant straffe i åpningskampen mot Cardiff var King tilbake som straffeskytter. Han gjorde ingen feil, og satte ballen kontant bak Englands landslagskeeper. Romsås store sønn fortsetter å være en sentral spiller for The Cherries, og med norske briller passer det perfekt om han kan ta med seg den selvtilliten inn i landslagspausa. I Southampton fikk Moi sin første kamp fra start etter å ha stått over forrige kamp med skade. Han spilte 80 minutter og får nok en gang skryt av Mark Hughes:

“For meg som manager for denne gruppa ble jeg oppmuntra over hva vi produserte og det viser potensialet i spillergruppa. Vi gjorde et par endringer og fikk inn spillere for å bygge forståelse. Spillere som Moi Elyounoussi, som jeg syntes var fantastisk (…)”

6. Lettelsens sukk på Emirates

Emery fikk endelig sin etterlengtede seier. Det tar tid å bygge et nytt prosjekt i en klubb som har hatt en kontinuitet på trenersiden som er svært sjelden i den moderne fotballen. Å tape mot Manchester City og borte mot Chelsea kan unnskyldes. Et tap hjemme mot West Ham ville vært katastrofe. Og for Emery starta kampen på verst tenkelig måte. Før halvtimen var spilt sendte Marko Arnautovic gjestene i ledelsen, og du kunne formelig høre Arsenal Fan TV kvesse klørne. Men den gang ei. For selv om Arsenal fortsatt ser sløve ut defensivt, begynner det virkelig å svinge foran mål. Pellegrini har enda ikke fått skikk på laget sitt, og West Ham klarte kun å holde på ledelsen i fem minutter. I andre omgang var Issa Diops marerittdebut et faktum da han satte ballen i eget mål. På tampen utnytta Bellerin og Welbeck et passivt West Ham-forsvar som etterlot seg enorme rom, og fastsatte resultatet til 3-1. 

Mange bet seg merke i at Mesut Özil ikke var en del av Arsenal-troppen på lørdag. Ryktene begynte å gå om en krangel med Emery fordi tyskeren hadde fått beskjed om at han måtte jobbe hardere. Emery avviser hardnakket ryktene, og sier at han ikke spilte fordi han var sjuk. Likevel fortsetter det å svirre rykter om at Özil ikke er garantert en plass i startelleveren framover. 

Emery har tatt kontrollen på Emirates. (Foto: Scanpix)

7. Den hellige ånds hånd

Mange av oss hadde voldsomme forventninger til Wolverhampton før sesongen. I de to første kampene ble det mye stang ut for ulvene, men i helga hadde de for en gangs skyld marginene på sin side. Og når man har en trener som heter Nuno Espírito Santo er det bare naturlig at du får litt hjelp av guds hånd når de regjerende mesterne kommer på besøk. Målet til Boly skulle selvsagt aldri vært godkjent. Men når verken dommere eller motspillere får med seg at det er hånda, ikke hodet, som sender ballen i mål, kunne Wolverhampton endelig slippe jubelen løs. De har tatt sin første skalp i Premier League, og det vil gi en enorm boost etter en sesongåpning der de nok har følt seg litt snytt.

Resultatet er også godt nytt for de som frykta at Manchester City skulle fjerne all spenning også i år. Nå er det de som jager. Liverpool og Chelsea har fått et ørlite forsprang, og på mandag kan Tottenham også gripe muligheten. José Mourinho på sin side øyner sjansen for å knappe inn på erkerivalen Pep, og det bør kunne gi mer enn nok motivasjon til å slå knallhardt tilbake.

I kveld får vi svaret på om Mourinho feier alle kritikerne til side, eller om Pochettinos mannskap gjør krisa i Manchester enda større. Tottenham har vunnet én av de siste fem kampene de har spilt på Old Trafford, og Manchester United har kun tapt to av de siste 37 hjemmekampene de har spilt i Premier League. Men Harry Kane har allerede vist at han kan bryte gamle trender denne høsten. Klokka 21.00 braker det løs. Jeg gleder meg som en liten unge!

Når villdyret våkner

Burnley-Watford. Kampen hadde såvidt starta da Troy Deeney fant Andre Gray med et perfekt innlegg. Gray dunka ballen bak en sjanseløs Joe Hart, og dermed sto det 0-1 før det hadde gått tre minutter. I andre omgang var Troy Deeney ferdig med å være servitør, og sendte Watford i ledelsen igjen. Et spisspar som lukter dynamitt når de er i form, der begge har en mildt sagt brokete fortid. Veien fra fengsel, fyll og knivstikking til Premier League har vært lang og kronglete

Verken Andre Gray eller Troy Deeney har vært mors beste barn. I ansiktet til Andre Gray kan du se spor etter den tenåringen han var. På ryggen har han en tatovering som skal representere den mannen han har blitt.

På det ene kinnet har Gray et langt arr. Et minne om en ungdomstid der han hadde venner han ikke burde ha, og hang på steder han ikke burde være. Faren døde da Gray var 13. Spissen endte opp som en av mange unge gutter i gjengmiljøet i Wolverhampton, i et område der det å havne i fengsel var minst like sannsynlig som å ikke gjøre det. Da han var 18 var han i ferd med å vokse ut av gjengmiljøet, men det er ikke alltid like lett å bryte med folk som har vært vennene dine i årevis. En kveld ute på byen forandra alt. Gray var nok en gang ute med folk som ofte havna i trøbbel, og denne gangen ble det alvor. Det ble bråk, og noen hadde med kniv. Sporene etter kniven kan vi fortsatt se på Grays venstre kinn.

Å bli utsatt for knivstikking ville nok vært en vekker for de fleste av oss. Ifølge Gray er knivstikkinga det beste som har skjedd ham. Han visste at det kunne ha gått så uendelig mye verre om kniven hadde truffet nakken eller øyet. Han visste han hadde sluppet billig unna. Og selv om det ikke var han selv som var årsaken til volden, visste han at han før eller senere ville ende opp i bråk hvis han fortsatte på det samme sporet.

På kinnet til Andre Gray ser man fortsatt arret etter knivstikking. Her fra den første sesongen i Premier League, med Burnley.  (Foto: Scanpix)

Gray bestemte seg for å få livet sitt på rett kjøl før det var for sent, og å konsentrere seg fullt og helt om fotballen. Han fikk sjansen i Luton Town, og har siden den gang jobba seg oppover i ligasystemet. Spillere som Jamie Vardy viste at det var mulig å lykkes selv om man spilte i de lavere divisjonene, og ble en viktig inspirasjon. Selv håper Gray at han kan inspirere ungdommer som føler seg fanga i gjengkulturen. Det er mulig å komme seg vekk. Det finnes et liv der du ikke trenger bekymre deg for å havne i fengsel eller bli stukket med kniv.

Men selv om Gray har kommet en lang vei siden han sto på fortauet med blod i ansiktet, hender det at fortiden innhenter ham. Da Gray scora sitt første mål i Premier League, var det ikke målet som skapte overskrifter. Det var den dagen Gray lærte at internett alltid husker. For plustelig dukka det opp gamle twittermeldinger der spissen uttrykker seg svært hatsk mot både homofile og kvinner. Jeg har ikke noe behov for å gjenta det han skrev, men det var så ille at han både fikk bot og ble suspendert i fire kamper for å ha vanæra fotballen.

Gray aksepterte straffen, og ga en uforbeholden unnskyldning. Han sier at han har forandra seg totalt siden han skrev de meldingene, og at de på ingen måte representerer holdninger han har i dag. Han vet bedre nå, og er langt mer åpen.

Han er ikke lenger den unge mannen som hang med gjengmedlemmer og skrev homofobe twitter-meldinger. Som så mange andre fotballspillere har han tilbragt mye tid hos tatovøren. Men motivene er av en helt annen karakter enn det vi forventer av fotballstjerner. Hele ryggen er tatovert med bilder av folk som Rosa Parks, Nelson Mandela, Martin Luther King, og Tommie Smith og John Carlos som gjør Black Power-hilsenen på seierspodiet under OL 1968. Gray har latt seg inspirere av borgerretsbevegelsen og de som har kjempa for like rettigheter uavhengig av hudfarge. Mennesker som tok kampen mot urettferdighet og ville gjøre en forskjell. 

Kanskje var det perfekt for Andre Gray å komme til nettopp Watford. Han har en brokete fortid han aldri blir kvitt. Og er det en som virkelig kan forstå hvordan det føles, er det Watford-kaptein Troy Deeney.

Fra fengselsfugl til kaptein og helt. Troy Deeney. (Foto: Scanpix)

Som tenåring var Troy Deeney milevis unna fancy ungdomsakademier som la alt til rette for at han skulle lykkes. Deeney vokste opp i et tøft nabolag utenfor Birmingham. Den biologiske faren hans stakk av før han ble født, og adoptivfaren var jevnlig innom fengsel. Mora hadde tre jobber for å brødfø familien, i et område prega av kriminalitet og gjenger. Deeney ble kasta ut av skolen allerede som 14-åring, men fikk en ny sjanse. Skolen var imidlertid ikke noe for Troy, og han fullførte aldri de eksamenene han skulle tatt.

Da han var 15 fikk han tilbud om å prøvespille for Aston Villa. En sjanse mange unge gutter ville gitt alt for å få. Men Deeney drømte ikke om å bli proff. Han hadde helt andre prioriteringer. Prøvespillet varte fire dager, og Deeney dukka ikke opp før siste dag. Naturlig nok var ikke Aston Villa interessert i en tenåring som ikke gadd å møte opp til de tre første dagene. Selv har spissen en enkel forklaring på hva som skjedde:

“Jeg var 15 og vi hadde sommerferie, så hva tror du jeg hadde lyst til å gjøre? Spille fotball eller stikke til parken der alle jentene var?”

Han begynte å jobbe som murer, og spilte fotball for det lokale laget Chelmsley fordi alle de kule folka i området spilte der. Talentet var fortsatt der, og tilfeldighetene ville det slik at Mick Halsall en dag så han spille. På tross av at unge Deeney ikke spilte edru, var han blant banens aller beste. Halsall var overbevist, og tilbød unggutten prøvespill i Walsall den påfølgende mandagen. Deeney hadde aldri hørt om Walsall og visste ikke engang hvor det var. Han dro på byen og tenkte ikke mer over det, men mandag morgen sto treneren hans på døra. Han fikk unggutten ut av huset og ga ham pengene han trengte til taxituren. Denne gangen ble prøvespillet en suksess, og Deeneys profesjonelle karriere var i gang.

Etter å ha imponert med Walsall i League One, var han klar for nye utfordringer. Watford signerte ham sommeren 2010, og med Championship ble lønnsslippen større og fristelsene flere. Plutselig hadde han en lønn han tidligere ikke hadde våget å drømme om. Vi snakker selvsagt ikke store summer, men han tjente nok til å bli konge på byen. I helgene samla han kompisene og for å nyte livet så lenge det varte. Han var overbevist om at Watford snart kom til å innse at han egentlig var en ganske dårlig fotballspiller, så her var det bare å smi mens jernet var varmt. Likevel klarte han etter hvert å finne seg til rette i Watford, og spilte seg inn i startelleveren. Målene begynte å renne inn, og alt så ut til å gå i riktig retning. Så kom den store nedturen. Deeney var fortsatt altfor glad i alkohol, og kombinert med en personlig tragedie gikk det så galt som det kunne gå.

Faren ble diagnostisert med uhelbredelig kreft, og Deeney prøvde å takla sorgen ved å dra på byen. Det endte med et voldsomt slagsmål utenfor en pub, og spissen ble dømt til 10 måneders fengsel for å ha sparka en mann i hodet. Oppholdet i fengsel ble et vendepunkt. Han slapp ut etter tre måneder på grunn av god oppførsel, og sverga på at han skulle skjerpe seg. Han hadde en familie å ta seg av, og han ville betale Watford tilbake for den tilliten de viste ham. De kunne lett ha kasta ham på båten på grunn av dommen, men de ga ham en ny sjanse. Deeney skjøt dem til Premier League, og står i dag med over 300 kamper for klubben og kapteinsbindet klistra til armen.

Mang en forsvarsspiller i Premier League har fått oppleve hvor vanskelig det er å stoppe Troy Deeney. (Foto: Scanpix)

Sammen med kona har han starta en egen veldedig organisasjon som prøver å hjelpe utsatte barn og unge. Han ønsker å gi noe tilbake. Tidligere har han også gjort sosialt arbeid retta mot tidligere innsatte og ungdommer. Han har jobba målretta med problemene sine, og snakker åpent om å gå til psykolog:

“Jeg har en del problemer. Jeg mista bestemor, bestefar og faren min i løpet av tre år, og de var ekstremt viktige for meg. Så jeg snakker med en psykolog. Jeg skammer meg ikke over å si det. For noen år siden snakka jeg ikke med noen. I stedet pleide jeg å drikke, og det gjorde meg sint, som igjen fikk meg til å sloss. Og det kulminerte i at jeg havna der jeg havna. Det er ikke en unnskyldning. Det er bare at når jeg nå veit det jeg veit, ville jeg ha snakka med noen.”

Men selv om han nå har lært seg å håndtere følelsene sine på en mer konstruktiv måte, trenger han fortsatt sinnet for å prestere på bana. Før kamp har han en fast spilleliste. Den er satt sammen av sanger mora pleide å høre på mens hun gjorde husarbeid i helgene. Musikken minner spissen om hvor han kom fra, og hvor hardt mora jobba for å kunne betale regningene. Den tar ham tilbake til barndommen og gjør at han husker alt sinnet han følte:

“Den sinte mannen er fortsatt der, og det er vanskelig for meg å hente ham tilbake. Men jeg må gjøre det for å klare å være den jeg er på fotballbanen. Så må jeg stenge ham inne igjen så fort jeg er tilbake i det virkelige livet. Det er den aggressive mannen i meg, mannen som bare må vinne. Det er det som gjør meg god i fotball, men det gjør meg også til et dyr.”

I dag skal Watford ta i mot Crystal Palace. Troy Deeney skal sette på musikk og forvandle seg fra familiefar til en sint vinnerskalle. Sammen med  Andre Gray skal han gjøre alt han kan for å skape problemer for Hodgsons mannskap. Det kan bli en tøff dag på jobb for Palace hvis villdyret våkner for alvor.

Antall visninger