TV 2 Play

Peps gullgutt

- av Mina Finstad

Som 18-åring var Bernardo Silva milevis unna å få spilletid i Benfica. Denne sesongen er han en av Manchester Citys beste spillere. “Messizinho” har blitt Peps gullgutt og har bevist gang på gang at fotballintelligens kan trumfe fysikk.

På 7-årsdagen fikk Bernardo Silva en bursdagsgave han aldri kommer til å glemme. Han vokste opp i en familie der fotball betydde alt. Farens familie var Benfica-supportere, mens moras familie heia på Sporting. Selv ble han tidlig Benfica-supporter, og Rui Costa var den store helten. Da han var seks år gammel, fikk han tilbud om å spille for Benfica-akademiet. En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Men foreldrene sa nei. Det var for langt unna, for dyrt, og han var for ung. Han maser og maser, men kommer ingen vei.

Så kommer bursdagen. Fra morfaren, Sporting-supporteren, får han bare et kort. Når han åpner kortet, ser han Benfica-logoen og teksten “Gratulerer med dagen, du skal spille for Benfica”. Bestefaren bladde opp for at barnebarnet skulle få sjansen til å spille for klubben han selv ikke kunne fordra. 

Tida i Benfica ble likevel ikke slik Bernardo hadde drømt om. Etter hvert som han ble eldre, slet han med å få spilletid på ungdomslagene. Han var liten av vekst, og enkelte trenere så ikke potensialet i den spede unggutten. Som 16-åring vurderte han å forlate Benfica. Så møtte han en trener som forandra alt. Fernando Chalana ble som spiller kalt “Det lille geniet”, og jobba nå i Benfica-akademiet. Han ga Bernardo Silva kallenavnet Messizinho, og sa til ham:

“Hør her. Treneren din har ikke peiling på fotball. Du er den beste spilleren her. Og stol på meg… En dag kommer du til å være veldig viktig.”

Å ha Chalana i ryggen betydde enormt mye for Silva, og selv beskriver han dette som den viktigste samtalen han har hatt. Han bet tenna sammen, og fortsatte å jobbe målretta for å gjøre seg fortjent til en plass på A-laget til Benfica. Han spilte seg inn på B-laget, men uansett hvor bra han presterte der virka det umulig å komme seg inn på A-laget. Dråpen som fikk begeret til å renne over var da han ble satt til å spille venstreback på trening. Da innså han at sjansene for å få spilletid var så godt som ikke-eksisterende.

Sammen med blant andre Kylian Mbappé og Thomas Lemar var Bernardo del av et Monaco-lag som stormet fram med ungdommelig pågangsmot. (Foto: Scanpix)

Han trengte å komme seg vekk, og bare dager før 20-årsdagen dro han til Monaco. Da hadde han i løpet av hele 13/14-sesongen kun fått et eneste innhopp i serien for Benfica. Spranget fra portugisisk andredivisjon til et høytflyvende Monaco kunne kanskje virke altfor stort. Men i Frankrike blomstra den lille portugiseren. Han ble del av et ungt og underholdende Monaco-lag som til slutt endte opp med seriegull.

Fra å ikke en gang få spilletid i Benfica, hadde Bernardo Silva plutselig blitt en av Europas mest spennende spillere. Sommeren 2017 åpna Manchester City sjekkheftet og sikra seg både Silva og lagkamerat Benjamin Mendy. Det er ikke enkelt å spille seg inn på midtbana hos Pep. Konkurransen er knallhard, men denne sesongen har Silva blitt en av Guardiolas viktigste spillere. Etter oppgjøret mot Chelsea i Community Shield i august, var Pep krystallklar:

“Prestasjonen til Bernardo Silva var et mesterverk. (…) Akkurat nå, er det Bernardo og 10 andre spillere.”

Pep peker og forklarer. Bernardo Silva lytter og utfører. (Foto: Scanpix)

I september fulgte han opp med ny ros:

“Som trener er det er nesten umulig å være mer fornøyd med ham. Det er derfor han fortjener alle minuttene han har spilt. Han spilte mye forrige sesong, men ikke i startelleveren, og jeg glemmer ikke hvordan han oppførte seg foran lagkameratene forrige sesong. Han var et forbilde, og det er derfor jeg sa at jeg ikke veit hva som skjer i framtida, men hvis jeg er her kommer han til å bli værende. Fordi han er helt spesiell.”

Hva er det som gjør Silva så spesiell? Først og fremst er han en ekstremt intelligent spiller. Han er vanvittig god til å finne og skape rom, og velge de riktige pasningsalternativene. Han beveger seg alltid smart uten ball, og har fantastisk teknikk med ball i beina. I tillegg har han enorm arbeidskapasitet, og kan bekle flere ulike posisjoner. Hans tidligere trenere fra tida i Benfica-akademiet har fortalt at Bernardo tidlig lærte seg å ligge et hakk foran motstanderne når han fikk ballen. Han visste at han ikke kunne slå dem fysisk, så han måtte i stedet finne ut hvordan han kunne unngå å bli takla. 

Han er fortsatt bare 24 år gammel, og kan fremdeles ta nye steg. Portugiseren beskrives som lærevillig og jordnær, og lar seg ikke distrahere av all glamoren som følger med når man spiller for et lag som cruisa inn til seriegull forrige sesong. Han passer perfekt inn i Manchester City, og Pep Guardiola ser ut til å være den rette mannen for å videreforedle det enorme talentet han har. 

Mange ser for seg Bernardo Silva som David Silvas arvtaker på sikt. Det er store fotballsko å fylle, men Bernardo ser ut til å være moden for oppgaven. Så langt denne sesongen har han vært en av Premier Leagues aller beste spillere. I dag får Manchester City besøk av Shakhtar Donetsk i Champions League, og kanskje kan den lille portugiseren skape et nytt mesterverk på Etihad i kveld.

Runde 11: Følelser, feiringer og lovlydige dommere

- av Mina Finstad

“November er så trist og grå” sang vi da jeg var liten. Det er kanskje sant hvis man ser på været, men det er definitivt ikke riktig for oss som ser Premier League. Denne helga bød på både storoppgjør i London, målkalas i Manchester, islandske praktpasninger og en litt misfornøyd tomålsscorer. I kveld møtes Huddersfield og Fulham til et nervepirrende oppgjør i bunnstriden, der begge lag vet at bare seier er godt nok. Men før den tid, er det klart for en liten recap av det vi opplevde i helga.

Runden starta i Bournemouth, der Callum Wilson tok enda et skritt mot sin beste sesong noensinne. Han satte inn sitt sjette mål for sesongen, og har allerede vært involvert i 10 mål. Det er like mange som han klarte på hele sesongen 17/18, og sammen med resten av Bournemouth er han foreløpig en av sesongens store overraskelser. Bournemouth har så langt scora flere mål enn Tottenham og bare ett mål mindre enn Liverpool. Likevel var det Mourinho og Manchester United som til slutt kunne juble, etter at Marcus Rashford sikra tre poeng på overtid.

Et annet lag som virkelig har funnet scoringsformen er Everton. Kun Arsenal har klart å hindre Marco Silvas gutter i å score mål denne sesongen, og på lørdag vartet de opp med en ekte perle. Gylfi Sigurdsson leverte en pasning så følsom at man kan få tårer i øya da han og Richarlison avslutta et nydelig angrep og ga Evertonfansen kveldens første scoring. Hvem kunne ane at Island og Brasil skulle være en så god kombinasjon på fotballbanen? I London var det tapas på menyen, med Sarris spanske armada i rollene som både målscorere og servitører. Morata hadde en fantastisk sjanse til å bli hattrick-helt, og dermed var det en litt molefonken tomålsscorer som tok i mot bestemannsprisen etter kampen. Roy Hodgson må på sin side innse at hans Crystal Palace har fire tap og to uavgjort på de siste seks kampene.

Når du scorer selvmål mot Manchester City allerede etter seks minutter vet du at det blir en tøff ettermiddag. Pep Guardiolas menn lagde hakkemat av Southampton, og ga seg ikke før det sto 6-1. Med 33 scoringer og kun 4 baklengs har City en målforskjell ingen er i nærheten av å kunne matche. Men selv om det selvsagt er gøy med målfest, kan ett mål være like mye verdt som seks. Ett mål var alt Newcastle trengte for å kunne innkassere sesongens aller første seier. Innbytter Ayoze Pérez ble den store helten da Rafa Benítez endelig kunne juble for tre poeng.

Rundens øyeblikk

Selv om runden var full av dramatikk, vakre scoringer og håpløst forsvarsspill er det ingen tvil om hva som blir stående igjen som helgas største øyeblikk. Det aller viktigste skjedde nemlig i Cardiff.

Leicester og Cardiff samles til ett minutts stillhet før kamp (Foto: Scanpix)

Vi visste det kom til å bli en spesiell dag. Leicester hadde bestemt seg for at de ville spille kampen mot Cardiff. De skulle spille for Vichai og familien hans. Leicesters folkekjære eier ble hyllet av spillere fra alle lag i Premier League, og stemningen før kampstart i Cardiff ga meg frysninger. Vi så hvor mye dette betydde for Leicester-spillerne. Hele laget og apparatet rundt sto samla i midtsirkelen til ett minutts stillhet. Vi så hvordan Kasper Schmeichel kjempa for å holde gråten tilbake, mens supportere tørket tårene på tribuna. En klubb som er samlet i sorg, men med et innbitt ønske om å hedre sine døde eier på banen.

Etter 54 minutter kom øyeblikket Leicester hadde venta på. Ben Chilwell fant Demarai Gray foran mål, og 22-åringen scoret kampens eneste mål. Han river av seg drakta, og viser fram en skjorte der det står “For Khun Vichai”. Hele laget feirer sammen, og samler seg foran de tilreisende supporterne. Gray strekker to armer i været og ser mot himmelen. En vakkert hyllest til eieren som har betydd så mye for klubben.

Demarai Gray feirer scoring. (Foto: Scanpix)

Dommer Lee Probert har fått mye kritikk fordi han møtte denne følelsesladde feiringen med et gult kort. Han har blitt kalt ufølsom, regelrytter og en skam for fotballen. Men hadde han egentlig noe valg? I det øyeblikket Gray dro av seg drakta, kunne du se på ansiktsuttrykket til Probert at han allerede gruet seg. Han visste hva målet betydde, og hvorfor feiring kom. Han visste at all fornuft skulle tilsi at dette ikke var en feiring som brøt med noe regelverk. At det bare var en vakker og passende hyllest. Likevel hadde han ikke noe valg. Reglene er krystallklare, og det er han som har ansvar for å håndheve dem. Han gjorde bare jobben sin, og har fått støtte av Leicester-trener Claude Puel:

“Vi spilte som profesjonelle, og det var viktig for dommeren å være profesjonell også. Han kan reglene, og det var viktig for Demarai å ta dette gule kortet. Det er den eneste gangen jeg aksepterer et gult kort fra en av spillerne mine. Det var veldig emosjonelt.”

Etter kampen sto spillerne igjen og feiret med supporterne. Dette var langt mer enn en seier, langt mer enn tre poeng i en tøff bortekamp. Det var et øyeblikk både spillere og supportere kommer til å bære med seg i lang tid. Sakte, men sikkert skal Leicester prøve å jobbe seg tilbake til hverdagen. Men først skal de ta et siste farvel med mannen som skapte tidenes eventyr i Leicester. Søndag dro spillerne til Thailand for å delta i begravelsen til Vichai.

 

Tyven tyven skal du hete

- av Mina Finstad

Profitt og image er i ferd med å stjele fotballens sjel. Styrtrike klubbeiere samarbeider med fotballens mektigste menn, og får det stort sett som de vil samme hva reglene sier. Som supportere havner vi en skvis mellom trofeer og integritet. Kampen om fotballen harnder til. Men anonyme kildenettverk kan være jokeren som velter FIFAs forgylte korthus.

Football Leaks er tilbake. VG har sammen med en rekke andre mediehus fått tilgang til dokumenter som viser den internasjonale fotballens skyggesider. Vi har allerede fått vite hvordan FIFA-president Gianni Infantino hjalp PSG og Manchester City med å omgå regelverket mot økonomisk doping. Om jeg er overraska? Nei. Forbanna, ja. Men ikke overraska. Vi er mange som hele tiden har følt at Financial Fair Play ikke gjelder for de aller største. Det er ikke likhet for loven. Det trikses og ordnes på bakrommet, så stjerneklubbene kan få fortsette å skinne.

Basert på det vi foreløpig har fått vite via Football Leaks, er det fortsatt pengene som rår. De største klubbene prøver stadig å sikre seg en større del av kaka. Ryktene om en europeisk superliga blusser opp igjen. En slik liga vil selvfølgelig gi de involverte klubbene større inntekter. De vil kunne bygge merkevaren sin videre, og slippe å møte irriterende smålag som verken bringer prestisje eller store pengesummer til stadion. Da er det vel mindre viktig at en slik liga vil bryte med de grunnleggende prinsippene i fotballen. Hva betyr vel slike detaljer når penger og prestisje står på spill?

De høye herrer i den internasjonale fotballen kan snakke så mye de vil om Fair Play og Equal Game. I lys av det som har kommet fram gjennom Football Leaks og FIFA-skandalen i 2015 blir det bare tomme ord. Penger og prestisje trumfer det aller meste.

FFP skulle hindre økonomisk doping og sørge for sunn klubbdrift. Likevel kan PSG fortsette å pøse ut penger på stjerner som Neymar. (Foto: Scanpix)

Som supporter er det lett å føle seg maktesløs. Mange av oss ble supportere allerede som barn, i en tid der vi visste lite om eierskapsstrukturer, skitne sponsoravtaler og menneskerettigheter i rike gulfstater. Vi har en sterk identitet som supportere, og følger laget i tykt og tynt. Enten det er vårt lokale lag, eller et lag i et annet land som vant hjertet vårt en gang på barneskolen. Hva gjør vi når vi innser at laget vi elsker styres av en gjeng skurker uten skrupler? Klarer man å nyte trofeer og triumfer når man vet at de helt eller delvis er skapt på grunnlag av juks og fanteri?

Fotballen er ingenting uten supporterne. Uten supporterne forsvinner følelsene, stemninga og tribunekulturen som gjør fotballen så magisk. Uten supporterne forsvinner også sponsorinntektene og investorene. Det er supporterne som gjør fotballen til et interessant investeringsobjekt for oljemilliardærer, russiske oligarker og amerikanske hedgefond. Og det er supporterne som gjør fotballen til et effektiv virkemiddel for stater og selskaper som skal bygge image.

Når Abu Dhabi og Qatar spytter inn enorme summer i Manchester City og PSG er det ikke direkte profitt som er viktigst. Det er heller ikke direkte profitt som er grunnen til at Qatar brukte alle triks i FIFA-boka for å sikre seg VM. Det er image som er nøkkelen. Fotballen kan brukes til å hvitvaske regimer som regelmessig bryter menneskerettighetene. Idrett kan være effektiv propaganda for stater som vil inn i varmen.

Slik brukes sporten vi elsker kynisk i et spill som handler om langt mer enn det som skjer på banen i 90 minutter. Utspekulerte tyver stjeler fotballens integritet. De stjeler fra mindre klubber, og de stjeler fra supporterne. De prøver å stjele askeladdenhistoriene vi elsker, ved å gjøre det stadig vanskeligere å hevde seg uten en rik onkel i ryggen.

Noen mener at man ikke skal blande fotball og politikk. At vi bare skal lene oss tilbake og nyte den fantastiske fotballen vi får servert. Det er ikke vår skyld at bakmennene ikke har rent mel i posen, og vi får uansett ikke gjort noe med det. Jeg nekter å gå med på den tankegangen. Jeg nekter å la skurkene vinne. Det er fullt mulig å sette pris på fantastiske fotballprestasjoner samtidig som man retter søkelys på hvor pengene kommer fra og hvem som trekker i trådene.

Derfor heier jeg av hele mitt hjerte på de som står bak Football Leaks. Jobben de gjør er enormt viktig. Vi trenger å få vite disse tingene. Alt skittentøyet må fram i lyset. Først da kan vi begynne jobben med å ta fotballen tilbake fra tyvene.

 

Runde 10: Samhold og fellesskap

- av Mina Finstad

Det ble en trist lørdag i Premier League. Det som skulle være nok en festdag for fotballen, ble en sorgens dag. En eldre Brighton-fan ble syk på Amex Stadion, og døde på sykehuset kort tid etterpå. Glenn Hoddle fikk hjerteinnfarkt på 61-årsdagen sin, og kolapset i studio før sending. Siste nytt er at han responderer godt på behandlingen, men at situasjonen fortsatt er alvorlig. Og i Leicester vil 27. oktober nå bli husket som en av de aller mørkeste dagene i klubbens historie. Vichai Srivaddhanaprabha, Leicester enormt populære eier, var blant dem som omkom da et helikopter kræsjlandet utenfor King Power Stadium etter lørdagens kamp mot West Ham. 

Det er derfor ikke mulig å skrive den ukentlige oppsummeringen med høydepunkter, nydelige scoringer og håpløst forsvarsspill. Ikke i dag. Selv om også denne fotballhelga hadde sensasjonelle mål, intense kamper og spektakulære prestasjoner. Akkurat i dag må det komme i andre rekke. Når ulykken rammer, blir alt det andre mindre viktig. Slik er fotballen, og slik er det fellesskapet alle vi som elsker fotball deler. Heldigvis. 

Lørdag kveld ble rivaliseringen lagt til side. Folk var ikke først og fremst Tottenham-supportere, Chelsea-supportere eller Leicester-supportere. Det var ikke viktig hvem som hadde fått et feilaktig gult kort eller et heldig mål på overtid. Det som betydde noe var hvordan det gikk med menneskene på King Power Stadium. Det snakkes mye om “hatoppgjør” og hat mellom supportere. Men når vi opplever slike tragedier, står vi sammen.

I går samlet supporterne seg utenfor King Power Stadium. (Foto: Scanpix)

Noe av det som gjør fotball så spesielt for meg, er den fantastiske samlende kraften denne idretten har. Fotball samler folk på tvers av landegrenser, religion, hudfarge og alder. På tribuner og fotballpuber møtes folk fra alle samfunnslag. Bånd knyttes mellom mennesker som ellers aldri ville møttes. Fotball kan få vilt fremmede mennesker til å kaste seg om halsen på hverandre i lykkerus. Mange av oss har hatt noen av våre beste minner sammen med folk vi knapt vet navnet på. Mennesker som sto ved siden av oss da det avgjørende målet kom, i en kamp vi aldri glemmer.

Selv har jeg oppdaget at interessen for fotball gjør at jeg kommer i kontakt med mennesker over hele verden. Jeg blir kjent med folk jeg ellers aldri ville prata med. Jeg har sett fotball med alle mulige type mennesker, og de har alle lært meg noe om landet de kommer fra og kulturen de er en del av. Slik utvider fotballen horisonten vår.

Jeg har sett Champions League på pub i Ramallah på Vestbredden, og havna i heftige diskusjoner med palestinske menn om hva som egentlig er hands. Jeg har opplevd hvordan en stille og mutt guide oppe i Andesfjellene lyste opp da han skjønte at jeg likte fotball. Fra å knapt si et ord, gikk han over til å fortelle i det vide og det brede om hva fotball betydde i Peru, og at dette var året Peru endelig skulle klare å komme seg til VM. Jeg har spilt fotball med enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan. De hadde ikke lært så mye norsk enda, men de hadde lært mer enn nok til å kunne være med på løkka. Jeg har gått med Vålerengaskjerf i Oslo sentrum, og støtt på hjemløse heroinister som vil vite hvordan kampen gikk, og om Ronny Deila har fått skikk på gutta våre. Sammen har vi gleda oss over overtidsmål mot LSK, og uffa oss over at Daniel Fredheim Holm alltid blir skada når han er i best form. Som 17-åring fikk jeg låne et sesongkort på Camp Nou til en kamp mot Atlético Madrid, og opplevde hvordan en 80 år gammel katalansk mann tok ansvar for den unge jenta som satt der alene. På en blanding av spansk, katalansk og bittelitt engelsk inkluderte han meg i fellesskapet på tribunen, og ga meg en kampopplevelse jeg aldri glemmer. Fotball bringer folk sammen.

I den første kampen etter at Fiorentina-spiller Davide Astori døde, kom alle spillerne ut i hans drakt. (Foto: Scanpix)

Vi ser det ekstra tydelig når ulykken rammer. Da legges rivaliseringen til side. Supportere som vanligvis bruker helga på å slenge fornærmelser til hverandre, samles i sorgen. Fotballsupportere, spillere og klubber i hele verden sørger med Leicester. Vi har sett det før også. Vi så det da Fiorentina-kaptein Davide Astori døde i mars. Hele Italia sto sammen i sorgen. Samtlige spillere i Serie A hadde teksten “Ciao Davide” på drakta i de påfølgende seriekampene. Vi så det da Borussia Dortmund sin buss ble angrepet før kampen mot Monaco i Champions League. Supportere som skulle stått på hver sin side av stadion klare for kamp, sto sammen. Med hashtagen #BedsForAwayFans inviterte Dortmund-supporterne de reisende bortesupporterne hjem til seg. 

Jeg har aldri bodd i Leicester. Jeg kjente ikke Srivaddhanaprabha. Men jeg vet hva han har betydd for denne klubben og for lokalsamfunnet. Og som resten av verden lot jeg meg begeistre av det eventyret han skapte da de tok seriegull våren 2016. Derfor lar jeg Kasper Schmeichel få runde av i dag:

Messis «fiende» vender tilbake

- av Mina Finstad

Da Messi måtte gå av med skade mot Sevilla holdt hele Camp Nou pusten. Barcelona vet godt hvor avhengige de er av sin lille magiker. Etter kampen kom meldingene alle culés frykta: Messi hadde pådratt seg et brudd i armen, og er ute i rundt tre uker. I kveld kan Messis “fiende” gjøre vondt verre for katalanerne. Icardi er tilbake i Barcelona, og det kan bli skjebnesvangert.

Barcelona må klare seg uten Messi i kveld, og det betyr at en annen argentiner fort kan finne på å stjele overskriftene. Mauro Icardi er en av Europas aller giftigste spisser, og kommer til Barcelona bare dager etter at han avgjorde Milanoderbyet på overtid. Inter-kapteinen bør være full av selvtillit og sugen på revansje. Før Icardi kom til Italia, var han nemlig en del av Barcelonas sagnomsuste La Masia.

Icardi er født i Rosario, samme by som Lionel Messi. Og akkurat som Messi dro han til Spania i ung alder. Da Icardi var ni år flytta familien til Kanariøyene, der det enorme talentet hans etter hvert ble umulig å overse. Allerede som 14-åring var han ønska av en rekke storklubber, men da Bareclona kom på banen var valget enkelt. Icardi hadde alltid drømt om å spille for Barcelona, og rett før 15-årsdagen gikk drømmen i oppfyllelse. Han signerte for Barcelona, og alt lå til rette for at han skulle skrive seg inn i rekka av talenter som gikk veien fra La Masia til Camp Nou. Han storspilte for ungdomslagene til Barcelona, og viste hvilket vanvittig potensiale han hadde som en klassisk boksspiss. Det var bare ett problem. Barcelona hadde en spillestil der det ikke var plass til den spisstypen. Dermed kunne han heller ikke utvikle seg videre som spiller i klubben. Icardi og agenten hans bestemte seg for å prøve lykken et annet sted. Valget falt på Sampdoria, og det skulle vise seg å bli helt avgjørende for både karrieren og privatlivet.

Icardi fra tida i Sampdoria. (Foto: Scanpix)

Det er nettopp tiden i Sampdoria som er årsaken til påstandene om at Messi har et horn i siden til Icardi. I årevis har det gått rykter om at det er Messi som har holdt Icardi ute av landslaget, og at Messi er grunnen til at Barcelona ikke har prøvd å hente tilbake sin tidligere elev. Senest i vår gikk den tidligere landslagshelten Hernan Crespo ut og sa at hans inntrykk var at Icardi ikke fikk være med til VM fordi han ikke er en av Messis venner. Det har blitt skrevet og spekulert mye rundt hva som egentlig skjedde i Sampdoria, men den rådende historien går slik:

Da unge Icardi kom til Sampdoria, valgte landsmannen Maxi López å ta seg av ham. López hadde i likhet med Icardi en fortid i Barcelona, og de to argentinerne ble gode venner. Icardi tilbragte mye tid hjemme hos López, kona Wanda Nara og barna deres. Etter hvert ble det klart at det var mer enn bare vennskapelige følelser mellom Wanda og Icardi. Det hele endte med at Wanda erklærte at hun kom til å forlate López. I et intervju fortalte hun at det var tre måneder siden hun hadde hatt sex med ektemannen, og at hun følte seg forsømt. Samtidig annonserte Icardi sin kjærlighet til henne på twitter. Saken ble naturlig nok slått opp stort både i Italia og Argentina.

Trekantdramaet fortsatte også etter skilsmissen. Både Icardi og Wanda brukte flittig sosiale medier til å dele bilder av forholdet, inkludert bilder av de tre barna Wanda har fra det første ekteskapet. Maxi López gikk ut og sa at han ikke var komfortabel med at Icardi la ut bilder av barna hans, men det hjalp ikke. Icardi svarte på twitter, der han anklaga López for å ikke ha sett eller kontakta barna sine på ti dager. Han fulgte opp med å publisere flere bilder av seg selv sammen med barna. Icardi har også tatovert navnene til López sine tre barn på armen, og fikk blant annet mye kritikk da han la ut en video der López’ sønn sier at Mauro Icardi er verdens beste pappa. Etter at Icardi og Wanda gifta seg, tok hun også over som agenten hans. De gangene Icardi og López har møttes som motstandere på fotballbanen, har italiensk presse selvsagt døpt kampene “Derby della Wanda Nara”. Klipp der López nekter å ta Icardi i hånda før kamp har gått sin seiersgang verden rundt. 

Icardi sammen feirer sammen med Wanda – kone og agent. (Foto: Scanpix)

Hva har så Messi med dette trekantdramaet å gjøre? Messi er kompis med López, og skal ha valgt tydelig side i konflikten. Det er han ikke alene om. Maradona har også vært veldig klar på hva han mener om saken, og har flere ganger krangla åpent med Icardi i media. For to år siden sa Maradona følgende:

“For meg eksisterer ikke Icardi. Han kunne vært kaptein for hele galaksen, men etter det han gjorde er jeg en fan av Maxi López. Det han (Icardi) gjorde er noe du bare ikke gjør. Han (López) ga ham mat, slapp han inn i sitt eget hjem og så skjer dette. Folk som ikke har verdier er allerede døde i mine øyne”.

Det er ikke bare kjærlighetslivet til Icardi som har skapt kontroverser. Han har også havna i trøbbel med Inters egne fans, ultrasene på Curva Nord. Da Icardi for noen år siden ga ut en selvbiografi, blusset konflikten opp for alvor. I boka beskrev Icardi en hendelse fra 2015, da han skal ha konfrontert noen av de ledende supporterne. I boka skrev han blant annet “Jeg skal ta med meg 100 kriminelle fra Argentina som vil drepe dem der de står, og så får vi se”.

Curva Nord med et av flere bannere der de kom med sterk kritikk av Icardi. (Foto. Scanpix)

Supporterne reagerte voldsomt, og hevda at Icardi løy om hva som egentlig hadde skjedd i konfrontasjonen. Curva Nord kom med en uttalelse der de krevde at “klovnen” ble fratatt kapteinsbindet. Det hele toppa seg da Icardi bomma på en straffe mot Cagliari, og Inter-supportere jubla for straffebommen. Samme dag hadde de med seg et banner der det sto “Du er ikke en mann. Du er ikke en kaptein. Du er bare en dritt”. Det så ut som om forholdet mellom Curva Nord og Icardi var umulig å reparere. 

I dag er situasjonen likevel en helt annen. Icardi er fortsatt kaptein, og har klart å spille seg inn igjen i supporternes hjerter. De siste årene har det vært mer fokus på det enorme talentet han har enn på alt utenomsportslig drama. Det er lett å glemme at han bare var 22 år da han ble utnevnt til kaptein i Inter. Da han ble sammen med Wanda, var han 20. Mye har skjedd siden den gang. Han har blitt en leder, en spiller som er sterkt knytta til Inter og som blant annet gjør sitt beste for å ta i mot nye spillere og hjelpe dem med å finne seg til rette i Milano. Han har flere ganger vært rykta vekk, men har valgt å bli i Inter og har hjulpet dem tilbake til Champions League. Senest i går uttalte han:

«Min intensjon er å bli i Inter. Jeg er lagets kaptein og jeg vil forsvare disse fargene på best mulig måte.»

Og selv om mange fortsatt er kritiske til Icardis eskapader i privatlivet, kan ingen nekte for at det han gjør på fotballbanen er enormt imponerende. Han er en klassisk måltyv, sterk, teknisk og intelligent. Icardi har en helt egen evne til å lure forsvarsspillere med smarte løp der han plutselig skifter retning, og han så godt som umulig å stoppe når han først lukter scoring. Få spillere er bedre til å bevege seg i boksen enn Icardi. Få spillere leverer bedre avslutninger. Han er en komplett nummer 9, alltid klar til å gripe en hver sjanse han får foran kassa. Han er en stilstudie i timing og presisjon.

I fjor scora han 29 mål i Serie A, og ble nok en gang Capocannoniere, toppscorer. Om Inter skal hevde seg i Champions League i år, er det Icardi som må lede an. Han ble matchvinner mot PSV, og var den som regisserte comebacket mot Tottenham. I kveld kan Messis “fiende” straffe Barcelona knallhardt. I kveld har han sjansen til å bevise at katalanerne gjorde en grov tabbe da de lot ham gå.

 

Runde 9: Dyrebare sekunder, Pereyra-show og en historisk scoring

- av Mina Finstad

Selv om en fotballkamp varer i 90 minutter, er det ofte et øyeblikks magi eller idioti som blir stående igjen som det vi husker. Øyeblikkene som avgjorde kampen, og som kanskje kan avgjøre en hel sesong. Sekundene som skiller vill jubel fra dyp fortvilelse. Watford brukte 58 sekunder på å senke Wolverhampton. 30 sekunder skilte Mourinho fra en sårt etterlengta triumf på Stamford Bridge. 

Her er de fem øyeblikkene jeg kommer til å huske best fra denne fotballhelga:  

1. 30 sekunder

Så nære var Mourinho å vinne på Stamford Bridge. En bragd ingen Manchester United-trener har klart siden Sir Alex Ferguson. I fotball kan 30 sekunder være forskjellen på himmel og helvete. Marginene avgjør. Et par ukonsentrerte sekunder straffes knallhardt. Som da Paul Pogba glapp i markeringa på corner, og Rudiger satte inn 1-0. Man så tydelig hvor sint og frustrert Pogba var etterpå. Jeg håper det var ham selv kjeftinga var retta mot, for målet er ene og alene hans ansvar. En annen som nok sliter med å se seg selv i speilet etter storkampen, er Marcos Alonso. Da Martial satte inn 1-1, lå Alonso på gresset og hadde vondt. Det er lov å få vondt i en fotballkamp. Men du skal ha utrolig vondt for å ikke klare å komme deg opp og gjøre et forsøk på å hindre scoring i en sånn kamp. Da skal du ha så vondt at du ikke kan spille videre. Men Alonso var oppe på beina igjen kort tid etterpå, og kunne fint spille resten av kampen. Mange mener han prøver å få dommeren til å blåse av for hodeskade. Det gjør det bare verre. Chelseas supportere har all grunn til å være forbanna etter en slik opptreden.

Martial fiksa 2-1, og kunne ha blitt den virkelig store helten. Triumfen var bare 30 sekunder unna. Så dukka Ross Barkley opp som tidenes party pooper for alle som har hjerte sitt i den røde delen av Manchester. 2-2, og fullt fyr på brua. Marco Ianni hissa på seg Mourinho, og også ute på banen ble det i overkant amper stemning. I etterkant har Sarri fått Ianni til å beklage overfor Mourinho. Sett i lys av det rullebladet José selv har, burde det ikke være veldig vanskelig å få tilgivelse. Det er selvsagt ikke bra at man får tilløp til håndgemeng på sidelinja. Samtidig er det deilig å se hvor mye slike kamper betyr for de involverte. Fotball er følelser, enten man er supporter på tribuna, eller manager på sidelinja. Som supporter ville jeg heller hatt en trener som klikker i vinkel når kampen avgjøres på overtid, enn en trener som sitter rolig på benken og ser ut som han knapt bryr seg.

Mourinho og Sarri skværer opp etter kampen. (Foto: Scanpix)

2. Historiske Sessegnon

Det var mye optimisme rundt Fulham før sesongen, men de har fått et tøft gjensyn med Premier League. De lekker som en sil bakover, og har allerede sluppet inn 25 mål. Det er så ille at ingen andre lag i topp fem-ligaene har sluppet inn flere mål så langt. Du vet du har problemer defensivt når Cardiff scorer fire mål mot deg. Men selv om Cardiff vant 4-2, fikk Fulham-supporterne med seg et historisk øyeblikk som et lite plaster på såret. 

Før sesongstart snakka vi mye om Ryan Sessegnon. Vidunderbarnet alle storklubbene sikla etter. Gutten som allerede hadde spilt seg inn i Fulhamsupporternes hjerter. Sessegnon fillerista forsvarsrekker i Championship i fjor, og scora totalt 16 mål. På lørdag kom den aller første scoringa i Premier League. Dermed ble han ikke bare Fulhams yngste målscorer i Premier League. Han ble også den første spilleren født på 2000-tallet som har scora i Premier League. 

3. Lamela skrur tiden tilbake

Finnes det silkemyke headinger? Ja. Érik Lamela beviste det i helga. Touchen er så perfekt. Han har full kontroll, og styrer ballen i hjørnet med et deilig lite nikk. Forarbeidet fra Sissoko er også glitrende, og som @magneme skrev på twitter: “Sissoko til Lamela. 60 millioner utskjelte pund”. Begge spillerne har fått mye kritikk, men sammen ble de matchvinnere nå i helga. Og selv om mange kanskje hadde gitt opp Lamela før denne sesongen, ser det ut til at det fortsatt ikke er for sent for 26-åringen. Det har nemlig skjedd noe med Lamela i år. Potensialet har alltid vært der, men skader og sviktende form har gjort at han aldri har fått det helt til i Tottenham. Nå begynner han å minne om den spilleren han var i Roma. Når Lamela i form, er det en nytelse å se ham spille. På de siste åtte kampene han har spilt for Tottenham, har han fem mål og tre målgivende pasninger. Det ser ut til at Pochettino endelig får betalt for å ha beholdt troen på den lekne argentineren.

Øyeblikker der Lamela sikrer tre poeng for Tottenham. (Foto: Scanpix)

4. Watfords drømmemål

Har du ennå ikke sett Watfords to scoringer mot Wolverhampton? Da må du gjøre det sporenstreks! Watford brukte bare 58 sekunder på å score to av helgas mest spektakulære mål. Første Étienne Capoue, som tydeligvis lever etter mottoet “den som intet våger, intet vinner”. Fra rundt 30 meter lada han slegga, og skuddet var så hardt at Rui Patricio knapt rakk å reagere. Et snaut minutt senere var det klart for Roberto Pereyra-show. Han fikk ballen rett utenfor 16-meteren, brukte én touch på å få med seg ballen videre og skrudde ballen i mål med utsiden av foten. Det er en helt fantastisk avslutning. Et mesterverk. Dermed gikk Wolverhampton på sesongens andre tap, og Watford fikk sin første seier siden 2. september.

5. Kevin er tilbake

Manchester City vant oppskriftsmessig mot Burnley, og ga seg ikke før det sto 5-0. De er fortsatt à poeng med Liverpool, men har en helt overlegen målforskjell. Med et målsnitt på 2,9 per kamp og kun 3 innslupne mål så langt i Premier League, skulle man kanskje tro at Manchester City allerede har alt de trenger. Likevel finnes det ikke et lag i verden som ikke blir bedre av å kunne bruke Kevin De Bruyne. Han har vært blant Premier Leagues aller beste spillere i flere år, og er en av Peps mest betrodde menn. Etter 66 dager ute med skade var han endelig tilbake på banen på lørdag. I hans fravær har Eden Hazard seila opp som en tidlig favoritt til å vinne årets spiller. Kanskje skal De Bruyne nå vise hvem som er den beste belgieren i England. Han var Manchester Citys beste spiller i fjor, og hadde sannsynligvis vunnet prisen hvis ikke Salah hadde scora i så og si hver eneste kamp. Nå som Kevin er tilbake, har Manchester City et ekstra våpen i et allerede imponerende arsenal. 

Selv om runden allerede har gitt oss mer enn nok drama, drømmescoringer og herlige prestasjoner er runde fremdeles ikke over. I kveld tar Arsenal i mot Leicester. Med seier i den kampen er Emerys gutter à poeng med rivalene i Chelsea og Tottenham, to små poeng bak Liverpool og Manchester City. Her er det bare å finne fram popcornet og benke seg foran TVen!

 

Tidenes mulighet

- av Mina Finstad

Nations League har blitt diskutert opp og ned og i mente siden UEFA annonserte at landslagsfotballen skulle reformeres. Vi har satt opp utallige ulike scenarier for å vise hvordan Norge kan nå playoff via den nye turneringa, og vi debatterer hva Nations League-trofeet betyr eller ikke betyr for topplagene. Mye kan virke uklart. Men én ting er sikkert: For enkelte lag er Nations League tidenes mulighet. Et av de lagene er Luxembourg.

Belgia, Tyskland og Frankrike er alle stolte fotballnasjoner. Klemt inn mellom disse tre landene finner vi verdens eneste storhertugdømme. Lille Luxembourg er på størrelse med Vestfold fylke, og har rundt 600 000 innbyggere. Bare drøyt 300 000 av dem er luxemburgske statsborgere. Siden de tapte for sine franske naboer i sin aller første landskamp i 1911, har Luxembourg stort sett vært en kasteball for større og sterkere landslag. Det kan ikke alltid ha vært lett å være Luxembourg-supporter, for eksempel da de ikke vant en eneste fotballkamp mellom 1995 og 2007. Nå er det imidlertid nye tider for fotballgale luxemburgere.

Oppturen starta allerede i fjor høst. På bortebane mot Frankrike dro de i land et knallsterkt 0-0-resultat. Verken Griezmann, Mbappé, Giroud eller Pogba klarte å bryte ned den luxemburgske muren. Et par dager tidligere hadde de slått Hviterussland på hjemmebane. De har kun tapt to av sine siste 11 kamper, og har det siste året blant annet slått Ungarn og spilt uavgjort mot Senegal og Bulgaria. F91 Dudelange har blitt det første luxemburgske laget som har kvalifisert seg for gruppespillet i Europa League, og debuterte med et hederlig 0-1-tap mot selveste AC Milan. Og ikke minst: Luxembourg herjer i Nations League.

Luxembourg får sin velfortjente hyllest etter å ha spilt uavgjort mot Frankrike i Toulouse. (Foto: Scanpix)

Nivå D i Nations League er på mange måter det mest interessante. Her finner vi de lavest rangerte nasjonene, som Kasakhstan, Georgia, Malta, Armenia og Færøyene. Mange av disse landene er vant til å være underdogen alle forventer å slå. Nå skal de plutselig møte langt jevnere motstand. Luxembourgs “røde løver” er i gruppe med Hviterussland, Moldova og San Marino. De har vunnet begge de to første kampene, og har sammen med Spania den beste målforskjellen av alle lagene i Nations League. Og nettopp Nations League kan være Luxembourgs vei til et fotballeventyr man knapt kunne sett for seg for noen år siden.

Mange syns Nations League er komplisert. Men det er en ting som er viktig å forstå: ett av lagene på nivå D kommer til å spille EM i 2020. De fire gruppevinnerne fra nivå D møtes til et eget playoff-sluttspill der de kjemper om én VM-billett. Akkurat nå er de fire gruppelederne Luxembourg, Georgia, Kosovo og Makedonia. Ingen av dem har deltatt i EM tidligere. Blant de 16 lagene på nivå D er det faktisk kun Latvia som har EM-erfaring. De var med i 2004, etter å ha danka ut Tyrkia i playoffen. Når Luxembourg i dag møter Hviterussland, er det ikke bare ære og stolthet som står på spill. Luxembourg spiller for EM-playoff.

Og det ser ut til at timingen er perfekt for det lille storhertugdømmet. Langsiktig arbeid for å få frem unge talenter ser endelig ut til å bære frukter. Selv om de er et lite land, vet de at de kan fostre talenter av ypperste klasse. Beviset på det er Miralem Pjanić. Juventusstjerna kom til Luxembourg som 2-åring, og spilte for aldersbestemte landslag i Luxembourg før han valgte å representere Bosnia. Selv om han ble henta til franske Metz allerede som 14-åring, var det i Luxembourg han begynte å spille fotball. Det er mulig å lykkes, selv om man vokser opp i et bittelite land med en liga de færreste har hørt om.

Ungdomsfotballen i Luxembourg har blitt mer organisert og profesjonalisert det siste tiåret. På starten av 2000-tallet ble det oppretta en nasjonal fotballskole for ungdom i alderen 13 til 19 år. I dag har Luxembourg et av Europas yngste landslag, og mange av dagens landslagsspillere har gått på denne fotballskolen.

Et av Luxembourgs store talenter er 21 år gamle Daniel Sinani. Her i duell med Marc Bartra i Europa League. (Foto: Scanpix)

På landslaget finner vi også en norsk representant. Lars Christian Krogh Gerson er barnebarnet til NRK-journalisten Lars-Jacob Krogh, og har spilt på A-landslaget til Luxembourg siden 2008. Mange husker ham kanskje fra tida i Kongsvinger, men i dag spiller han i IFK Norrköping i Allsvenskan. Jeg tok kontakt med ham for å få vite litt mer om hva som egentlig har skjedd med Luxembourg de siste årene, og hva de tenker om Nations League.

Gerson beskriver Nations League som en fantastisk og realistisk mulighet for et land på deres nivå til å endelig komme seg til et mesterskap. Han påpeker at Hviterussland blir sett på som et sterkere lag enn dem, og at det blir en tøff bortekamp i kveld. Men hvis de klarer å få med seg ett poeng, begynner det virkelig å se bra ut. Og som han sier: “Det er klart vi håper på play-off etter den fine starten vi har fått”. Selv er han dessverre usikker til kveldens kamp etter å ha fått seg en liten smell forrige klubbkamp. Han har allerede rukket å spile 64 landskamper for Luxembourg, men beskriver kveldens kamp som den viktigste hittil i landslagskarrieren. Selv om han ikke vet om han blir spilleklar, er han mer enn villig til å fortelle om hva som har forandra seg i løpet av de ti årene han har vært en del av det luxemburgske landslaget.

Han forklarer at Luxembourg har jobba systematisk med yngre landslag i flere år nå, og at de opplever at flere og flere unge spillere markerer seg. Da han var med på A-landslaget for første gang for ti år siden var de tre stykker som spilte utenfor Luxembourg. I dag har de en tropp der 16 av 23 spillere spiller i utenlandske ligaer. Selv om det varierer hvor høyt nivå utenlandsproffene spiller på, er det åpenbart et tegn på at ting har gått i riktig retning. I fjor var den luxemburgske ligaen rangert som nummer 44 i Europa, bak blant andre Island, Liechtenstein og Malta.

Krogh Gerson i aksjon for IFK Norrköping i Allsvenskan. (Foto: Bildbyrån)

Også taktisk har ting utviklet seg. Gerson forteller at de i starten spilte en defensiv 4-5-1-formasjon. Man var fornøyd med ett poeng, og hovedmålet var å krige og kjempe så godt det lot seg gjøre. Nå spiller de 4-4-2, og har til og med prøvd 3-4-3 mot nasjoner som Frankrike og Spania. Apparatet rundt spillerne er bedre enn før, og i fjor fikk de inn en egen person som jobber dedikert med analyse av motstandere og til og med klipper sammen filmer fra deres egne treninger. Til dagens oppgjør i Hviterussland har de for første gang med seg egen kokk på bortekamp. Gerson mener det kanskje henger sammen med at 20 av 23 spillere fikk magesjau da de spilte bortekamp i Hviterussland for noen år siden, men at det kanskje blir mer kokkemat også i fremtiden. Totalt er det mange små detaljer og forbedringer som i sum gjør at de nærmer seg de større fotballnasjonene.

Nations League har så langt hvert en positiv opplevelse for Luxembourg. Gerson påpeker at de nå spiller mot den typen land de slår i blant, og der de ikke lenger er underdogs. De får trent mer på sitt eget spill, og som Gerson sier: “Det er ålreit å være favoritter for en gang skyld også”.

I kveld kan Luxembourg få sin fjerde strake seier. Det er en setning som ville vært utenkelig for et par år siden. Uansett hva man mener om Nations League, er en ting klinkende klart. Nations League er tidenes mulighet for lagene på nivå D. Kanskje er Nations League starten på en ny vår for luxemburgsk fotball. Kanskje blir Gerson og co EM 2020s Island. Nå er det i hvert fall lov å drømme.

Runde 8: The Great Escape, sirkusfotball og Anfieldspøkelset

- av Mina Finstad

Åtte runder er spilt, og det tetter seg til i toppen. Både Manchester City, Chelsea og Liverpool står nå med 20 poeng. To poeng bak finner vi både Arsenal og Tottenham. Bournemouth har sneket seg opp på sjette plass, med en gjeng jagene ulver like bak seg. Fotballhelga ga oss både kunstscoringer, intenst drama, begredelig forsvarsspill, straffebom, enorm lettelse og en norsk målkonge.

Her er mine seks høydepunkter fra runden som var:

1. The Great Escape

Alle var enige om at kampen mot Newcastle var en skjebnekamp for Mourinho. Kampen som måtte vinnes. I forkant ble det hevda at Mourinho ville få sparken uavhengig av resultat. Ti minutter ut i første omgang så det ut til å bli en ny marerittkamp for de røde djevlene. Newcastle, laget som kun haddde scora fire mål på sju kamper før de kom til Old Trafford, satte inn sitt andre mål for dagen. Manchester United så ut som om de var i total oppløsning. Det ble snakka om et kollektivt spillermytteri. Men i andre omgang skjedde det noe. Manchester United slo tilbake. Først sendte innbytter Juan Mata et nydelig frispark rett i nettmaskene. Så var Anthony Martial frampå. Det har vært mye snakk om Martials framtid i Manchester. Det sies at Mourinho ikke vil ha ham i klubben. Likevel fikk han sjansen fra start mot Newcastle, og takket for tilliten ved å sette inn 2-2. I det 90. minutt var The Great Escape fullført. Og selvfølgelig var det Alexis Sánchez som ble den store redningsmannen. Den utskjelte floppen ga Manchester United deres første hjemmeseier siden serieåpninga mot Leicester. Kanskje var dette øyeblikket som markerte vendepunktet for Manchester Uniteds sesong.

2. Sirkus Arsenal

Arsenal ga oss virkelig valuta for pengene søndag formiddag. Herlige scoringer kom på løpende bånd da de slo Fulham 5-1, og både Lacazette og Aubameyang viste hvor giftig de kan være. Arsenals spisspar ble begge tomålsscorere, men det er spesielt ett mål jeg kommer til å huske lenge. Det kom verken fra Lacazette eller Aubameyang. Da Aaron Ramsey hælflikka inn 3-1 var det et kunstverk av en scoring. Et lagmål av de sjeldne. Full fart, fotballtennis, triksing og nydelige detaljer. Det gikk så fort og var så herlig frekt at Fulham ikke hadde en sjanse. Arsenal serverte kontringsfotball  på sitt aller beste og mest underholdende. Jeg har allerede sett scoringa rundt 20 ganger i dag, og kommer til å fortsette å hente den fram hver gang jeg trenger litt ren fotballglede.

3. Joshua King i scoringsform

To scoringer rett før landslagspausa. Joshua King feirer på sedvanlig vis. (Foto: Scanpix)

Hvis man er glad i scoringer, er det beste man kan gjøre å se Bournemouth spille. Det har kommet minimum to mål i samtlige seriekamper de har spilt denne sesongen. I de aller fleste kampene har vi fått langt flere. Denne helga var intet unntak, og Bournemouth ga seg ikke før det sto 4-0 mot Watford. Med norske briller er det spesielt gledelig at Joshua King var tilbake på scoringslista. Han fikk straffe og tok den selv, og satte ballen kontrollert og iskaldt bak Ben Foster. Drøyt ti minutter senere var han på farten igjen, denne gangen med en smart og kontrollert heading som ga Bournemouth 3-0. Det er deilig å se at King prikker inn scoringsformen rett før Norge skal i gang med Nations League igjen.

4. Lettelsens sukk

Det var ikke noe stort sjokk at Chelsea slo Southampton. Eden Hazard fortsetter å briljere, og var nærmest ustoppelig. Olivier Giroud viste nok en gang hvorfor han kan være enormt viktig selv når han ikke scorer, da han leverte en strøken og akrobatisk assist. Men det er to andre spillere jeg kommer til å huske best fra denne kampen. Ross Barkley fikk sjansen fra start, og satte inn sin aller første scoring for Chelsea. Så var det Álvaro Moratas tur. Først bomma han på en kjempesjanse, og jeg satt med følelsen av at dette skulle bli nok en kamp der Morata er vaksinert mot å score. I det siste har Morata hatt så dårlig selvtillit på banen at det har vært vondt å se på. Men denne gangen skulle det endelig lykkes for spanjolen. På overtid kom den etterlengtede scoringa. Man kunne formerlig se kilovis med usikkerhet ramle av skuldrene til Morata da ballen endelig gikk i mål. Det var så mye lettelse og glede i den klemmen han ga Eden Hazard og Marcos Alonso etterpå at det er lett å bli rørt.

Morata får en velfortjent klem av Eden Hazard. (Foto: Scanpix)

5. Jagende ulver

Crystal Palace er ikke i form, og det utnytta Wolverhampton til det fulle. Matt Doherty scora sitt aller første Premier League-mål, og ga Wolves sesongens fjerde seier. Selv om de er et av de nyopprykkede lagene, spiller de som om de vet at de hører hjemme i Premier League. Med fire seiere og tre uavgjort er de nå oppe på sjuende plass med 15 poeng. De har kun tapt en eneste kamp. Det er bare Leicester som har klart å slå Wolves så langt. De har tatt poeng mot begge lagene fra Manchester, og vist at de kan yppe seg også mot de aller beste. De har vært solide defensivt, og nå har de også fått fart på spillere som Jiménez offensivt. I de to neste kampene venter Watford og Brighton. Det vil ikke overraske meg om Wolves er helt oppe på 21 poeng når tiende runde er ferdigspilt. 

6. Mahrez møtte Anfieldspøkelset

Det er aldri lett å komme på besøk til Anfield. Det vet Manchester City så altfor godt. Selv om Manchester City har dominert Premier League i flere sesonger, har de ikke vunnet på Anfield siden 2003. Denne helga hadde de sjansen til å både kvitte seg med Anfieldspøkelset og skaffe seg en liten luke i toppen av tabellen. Enormt mye sto på spill for to lag som så langt er ubeseira denne sesongen. Det ble en intens kamp, men ingen av lagene klarte å få ballen i nettet. Så fikk City tidenes mulighet helt på tampen. Fem minutter før slutt lagde Virgil van Dijk straffe. En håpløs og unødvendig inngripen fra den ellers så stødige stopperen. Ryad Mahrez gikk fram for å ta straffen, og blåste den himmelhøyt over. Det burde kanskje ikke ha kommet som noen stor overraskelse på Guardiola. Selv om Mahrez er en fantastisk spiller, har han ikke fått det til å fungere fra straffemerket. Han har fem bom på de åtte siste straffene han har tatt i Premier League. Manchester City fikk ikke flere sjanser, og det endte 0-0. Hvor kostbar den straffebommen blir, vet vi først i mai.

Åtte serierunder er unnagjort. 30 gjenstår. Det er på tide med en liten pust i bakken for både de som kniver i toppen og de som sliter i bunn. Men selv om Premier League tar en pause, er det fortsatt travle dager for oss som elsker fotball. Nations League er tilbake, og allerede på lørdag får Norge besøk av Slovenia. Her er det bare å henge med i svingene!

 

Under radaren

- av Mina Finstad

I dag reiser Arsenal på besøk til Fulham, et lag som kun har tatt fem poeng så langt i sesongen. The Gunners kan få sin sjette strake seier i serien. Laget de færreste hadde med i diskusjonen om topp fire, ser nå ut som de mener alvor. I kveld kan Arsenal være bare to poeng bak serielederen. Det er på tide å glemme de siste årenes problemer, og ta en kikk på tabellen.

I kveld møtes Liverpool og Manchester City på Anfield. Det er muligheten utfordrerne har venta på. Når minimum ett av lagene på toppen av tabellen vil avgi poeng, kan lagene som jager bak knappe inn. Et av de lagene er Arsenal. Hvis Arsenal slår Fulham og storkampen på Anfield ender uavgjort, er The Gunners plutselig bare to poeng bak. Dette høres kanskje ut som mye «hvis om atte, dersom atte», men det er på tide at vi begynner å snakke om Arsenal. Det tetter seg til i toppen, og i år ser det ut til at Arsenal vil være med på moroa.

Det har vært mye fokus på Chelsea etter at Maurizio Sarri kom inn. Unai Emery og Arsenal har gått mer under radaren. Der Sarri er karismatisk og eksentrisk, er Emery mindre fargerik. Og mens Sarriball har bragt offensiv fotball til en klubb som var sultefora på underholdning, er de endringene Emery har gjort mindre flashy. Men det gir resultater.

Emery er langt mer aktiv på sidelinja enn sin forgjenger. Foreløpig ser det ut til å funke. (Foto: Scanpix)

Arsenal og Emery fikk en tøff start da de tapte de to første seriekampene mot Manchester City og Chelsea. Etter det er de ubeseira. Med to seiere i Europa League og én seier i cupen, har de nå totalt vunnet åtte kamper på rad. Emery skulle bygge vinnermentalitet i klubben og blant spillerne. Han er allerede godt i gang, og Arsenal har klart å skaffe seg verdifullt momentum.

Det har ikke alltid vært pent eller overbevisende. Emery har fortsatt mye å jobbe med. Men nå klarer Arsenal å vinne også på dager der de ikke presterer på sitt beste. Vi ser et Arsenal som evner å kjempe på i motbakke. Selv om de har vunnet fem strake seriekamper, har de ikke leda en eneste gang til pause. Mot West Ham lå de under 0-1, men snudde til 3-1. Cardiff utligna to ganger da fikk besøk av The Gunners, men Arsenal klarte likevel å krige til seg alle tre poengene. På den ene siden kan man si at dette er tydelige svakhetstegn, fra et lag som sliter defensivt. På den annen side: Evnen til å slå tilbake når de møter motgang er noe av det som kan bli avgjørende når Champions League-plassene skal deles ut i mai. Både Chelsea, Manchester City, Tottenham og Manchester United har avgitt poeng mot antatt mye svakere motstand denne sesongen. Arsenal har kun avgitt poeng mot de andre storlagene.

Denne sesongen ser vi et Arsenal med mer vilje og guts enn i fjor. De løper mer, kjemper hardere. Flere av spillerne har sagt at Emery har gitt dem mer selvtillit, samtidig som han krever mye av dem. De skal presse høyt i bana, og spille på en måte som krever fokus og intensitet også når de ikke har ballen. De skal dominere kampene, og spille seg ut bakfra. Det går ikke alltid like bra, som blant andre Petr Cech har fått merke tidligere i sesongen. Det tar tid å få disse tingene til å fungere optimalt. Men Emery jobber målretta for å gjøre Arsenal til et lag som er bedre organisert, og mindre avhengig av enkeltspillere som kan skape magiske øyeblikk på egenhånd. I sommer sa Hector Bellerin følgende om hva som hadde endra seg med den nye treneren:

“Mr Wenger hadde vært i klubben i 22 år, så åpenbart har mange ting endra seg. Treningene er veldig annerledes, vi jobber med ulike ting som vi ikke pleide å jobbe med før. Trenerne har ulik filosofi, de er totalt forskjellige. Arsène Wenger var en manager som overlot mye inspirasjon til spillerne, han ga deg mye frihet. Unai Emery er mer taktisk, mer organisert på banen.”

Seieren satt langt inne mot Watford. Men etter mål i det 81. og 82. minutt ble alle poengene igjen på Emirates. (Foto: Scanpix)

Etter seieren mot Watford sa Emery at de må ta mer kontroll over kamper. Han vet at de må fortsette å utvikle seg, fortsette å jobbe på treningsfeltet for å få det nye systemet til å fungere. Men resultatene gir Emery arbeidsro. Så lenge de henger med i toppen av tabellen, slipper han å bruke verdifull tid og energi på den typen uro som José Mourinho har opplevd i det siste. Han kan jobbe med spillerne i fred, og kan bygge videre på den selvtilliten spillerne opparbeider seg når de vinner også på de dagene der det sitter langt inne.

Det er fortsatt noe uforløst over dette Arsenal-laget. Man blir sittende med følelsen av at de har mer å komme med enn det de har vist så langt. Potensialet er ofte høyere enn det de får ut i kamp. Lacazette har vært i god form  i det siste, men Aubameyang har fortsatt mye å gå før han er tilbake på det nivået vi vet han har inne. Mesut Özil fikk tidligere i sesongen beskjed om at han måtte jobbe mer defensivt, og ser nå ut til å i større grad være en del av kollektivet. Forsvarsrekka ser fremdeles ikke helt trygg ut, men også der ser man gradvis forbedringer.

Mens gribbene sirkler rundt Old Trafford, Tottenham forfølges av skader, Sarriball hylles, og alle diskuterer om Liverpool kan utfordre Manchester City, sniker Arsenal seg oppover på tabellen. Emery bygger stein på stein, og det blir utrolig spennende å se hvor langt han kan ta dette laget.

 

Litt puslespill, endelig fotballspiller

- av Mina Finstad

Da Europa League begynte for to uker siden hadde vi 48 lag i aksjon. 24 kamper, utallige spillere, scoringer, taklinger og målgivende pasninger. Men det var én spiller som skilte seg ut. Hans blotte nærvær var en seier. Et symbol på at man aldri skal gi opp. At det er mulig å kjempe seg tilbake, mot alle odds. Midt i all dramatikk, Hawaii-fotball og spektakulære prestasjoner var det én spiller som ga meg gåsehud bare fordi han var der. Hans navn er Santi Cazorla.

Santi Cazorla spilte 90 minutter for Villarreal i åpningskampen mot Rangers. Med kapteinsbindet godt festa rundt overarmen. Selvfølgelig fikk han med seg en målgivende pasning, han er tross alt en assistkonge. Å få se Santi Cazorla spille fotball igjen er en gave til oss alle. Det blir ikke mindre vakkert av å se ham som kaptein for Villarreal. Selv om Santis karriere begynte i Real Oviedo, er det ingen tvil om hva Villarreal har betydd for ham som spiller. Han kom til klubben som tenåring, og nå er han endelig hjemme igjen. Etter nesten to år på sidelinja, er Santi Cazorla endelig tilbake som fotballspiller.

Det er nesten et mirakel at Cazorla har klart å kjempe seg tilbake til fotballbanen. Du har skadeutsatte spillere. Du har spillere med knær som sjeldent tåler ti kamper på rad, spillere som gjør at du sitter med hjertet i halsen hver gang de tar seg til hamstringen. Du har unge talenter som får gjennombruddssesongen ødelagt av beinbrudd. Du har spillere vi spøkefullt sier er laga av Mariekjeks. Og så har du Santi Cazorla. Få spillere har vært gjennom et så grusomt skademareritt som den lille magikeren fra Asturias. Det som i utgangspunktet skulle være en liten og uproblematisk skade, utvikla seg til en infeksjon som holdt på å gjøre ham fotballinvalid.

2008. Santi Cazorla feirer EM-gull sammen med David Villa, Xabi Alonso og Alvaro Arbeloa. (Foto: Scanpix)

Mange fotballinteresserte har en soft spot for Santi Cazorla, uavhengig av hvilke lag de egentlig heier på. De aller aller fleste er klar over hvilke kvaliteter som bor i den 168 cm høye spanjolen. Han har storspilt i Villarreal, Recreativo de Huelva og Málaga. Han ble Europamester med Spania både i 2008 og 2012. Cazorla har begeistra oss med perfekt slåtte frispark, geniale pasninger og leken teknikk. En servitør og tilrettelegger av ypperste klasse, som etter hvert ble en enormt viktig spiller for Arsenal. Med overblikk, pasningsfot og eleganse kunne han låse opp selv de tetteste forsvarsrekker. Det var ikke uten grunn at lagkamerat Per Mertesacker kalte ham “Den perfekte fotballspiller”.

Så sa det plutselig stopp. Cazorla spilte sin siste kamp for Arsenal i oktober 2016. Da hadde han lenge spilt med store smerter i foten. En oktoberkveld mot Ludogorets ble det så ille at han måtte gi seg. Det skulle bare være en liten og uproblematisk skade, noe som var enkelt å fikse. Men den gang ei. Cazorla pådro seg en infeksjon, og såret etter operasjonen grodde aldri. Gang på gang røk stingene. Altfor sent ble det oppdaga at bakterier hadde hatt tidenes festmåltid der menyen var Cazorlas sener, vev og hælbein. Etter utallige operasjoner dro han til Spania, og der fant legene endelig bakteriene som trua med å ødelegge hele Cazorlas karriere. Det var så ille at det var en reell fare for at han måtte amputere.

Selv erfarent medisinsk personell ble forskrekka da de forsto hvor mye skade infeksjonen hadde gjort. Bakteriene hadde rett og slett spist opp 10 cm av akillessena. Selve hælbeinet var også utsatt for stor skade. Cazorla har beskrevet det som plastelina; det var så mykt at han kunne trykke fingeren sin inn i det. 

19. oktober 2016 ble starten på marerittet for Cazorla. Her fra kampen mot Ludogorets, før han måtte byttes ut. (Foto: Scanpix)

Han har selv sagt at han har blitt et puslespill. Kroppen måtte gjennom en miniversjon av ekstrem ommøblering for å få ham på beina igjen. For en del år siden tatoverte han navnet til datteren India på armen. Nå er bare de tre første bokstavene synlige. Resten av tatoveringa finner man igjen nede på ankelen. Hud fra underarmen måtte erstatte den ødelagte huden på ankelen, mens hud fra låret ble flytta opp på underarmen. Sener i hamstringen ble brukt til å lage en ny akillessene, og hælbenet er snekra sammen ved hjelp av en metallplate.

Cazorla fikk på et tidspunkt beskjed om at han sannsynligvis måtte gi opp drømmen om å spille fotball igjen. Å kunne rusle rundt i hagen var en mer realistisk ambisjon. Likevel ga han aldri opp. Selv når han opplevde at ting gikk saktere enn han hadde håpa, eller fikk nye utfordringer å håndtere. Han hadde bestemt seg. Han skulle tilbake på fotballbanen.

Nå har han endelig klart det. Han er kanskje et puslespill, men han er også fotballspiller igjen. Etter to år og tosifra antall operasjoner kan han endelig spille fotball. Cazorla tilbragte sesongoppkjøringa med gamleklubben Villarreal, og 9. august ble han med brask og bram presentert som Villarreal-spiller. Sju år etter at han forlot den gule ubåten, kan publikum igjen glede seg over å få se den lille magikeren utfolde seg på El Madrigal. Etter å ha gått 636 dager uten å kunne spille fotball, har han allerede spilt 425 minutter denne høsten. 

Han har fortsatt smerter. Ankelen blir aldri helt som den var. Men han kan spille. I kveld er han med i troppen når Villarreal gjester Spartak Moskva. Hvis vi er heldige, får vi også denne kvelden nyte noen herlige øyeblikk med Santi-magi. Men uansett hva som skjer i Moskva, er det en seier i seg selv at han er med.
Santi er tilbake. Og det gjør fotballverdenen mange hakk vakrere.

Antall visninger