TV 2 Play

Runde 17: En Charlie Austin spesial

- av Mina Finstad

Liverpool topper tabellen, Arsenal taper terreng og Jesus melder seg på når det nærmer seg jul. Watford og Cardiff leverer de aller fineste målene, mens Robert Snodgrass spiller fotball som om det var 2013. Christian Eriksen redder Tottenham, ulvene fra Wolverhampton kommer jagende like bak Manchester United og Charlie Austin gjør det han alltid gjør.

Det lå i kortene at Manchester City skulle slå tilbake etter tapet mot Chelsea. Gabriel Jesus scora sitt første seriemål siden 19. august, og ble like godt tomålsscorer når han først var i gang. Raheem Sterling starta på benken, men brukte bare tre minutter på å score da han ble bytta inn. Det største øyeblikket for City var kanskje likevel da Kevin De Bruyne kom inn som innbytter. Belgieren har knapt spilt fotball denne høsten, men er nå endelig tilbake fra skade. Når man ser hva Manchester City har levert så langt denne sesongen er det nesten skummelt å tenke på hva som skjer når de nå har en av Premier Leagues beste spillere tilbake.

Wolverhampton tok sin tredje strake seier da de slo Bournemouth, og er bare ett poeng bak Manchester United på tabellen. Luka Milivojevic sendte avgårde en ekte kanonkule av et skudd, og sørga for at Crystal Palace skaffa seg en liten luke ned til nedrykksplassen. Oppgjøret mellom Watford og Cardiff ga oss drømmescoringer på løpende bånd. Deulofeu, Holebas, Quina, Hoilett og Bobby Reid så ut til å ha en intern konkurranse om hvem som kunne levere det deiligste målet, i en kamp som til slutt endte 3-2. Selv om flere av scoringene er kandidater til rundens mål, holder jeg en knapp på Hoiletts nydelige avslutning som skrudde perfekt opp i krysset. Det er så elegant, så følsomt og perfekt:

Robert Snodgrass har virkelig funnet formen under Pellegrini, og scora i sin andre kamp på rad da West Ham slo Fulham 2-0. Newcastle trakk det lengste strået mot Huddersfield, takket være en nydelig kontring som endte med at Rondon scora kampens eneste mål. Burnley sto lenge mot presset fra Tottenham, og så ut til å kapre et sårt tiltrengt poeng på Wembley. Men innbytter Christian Eriksen var ikke i det rause hjørnet, og på overtid satte han inn målet som sørga for at alle poengene ble igjen i London. Dermed er det nå Fulham, Huddersfield og Burnley som ligger på nedrykksplass.

Søndag kveld var det klart for storkamp på Anfield. Liverpool hadde ikke slått Manchester United i en seriekamp på Anfield siden 2013, men måtte vinne for å gjenerobre tabelltoppen. Liverpool var klart best i store deler av kampen, og Fabinho sørga for at hans første målgivende pasning i Premier League ble en skikkelig perle. Alisson forærte Jesse Lingard en tidlig julegave, og Fellaini ble bytta inn for å sikre poeng. Han markerte seg først og fremst ved å skyte ned banemannskapet. Jürgen Klopp hadde langt mer hell med byttene sine. Xherdan Shaqiri ble bytta inn for Naby Keita i det 70. minutt, og brukte 10 minutter på å avgjøre kampen. Vi som har fulgt Shaqiri i Stoke har hele tiden visst at det bor et enormt potensiale i alpenes Messi. Siden overgangen til Liverpool har han vist at han kan være en esktremt verdifull innbytter. Kraft, vilje, teknikk og vågemot gjør ham perfekt for denne typen kamper. Liverpool er fortsatt ubeseira i Premier League, mens Manchester United nå er hele 19 poeng bak rivalene fra Liverpool.

Rundens øyeblikk

Det var mye å velge i denne helga, men rundens øyeblikk for meg kom i det 84. minutt på St Mary’s. Søndag formiddag hadde Arsenal ikke tapt på 22 kamper. Southampton hadde ikke vunnet en seriekamp siden 1. september. De hadde ikke vunnet en seriekamp på hjemmebane siden april. Det var lite som tyda på at Southampton skulle bli laget som endelig klarte å slå Arsenal. Likevel var det hjemmepublikumet på St Mary’s som til slutt kunne juble.

Danny Ings hadde to ganger sendt Southampton i ledelsen, men begge gangene hadde Mkhitaryan sørga for balanse i regnskapet. Med drøye fem minutter igjen sto det 2-2. Bellerin hadde gått av med skade, og det hadde gjort et svekka Arsenal-forsvar enda mer vaklende. Ralph Hasenhüttl hadde på sin side kasta inn Charlie Austin og Shane Long. Det ble helt avgjørende.

Arsenal hadde tilsynelatende god kontroll, men mista ballen et stykke inn på Southamptons banehalvdel. Ballen endte opp hos Pierre-Emile Højbjerg som sendte en nydelig pasning opp mot Shane Long. Iren hadde et hav av rom å boltre seg i, og på motsatt flanke kom Charlie Austin stormende. Bernd Leno prøvde desperat å fange innlegget, men feilbedømte avstanden. Ballen traff pannebrasken til Austin perfekt, og spissen kunne heade rett inn i åpent mål. Arsenal rakk aldri å slå tilbake en tredje gang, og kampen endte 3-2. Ved hjelp av tre kontante hodestøt hadde Southampton slått Arsenal, og gitt Hasenhüttl en drømmedebut på hjemmebane.

Her setter Charlie Austin effektivt punktum for Arsenals imponerende rekke av kamper uten tap. (Foto: Scanpix)

Charlie Austin har spilt fem Premier League-kamper mot Arsenal. Han har scora mål i alle fem. Sammen med Højbjerg og Shane Long sørga han for at Southampton endelig fikk sesongens andre seier. Etter fire runder på nedrykksplass får de en etterlengta pustepaúse over streken. Arsenal taper terreng til Chelsea og Tottenham, og må innse at offensive spillere fra øverste hylle ikke alltid er nok. Når forsvaret knapt henger sammen, blir man før eller seinere straffa knallhardt.

Til helga reiser Southampton til Huddersfield. Det er for tidlig å si om Hasenhüttl kan klare å snu det synkende skipet Mark Hughes etterlot seg. Men seieren mot Arsenal gir ham og laget en sårt trengt moralsk opptur. De har slått et av storlagene, og har Danny Ings tilbake fra skade. På fredag snur sola, og kanskje er også Southampton på vei mot lysere tider.

 

Drømmefabrikken

- av Mina Finstad

Det er drømmene som driver oss. Håpet om at alt er mulig. At framtida bringer med seg muligheter vi knapt kan forestille oss. Dette gjelder også i fotballen. Ingenting er vakrere enn når David slår Goliat. Selv i en fotballverden der pengene styrer stadig mer og de økonomiske forskjellen øker med stormskritt, kan hardt arbeid fortsatt gi resultater. Innsats kan fortsatt avgjøre fotballkamper. En liten klubb fra Østfold kan sjokkere Europa.

Det har vært et privilegium å få følge Sarpsborg i Europa League denne høsten. Hele veien fra den første kvalifiseringsrunden til siste kamp i gruppespillet har de gitt oss håp om at mirakler kan skje. De har spilt med en vilje og intensitet jeg knapt har sett maken til. I møte med lag som har langt større tekniske ferdigheter, har dette vært deres beste kort. De må spille smart, de må være godt organisert og de må gi absolutt alt de har i hver eneste fase av spillet.

I Europadebuten i Istanbul ble Besiktas feid av banen i åpningsminuttene. Stjerner som Pepe, Gary Medel og Adem Ljajic forventa seg kanskje en lilleputt som skulle være forsiktige, nervøse og ydmyke. I stedet møtte de et fyrverkeri av et lag. Sarpsborg gikk på med dødsforakt, uten snev av respekt for et lag som med jevne mellomrom spiller i Champions League. Vi skjønte tidlig at gjengen fra Østfold ikke dro ut i Europa for å være dørmatte.

Det er lett å bli glad i dette Sarpsborg-laget. Spillere som kaster seg inn i duellene, og kjemper med nebb og klør for laget sitt. Et kollektiv, der summen av hele laget alltid er mer enn summen av enkeltspillernes individuelle talent. Spillere som også tør å tro på egne ferdigheter, og ikke lar seg begrensa av stundens alvor. Som våger å prøve på det umulige. Tobias Heintz’ mål hjemme mot Besiktas er et av mine høydepunkter fra 2018. Det skal ikke være mulig, men i Sarpsborg kan alt gå an. Det endte til slutt med tap i begge kampene mot Besiktas, men de to førsteomgangene er noe av det mest imponerende jeg har sett.

Det tok knapt ett minutt før Rashad Muhammed sendte Sarpsborg i ledelsen mot Besiktas hjemme på Sarpsborg Stadion. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

Jeg er full av beundring over den jobben som har blitt gjort over flere år i Sarpsborg 08. Klubben drives fornuftig og nøkternt. Det er en utslitt klisjé at man må bygge stein på stein, men det er nettopp det Geir Bakke og Thomas Berntsen har gjort. De har brukt pengene de har fornuftig. De har funnet spillere i Florø, Lyngby og Nest-Sotra, og utvikla dem til spillere som kan bite fra seg i Europa League. De har bygd et kollektiv som gir alt for hverandre og klubben. Deltakelsen i Europa League vil gi Sarpsborg solide inntekter. Jeg er spent på hva som er neste skritt for Sarpsborg 08, men jeg er helt sikker på at de kommer til å fortsette i det samme solide og fornuftige sporet.

Jeg håper Sarpsborg 08 kan være en kilde til inspirasjon for andre norske klubber. De har vist oss at det er mulig å slå fra seg i Europa selv om man i utgangspunktet ikke levnes store sjanser. De har vist at det er verdt å satse på europeiske turneringer, selv om man kanskje må leve med litt dårligere resultater i hjemlig liga.

Sarpsborg skaper også håp og drømmer for supportere i andre deler av landet. De festaftenene de har bydd opp til på Sarpsborg Stadion denne høsten kommer til å leve i supporternes kollektive hukommelse i tiår framover. Det er den type kvelder som skaper nye helter og knytter bånd mellom klubb og supportere som varer livet ut. Om 10, 20, 50 år kommer folk sannsynligvis fortsatt til å snakke om at de var der den gangen Sarpsborg slo Genk i sin aller første hjemmekamp i Europa League. Rundt omkring i Norge sitter det nok mange nå som drømmer om hvordan det ville være hvis deres eget lag skulle klare det samme.

Fra Obos-liga med Nest-Sotra til scoring mot Genk i Europa League. Kristoffer Zachariassen viser at alt er mulig. (Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix)

I kveld spilles den siste kampen i gruppe I. Utrolig nok kan Sarpsborg fortsatt gå videre fra gruppa. Genk er selvsagt store favoritter før kampen i Belgia, og all fornuft tilsier at Sarpsborg ikke slår Genk på bortebane. Likevel er det lov å drømme. Hvis Sarpsborg klarer å holde trykket oppe i 90 minutter, kan det gå. Det vil kreve en enorm kraftanstrengelse fra samtlige spillere. Konsentrasjonen og disiplinen må være på topp gjennom hele kampen. De er nødt til å være effektive foran mål og gripe de sjansene de får. I kampene så langt har de starta veldig solid, men så falt sammen i løpet av andre omgang. Det kan de ikke gjøre i kveld.  De må klare å holde intensiteten opp også når krampen kommer og beina blir slitne. Det er en ekstremt vanskelig oppgave. Men det er ikke umulig.

Uansett hvordan det går i kveld, bør alle i Sarpsborg være stolte. Bare det at de henger med hele veien til siste kamp i gruppespillet er en seier i seg selv. Resten av oss bør være takknemlige for at vi også har fått lov til å være en liten del av dette eventyret. Sarpsborg har gitt oss magiske øyeblikk som gjør meg vanvittig stolt på vegne av norsk fotball.

Runde 16: Rasisme, hets og uansvarlige medier

- av Mina Finstad

Jula nærmer seg, og undrenes tid er ikke forbi. Det viser seg at det er fullt mulig å slå Manchester City i en seriekamp. Liverpool er nå det eneste laget i Premier League som fortsatt er ubeseira, og inntok tabelltoppen etter et skikkelig Salah-show. Manchester United bød endelig opp til målfest på Old Trafford, og Arsenal har fått en ny helt. Det som likevel dominerer overskriftene etter helga, er rasistisk hets mot en av Englands aller beste fotballspillere.  

Målene har ikke kommet like tett som forrige sesong, men Mohamed Salah er fortsatt en framifrå målscorer. Mot Bournemouth var han tilbake med et smell. Hvem bryr seg vel om hvorvidt han smiler så lenge han scorer hattrick og sender Liverpool til tabelltoppen? Etter kampen var han også i det rause hjørnet, og lot James Milner overta Man of the Match-trofeet for å feire at den staute veteranen hadde spilt sin Premier League-kamp nummer 500.

Paul Pogba satt på benken hele kampen mot Fulham, og så lagkameratene lage hakkemat av Ranieris menn. Marcus Rashford storspilte, og scora sitt første mål for sesongen på Old Trafford. Det samme gjorde Romelu Lukaku, og alt i alt kan Mourinho være ekstremt fornøyd med guttene sine. Arsenal slet lenge mot Huddersfield, men takket være supporternes nye helt ble det til slutt tre poeng. Lucas Torreira har tatt Emirates med storm, og er i ferd med å bygge seg opp til å bli en ekte kulthelt. Mot Huddersfield viste han at han er langt mer enn en midtbanekriger, og vant kampen med et fantastisk brassespark.

Lucas Torreira blir matchvinner på Emirates. (Foto: Scanpix)

Rafa Benítez og Newcastle tapte til slutt mot Wolverhampton etter at Matt Doherty kontra inn vinnermålet på overtid. Da hjelper det lite at Newcastle skulle hatt straffe tidligere i kampen. Southampton dro til Cardiff med sin nye trener Ralph Hasenhüttl, men måtte reise hjem igjen med null poeng. Takket være Callum Paterson har Cardiff fått en liten luke ned til nedrykksstriden, mens Southampton kun unngår jumboplassen på tabellen på grunn av bedre målforskjell enn Fulham.

Rundens øyeblikk:

Før storkampen mellom Chelsea og Manchester City fikk Sarri spørsmål om hvordan han kunne slå Pep Guardiola. Han svarte at de visste han ikke, siden han aldri har vunnet mot Pep. Nå kan han smykke seg med å være den første treneren i Premier League som slår Pep denne sesongen. Jeg skulle ønske det var dette som var tema etter oppgjøret på Stamford Bridge. At vi kunne diskutere taktiske disposisjoner, Eden Hazard og hvorfor City aldri klarte å utnytte de periodene de dominerte. Dessverre er det helt andre ting som preger overskriftene etter kampen.

Da Raheem Sterling gikk ut for å hente ballen, fanget kameraene opp en mann som ser ut til å rope grove rasistisk hets mot Sterling. Jeg har ikke noe behov for å gjenta den typen hatprat, men for meg og mange andre virker det ganske åpenbart hva som blir ropt. Det er ikke første gang Sterling utsettes for grov rasisme. For et år siden ble en mann dømt til fengsel for et rasistisk angrep på City-spilleren. Karl Anderson ble dømt for å både ha ropt rasistisk hets og for å ha sparka Sterling. La det synke inn. Raheem Sterling har ikke bare opplevd at supportere roper stygge ting til ham fra tribunene. Han har blitt oppsøkt utenfor treningsfeltet av en mann som gikk fysisk til angrep på ham mens han ropte rasistisk hets. Han har følt på kroppen at ord kan bli til handling. 

Det er ikke unormalt at supportere hetser motstandernes spillere. Det er heller ikke unormalt at unge fotballstjerner får mye oppmerksomhet i media. Men omfanget av hetsen og den negative medieomtalen er ikke i nærheten av det andre spillere opplever. Enkelte britiske medier har over tid sett ut til å ha en personlig vendetta mot Sterling. Absolutt alt han gjør blir kritisert. Selv det at han kjøpte et hus til moren sin blir fremstilt i et negativt lys. Han har blitt kalt idiot, obskøn og rotte, tilsynelatende helt uten grunn.

Han kom til England som 5-åring. Nå har han gått hele veien til det engelske landslaget. (Foto: Scanpix)

Heksejakten mot Sterling handler sannsynligvis om både hudfarge og klassebakgrunn. Sterling kom til England som barn, og vokste opp med en alenemor som vaska hotellrom for å finansiere utdanningen sin. Sammen med søsteren sto Sterling opp grytidlig for å hjelpe moren med vaskejobben. Sønnen til en immigrant fra Jamaica har takket være ekstremt hardt arbeid klart å bli både landslagsspiller og en av de beste spillerne på et av Europas beste fotballag. Det burde være en historie som ble brukt til inspirasjon. En klassisk Askeladden som har lykkes på tross av alle odds. I stedet har han altså blitt utsatt for enorme mengder useriøse angrep fra tabloidene. Jeg er temmelig sikker på at han ikke ville fått den samme negative oppmerksomheten om han hadde vært en hvit middelklassegutt.

I sommer delte Sterling sin historie på The Players’ Tribune, og etter kampen mot Chelsea har han valgt å slå tilbake mot de som i lang tid har bidratt til å piske opp hesten. På Instragram setter han ord på det mange lenge har tenkt. Han påpeker hvordan unge mørke spillere fremstilles helt annerledes enn sine hvite lagkamerater. Tonen i overskriftene og omtalene er annerledes, og Sterling mener at dette er med på å fyre opp rasisme. Unge spillere med samme bakgrunn og hudfarge som Sterling framstilles som grådige, useriøse og umodne. Helt uten grunn. Denne typen mediedekning spiller på skadelige og urettferdige stereotypier.

Jeg er glad for at Sterling sier tydelig i fra. For meg er han et forbilde. Men det som gjør meg så uendelig trist er at han også skriver følgende:

“Når det gjelder det som ble sagt under Chelsea-kampen, kan dere se på reaksjonen min at jeg bare måtte le fordi jeg ikke forventer meg noe bedre.”

Han har vendt seg til rasistisk hets. Han forventer at det kommer. En 24-åring som hele veien har jobba beinhardt for å nå målene sine har vendt seg til at rasistisk hets er en del av hverdagen. Det er helt forjævlig at fotballspillere skal måtte vende seg til rasisme. Det er naivt å tro at fotballen ikke har et rasismeproblem. Det er ikke like ille som det var tidligere, men det er fortsatt der. Så lenge spillere behandles ulikt på grunn av hudfarge, har vi et alvorlig problem.

Jeg håper engelske tabloider lytter til Sterling og forstår at de er en del av problemet. Uansett om det ikke er vond vilje som ligger bak, må de forstå konsekvensene av den heksejakten de driver med.

Eiere til besvær?

- av Mina Finstad

I ettermiddag møtes Newcastle og Wolverhampton til dyst på St. James’ Park. Rafa Benítez og Nuno Espírito Santo har begge hatt både oppturer og nedturer så lang i sesongen, og før dagens kamp er det 6 poeng som skiller dem på tabellen. Ser vi på eierne og det spillerommet managerne fikk til å forsterke laget i sommer, er forskjellene langt større. Wolverhampton var blant de mest aktive klubbene på overgangsmarkedet, og brukte netto rundt 55 millioner pund. Newcastle på sin side var en av veldig få klubber som gikk i overskudd på spillersalg denne sommeren.

De fleste har fått med seg eierproblemene i Newcastle. Mike Ashley har lenge vært en kontroversiell eier, og har over lang tid forsøkt å selge klubben. Supporterne har gjentatte ganger protestert mot eieren, og Ashley påstår nå at et salg av klubben nærmer seg. Den uavklarte situasjonen på eiersiden har gjort at Newcastle ikke har vært i nærheten av å bruke like mye penger på spillere som klubbene de konkurrerer med. Rafa Benítez har vært tydelig misfornøyd med at han knapt har hatt penger til å kjøpe spillere. Senest i sommer ga han tydelig uttrykk for at han var bekymra for den kommende sesongen:

“Se på lagene som har rykka opp, på pengene de bruker. Se det hele i sammenheng, og du skjønner hvorfor supporterne bør være bekymra.”

Et av de nyopprykkede lagene som var rause med pengesekken i sommer var Wolverhampton. Der er situasjonen en helt annen enn i Newcastle. Der er ikke penger et problem, og klubben har vært svært aktive på overgangsmarkedet de siste årene. Selv om de skulle spille Premier League for første gang siden 2012, var det store forventninger til Wolves før sesongen. De hadde imponert voldsomt i Championship, med spillere som Diego Jota og Rúben Neves. De er unge, de er portugisere og de er på mange måter symbolet på nye Wolverhampton. Siden de kinesiske eierne i Fosun kjøpte klubben, har de gradvis bygd et lite stykke Portugal i West Midlands.

Rùben Neves feirer scoring mot Everton. (Foto: Scanpix)

Det var mange av oss som ikke skjønte noe som helst da supertalentet Rúben Neves valgte Wolverhampton i fjor sommer. Allerede som 18-åring var han kaptein for Porto i Champions League, og flere storklubber var interessert. Det ga lite mening at et av portugals største talenter ble solgt til en klubb som sesongen før hadde endt på 15. plass i Championship. Det gir kanskje litt mer mening når vi vet at Neves, i likhet med landsmannen Jota, er tilknytta Gestifute, firmaet til superagenten Jorge Mendes. For nettopp forholdet mellom Mendes og Wolves er en evig kilde til heftig debatt.

Wolves-trener Nuno Espírito Santo er den eldste og mest lojale klienten til Mendes. Det var Nuno Espírito Santo som ble Mendes’ vei inn i agentbransjen for drøyt 20 år siden. På den tida var Nuno keeper, og Mendes drev nattklubb. Nuno ba den karismatiske nattklubbeieren om hjelp til å forhandle en overgang til Deportivo La Coruña, og det ble starten på fenomenet Jorge Mendes. Klubbene Nuno Espírito Santo trener, har en tendens til å være klubber som også har et godt forhold til Mendes. Sånn sett er ikke Wolverhampton et unntak. Spørsmålet er hvor tette båndene egentlig er mellom de kinesiske eierne og superagenten.

Mange har mistenkt at Wolverhampton bryter reglene som skal forhindre interessekonflikter der agenter og fotballklubber har for tette bånd. Senest i april i år ble eierstrukturen og Mendes´ rolle undersøkt, men konklusjonen ble da at Wolverhampton ikke brøt reglene. Det er vanskelig å forstå, basert på den informasjonen jeg har sett om forholdet mellom Mendes og de kinesiske eierne. Reglene sier helt tydelig at eiere av fotballklubber ikke kan ha aksjer eller “interesser” i agentselskaper. Agenter har heller ikke lov til å ha “materiell innflytelse” over spillerkjøpene til en klubb.

Jorge Mendes er kanskje mest kjent som agenten til Cristiano Ronaldo. Men han er også en av de mektigste mennene i internasjonal fotball. (Foto: Scanpix)

Det kinesiske selskapet Fosun kjøpte Wolverhampton for to år siden. Dette skjedde kort tid etter at et annet kinesisk selskap, Shanghai Foyo, kjøpte aksjer i Gestifute. Foyo er et av datterselskapene til Fosun. Guo Guangchang er styreleder i Fosun, og er tilfeldigvis også den som eier brorparten av Foyo. Wolverhampton har selv bekrefta at Fosun eier aksjer i Gestifute. Det er vanskelig å forstå hvordan dette ikke er et brudd på reglene, men sannsynligvis handler det om at aksjene i Gestifute ikke er eid direkte av Fosun. 

Det kom ikke som noen overraskelse at Football Leaks også har gitt oss mer informasjon om eierne i Wolverhampton. Vi vet allerede at det pågår en større etterforskning av en rekke overganger der Mendes har vært involvert. Her er fokuset først og fremst mulig skattesnusk, og Wolverhampton og Nuno Espírito Santo skal være blant de som undersøkes. Nå retter Der Spiegel søkelyset på samspillet mellom Fosun og Mendes. Eierne avfeier anklagene, og hevder at Mendes bare er en nær venn og rådgiver. Der Spiegel hevder de sitter på dokumenter som beviser at Mendes er langt mer enn en rådgiver for de kinesiske eierne. Ifølge Der Spiegel har Jeff Shi, styrelederen i Wolverhampton, blant annet sendt følgende epost til en ansatt i Gestifute:

“You always know the reason for the investment of Wolves is mainly because of our bet and trust on Jorge.»
«Jorge can take Wolves as the most reliable partner and agency revenue source for long long time.»

Det ser ikke bra ut. Disse dokumentene tyder på at Mendes har vært tungt involvert, og at planene hele veien har vært at han skal være det. Det er heller ikke bra at Shi antyder at Wolverhampton kan være en sikker inntektskilde for Mendes i framtida. Eiere skal ikke by fram klubben som en pengemaskin for styrtrike agenter. 

Diego Jota feirer det som til slutt ble vinnermålet mot Chelsea 5. desember. (Foto: Scanpix)

Wolverhampton spiller fantastisk underholdende fotball. Spillere som Rúben Neves er en fryd å se i aksjon. Likevel får det hele en vond bismak når vi vet at det som foregår i kulissene kanskje ikke er helt etter boka. Det er problematisk hvis en klubb har eiere som samtidig har aksjer i et av de største agentselskapene i verden. Det er problematisk hvis enkelte klubber får store fordeler på overgangsmarkedet på grunn av altfor tette bånd mellom eier og agent. Det er problematisk hvis en agent kan forhandle om spilleroverganger med en eier som også har aksjer i agentselskapet hans.

Wolverhamptons eiere har planer om å gjøre Wolves til en engelsk storklubb. I høst sa Shi at det langsiktige målet var å bli like gode som Manchester City, helst enda bedre enn dem. Det er et enormt ambisiøst mål for en klubb som rykka ned til Ligue One for fem år siden. Det store spørsmålet er om Wolverhamptons vei mot stjernene faktisk er lovlig, eller om de bryter regler som er innført for å beskytte fotballen fra grove og potensielt ødeleggende interessekonflikter.

Verdens beste dame?

- av Mina Finstad

I kveld skapes det historie. For første gang skal Ballon d’Or få en kvinnelig vinner. Drøyt 60 år etter at prisen ble lansert får endelig damene være med på moroa. Det er en historisk kveld, og Norge er representert. En av dem som kjemper om å bli den første kvinnen som noensinne vinner Ballon d’Or er vår egen Ada Hegerberg.

Det er en ren selvfølge at Ada Hegerberg er blant de femten nominerte. 23-åringen har lenge vært selvskreven når de beste av de beste skal listes opp. Sammen med lagkameratene i Lyon dominerer hun europeisk fotball. De har vunnet Champions League tre år på rad, og gjort rent bord hjemme i Frankrike.

Ada Hegerberg er en av de beste målscorerne Norge noensinne har produsert. Målteften er fenomenal, og hun spiller med en intensitet og vilje som nærmest tvinger ballen i mål. Ordet “vinnerskalle” brukes hyppig om norske idrettsutøvere, og få passer den beskrivelsen bedre enn Ada Hegerberg. Kombinasjonen av fysiske ferdigheter, avslutningsteknikk og mental styrke har tatt henne hele veien til verdenstoppen. Siden hun kom til Lyon for fire år siden har hun scora 120 seriemål på 95 kamper. I fjor ble hun toppscorer i Champions League, og satte ny rekord med 15 mål på 9 kamper. Når vi tar med serien og cupen, landa Hegerberg på 53 mål på 33 kamper for Lyon i 2017/18-sesongen. Det er helt elleville tall. Når vi legger til at hun bare er 23 år og fortsatt kan utvikle seg videre, finnes det knapt noen grenser for hvor god hun kan bli.

Ada Hegerberg og Lyon feirer sitt tredje strake Champions League-trofé. (Foto: Scanpix)

Ada Hegerberg er allerede en enorm kilde til inspirasjon for unge spillere. Da jeg begynte å spille fotball som 10-åring, hadde vi få kvinnelige forbilder. Damefotball ble sjeldent omtalt i media, og vi så kvinnelige spillere stort sett bare i mesterskap. Etter OL i Sydney drømte vi om å bli Bente Nordby eller Dagny Mellgren, men klubbfotball var sjeldent et tema. Det var vanskelig å se for seg en karriere som fotballspiller. Det har endra seg med spillere som Ada Hegerberg. Kvinner som er fotballspillere på heltid, og som har Champions League som en del av sin hverdag. Som barn trenger man stjerner å se opp til. Å kunne drømme gir motivasjon og ambisjoner. Det er drømmene som får deg til å legge inn en ekstra treningsøkt selv når regnet høljer ned og det kanskje frister mer å legge seg på sofaen. Ada Hegerberg gir unge norske jenter noe å drømme om. Hun viser at det er mulig. Ei ung jente fra ei lita bygd på Vestlandet kan nå hele veien til Champions League-finale. Jobber du hardt nok og tar vare på de sjansene du får, kan du bli verdens beste.

Sommeren 2016 ble Ada Hegerberg og Cristiano Ronaldo kåra de to beste spillerne i Europa av UEFA. (Foto: Scanpix)

Jeg håper vi får se Hegerberg i landslagsdrakta igjen så fort som mulig. Jeg skal ikke spekulere i hva som egentlig har foregått internt på landslaget. Basert på det Ada Hegerberg selv har sagt, har det for hennes del handla om at planleggingsarbeidet, gjennomføringa og oppfølginga på landslaget ikke har vært god nok. Ada Hegerberg er en vinner, og stiller tydeligvis klare krav om hva som skal til for å kunne vinne. Det mener jeg hun må ha lov til. Hvis det norske landslaget skal hevde seg helt i toppen, må det stilles krav. Spillerne må ha lov til å gi beskjed om hva som fungerer og hva som bør forbedres. Skal du lykkes som fotballspiller på toppnivå, må du ha en solid dose konkurranseinstinkt. Det instinktet som gjør at du er villig til å gjøre alt for å vinne, inkludert å gjøre deg upopulær fordi du sier ifra når ting ikke fungerer. Uansett hva som har skjedd i kulissene, må landslagsledelsen nå gjøre alt de kan for å få Ada Hegerberg tilbake på landslaget. Når vi reiser til VM neste sommer, bør en av verdens aller beste spillere definitivt være med.

I kveld kan Ada Hegerberg bli historisk. En norsk fotballspiller kan bli den aller første kvinnen som vinner Ballon d’Or. Bare det at hun er nominert, er en seier for norsk fotball. Men først og fremst er det en seier for Ada. Hun har gitt alt, hele veien. Hun har grepet hver eneste sjanse hun har fått. Uansett hva som skjer i kveld, føler jeg meg sikker på at hun før eller senere vinner Ballon d’Or. Hun er allerede en superstjerne, og kommer til å skinne sterkere og sterkere i årene som kommer.

Mirakelmannen Eddie Howe

- av Mina Finstad

Han er kompis med Maurizio Sarri og har nærmest utført mirakler med Bournemouth. Selv om han akkurat fylte 41 år, har han allerede rukket å lede The Cherries hele veien fra League Two til Premier League. Han har flere ganger blitt kobla til ulike toppjobber, men enn så lenge har båndene mellom Eddie Howe og Bournemouth vært sterke nok til å holde ham på sørkysten. På bittelille Vitality Stadium har han bygd sitt beskjedne kongerike. Både Eddie Howe og Bournemouth forbløffer, begeistrer og inspirerer. Alt takket være supportere som alltid har vært der når klubben trengte dem mest. 

Høsten 2004 sendte Bournemouth-sjef Peter Phillips ut en bønn om hjelp til supporterne. Klubben hadde en ekstremt anstrengt økonomi, og supporterne hadde flere ganger hjulpet til med å betale utgiftene for spillere som var henta inn på lån. Nå gjaldt det noe enda større. Bournemouth trengte hjelp til å hente tilbake en gammel helt på permanent basis. Eddie Howe hadde forlatt klubben to år tidligere for å prøve seg i Portsmouth, men oppholdet der hadde vært prega av alvorlige skader. Nå var han tilbake i Bournemouth på lån, og hadde sklidd rett inn igjen i laget. «Eddieshare» så dagens lys, og supporterne samlet inn nok penger til å hente midtstopperen hjem. Det ble et vendepunkt for den lille klubben. Supporterne kunne umulig vite at Eddieshare var starten på et eventyr ingen av dem en gang turte å drømme om. Men Eddie Howe har betalt dem tilbake til gangs.

Historien om Eddie Howe og Bournemouth er historien om en klubb og en mann som er i Premier League på tross av at alle odds tilsa at det ikke skulle være mulig. Da Eddie Howe kom tilbake til Bournemouth i 2004, spilte klubben i League One. Vinteren 2008 hadde Bournemouth så store økonomiske problemer at klubben ble satt under administrasjon. Klubben sto i reell fare for å bli oppløst, men ble reddet i siste sekund. De fikk poengstraff, og rykka ned til League Two. De økonomiske problemene fortsatte, og i 2008/2009-sesongen fikk de en poengstraff på hele 17 poeng. I desember 2008 fikk Jimmy Quinn sparken som trener, og Eddie Howe fikk jobben midlertidig. Han hadde lagt opp som spiller på grunn av en kneskade i 2007, men jobba som trener i ungdomsakademiet til Bournemouth.

Kaptein Simon Francis er en av dem som har vært i Bournemouth helt siden de spilte i League One. Bournemouths vei oppover i ligasystemet hadde aldri vært mulig uten Eddie Howe. ( Foto: Scanpix)

Howe var bare 31 år gammel, men kjente klubben inn og ut. Allerede i januar 2009 bestemte Bournemouth seg for å gi ham jobben på permanent basis. Det viste seg at den purunge treneren var voksen nok for jobben. På mirakuløst vis klarte Eddie Howe å redde Bournemouth fra nedrykk, på tross av poengstraffen. Eventyret var i gang. Sesongen etter ledet han Bournemouth rett fra nedrykksstrid til opprykk. Klubben hadde fortsatt for mye gjeld, og var pålagt en overgangsembargo som gjorde troppen enormt sårbar. I en periode fikk de kun lov til å hente spillere i helt ekstraordinære krisesituasjoner, og da kun på lån. Likevel klarte Howe å bygge et lag som hevda seg helt i toppen. Det var åpenbart at Eddie Howe var et trenertalent av de sjeldne. I januar 2011 kom Burnley på banen, og Howe forlot Bournemouth og League One til fordel for Championshipfotball på Turf Moor.

I en fotballverden der lojalitet er mangelvare, var det kanskje ikke så rart at Howe forsvant fra Bournemouth. Men akkurat som da han var spiller, ble bruddet kortvarig. Snaut to år senere var han tilbake hos The Cherries, og gjorde comeback som Bournemouth-trener i oktober 2012. Da lå klubben på nedrykksplass, og hadde kun vunnet én kamp så langt i sesongen. Et halvår senere kunne Eddie Howe og hans mannskap feire nok en utrolig triumf. De hadde sikret seg direkte opprykk til Championship, bare fire år etter at de var på vei til å rykke ned fra League Two. Eddie Howe fikk stadig mer oppmerksomhet, og flere klubber prøvde å sikre seg mannen som etter hvert ble omtalt som Englands “Special One”. De fleste var enige om at Howe var altfor god for Championship. De fikk rett.

I sin første sesong på Englands nivå 2, styrte Bournemouth inn til en imponerende tiende plass. Sesongen etter dro han på studietur til Italia, for å lære av Sarri som da trente nyopprykka Empoli i Serie A. Kanskje var inspirasjon fra Sarri akkurat det Howe trengte. Samme sesong skrev han historie. Han vant Championship, og leda laget hele veien til Englands øverste nivå. For første gang i klubbens lange og tradisjonsrike historie skulle Bournemouth spille i Premier League. Eddie Howe hadde klart å lede klubben hele veien fra League Two til toppen. Og han hadde enda ikke fylt 40. Selv var han tydelig på at det var ham selv som burde være takknemlig:

“Denne klubben var helt nede på knærne for seks år siden. Vi hadde ingenting. En gjeng supportere bidro med penger for å holde klubben i live, og nå kan de høste belønningen. Dette er klubben jeg fulgte som barn, klubben som ga meg muligheten både som spiller og som trener. Det burde ikke være de som takker meg, det er jeg som bør takke dem.”

Både Eddie Howe og assistenttrener Jason Tindall har tidligere spilt for Bournemouth. (Foto: Scanpix)

Det er lett å være enig med Howe. Bournemouths supportere har flere ganger betalt fra egne lommer for å redde klubben ut av trøbbel. De bidro da klubben trengte penger for å signere Howe i 2004, akkurat som de hadde bidratt sju år tidligere. I 1997 var Bournemouth blakke som kirkerotter, og hadde enorme mengder gjeld. Mange trodde klubben hadde spilt sin siste kamp. Spillerne hadde fått beskjed om at de ikke fantes penger til å betale dem, men valgte likevel å fortsette å spille. Sammen med lokalavisa gjorde de et siste forsøk på å redde klubben. Over 2000 supportere møtte opp på et folkemøte, og ved hjelp av loddsalg og innsamlingsbøsser klarte de å redde klubben i sitt hjerte. I 1997 var Eddie Howe en av spillerne som så supporterne samle inn penger for å redde klubben. Det samme gjaldt assistenten hans Steve Fletcher. Howes trofaste assistenttrener Jason Tindall ble henta til Bournemouth i 1998, og var en av de første signeringene som ble gjort takket være supporterfondet som ble oppretta. Disse gutta vet hva klubben betyr for supporterne. De har vært med hele veien fra innsamlingsbøsser til Premier League.

2. desember 2008 spilte Bournemouth 3-3 mot Luton Town. I dag reiser de til Etihad for å møte Pep Guardiola og de regjerende mesterne. På 10 år har Eddie Howe forvandla Bournemouth fra en bunnklubb i League Two til en klubb på øverste halvdel av Premier League. Denne høsten har flere spekulert i om Eddie Howe kanskje burde flytte til Manchester på permanent basis. Mange mener han ville være den perfekte mannen for å erstatte Mourinho. Men enn så lenge kan Bournemouth fortsette å nyte fruktene av at de for ti år siden satsa på en ung midstopper som nettopp hadde lagt opp. Eddie Howe er fortsatt deres.

 

Runde 13: Selvmål i verdensklasse

- av Mina Finstad

Landslagspausa er over, og Premier League er endelig tilbake. Manchester City og Liverpool ruller over all motstand, mens Manchester United tar et skritt tilbake igjen. Tottenham sprudler, mens Chelsea har all grunn til å være forbanna på David Luiz. Dilly Ding Dilly Dong er tilbake i Premier League, og Philip Billing vant kampen om millimeterne. Glenn Murray menger seg med stjernene på toppscorerlista, mens stakkars Jefferson Lerma leverte en avslutning av ypperste klasse – i feil ende av banen. Her er min oppsummering av fotballhelga:

Ranieri fikk en hektisk start på livet som Fulham-manager. Ingen forventer at han skal snu skuta med et trylleslag, eller at Fulham plutselig skal forvandles fra kaos til perfeksjon. Men kampen mot Southampton var et lite skritt i riktig retning. I en heseblesende kamp vant de til slutt 3-2, og etter tre måneder uten seier kunne Fulham-supporterne endelig feire. De ligger fortsatt sist på tabellen, men det er så jevnt i bunn at veien opp fra nedrykksplass er overkommelig. Dilly ding, dilly dong. Huddersfield kan takke Aaron Mooy og Philip Billing for at de får minst en uke over streken. For første gang siden februar scora de mer enn ett mål i en seriekamp, og det var selvfølgelig Mooy som sto for begge to. I andre enden av banen leverte Billing en av sesongens beste redninger. Alle var sikre på at Wolverhampton hadde utlikna, men et sterkt stykke dansk akrobatikk på streken gjorde susen for Huddersfield. Millimeter før hele ballen var over streken, klarte Billing og fiske den ut igjen.

Av og til er noen millimeter nok. (Foto: Scanpix)

Leicesters Golden Boy James Maddison klarte å pådra seg to gule kort i løpet av to minutter, og ble utvist før det hadde gått en halvtime. Da hadde Glenn Murray allerede gitt Brighton ledelsen. 35-åringen er ikke akkurat Premier Leagues mest elegante spiller, men han er enormt viktig for The Seagulls. Målet mot Leicester var hans sjuende for sesongen. Det betyr at han har like mange seriemål som Raheem Sterling, Eden Hazard, Harry Kane og Mohamed Salah. Denne gangen var det imidlertid ikke nok til å hente tre poeng. Leicester og Jamie Vardy slo tilbake, og sikret poengdeling i Brighton.

Manchester City og Liverpool herjer videre, og vant uten store problemer. Trent Alexander-Arnold viste oss at han fortsatt kan score på frispark, og fortsetter å spille seg inn i Liverpool-supporternes hjerter. På London Stadium var West Ham sjanseløse mot et City som stort sett fikk gjøre som de ville i boksen til Fabianski. Det er fascinerende å se Manchester City angripe. Det ser så ekstremt enkelt ut, men det er så godt som umulig å stoppe. Manchester United fortsetter på sin side sesongens trend med å ta et skritt fram for å så ta to skritt tilbake igjen. Etter flere gode resultater før landslagspausa, var de fryktelig tamme mot Crystal Palace. Intensiteten var borte, og det var lite flyt offensivt. 

«Du ser dem bare gli forbi» var mitt indre soundtrack da David Luiz skulle prøve å stoppe Son. (Foto: Scanpix)

I London-derbyet hadde endelig Pochettino den gode gamle gjengen samla igjen. Dele Alli, Eriksen, Kane og Son lekte seg med Sarris gutter. David Luiz ga en oppvisning i hvordan man IKKE skal forsvare eget mål i en toppkamp. Han ble rundlurt av Son, og oppførte seg direkte pinlig da Harry Kane satte inn 2-0. Kane dro til fra distanse, og Luiz sto perfekt plassert for å blokkere skuddet. Det skulle aldri blitt farlig. Men i stedet for å blokkere skuddet, valgte Luiz av en eller anna uforståelig grunn å trekke seg unna. Man kan selvsagt kritisere Kepa for å være altfor passiv, men det målet er først og fremst Luiz sin feil. Du spiller i et London-derby og ligger under 0-1. Da trekker du deg ikke unna på den måten. Enten er det feigt, eller så har han totalt mista fokus. Begge deler er skandale. Chelsea klarte heller aldri å finne svaret på gåten Moussa Sissoko, og dermed måtte Sarri innse at sesongens første tap var et faktum.

Rundens øyeblikk

Arsenal feirer – Lerma fortviler (Foto: Scanpix)

Det var mye å velge i denne runden. Blant røde kort, nydelige frisparkmål, feigt forsvarsspill og redning på strek er det likevel én mann som stikker seg ut. Og det er stakkars Jefferson Lerma. Bournemouths dyreste signering noensinne. Sterk, hardtarbeidene og kompromissløs. Men også ekstremt uheldig. Colombianeren kommer nok ikke til å glemme kampen mot Arsenal med det første.

Bournemouth er et herlig offensivt lag. Uansett hvem de møter, gyver de løs på kampen med enorm energi og entusiasme. De parkerer aldri bussen. De går for seier, hver gang. Dette var også tilfellet mot Arsenal, men allerede etter en halvtime lå ballen i nettet bak Begovic. Jefferson Lerma lå utstrakt på gresset i dyp fortvilelse. Han hadde akkurat scora et av sesongens vakreste mål. I eget nett.

Iwobi fant Sead Kolašinac på løp inn fra venstre, og bosnieren slo ballen rett inn foran mål. Lerma var som vanlig på plass, klar til å ofre seg for laget. Han kasta seg inn for å avskjære innlegget, men det som skulle være en klarering ble i stedet en perfekt avslutning. Ball og fot møttes i akkurat riktig øyeblikk, og Begovic var sjanseløs. Det var en avslutning de fleste spisser vil misunne Lerma.

Et kvarter tidligere hadde David Brooks fått et mål feilaktig annullert for offside. Bournemouth hadde definitivt ikke marginene på sin side. Det hjalp ikke at Joshua King serverte en nydelig scoring rett før pause. Det hjalp heller ikke at Lerma var centimeter unna å gjør opp for seg i det 85. minutt, med et skudd i stolpen.
Arsenal vant 2-1, og Lerma kommer garantert til å ha mareritt om drømmescoringen sin i lang tid framover.

 

Veien til EM starter i kveld

- av Mina Finstad

For mange av oss har denne høsten vært en reise fra forvirring til begeistring. Vi har brukt enorme mengder tid på å lese om ulike scenarier som potensielt kan gi Norge en etterlengtet playoff-plass til EM 2020. I går kveld gjorde vi jobben. Vi slo Kypros, vant gruppa og sikra oss playoff. I kveld får vi vite hvem som tar de to siste playoff-plassene på nivå C. Selv om Norge er ferdigspilt, kan kveldens kamper avgjøre om vi spiller i EM 2020. I kveld får vi vite hvem som står mellom oss og et mesterskap vi har drømt om i 18 lange år.

Da Håvård Nordtveit, Omar Elabdellaoui og Ola Kamara trylla inn 1-0 mot Kypros var jeg i ekstase. Det var et perfekt angrep. En ren nytelse å se på. Da 2-0 kom, var jeg aldri i tvil. Norge kom til å vinne gruppa. 2018 har alt i alt vært et sterkt år for det norske landslaget, og i går kom kronen på verket.

Gårsdagens seier kan legge grunnlaget for en ny vår for norsk landslagsfotball. Resultatene i Nations League blir helt avgjørende for sjansene våre til å nå EM. I tillegg bygger vi vinnerkultur. Vi har et ungt lag der mange av spillerne fortsatt kan utvikle seg og bli enda bedre. Det er evigheter siden sist det norske landslaget vant noe, og seiren i Nations League styrker troen på Lagerbäcks prosjekt. Vi framstår solide, med sterk lagånd og enkeltspillere som evner å stå fram når det virkelig gjelder. Lagerbäcks Norge minner meg om et slagord jeg lærte av en kollega da jeg jobba i politikken:

“Stort nok til å drømme om, konkret nok til å tro på”.

Drømmen er mesterskap. Og resultatene i Nations League styrker troen på at det faktisk er mulig.

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer. Disse gutta gir oss lov til å drømme.(Foto: Scanpix)

Gruppeseieren sikrer oss playoff hvis vi ikke skulle klare å kvalifisere oss på vanlig måte. Playoffen foregår våren 2020, etter at de 20 andre EM-plassene er fordelt gjennom vanlig kvalik. Playoffen spilles som et minisluttspill, der de fire gruppevinnerne deltar. De fire gruppevinnerne rangeres, og denne rangeringa danner grunnlaget for kampoppsettet. Først spilles det to semifinaler, så går de to vinnerne til finalen der de kjemper om én EM-billett. Semifinalene spilles som enkeltoppgjør, og det er de to beste gruppevinnerne som får hjemmebane. Lag nummer 1 møter lag nummer 4 på hjemmebane, mens lag nummer 2 får besøk av lag nummer 3. Norge er nå garantert å bli blant de to beste gruppevinnerne, og får hjemmebane. Det er enormt viktig.

Siden gruppe 1 kun består av tre lag, strykes resultatene mot det svakeste laget i de andre gruppene. Det vil for Norges del si Slovenia, så da lander vi på 9 poeng. Finland har allerede vunnet sin gruppe, men har bare 6 poeng når kampene mot Estland strykes. Gruppe 4 vinnes av enten Serbia eller Romania, der Serbia vil ende med 8 poeng hvis de slår Litauen og Romania får 6 poeng hvis de slår Montenegro. I gruppe 1 møtes Skottland og Israel i kveld til en ren gruppefinale. Med uavgjort er det Israel som vinner gruppa, med 7 poeng. Med seier til enten Israel eller Skottland vil gruppevinneren der ha 9 poeng, da er det målforskjell som avgjør. Akkurat nå ligger vi foran Israel på målforskjell, mens Skottland har bedre målforskjell enn oss. Vi ender derfor opp enten som beste eller nest beste gruppevinner, avhengig av resultatet i gruppe 1. Det viktigste er uansett at vi er blant de to beste og får hjemmebane. Når vi ser hvor sterke Norge har vært på Ullevaal under Lagerbäck, kan det bli helt avgjørende.

Kamara og Nordtveit har god grunn til å juble. Nå er vi sikra playoff på hjemmebane! (Scanpix)

Før den tid, skal vi imidlertid spille vanlig EM-kvalik. Målet er selvsagt å komme blant de to beste beste lagene i vår kvalikgruppe, og kvalifisere oss direkte til EM. Resultatene i Nations League påvirker også seedinga vår når kvalifiseringsgruppene til EM skal trekkes 2. desember. Gruppevinnerne og de to beste gruppetoerne på Nations Leagues nivå C havner på seedingnivå 3. Hadde vi ikke blitt blant de seks beste lagene på nivå C, hadde vi endt opp på seedingnivå 4 og ville fått en langt tøffere kvalifiseringsgruppe. Nå havner vi på samme seedingnivå som blant anna Tyrkia og Slovakia, som ville vært tøffe motstandere i kampen om EM-billett.

Mye kan skje før playoffen skal spilles våren 2020. Norge kan kvalifisere seg til EM gjennom den vanlige kvaliken, og det samme gjelder de andre gruppevinnerne på nivå C. Da vil de playoffplassene gå til lag som ikke har kvalifisert seg. Men akkurat nå er det bedre å ta utgangspunkt i det vi faktisk vet, i stedet for å spekulere i hva som kanskje kan skje i løpet av 2019. Vi vet at Finland og Norge har sikra seg to av playoffplassene. De to siste avgjøres i kveld. Vi vet også at Finland garantert blir den dårligste gruppevinneren, med sine 6 poeng og 3-3 i målforskjell. Hvis Skottland slår Israel, blir de beste gruppevinner med Norge som nummer 2. Hvis Israel slår Skottland med to mål eller mer, blir Israel beste gruppevinner. Men hvis Israel vinner med mindre enn to mål eller spiller uavgjort, er Norge beste gruppevinner og møter Finland på Ullevaal i semifinalen. Der vil Norge være klare favoritter.

Andrew Robertson og Skottland er blant dem som kjemper om de siste playoff-plassene. (Foto: Scanpix)

I gruppe 2 står det mellom Serbia og Romania. Serbia leder gruppa med to poeng før kveldens kamper, og vinner gruppa hvis de slår tabelljumbo Litauen. Da vil de ha 8 poeng og blir tredje beste gruppevinner hvis Israel eller Skottland tar tre poeng i kveld, og blir nest best hvis kampen mellom Israel og Skottland ender uavgjort. Romania vinner gruppa hvis de slår Montenegro, og Serbia ikke slår Litauen. Da vil de ha like mange poeng som Finland, men bedre målforskjell, og være tredje beste gruppevinner.

Så, for å oppsummere: Hvis Skottland og Israel spiller uavgjort, møtes Norge og Finland i semifinalen. Hvis Skottland eller Israel går forbi Norge på rangeringa av gruppevinnere, møter vi Romania eller Serbia. Norge vil være favoritter mot Romania, mens Serbia i utgangspunktet har et sterkere lag enn oss. Serbia er nok også det laget som har størst sjanser til å kvalifisere seg gjennom den ordinære kvaliken. Vi snakker tross alt om et lag som spilte VM i sommer. Likevel vil jeg helst unngå å ha Serbia i miksen, så vi slipper å bekymre oss for å kanskje måtte spille mot blant andre Mitrović, Kolarov, Matić og Milinković-Savić.

Derfor heier jeg på Litauen og Romania i kveld, og håper på en rolig uavgjort i Skottland. Det ville vært en perfekt avslutning på landslagsåret 2018. Et år som endelig har gitt oss håp om nye EM-eventyr. Den lange veien til EM begynner i kveld. Jeg var 10 år forrige gang Norge deltok i et mesterskap. Det er jaggu meg på tide at vi får oppleve det igjen!

Runde 12: Charlie Austin og VAR

- av Mina Finstad

En snau tredjedel av sesongen er ferdigspilt, og lagene får en liten pause mens Nations League skal avgjøres. Topp tre i Premier League er fremdeles ubeseiret, mens fire av lagene i bunnstriden tok poeng denne helga. Everton klarte å stoppe Sarriball, og Newcastle tok sin andre strake seier. Manchester er definitivt lyseblått, Juan Foyth er kongen i Tottenham og min nye helt er Charlie Austin. Her er min oppsummering av runde 12:

Newcastle har endelig flyt, og klarte å stagge et høytflyvende Bournemouth. Med to strake seiere har Rafa Benítez´ menn klatra opp på 14. plass. Salomón Rondón leverte en aldeles strålende kamp, og gir Newcastle-supporterne grunn til å håpe på lysere tider. Det er fremdeles ekstremt tett i bunnen, men Fulham får den tvilsomme æren av å tilbringe landslagspausen som tabelljumbo. Aleksandar Mitrovic hadde en forrykende start på sesongen, men har nå ikke scora siden september. På søndag trodde han at han hadde sendt Fulham i ledelsen på Anfield, før målet ble annullert for offside. Offsiden var av det hårfine slaget, men det hjalp lite da Liverpool og Salah kontra inn 1-0 sekunder senere. 

På Stamford Bridge hadde Everton en enkel og effektiv kampplan: Stopper du Jorginho, stopper du Chelsea. Italieneren er enormt sentral i alt Chelsea foretar seg, og har tatt Premiere League med storm. Everton pakka ham inn etter alle kunstens regler, og tok ham så effektivt ut av kampen at Sarri bytta ham ut allerede etter 64 minutter. Chelsea klarte aldri å finne rytmen, og kampen endte 0-0. Også Arsenal måtte nøye seg med ett poeng, men Emery er nok langt mer takknemlig for det ene poenget enn Sarri. Wolverhampton var bare fire minutter pluss tillegg unna seier da Mkhitaryan dukka opp og ødela festen. På Selhurst Park fikk Tottenham-supporterne en ny helt da midtstopper Juan Foyth stanga inn kampens eneste mål. 20-åringen fikk sin Premier League-debut forrige runde, og lagde to straffer mot Wolverhampton. Da er det slett ikke dårlig å bli Man of the Match på forsøk nummer to.

Manchester-derbyet var selvfølgelig helgas høydepunkt, og det er ingen overraskelse at det var den lyseblå delen av byen som kunne feire etter kamp. Pep har bygd et lag som er nærmest uslåelig. De scorer i snitt tre mål per kamp, og har fremdeles bare sluppet inn fem mål. På søndag leverte de nok en fantastisk fotballkamp, og kvalitetsforskjellen mellom de to lagene var tidvis enorm. Hvis de fortsetter i dette sporet, kommer dette City-laget til å skrive seg inn i historiebøkene som et av de aller beste lagene som noen gang har spilt i Premier League. 

Rundens øyeblikk

For meg kom rundens øyeblikk denne gangen ikke i en kamp, men etter kamp. Det var en ærlig, åpen og ekstremt frustrert Charlie Austin som stilte opp til intervju etter 1-1-kampen mot Watford.

Her tror alle at Charlie Austin har satt inn 2-0 for Southampton, men den gang ei. (Foto: Scanpix)

Austin trodde han hadde gitt Southampton tomålsledelse en snau halvtime før slutt, før målet ble annullert for offside. Austin var rett og slett rasende, og mente at dommeren hadde kosta Southampton to ekstremt viktige poeng:

“Folk maser om VAR ditt og VAR datt. Hjelp dommerne! Det er helt tydelig at de trenger det, helt tydelig! Vi spiller i Premier League. Den bese ligaen i verden, den mest sette ligaen i verden, gi dem (dommerne) all hjelpen de trenger! Åpenbart kosta de oss to poeng i dag, det er en vits!»

Han har rett i at målet aldri skulle ha vært annullert. Så bør det også sies at Watford skulle hatt straffe på stillinga 1-0, og Bertrand skulle vært utvist. Sånn sett kan både Southampton og Watford føle seg snytt av dommerne. Jeg syns uansett det er deilig at spillere melder seg på i diskusjonen om VAR. Det er tross alt de som føler dommertabber mest på kroppen. Det er de som fratas scoringer uten grunn, som får røde kort eller straffer mot seg uten at de har gjort noe som helst galt. Charlie Austin vet veldig godt at to poeng i kan være forskjellen på nedrykk og fornya kontrakt i Premier League.

Jeg kan ikke fatte at en liga som Premier League ikke har innført VAR. I Tyskland og Italia er man inne i sin andre sesong med VAR, og La Liga og Ligue 1 har fått VAR denne sesongen. Allerede etter 12 kamper har vi mer enn nok eksempler i Premier League på at mål annulleres selv om det ikke er offside, soleklare straffer som ikke blir dømt og mål som aldri skulle vært godkjent. Kamper der VAR hadde gitt et helt annet kamputfall. 

Noen påstår at VAR fjerner sjarmen med fotball. Men hva i all verden er sjarmerende ved et mål som feilaktig annulleres? Hvorfor er det en del av fotballens sjel at Leicester ikke fikk straffe da de skulle hatt det mot Cardiff? Er det liksom sjarmerende at Raheem Sterling fikk straffe mot Shakhtar Donetsk fordi han snubla i gresset? Det vil alltid være elementer av skjønn når det gjelder dømming, og vi har situasjoner der vi fortsatt er usikre etter å ha sett utallige repriser. Men VAR tar seg av de tilfellene der det ikke er tvil. Der reprisene viser klart og tydelig at dommeren eller linjedommeren har tatt feil. VAR fjerner ikke dommernes ansvar og autoritet, men gir dem tilgang til de samme reprisene alle vi andre får se. VAR er et sikkerhetsnett som tar seg av de mest åpenbare og mest kampavgjørende tilfellene. Det blir for dumt når dommerfeil som kunne vært unngått fratar noen seriegull, opprykk eller sender noen ned i Championship. 

Charlie Austin har kanskje ikke rett når han sier at de hadde vunnet kampen med VAR. Men jeg er helt enig med ham i at vi må gi dommerne de hjelpemidlene de trenger. Han er rundens helt for meg, og jeg håper han får viljen sin så fort som overhodet mulig.

 

Fra superlag til kaosklubb. Kan AC Milan reise seg igjen?

- av Mina Finstad

Tradisjonelt har AC Milan vært en av de virkelige stormaktene i europeisk fotball. De har sanket trofeer både på hjemmebane og i europeiske turneringer, og vært fast inventar i Champions League. I fjor klarte de såvidt å kvalifisere seg til Europa League. Hva har egentlig skjedd med den italienske giganten? Og er det lys i enden av tunellen?

På mange måter markerer 13. mai 2012 et vendepunkt i AC Milans stolte historie. Sesongens siste kamp ble spilt mot Novara. Ligagullet var allerede trygt plassert hos Juventus, men dette var likevel en kamp som betydde enormt mye. Rossoneri skulle ta farvel med noen av sine aller kjæreste helter. Spillere som hadde vært bærebjelker i laget i årevis, og som hadde tilbragt tosifra antall sesonger på San Siro. Pippo Inzaghi. Alessandro Nesta. Clarence Seedorf. Gennaro Gattuso. Enormt viktige spillere som alle hadde vært med på å løfte Champions League-trofeet for Milan i både 2003 og 2007. Sammen med blant andre Gianluca Zambrotta og Mark van Bommel spilte de sin aller siste kamp i Milandrakta, og selv en hardhaus som Gattuso gråt sine modige tårer etter at dommeren blåste av. Samme sommer forsvant Thiago Silva og Zlatan til PSG, og Silvio Berlusconi og Adriano Galliani måtte gå i gang med å bygge et nytt mesterlag. Det klarte de aldri. Generasjonsskiftet ble for tungt.

Gattuso gråter etter avskjedskampen for Milan. (Foto: Scanpix)

Samtidig som veteranene ga seg, ble det etter hvert tydelig at klubben også var på sparebluss. Italia ble hardt rammet av finanskrisa, og Berlusconi var ikke lenger like interessert i å pøse penger inn i klubben. Galliani ble kjent for å være på evig jakt etter gratis spillere og låneavtaler med opsjon på kjøp. Milans aktivitet på overgangsmarked utvikla seg etter hvert til en farse, og mange Milansupportere visste knapt om de skulle le eller gråte over den enorme mengden middelmådigheter som fikk ikle seg den tradisjonsrike drakta. Spillere som Michael Essien, Alex, Sulley Muntari, Adel Taarabt og Kevin Constant kom inn dørene på San Siro, uten å være i stand til å kunne fylle tomrommet etter de som hadde dratt.

Ryktene om at Berlusconi ville selge klubben svirret kontinuerlig, og skapte mye uro rundt klubben. Først skulle thailandske Mr. Bee kjøpe klubben. I to år jobbet han med en avtale om å kjøpe 48 % av Berlusconis aksjer i klubben. Alt var klart, men så ombestemte Berlusconi seg etter et hjerteinfarkt. Bee måtte kjøpe alt eller ingenting, og dermed gikk avtalen i vasken. Så kom kinesiske Li Yonghong på banen. En foreløpig avtale ble signert høsten 2016, og våren 2017 var salget fullført. Da hadde prossessen blitt utsatt blant annet fordi Li Yonghong og hans samarbeidspartnere ikke hadde klart å betale i tide, og påsto at det handla om at begrensninger på hvor mye penger man kunne flytte ut av Kina. Etter hvert begynte flere og flere å tvile på om Li egentlig hadde råd til å ta over en klubb som Milan.

Svaret viste seg å være nei. For å finansiere kjøpet, hadde han tatt opp lån i det amerikanske hedgefondet Elliot Management. De nye eierne hadde flere regninger som utløp på dato, både når det gjalt å betale tilbake lånet til Elliot og innskudd som måtte gjøres for å unngå problemer med Financial Fair Play. Til slutt sprengte luftslottet. 10. juli i år ble eierskapet overført til Elliot, etter at Li Yonghong ikke hadde betalt et avdrag på lånet i tide. I etterkant virker hele prosessen rundt salget av Milan så useriøst at glade amatører kunne gjort det bedre. Hvor lenge Elliot og co planlegger å eie Milan er foreløpig usikkert.

Milans nye kinesiske eiere ble presentert i april 2017. Det varte kun et år. (Foto: Scanpix)

Det er ikke bare på den økonomiske fronten Milan har hatt store bølger og mye turbulens de siste årene. Hyppige trenerskifter har blitt den nye trenden i Milano. Etter at Allegri fikk sparken i januar 2014 har Rossoneri vært gjennom intet mindre enn seks trenere. Clarence Seedorf var førstemann som fikk tilbud om å vende tilbake til San Siro som trener. Han la opp som spiller og satte kursen mot Italia, men klarte bare å holde på jobben en halv sesong. Stafettpinnen ble overlevert til tidligere lagkamerat Pippo Inzaghi, som fram til da hadde vært trener for U19-laget til Milan. Etter én sesong var det takk og farvel også til Pippo, og Sinisa Mihajlovic var mannen som skulle lede laget i 15/16-sesongen. Heller ikke dette ble en langvarig løsning, og i april var det over og ut for serberen. Christian Brocchi fikk ansvar for laget de resterende kampene. Sommeren 2016 var det Vincenzo Montella sin tur til å prøve seg i uriasposten. Sammenligna med de tidligere kollegaene rakk han nærmest å bli en veteran i jobben, og holdt ut i halvannet år før han fikk sparken. Igjen ble løsninga å hente en tidligere spiller som tilfeldigvis befant seg i Milano som trener for U19-laget. Gennaro Gattuso er sistemann i rekka av Milantrenere, og har hatt jobben siden november 2017.

Selv om Gattuso nå har klart å karre Milan opp på fjerdeplass i Serie A, er mange fortsatt skeptiske til om den gamle midtbanekrigeren har det som skal til for å føre Milan tilbake til toppen. Riktignok har de nå tre strake seiere, men spesielt defensivt har de slitt voldsomt i høst. Helgas 1-0-seier over Udinese var første gangen Milan holdt nullen i en seriekamp denne sesongen. For en klubb som tidligere har hatt forsvarskjemper som Franco Baresi, Paolo Maldini og Alessandro Nesta er det bare ikke godt nok. Den siste uka har franske medier påstått at Arsène Wenger er i seriøse samtaler med Milan. Wenger har kalt ryktene “fake news”, men Gattuso vet at han er helt avhengig av å levere resultater for å få beholde jobben.

Ingen tviler på Gattusos engasjement. Men er han rett mann til å lede Milan tilbake til toppen? (Foto: Scanpix)

Milan Club Norvegia er AC Milans offisielle norske supporterklubb, og jeg har spurt president Alexander Berg og redaksjonssjef Per Asbjørn Solberg hva de tenker om situasjonen i klubben. Begge er enige om at sesongen så langt har vært prega av enormt varierende prestasjoner.

“Prestasjonene har i stor grad variert, og enkelte perioder av kamper har faktisk vært direkte pinlig for en klubb av Milans størrelse”, sier Berg. Solberg påpeker at det defensive har sviktet i for ofte, og at man har rotet bort poeng mot svak motstand i kamper der man egentlig har god kontroll. Likevel gir de siste kampene grunn til å håpe på bedre tider: “Tre seire den siste uka gjør likevel at man står med fem seire på de siste seks”, sier Solberg.

Berg og Solberg er ikke blant dem som krever Gattusos hode på et fat så fort som mulig. De er enige om at Gattuso har sine begrensninger, men mener at situasjonen ikke er så dyster som mange skal ha det til:

“I siste halvdel av forrige sesong tapte Milan bare to kamper, og ser man Gattusos periode i Milan som helhet, har man tatt tredje mest poeng i Serie A. I Europa har det ikke vært veldig imponerende. Tapet mot Betis var en veldig svak prestasjon, og fjorårets prestasjoner mot Arsenal var heller ikke bra. Men totalt sett har Milan levert forholdsvis solid under Gattusos regjeringstid. Han har fått på plass en vinnervilje, og til dels utviklet spillet noe, selv om han har en del begrensninger taktisk.”

Berg er enig i at Gattusos evne til å få spillerne til å kjempe hardere har vært viktig, men er usikker på hvor langt det alene kan ta klubben: “Gattuso kom inn i fjor og børstet støv av vinnermentaliteten i veggene og galskapen i øynene på enkelte spillere. Effekten var positiv, men etter en periode virket det som om ikke det lenger var nok til å heve spillerne det siste kneppet. Han mangler en del på erfaring og rutine som manager. Spørsmålet er om han, som flere tidligere, fikk jobben for raskt”.

De påpeker at Gattuso står veldig sterkt i spillergruppa, og flere spillere har gått ut og skrytt voldsomt av ham. Solberg tror Gattuso foreløpig sitter trygt i jobben, men at det kan endre seg hvis resultatene uteblir:

“Nå venter to tøffe kamper, og skulle Milan tape begge så brenner det fort litt under føttene på Gattuso. Men jeg har lite tro på at man skal sparke han før det eventuelt ser dårlig ut ved halvspilt sesong”.

Milan har ikke vunnet seriegull siden 2011. Det eneste trofeet de har vunnet siden den gang er den italienske supercupen i 2017. (Foto: Scanpix)

Milan har ikke kvalifisert seg til Champions League siden 2013. Målet i år er klart: De skal kjempe seg tilbake. Det er en beintøff oppgave, og kampen om fjerdeplassen blir intenst. Likevel har har både Berg og Solberg et håp om at Milan kan klare å klatre tilbake til toppen på sikt. Solberg påpeker at nettopp fjerdeplassen i Serie A er nøkkelen for at Milan skal kunne bli den stormakten de en gang var:

“For Milans del handler det først og fremst om å komme seg med i Champions League igjen. Det vil gi andre økonomiske betingelser videre, samt at det vil gjøre klubben mer attraktiv for de heteste navnene. Milan har en såpass stor historie, også i nyere tid, at de vil være attraktive for store spillere, men dette fordrer at man også får mulighet til å spille på den største scenen i klubbfotballen. Dersom Milan kommer seg inn i CL og eiersituasjonen avklares, slik at man kan investere og basere seg på en stabil økonomi kan Milan bli verdens beste lag igjen. Det er riktignok veldig langt frem dit, men dagens spillerstall består av relativt unge spillere og mange har et stort potensial”.

Berg mener kontinuitet og avklaring på eiersiden blir viktig hvis Milan skal klare å leve opp til den historien de har som en av Europas toppklubber:

“Det må være kontinuitet i troppen, på managersiden og i ledelsen. Troppen virker på mange måter å være ”satt” og med et par årlige signeringer av topp klasse har Milan et godt grunnlag. Det er mer urovekkende i de to neste ledd, og hvorvidt Gattuso er fremtiden fra benken. Han som skal lede laget må få ro rundt seg til å forme laget etter sitt, og ledelsens, ønske. Nettopp ledelsen er det siste og kanskje største uromomentet. Nå er det Elliott Management, men det sier seg selv at et amerikansk hedgefond ikke driver veldedighet. De skal gjøre klubben så verdifull som mulig for så å selge den videre med profitt. Hvem tar over da, og hvilke visjoner og økonomiske muskler har Milan om 5 år?”

Det er ingen tvil om at AC Milan må ta flere store grep om de skal komme seg tilbake til toppen. I kveld er de på plass i Sevilla, på jakt etter revansje mot Real Betis. De ble rundspilt og ydmyket på San Siro, nå skal Gattuso prøve å gjøre opp for seg og ta tilbake ledelsen i gruppe F. Til helga venter Juventus i Serie A. Seier i de to kampene vil gi Gattuso pusterom til å bygge videre på det laget han prøver å forme. Tap vil gi ny rykteflom og spekulasjoner.

Antall visninger