Fotballens veier er uransakelige. For et år siden ville det vært omtrent umulig å se for seg at Pochettino skulle få sparken i Tottenham. Det var enda mer utenkelig at José Mourinho skulle hentes inn som erstatter. For et år siden var Pochettino en av de heiteste managerene i Europa. Alle ville ha ham. Hvis han skulle forlate Tottenham, virket det åpenbart at det ville være fordi en enda større klubb kom og banket på døra.
Pochettino var supermann. José Mourinho på sin side var en slagen mann. Alle gikk og ventet på at han skulle få sparken, og portugiseren ble stadig surere og særere på pressekonferansene. Situasjonen i Manchester United ble til slutt helt umulig både for spillerne, supporterne og ledelsen. Mourinho ble symbolet på alt som gikk galt i klubben, og skapte voldsomt mye utenomsportslig støy.
Den siste tiden har vi sett en helt annen Mourinho i rollen som fotballekspert. Han har vært sjarmerende, hatt glimt i øyet og har øst av sin åpenbart svært solide fotballkunnskap. For en ting er klinkende klart: José Mourinho er en av fotballens aller skarpeste hoder. Han står igjen som en av de aller største managerne de siste 20 årene, og CVen hans er vanvittig imponerende. Overalt han har reist har han vært en garantist for trofeer. Kynisk, beregnende og sta, men alltid en vinner.
I utgangspunktet skulle man tro at dette ville være perfekt for et Tottenham-lag som sulter etter trofeer. Pochettino har gjort underverker med de ressursene han har hatt tilgjengelig, men trofeene har uteblitt. Historien har lært oss at Mourinho ofte gir suksess og sølvtøy på kort sikt, men konflikt og trøbbel på lang sikt.
I Manchester United ble Mourinho til slutt sin egen verste fiende. Det ble altfor mye støy rundt klubben. Den arrogansen som tidligere hadde vært sjarmerende og forfriskende ble etterhvert oppfattet som barnslig og irriterende. Mourinho ble beskyldt for å kaste spillerne under bussen, og forholdet til superstjerna Pogba ble diskutert opp og ned og i mente. Mange supportere følte at han sugde gleden ut av klubben.
På tross av seier i Europa League, Ligacup-triumf og en andreplass i Premier League ble tiden i Manchester United ødeleggende for Mourinhos rykte. Det er den siste høsten før han fikk sparken folk først og fremst husker. Han huskes som en kranglefant, en mann som satte seg selv foran klubben. Sta, overlegen og vanskelig. En splittende manager som kom på kant med både spillere og supportere. De triksene han hadde på lager var ikke lenger nok til å vinne. Fotballen hadde løpt fra ham, og han hadde blitt akterutseilt.
Tottenham er Mourinhos sjanse til å bevise at alle som kalte han gammeldags, vanskelig eller en falmende stjerne tok feil. På mange måter har han alt å vinne nå. Mange har avskrevet ham, og mange tottenhamsupportere er skeptiske. Det er Levy og ledelsen i Tottenham som har noe å bevise nå. Det er på dem presset ligger. Det er de som har valgt å satse på Mourinho, og som må overbevise supporterne om at det var det riktige valget. Mourinho starter i utgangspunktet i motbakke, og vi har sett tidligere at han kan blomstre under nettopp slike forhold.
Jeg er usikker på om Mourinho er riktig mann for Tottenham. Det er vanskelig å se for seg et større stilskifte enn å gå fra Pochettino til Mourinho. De to trenerne spiller fundamentalt ulik fotball, og både spillerne og supporterne må være forberedt på en enorm omstilling. Vi vet heller ikke hva Levy har lova Mourinho. Portugiseren er ikke akkurat kjent for å være fornøyd med å handle i billigkroken på overgangsmarkedet. Nå kommer han til en klubb som har mindre å rutte med enn konkurrentene, og Levy pleier å være fryktelig streng med lommeboka.
Mourinho har ofte skapt konflikt, men han har også vært god til å dyrke frem fellesskap internt. Han skaper eksterne fiendebilder, det er oss mot dem. Kanskje kan det motivere ei spillergruppe som hele høsten har sett ut som de har gått litt tom. For mange av de spillerne som har vært med på oppturen under Pochettino er denne sesongen siste sjanse til å vinne noe sammen. Vi vet alle at Mourinho har havna i konflikt med nøkkelspillere i sine tidligere klubber. Men han har også klart å få enormt mye ut av noen av fotballens største stjerner.
Jeg har tidligere kritisert Mourinho for å være altfor sta, til tross for at han i utgangspunktet er en pragmatiker. Han gjør alt for å vinne, men likevel alltid på sin spesielle måte. Jeg har tidligere ment at han har vært for lite villig til å lære, og for opptatt av at han selv har alle svarene. Fotballen har utviklet seg i en retning Mourinho ikke har klart å henge med på. Den taktikken som gjorde Mourinho til en garantist for suksess har blitt utdatert i møte med de aller beste. Kanskje har Mourinho brukt det siste året på å fornye seg. Kanskje har han faktisk lært noe av den høsten som felte ham i Manchester United. Hvordan han gjør det i Tottenham avhenger av om han selv er innstilt på å utvikle seg.
Det er umulig å vite om Mourinho vil lykkes i Tottenham. Det eneste vi vet, er at det blir ekstremt interessant å følge med på. En av fotballens aller største profiler er tilbake i manesjen, og første opptreden blir mot West Ham nå på lørdag. Allerede om to uker vender Mourinho tilbake til Old Trafford. Det er bare å finne fram popcornet.