Solskjær kjøper seg tid

Solskjær var minutter unna å få en perfekt kveld på Old Trafford. Men selv om seieren glapp på tampen, har Solskjær kjøpt seg mer tid. Manchester United har fortsatt en lang vei å gå, men dette var et skritt i riktig retning.

Det er ti måneder siden Ole Gunnar Solskjær kom “hjem” til Manchester United. Da han fikk jobben på permanent basis i mars, var planen klar. Alle så at Manchester United trengte en ny kurs. Helt siden Sir Alex Ferguson ga seg våren 2013 har klubben befunnet seg i et slags vakuum. I fem år har de prøvd å finne seg selv i tomrommet etter den legendariske skotten, mens konkurrentene har løpt ifra. Både Solskjær og alle andre med hjerte i den røde delen av Manchester har sett at klubben må gjenoppbygges. Fotballen endrer seg stadig, og de som ikke klarer å henge med i svingene sakker akterut.

Solskjærs prosjekt er å gjenreise Manchester United ved hjelp av offensiv fotball, unge, sultne spillere og en kultur som bygger på klubbens tradisjonelle verdier og historie. Dette er et omfattende prosjekt, og et prosjekt som kommer til å ta tid. Det har Solskjær hele tiden vært åpen om. Det store spørsmålet er om han får den tiden han mener han trenger, eller om sanden i timeglasset allerede er i ferd med å renne ut, mindre enn ett år etter at han ble hyllet som den hjemvendte sønn. 

La meg først starte ved et viktig poeng som ikke handler om Solskjær. 

Manchester Uniteds overordnede problemer er så omfattende og stikker så dypt at ingen manager vil kunne fikse dem på egenhånd. På overgangsmarkedet har klubben ofte sett ut som slitne småbarnsfedre på julegavehandel 23. desember. Der konkurrentene har fulgt en nøye uttenkt strategi for å sikre seg akkurat de spillerne som kan gjøre laget eller troppen komplett, har Manchester United mer eller mindre handla på måfå. Klubben har mangla en klar plan og en tydelig filosofi. Behovet for en sportsdirektør som har det langsiktige ansvaret har vært skrikende. 

I sommer handlet Manchester United smartere enn på lenge. (Foto: Scanpix)

På dette punktet har ting forbedret seg under Solskjær. De signeringene som ble gjort i sommer var langt smartere enn snittet de siste årene. Aaron Wan-Bissaka og Harry Maguire var dyre, men har potensiale til å være nøkkelspillere i Manchester United i mange år fremover. Daniel James er ung og uferdig, men har ekstremferdigheter som gjør at han vil kunne være en nyttig spiller også i fremtiden. Mot Liverpool spilte disse tre en helt avgjørende rolle. 

De fleste som følger Manchester United er enige om at Solskjær har tenkt klokt når det gjelder hvilke type spillere klubben bør satse på framover. Likevel er det også åpenbart at tre gode signeringer ikke er nok til å få den klubben tilbake på rett spor. 

Rapportene som kommer fra England varierer. Det sies at Solskjær har et prosjekt som strekker seg over tre år. Først da vil ombyggingen av laget være ferdig, og de vet allerede hvilke spillertyper som bør inn i januar. Spørsmålet er om klubben har tålmodighet til å vente på at Solskjærs byggverk skal bli ferdig. Tre år er uendelig lenge for en klubb som er vant til å høste trofeer nesten hver eneste sesong – og som nå har måtte se at erkerivalen Liverpool og byrivalen Manchester City er blant Europas aller beste fotballag. 

Noen kilder hevder at klubben erkjenner at dette kommer til å ta tid, og er villige til å gi Solskjær den tiden han trenger. Andre hevder at klubben allerede har begynt å se seg om etter potensielle erstattere. Noen helgarderer seg og sier at ledelsen i klubben BÅDE er villige til å gi Solskjær tid OG vurderer prestasjonene hans på en kamp-til-kamp-basis. 

Tålmodighet er mangelvare i fotballen. Jeg er blant dem som mener at flere burde være mer tålmodige og at det ikke er noen garanti for suksess å skifte managere hver gang ting ikke går helt som planlagt. Samtidig er tålmodighet noe man må gjøre seg fortjent til. 

Når en klubb er i startfasen av en omstillingsprosess, er det naturlig at ting ikke vil gå på skinner hele tiden, men man må kunne se tegn til forbedring. Man kan tåle en del tap og uheldige resultater, så lenge man ser progresjon bak resultatene. Her har Solskjærs store problem ligget denne høsten. Det har vært vanskelig å se klare tegn til forbedringer i det Manchester United har prestert på banen. 

Kampen mot Newcastle var et bunnpunkt for Rashford og co. (Foto: Scanpix)

Det er viden kjent at Manchester United først og fremst har slitt offensivt. De har vært gjennom en periode der de nesten ikke har skapt sjanser i åpent spill, og har slitt voldsomt mot etablert forsvar. Kontringsspillet var en av de største styrkene da Solskjær først kom inn som midlertidig manager, men også der har det lugget denne høsten. Mot Newcastle så vi at spillerne mangla både selvtilliten, gutsen og kvaliteten til å kunne utnytte de overgangsmulighetene de fikk. 

Manchester Uniteds offensive spill har altfor ofte sett tilfeldig og planløst ut. Det finnes ingen dynamikk, ingen kollektiv plan. De beste lagene kjennetegnes av klare bevegelsesmønstre med spillere som alltid vet hvor de har hverandre og som jobber ut i fra en felles forståelse av hvor løpene skal komme og hvilke rom som skal trues. Slik har det ikke vært i United på lenge.

Det spiller selvfølgelig inn at Manchester United har hatt en rekke skader på viktige spillere, men Solskjærs viktigste ansvar som manager er å få det beste ut av de spillerne han til enhver tid har tilgjengelig. Der har han for ofte mislykkes. I flere kamper har vi sett at Solskjær sliter med å ta grep når den opprinnelige planen ikke fungerer. Han har ikke klart å finne de riktige taktiske justeringene underveis, og har ofte fremstått som en svak kampleder.

Rashford gikk av til stående applaus mot Liverpool, men scoringen hans holdt ikke til tre poeng. (Foto: Scanpix)

I så måte var kampen mot Liverpool et steg i riktig retning, både for spillerne og for Solskjær. Laget fremsto langt mer koordinert enn de har gjort tidligere. Bevegelsene var smartere, pasningene bedre timet og presset mer intenst og mer systematisk. Kampen var på ingen måte perfekt, men det var tydelig forbedring i flere deler av spillet. Solskjær har hele veien snakket om at spillerne har en fantastisk innstilling og vilje til å kjempe. Mot Liverpool så vi endelig denne kampviljen, spørsmålet er om Solskjær klarer å tenne den samme gløden borte mot Norwich.

Om dette var en enkeltprestasjon løftet frem av kampens emosjonelle betydning og historiske sus, eller et løfte om bedre tider, er umulig å si. Om Solskjær skal få lov til å fullføre prosjektet sitt i Manchester United, handler det ikke bare om spillerne og eventuelle nye kjøp som kan styrke midtbanen eller gi ham flere alternativer på spissplassen. Han er også nødt til å ta steg selv som trener. Han må bli en bedre kampleder og en bedre taktikker. Hvis han ikke innser dette selv, får han neppe sjansen til å fullføre sin treårsplan. 

Det virker som klubben er innstilt på å gi Solskjær tid – men alt har sin pris. Prisen for den tålmodigheten må være forbedring både ute på banen og på managerbenken. Mange er nok bitre for at ledelsen ikke holdt hele veien inn mot Liverpool, men gitt forutsetningene før kampen var dette isolert sett mer enn godkjent. Nå må Solskjær vise at dette ikke var et blaff. Han har klart å ta poeng i en kamp der de aller fleste forventet tap, nå må han klare å forvalte den oppturen selv når mange vil føle det som et nederlag.