Da Ole Gunnar Solskjær var midlertidig Manchester United-trener virket det som om han knapt kunne gjøre feil. På sine første 19 kamper ble det 14 seire og kun to tap, med 40-17 i målforskjell. Etter at han fikk jobben permanent, har det stort sett bare gått nedover. På de siste 17 kampene har det kun blitt fem seire, og ingen av dem har kommet på bortebane. Målforskjellen på disse 17 kampene er 16-22. Solskjær er på dypt vann, og man merker det på ham.
I vår skrev jeg om hvordan Solskjær brukte språket aktivt for å styrke sin posisjon i Manchester United. Han var dyktig til å bruke de riktige ordene, og vekke de riktige følelsene hos supporterne. Han la vekt på klubbens stolte historie, og at han har vært en del av den. Han løftet fram klubben som noe nesten religiøst, og snakket om klubbens tradisjoner og verdier. Han brukte humor og sjarm til å vinne tillit, og det fungerte. Men det var allerede da noen varsellamper som blinket. Det var vanskelig å få skikkelige svar på hva som var Solskjærs strategi, utover å gjøre ting på “Manchester United-måten”. Allerede da var vi flere som påpekte at dette var en type språk og retorikk som hadde en klar utløpsdato. Mimring om gamle glansdager ville ikke holde i lengden.
I går så vi en helt annen Solskjær. I intervjuene og på pressekonferansen etter tapet mot West Ham var den nostalgiske retorikken nesten borte, og når han prøvde seg på referanser til gamledager falt det til jorden. Han prøver fortsatt å snakke om hvor fantastiske gutta hans er og at de kjemper og jobber for hverandre, men det er ikke i nærheten av å være like overbevisende når blikket er dødt og kroppsspråket er keitete og nervøst.
Nøkkelbudskapet fra både intervjuet og pressekonferansen var klart. Det var ingen tvil om at Solskjær prøvde å eie historien om denne kampen. Jeg synes ikke han lyktes. Hovedbudskapet kan kort oppsummeres slik:
«Dette var en kamp som kunne gått begge veier. Det var jevnt, men nøkkelsituasjonene gikk West Hams vei. Ingene av lagene skapte mange sjanser, men vi grep ikke de store sjansene vi klarte å spille oss fram til. Vi har mer enn nok kvalitet i troppen. Disse guttene kjemper hardt. Du har oppturer og nedturer i Premier League, og det er ikke uvanlig at man får det tøft i bortekamper. Kjenner jeg gutta rett, kommer de til å slå tilbake.»
På spørsmålet om troppen er godt nok, svarte han kontant: “Definitely. I wouldn’t be anywhere else with anyone else”.
Akkurat det siste er helt sikkert sant. Det er ingen grunn til å tvile på at Solskjær fortsatt føler han har drømmejobben. Samtidig er det vanskelig å tro på at Solskjær er fornøyd med troppen sin. Den smittende entusiasmen vi så i vinter er borte. Han stotrer, sliter med å finne de riktige ordene og unngår å svare på direkte spørsmål. Han ba til og med om unnskyldning for dårlig norsk-engelsk, en sterk kontrast til de første intervjuene som manager der han snakket på kav Manchester-dialekt.
Naturlig nok kommer det mange spørsmål om spisskrisen i laget etter at Marcus Rashford måtte gå av med skade. Både i intervjuet og på pressekonferansen ble han spurt om de skadede spissene, og kritikken som har kommet i og med at laget ikke hentet noen erstatter for Lukaku. Her merker man at Solskjær umiddelbart havner på defensiven. Han avbryter nærmest journalisten på pressekonferansen, utålmodig etter å forsvare klubben og de avgjørelsene som har blitt tatt. Han kaller det uflaks, og fremhever at Martial og Greenwood snart er spilleklare. Han prøver helt åpenbart å avskjære den kritikken han vet mange supportere også er enig i.
Det mest absurde øyeblikket kom da han prøvde å trekke en historisk parallell til tidligere perioder der Manchester United har hatt skadetrøbbel på stopperplass, og at Michael Carrick og Darren Fletcher måtte spille stoppere. Det hele fremsto egentlig bare som en litt rar bortforklaring fra en manager som nekter å svare på hvorfor klubben har havnet i en situasjon der de ikke har en eneste skadefri spiss tilgjengelig.
Flere ganger i løpet av pressekonferansen svarer han på noe helt annet enn det han blir spurt om. Han prøver stadig å komme seg tilbake til den retoriske suksessoppskriften fra i vinter, uten at han får det til å fungere. Når han får spørsmål om hva han sa til spillerne i pausa, går han rett i gang med å snakke om at han har en veldig fin gruppe å jobbe med og at atmosfæren i garderoben var topp. Gutta har både attitude og vilje. Det blir litt hakk i plata.
Det som kanskje er det største problemet, er at Solskjær så åpenbart prøver å spille ned tapet ved å si at dette er vanlig i Premier League. Han har kanskje rett i det, det er tross alt bare en uke siden de lyseblå byrivalene tapte for Norwich. Men når laget ikke har vunnet på bortebane siden de slo PSG 6. mars, er det en dårlig strategi å prøve å vifte det vekk med klisjeer som at det er naturlig å oppleve “highs and lows”.
Noe av det som gjorde at Solskjær ble så populær i starten var at han var så ekstremt annerledes enn Mourinho, også retorisk. Mange supportere var lei av portugiserens sutring, klaging på dommerne og uthengig av spillerne. Solskjær fortsetter å være anti-Mourinho. Han klager ikke på dommerne, han berømmer West Ham for to fantastiske avslutninger og han forsvarer sine egne spillere. Spørsmålet er bare om det holder. I går kveld framsto han som en slagen mann. Språket er ikke lenger hans venn. Pressekonferansene er ikke lenger en arena der han kan vinne nye hjerter. Nå har pressekonferansene blitt et minefelt han må komme seg gjennom. Både kroppsspråket, stemmebruken og ordene tyder på at han helst ville vært alle andre steder.
Solskjærs store utfordring nå er at han er nødt til å gi supporterne svar de kan tro på. Åtte poeng på seks kamper er for dårlig for en klubb som Manchester United. Bortforklaringer og evig terping på at gutta er fantastiske holder ikke i lengden. Han er nødt til å overbevise både spillerne, pressen og supporterne om at han har et prosjekt som kan lykkes både på sikt, men som også kan levere resultater i månedene fremover. Det å være en jovial klubbhelt hjelper ikke hvis det som skjer ute på banen ikke er godt nok.