Første runde i Premier League er ferdigspilt, med oppskriftsmessige seire for både Liverpool, Arsenal, Tottenham og Manchester City. Norwich ble feid av banen på Anfield, mens West Ham hadde lite å stille opp med da Raheem Sterling og co kom på besøk. Aston Villa fikk leve en stund i håpet før Harry Kane slo til. Newcastle holdt ut i en snau time, før de som så mange lag før dem fikk merke at man aldri noensinne kan slippe Aubameyang av syne. Tar vi en kikk på spillerne som ikke spilte fra start i disse kampene, ser vi hvor store skillene i England er i ferd med å bli.
Blant spillerne som av ulike grunner ikke var med fra start finner vi blant andre Bernardo Silva, Sergio Agüero, Leroy Sané, Fernandinho, Ilkay Gündogan, Sadio Mané, Naby Keita, Christian Eriksen, Dele Alli, Heung-Min Son, Jan Vertonghen, Lo Celso, Lucas Torreira, Mesut Özil, Nicolas Pépé og Alexandre Lacazette. Noen sliter med skader, andre har nettopp kommet tilbake fra ferie eller er ferske i klubbens, mens andre igjen rett og slett var benka. Uansett forteller denne lista oss mye om den enorme bredden enkelte av toppklubbene har i troppen sin. Selv med store stjerner ute av laget, stiller de i en helt egen klasse.
En av grunnene til at jeg mener Manchester City er favoritter til å vinne serien også i år er den enorme bredden de har. De kan stille med spillere i verdensklasse i så godt som samtlige posisjoner, og har dobbelt dekning over hele banen. Beviset på dette fikk vi i fjor. Skadene til Kevin De Bruyne forrige sesong gjorde at han kun startet 11 seriekamper for de regjerende mestrene. De Bruyne ble kåret til årets spiller i Manchester City sesongen før, og i utgangspunktet burde det ha vært katastrofalt å miste en spiller av hans kaliber. Likevel merket man knapt at han var borte.
Den bredden Manchester City har i troppen gir Pep Guardiola både luksusproblemer og enorm frihet. Han kan i langt større grad enn de fleste av konkurrentene hvile spillere når han føler det trengs. Og han er mye mindre sårbar hvis det kommer langtidsskader på spillere i verdensklasse. Kevin De Bruyne ute? Null problem, vi har Bernardo Silva. Leroy Sané ryker korsbåndet? Da får Riyad Mahrez, mannen vi kjøpte for 60 millioner pund, sjansen.
Fire av de fem beste poengsummene i Premier League-æraen har kommet i løpet av de tre siste sesongene. Liverpools 97 poeng forrige sesong er den tredje beste poengfangsten noensinne. I alle sesonger unntatt de to siste ville det vært nok til å vinne serien. Vi ser nå en utvikling der du må være nærmest feilfri hvis du skal ha sjans til å vinne Premier League. I en slik verden holder det ikke å ha verdensklasse i førsteelleveren. Også spillerne på benken må holde et ekstremt høyt nivå. Skal man ha håp om å henge med i toppen, må man ha erstattere av ypperste klasse hvis en nøkkelspiller pådrar seg skade.
Dette er en utvikling vi har sett i flere ligaer. De nest beste spillerne spiller ikke lenger for de nest beste klubbene. De sitter på benken for de aller beste. De største unge talentene snappes opp fra mindre klubber der de har etablert seg i startelleveren, og blir henvist til benken eller sendt på utlån etter utlån. Vi ser det i Spania, når Barcelona kjøper Antoine Griezmann selv om de allerede har Messi, Suarez, Coutinho og Dembélé, eller når Real Madrid henter talenter som Álvaro Odriozola og Dani Ceballos. Bayern München er viden kjent for å støvsuge sine tyske konkurrenter, og Monaco-laget som brøt PSGs hegemoni for tre sesonger siden er nå spredd for alle vinder. Daniele Rugani var et av Italias største stoppertalent da han dro fra Empoli til Juventus i 2015, men har stagnert totalt etter å ha tilbragt flertallet av kampene på benken siden han kom til Torino. På benken til Rosenborg finner du ofte spillere som tidligere har vært store stjerner for mindre eliteserielag.
Jeg har full forståelse for at klubber som skal kjempe om titler både ute i Europa og hjemme i egen liga jobber på denne måten. Sesongen er lang og krevende. Storklubbene må forsikre seg om at de har spillere på benken som kan gå rett inn i laget når det trengs, uten at kvaliteten på spillet faller nevneverdig. De har ikke råd til feiltrinn. Ett eneste poengtap kan gi konkurrentene muligheten til å stikke fra. Likevel er dette en utvikling som på sikt kan gjøre fotballen fattigere.
Fotballspillere i verdensklasse er en knapp ressurs. Det finnes ikke en uendelig bank av spillere man bare kan hente fritt fra. Når de største klubbene skal ha verdensklasse i alle posisjoner og på benken, blir det færre tilgjengelige klassespillere for lagene som ligger et hakk bak. Flere ganger har supporterne til mindre lag opplevd at deres elskede superstjerne går til en storklubb, bare for å slite benk og spille en kamp en gang i blant. Med større krav til kvalitet i hele troppen, vil storklubbene monopolisere enda større andel av de tilgjengelige klassespillerne. De økonomiske forskjellene mellom de største klubbene og resten er allerede enorme. Storklubbene leder an i den vanvittige inflasjonen i overgangsmarkedet, driver lønnskravene oppover og håver inn store andeler av sponsorpengene og premiepengene som er tilgjengelig i fotballen. Hvis de rikeste og beste skal forsyne seg av en enda større andel av de tilgjengelige toppspillerne, vil forskjellene bare fortsette å øke.
The Economist har gått gjennom overgangsstrategien til de engelske toppklubbene de siste sesongene, og argumenterer for at Liverpool, Tottenham og Manchester City har lykkes fordi de har handla relativt unge spillere fra klubber utenfor den europeiske eliten. Nå ser det ut til at flere av de andre klubbene kopierer den strategien. Manchester United har tidligere vært helt i toppen når det gjelder å handle spillere fra eliteklubber, men storkjøpene denne sommeren kom fra Leicester, Crystal Palace og Swansea. Sannsynligvis vil stjerneovergangene mellom toppklubbene bli færre, mens klubber lenger ned i hiearkiet sjeldnere vil klare å beholde de få ekstraordinære spillerne de har.
Slik vil forskjellene mellom storklubbene og resten bli stadig større, både økonomisk og rent sportslig. West Ham ble av TV 2s eksperter plassert på 9. plass i tabelltipset. De har gjort flere veldig spennende signeringer denne sommeren, og er en klubb som har ambisjoner om å kjempe om en plass i Europa League. Likevel ble de slått 5-0 på sin egen hjemmebane, av et Manchester City-lag som starta uten Leroy Sané, Sergio Agüero, Bernardo Silva og Fernandinho. Avstanden opp er enorm. Selv om det bare er tre år siden Leicester løfta ligatrofeet, er det nesten umulig å se for seg at noe lignende kan skje igjen.
Storklubbenes jakt etter den perfekte troppen frarøver oss også muligheten til å se flest mulig klassespillere i aksjon. Det er nå engang sånn at hvert lag kun kan benytte 14 spillere i løpet av en kamp. Det betyr at fantastiske fotballspillere sitter 90 minutter på benken hver eneste helg. Den generelle kvaliteten på fotballen som spilles i ligaen blir ikke høyere av at de beste klubbene har vanvittig kvalitet sittende på benken.
På sikt risikerer vi å få mer uovervinnelige topplag, større avstand til lagene nedover, mindre variasjon når det gjelder hvilke lag som spiller ute i Europa og færre klassespillere i aksjon hver helg. Det er en utvikling kun de aller beste lagene er tjent med.