Emma Hayes er et av kvinnefotballens største trenernavn. Nå har hun kastet seg inn i diskusjonen om hvordan man kan endre fotballen slik at den er bedre tilpassa kvinnelige spilleres fysiske forutsetninger. Er tiden inne for å revolusjonere kvinnefotballen?
Da jeg begynte å spille fotball våren 2000, var nesten all profesjonell fotball synonymt med mannlige spillere. Nesten alle som snakka om fotball på TV eller skrev om det i aviser var menn, trenerne var menn og spillerne vi ville være på løkka var menn. Sommeren 2000 så jeg for første gang kvinner spille fotball, da det norske landslaget tok OL-gull i Sydney. Selv om Dagny Mellgrens golden goal i finalen er det målet jeg husker best fra barndommen, var det en av de ytterst få gangene mine kvinnelige forbilder fikk oppmerksomhet og ble en snakkis i skolegården.
Snaut 20 år senere har ting definitivt endra seg. Det siste året har vi for første gang sett en kvinne motta gullballen. Ei norsk jente fra Sunndalsøra ble historisk, og markerte enda en viktig milepæl for alle unge jenter som drømmer om å bli fotballspillere. Caroline Graham Hansen ble akkurat presentert med brask og bram som Barcelona-spiller, og blir en del av det ambisiøse prosjektet den katalanske fotballstormakten har satt i gang. Det har blitt satt publikumsrekord både i Spania og Italia, og sommerens VM i Frankrike hypes som aldri før i flere av de største fotballnasjonene. Kvinnefotballen er i rivende utvikling, og når stadig nye høyder.
Nå har Emma Hayes, Chelsea Womens høyt anerkjente manager, kasta seg inn i debatten om kvinnefotballens framtid. Hun tar til orde for å innføre litt mindre mål for å ta høyde for de fysiske forskjellene mellom kvinner og menn. Manges ryggmargsrefleks vil kanskje være at dette er tabu. Det kan virke politisk ukorrekt, som en undervurdering av kvinnefotballen. Likevel bør vi lytte. Emma Hayes’ poeng er interessant. Kvinner har i alle år spilt fotball på menns premisser. Alt fra fotballsko til banestørrelse har hele tiden vært tilpassa menns fysiske forutsetninger.
Selv husker jeg første gang jeg fikk et par fotballsko som faktisk var laga som en egen jentemodell. Jeg var 17 år, og det var en helt ny verden. Jeg hadde i årevis spilt fotball med altfor brede sko, fordi alle fotballskoene jeg hadde hatt var produsert med gutteføtter som normalen. Plutselig satt skoen riktig, og det ga meg en helt annen kontroll. Det burde være en selvfølge å ha utstyr som er tilpassa våre fysiske forutsetninger, men slik har det ikke alltid vært.
Jeg husker da vi begynte å spille 11-er fotball tidlig i tenåra. Keeperen vår kan ikke ha vært mer enn 1.60 høy. Hun var fryktløs i alle dueller, og kasta seg som en tiger, men hadde selvfølgelig en sterkt begrensa rekkevidde. Hun var ikke alene. I utallige kamper møtte jeg keepere som var altfor lave for målene de skulle vokte. Ei 14 år gammel jente blir fort liten i et mål som er drøyt sju meter bredt og snaut 2 og en halv meter høyt. Gjennomsnittshøyden for norske jenter på sesjon har de siste årene vært rundt 1.67, mens gutta ligger på rundt 1.80.
En av mine aller største fotballhelter fra barndommen var Bente Nordby. Verdens beste keeper i sin tid, og en levende vegg for landslaget. Hun er 1.69, én centimeter lavere enn Lionel Messi. Se for dere Messi mellom stengene, og det virker smått absurd at han liksom skulle klare å vokte hele målet. Vår keeperveteran Ingrid Hjelmseth er 1.73, to centimeter lavere enn Jesse Lingard. Det sier seg selv at de har helt andre arbeidsforhold enn sine mannlige keeperkollegaer. Det er dette Emma Hayes også påpeker:
Jeg irriterer meg kraftig over folk som roper “keepertabbe” når kvinnelige keepere ikke rekker fram i tide, uten å reflektere over at det som bør være en enkel redning når du er over 1.90, er langt mer utfordrende når du er 1.70. Kvinnelige keepere må jobbe annerledes enn sine mannlige kollegaer, fordi de sjeldent har den samme rekkevidden. Er du heldig får du en keepertrener som forstår dette, og kan lære deg hvordan du skal jobbe for å kompensere for de manglende centimeterne. Ikke alle har den luksusen, i hvert fall ikke tidlig i karrieren. Gjennomsnittshøyden for menn globalt er 1.71, for kvinner er den 1.59. Det vil si at menn i snitt er 7 % høyere enn kvinner. Hadde du gjort fotballmålene i herrefotballen 7 % større ville det garantert endra spillet både for keeperne og utespillerne.
Skal man først nedjustere størrelsen på målene, kommer fort diskusjonen om banestørrelse også. Det vil selvfølgelig by på utfordringer og være et drastisk steg, men jeg syns det er verdt å ta diskusjonen. Kvinnefotball har tatt enormt store steg siden jeg begynte å spille for 19 år siden. Nivået er generelt høyere, i alle deler av spillet. Jeg mener det er tid for å diskutere om vi kan ta grep som øker kvaliteten enda mer. Det handler om å legge bedre til rette for at kvinnelige spillere kan utnytte sine ferdigheter maksimalt. Vi må innse at kvinner i dag spiller fotball med baner og utstyr som stort sett er tilpassa menns fysikk. Det store likhetsparadokset i fotballen er at så lenge kvinner og menn spiller på like store baner med like store mål, vil forutsetningene for spillerne aldri bli like.