Fotballpropaganda

Det spilles ikke Premier League-kamper denne helga, så Liverpool har reist på treningsleir for å samle krefter. I likhet med rivalene fra Manchester, har de valgt å dra til Dubai. Jeg tviler ikke på at både Klopp og Solskjær setter stor pris på muligheten til å kunne reise vekk med spillerne sine etter et intenst juleprogram. Men er det virkelig nødvendig å velge Dubai? Hvorfor lar noen av verdens største fotballklubber seg bruke som reklameplakater for styrtrike oljestater med grove menneskerettighetsbrudd på samvittigheten?

Mye har skjedd med den globale fotballen siden årtusenskiftet. Noe av det mest påfallende er at gulfstatene for alvor har meldt seg på. Qatar eier PSG, har sponsa Barcelona og skal arrangere VM i 2022. De forente arabiske emirater er toneangivende på flere områder. Kongefamilien i Abu Dhabi eier Manchester City, mens det statseide selskapet Investment Corporation of Dubai eier Emirates, som igjen både har kjøpt navnet til Arsenals hjemmebane og er draktsponsor for flere av Europas største fotballag.

Det er ikke tilfeldig at gulfstatene har fått øynene opp for fotball. Det er verdens største idrett, og har fans over hele kloden. Når gulfstatene ivrer etter å erobre fotballverdenen, handler mye av det om såkalt “soft power”. I internasjonal politikk har du en rekke ulike virkemidler du kan bruke for å oppnå målene dine. Soft power handler om å bruke et lands kulturelle og økonomiske innflytelse til å påvirke, i stedet for å bruke militær makt. Både Qatar, Saudi Arabia og De forente arabiske emirater forsøker å bruke fotballen til å endre sitt eget image i vesten. Fotballen har blitt en brikke i et stort og ofte stygt geopolitisk spill.

Når fotballens superstjerner poster smilende bilder fra Dubai, får Dubai akkurat det de vil ha. Fotballstjerner og fotballag er blant de aller største merkevarene i verden, og man kan knapt tenke seg mer effektive reklameplakater for det bildet gulfstatene ønsker å selge til resten av verden. Dubai vil fremstå som en glamorøs og moderne metropol. Spørsmålet er hva fotballspillerne bidrar til å hvitvaske når de er med på å selge det glansbildet myndighetene ønsker å formidle.

Pogba er en av de største fotballstjernene i verden. Hans stjernestatus kan utnyttes. (Foto: Scanpix)

Rapportene om menneskerettighetssituasjonen i gulfstatene er dyster lesning. De forente arabiske emirater er blant de mest undertrykkende regimene i verden. Hjemme i England markerer spillerne sin støtte til homofiles rettigheter ved å spille med regnbuelisser. I Emiratene er homofili forbudt, og sex med en person av samme kjønn kan straffes med 10 års fengsel i Dubai. I Abu Dhabi kan man få opp til 14 år. Selv om Amnesty ikke kjenner til konkrete henrettelser fra de siste årene, åpner lovverket faktisk for at homofile kan dømmes til pisking eller døden. Det er ikke straffbart for menn å slå kona si så lenge kvinnen ikke får langvarige fysiske skader. Har du sex utenfor ekteskap kan du dømmes til døden eller piskes. Kvinner har blitt satt i fengsel for sex utenfor ekteskapet når de anmelder voldtekt. Amnesty rapporterer også om systematiske brudd på ytringsfriheten, urettferdige rettsprosesser og at tortur brukes for å presse fram tilståelser. For å nevne noe.

Selv om det ikke er klubbenes intensjon, er de med på å hvitvaske disse regimene når de lar seg bruke i gulfens fotballpropaganda. Så vidt jeg har forstått, er dette sjeldent et tema i England når klubbene drar på tur. Men Ole Gunnar Solskjær bør definitivt være godt kjent med de etiske problemstillingene som dukker opp når man planlegger treningsleir i Dubai. Det er ikke lenge siden både Rosenborg og Molde ble konfrontert med dette.

Det er ikke bare engelske klubber som reiser ned til gulfen for å kaste glans over oljestatene. Det er bare en uke siden den italienske supercupfinalen gikk av stabelen. Fjorårets liga- og cupmester Juventus møtte de tapende cupfinalistene AC Milan, og kampen ble spilt i Saudi Arabia. Det finnes ingen logisk sportslig grunn til at en kamp mellom to italienske lag, midt i sesongen, skal spilles i Saudi Arabia. Likevel reiste de nedover, og hele oppholdet ble grundig dokumentert på klubbenes instagramkontoer. Smilende spillere, solskinn og entusiastiske lokale fans. Samtidig vet vi at Saudi Arabiske fengsler fylles opp av folk som er arrestert eller dømt for sin bruk av sosiale medier. Det kan koste deg dyrt å være kritisk mot regimet i et land som Saudi Arabia. Menneskerettighetsaktivister forfølges og fengsles, og bruken av tortur er utbredt. Dødsstraff er vanlig, og folk dømmes til døden basert på “tilståelser” som har kommet gjennom tortur.

Cristiano Ronaldo mottar sin medalje på King Abdullah Sports City i Saudi Arabia. (Foto: Scanpix)

Fotballen har også blitt en slagmark for den pågående konflikten mellom Qatar og landene rundt. Mange har lenge vært kritiske til at Qatar skal få arrangere VM, med god grunn. Senest forrige uke ba Håvard Sande NFF om å boikotte Qatar-VMMye tyder på at Saudi Arabia og Emiratene faktisk jobber for å frata Qatar VM, men med helt andre motiver enn bekymringer for arbeidernes rettigheter. Det pågår en beinhard kamp i gulfen om å bli den ledende fotballstormakten, og da skyr man ingen virkemidler. På begge sider er man mer enn villige til å påpeke den andre partens undertrykking av sivilbefolkning og arbeidsinnvandrere, mens kritikk mot egne styresmakter slås hardt ned på. Jeg er blant dem som intenst håper på en ny internasjonal debatt om hvorvidt Qatar skal få arrangere VM, men ikke på Saudi Arabias og Emiratenes premisser.

Det er ikke lenger mulig å hevde at fotball og politikk ikke bør blandes. Det skjer hver eneste dag. Fotballen brukes politisk, for å oppnå makt og innflytelse. Fotball brukes kynisk til å bygge image, og til å feie menneskerettighetsbrudd og undertrykking under et glamorøst teppe. Når Liverpool og Manchester United reiser til Dubai, eller når Juventus og AC Milan er på besøk i Saudi Arabia er de ikke privatpersoner uten politisk kraft. De er verdifulle symboler og vandrende propagandaplakater. Enten de vil det eller ikke, er de med på å legitimere regimer med grove menneskerettighetsbrudd på samvittigheten.