18. februar år 2000 reiste Manchester City på besøk til Huddersfield. Begge lagene spilte da på nivå to i England, og kampen endte 1-1. Det ble siste gang de to klubbene møttes på Englands nest øverste nivå. Huddersfield rykka ned året etter og brukte ti år på å komme seg tilbake til Championship. Manchester City på sin side er knapt til å kjenne igjen. Siden den vinterdagen i Huddersfield har de lyseblå fra Manchester etablert seg som en av de virkelige stormaktene i europeisk fotball. De spiller blendende fotball og ser tidvis uovervinnelige ut. Men hva er egentlig prisen for suksess?
Siden Sheikh Mansour og gjengen tok over klubben i 2008, har ingen fotballag i Europa brukt mer penger enn Manchester City. CIES Football Observatory slo i sommer fast at troppen til Manchester City er den dyreste fotballtroppen noensinne. Totalt har troppen kostet nesten en milliard euro. Ingen eier har brukt mer penger på en engelsk klubb enn Sheikh Mansour. Huddersfield satte ny overgangsrekord i sommer da de kjøpte Terence Kongolo for 20 millioner euro. Til sammenligning kostet Riyad Mahrez nesten 70 millioner euro. I løpet av fjorårets sesong brukte Huddersfield totalt 55 millioner euro på nye spillere. Manchester City punga ut over 300 millioner euro. Da Aymeric Laporte kom inn dørene på Etihad i januar, kosta han alene mer enn hele handlelista til Huddersfield. Selv om de to lagene igjen spiller i samme liga, er det økonomiske gapet så enormt at det knapt er mulig å fatte.
Manchester City er selvsagt ikke alene om å bruke enorme summer på å kjøpe seg suksess. De fleste storklubber gjør det. Selv om klubbenes ungdomsakademier fortsatt produserer glitrende talenter, har det blitt for dyrt å ikke være med på kjøpefesten. Fotball er ferskvare, og de færreste har tid og tålmodighet til å vente et par år på det neste trofeet. Når rivalene forsterker, må man selv også åpne lommeboka.
Storkjøpet Mahrez har startet 10 seriekamper siden han kom til Manchester City i sommer. (Foto: Scanpix)
Likevel må vi snakke om pengebruken i Manchester. Jeg er selvsagt like imponert over det Pep Guardiola og spillerne hans får til ute på banen som alle andre. Når City virkelig er i form, er det en nytelse å se dem spille fotball. Å se kunstnere som David Silva, Kevin De Bruyne og Bernardo Silva i aksjon er et privilegium. Men selv om fotballen er blendende, må noen være den kjipe vaktmesteren som påpeker at noen betaler prisen for denne fantastiske fotballen.
I høst kom det omfattende anklager om at Manchester City ikke har fulgt reglene. Det er de garantert ikke alene om, men det er heller ingen unnskyldning. Gjennom avsløringene som kom via Football Leaks kunne vi lese om hvordan Sheikh Mansour og co med viten og vilje skal ha brutt reglene for Financial Fair Play (FFP). Vi kunne lese om hvordan Manchester Citys eiere har triksa og miksa på bakrommet, solgt tjenester til seg selv for å pynte på regnskapsbøkene og fått hjelp av Infantino for å slippe unna med mildest mulig straff. Uansett hvor vakre scoringer de skaper og hvor mange andre som har skittent mel i posen, er det ikke greit.
Man kan si mye om Financial Fair Play. Det er ikke et system som fungerer optimalt. Det kan virke blodig urettferdig for enkelte klubber. Det beskytter de etablerte storklubbene og gjør det vanskelig for nye eiere som vil satse på en mindre klubb. Likevel er det nå en gang det regelverket vi har i dag, og det er et regelverk alle har et ansvar for å følge.
Når klubber bryter dette regelverket, skaffer de seg en urettmessig konkurransefordel. Andre klubber har måttet selge sine beste spillere eller latt være å kjøpe de forsterkningene de trenger fordi de har slitt med å oppfylle FFP-reglene. Et godt eksempel er Roma. Ifølge klubben selv var det FFP som gjorde at de måtte selge Mohamed Salah til Liverpool. Og ikke bare måtte de selge Salah, de måtte få inn pengene før 30. juni. Tidspresset Roma slet med bidro garantert til at prisene ble langt lavere enn den hadde blitt hvis de kunnet venta til slutten av overgangsvinduet. Roma fulgte reglene, og konsekvensen ble at de både mista en spiller i verdensklasse, og sannsynligvis tapte enormt mye penger.
Sheikh Mansour vinker fra tribunen. Broren Sheikh Khalifa styrer Abu Dhabi og Emiratene med jernhånd. (Foto. Scanpix)
Det er ikke bare kreativ bokføring og bevisste regelbrudd som er problematisk når det gjelder Manchester City og flere andre europeiske storklubber. Det store spørsmålet er hvem som egentlig betaler for fotballfesten. I en labyrint av skatteparadis, datterselskaper og skyggeeiere er det ofte så godt som umulig å følge pengestrømmene i fotballen. Abu Dhabi har i likhet med andre stater i gulfen en styrtrik kongefamilie som nyter fruktene av andres arbeid. Olje er selvsagt en sentral del av pengestrømmen, men vi må aldri glemme at dette også er sted der underbetalte arbeidsinnvandrere gjør mesteparten av jobben. Amnesty slår fast at arbeidsinnvandrerne utsettes for misbruk og grov utnyttelse. Samtidig vet vi at menneskerettighetene brytes jevnlig både i Abu Dhabi og de andre arabiske emiratene. Det er en utbredt oppfatning at flere av gulfstatene prøver å bruke fotballen til å hvitvaske egne regimer og skaffe seg innflytelse og makt.
Dette er ikke et forsøk på å undergrave den jobben Manchester City gjør ute på banen. Alle timene Pep Guardiola bruker på å tenke ut de perfekte bevegelsene mot hver enkelt motstander. Det er ikke et forsøk på å frata supporterne den stoltheten de føler når de ser spillerne de elsker utfolde seg i all sin genialitet. Gudene skal vite at de har måttet tåle mye tyn og ydmykelse opp gjennom årene, mens de røde byrivalene har høsta trofeer og ære. Likevel er det lov å ha to tanker i hodet samtidig.
I dag kommer jeg helt sikkert til å la meg imponere av Manchester Citys fantastiske spillere. De jakter i hælene på Liverpool, og møter et Huddersfield-lag som akkurat har mista David Wagner. Det er topp mot bunn på alle måter. Kanskje kan Huddersfield igjen klare det umulige, og stikke kjepper i hjulene på Peps velsmurte fotballmaskineri. Kanskje blir det en reprise av høstens kamp, da Manchester City vant hele 6-1. Men uansett hva Manchester City utretter ute på banen, må vi fortsette å stille de vanskelige spørsmålene:
Hvor kommer pengene fra? Følges reglene? Hvem trekker i trådene og hvilke motiver har de?