Verdens minste liga

Fra Suttestadjordet på Lillehammer til Ullevaal stadion. Fra gatene i Rio til Maracanã. Fra parkene i Les Banlieues til Stade de France. Fra Bolivias Estadio Hernando Siles drøye 3600 meter over havet til Svangaskarð i havgapet på Færøyene. Nesten uansett hvor i verden du ferdes, finner du noen som spiller fotball. Fotballen biter seg fast, uavhengig av fasiliteter og flomlys. Har du noe som minner om en ball, kan du spille fotball.

Få steder har en mer profilert liga enn de britiske øyene. Her finner vi noen av fotballens aller største stjerner, legendariske stadioner, spinnville lønninger og medier som følger hvert museskritt spillerne tar. Men selv om det er stjernene i Premier League som stjeler mesteparten av oppmerksomheten, lever også breddefotballen i beste velgående. Og det er få steder breddefotballen er mer spektakulær enn på Scillyøyene utenfor Cornwall.

På Scillyøyene finner vi nemlig verdens minste fotballiga. Øygruppa har rundt 2000 innbyggere, så spillermaterialet har alltid vært begrensa. Likevel har de klart å holde lokalfotballen levende i snart hundre år. Ligaen ble etablert på 20-tallet og holder fortsatt koken. Tidligere var det hele fire lag på øyene, men siden 50-tallet har ligaen bestått av kun to lag; Woolpack Wanderers og Garrison Gunners.

Man skulle kanskje tro at to lag ikke var nok til å danne en liga. Løsningen er imidlertid enkel. I mangel på andre motstandere, må Woolpack Wanderers og Garrison Gunners bare spille veldig mange kamper mot hverandre. Helg etter helg møtes de to lagene til dyst på Garrison Field. I utgangspunktet spiller de rundt 20 oppgjør mot hverandre, men antallet kamper avhenger av værforholdene vinterstid.

Prins Charles og Hertuginnen av Cornwall går i land på Scillyøyene. Det er usikkert hvorvidt de dro dit for å gå på kamp. (Foto: Scanpix)

Måten spillerne rekrutteres på skiller seg fra alle andre ligaer jeg har hørt om. Utskiftninger i spillerstallen fra sesong til sesong er et kjent fenomen i den moderne fotballen, men på Scillyøyene tar de det hele et skritt lengre. Her kan potensielt hele laget skiftes ut før hver sesong. De tilgjengelige spillerne tilhører på mange måter først og fremst ligaen, ikke lagene. Hvem som spiller for hvilket lag er i grunn ganske tilfeldig

Det er kapteinene som avgjør om en spiller skal ikle seg den røde drakta til Garrison Gunners eller Woolpack Wanderers’ gule farger den kommende sesongen. Hvem som blir kaptein for de respektive lagene kommer an på hvem som melder seg frivillig. Prosessen starter vanligvis med at myntkast avgjør hvilke lag de to kapteinene får ansvar for. Mine kilder på øya kan avsløre at myntkastet ikke kunne gjennomføres som vanlig i år, fordi den ene frivillige kapteinen er Tottenham-fan, og naturlig nok nekta å være kaptein for et rødkledd lag som kalles “Gunners”.

Etter at kapteinene er valgt, skal spillerne fordeles. De siste årene har dette stort sett foregått på puben, etter samme metode som vi brukte da vi valgte lag i friminuttene på barneskolen: De to kapteinene velger fritt annenhver gang. Før årets sesong forsøkte de seg med en litt mer sofistikert metode. Spillerne ble delt inn i par basert på de ferdighetene de hadde. Deretter ble den trofaste mynten henta fram igjen, og kapteinene brukte myntkast til å avgjøre hvem som hadde førstevalget for hvert spillerpar. Målet var å få to lag som var så jevne som mulig, slik at sesongen skulle bli spennende hele veien inn. I fjor vant Garrison Gunners med hele 12 poeng, så da var det vel naturlig å ta grep for å sikre en mer konkurransedyktig liga.

Scillyøyene nøyer seg ikke med ligafotball, de har selvsagt cuper også. Ja, cuper i flertall. Woolpack Wonderers og Garrison Gunners møtes hvert år i både FA cup og Ligacup, der Ligacupen til alt overmål går over to oppgjør. I tillegg spiller de selvsagt Charity Shield i starten av sesongen. Noe annet var jo ikke å forvente. Dermed blir det stort sett minimum ett trofé per lag hver eneste sesong. Unntaket var i 2008, da Gunners gjorde rent bord og vant alle fire titlene.

Fotballen på Scillyøyene drives etter et prinsipp om at alle som vil spille fotball, skal få være med. Kanskje er det derfor de også arrangerer oppvisningskamper jevnlig. Boxing Day er fotballens fremste høytidsdag i England, og Scillyøyene er intet unntak. De har dog sin egen vri. Hvert år på andre juledag arrangeres det kamp mellom “Old Men” og “Young Men”, også kalt “Old Gits” Vs “Young Bucks”. Om du er glad i fugler, kan også du få sjansen til å spille mot Scillyøyenes beste men. Øygruppa er kjent for et fantastiske fugleliv på høsten, og hvert år arrangeres det oppvisningskamp mot fugletitterne som kommer på besøk. Tradisjonen har pågått siden 70-tallet, så her er det bare å gripe muligheten hvis man er glad i både fotball og fugler. Det kan se ut som fulgetitterne vil være mer enn åpne for å få inn forsterkninger, i og med at de tapte hele 9-1 i høst.

Pelé viser fram sin kopi av Jules Rimet trofeet. Spillerne fra Scillyøyene kjemper årlig om en litt mindre utgave… (Foto: Scanpix)

Det er ikke bare mot fugleglade turister øybeboerne forener kreftene og stiller med felles lag. Én gang i året reiser de over til Cornwall for å spille om et av verdens mest spektakulære trofeer. I Lyonesse Cup spiller Dynamo Choughs fra West Cornwall mot det som for anledningen kalles St Mary’s FC, oppkalt etter øygruppas mest folkerike øy. Mens andre turneringer smykker seg med gigantiske trofeer som stråler i all sin prakt, har folka fra Scillyøyene igjen valgt å gå en litt annen vei. En 6 millimeter høy versjon av Jules Rimet-trofeet er det som står på spill når dette prestisjetunge oppgjøret går av stabelen. Pokalen er sannsynligvis verdens minste fotballtrofé, og har blant annet vært utstilt på FIFA-museet.

Det er langt fra jubelbrølene på Anfield og Old Trafford til den evige rundansen på Garrison Field. Mens stjernene i Premier League gjør seg klare til å møte publikums brøl, forbereder Garrison Gunners og Woolpack Wanderers seg til å spille for Keith. Han beskrives som ligaens mest entusiastiske supporter, og ser stort sett alle kampene. Keith får av og til selskap av turister og andre besøkende, men innimellom dukker også flere av øyas beboere opp. Forrige helg tok det helt av, og kapteinen til Garrison Gunners sier han tror han telte tosifra antall tilskuere.

Mens triumferende supportere rundt omkring i England taktfast roper “Can we play you every week?”, gjør lagene på Scillyøyene seg klare til den tiende ligarunden. I forrige runde fikk Woolpack Wanderers en etterlengtet seier, og har nå klart å knappe inn på The Gunners’ forsprang. Ni poeng skiller lagene, men ingenting er avgjort enda.

Jeg syns det er noe fantastisk vakkert over disse to lagene som møtes til kamp uke etter uke, år etter år. De får meg til å tenke på den følelsen jeg hadde da jeg var barn, og bare MÅTTE spille fotball. Uansett om det var kamp på Norway Cup eller bare meg og broren min som spilte mellom hytteveggene i Rendalen. Det eneste som betydde noe var å få lov til å spille fotball. I en verden der fotballen ofte preges av elleville overgangssummer, fotballspillere med egne SoMe-team og styrtrike klubbeiere med tvilsom moral er fotballeventyret på Scillyøyene en deilig kontrast. For meg symboliserer disse to lagene ekte fotballkjærlighet. Det er fotballglede på sitt aller reneste.