Runde 13: Selvmål i verdensklasse

Landslagspausa er over, og Premier League er endelig tilbake. Manchester City og Liverpool ruller over all motstand, mens Manchester United tar et skritt tilbake igjen. Tottenham sprudler, mens Chelsea har all grunn til å være forbanna på David Luiz. Dilly Ding Dilly Dong er tilbake i Premier League, og Philip Billing vant kampen om millimeterne. Glenn Murray menger seg med stjernene på toppscorerlista, mens stakkars Jefferson Lerma leverte en avslutning av ypperste klasse – i feil ende av banen. Her er min oppsummering av fotballhelga:

Ranieri fikk en hektisk start på livet som Fulham-manager. Ingen forventer at han skal snu skuta med et trylleslag, eller at Fulham plutselig skal forvandles fra kaos til perfeksjon. Men kampen mot Southampton var et lite skritt i riktig retning. I en heseblesende kamp vant de til slutt 3-2, og etter tre måneder uten seier kunne Fulham-supporterne endelig feire. De ligger fortsatt sist på tabellen, men det er så jevnt i bunn at veien opp fra nedrykksplass er overkommelig. Dilly ding, dilly dong. Huddersfield kan takke Aaron Mooy og Philip Billing for at de får minst en uke over streken. For første gang siden februar scora de mer enn ett mål i en seriekamp, og det var selvfølgelig Mooy som sto for begge to. I andre enden av banen leverte Billing en av sesongens beste redninger. Alle var sikre på at Wolverhampton hadde utlikna, men et sterkt stykke dansk akrobatikk på streken gjorde susen for Huddersfield. Millimeter før hele ballen var over streken, klarte Billing og fiske den ut igjen.

Av og til er noen millimeter nok. (Foto: Scanpix)

Leicesters Golden Boy James Maddison klarte å pådra seg to gule kort i løpet av to minutter, og ble utvist før det hadde gått en halvtime. Da hadde Glenn Murray allerede gitt Brighton ledelsen. 35-åringen er ikke akkurat Premier Leagues mest elegante spiller, men han er enormt viktig for The Seagulls. Målet mot Leicester var hans sjuende for sesongen. Det betyr at han har like mange seriemål som Raheem Sterling, Eden Hazard, Harry Kane og Mohamed Salah. Denne gangen var det imidlertid ikke nok til å hente tre poeng. Leicester og Jamie Vardy slo tilbake, og sikret poengdeling i Brighton.

Manchester City og Liverpool herjer videre, og vant uten store problemer. Trent Alexander-Arnold viste oss at han fortsatt kan score på frispark, og fortsetter å spille seg inn i Liverpool-supporternes hjerter. På London Stadium var West Ham sjanseløse mot et City som stort sett fikk gjøre som de ville i boksen til Fabianski. Det er fascinerende å se Manchester City angripe. Det ser så ekstremt enkelt ut, men det er så godt som umulig å stoppe. Manchester United fortsetter på sin side sesongens trend med å ta et skritt fram for å så ta to skritt tilbake igjen. Etter flere gode resultater før landslagspausa, var de fryktelig tamme mot Crystal Palace. Intensiteten var borte, og det var lite flyt offensivt. 

“Du ser dem bare gli forbi” var mitt indre soundtrack da David Luiz skulle prøve å stoppe Son. (Foto: Scanpix)

I London-derbyet hadde endelig Pochettino den gode gamle gjengen samla igjen. Dele Alli, Eriksen, Kane og Son lekte seg med Sarris gutter. David Luiz ga en oppvisning i hvordan man IKKE skal forsvare eget mål i en toppkamp. Han ble rundlurt av Son, og oppførte seg direkte pinlig da Harry Kane satte inn 2-0. Kane dro til fra distanse, og Luiz sto perfekt plassert for å blokkere skuddet. Det skulle aldri blitt farlig. Men i stedet for å blokkere skuddet, valgte Luiz av en eller anna uforståelig grunn å trekke seg unna. Man kan selvsagt kritisere Kepa for å være altfor passiv, men det målet er først og fremst Luiz sin feil. Du spiller i et London-derby og ligger under 0-1. Da trekker du deg ikke unna på den måten. Enten er det feigt, eller så har han totalt mista fokus. Begge deler er skandale. Chelsea klarte heller aldri å finne svaret på gåten Moussa Sissoko, og dermed måtte Sarri innse at sesongens første tap var et faktum.

Rundens øyeblikk

Arsenal feirer – Lerma fortviler (Foto: Scanpix)

Det var mye å velge i denne runden. Blant røde kort, nydelige frisparkmål, feigt forsvarsspill og redning på strek er det likevel én mann som stikker seg ut. Og det er stakkars Jefferson Lerma. Bournemouths dyreste signering noensinne. Sterk, hardtarbeidene og kompromissløs. Men også ekstremt uheldig. Colombianeren kommer nok ikke til å glemme kampen mot Arsenal med det første.

Bournemouth er et herlig offensivt lag. Uansett hvem de møter, gyver de løs på kampen med enorm energi og entusiasme. De parkerer aldri bussen. De går for seier, hver gang. Dette var også tilfellet mot Arsenal, men allerede etter en halvtime lå ballen i nettet bak Begovic. Jefferson Lerma lå utstrakt på gresset i dyp fortvilelse. Han hadde akkurat scora et av sesongens vakreste mål. I eget nett.

Iwobi fant Sead Kolašinac på løp inn fra venstre, og bosnieren slo ballen rett inn foran mål. Lerma var som vanlig på plass, klar til å ofre seg for laget. Han kasta seg inn for å avskjære innlegget, men det som skulle være en klarering ble i stedet en perfekt avslutning. Ball og fot møttes i akkurat riktig øyeblikk, og Begovic var sjanseløs. Det var en avslutning de fleste spisser vil misunne Lerma.

Et kvarter tidligere hadde David Brooks fått et mål feilaktig annullert for offside. Bournemouth hadde definitivt ikke marginene på sin side. Det hjalp ikke at Joshua King serverte en nydelig scoring rett før pause. Det hjalp heller ikke at Lerma var centimeter unna å gjør opp for seg i det 85. minutt, med et skudd i stolpen.
Arsenal vant 2-1, og Lerma kommer garantert til å ha mareritt om drømmescoringen sin i lang tid framover.