En snau tredjedel av sesongen er ferdigspilt, og lagene får en liten pause mens Nations League skal avgjøres. Topp tre i Premier League er fremdeles ubeseiret, mens fire av lagene i bunnstriden tok poeng denne helga. Everton klarte å stoppe Sarriball, og Newcastle tok sin andre strake seier. Manchester er definitivt lyseblått, Juan Foyth er kongen i Tottenham og min nye helt er Charlie Austin. Her er min oppsummering av runde 12:
Newcastle har endelig flyt, og klarte å stagge et høytflyvende Bournemouth. Med to strake seiere har Rafa Benítez´ menn klatra opp på 14. plass. Salomón Rondón leverte en aldeles strålende kamp, og gir Newcastle-supporterne grunn til å håpe på lysere tider. Det er fremdeles ekstremt tett i bunnen, men Fulham får den tvilsomme æren av å tilbringe landslagspausen som tabelljumbo. Aleksandar Mitrovic hadde en forrykende start på sesongen, men har nå ikke scora siden september. På søndag trodde han at han hadde sendt Fulham i ledelsen på Anfield, før målet ble annullert for offside. Offsiden var av det hårfine slaget, men det hjalp lite da Liverpool og Salah kontra inn 1-0 sekunder senere.
På Stamford Bridge hadde Everton en enkel og effektiv kampplan: Stopper du Jorginho, stopper du Chelsea. Italieneren er enormt sentral i alt Chelsea foretar seg, og har tatt Premiere League med storm. Everton pakka ham inn etter alle kunstens regler, og tok ham så effektivt ut av kampen at Sarri bytta ham ut allerede etter 64 minutter. Chelsea klarte aldri å finne rytmen, og kampen endte 0-0. Også Arsenal måtte nøye seg med ett poeng, men Emery er nok langt mer takknemlig for det ene poenget enn Sarri. Wolverhampton var bare fire minutter pluss tillegg unna seier da Mkhitaryan dukka opp og ødela festen. På Selhurst Park fikk Tottenham-supporterne en ny helt da midtstopper Juan Foyth stanga inn kampens eneste mål. 20-åringen fikk sin Premier League-debut forrige runde, og lagde to straffer mot Wolverhampton. Da er det slett ikke dårlig å bli Man of the Match på forsøk nummer to.
Manchester-derbyet var selvfølgelig helgas høydepunkt, og det er ingen overraskelse at det var den lyseblå delen av byen som kunne feire etter kamp. Pep har bygd et lag som er nærmest uslåelig. De scorer i snitt tre mål per kamp, og har fremdeles bare sluppet inn fem mål. På søndag leverte de nok en fantastisk fotballkamp, og kvalitetsforskjellen mellom de to lagene var tidvis enorm. Hvis de fortsetter i dette sporet, kommer dette City-laget til å skrive seg inn i historiebøkene som et av de aller beste lagene som noen gang har spilt i Premier League.
Rundens øyeblikk
For meg kom rundens øyeblikk denne gangen ikke i en kamp, men etter kamp. Det var en ærlig, åpen og ekstremt frustrert Charlie Austin som stilte opp til intervju etter 1-1-kampen mot Watford.
Her tror alle at Charlie Austin har satt inn 2-0 for Southampton, men den gang ei. (Foto: Scanpix)
Austin trodde han hadde gitt Southampton tomålsledelse en snau halvtime før slutt, før målet ble annullert for offside. Austin var rett og slett rasende, og mente at dommeren hadde kosta Southampton to ekstremt viktige poeng:
Han har rett i at målet aldri skulle ha vært annullert. Så bør det også sies at Watford skulle hatt straffe på stillinga 1-0, og Bertrand skulle vært utvist. Sånn sett kan både Southampton og Watford føle seg snytt av dommerne. Jeg syns uansett det er deilig at spillere melder seg på i diskusjonen om VAR. Det er tross alt de som føler dommertabber mest på kroppen. Det er de som fratas scoringer uten grunn, som får røde kort eller straffer mot seg uten at de har gjort noe som helst galt. Charlie Austin vet veldig godt at to poeng i kan være forskjellen på nedrykk og fornya kontrakt i Premier League.
Jeg kan ikke fatte at en liga som Premier League ikke har innført VAR. I Tyskland og Italia er man inne i sin andre sesong med VAR, og La Liga og Ligue 1 har fått VAR denne sesongen. Allerede etter 12 kamper har vi mer enn nok eksempler i Premier League på at mål annulleres selv om det ikke er offside, soleklare straffer som ikke blir dømt og mål som aldri skulle vært godkjent. Kamper der VAR hadde gitt et helt annet kamputfall.
Noen påstår at VAR fjerner sjarmen med fotball. Men hva i all verden er sjarmerende ved et mål som feilaktig annulleres? Hvorfor er det en del av fotballens sjel at Leicester ikke fikk straffe da de skulle hatt det mot Cardiff? Er det liksom sjarmerende at Raheem Sterling fikk straffe mot Shakhtar Donetsk fordi han snubla i gresset? Det vil alltid være elementer av skjønn når det gjelder dømming, og vi har situasjoner der vi fortsatt er usikre etter å ha sett utallige repriser. Men VAR tar seg av de tilfellene der det ikke er tvil. Der reprisene viser klart og tydelig at dommeren eller linjedommeren har tatt feil. VAR fjerner ikke dommernes ansvar og autoritet, men gir dem tilgang til de samme reprisene alle vi andre får se. VAR er et sikkerhetsnett som tar seg av de mest åpenbare og mest kampavgjørende tilfellene. Det blir for dumt når dommerfeil som kunne vært unngått fratar noen seriegull, opprykk eller sender noen ned i Championship.
Charlie Austin har kanskje ikke rett når han sier at de hadde vunnet kampen med VAR. Men jeg er helt enig med ham i at vi må gi dommerne de hjelpemidlene de trenger. Han er rundens helt for meg, og jeg håper han får viljen sin så fort som overhodet mulig.