Det ble en trist lørdag i Premier League. Det som skulle være nok en festdag for fotballen, ble en sorgens dag. En eldre Brighton-fan ble syk på Amex Stadion, og døde på sykehuset kort tid etterpå. Glenn Hoddle fikk hjerteinnfarkt på 61-årsdagen sin, og kolapset i studio før sending. Siste nytt er at han responderer godt på behandlingen, men at situasjonen fortsatt er alvorlig. Og i Leicester vil 27. oktober nå bli husket som en av de aller mørkeste dagene i klubbens historie. Vichai Srivaddhanaprabha, Leicester enormt populære eier, var blant dem som omkom da et helikopter kræsjlandet utenfor King Power Stadium etter lørdagens kamp mot West Ham.
Det er derfor ikke mulig å skrive den ukentlige oppsummeringen med høydepunkter, nydelige scoringer og håpløst forsvarsspill. Ikke i dag. Selv om også denne fotballhelga hadde sensasjonelle mål, intense kamper og spektakulære prestasjoner. Akkurat i dag må det komme i andre rekke. Når ulykken rammer, blir alt det andre mindre viktig. Slik er fotballen, og slik er det fellesskapet alle vi som elsker fotball deler. Heldigvis.
Lørdag kveld ble rivaliseringen lagt til side. Folk var ikke først og fremst Tottenham-supportere, Chelsea-supportere eller Leicester-supportere. Det var ikke viktig hvem som hadde fått et feilaktig gult kort eller et heldig mål på overtid. Det som betydde noe var hvordan det gikk med menneskene på King Power Stadium. Det snakkes mye om “hatoppgjør” og hat mellom supportere. Men når vi opplever slike tragedier, står vi sammen.
I går samlet supporterne seg utenfor King Power Stadium. (Foto: Scanpix)
Noe av det som gjør fotball så spesielt for meg, er den fantastiske samlende kraften denne idretten har. Fotball samler folk på tvers av landegrenser, religion, hudfarge og alder. På tribuner og fotballpuber møtes folk fra alle samfunnslag. Bånd knyttes mellom mennesker som ellers aldri ville møttes. Fotball kan få vilt fremmede mennesker til å kaste seg om halsen på hverandre i lykkerus. Mange av oss har hatt noen av våre beste minner sammen med folk vi knapt vet navnet på. Mennesker som sto ved siden av oss da det avgjørende målet kom, i en kamp vi aldri glemmer.
Selv har jeg oppdaget at interessen for fotball gjør at jeg kommer i kontakt med mennesker over hele verden. Jeg blir kjent med folk jeg ellers aldri ville prata med. Jeg har sett fotball med alle mulige type mennesker, og de har alle lært meg noe om landet de kommer fra og kulturen de er en del av. Slik utvider fotballen horisonten vår.
Jeg har sett Champions League på pub i Ramallah på Vestbredden, og havna i heftige diskusjoner med palestinske menn om hva som egentlig er hands. Jeg har opplevd hvordan en stille og mutt guide oppe i Andesfjellene lyste opp da han skjønte at jeg likte fotball. Fra å knapt si et ord, gikk han over til å fortelle i det vide og det brede om hva fotball betydde i Peru, og at dette var året Peru endelig skulle klare å komme seg til VM. Jeg har spilt fotball med enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan. De hadde ikke lært så mye norsk enda, men de hadde lært mer enn nok til å kunne være med på løkka. Jeg har gått med Vålerengaskjerf i Oslo sentrum, og støtt på hjemløse heroinister som vil vite hvordan kampen gikk, og om Ronny Deila har fått skikk på gutta våre. Sammen har vi gleda oss over overtidsmål mot LSK, og uffa oss over at Daniel Fredheim Holm alltid blir skada når han er i best form. Som 17-åring fikk jeg låne et sesongkort på Camp Nou til en kamp mot Atlético Madrid, og opplevde hvordan en 80 år gammel katalansk mann tok ansvar for den unge jenta som satt der alene. På en blanding av spansk, katalansk og bittelitt engelsk inkluderte han meg i fellesskapet på tribunen, og ga meg en kampopplevelse jeg aldri glemmer. Fotball bringer folk sammen.
I den første kampen etter at Fiorentina-spiller Davide Astori døde, kom alle spillerne ut i hans drakt. (Foto: Scanpix)
Vi ser det ekstra tydelig når ulykken rammer. Da legges rivaliseringen til side. Supportere som vanligvis bruker helga på å slenge fornærmelser til hverandre, samles i sorgen. Fotballsupportere, spillere og klubber i hele verden sørger med Leicester. Vi har sett det før også. Vi så det da Fiorentina-kaptein Davide Astori døde i mars. Hele Italia sto sammen i sorgen. Samtlige spillere i Serie A hadde teksten “Ciao Davide” på drakta i de påfølgende seriekampene. Vi så det da Borussia Dortmund sin buss ble angrepet før kampen mot Monaco i Champions League. Supportere som skulle stått på hver sin side av stadion klare for kamp, sto sammen. Med hashtagen #BedsForAwayFans inviterte Dortmund-supporterne de reisende bortesupporterne hjem til seg.
Jeg har aldri bodd i Leicester. Jeg kjente ikke Srivaddhanaprabha. Men jeg vet hva han har betydd for denne klubben og for lokalsamfunnet. Og som resten av verden lot jeg meg begeistre av det eventyret han skapte da de tok seriegull våren 2016. Derfor lar jeg Kasper Schmeichel få runde av i dag:
— Kasper Schmeichel (@kschmeichel1) October 28, 2018