I Manchester ble vi servert ekte målfest, og Wales ga oss både tvillingderby og en tur tilbake til fortida. I London brytes forbannelser og spanjoler redder dagen, mens Brighton har blitt Mourinhos nemesis. Callum Wilson er et helt angrep alene, og brasilianske keepere er de nye playmakerne.
Her er 7 ting jeg kommer til å huske fra runde 2:
1. Basketak i Wales
Runden starta i Wales, der Cardiff tok i mot Newcastle til en god gammeldags knokkelkamp. Vi fikk kanskje ikke slepen teknikk og tiki-taka, men for de som liker susende taklinger, knallharde dueller og fotballtennis var dette den perfekte kampen. Samtlige spillere så ut som de hadde tatt for mye Møllers Tran, og gikk inn i hver eneste duell som om livet sto på spill. Selv om kampen endte målløst, var det mer enn nok action. Kenedy skulle vært utvist allerede i første omgang, men slapp utrolig nok unna med bare gult kort. Innbytter Isaac Hayden måtte derimot gå rett i garderoben etter en grisetakling Pondus ville vært stolt av. På overtid kunne Kenedy ha sikra tre poeng med hjem til Newcastle da de fikk straffe, men unggutten krona en elendig kamp med en elendig straffe. Neil Etheridge redda straffe i sin andre kamp på rad, og denne gangen ga strafferedninga også poeng. Tittelen som tidenes beste engelsk-filipinske keeperen kan sannsynligvis allerede innkasseres.
Slaget i Wales ga oss også et historisk øyeblikk. For andre gang i Premier Leagues historie spilte to tvillinger mot hverandre. Murphy-tvillingene er så like at de måtte bruke sko i ulike farger da de spilte sammen i Norwich for at treneren skulle klare å se forskjell på dem. Det bør være langt enklere nå som de spiller for hvert sitt lag. Josh Murphy starta for Cardiff, mens Jacob Murphy var henvist til Newcastle-benken. Men i det 70. minutt kom Jacob inn, og tvillingene rakk å få åtte minutter sammen på bana før Josh ble bytta ut. Kanskje er det best for husfreden at oppgjøret endte 0-0.
2. Ghost Busters!
Augustforbannelsen. 15 kamper og drøyt 1000 minutter tok det. Men alle forbannelser kan brytes, spesielt når man får hjelp av ei raus forsvarsrekke. Å spille seg ut bakfra er den nye vinen, og kan være et vanvittig effektivt grep når det brukes riktig av forsvarsspillere som mestrer det. Og det er beundringsverdig at Fulham kommer til Premier League for å spille på sin måte. Men mot Tottenham så Fulham mer og mer naive ut. Skal man virkelig prøve å spille seg ut bakfra på bortebane mot Tottenham? Svaret i helga var definitivt nei. Gang på gang førte det til farlige balltap langt inne på egen halvdel. Når klareringene i tillegg stort sett gikk rett til en Tottenham-spiller, var det bare et spørsmål om tid for Tottenham utnytta det.
Først sørga Lucas Moura for at hans første mål i Premier League ble en perle av de sjeldne. Så viste Trippier at han virkelig har skrudd til frisparkfoten. Og til slutt fikk endelig Harry Kane sin etterlengtede august-scoring. Det måtte jo komme. Harry Kane har vært en målmaskin i flere år nå, et mareritt for enhver forsvarsspiller og keeper. Mot et hanglende Fulham-forsvar kunne Harry Kane endelig legge all overtro død. Den nybakte pappaen kan definitivt score mål også i august.
Sånn ser det ut når man endelig bryter en forbannelse. (Foto: Scanpix)
3. AuBOMeyang mot den spanske armada
Både Sarri og Emery prøver seg fortsatt fram i London, og lørdag kveld skulle begge forsøke å erobre hovedstaden. Historien om den kampen er også historien om to spisser som så langt har hatt veldig ulik start på sine karrierer i England. Aubameyang tok Arsenal og Premier League med storm, og fikk med seg utrolige 10 mål og 4 målgivende på sine 13 kamper for Arsenal forrige sesong. Morata derimot, scora bare ett ligamål hele vårsesongen. Han har sett ut som en skygge av seg selv, en spiller blotta for selvtillit.
Men i helga var rollene bytta om. Aubameyang bomma på flere vanvittige sjanser, mens Morata både var smart og effektiv da han fikk muligheten. Sammen med sine landsmenn vippa han oppgjøret i de blås retning. Alle tre målscorerne var spanske, og to av tre målgivende pasninger ble sendt fra en spanjol. Pedro har vært fantastisk i de første kampene under Sarri, og hvis Morata endelig finner formen igjen kan det blir flere tapasfester på Stamford Bridge i tida framover.
4. Tale of two cities: Den blå byen
Huddersfield var ett av få lag som klarte å ta poeng på Etihad i fjor. Da hadde Manchester City allerede vunnet serien, og var slappere enn vanlig. I helga var det bånn gass. Og slike kamper minner oss på hvor enorme forskjellene er i Premier League. Selv uten Kevin De Bruyne varter City opp med et spill som er så godt som umulig å forsvare seg mot. Kampen viste også hvorfor Agüero er en av de aller beste spissene som noensinne har spilt i England. Når han er i form, er han umulig å stoppe. I helga satt alt. Bevegelsene, touchene, killerinnstinktet. Og dermed kunne Agüero innkassere sitt niende hattrick i Premier League. Bare Alan Shearer har flere, og ingen blir overraska om den rekorden faller i år.
Men selv om hele City sprudla og Agüero fikk med seg nok en matchball, var det far og sønn Silva som stjal showet for meg. David Silva spilte sin kamp nummer 250 i Premier League, og hadde med seg en helt spesiell heiagjeng. Sønnen Mateo ble født altfor tidlig, og svevde mellom liv og død på sjukehuset i vinter. Silva tilbragte naturlig nok mye tid med familien mens lagkameratene spilte kamper. Nå er sønnen frisk, og kom ut som maskot i armene til pappa. Kronen på verket kom da David Silva satte inn et nydelig frisparkmål. Twitterkongen Benjamin Mendy utropte Mateo til Man of the Match, og det er vanskelig å være uenig i det.
yes 6-1.. yeah 1 or more assist for me (certainly more 😝😅) .. yeah Kun 3 goals and all that… but our MOTM today its him 😍 (and Im no talking about his dad) 💙 #mateo pic.twitter.com/cjisMtFCWa
— Benjamin Mendy (@benmendy23) August 19, 2018
5. Tale of two cities: Den røde byen
Mens alt er fryd og gammen i den blå delen av Manchester, er det elendig stemning hos de røde. Mourinho har tidligere vært både The Special One og The Happy One, men nå er han definitivt The Grumpy One. Etter kampen var han sarkastisk, frekk, vag og ordknapp.
Sannheten er at Brighton rett og slett var et bedre fotballag på søndag. Brighton var disiplinerte, smarte, hardtarbeidende og modige. De utnytta rommene i Uniteds forsvar, og vant fortjent. Manchester United så ut som de ikke var spesielt interesserte i å spille kampen. Forsvarsspillet var et komplett kaos, og det offensive spillet var totalt planløst. Kroppsspråket til spillere som Martial tyda på at han helst ville være alle andre steder enn på bana. Etter kamp sa Pogba at de ikke hadde hatt riktig innstillingen. Han var heldigvis voksen nok til å også inkludere seg selv, for han så på ingen måte ut som en nybakt verdensmester i den kampen. Det er åpenbart noe som ikke stemmer hos Manchester United. Hvis spillerne sliter med innstillinga så tidlig i sesongen har man seriøse problemer. Det er ikke bra nok. Neste helg får de Tottenham på besøk, og hvis de ikke skjerper seg til den kampen lever Mourinho ekstremt farlig.
6. Callum Wilson One Man Show
Vi må snakke om målet til Callum Wilson. Jeg veit vi bare er i andre serierunde, men den scoringa seiler allerede opp som en av kandidatene til årets mål. I argentinsk stil dansa han seg gjennom Pellegrinis gutter, og satte ballen iskaldt i mål. Det skal egentlig ikke være mulig. Wilson mottok ballen ved midtsirkelen, og var alene mot fem motstandere på West Hams banehalvdel. Hvis to mot én er feigt, er fem mot én blodig urettferdig. Men Wilson så ikke ut som han plagdes nevneverdig med det, og brukte West Ham-spillerne som rundingsbøyer. Det er selvsagt mye å utsette på West Ham-forsvarerne i den situasjonen. De rygger og rygger, og blir altfor passive. Men i stedet for å slakte West Ham, velger jeg å nyte Wilsons prestasjon. Det er vakkert. Det er imponerende. Det er fotball på sitt aller morsomste. Måten han drar seg forbi Balbuena på er så lekkert at jeg allerede har sett det i reprise minst tjue ganger.
7. De nye playmakerne
Siste punkt fra runde to er de nye playmakerne. Det snakkes opp og i mente om keepere som er gode med ballen i beina og er gode til å sette i gang angrep. Denne runden så vi hvorfor. Manchester City scora sitt første mål takket være et perfekt utspill fra Ederson. Det er ikke ofte keepere får assist, men denne sesongen kan vi få flere eksempler på det. Mandag kveld traff Alisson på 21 av 23 pasninger. Han fant medspillerne sine over hele bana, både med korte og kjappe pasninger i forsvarsfireren, og lange oppspill helt opp mot motstanderens sekstenmeter. Alisson er ikke bare en vanvittig solid keeper, han gir også Liverpool en ny dimensjon offensivt. Med de kontringsspillerneLiverpool har, er det bare et spørsmål om tid før Alisson kopierer landsmann Ederson og får sin første assist.