Den nye vinen

13.8.2021 - av Mina Finstad

La Liga har mistet sin aller beste fotballspiller, men det skorter ikke på ungt talent i Spania. Derfor har jeg valgt ut ti unge spillere jeg gleder meg enormt mye til å følge denne sesongen. Hvem vet, kanskje kan en av disse bli La Ligas neste store superstjerne?

Ansu Fati, 18 år, Barcelona

Ansu Fati slo gjennom med brask og bram allerede som 16-åring. I løpet av en fantastisk debutsesong ble han Barcelonas yngste målscorer i La Liga noensinne, deres yngste spiller noensinne i Champions League, tidenes yngste målscorer i Champions League og den yngste spilleren noensinne som har scoret to mål i en La Liga-kamp. I sesongen 2020/21 rakk han å bli kåret til månedens spiller i La Liga i september og bli tidenes yngste målscorer i El Clásico før han dessverre måtte ute med skade i november og mista resten av sesongen. Nå er han tilbake på treningsfeltet, og med Messi ute av bildet er det enorme forventninger til unge Fati. Han er enormt kjapp både med og uten ball, danser forbi motstanderne som den naturligste ting i verden og har allerede vist at han er en meget god avslutter.

Ansu Fati har tatt Spania med storm. (Foto: Scanpix)

Pedri, 18 år, Barcelona

Pedri ble forrige sesongs store positive overraskelse i Barcelona. Han hadde allerede imponert i Segunda for Las Palmas, men de færreste hadde sett for seg at han skulle slå til så til de grader allerede i sin første sesong på Camp Nou. I løpet av det siste året har Pedri blitt en nøkkelspiller både for Barcelona og for det spanske landslaget. Han har et fotballhode av de sjeldne, en strøken pasningsfot og er enormt god til å skape rom for lagkameratene. Pedri ble kåret til EMs beste unge spiller og ble tatt ut på turneringens lag. Begge deler var fullt fortjent.

João Félix, 21 år, Atlético Madrid

João Felix rakk bare å spille én sesong for Benficas A-lag før han ble Atlético Madrids dyreste kjøp noensinne. Med en prislapp på drøyt 120 millioner euro var forventningene enorme da han ankom Spania for to år siden. Så langt har han ikke klart å leve helt opp til forventningene, men potensialet er skyhøyt. Selv om den unge portugiseren har hatt perioder der han leverer på meget høyt nivå, er det fortsatt noe uforløst over spillet hans. Han har slitt med en skade i sommer, men kanskje kan dette være sesongen der João Felix slår ut i full blomst.

Vinícius Júnior, 21 år, Real Madrid

Selv om Vinícius Júnior nettopp fylte 21 år, har han allerede solid erfaring fra fotballens aller høyeste nivå. Den unge brasilianeren gyver nå løs på sin fjerde sesong i La Liga. Vinícius har x-faktor med stor X, og er en av de spillerne som har evnen til å dominere en kamp totalt. Han kan parkere, filleriste og latterliggjøre forsvarsspillere hvis han først har dagen. Han har fortsatt en del å gå på når det kommer til å omsette herjingen sin til målpoeng, men hvis han klarer å forbedre seg som avslutter kan han bli en av La Ligas aller største stjerner.

Vinícius Júnior kan bli Real Madrids neste store stjerne. (Foto: Scanpix)

Sergio Arribas, 19 år, Real Madrid

Real Madrids akademi har produsert en rekke strålende fotballspillere opp gjennom, og det er ingen overraskelse at det også i år kommer ung, lovende spillere fra La Fábrica. En av de som kan få sitt gjennombrudd i år er 19 år gamle Sergio Arribas. Unggutten har imponert for Real Madrid Castilla og fikk noen innhopp av Zidane allerede i fjor. Han er elegant i stilen, har en fin venstrefot, er god en mot en og har også solid arbeidskapasitet. Han kan brukes både som offensiv midtbanespiller og ute på vingen, og trekkes ofte frem som det største talentet blant Real Madrids unggutter.

Takefusa Kubo, 20 år, Mallorca (på lån fra Real Madrid)

Takefusa Kubo var en av spillerne som måtte forlate Barcelonas akademi da klubben ble straffet for å ha brutt reglene om mindreårige spillere. Nå er han Real Madrids eiendom, men skal tilbringe sesongen på lån i Mallorca. Det kan være gode nyheter for den japanske magikeren, siden det var i Mallorca han fikk sitt gjennombrudd da han tilbragte 2019/20-sesongen på lån der. På sitt beste er Kubo en av La Ligas aller mest underholdende spillere, og etter et imponerende OL for Japan blir det spennende å se om Kubo kan nå nye høyder i La Liga denne sesongen.

Alexander Isak, 21 år, Real Sociedad

Alexander Isak har vært fantastisk i hele 2021, både for Real Sociedad og for Sverige. Den svenske spissen har alt som skal til for å bli en spiss av ypperste klasse. Han har fysikk, han har tempo, han har teknikk og han har finesse. Forrige sesong viste han også at han er i ferd med å bli en ekte målmaskin. Med totalt 17 scoringer ble det hans mest produktive sesong så langt i karrieren, og det er ingen grunn til å tro at han skal levere noe dårligere i år.

Alexander Isak har utvikla seg til å bli en komplett spiss. (Foto: Scanpix)

Ander Barrenetxea, 19 år, Real Sociedad

Selv om han fortsatt er tenåring, er det allerede tre år siden Ander Barrenetxea debuterte i La Liga. Den unge baskeren ble den aller første spilleren født etter årtusenskiftet som fikk spilletid i den øverste divisjonen i Spania. Forrige sesong fikk han tosifra antall kamper fra start i La Liga, og det er all grunn til å tro at det skal bli mer denne sesongen. Han er en smart og dribleglad ving med en veldig fin høyrefot som kan skape trøbbel selv for rutinerte motstandere.

Yeremi Pino, 18 år, Villarreal

I likhet med Pedri kommer Yeremi Pino opprinnelig fra Kanariøyene, men i motsetning til Pedri valgte han Villarreal fremfor Barcelona selv om den katalanske storklubben var veldig interessert i å hente ham til La Masia. Det var han sannsynligvis glad for da han fikk tillit fra start i Europa League-finalen mot Manchester United og ble tidenes yngste Europa League-vinner i vår. Den unge vingen fikk en del tillit av Unai Emery forrige sesong og scoret blant annet mot Real Madrid da han fikk sjansen fra start i serieavslutningen.

Yunus Musah, 18 år, Valencia

Yunus Musah vokste opp i Arsenals akademi, men har vært i Valencia siden 2019. Han fikk sin La Liga-debut allerede som 17-åring og fikk mye tillit forrige sesong. I perioder var han fast inventar i Valencias startellever, og han imponerte stort første halvdel av forrige sesong. Prestasjonene hans var ikke like sterke den siste halvdelen av sesongen, men det er heller ikke uvanlig at så unge spillere varierer en del. Det blir interessant å se hvordan han passer inn hos Valencias nye trener José Bordalás når han kommer tilbake fra skade.

Når 20 år med drømmer blir virkelighet

13.6.2021 - av Mina Finstad

12. november 2020 faller en 37 år gammel mann sammen i gråt på en gressmatte i Tbilisi. Mens lagkameratene feirer i gledesrus ligger Goran Pandev på bakken og hulker med hodet i hendene. Han kan knapt tro det som har skjedd. Etter årevis med beinhardt slit, bitre skuffelser og sure tap har han endelig lyktes med sitt kjære landslag.

Lagkameratene hjelper ham opp på beina, svøper ham i det nord-makedonske flagget og løfter ham opp på gullstol. Nord-Makedonias aller største fotballspiller gjennom tidene har klart det ingen trodde var mulig. Med sitt viktigste mål i karrieren har den gamle veteranen sendt lilleputten til EM. Før første gang noensinne har Nord-Makedonia kvalifisert seg til et mesterskap.

Man kan mene mye om Nations League, men det er ingen tvil om at turneringen har gitt Europas askeladder en helt unik mulighet. Med én EM-billett reservert et av lagene på nivå D, hadde lag som Georgia, Armenia og Kosovo plutselig et helt reelt håp om å kunne kvalifisere seg til EM. Til slutt ble Nord-Makedonia den store vinneren i Nations League-lotteriet.

Med sine drøyt to millioner innbyggere er Nord-Makedonia vant til å være en av Europas miniputter. Men i gruppe med lag som Gibraltar og Liechtenstein var Nord-Makedonia plutselig storebror. De vant sin Nations League gruppe foran Armenia og var dermed klare for playoff-semifinale mot Kosovo. De vant 2-1 hjemme i Skopje mot Valon Berisha og co, og møtte Georgia i playoff-finale i Tbilisi.

Nord-Makedonia feirer EM-billett. (Foto: Scanpix)

Den kampen kommer til å leve i Nord-Makedonernes fotballhistorie for evig og alltid. Og selvsagt var det legenden, ikonet, kulthelten Goran Pandev selv som scoret kampens eneste mål.

I kveld når den unge fotballnasjonen en ny milepæl. De skal spille sin aller første EM-kamp. Endelig skal Goran Pandev få lede sitt elskede landslag ut på gressmatta i et mesterskap.

I sommer er det tjue år side Goran Pandev spilte sin første av drøyt hundre landskamper for Nord-Makedonia. Det er tolv år siden presidenten i Nord-Makedonia hedret ham med en fortjenestemedalje for hans sportslige suksess, hans bidrag til sportens utvikling i Makedonia og for å sette det lille landet på kartet.

Det er elleve år siden han vant the treble med Mourinhos Inter, det eneste italienske laget som noensinne har klart den bragden. Det er mer enn ti år siden han opprettet sitt eget fotballakademi i hjemlandet. Det er noen måneder siden han scoret sitt mål nummer 100 i Serie A. Det er åtte år siden han egentlig pensjonerte seg som landslagsspiller. Det er fem år siden han ble lokket tilbake på landslaget for å gjøre et siste forsøk på å lede landet sitt til et mesterskap.

Pandev feirer Champions Leauge-triumf, svøpt i det makedonske flagget. (Foto: Scanpix)

Få spillere har betydd mer for en fotballnasjon enn det Goran Pandev har betydd for Nord-Makedonia. Han er en av de spillerne som alltid har vært der. I tjue år har han vist de drøyt to millioner innbyggerne i Nord-Makedonia at det er lov å drømme. Bare spør Marjan Radeski. Han spiller for Akademija Pandev og skal nå spille EM for Nord-Makedonia. Sammen med Pandev, akademiets grunnlegger.

Pandev har flest landskamper, flest landslagsmål og er selvsagt kaptein. Halvannen måned før sin 38-årsdag skal han endelig få spille sin aller første EM-kamp. Nå er han endelig her. Dette er øyeblikket han alltid har drømt om.

Med seg ut på banen har han et lag som har vist at de kan bite godt fra seg. Senest i mars slo de selveste Tyskland og påførte den stolte fotballnasjonen deres første tap i en VM-kvalifisering på tjue år.

Leeds-spiller Ezgjan Alioski vokste opp i Sveits, men valgte tidlig å representere fødelandet Nord-Makedonia. Han har lagt bak seg en fin sesong i Premier League og blir en nøkkelspiller i EM. Enis Bardhi har fullført sin fjerde sesong med Levante, og har blitt en solid La Liga-spiller med en fin frisparkfot.

Eljif Elmas er Nord-Makedonias største talent. (Foto: Scanpix)

Pandevs makker på topp er 21 år gamle Eljif Elmas, mannen Nord-Makedonia håper skal blir deres neste store stjerne. Unggutten debuterte på landslaget allerede som 17-åring, og fulgte i Pandevs fotspor da han dro fra Tyrkia til Italia sommeren 2019. Han har fortsatt til gode å slå til for alvor i Napoli, men han har allerede blitt en viktig spiller for landslaget. Han scoret vinnermålet mot Tyskland i mars, og EM kan bli hans virkelige gjennombrudd.

Ingen forventer at Nord-Makedonia skal gå videre fra gruppespillet. Selv om de kunne ha fått langt tøffere motstand enn Nederland, Østerrike og Ukraina, er de mesterskapets største underdog. Om de skulle slå Østerrike i kveld ville det være en liten sensasjon. Men Goran Pandev vet at alt er mulig i fotballen. I over tjue år har han vist oss at drømmer kan bli virkelighet.

Den 18 år gamle gutten som forlot Nord-Makedonia for å prøve lykken i Italia har blitt voksen og vel så det. En lang og innholdsrik fotballkarriere skal nå krones med EM. Når han løper ut på matta i kveld vet han at han har en hel nasjon i ryggen. Uansett hva som skjer kommer han til å ha heltestatus livet ut hjemme i Nord-Makedonia. Og kanskje kan Goran Pandev trekke et lite mirakel opp av hatten i kampen han har drømt om å få spille i tjue lange år.

Ti tenåringer som kan ta EM med storm

8.6.2021 - av Mina Finstad

EM nærmer seg med stormskritt, og i takt med mesterskapsstemningen stiger også forventningene i alle de 24 nasjonene som er så heldige å få være med når kongene av Europa skal kåres. Men det er ikke bare de etablerte stjernene supporterne setter sin lit til. Som vanlig er det minst like spennende å se hvem som kan bli den neste generasjonens store helter.

Her er ti tenåringer jeg gleder meg voldsomt til å se i aksjon denne sommeren:

Jurriën Timber

Nasjon: Nederland
Klubb: Ajax
Født: 17. juni 2001.

Eldstemann på lista fyller 20 år samme dag som Nederland spiller sin andre kamp i årets EM, men han kan fint rekke å spille sin første EM-kamp før han forlater tenårene. Midtstopperen har fått sitt gjennombrudd for Ajax denne sesongen. Han fikk sin landslagsdebut mot Skottland 2. juni, og var et av lyspunktene i en ellers litt rufsete forestilling fra de oransje. Timber er intelligent, god med ballen i beina og veldig sterk i det oppbyggende spillet. Et klassisk Ajax-produkt, med andre ord.

Bukayo Saka

Saka feirer scoring mot Østerrike. (Foto: Scanpix)

Nasjon: England
Klubb: Arsenal
Født: 5. september 2001

Bukayo Saka har de to siste sesongene vist at han har alt som skal til for å bli Arsenals nye superstjerne. Konkurransen på det engelske landslaget er knallhard, men Saka har ekstremferdigheter og x-faktor som gjør at han kan bli en viktig joker for Southgate. I tillegg har Saka vist at han er veldig anvendelig og kan bekle en rekke ulike posisjoner. Uansett om han blir plassert på venstreback, midtbanen eller på en av kantene løser 19-åringen oppgavene med bravur.

Ryan Gravenberch

Gravenberch feirer sitt første landslagsmål. (Foto: Scanpix)

Nasjon: Nederland
Klubb: Ajax
Født: 16. mai 2002

Talentfabrikken Ajax jobber virkelig for full maskin om dagen. Selv om Frenkie de Jong og Donny van de Beek er borte, er det ingen grunn til å deppe i Amsterdam. Ryan Gravenberch ble tidenes yngste Ajax-spiller i Eredivisie da han debuterte som 16-åring og slo da den gamle rekorden til selveste Clarence Seedorf. 19-åringen er allerede en nøkkelspiller for Ajax og har både fysikken, fotballhodet, pasningsfoten og teknikken til å kunne bli en midtbanespiller i verdensklasse. Jeg håper han får sjansen til å vise seg fram for Nederland allerede dette mesterskapet.

Jérémy Doku

Doku scorte sitt første landslagsmål for Belgia allerede som 18-åring. (Foto: Scanpix)

Nasjon: Belgia
Klubb: Rennes
Født: 27. mai 2002

Belgias gylne generasjon har blitt voksen, men heldigvis gror det godt i de yngre rekkene. Selv om Doku bare er 19 år gammel, har det gått gjetord om ham lenge. Han debuterte for Anderlecht allerede som 16-åring og fikk sin første A-lagskamp for Belgia i en alder av 18. Den unge vingen er lynrask og elsker å drible, noe som kan gjøre ham til en virkelig attraksjon på fotballbanen. Veien til startelleveren i et stjernespekket Belgia er lang, men han kan fort bli et viktig våpen som innbytter hvis Martínez trenger noen med friske og raske bein som kan danse karusell med motstandernes forsvarsspillere.

Nuno Mendes

Nasjon: Portugal
Klubb: Sporting
Født: 19. juni 2002

Portugal har et av de aller sterkeste lagene i sommerens mesterskap, men likevel har 18 år gamle Nuno Mendes en fair sjanse til å få spilletid for de regjerende mestrene. Det sier i grunn alt om hvor god Sportings venstreback er. Han har vært fast inventar i startoppstillingen til de portugisiske mesterne denne sesongen og ryktes allerede til en rekke storklubber, deriblant Manchester City og Manchester United. Selv om det bare er et år siden han debuterte for A-laget til Sporting, forventer mange at han forsvinner til en større liga allerede denne sommeren.

Adam Hložek

Hložek mot Lille i Europa League. (Foto: Scanpix)

Nasjon: Tsjekkia
Klubb: Sparta Praha
Født: 25. juli 2002

Hvis du spør tsjekkerne hvem som er deres neste store stjerne, er det ingen tvil om hvem som er nummer én på talentlista. Adam Hložek byr på lekre tekniske detaljer, susende langskudd og mål i bøtter og spann. Selv om han ennå ikke har fylt 19 år, har han allerede solid erfaring med seniorfotball. Den unge målmaskinen er akkurat ferdig med sin tredje sesong som A-lagsspiller og har alt rukket å spille drøyt 80 kamper for Sparta Praha. Denne sesongen ble han delt toppscorer i den tsjekkiske ligaen, til tross for at han var ute med skade fra oktober til mars. 15 mål og sju målgivende på nitten kamper er rett og slett enormt imponerende.

Pedri

Nasjon: Spania
Klubb: Barcelona
Født: 25. november 2002

I en ellers frustrerende periode har Pedri vært et av de største lyspunktene for Barcelona denne sesongen. Han var allerede sett på som et stort talent da han dro fra Las Palmas til Camp Nou, men de færreste hadde trodd at han skulle gli rett inn på midtbanen til en av verdens største klubber som om det var den mest naturlige ting i verden. Han har de fleste egenskapene man forventer seg av en spansk midtbanespiller og har allerede vist at han har et skyhøyt toppnivå. Det spanske landslaget er midt i en overgangsperiode, og Pedri har alle forutsetningene for å kunne bli den neste store spanske midtbanespilleren.

Jamal Musiala

Musiala byttes inn for Havertz og får sin landslagsdebut en måned etter 18-årsdagen. (Foto: Scanpix)

Nasjon: Tyskland
Klubb: Bayern Munchen
Født: 26. februar 2003

Jamal Musiala flyttet til England da han var sju år gammel og har aldersbestemte landskamper for England både for U15, U16, U17 og U21. Likevel valgte han til slutt å representere fødelandet Tyskland. Det er nok tyskerne veldig glade for. Unggutten har fått sitt gjennombrudd for selveste Bayern Munchen denne sesongen og ble deres yngste spiller noensinne i Bundesligaen da han debuterte som 17-åring. I løpet av sesongen rakk han også å bli Bayern Munchens yngste målscorer i Bundesligaen og Tysklands yngste målscorer i Champions League.

Jude Bellingham

Nasjon: England
Klubb: Borussia Dortmund
Født: 29. juni 2003

Det er ikke akkurat mangel på unge lovende spillere i en engelske troppen denne sommeren. Bellingham er yngstemann i gjengen, men er likevel mer enn god nok til å kjempe om en plass i startelleveren til Gareth Southgate. Bellinghams første sesong i Borussia Dortmund har vært meget imponerende. 17-åringen taklet overgangen fra Championship til Bundesliga og Champions League på strålende vis og ble stemt fram som sesongens nykommer av de andre spillerne i Bundesligaen. Han fyller 18 år midtveis i EM og kan slå Rashford rekord som Englands yngste spiller i EM.

Kacper Kozłowski

Nasjon: Polen
Klubb: Pogoń Szczecin
Født: 16. oktober 2003

EMs yngstemann må selvsagt med på lista. Han er kanskje det minst kjente navnet på denne lista, men Polens 17 år gamle midtbanespiller har allerede fått kallenavnet “den polske Paul Pogba”. Unggutten debuterte i den polske ligaen allerede som 15-åring og fikk debuten på det polske a-landslaget nå i mars. Han har allerede vært linket til storklubber i England, Tyskland og Italia og beskrives som et talent i særklasse. Det gjenstår å se om storspill i den polske ligaen er nok til å få sjansen i EM, men hvis han får spilletid blir Kozłowski EMs aller yngste spiller noensinne.

For Diego

29.11.2020 - av Mina Finstad

“Kjenn stanken. Selv hundene flykter.
Her kommer napolitanerne.
Kolerabefengte jordskjelvsofre.
Dere har aldri vasket dere med såpe.”

Slik begynner en av sangene Napoli-supporterne ofte har fått høre fra motstanderne. Skal man forstå hva Diego Armando Maradona betød for Napoli, må man også forstå de dype skillene mellom Nord-Italia og Sør-Italia. Man må forstå hvordan napolitanerne i årevis har blitt stigmatisert, marginalisert og sett ned på.

Fordommene mot Sør-Italia generelt, og Napoli spesielt, står sterkt i Italia. Forbindelser til mafiaen, høy arbeidsledighet og fattigdom har gjort at mange ser på Napoli som en skamplett på Italias gode navn og rykte. I årevis ble turister advart mot å reise til Napoli og sør-italienere har blitt sett på som late, småkriminelle, ukultiverte bønder.

Skillet mellom det rike, elegante, industrialiserte nord og det fattige, kaotiske og rebelske sør har eksistert helt siden Italia ble samlet til ett rike i 1861. Torino ble hovedstaden, og maktsenteret i det nye kongedømmet lå i nord. Det var Nord-Italia som la premissene for det nye Italia. I hele det moderne Italias historie har Napoli og Sør-Italia vært den skitne og rampete lillebroren.

Maradona brøt de nord-italienske klubbenes hegemoni i Serie A. (Foto: Scanpix)

Dette har også vært tydelig ute på fotballbanen. Når man går gjennom listen over seriemestere i Italia troner Juventus øverst med 36 seriegull. På delt andreplass følger de to Milano-klubbene med 18 titler hver. Til sammenligning har hele Sør-Italia totalt tre seriegull. Det første kom da Cagliari vant serien i 1970. De to siste kom da verdens beste fotballspiller blendet Napoli med sitt gudbenådede talent.

Sesongen før Maradona kom til Napoli hadde klubben endt helt nede på 12. plass, kun ett poeng over nedrykksstreken. Serie A var riktignok hjemmet til flere av verdens aller største stjerner, men sportslig sett ga det egentlig ingen mening at verdens beste og dyreste fotballspiller skulle velge Napoli. Men på et menneskelig plan ga det kanskje mer mening. Etter å ha blitt presentert som Napoli-spiller foran et fullsatt, sydende og kokende San Paolo sa Maradona at han ønsket å bli et idol for Napolis fattige barn, fordi de var som ham selv da han bodde i Buenos Aires.

Maradona var så uendelig mye mer enn en fotballhelt for Napoli og napolitanerne. Han var fattiggutten som viste fingeren til de rike overklasseklubbene i nord. Han var mannen som brakte heder og ære til Italias stygge andunge, han som vant på vegne av de utskjelte, stigmatiserte og latterliggjorte. Med Maradona fikk napolitanerne en helt ny stolthet.

Maradona elsket rollen som de marginalisertes rebell, og Napoli slukte ham med hud og hår. Den lille argentineren var den perfekte helten for et folk og en by som slet med fattigdom, arbeidsledighet og organisert kriminalitet. Han ga dem håp og drømmer. Han viste at det var mulig å slå tilbake mot overmakten i nord.

Napoli minnes sin største helt og frelser. (Foto: Scanpix)

Da Diego Armando Maradona døde på onsdag strømmet napolitanerne ut i gatene. Ikke bare for å sørge, men også for å feire fotballspilleren som for alltid vil være en av de viktigste figurene i byens historie.

Da Napoli slo kroatiske Rijeka i Europa League på torsdag hadde det samlet seg en stor folkemengde utenfor San Paolo som ville hylle sitt evige idol. Napoli har allerede varslet at de ønsker å oppkalle San Paolo etter Maradona. I gatene i Napoli finner du tusenvis av små og store markeringer for den lille store magikeren som gjorde at napolitanerne kunne gå med hodet litt høyere hevet.

I kveld skal det spilles storkamp på stadionet som ble Diego Armando Maradonas fremste lekestue. Et høytflyvende Roma kommer på besøk til San Paolo i Napolis første seriekamp etter legendens død. Det kommer til å bli en veldig spesiell aften, særlig for Lorenzo Insigne.

Napolis kaptein er født i Napoli og har vokst opp med arven etter Diego. I sin hyllest til Maradona snakker Insigne på vegne av en hel by:

“Fra den første dagen du ankom vårt elskede Napoli ble du en napolitansk doc (Denominazione di origine controllata, red anm.).

Du ga alt for ditt folk, du forsvarte denne jorda, du elsket det.
Du ga oss glede, smil, trofeer, kjærlighet.

Jeg vokste opp med å høre familiens historier om dine bragder, med å se gjennom endeløse kamper. Du var den største spilleren i historien, du var vår Diego. (…)

Som supporter, som napolitaner, som fotballspiller: Takk for alt D10S. Vi vil alltid elske deg.”

Se Napoli - Roma fra 20.40 på TV 2 Sport 2 og TV 2 Sumo

Utfordrernes sesong?

6.11.2020 - av Mina Finstad

I kveld kan Southampton ta over tabelltoppen i Premier League. Hasenhüttls gutter har fortsatt den gode trenden fra i sommer og har plukka 13 poeng på de sju første kampene. Det er nesten dobbelt så mye som de hadde etter sju runder forrige sesong. Selv om de må klare seg uten Danny Ings en stund, er det gode grunner til optimisme på St Mary’s.

Hvis Southampton vinner mot Newcastle i kveld vil de for første gang i min levetid toppe tabellen i Englands øverste divisjon. Sist gang det skjedde var nemlig i september 1988. Uansett om ledelsen skulle bli kortvarig er dette nok et eksempel på at vi er inne i en sesong som er helt utenom det vanlige. Flere av de store kanonene sliter og vi vært vitne til en rekke spinnville resultater. Tabellen er langt jevnere enn den pleier å være på dette stadiet i sesongen.

Etter åtte runder forrige sesong ledet Liverpool allerede serien med åtte poeng. I år kan vi ende opp med hele fem ulike serieledere i løpet av runde åtte. Southampton kan ta ledelsen i kveld. Everton kan klatre til topps lørdag formiddag hvis de slår Manchester United. I så fall overnatter de på tabelltoppen, før Tottenham kan gå forbi dem hvis de slår West Bromwich søndag formiddag. Så er det Leicesters tur til å prøve erobre tabelltoppen når de møter Wolverhampton klokka fire, før Liverpool kan ta tilbake førsteplassen hvis det slår Manchester City på søndagskvelden. I tillegg kan Wolverhampton også blande seg inn, hvis de slår Leicester og de andre kampene går deres vei.

Everton er et av lagene som har bitt godt fra seg i sesongåpningen. (Foto; Scanpix)

Det er verdt å nevne at i de tre siste sesongene har det laget som ledet etter åtte runder vunnet Premier League. Selv om sesongen ennå er ung, tyder mye på at vi får en sesong som blir langt vanskeligere å spå denne gangen.

Før helgas kamper sparkes i gang er det kun seks poeng som skiller Liverpool på førsteplass og Crystal Palace helt nede på 13. plass. Serieleder Liverpool har allerede avgitt fem poeng, noe som er mer enn de gjorde på de 27 første rundene forrige sesong. De har scoret nesten like mye som de gjorde på de sju første kampene forrige sesong, men de har sluppet inn fem ganger så mange mål som på samme tidspunkt i fjor.

Tapet av van Dijk er åpenbart et hardt slag for Liverpool, men det er verdt å huske på at han spilte 90 minutter da Aston Villa knuste dem 7-2. Selv før Liverpools forsvarssjef ble skadet hadde de kun holdt nullen i en av de fire første seriekampene.

Selv om de regjerende mestrene fortsatt er et av Europas aller aller beste fotballag, ser de ikke ut som den uovervinnelige seiersmaskinen de var forrige sesong. Men selv om Klopps menn viser svakhetstegn, er det ingenting sammenlignet med rivalene fra Manchester.

Både Pep Guardiola og Ole Gunnar Solskjær har riktignok én kamp mindre spilt, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at begge Manchester-lagene har skuffet så langt. Elleve poeng på seks kamper er ikke den poengfangsten de lyseblå har blitt vant til de siste årene. Det som er enda rarere er at Peps tidligere så velsmurte offensive maskineri plutselig hoster og harker som en gammel jordebil. Med kun ni mål så langt står de med færre scoringer enn blant annet Aston Villa, Newcastle og Brighton.

Liverpool lekker tidvis som en sil bakover, mens Manchester City sliter foran mål. Vi lever virkelig i et slags bakvendtland.

Kun ett poeng mot Leeds var nok ikke det Pep forventet seg (Foto: Scanpix)

I den røde delen av Manchester er ståa enda verre. Sju poeng på seks kamper gjør at Manchester United befinner seg helt nede på 15. plass på tabellen. Selv om vi regner inn tre poeng på hengekampen mot Burnley klatrer de ikke høyere enn maks tolvteplass. I skrivende stund er det kun Liverpool og Tottenham av de “seks store” som er inne blant topp fire.

Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke konklusjoner så tidlig i sesongen. Likevel sitter jeg med følelsen av at vi er inne i en sesong som kan by på en rekke overraskelser. Pandemi, tomme tribuner, tettere kampprogram og amputerte sesongforberedelser er alle ukjente elementer i likninga som kan gi uante resultater.

Da Leicester vant ligaen våren 2016 handlet det ikke bare om at Ranieri hadde satt sammen et herlig fotballag. Det handlet også om at storlagene sviktet og leverte langt under pari. Trenden de siste sesongene har vært at ett eller to lag stikker av fra resten. Avstanden mellom de største klubbene og utfordrerne har virket stadig større, både i England og i andre ligaer.

Den trenden kommer nok til å fortsette, men akkurat denne sesongen kan bli annerledes. Denne sesongen kan være den store muligheten for utfordrere som har ambisjoner om å blande seg inn i toppen. I en kaotisk og uforutsigbar verden kan noen gripe muligheten. Sjansen for å få en uventet seriemester eller en underdog inn blant topp fire virker større enn på lenge.

Ukrainas Rio de Janeiro

21.10.2020 - av Mina Finstad

Når Shakhtar Donetsk løper ut på Estadio Alfredo Di Stéfano onsdag kveld vil laget som vanlig bestå av minst en håndfull brasilianere. I snart to tiår har det ukrainske laget vært en liten brasiliansk koloni milevis unna Rio de Janeiro, Copacabana og Maracanã. Men hvordan i all verden endte egentlig en gruveby i Ukraina opp med å bli samba-fotballens høyborg i Øst-Europa?

Willian, Luiz Adriano, Fernandinho, Douglas Costa, Bernard og Fred. Dette er bare noen av brasilianerne som startet sitt europeiske fotballeventyr i den karakteristiske oransje og svarte Shakhtar-drakta. Siden Shakhtar signerte spissen Brandão sommeren 2002 har en jevn strøm brasilianske spillere funnet veien til Ukraina, mye takket være den Donetsk-fødte milliardæren Rinat Akhmetov og den rumenske trenerlegenden Mircea Lucescu. Sammen bygde de et ukrainsk storlag basert på øst-europeisk defensiv soliditet og offensiv brasiliansk samba.

Rinat Akhmetov tok over styringen i Shakhtar etter at den tidligere presidenten Akhat Bragin ble drept i et bombeangrep på gamle Shakhtar Stadion i 1995. Akhmetov hadde lenge jobbet tett sammen med Bragin, og var fast bestemt på å vippe Dinamo Kiev ned fra den ukrainske fotballtronen. På sikt ville han også bygge et lag som kunne hevde seg ute i Europa. Han pøste inn penger i klubben og investerte tungt i både spillere og infrastrukturen rundt laget. Likevel var det først da han fikk inn Mircea Lucescu i 2004 det virkelig ble fart på sakene.

I 2009 kom et av de aller største høydepunktene, nemlig seier i Europa Cupen. (Foto: Scanpix)

Lucescu hadde allerede trenererfaring fra Romania, Italia og Tyrkia da han kom til Donetsk. Planen var at han skulle bygge et lag som spilte underholdende og offensiv fotball. Akhmetov ville at Shakhtar skulle bli en attraksjon, et fyrverkeri av teknisk briljant angrepsfotball. Ukrainske spillere var ikke først og fremst kjent for teknisk finesse og offensiv kreativitet. Dermed ble løsningen å hente inn offensivt krutt fra Brasil. Lucescu snakket portugisisk, og hadde god erfaring med å jobbe med brasilianske spillere fra sine tidligere klubber. I løpet av det første året hans i Shakhtar kom spillere som Matuzalem, Elano, Fernandinho og Jádson inn dørene.

Etter hvert som den første gjengen hadde etablert seg i Donetsk ble det også enklere å lokke nye spillere over fra Brasil. Shakhtar hentet gjerne spillere som hadde vist seg frem for Brasils aldersbestemte landslag. Dette var spillere som allerede hadde en del erfaring med seniorfotball, men som fortsatt var forholdsvis rimelige. De drømte om å spille i Europa, og Shakhtar kunne tilby dem både gode penger, mye spilletid og et miljø som var skreddersydd for akkurat dem.

Det hjalp også at de kunne vise til at de hadde god erfaring med å få brasilianske fotballspillere til å føle seg hjemme, og at de ville ha flere landsmenn i klubben som kunne ta dem imot på en god måte.

Overgangen fra Brasil til Europa kan være vanskelig å håndtere for unge spillere, men Shakhtar har spesialisert seg på å skape et miljø som skal gjøre den overgangen lettere. Willian er en av dem som har fortalt hvor viktig det var at han ble møtt av blant annet Fernandinho, Luiz Adriano og Ilsinho da han kom til klubben. Det hjelper også at alle trenerne siden 2004 har snakket portugisisk.

Willian scoret sitt første mål på Stamford Bridge som Shakhtar-spiller (Foto: Scanpix)

Så kom krigen. Krigen i Ukraina skapte selvsagt store problemer også for Shakhtar Donetsk. Donbass Arena var et av Akhmetov store prestisjeprosjekter, men etter at krigen brøt ut har ikke Shakhtar kunnet spille kampene sine på den storslåtte hjemmebanen. De måtte forlate Donetsk og ble på mange måter en hjemløs klubb.

Mange av de brasilianske spillerne valgte å forlate klubben, og i flere år så det ut til at strømmen av spillere fra Brasil til Ukraina hadde stoppet helt opp. Nå ser vi imidlertid en ny generasjon brasilianske talenter i Shakhtar Donetsk.

Shakhtar Donetsk fremstår fortsatt som et ypperlig springbrett for unge, sultne talenter som vil prøve seg i Europa. De kan så godt som garantere Champions League-spill, noe som gir unge spillere både verdifull erfaring og Europas ypperste utstillingsvindu.

Denne sesongen finner vi 13 brasilianske spillere i troppen til Shakhtar Donetsk. Noen av dem har med tiden fått ukrainsk statsborgerskap. 32 år gamle Marlos og 33 år gamle Junior Moraes har begge blitt ukrainske landslagsspillere på sine eldre dager. Andre er helt i starten av sin karriere. Den 21 år gamle backen Dodô ble hentet vinteren 2018 og har allerede vist seg frem både i Champions League og Europa League. På midtbanen kan 20 år gamle Marcos Antônio bli den nye store stjernen. Lenger frem i banen er det kanskje først og fremst 2000-modellen Tetê det knyttes store forventninger til.

Hvor lenge det varer er vanskelig å spå. I kveld møter de blant annet Vinicius Jr og Rodrygo, to unge brasilianske spillere som ble hentet for gigantiske summer i veldig ung alder. Kampen om talentene blir stadig hardere, og det kan bli vanskelig for ukrainerne å henge med på den pengegaloppen. Men en så lenge kan Shakhtars brasilianske stjerner fortsatt skape problemer for Europas giganter.

Hit, men ikke lenger

8.10.2020 - av Mina Finstad

Det gikk ikke denne gangen heller. Etter 120 minutter i striregnet på Ullevaal stadion var drømmen knust. Det norske herrelandslagets ørkenvandring fortsetter. Mesterskapsforbannelsen henger fortsatt ved, selv om det norske landslaget i utgangspunktet skulle være bedre enn på lenge. Trenger vi nye krefter for at Norges gylne generasjon skal kunne blomstre?

Først av alt må vi bare konstatere at Serbia var best i alt på Ullevaal torsdag kveld. De var best taktisk, hadde den beste kampplanen, leverte de beste individuelle prestasjonene og var det beste kollektivet. Med litt mindre flaks eller en litt dårligere Rune Almenning Jarstein kunne kampen ha vært så godt som over allerede etter 45 minutter. At vi i det hele tatt klarte å karre oss til ekstraomganger var mer enn man kunne forvente basert på de faktiske prestasjonene ute på matta.

Vi ble slått av et langt bedre fotballag. Men vi gjorde også Serbias jobb langt enklere enn nødvendig. Det norske laget klarte aldri å spille på sine egne styrker, og var aldri i nærheten av å utnytte de svakhetene det serbiske laget tross alt har. Allerede det første kvarteret så det ut som om kampplanen var totalt feilslått, og det ble dessverre ikke bedre utover i kampen. De to spissene våre fikk ekstremt vanskelige arbeidsforhold, og Erling Braut Haaland sa selv etter kampslutt at han følte han ikke var en del av kampen.

Venstresiden fungerte ikke, og Lagerbäcks smale 4-4-2 ble altfor enkel å spille rundt for serberne. Akkurat som mot Østerrike var mangelen på rene kantspillere helt tydelig. Ideen om å bruke sentrale midtbanespillere på kanten bør nå være død og begravet en gang for alle. Da det gjaldt som mest klarte det norske landslaget dessverre å gjøre kvalitetsforskjellen mellom Norge og Serbia langt større enn den burde ha vært.

Stefan Johansen ble brukt på venstrekanten, uten at det var noen suksess. (Foto: Scanpix)

Laguttaket til kveldens kamp var konservativt og kom på ingen måte som noen overraskelse. På den ene siden virker det nesten parodisk at Lagerbäck fortsetter å insistere på å bruke spillere som knapt spiller klubbfotball fremfor spillere som er i langt bedre form. På den annen side har Lagerbäck vist med all mulig tydelighet at dette er måten han leder dette laget på. Han har valgt seg sine spillere og sin formasjon, og er dønn lojal til det systemet og de spillerne han stoler mest på. Han har heller aldri lagt skjul på hvem han er eller hva slags fotball han sverger til. Det er en helt ærlig sak. Men det er også en av grunnene til at han sannsynligvis ikke er mannen som kan ta dette laget til et internasjonalt mesterskap.

Ære være Lagerbäck for den jobben han har gjort siden han ble norsk landslagstrener. Han klarte å bygge et mer robust landslag, med mer stabilitet og mer defensiv trygghet. Men det spillermaterialet som har vokst frem i løpet av hans tid ved roret passer ikke inn i det systemet han insisterer på å bruke. Flere av hans mest trofaste soldater har lenge slitt med lite spilletid på sine klubblag, mens yngre krefter banker på døra uten å slippe til. Lagerbäcks kart passer rett og slett ikke lenger med terrenget.

Jeg tror det er på tide å innse at Lars Lagerbäcks fotball ikke er den fotballen som kan lede den nye generasjonen norske spillere til et mesterskap.

For selv etter nok en bekmørk norsk landslagskveld finnes det nemlig lys i tunellen. Vi har en ung sentrallinje som alle sammen spiller på høyt nivå veldig tidlig i sine respektive karrierer. Forhåpentligvis kommer de bare til å bli bedre i årene som kommer.

Erling Braut Haaland bør kunne lede Norge til mesterskap. (Foto: Scanpix)

I Erling Braut Haaland har vi en spiss i verdensklasse. Han er ikke bare god “til å være norsk”. Han er et av Europas største talenter. I en alder av 20 år har han allerede etablert seg som det soleklare førstevalget for en av Tysklands største klubber. Braut Haaland er et generasjonstalent av de sjeldne, og rundt seg har han unge, sultne spillere som fortsatt er i utvikling.

Fem av spillerne som startet mot Serbia er i første halvdel av 20-årene. Mathias Normann, som var blant Norges aller beste spillere etter at han kom inn i pausa, har heller ikke fylt 25 år. Han bør nå ha spilt seg inn på midtbanen som Sander Berges makker. Vi trenger sårt forsterkninger defensivt, og forhåpentligvis kan 20 år gamle Leo Skiri Østigård snart få sjansen i midtforsvaret. Han leverte meget solid i St. Pauli forrige sesong. Jevngamle Jens Petter Hauge fikk debuten for AC Milan forrige helg, men må fortsatt vente på landslagsdebuten.

Vi har en generasjon unge spillere nå som har alle muligheter til å lykkes. Men da må vi ha en landslagsledelse som kan dyrke disse spillernes styrker. Vi må ha en landslagstrener som tør å satse på form fremfor fartstid og rutine.

Mange av våre nøkkelspillere har sine beste år foran seg. De kan og bør bli enda bedre i årene som kommer. Om vi klarer å forvalte denne gylne generasjonen bør det resultere i et mesterskap. Hvis ikke er det langt flere enn spillerne som har sviktet.

Perfekt timing?

29.9.2020 - av Mina Finstad

Fotballen er full av tilfeldigheter, men av og til ser det ut som alle brikkene plutselig bare faller på plass. Det var litt den følelsen jeg hadde da det begynte å gå rykter i Italia om at Milan var interessert i Jens Petter Hauge. Alt ligger nemlig til rette for at Hauge kan lykkes i Milano. Nå er det opp til ham selv å bevise at han faktisk er klar for å ta det steget.

Det er umulig å vite hva som hadde skjedd hvis Jens Petter Hauge faktisk hadde gått til Cercle Brugge i sommer. Likevel ser det ut til at avgjørelsen om å bli værende i Bodø har gitt full uttelling. Ikke et vondt ord om belgisk fotball og Cercle Brugge, men Serie A og AC Milan har en helt annen schwung over seg. I tillegg er dette sannsynligvis det perfekte tidspunktet for å gå til AC Milan.

Den gamle storheten har lenge ligget nede med brukket rygg. I flere år har klubben vært preget av voldsomme omveltninger og drama på eiersiden, hyppige trenerbytter, økonomisk trøbbel og skuffende sportslige prestasjoner. Nå ser det imidlertid ut som Rossoneri omsider har fått skuta på rett kjøl igjen. Jens Petter Hauge kommer nå til en klubb der alle pilene peker oppover.

Milan var et av Italias aller beste fotballag etter korona-pausen. Manager Stefano Pioli har etterhvert stablet på plass et slagkraftig lag som ikke har tapt en eneste fotballkamp siden mars. Den gode nyheten for Hauges del er at Pioli og Milan også har satt sammen et ungt lag der unge spillere får spilletid, tillit og ansvar. Milan har nå det yngste laget i Serie A, og mange av nøkkelspillerne i dette Milan-laget er i starten av 20-årene.

Etter at Zlatan Ibrahimović kom tilbake til klubben i januar har flere av de unge spillerne virkelig blomstret under hans vinger. Man kan mene mye om den sagnomsuste svensken, men det er ingen tvil om at han har hatt en enorm betydning for Milans utvikling det siste året. Han har brakt en helt ny mentalitet inn i garderoben, og flere av de unge spillerne i Milano har åpent fortalt hvor viktig Zlatan har vært som kravstor mentor og general. De spillerne som er villige til å lytte og lære, og som tåler en skyllebøtte i ny og ne, kan få enormt mye ut av å spille og trene med en av fotballens største vinnerskaller.

Zlatan stiller knallharde krav både til seg selv og andre (Foto: Scanpix)

Selv mener Hauge at han nå er klar for å teste seg på et nytt nivå. Spranget fra Eliteserien til Serie A er selvsagt enormt, men Hauge viste forrige uke at han har selvtilliten, motet og ferdighetene til å kunne lykkes på en langt større arena enn Aspmyra. Bodøs stolthet leverte en helt enorm kamp på San Siro og skapte tidvis voldsomt mye trøbbel for Milan. Hvis Hauge kan bygge videre på den prestasjonen, kan han selvsagt prestere også i Serie A. Det var en grunn til at Pioli trakk ham fram etter kampen og mente at Hauge er en spiller på «europeisk nivå».

Spilletid er alltid viktig, spesielt for unge spillere som er helt i startfasen av karrieren. Selv om Milan har vært et meget sterkt lag i sommer, er vingene den lagdelen det sannsynligvis er lettest å spille seg inn i. Dette gjelder spesielt på høyrevingen, der hverken Samu Castillejo eller Alexis Saelemaekers helt har klart å gjøre posisjonen til sin. Castillejo har vært svak i det siste og har vært en kilde til frustrasjon for mange Milan-supportere. 21 år gamle Saelemaekers var et relativt ubeskrevet blad da han kom til Milano i januar, men har likevel fått en god del spilletid. Den unge belgieren gjør stort sett en helt ok jobb når han får sjansen, uten å imponere voldsomt.

Hauges foretrukne posisjon er selvsagt på venstrevingen, men der er også konkurransen litt hardere. Ante Rebić har virkelig fått fart på Milan-karrieren etter at Zlatan kom inn i laget og var førstevalget på venstrevingen i sommer. Men kroaten har også vikariert som spiss i Zlatans fravær og brukes mye på høyrekanten på det kroatiske landslaget. Det er ikke umulig å se for seg at Rebić brukes mer på høyrevingen denne sesongen, samt som spiss når man vil la Zlatan hvile litt.

21 år gamle Rafael Leão er et annet alternativ på venstre flanke. Portugiseren er egentlig først og spiss, men kan også brukes på venstrevingen. Det var sannsynligvis Piolis plan denne sesongen. Leão har stort potensiale, men har fortsatt til gode å virkelig eksplodere i Milan-drakta. Hvis Leão og Hauge blir de to spillerne som skal konkurrere om venstrevingen, kan det bli en veldig spennende duell som kan pushe Hauge til å ta nye steg.

Rafael Leão blir sannsynligvis en av Hauges konkurrenter på venstrevingen. (Foto: Scanpix)

Hvis Hauge blir Milan-spiller denne uka, kan debuten i Milan-drakta komme fortere enn mange kanskje vil tro. Zlatan Ibrahimović er fortsatt ute fordi han testet positivt på korona før kampen mot Bodø/Glimt. Ante Rebić skadet armen mot Crotone på lørdag, og det er usikkert når han er tilbake. Rafael Leão er tilbake igjen etter å ha vært ute lenge på grunn av korona, men han er langt unna perfekt kampform. Jens Petter Hauge er midt i sesong og i strålende form. På torsdag skal Milan spille Europa League-kvalik mot Rio Ave, og på søndag er det hjemmekamp i ligaen mot nyopprykkede Spezia.

Spranget fra Bodø til Milano, fra Eliteserien til Serie A, fra Aspmyra til San Siro er selvsagt vanvittig stort. Men timingen kunne knapt vært bedre for Hauges del. Han kommer til en gammel storklubb som etter mange tunge år nå omsider ser lyset i enden av tunnelen. Han kommer til en klubb som har en uttalt strategi om å satse på unge talenter, og som har vist det siste året at de faktisk er villig til å gi unge spillere både ansvar og tillit.

Kun to andre nordmenn har spilt for Milans herrelag. Per Bredesen ble den første og hittil eneste nordmannen som har vunnet Scudettoen da han vant seriegull med Milan i 1957. Steinar Nilsen gikk rett fra Tromsø til Milan i 1997 og rakk å score et nydelig mål mot Inter før han dro videre til Napoli. Nå kan Jens Petter Hauge ta over stafettpinnen, og timingen for overgangen kunne knapt vært mer perfekt. Jeg gleder meg vanvittig mye til å se hva fenomenet fra Bodø kan utrette i Italia.

En maktdemonstrasjon

28.9.2020 - av Mina Finstad

I en sesong der alt er annerledes, er det fortsatt én ting som er som normalt. Uavhengig av pandemi, kort sesongoppkjøring, tomme tribuner og komprimert kampprogram er det én ting som er ved det gamle. Liverpool er fortsatt Englands klart beste fotballag. Basert på det vi har sett denne helga kan det se ut som gapet ned til konkurrentene har blitt større, ikke mindre.

Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke konklusjoner etter tre serierunder. Enkelte lag har faktisk bare spilt to kamper. Likevel viser den Premier League-runden vi nettopp har lagt bak oss hvor stor avstanden er mellom Liverpool og rivalene.

Gjennom helgen har Klopp selvsagt fått med seg at flere av konkurrentene har snublet. Manchester United klarte til slutt å karre til seg tre poeng på overtid mot Brighton, men Chelsea spilte uavgjort mot nyopprykkede West Bromwich. Tottenham avga poeng mot Newcastle etter en ekstremt kontroversiell “hands”. Og Manchester City, laget som skulle være deres tøffeste rival denne sesongen, gikk på en kjempesmell av de sjeldne hjemme mot Leicester.

Selvsagt har dette vært brukt som motivasjon inn mot mandagens storkamp mot Arsenal. Selv om sesongen fortsatt er ung er ethvert overtak, både poengmessig og mentalt, ekstremt kjærkomment. Alle de andre tradisjonelle storlagene har allerede avgitt poeng. Blant lagene som havnet på topp seks forrige sesong er det nå kun Liverpool og Leicester som står med full pott. Med tre poeng mot både Chelsea og Arsenal har Liverpool allerede vist de andre lagene hvor lista ligger. De regjerende mestrene har ingen intensjoner om å hvile på laurbærene.

Robertson rotet det voldsomt til tidlig i kampen, men slo knallhardt tilbake. (Foto: Scanpix)

Noen har lurt på hvordan Liverpool kom til å se ut denne sesongen, etter at den etterlengtede serietittelen endelig var i boks. Noen spekulerte i om de kanskje kom til å slippe seg litt nedpå. At motivasjonen og sulten på å vinne kanskje ikke var like stor etter å ha vunnet både Champions League og Premier League med den samme stammen av spillere. I så måte var kampen mot Arsenal et godt svar på tiltale fra Liverpools stjerner.

Arsenal hadde absolutt sine muligheter, men Liverpool så aldri ut til å miste kontrollen over kampen. Andy Robertson dreit seg loddrett ut da han sleivet ballen til Lacazette slik at franskmannen kunne sende Artetas menn i ledelsen. Med litt bedre treffsikkerhet og litt bedre førstetouch kunne Arsenal fort ha scoret flere mål. Likevel tvilte jeg egentlig aldri på at de tre poengene kom til å bli igjen på Anfield. I perioder av kampen reduserte de Arsenal til statister. Kampene ble spilt på Liverpools premisser nesten hele veien.

Liverpool er ikke det eneste laget i England som har evnen til å kunne ta tak i en kamp og dominere den totalt. Men de er det laget i Premier League som fremstår med klart best kontroll på alt de foretar seg. Det er nesten umulig å se for seg at Liverpool skulle miste kontrollen på den måten Manchester City gjorde mot Leicester på Etihad på søndag. De er rett og slett for solide og veldrilla til det.

Liverpools offensive arsenal er fryktinngytende. (Foto: Scanpix)

Basert på de første kampene syns jeg vi ser konturene av et Liverpool som ikke er like solide defensivt som i fjor, men som fremdeles har evnen til å mane fram seiere koste hva det koste vil. De skaper sjanser i et så høyt tempo at de kommer til å score flere mål enn de slipper inn i de aller, aller fleste kampene også denne sesongen. Det kollektive offensive spillet er nesten umulig å forsvare seg mot. Det er så mange smarte bevegelser, så høyt tempo, så mange strenger å spille på og så mange ulike spillere som kan slå den avgjørende stikkeren eller dukke opp på riktig sted til riktig tid.

Jeg sier ikke at Liverpool kommer til å cruise inn til seriegull også denne sesongen. I utgangspunktet trodde jeg at det skulle bli langt jevnere enn forrige sesong. Mye kan fortsatt skje, og sannsynligvis gjør den globale pandemien at dette kommer til å bli en vanvittig uforutsigbar sesong på alle måter. Men komfortable seire mot Chelsea og Arsenal har gitt Liverpool en fantastisk start.

Og mens konkurrentene snubler, fortsetter Klopps gutter å levere fotball av ypperste klasse. Akkurat nå ser de ut som en klubb som knapt kan gjøre feil, verken ute på banen eller på overgangsmarkedet. Mandag kveld viste nykommer Diogo Jota at han ikke har kommet til Anfield bare for å være hjelperytter. Thiago var ikke med mot Arsenal, men ville vært en forsterkninger for nesten alle lag i verden. At han velger Liverpool sier mye om den posisjonen de røde nå har i Europas fotballhierarki.

Det store spørsmålet før sesongstart var om noen kunne klare å tette gapet til Liverpool. Foreløpig er svaret nei.

Ungguttene som kan knuse Bodø/Glimts drømmer

24.9.2020 - av Mina Finstad

Torsdag kveld løper Bodø/Glimt ut på et av Europas mest sagnomsuste stadioner. AC Milan har vært langt unna fordums storhet det siste tiåret, men det kan nå se ut som om den gamle giganten er på rett kjøl igjen. Selv om dagens Milan-lag er mange hakk under de årgangene som dominerte i Europa, har Bodø/Glimt en enorm oppgave foran seg.

Milan har vært det store formlaget i Italia etter at fotballen kom i gang igjen i sommer. Med Zlatan Ibrahimović i spissen har de fått fornyet selvtillit, og de står nå med 15 strake kamper uten tap. I serieåpningen mot Bologna på mandag var Zlatan nok en gang kampens store spiller. Han scoret begge målene og viste ingen tegn til å nærme seg pensjonsalder. Med litt bedre uttelling kunne han lett ha hatt hat trick.

Men selv om den snart 39 år gamle svensken har blitt en bærebjelke i dette Milanlaget, er det ikke bare Zlatan som kan skape trøbbel for fotball-Norges nye kjæledegger. Gamlefar er den soleklart største stjernen, men bak seg har han en gjeng sultne unge spillere som skal prøve å føre Milan tilbake til toppen.

Her er fem unggutter som kan knuse Bodø/Glimts drømmer om Europa League:

Theo Hernández

Den 22 år gamle venstrebacken ble hentet fra Real Madrid i fjor sommer og ble en umiddelbar suksess i Milano. Franskmannen var en av Milans klart beste spillere forrige sesong, og han var også blant de aller beste backene i Serie A i debutsesongen. Theo Hernández er enormt offensiv og stuper i angrep ved enhver anledning. Serieåpningen mot Bologna tyder på at han har tenkt til å fortsette der han slappe forrige sesong. Mot Bologna var han en konstant trussel offensivt, og han fikk med seg sesongens første målpoeng da han serverte Zlatan på 1-0-scoringen. Theo Hernández har fart, fysikk og er veldig god en mot en. Når han først setter i gang kan han være nærmest umulig å stoppe, og Bodø/Glimt kommer til å ha sin fulle hyre med å prøve å håndtere denne virvelvinden av en venstreback.

Gianluigi Donnarumma

Donnarumma styrer forsvarsrekka med stor autoritet (Foto: Scanpix)

Helt siden han debuterte i Serie A som 16-åring har “Gigio” vært Milans førstekeeper. Selv om han fortsatt bare er 21 år gammel, har Donnarumma allerede rukket å bikke 200 offisielle kamper for Milan. Det er helt sensasjonelle tall for en keeper i den alderen. Donnarumma har etterhvert utviklet seg til en meget stødig keeper. Nå som midtstopper Romagnoli er ute med skade vikarierer Donnarumma som kaptein, og han er en enormt viktig spiller for dette laget. Mannen som lenge har vært utpekt som Buffons arvtaker i Italia er en veldig god skuddstopper og har imponerende rekkevidde og reaksjonsevne. Han har fortsatt en del å gå på med ballen i beina og kan tidvis spille med litt høy risiko, men stort sett er den italienske landslagskeeperen veldig solid.

Ismaël Bennacer

Bennacer har blitt en ny favoritt på San Siro (Foto: Scanpix)

Milan har lenge slitt med å få på plass en fungerende midtbane, men nå ser det ut til at de har funnet løsningen. Etter at Milan la om til en 4-2-3-1-formasjon har Ismaël Bennacer og Franck Kessie blitt en stadig bedre midtbaneduo. 22 år gamle Bennacer fikk sitt store gjennombrudd med Empoli i 2018/19-sesongen, før han vant Afrikamesterskapet med Algerie sommeren 2019 og ble kåret til turneringens beste spiller. Milan skal visstnok nylig ha sagt nei til et bud fra PSG på 40 millioner euro, og det er det gode grunner til. Bennacer har virkelig blomstret i tospann med Kessie og er i ferd med å utvikle seg til en komplett midtbanespiller. Han sier selv at han bruker Marco Verratti og Thiago Alcântara som inspirasjon for å utvikle spillet sitt og ser ut til å trives stadig bedre som regista. Sammen med Kessie styrte han midtbanen med et jerngrep i sommer, og duoen var helt avgjørende for at Milan til slutt sikret seg 6. plass og Europa League-kvalik.

Franck Kessie:

Den 23 år gamle ivorianeren kom til Milan fra Atalanta sommeren 2017, men har variert en god del i prestasjonene i sine tre første sesonger i klubben. Nå ser det imidlertid ut som at han endelig har funnet en rolle som passer ham perfekt, og han var en av Milans nøkkelspillere i sommer. Etter at Kessie fikk en dypere rolle på midten i tospann med Bennacer har han sett ut som en helt ny spiller. Kessie har en fysikk og en arbeidskapasitet som gjør han til en formidabel motstander for fotballspillere med langt mer internasjonal erfaring enn Bodø/Glimts gutter. I tillegg leser han spillet godt, har en veldig fin pasningsfot og bidrar gjerne fremover i banen når han får sjansen. Han er flink til å bryte opp motstandernes spill og spiller ofte en viktig rolle i overgangsfasen når Milan vinner ball og kan kontre.

Brahim Díaz

Mens de fire andre allerede har etablert seg som nøkkelspillere i Milan har Brahim Díaz fortsatt til gode å få sjansen fra start i en tellende kamp. Likevel tror jeg at nykommeren fort kan spille en avgjørende rolle i akkurat denne kampen. Brahim Díaz kom inn som innbytter mot Bologna og imponerte stort. 21-åringer har gått gradene i akademiet til Manchester City, men ble hentet til Real Madrid for 17 millioner euro i januar 2019. Han er fortsatt Real Madrids eiendom, men skal tilbringe sesongen på lån i Milano. Han kan finne på å skape voldsomt mye trøbbel for Bodø/Glimt hvis han får sjansen torsdag kveld. Spanjolen har utsøkt teknikk og i Serie A-debuten på mandag så det tidvis ut som han hadde limt ballen fast til føttene. Han har evnen til å trekke på seg motspillere slik at han skaper rom for lagkameratene, for å så slippe ballen videre akkurat i riktig øyeblikk. Unggutten bør være topp motivert for å imponere sin nye arbeidsgiver, og det kan fort bli tøft å håndtere for Bodø/Glimt.

Bodø/Glimt imponerer og begeistrer her hjemme i Norge. Nå skal de få bryne seg på spillere på et helt annet nivå enn det de er vant til. Jeg gleder meg veldig til å se hva Bodøs stolthet kan utrette mot Milans fremadstormende unggutter.