Patetisk

Han la seg ikke akkurat langflat, Alex Rodriguez, da han i går kveld satt på pressekonferansen for å fortelle sin historie om dopingbruk. Den umåtelig populære A-Rod – den største stjernen i baseballens univers – skulle legge alle kortene på bordet. I stedet serverte han en patetisk bortforklaring der han skyldte på ungdommelig naivitet og dumskap. Han presterte å si at han ikke visste at det han gjorde var ulovlig for så senere i uttalelsen å motsi seg selv fullstendig ved å innrømme at han skjønte han måtte slutte med steroider når Major League innførte dopingtester.

“Jeg var ung og dum”, prøvde A-Rod seg. Ung og dum??? Dersom det stemmer at han kun dopet seg i årene fra 2001 til 2003, var han 25-28 år. Han hadde allerede vært proffspiller i seks år og tjent hundrevis av millioner med kroner. “Jeg var naiv”. Var? Du er naiv nå, min gode mann. Du er grenseløst naiv dersom du tror at du kan lure verden ved å si “jeg visste ikke at jeg gjorde noe feil” og “jeg vet ikke om det hadde noen effekt”. Han hadde muligheten til å innrømme alt, si at “jeg jukset for å bli en bedre spiller”. I stedet fortsatte han bare å lyve. Det er skamløst, og amerikanske journalister har heldigvis ikke kjøpt den ynkelige unnskyldningen/bortforklaringen.

Testresultatene – som skulle hemmeligholdes og aldri komme ut – viste spor av Primobolan og testosteron. Rodriguez hevder han ikke visste hva han tok, kun at det ble kalt for “Boli”, og avslører at det var en ukjent fetter som skaffet ham det i Den Dominikanske republikk, og som injiserte dosene.

Fortell ikke meg at han brukte dette i tre år uten å vite hva det var, at han fortsatte å bruke det selv om “det antagelig ikke hadde noen effekt”. Og spar meg også for hele historien om denne fetteren som ingen vet hvem er. (A-Rod høres ut som meg da jeg var seks år og kom med skrønete forklaringer til foreldrene mine om hvor det hadde blitt av all sjokoladen som lå i skapet…)

Alex Rodriguez er ferdig. Selv om han aldri kommer til å bli straffet eller utestengt. Navnet hans er svertet så til de grader, alle prestasjonene hans, både tidligere og kommende, vil ha et stort spørsmålstegn ved siden av seg. En av historiens beste baseballspillere har jukset. Ferdig med det.

Skjønt helt sikker kan man aldri være. For han driver idretten sin i et land der man mer enn noe ønsker å tro det beste om sine helter. Der man tenker at “har man sonet sin straff, skal du få en ny sjanse”. En fin tanke, men bare dersom straffen står i forhold til forbrytelsen. I NFL blir man utestengt i fire kamper dersom en blir tatt for bruk av steroider. Doper du deg hele sesongoppkjøringen med veksthormoner og anabole steroider og blir tatt, får du fire kamper på sidelinjen og så er alt glemt. Akkurat som om effekten av månedsvis med dopingbruk blir borte på noen uker…

Men som jeg tidligere har skrevet, problemstillingen er litt annerledes i de “amerikanske” idrettene, der man kun konkurrerer internt i landet, i sine egne ligaer. San Francisco 49ers spiller aldri internasjonale kamper mot europeiske lag, så det er på en måte ikke like prekært om de skulle bruke doping. Det er på en måte likt for alle. Det blir verre når man konkurrerer internasjonalt. Som i feks sykkel.

Vi trenger jo ikke se lengre enn til det pågående Tour of California for å skjønne mentaliteten. Min gode kollega Christian Paasche lagde denne reportasjen fra vestkysten tidligere denne uken:

1284

Når Paasche prater med mannen i gata der borte opplever han hvor ivrige de er til å tilgi juksemakerne. Når Floyd Landis og Tyler Hamilton sier at testene som felte dem var uriktige, tror folket heller på utøverne enn på dopingjegerne som har avslørt dem. Man går sågar så langt som å kritisere dopingtestene for å være upålitelige…

Jeg er selv født i USA, er umåtelig glad i landet og folket. Men akkurat på dette punktet er det nesten så jeg blir litt sjokkert. Mange virker nesten desperate etter å feie ubehagelige problemer under teppet slik at de kan glede seg over imponerende idrettsprestasjoner, show, rekorder og resultater. “Floyd Landis? Han har sonet sin dom, han er ren, han heier jeg på!”
På en annen side har han sonet to år, ikke bare noen uker. Eller som i A-Rods tilfelle: ingen dom i det hele tatt.

En hel nasjon i tusen knas

Se for deg følgende scenario:

I løpet av fire, fem år rundt tusenårsskiftet blir Norges beste fotballspillere mistenkt for å ha dopet seg. Bevis etter bevis lekker ut, det finnes rapporter som tyder på at våre beste menn har jukset seg til suksess. Noen år senere kommer avsløringene. Henning Berg, Roar Strand, Bent Skammelsrud, Kjetil Rekdal. Det viser seg at alle var dopet – norsk fotballs popularitet stuper. Sponsorer trekker seg, tilskuerne forsvinner, seertallene går rett ad undas. Når du tror det ikke kan bli verre kommer bomben. Ole Gunnar Solskjær var dopet hele sin karriere. Alle hans prestasjoner strykes. Alle de store stundene – VM-seieren over Brasil, RBKs mirakel på San Siro, Solskjærs avgjørende mesterligascoring mot Bayern Munchen – var bare juks, løgn og bedrag.

Noen år senere ( vi sier 2009): norsk fotball er endelig på vei opp igjen. Massive og strengere doptester er innført, alle er nå rene. John Carew er på toppen av sin karriere – og beviset på at det går an å lykkes uten doping. Han blir kåret til verdens beste fotballspiller og hylles over hele Europa. Så smeller bomben igjen. Han er dopet han også.

Absurd? For oss virker dette helt vanvittig og usannsynlig. Men det er akkurat dette som skjer i USA i disse dager. Bytt ut fotballspillere med baseball-spillere og multiplisér alle konsekvenser – både økonomiske og sportslige – med mange tusen. Og så har du den gigantiske skandalen som er iferd med å utspille seg over there.

Da det i helgen ble avslørt at Alex Rodriguez har brukt steroider gikk en hel idrett og på mange måter en hel nasjon i tusen knas. Og det verste er at det godt kan tenkes at dette kun er begynnelsen.

USA har et gigantisk dopingproblem. Alle har fått med seg BALCO-saken, Marion Jones og andre friidrettsutøveres fall. Men saken mot feks Marion Jones er bare en liten bit av et digert bilde der vanvittige summer, uendelig med prestisje og all troverdighet står på spill. For i USA er friidrett en nisjesport sammenlignet med de tre store: Amerikansk fotball, basketball og baseball. Det er her pengene ligger. For å si det slik: er du 18 år og løper hundremeter på ti blank satser du ikke på sprint. Du satser på å bli wide receiver i NFL. Det er her pengene ligger, det er disse idrettene som er populære blant folket.

Basketball, amerikansk fotball og baseball er erkeamerikanske idretter. Når NBA-mesteren er kåret kaller de seg for World Champions (selv om det var Spania som vant forrige basket-VM). Det samme i NFL og Major League. USA er verden. Og i USAs verden bryr man seg mer om show, spektakulære prestasjoner og rekorder enn hvilke midler som blir brukt for å oppnå dem. Her ligger kjernen til hele problemet. Et problem som kan føre amerikansk idrett ut i et uføre vi aldri har sett maken til.

Fram til 2003 ble det ikke foretatt dopingtester i baseball. Hvorfor? Fordi det ikke eksisterte doping i idretten og derfor var “unødvendig”. Men rekordene falt som fluer, Mark McGwire, Sammy Sosa og Barry Bonds slo ballen hardere og lengre enn noen andre noen sinne hadde gjort. Ryktene begynte å gå, noen av spillerne begynte å se mistenkelig svære ut. I 2002 ble ledelsen i Major League enige med den vanvittig mektige spiller-organisasjonen om at utøverne skulle la seg teste. All testing skulle være hemmelig, resultatene skulle aldri komme ut, og dersom noen testet positivt skulle dette aldri få konsekvenser for noen. Dette var kun for researchens skyld – for å finne ut om man skulle begynne med tilfeldige dopingtester også i baseball.

Resultatene av disse testene har forblitt hemmelige. Helt til nå like før helgen.

104 spillere testet positivt i 2003. Det er avsindige fem prosent av alle spillerne i ligaen. Kun A-Rod sitt navn har lekket ut, men de øvrige blir nok offentligjort med tiden de også.

Etter at det ble klart at så mange spillere benyttet seg av ulovlige midler ble det innført dopingtester også i Major League. Men de har ikke akkurat gått nådeløst til verks for å komme problemet til livs. Fram til for noen år siden var straffen for en førstegangsforseelse terapi. Helt sant. Ble du tatt i doping skulle du få tilbud om terapi. Nå er strafferammene som følger: første gang du tester positivt får du ti kampers karantene. Ved andregangsforseelse 30 kamper. Tredje gang: 60 kamper. Fjerde gang: en hel sesong. Spillerne blir testet én gang pr sesong. Tar man i betraktning at grunnsesongen i Major League spilles over 162 kamper, er jo ikke dette rare straffene. De høye herrer i Major League – og resten av amerikansk idrett for den saks skyld – dro ned rullegardinen og latet som om problemet ikke eksisterte. Og de har gjort det siden. Nå har sannheten innhentet dem. Barry Bonds – innehaveren av den mest prestisjetunge rekorden i amerikansk idrett, rekorden for flest home runs – ble tatt. Han er nå tiltalt for mened (for å ha løyet til myndighetene under etterforskningen av dopingsaken mot ham og mot BALCO – det samme som Marion Jones havnet i fengsel for). Roger Clemens – tidenes beste pitcher – og et amerikansk ikon – lider samme skjebne. En etter en blir de tatt. De store heltene. Amerikanernes svar på Solskjær, Flo, Dæhlie og Koss.

Men problemet er mye mer utstrakt enn at det kun gjelder baseball. NFL – den amerikanske fotball-ligaen – driver ikke akkurat til 20 i stil de heller. For to sesonger siden ble to av de største forsvarsstjernene i ligaen – Rodney Harrison i New England Patriots og Shawne Merriman i San Diego Chargers – tatt for bruk av veksthormonet HGH. Dommen? Fire kampers utestengelse. Et hån mot idretten, uten at de skjønner det selv. Fire kamper senere er begge tilbake for sine respektive klubber og dominerer kampene. “De har jo sonet sin straff” unnskyldes det. I stedet for å bli utestengt i to år, evt på livstid, blir de hyllet som helter og store spillere av fans, trenere og journalister (akkurat dette med journalistene er et kapittel for seg selv – det står for meg som helt ubegripelig at amerikanske sportssjournalister ikke evner å grave mer og lager flere saker om den forpestede situasjonen idrettene deres nå befinner seg i. )

Jeg intervjuet Anders Myrvold for noen år siden i forbindelse med en sak om doping i NHL. Han kunne fortelle at lagdoktoren til Detroit Red Wings noen uker før OL i Torino i 2006 kom inn i garderoben og sa til spillerne: “gutter – i OL er det dopingtester, er det noen av dere som putter i dere noe som kan slå ut på de testene så må dere kutte ut det nå”.

I NBA har jeg foreløpig ikke hørt om noen som er tatt for anabole steroider. Men det er neppe fordi dopingen ikke eksisterer. Testingen er antagelig ikke topp her heller…

Så hvor kommer dette til å ende? Kommer man endelig til å ta et oppgjør med doping og juks i amerikansk idrett? Når baseballens korthus nå ramler sammen, vil man gå de andre “amerikanske” idrettene nærmere etter i sømmene? Eller vil man fortsette som i dag, og ta noen friidrettsutøvere i ny og ne og late som man gjør en god jobb i antidoping-arbeidet?

Neste kapittel i sagaen om Alex Rodriguez og baseball-skandalen er antagelig at spiller-foreningen og ligaen kommer til å gå til angrep på kilden som har gitt listen over dopere til en journalist. At det er han som må straffes, at det var en avtale om at informasjonen aldri skulle
komme offentligheten for øyet, at spillerne som lot seg teste skulle være fritatt for straff og sanksjoner. Men de kommer ikke til å komme langt med den strategien. Informasjonen som er lekket ut er sann – og for spektakulær til at den kan overskygges av formaliteter. Tidenes kanskje mest kjente informant – W. Mark Felt – alias Deep Throat – mannen som avslørte Richard Nixon – slapp unna fordi opplysningene han kom med var relevante.

Baseball er på mange måter idretten som har speilet amerikansk kultur og historie. Til og med i lille Norge har vi hørt om Joe DiMaggio, Babe Ruth og Micky Mantle; folkets idrettshelter. Akkurat som Barry Bonds, Roger Clemens og Alex Rodriguez har vært det i nyere tid. Men så var alt bare juks og fanteri. Så gjenstår det å se om baseball tar med seg de andre idrettene ned i avgrunnen. Katastrofen er ikke langt unna. Det spørs bare om amerikanerne vil redde idretten ved å rydde opp eller ved å dekke over.

Jeg håper ikke de trekker ned rullegardinen en gang til.

Fotball på nett – enten du vil det eller ikke

Fotballen skal vises på nett i stedet for tv de neste årene. Ikke i tillegg til. I stedet for.

Fotball på nett er en fin ting. Jeg har selv vært en ivrig bruker av TV 2 Sumo, en fornøyd bruker i så måte. Et glimrende alternativ når jeg ikke har hatt mulighet til å se Tippeligaen på tv. Med en solid strek under alternativ. For fotball er best på tv.

NFFs uttalelser om at dette er fremtiden høres for meg mest ut som et forsøk på å overbevise seg selv. Samtidig er fotballfans i hele kongeriket i ferd med å forstå hvilken luksus de faktisk har levd i de siste tre sesongene. Debattforumene flommer over av innlegg fra illsinte fotballelskere som raser mot avgjørelsen. Ta en titt på tv2sporten.no eller VG Nett. Liten tvil om hva publikum mener om dette…

Tror du min fotballinteresserte farfar kommer til å kjøpe seg laptop, bredbånd, trådløs ruter, HDMI-kabel og flatskjerm for å se Tippeliga-fotball på søndagene? Skal kompisgjengen samles foran pc’en søndag klokken 18? Eller gir vi beng i alt sammen og venter til oppsummeringen kommer klokken 2215?

Ser vi til USA (og det gjør man jo ofte), går de i en helt annen retning. Der sendes samtlige kamper i HD, samtlige kamper dekkes med solid journalistikk – før kampen, under kampen og etter kampen. Det spilles kamper i enten NFL, NBA, MLB og NHL hver eneste dag, og alle blir behandlet på samme ærefulle måte. Hver eneste dunk, hver eneste touchdown, hver eneste home run, hvert eneste slagskudd. I full HD, rett hjem i stua. På tv’en. Du kan selvsagt også se alt sammen på nett. Som et supplement, som en alternativ løsning når du ikke har mulighet til å sette deg ned i godstolen foran 42-tommeren. NFL er i en klasse for seg – de som bor utenfor USA kan til alt overmål se kampene streamet på nett – i HD!!! (helt sant – streamete nettsendinger i full HD – sjekk ut www.nfl.com/gamepass om du ikke tror meg)

I England kan du se samtlige Premier League-kamper live om du ønsker det. Serie A i Italia. La Liga i Spania. Bundesliga i Tyskland. De tre siste årene har du kunnet nyte samme tilbud her i landet også. Nå må det norske folk finne fram pc’en. Takket være NFF.

Edu

Jeg er straks ferdig med med Lars Backe Madsen og Jens M. Johanssons “Den forsvunne diamanten”. Boken om fotballens horrible skyggesider, om menneskehandel, brutte løfter, bestikkelser og annen kriminalitet i fotballens navn. Mikel-saken er historiens røde tråd, men det er allikevel bare en liten del av det vi får innblikk i gjennom de norske journalistenes rystende fortellinger.

Jeg skal ikke skrive mer om boken her, dere får lese den selv – det er verdt det. Men mens jeg det siste døgnet har sittet fordypet i denne avskylige verdenen av løgnere, agenter og tragiske skjebner, har et to år gammelt minne dukket opp.

Gjennom jobben i TV 2 Sporten fikk jeg Mikel-saken tett innpå meg da den raste som verst våren 2005. Historier om kidnapping, forfalskede kontrakter og lugubre agenter vi aldri hadde sett maken til. Mikel forsvant til London på høsten, mediedekningen roet seg.

Året etter var jeg med på å lage en film om fotballåret 2006. Filmen het Øyeblikkene, og tok for seg de mest minneverdige hendelsene fra sesongen det året. Sammen med fotograf og tekniker reiste jeg landet rundt for å intervjue de som medvirket. Pelle Nilsson, Per-Mathias Høgmo, Daniel Nannskog, Andreas Tegström, Charlie Miller. Det ble mange fine intervjuer og samtaler. Men ingen av dem har brent seg inn i hukommelsen som møtet med Edu.

Da vi skrev manus til filmen jobbet vi kontinuerlig med å finne fram til situasjoner, høydepunkter og hendelser vi kunne karakterisere som et “øyeblikk”. Noen var lettere å plukke ut enn andre. I tilfellet Edu hadde vi massevis å velge i. Han scoret flere spektakluære mål og avgjorde kamper på egen hånd. Lyn-trener Henning Berg sa til meg at han kunne bli en Romario eller Thierry Henry om han ville. Edu forsvarte et eget kapittel i filmen, det sa seg selv. Vi avtalte intervju og opptak på en suite på Hotel Royal Christiania i Oslo en oktoberdag i 2006. Vi rigget lys og testet lyd, jeg gikk gjennom spørsmålene jeg hadde forberedt. Men Edu dukket ikke opp. Ikke var han enkel å få tak i heller. Jeg hadde snakket med han på telefonen et par ganger og forklart hva dette dreide seg om. Allikevel virket det som han ikke helt skjønte hva det var vi holdt på med. Han virket skeptisk.

Noen timer etter at intervjuet skulle startet, ringte mobilen min. Edu hadde nettopp satt seg i en taxi og satt kursen for Oslo sentrum. Han spurte meg nok en gang hva det var vi skulle gjøre – jeg forklarte det nok en gang – og nok en gang virket han skeptisk.

Jeg møtte ham utenfor resepsjonen på hotellet. En atletisk, muskuløs ung mann med diamant i øret og en tettsittende genser. Han lot iPod-øreproppene sitte i da vi håndhilste. Vi gikk mot heisen, jeg noen meter foran. Da vi hadde entret heisen, spurte han på nytt: “hva er det vi skal her egentlig?”. Jeg forklarte: vi ville gjerne gjøre et portrett-intervju med Tippeligaens kanskje største profil. “Det tar en drøy halvtime”, sa jeg. Heisen stoppet, vi gikk ut. Jeg gikk mot hotellrommet der seansen skulle finne sted. Da jeg snudde meg var Edu ti meter bak meg. Han stod stille. Han likte dette svært dårlig. Jeg begynte å ane at han trodde vi hadde onde hensikter. Jeg stoppet opp og ventet, han kom sakte etter. Vi nærmet oss døra til suiten, han stoppet opp igjen. Fryktet han et bakholdsangrep? Jeg åpnet og holdt døren. Han ble stående i kanskje 30 sekunder og se på meg. Det virket som flere minutter. Han var tydelig redd. Fotograf Finn-Erik ropte “kom inn”, og Edu beveget seg motvillig inn i rommet. Han tok Finn-Erik nølende i hånden mens han så seg rundt. Så spurte han “do you mind if I take a look around?”. “No problem”, sa vi. Jeg satte meg i stolen min og ventet på at han skulle sette seg i sin. Han brukte flere minutter på å saumfare lokalet. Tittet inn på badet, inn i skap, bak sofa og gardiner. Som en katt som kommer inn i et ukjent rom for første gang. Så satte han seg ned og intervjuet kunne begynne.

Jeg syntes oppriktig synd på gutten – jeg tenkte “gudene vet hva han har vært med på som gjør at han kan føle seg truet av en ufarlig norsk sportsjournalist”. Det tok ti minutter før han slappet av, intervjuet ble omsider veldig bra.

“My dream is to be one of the top strikers in this world”. Med de ordene avsluttet Edu intervjuet. Jeg takket så mye for samtalen og fulgte ham ut. Han var en helt annen person enn den livredde gutten som hadde listet seg inn tre kvarter tidligere. Opplevelsen gikk inn på meg, den satt i kroppen i lang tid etterpå.

Etter å ha lest “Den forsvunne diamant” dukket den samme følelsen opp på ny. Hva Edu har opplevd kan jeg bare gjette meg til. Det er en aldri så liten trøst å vite at Chinedu Ogbuke, nå Bundesliga-proff i tyske Hoffenheim, har lykkes. Men det veier ikke opp for alle de grufulle skjebnene vi aldri får høre om.

The Links

Jeg har bestemt meg for å stjele. ESPN.com har en fantastisk journalist som heter Bill Simmons. The Sports Guy. En vidunderlig skribent og forfatter med solid faglig tyngde kombinert med humor, sarkasme og intelligens. Jeg leser alt jeg kommer over, først og fremst fordi jeg følger amerikansk idrett veldig tett, men også fordi han skriver så latterlig fett.

Jeg kunne stjålet mange ideer fra Bill, men det er mye som ikke lar seg oversette fra amerikansk til norsk. Hvordan man ser idrett i USA og i Norge er veldig forskjellig. Rollen den spiller i samfunnet, hva som opptar folk – hvordan det hele er bygget opp – er radikalt annerledes enn her hjemme.

Men jeg skal stjele ett konsept fra Mr. Simmons. Foreløpig. Every now and then har han en post som heter “The Links”. Dette er rett og slett bra linker på nettet, intet mer, intet mindre. Men det er jo et herlig konsept!

Og med det hopper jeg i det – min egen versjon av “The Links”. Her kommer den:

Det minste jeg kan gjøre for Bill Simmons etter å ha stjålet ideen hans er å legge ved en link til siden på ESPN.com. Liker du amerikansk idrett vil du digge dette. Og hvis du ikke liker amerikansk idrett vil du antagelig digge det allikevel. Rot litt rundt på siden, enjoy Bill Simmons. Bill ruler.
http://sports.espn.go.com/espn/page2/simmons/index

Så til en ekte link. Phil Mickelson ser ut som en komfirmant her, men dette golfslaget er helt avsindig. And don’t try this at home…
http://www.youtube.com/watch?v=wToLTkEVzU0

Jeg har vokst opp med skihopping og med Matti Nykänen som den store helten. De av dere som er like gamle som eller eldre enn meg husker Matti som noe mer enn en fordrukken figur man ler av. Han er tidenes største skihopper, en enorm idrettsmann. I 1985 hoppet han 191 meter i Planica. Den gangen var skihopping noe helt annet enn det er nå . I dag hopper alle V-stil, farten er betydelig lavere enn før, utstyret er generasjoner bedre og de kjører i spor som er laget av maskiner. Da Matti herjet var sporene laget av mennesker, farten 10-15 km i timen høyere og skiflyging langt mer risikabelt. Etter at Matti hoppet 191 meter i Planica tok det ni år før 200-metersgrensen ble brutt. Da var bakken bygd ut flere ganger, og v-stilen hadde tatt over. Jo mer jeg tenker over det, jo mer vanvittig er denne prestasjonen av tidenes skihopper (og det verste er at han slipper seg ned på slutten av svevet…):
http://www.youtube.com/watch?v=3sAARLFViZc

Det er to år til neste fotball-VM. Men ingenting er som gamle sluttspill. Og ingen sluttspill slår 82…
http://www.fifa.com/classicfootball/index.html

Så til to “utenomsportslige” til slutt:


Jeg har et ambivalent forhold til Jim Carrey. Men mannen er definitivt morsom. Her hylles Meryl Streep, jeg hyller Jim for måten han hyller Meryl. Enjoy.
http://www.youtube.com/watch?v=XyjewnwqNjI

Vi runder av med et musikalsk innslag av rang. Dere har sikkert hørt sangen før, men aldri spilt på denne måten…
http://www.youtube.com/watch?v=N9to1auUNTk

OK folkens, det var første nummer av “The Links”. Har dere noen bedre? Kom gjerne med forslag, enten det er på forumet eller på mail –magnus.sveen@tv2.no

Neste blogg kommer til å handle om noe helt annet, håper dere koser dere med dette i mellomtiden.

M

Finale med Fruen

Champions League-finale er ikke småtteri. I år ble jeg enig med kona om at jeg skulle se kampen med henne, til tross for at det ikke manglet på tilbud. Jeg kalte henne nød-kompis og advarte henne med å si at hun nok måtte finne seg i å hente pils i kjøleskapet og lage snacks.

Så setter vi oss ned. Kampen er i gang, men Fruen hadde ikke nevneverdig hastverk med å nå avspark. Sju minutter er spilt når Fruen dumper ned i sofaen, en pils til meg, en til henne. Dette kan jo faktisk bli stas. “Er Chelsea de blå”? Hun er ikke så dum, altså. Jeg har valgt min kvinne med omhu. Hun spurte mest for å ha noe å snakke om, og ble flau i det hun hadde spurt.

Jeg er en vaskeekte Leeds-tilhenger og er ikke spesielt glad i verken Man Utd eller Chelsea, så denne finalen ble sett med særdeles nøytrale øyne. Og det kan kanskje høres litt kjedelig ut, men ikke når man har Fruen ved sin side. Hun kan nemlig komme med plenty av info en sportsjournalist ikke får med seg i sin relativt travle hverdag. Som f.eks at Ashley Cole har vært utro. Visste du det? Ikke jeg heller. Men han har visstnok et eller flere svin på skogen, det står i ukebladene, og Fruen har plukket det opp. Ashley Cole går dermed under kategorien “Slem”.

Cristiano Ronaldo er også “Slem”. Han har noen tvilsomme damehistorier på rullebladet, et rulleblad min kone etter alt å dømme har fått tak i. Ikke er han spesielt kjekk heller.

-Synes du han er god?, spør Fruen.
– Ja (Mitt Leeds-hjerte vrir seg i smerte, men jeg må jo faktisk innrømme det)
-Seriøst – synes du han er god?
-Ja, han er antagelig verdens beste spiller…
– Verdens beste??? Han der??? Æsj!

Nuff said.

Det kryr av spillere i kategorien “Slem” ute på gressmatta i Moskva. Rooney er heller ikke spesielt snill, og Petr Cech sin hjelm får selvfølgelig gjennomgå. “Han ser ut som om han er med i en Ben Stiller-film”, sier Fruen og humrer stille.

1-1 til pause. Fruen har ikke helt fått med seg scoren, men jeg kan da fortelle at Ronaldo og Lampard har scoret, og at andre omgang blir veldig spennende.

“Er han snill?” spør fruen. John Terry er i tv-ruta. Jeg vrir hjernen min for å finne ut om jeg noen gang har hørt noe dritt om John Terry. Og det har jeg ikke, så svaret mitt blir etter hvert “ja, han er snill”. Dermed har Fruen fått seg et lag å heie på. Det er flere slemminger på United, og Chelsea har til alt overmål en snill en – selv om Ashley Cole har vært utro mot kona. Terry veier opp for alt, Fruen heier på de blå.

Dette er første gang på tre år at jeg ikke er på jobb når Champions League-finalen spilles. Det er første gang på tre år jeg ikke lager kamp-sammendraget som skal gå i sportssendingen klokken halv tolv. Og det er ganske annerledes å sitte her som en vanlig sofagris, med en pils i lanken og potetløv på bordet og rett og slett nyte matchen. For det er en vanvittig bra fotballkamp. United har første omgang, Chelsea den andre. Tempo, dueller, detaljer og marginer. Drogba skyter i stolpen. “Er han god?” , spør Fruen. “Ja, veldig god” svarer jeg. “Like god som Ronaldo?” spør Fruen. “Nei, ikke så god” svarer jeg. Kampen går til ekstraomganger.

Fruen skal på jentetur til helgen. Det temaet blir selvsagt luftet mer enn én gang i løpet av finale-kvelden. Midt i andreomgang ringer en av venninnene. De snakker om løst og fast, men antagelig mest løst. Fruen stiller meg et par spørsmål underveis, men jeg har koblet ut og vet ikke hva jeg svarer på. Et eller annet om nelliker. Fruen vet hun må oppføre seg på en dag som denne, og unnskylder seg fordi hun snakket med venninnen sin. Her prater vi kustus. Jeg fikk det knapt med meg…

Ekstraomgangene begynner. Lampard i tverrliggeren, Giggs sikter mot et åpent mål men treffer til sin store forbauselse tinningen til John Terry. Han snille. “Dette blir straffer”, sier jeg. Fruen synes det høres rasende festlig ut, og håper jeg får rett.

Og det får jeg jo selvfølgelig. Men pausen fra andre ekstraomgang til de er i gang med straffekonken er for lang, og Fruen bestemmer seg for å se avslutningen fra verandaen. Døra på gløtt, selvfølgelig, med skrå utsikt til tv-skjermen. En straffekonkurranse i CL-finalen er ufattelig nervepirrende. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være United- eller Chelsea-supporter. Det er så intenst at det er helt drøyt. Fruen slenger sine sedvanlige kommentarer fra verandadør-åpningen, jeg er oppslukt i dramaet. Jeg vet at Ronaldo kommer til å bomme på sin straffe. Jeg bare vet det. Og når jeg ser hans stakkato snuble-tilløp vet jeg det ihvertfall – før han har skutt- at Cech kommer til å redde. Og det gjør han selvfølgelig.
Jeg brøler, Fruen jubler. én etter en scorer straffeskytterne. Nå er det bare John Terry igjen. Han snille. Snillingen kan bli helten – og jeg skjønner øyeblikkelig at dette jo er for godt til å være sant; slemmingen Ronaldo har bommet, og nå skal snillingen Terry sikre seieren. Det kan jo bare ikke gå. Og det gjør det ikke heller. Snillingen Terry glir som på et bananskall og hyler ballen utenfor. Fruen synes det er helt forferdelig, mens jeg svarer “nå vinner United”.

Van der Sar redder og det hele er over. Tv-bildene viser en gråtende Ronaldo liggende på magen med ansiktet i gresset. Det er nesten så Fruen synes synd på slemmingen i noen få sekunder, men bare nesten. Så ser hun bildet av en gråtende Terry. Snillingen som bommet. “Jeg tror han har familie og greier”, sier jeg, og Fruen synes det hele er enda mer uutholdelig.

United vant en mesterlig Mesterligafinale med stor M. To gode lag, glitrende spillere, og til slutt en vinner og en taper. Denne kampen hadde alt. Til og med snillinger og slemminger. Og snart begynner EM….

Mens vi venter på fotballens festdag

Når man er liten er det lite som slår 17. mai. Skolefri, så mye pølser, is og brus du greier å stappe i deg – og man får være oppe så lenge man vil. Når man blir litt eldre, skal vi si sånn ca 30, er det ganske mye som slår 17. mai. Nå kan jeg spise pølser og is når jeg vil (det er ikke spesielt vanskelig å se heller…), og alle menneskene som kryr rundt i gatene på nasjonaldagen, småfulle og med slips rundt hodet, de bare stresser meg.

16. mai derimot, det er dagen sin det! Serierunden som spilles 16. mai føles nesten litt som sju cupfinaler i løpet av én kveld. Elektrisk stemning og fulle hus over alt. I tillegg har serien begynt “å sette seg” som det heter på fint. Tippeligalagene bruker nemlig noen serierunder på å finne ut hvor skapet står – og når de vet det kan de endelig begynne å spille på alvor.

Så hvor står skapet?

Spør du meg vil jeg si skapene pr nu står ganske langt unna der de kommer til å stå i november. Jeg tror Stabæk kommer til å være der oppe helt til siste slutt. Men jeg tror ikke Fredrikstad kommer til å være på medaljeplass, og jeg tror ikke LSK og RBK kommer til å ligge på henholdsvis 12. og 13. plass.

Og dette er jo gode tanker å ha i bakhodet når man skal velge seg sine spillere i Tippeliga-manager.

Jeg tror f.eks at Lillestrøm kommer til å få bedre orden på det defensive, og dermed blir LSKs forsvarere og keeper mer attraktive – du har ikke sanket nevneverdig mye poeng dersom du har kjørt Otto Fredriksson og Frode Kippe bakerst de første serierundene… Disse kommer til å bli mer verdifulle etter hvert som Tom Nordlie får skikk på gutta sine. Jeg tror at Tromsø kommer til å fortsette å spille solid bakover, jeg tror at Stabæk kommer til å slippe inn mer mål etter hvert, og jeg tror RBK og Brann kommer til å heve seg – men ikke bli gode nok til at det er verdt å kaste inn spillere på laget sitt – i hvert fall ikke ennå.

Noen bør ha utpekt seg som solide alternativer de første rundene. Andre har avslørt seg selv som bomkjøp. Det er en lang sesong, og i og med at man kun kan bytte to spillere pr runde kan det være smart å tenke lengre enn kun til neste serierunde. Hvordan vil du at laget ditt skal se ut om fire uker? Tenk igjennom det før du funderer på hvilke spillere du vil putte inn i helgen for den kortsiktige gevinsten.

For å gjøre det litt mer oversiktlig har jeg satt spillere inn i et par kategorier:

“Må ha”
“Solide poengplukkere”
“Kan blomstre”
“Styr unna”

I “må ha”-kategorien har vi så langt bare to spillere:

Daniel Nannskog
Miika Koppinen

Nannskog scorer mål. Sånn er det bare. Han har scoret fire så langt, og han kommer til å fortsette å putte helt til november. Ingen blir vel overrasket om svensken scorer 20 denne sesongen? I mylderet av angripere er det pr nå kun Nannskog som utpeker seg om et soleklart førstevalg.

Koppinen utgjør sammen med Tore Reginiussen kanskje landets beste stopperpar, og spiller på et hardtarbeidende og velorganisert Tromsø som slipper inn lite mål. Forskjellen på de to er at den flyvende finnen er målfarlig. Riktignok har han kun én scoring så langt, men jeg tør påstå at han kommer til å score flere. Forsvarere som holder nullen OG scorer mål bør være selvskrevne på laget.

I kategorien “Solide poengplukkere” finner vi naturlig nok litt flere spillere.

Raijo Piroja
Bjørnar Holmvik
Espen Hoff
Tore Reginiussen
Veigar Pall Gunnarsson
Tarik Elyounoussi
Thorstein Helstad
Thiago Martins
Morten Skjønsberg
Martin Fillo
Andrius Velicka

Hoff ligger øverst på poengtabellen så langt, og er selvskreven i Lyn-angrepet. Puttet tre mot Aalesund sist, men kommer ikke til å score like jevnt og trutt som f.eks Nannskog. Allikevel en bra mann når match-up’en er riktig.

Bjørnar Holmvik er den høyest rangerte forsvarsspilleren til nå. Stabæks venstreback har en fantastisk pasningsfot og det Jan Jönsson kaller “et rätt hyfsat tilslag på bollen“. To målgivende så langt, og han spiller for et lag som slipper inn lite mål. Min magefølelse sier at Stabæk kommer til å slippe inn mer utover i sesongen, men at Holmvik kommer til å fortsette å imponere. Utvilsomt et bra kjøp, som faktisk kan ta steget opp i “Må ha”-kategorien. Det samme kan man jo si om Veigar Pall Gunnarsson også – en av Tippeligaens aller beste spillere. Alle vet hva han er i stand til, og alle vet vel at det bare er et tidsspørsmål før han begynner å sanke poeng, både assists og scoringer. Han var grusom borte mot Lyn i fjor, jeg har en følelse av at han kommer til å revansjere seg denne runden.

Tarik startet strålende, men har stilnet litt de siste rundene. Men han kommer til å fortsette å score, og er et godt spill nesten uansett hva motstanderen heter. Lagkompis Piroja er også et bra spill, målfarlig, men blir uaktuell dersom FFK begynner å slippe inn mål. Skjønsberg og Reginiussen scorer lite, men får betalt for å spille på lag som er solide defensivt – jeg rangerer Reginiussen høyere enn Skjønsberg ettersom jeg tror TIL kommer til å slippe inn færre mål enn Stabæk.

Martins og Helstad kommer til å fortsette å putte. Jeg er litt usikker på Helstad, han ser definitivt ikke ut som den toppscoreren han var i fjor. Fire goaler så langt, men tre av dem kom i serieåpningen mot Fredrikstad. Thiago Martins har scoret ett færre enn Helstad, men i tre forskjellige kamper. Fillo har imponert, og er den eneste midtbanespilleren på listen – her lukter det både målgivende og scoringer i kommende matcher. Scoringer lukter det også av Velicka – han er en vaskeekte måljeger, og blir å regne med når han er tilbake fra skade.

I “Kan blomstre”-kategorien har jeg av praktisk årsaker begrenset meg litt. Seks mann på listen denne gangen:

Somen Tchoi
Johan Andersson
Steffen Iversen
Martin Andresen
Simen Brenne
Moa

Her kommer det en del midtbanespillere. At guttene på midten ikke drar inn like mange poeng som forsvarere og angripere er ingen bombe, men det er litt rart at ikke flere midtbanespillere har sanket litt mer poeng. De beste poengplukkerne så langt er Gashi og Daniel Berg Hestad med seks – 13 forsvarsspillere har like mange eller flere poeng etter fire tellende serierunder. Jeg er ganske sikker på at et par av disse kommer til å melde seg på etter hvert som formen begynner å komme.

Tchoi startet sesongen horribelt, men viste i kampen mot Brann at han er tilbake i slag. Her prater vi målgivende og scoringer en masse om han greier å holde dampen oppe. Johan Andersson har vært litt motsatt av Tchoi – startet bra med scoringer i de for første kampene, for så å stilne litt. Men han virker å være fast i Jönssons ellever, og er en midtbanespiller som elsker å gå i bakrom – lit
t som Leo var i glansdagene – og scorer du mål som midtbanespiller er du mye verdt. Simen Brenne har vært litt under radaren ettersom Lillestrøm har åpnet så forferdelig, men østfoldingen med de buskete øyebrynene er en klassespiller og kommer til å score sin porsjon mål. Garantert. Steffen Iversen spiller på et Rosenborg som ikke funker. Men dersom den nye treneren, Erik Hamrén får sving på sakene, kan Ivers plutselig bli Ivers igjen. Han scoret fem mot Tynset i cupen på mandag…

Martin Andresen er ikke nødvendigvis så målfarlig, men han tar straffene for Vålerenga, og han er en dirigent og en hovmester som gjerne drar inn en del målgivende pasninger også. Moa var det “ingen” som visste hvem var før sesongen, nå er han på alles lepper. Ikke bare scorer han mål, han er en bra spiller også. Det blir mer fra Moa.

Så til den siste og minst flatterende kategorien: STYR UNNA!

Her lar jeg være å nevne innbyttere og ukjent stallfyll. Her handler det om å identifisere spillere som er ansett som gode, men som kan være en katastrofe poengmessig.

Peter Ijeh
Bengt Sæternes
Hassan El Fakiri
Eirik Bakke
Alt av Rosenborg-spillere med unntak av Steffen Iversen

Ijeh er for det første skadet. Men han var ikke spesielt imponerende før skaden heller. Det kan virke som om han har tatt med seg problemene fra privatlivet ut på fotballbanen – og dette mener jeg ikke på en dømmende måte. Hvis Ijeh har en tung hverdag skal ikke jeg snakke nedsettende om det, det finnes viktigere ting i verden enn fotball. Men faktum er at han ikke ser ut som noen toppscorer lenger, og med så mange andre gode alternativer på topp i Tippeliga-manager er det overhodet ikke noen vits i å vurdere Ijeh.

“Sæternes scorer mål” sang de på Brann Stadion etter at han hadde puttet fire mot sin nåværende arbeidsgiver. Men gjør han egentlig det? Han har en høy prislapp, og er ikke i nærheten av toppspissene i Tippeligaen. Du har plass til to angripere på laget ditt, Sæternes bør ikke være en av dem.

Hassan El Fakiri har vært en gedigen skuffelse denne sesongen. Han er fullstendig ute av form. Bergenserne liker nok best å mimre tilbake til den gang da Hassan var Kongen av Stadion – men han er ikke den samme spilleren nå som den gang. Eirik Bakke har på sin side spilt bra så langt. Så bra at han er tilbake i landslagstroppen til Åge Hareide. Men i et nådeløst og kynisk spill som Tippeliga-manager er det ingen vits i å bruke ti millioner på en spiller som ikke skaffer deg poeng.

Når det gjelder Rosenborg tror jeg det er best å styre unna. Her er det lett å bli fristet. Av gammel storhet, store navn og det som på papiret ser ut som enkle RBK-seirer. For Rosenborg ligger nest sist i Tippeligaen. NEST SIST!!! Det er etter min mening helt utrolig at det ikke er mer oppmerksomhet i mediene rundt dette utrolige faktum. Det som skal være nordens største fotballklubb har kun HamKam bak seg på tabellen etter seks runder. Det mangler ikke på gode spillere. Ciljan, Tettey, Iversen, Kone… Masse potensiale, både i det virkelige liv og i TM. Her er det bare å vente til Erik Hamrén har kommet i gang og se hva som skjer. Uberegnelige Rosenborg er det best å holde seg langt unna – med unntak av Steffen Iversen.

Et siste lite tips før 16. mai: Molde har ikke sluppet inn mål på hjemmebane denne sesongen. De møter et skadeskutt Viking uten sine faste spisser. Kan fort bli noen poeng på Molde-forsvaret.

Jeg setter inn Gjerde og feirer poengene med pølser, is og FA-cupfinale på lørdag….

Bryants triumf

Så får omsider Kobe Bryant trofeet han fortjener – og kanskje det trofeet han har hatt mest lyst på de siste årene. MVP – Most Valuable Player – beviset på at han er den beste spilleren i NBA denne sesongen.

Ok, du kan godt si at NBA-mesterskapet henger høyere, Bryant selv vil heller aldri uttale noe annet.

Men det er en dårlig skjult hemmelighet at Kobe har lengtet etter den hedersbevisningen helt siden han spilte sammen med – og i skyggen av – Shaquille O’Neal.

Etter at Shaq forlot Los Angeles har ikke Lakers hatt noen reell mulighet til å vinne tittelen. Men Kobe har spilt bedre og bedre for hver sesong,og burde kanskje hatt prisen tidligere. Ingen spiller har dominert mer enn scoringsmaskinen Bryant de siste fire sesongene. Han scorer når han vil, han er en fantastisk forsvarer og en vanvittig atlét med sansen for det spektakulære. Når Kobe Bryant spiller tør man ikke la være å se kampen, gjør du det går du garantert glipp av noe du gjerne ville sett…

Men når MVP-prisen deles ut går den bestandig til en spiller som spiller på et lag som lykkes. Og det har ikke Lakers gjort siden Shaqs dager, til tross for Bryants dominans. For to sesonger siden snittet Bryant på vanvittige 35.4 poeng, noe ingen har vært i nærheten av siden Michael Jordan brukte basketballsko. Kobe skrev seg inn i historiebøkene da han scoret avsindige 81 poeng mot Toronto Raptors. Men Lakers røk ut i første runde i playoffs, og Steve Nash som spilte for ligaens beste lag, Phoenix Suns, ble MVP.

P1_kobe-Ap2

Sesongen etter fortsatte Bryant å dominere, igjen vant han toppscorertittelen i NBA – 31.6 poeng i snitt – og tok egenhendig laget sitt til sluttspillet. Men nok en gang var det en spiller for ligaens beste lag (Dirk Nowitzki, Dallas Mavericks) som fikk bestemannsprisen.

I år er det endelig Kobes tur. Det er ikke mange som ville tippet det før sesongen – Kobe Bryant oppførte seg som den selvsentrerte og narsissistiske superstjernen han har blitt beskyldt for å være, og KREVDE å bli tradet vekk fra Los Angeles. Møkk lei av å spille med gjennomsnittelige lagkamerater gikk han ut offentlig og sa han hadde spilt sin siste kamp for Lakers.

Han hadde gitt opp håpet om å få nye kvalitetsspillere til klubben, han gikk åpent ut og kritiserte lagkamerater. Forholdet mellom Bryant og Lakers var iskaldt og tilsynelatende umulig å reparere.

Da sesongen begynte var LA Lakers en tikkende bombe – Kobe skulle vekk for enhver pris, det var ingen som tenkte tanken at han kom til å fullføre sesongen i California. Med all oppmerksomhet rettet mot overgangsryktene rundt Bryant, begynte Lakers i det stille å vinne kamper. Én etter en. Ikke nødvendigvis med så overlegne sifre, men seirene tikket inn. Kobe Bryant scoret færre poeng enn på tre sesonger, men greide for første gang å gjøre noe han ikke har vært så opptatt av tidligere i karrieren: å gjøre medspillerne bedre. Den klassiske klisjeen: “he makes everybody around him better”. Det er det som har blitt sagt om alle de store. Det er det man sa om Larry Bird, Magic Johnson, Michael Jordan, Tim Duncan og Steve Nash. Og nå også om Kobe Bryant.

For selv om basketball er en idrett der man elsker å bruke stats for å beskrive hvor godt en spiller gjør det, er det mye som ikke vises i tallene. Kobe har en dårligere sesong statistisk i år sammenlignet med i fjor og årene før. Skulle tallene avgjort hvem som er MVP denne sesongen, ville LeBron James vært det soleklare valget – etter å ha fullført en av tidenes beste sesonger statistikkmessig. James slår Bryant solid i alle de viktigste kategoriene som poeng, assists og returer. Men det er Kobe som er den beste spilleren. Det er Kobe som har vist seg som den sterkeste lederen, som har tatt sine unge, uerfarne lagkamerater under vingene. Som har puttet 40-50 poeng når laget har trengt det, men som har også har tatt plass i bakgrunnen og sørget for å involvere medspillerene når det har vært det smarteste.

Resultatet: Los Angeles Lakers – som mange trodde vil slite med å nå sluttspillet – er det beste laget i Western Conference. Og Kobe Bryant blir endelig annerkjent som NBAs beste spiller.

Mitt tips er at det ikke er siste gang.

Se Kobe Bryant topp ti fra MVP-sesongen her:http://www.nba.com/video/topten_archive.html

Formasjonen folk glemte

Vi er vanedyr alle som én. Selv plukker jeg alltid av sylteagurken på Big Mac’en. Jeg kontrollerer aldri andre lag enn Leeds United når jeg spiller Football Manager, jeg hører på Radiohead når jeg trener, og jeg liker fotball-lag som spiller 4-4-2.

Det siste er det tydeligvis mange andre som liker også.

Jeg er med i tre forskjellige internligaer i Tippeliga-manager, og samtlige av mine mer eller mindre gode manager-kompiser har satt opp laget sitt i 4-4-2. Alle som én.

I den virkelige verden er 5-3-2 mest brukt i bandy, og det er kanskje like greit. Men når det skal sankes TM-poeng hadde det antagelig vært en god idé å hente litt inspirasjon fra våre venner med krok-kjepp. For det er forsvarsspillerne som kommer til å være de stabile poengplukkerne. I motsetning til midtbanespillere og spisser får guttene bakerst ett poeng dersom de spiller 45 minutter, to poeng til dersom de holder nullen. Og ennå har vi ikke begynt å regne poeng for assists og scoringer.

Elleve forsvarsspillere hentet poeng forrige runde, mens bare åtte midtbanespillere gjorde det samme. Og ingen midtbanespillere var i nærheten av Vålerenga-backen Dan Thomassens poengtotal på fem etter oppgjøret på Åråsen.

Greier du å plukke lagene som holder nullen og hiver inn fem mann bakerst er det store poengsummer å hente. Spesielt dersom du får med deg en dødball-spesialist eller to på moroa.

Jeg kommer til å fortsette å plukke av agurken på Big Mac’en, men hiver 4-4-2 på fjorden. Nå blir det fem bak og full pott. Jeg vet nemlig hvem som holder nullen til helgen…

Slipp fantasyen løs!

Jeg er sportsidiot. Har alltid vært det, kommer sannsynligvis alltid til å være det.

Da jeg var liten lot jeg skolebøkene ligge, og fordypet meg heller i Fotball-VMs historie og verdensrekorder i hopp. Leste Sportsboken fra perm til perm. Statistikk. Finnes det en sportselsker som ikke forguder statistikk? Tall på prestasjoner. Rundetider, toppscorertitler, gjennomsnittsfart, minutter uten baklengsmål.


En eller annen gluping fant omsider ut at det var mulig å lage et spill ut av statistikk. Drømmeligaene begynte å dukke opp i landets største aviser, til og med på tekst-tv kunne man etterhvert opprette lag, plukke ut spillere og sanke poeng. Hver fotballspiller hadde et ID-nummer – og så var det bare å ringe inn, taste i vei, og vips var laget ditt på beina. Kjøp og salg av spillere uke inn og uke ut. (Lurer på om foreldrene mine noengang forstod at det var jeg som var skyld i de høye telefonregningene, og ikke søsteren min som faktisk fikk all kjeften…)

Noen syntes kanskje det var tungvint. Jeg digget det. Holdt det gående, sesong etter sesong. Og så kom internett.


Internettet. Hele verden inn i stua, i vårt tilfelle kjellerstua der pc’en stod. Det var ikke småtteri en plutselig fikk tilgang til. Etter å ha romstert rundt i verdensveven en stund – åpenbarte den nye generasjonen manager-spill seg. Jeg kastet meg på NBA. Jeg var vel over middels interessert i amerikansk basketball fra før av, men det tok helt av da jeg så hva amerikanerene hadde fått til på fantasy-fronten. Selvfølgelig bygget over samme lest som alle andre spill av samme sort – statistikk omregnet til poeng – men allikevel så mye mye bedre. For er det noen som kan statistikk, som elsker statistikk, så er det amerikanerne. Jeg ble fullstendig hekta.
Fra å være et b-menneske som måtte trues ut av senga om morgenen, var jeg med ett et a-menneske som spratt ut av bingen for å sjekke stats fra nattens kamper. Plutselig var det livsnødvendig å finne ut hvor mange returer Charles Barkley hadde røsket til seg i nattens kamp. Eller hvor mange assists John Stockton hadde delt ut mens jeg sov.


Og når jeg da først var på det amerikanske fantasy-sporet, kastet jeg meg fort på NFL også. Yards, touchdowns, field goals. Hvert minste lille tall ble puttet inn i en formel – og ut på den andre siden kom mine fantasy-poeng. Forhåpentligvis fler fantasy-poeng enn kompiser og konkurrenter fikk.

Og sånn har jeg holdt på siden. Internettet dukket opp i kjellerstua da jeg var 16, nå er jeg 30 og internettet er over alt.

Men norske fantasy/manager-spill er stort sett de samme som da jeg tjuvlånte hustelefonen for å gjøre endringer på laget i 1993. Reglene og poengsystemene er stort sett identiske. Og det er nettopp dét som er mitt største problem med manager-spillene vi har hatt til nå: de baserer seg i hovedsak på spillerbørsene i de forskjellige avisene. Glem harde fakta, tall og statistikk. Det er hvor mange poeng din spiller får på en gitt spillerbørs som blir avgjørende for hvor mange poeng laget ditt til syvende og sist ender opp med.

Og det er jo selvfølgelig helt avsindig.
Fester du din lit til at én journalist greier å bedømme 22 manns innsats på rettferdig vis? At en sylfersk journalist, kanskje på sommerjobb i en eller annen større avis, uten fotballfaglig bakgrunn, skal bedømme hvor godt høyrebacken til Viking spilte mot HamKam? Uansett om vedkommende er fotballfaglig kompetent eller ikke; det er så godt som umulig for én person å gjengi et korrekt bilde av hvordan samtlige spillere greide seg i kampen som ble spilt. I Dagbladet-børsen fikk Vikings Nicolai Stokholm 4 etter helgens kamp mot HamKam. I VG fikk han 6. TV 2 Sporten.no gav spilleren en femmer. Hvem har rett?

Synsing er selvfølgelig en stor – og ikke minst viktig – del av sport og sportsjournalistikk. Men sportsjournalistikk er for meg revnende likegyldig når jeg skal sette opp et lag av Tippeligaspillere og knuse kompisene mine.

Derfor er det en befrielse at det endelig finnes et managerspill som lar synsing være synsing, og i stedet regner poeng utifra kalde facts. Og enda bedre: det er min egen arbeidsgiver som har tatt til fornuften og kjøpt konseptet – det originale Fantasy League – fra England. Her leker man ikke butikk.

Her får du poeng for antall spilte minutter, for scoringer, målgivende pasninger og for å holde nullen.Hvis Thorstein Helstad scorer tre mål får han 9 poeng. Om han fikk en 7er eller 10er på børsen spiller ingen trille.

Så må du da selvsagt velge ditt lag med omhu. Statistikken fikser resten.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.