Category Archives: hopp

Kan noen slå Schlierenzauer?

Det begynner å bli lenge siden sist vi fikk en norsk verdensmester i hopp. 18 år, for å være helt nøyaktig. Ikke siden 17 år unge Tommy Ingebrigtsen hoppet bakken ned i Thunder Bay i 1995, har vi hatt en nordmann på toppen av pallen med gullmedalje rundt halsen. Da var Gregor Schlierenzauer fem år.

Det kan bli et gledelig mesterskap sett med norske hoppbriller. Norge er favoritter i lagkonkurransen (sammen med Slovenia), og nyvinningen mixed lagkonkurranse bør også gi norske medaljer – Maren Lundby, Anette Sagen, Tom Hilde og Anders Bardal sørget for norsk seier da øvelsen hadde premiere på Lillehammer i november. Anette Sagen har tatt sin første verdenscupseier denne sesongen, og kan fort kjempe om metall hun også.

Jeg har ikke noen krystallkule på pulten min. Det burde jeg kanskje skaffet meg. Men inntil jeg får tak i en, får jeg gå etter magefølelsen. Og magefølelsen sier at det kan bli vrient å slå Gregor Schlierenzauer (no shit, Sherlock!) – her er noen tanker om de jeg tror kommer til å gjøre det best i bakkene i Predazzo.

 

Gregor Schlierenzauer

Tidenes beste skihopper. I en alder av 23 år har han allerede passert Matti Nykänen i antall verdenscupseirer. Han har vunnet åtte verdenscuprenn denne sesongen, med unntak av bingo-rennet i Sotsji hvor han ble nummer 25, har han ikke vært dårligere enn nummer åtte. Han har deltatt i 19 individuelle renn, og vært topp 3 utrolige 14 ganger. To ganger har han blitt nummer åtte (i Zakopane hoppet var han sengeliggende hele uka og hoppet med feber). Han driver sin idrett på et så høyt nivå at det blir tøvete ikke å kalle Schlieri den soleklare favoritten i VM. Men han har bare ett individuelt mesterskapsgull så langt i karrieren, i storbakken i Oslo for to år siden, og noen hevder han ikke er like god når det virkelig gjelder. Sludder og pølsevev, sier jeg. Jeg tror Gregor tar minst ett gull i Val di Fiemme.

 

Anders Jacobsen

Om Schlierenzauer er i en egen klasse helg etter helg, har Anders Jacobsen et maksnivå som er vrient å matche selv for Gregor. Det så vi i hoppuka. Og dette vet Jacobsen selv også. Jeg snakket litt med ham om det da vi var i Vikersund. «Jeg vet jeg har en egen touch når det kommer til skihopping, og at når jeg treffer er det ingen som følger meg. Men jeg er litt sånn at det får bære eller briste. Når jeg gutser alt jeg har, og treffer, er det ingen som tar meg».  Etter en liten down-periode etter hoppuka (dvs, Polen – han vant jo i Zakopane, foran Anders Bardal), ser det ut til at Jacobsen har funnet tilbake til godfølelsen. Jeg tror Jacobsen tar medalje – treffer han maks kan det bli gull.

 

Jaka Hvala

Tar Jaka Hvala en Tommy Ingebrigtsen, og blir verdensmester for junior og senior i samme sesong? Hvala dro med seg to gull – både individuelt og lag – i junior-VM i Liberec. Etter det har han blitt nummer 6, 11, 6, 5, 1 og 14. Han tok sin første verdenscupseier i Klingenthal, og er i form. Det dukker alltid opp en dark horse i mesterskap. Jeg tror Hvala kan være den mørke hesten i Val di Fiemme.

 

Richard Freitag

Også en som har funnet formen på riktig tidspunkt, og er nå tyskernes bestemann så lenge Severin Freund ikke innfrir forventningene. For det gjør han virkelig ikke. Etter hoppuka har Freitag en andreplass i Wisla, en fjerdeplass i Zakopane. Rufsete hopping i Vikersund, før han klinket til nå i Oberstdorf der han vant det siste individuelle rennet før VM. Jeg kommer ikke til å sette alle pengene mine på Freitag, for å si det sånn. Men han er en luring som har hoppet bedre og bedre utover i denne sesongen.

 

Kamil Stoch

Polakken er en god medaljekandidat, men jeg tror ikke han har det som skal til for å klatre helt til topps. Stoch har vært utrolig stabil denne sesongen, to andreplasser (Engelberg og Innsbruck), og han har vært innenfor topp ti i 12 av de 17 rennene han har stilt til start i. Og så skal man ikke glemme at han vant i Val di Fiemme forrige sesong. Gode minner og gode følelser for en bakke skal ikke undervurderes. Nettopp derfor kan Stoch overraske.

 

Tom Hilde

Og mens vi er inne på godfølelse: Tom Hilde liker seg i Predazzo. To av hans tre verdenscupseirer har kommet her (en av dem i rennet der Bjørn Einar Romøren mistet en ski midt i svevet). En annen ting som taler til Hildes fordel er at han er veldig god i tunge forhold. Og tunge forhold er det rett som det er i VM-bakkene i nord-Italia. Jeg snakket med Hilde for litt siden, og han smilte lurt med en gang vi begynte å prate om bakkene i Val di Fiemme. Og han la ikke skjul på at han gjerne ser at det blir tunge forhold og baktrekk.  Men det var ikke bare Tom selv som var optimist før VM, Stöckl nevnte også Hilde som en av våre fremste medaljekandidater – uoppfordret.  «Jeg tror Tom blir god i VM, bakkene passer hoppingen hans», sa sjefen for de gode tider. Tar vi med i beregningen at Hilde hoppet fantastisk i Oberstdorf i siste konkurranse før VM…  Jeg tror en medalje er innen rekkevidde.

 

Taku Takeuchi

Japaneren har vært totalt ute av form store deler av sesongen. Har vært. For han er ikke ute av form nå lenger. Han har vist glimt underveis, på trening og i kvalik. Jo nærmere vi har kommet VM, jo bedre har konkurransehoppingen hans vært også. Andreplass i Klingenthal, femteplass i Oberstdorf,  i tillegg har han hoppet godt i lagkonkurransene for Japan. Stigende formkurve, det er de nok glade for i soloppgangens rike.

 

Anders Bardal

Er nummer to i verdenscupen sammenlagt – hele 538 poeng bak umulige Schlierenzauer – men hans laveste nivå er ikke like høyt som det var forrige sesong da han vant verdenscupen. Men Bardal er også flink i tunge forhold, han har rutine og vet hva som skal til for å lykkes. Det er bare litt over en måned siden han vant i Wisla, og selv om han har vært litt ute av det i mellomtiden, viste han tegn til formstigning i Oberstdorf. Ingen tenker på Bardal, det er jeg ganske sikker på at Bardal selv synes er helt greit.

 

Andreas Stjernen

Avslutter med noen ord om Andreas Stjernen. Som inntil nylig var mest kjent for å være sønnen til faren sin. Beviset på det kom i Vikersund, da han hoppet bakken ned og NTB meldte at Hroar Stjernen hadde hoppet 232,5 meter. Selvsagt til stor forlystelse for de andre gutta på laget.

For en drøy måned siden var Stjernen uaktuell til lagkonkurransen i Zakopane. De tre sikre var Bardal, Jacobsen og Hilde. Fannemel og Velta kjempet om den siste plassen. «Stjernen har nok et stykke igjen», medga Alexander Stöckl.  Uken etter kom vendepunktet for trønderen. Mens de nordmennene som var best plassert i verdenscupen dro til Sapporo, ble Stjernen igjen hjemme i Norge. Treningssamlingen på Rena gjorde underverker, og neste gang jeg så ham – i Vikersund – var det som å se en helt annen hopper.  I treningsomgangen stod jeg i overgangen på ca 250 meter sammen med Bjørn Einar Romøren. Stjernens navn ble ropt opp av speaker, vi snudde oss og tittet opp mot kulen. Og ventet vel egentlig å se en som fløy trygt og småpent til et sted litt før overgangen. Godt nok til å kvalifisere seg, men ikke langt nok til å heve noen øyebryn. Der tok vi feil. I det Stjernen kom flyvende over kulen, utbrøt Bjørn Einar «se på han a!!!». Han så det med en gang. Stjernen stupte etter skiene på en måte ikke jeg kunne huske å ha sett. Og han ble bare bedre og bedre i løpet av helgen. Det var som om koden var løst. Han ble nummer fire – bare 1,5 poeng unna seieren. I Oberstdorf fikk han endelig sin første pallplassering i det individuelle rennet. I lagkonkurransen – en drøy måned etter at han ikke var i nærheten av laget i Zakopane – var han ankermann for gjengen som knuste all motstand.  Intet annet enn en solskinnshistorie.

 

Jeg er litt mer usikker på Stjernen i VM. Akkurat nå virker han som en skiflyger, en veldig god en ( de samme tankene har jeg om Jurij Tepes). Greier han å følge opp det i de mindre bakkene? Jeg vet ikke. Men ingenting hadde gledet meg mer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På kulen

Jeg er flasket opp med skihopp. Bokstavelig talt. Faren min var hopper, og jeg vokste på sett og vis opp i hoppbakker rundt omkring på østlandet. Var med farsan på treninger og renn. Midtstua, Marikollen, Lønneberget, Skui. Da jeg var veldig liten fikk jeg aldri med meg svevene til fatter’n. Jeg så ham kun da han gikk opp trappene med skiene på skulderen. Så da jeg fikk min første ski var det ikke snakk om å ha dem på beina. De skulle bæres. Det var jo det pappa gjorde.

I fire-femårsalderen begynte jeg å hoppe selv. Jeg trente på nedslag hjemme i stua og i bakken utenfor huset vårt. Jeg øvde på å sitte som Matti Nykänen, litt skjevt med den ene armen litt høyere enn den andre.

Jeg hadde hakebeskytteren litt på skakke akkurat som Vegard Opaas. Da jeg var med faren min på renn hang jeg rundt på sletta og slo veslevoksent av en prat eller to med Roger Ruud, Olav Hansson og Dag Holmen Jensen. En vinter tidlig på 80-tallet var Horst Bulau på fest i kjelleren vår. Det var saker.

Selv sluttet jeg å hoppe da jeg var 16. Jeg var spektakulært middelmådig (for å si det pent), og burde sikkert sluttet mye tidligere. Men det var så gøy å holde på, og miljøet rundt var så herlig å være i. Alle gutta, trenerne, turene, treningsøktene på mørke vinterkvelder. Den herlige lyden av ski som smeller i det en hopper lander i overgangen. Den særegne lukten av sigarettrøyk i kuldegrader. Den intense følelsen man hadde i magen før man skulle sette utfor i dårlige spor og kastevind.

Men jeg var bedre til å spille fotball, og da jeg i en alder av 15 fremdeles ikke greide å slå faren min på trening tenkte jeg at det var like greit å gi seg.

Men kjærligheten til hoppsporten har aldri forsvunnet. Når det er et VM eller OL er det datoen for hopprennene som merkes av i kalenderen. Hoppuka er hellig, og jeg går aldri glipp av et skiflygingsrenn.

Men nå begynner til og med en hardbarket hoppentusiast som meg å miste interessen.

Vektregler, BMI, for store dresser, for lange ski. Scheie snakker mer om vinden i bakken enn prestasjonene. Et poengsystem der tanken bak er god, men resultatet av det er drepende.

På første nyttårsdag begynte rennet i Garmish samtidig som Premier League-oppgjøret mellom West Bromwich og Manchester United.

Da sluttsignalet gikk etter andre omgang på the Hawthorns holdt man fremdeles på med første omgang i Tyskland.

Og det er jo her hele problemet ligger. En syk ambisjon om å gjøre alt likt for alle, der det verste som kan skje er én får bedre forhold enn en annen. Renn stoppes. Farten settes ned. Eller opp. Og så ned igjen. Plutselig er oppdriften for god, og en hopper holdes igjen på toppen. Sekunder senere er oppdriften for dårlig. Rødt lys igjen.

På sletta og i tv-stuene ser folk at han som hoppet sjette lengst får mest poeng fordi forholdene var dårlige, mens han som hoppet desidert lengst kanskje blir nummer tre fordi oppdriften var så bra.

Skihopp er i ferd med å bli et vitenskapelig prosjekt der målet er å kontrollere omstendigheter det i bunn og grunn ikke er mulig å kontrollere. De som styrer forsøker å regulere idretten på en måte man ikke ser noe annet sted.

Bør de som kjører sist i alpint få trukket fra noen ekstra hundredeler hvis løypa er oppkjørt? En golfspiller går ut i strålende sol og vindstille forhold tidlig på morgenkvisten. En annen får ikke slå ut før på ettermiddagen og må spille i regn og stiv kuling. Men det er ingen klaging der i gården.

For ikke å nevne en idrett der vindforhold er mye viktigere enn i hopp, nemlig seiling. Noen som synes det er på tide å få på plass et system som justerer for ulike vindforhold i Volvo Ocean Race?

Oppdrift og forhold har påvirket resultatene i hoppsporten bestandig. Wojciech Fortuna hadde ikke vunnet en eneste konkurranse da han plutselig fikk frisk bris under skiene i førstehoppet sitt i OL i Sapporo i 1972. Den totalt ukjente polakken satte bakkerekord, og vant konkurransen til tross for at han bare hadde det 22. beste hoppet i finaleomgangen. 19-årige Fortuna tok gullet 0,1 poeng foran Walter Steiner.

Bredesen mistet gullet i storbakken i 1994 da Weissflogs oppdrift ble til bakvind for nordmannen. Eksemplene er utallige. Men hovedregelen er at den beste hopperen vinner. Uansett forhold.

Matti Nykänen vant feks stort sett uansett om det blåste bakfra eller forfra. Og apropos Nykänen – hoppsportens høye herrer har satt håpøse regler ut i livet før. Da Nykänen hoppet 191 meter i Planica i 1986 bestemte FIS seg for at nå fikk det holde – hit men ikke lenger. Ingen hopp over 191 meter ble målt, du fikk samme poengsum om du hoppet 191, 199 eller 209 meter. 191 var grensen. Dermed basta. Uforståelig for alle andre enn pampene in charge.

Slutten på den epoken kom i 1994, da Espen Bredesen ble tildelt sølvmedaljen i VM i skiflyging til tross for at Roberto Cecon hadde hoppet lengre og bedre. Metrene over 191 meter ble ikke tellende, det gikk hardt utover italieneren som offisielt ble tildelt bronsen. Bredesen synes det ble for dumt og gav sølvmedaljen sin til Cecon. Han stakk fingeren rett i øyet på FIS, og 191 metersgrensen forsvant.

Derfor har jeg ennå et lite håp om at dagens avsindige system avvikles en gang i fremtiden. Får bare håpe det gjøres før hoppsporten har mistet alle tilhengerne. Vi blir færre og færre.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.