Category Archives: fotball

– Verden er et lite land

Så var altså tiden moden for en ny kampfiksingskandale i Italia. Det vil si, moden og moden; slike tilfeller kan vel aldri ha noen god timing. For de burde jo ikke oppstå i det hele tatt. Men det viser seg altså at med jevne mellomrom dukker det opp grums i det fotballgale landet.

Det er bare seks år siden forrige store skandale, som endte med fengselsstraffer til mektige klubb-ledere, Milan ble trukket 30 poeng den påfølgende sesongen, Fiorentina og Lazio ble fratatt plassene i Champions League og Uefa-cupen, mens Juventus ble fratatt to seriemesterskap og bryskt sendt ned i Serie B. 

Det var tid for den endelige opprydningen. Regjeringsmedlemmer og politikere gikk knallhardt ut, nå var det på tide  å komme ukulturen og skurkestrekene til livs.  Et par måneder senere vant Italia VM-gull. Da gikk justisminister Clemente Mastella ut og sa at spillerne fortjente amnesti.

«Som supporter, la meg si dette: er det rettferdig at Cannavaro, Del Piero og så mange andre skal spille nede i divisjonene etter alt de har gjort?»

 

Hvis vi går tilbake i tid enda 24 år – til VM i 1982, hadde vi nok en absurd og håpløs situasjon. For i 1980 ble Paolo Rossi ble dømt for kampfiksing og utestengt i tre år. Helt til de azurblå fant ut at det jammen hadde vært greit å ha med stjernespissen i mesterskapet i Spania likevel. Straffen ble redusert til to år, Rossi ble straks innkalt til landslagstjeneste, og resten er historie. Måltyven fra Prato scoret i tre kamper på rad – hat-trick mot Brasil i mellomrunden ble fulgt opp med to scoringer i semifinaletriumfen over Polen, før han selvsagt også tegnet seg på scoringslisten i finalen der Vest-Tyskland ble slått 3-1. Italia ble verdensmestere, og Rossi ble toppscorer. Den store skurken ble den store helten. Og da var det ikke så mye mer å mase om egentlig.

 

 Før EM i 2008 var jeg i Italia for å lage noen portrettintervjuer med diverse italienske spillere. Både tidligere og nåværende stjerner. En av de jeg møtte var Gianluigi Buffon.  Jeg hadde en klar plan for hva slags sak jeg ville lage før jeg satte meg ned med keeperkjempen i pressesenteret til Juventus. 

Fire år tidligere, i EM i Portugal 2004, var Italia i gruppe med Sverige og Danmark. Situasjonen i puljen før den siste kampen var at Sverige og Danmark ville gå videre til kvartfinale dersom de spilte 2-2, samtidig som de ville sende Italia ut av mesterskapet. Og alle husker jo hvordan det gikk. Det ble 2-2, det. Ingen som så oppgjøret mellom Danmark og Sverige kan si at dette var et planlagt attentat for å få ut Italia. For både Sverige og Danmark ville også gå videre om de selv vant kampen. Det bølget fram og tilbake, kanonskudd, straffer, keepertabber og haugevis med sjanser. Men det endte altså 2-2. Det fikk Gianluigi Buffon til å rase etter kampen. For selvsagt var dette avtalt spill! Det visste jo alle! Det er synd at barna våre skal måtte se noe slikt, sa stjernemålvakten.

Det var dette jeg helst ville spørre Buffon om. Ca 20 minutter etter avtalt tid kom han strenende mot oss. Med hårbøyle, Gucci-veske, gull-sko og solbriller. Innendørs. Litt av en fyr, det skal sies. Og en meget trivelig type.

En starter selvsagt ikke et intervju med å buse ut med påstander om avtalt spill og andre ømfintlige temaer. Så jeg begynte pent. Litt om Italias sjanser i det kommende mesterskapet, hvem er favoritter, osv osv.

Da vi var blitt varme i trøyene, og tonen var tilstrekkelig løssluppen tenkte jeg at nå er tiden inne. Jeg tenkte at nå blir han sikkert muggen og avslutter dette ganske raskt. Men neida. Buffon lyste opp, han! For dette var noe han gjerne ville snakke om.   

Han hadde på sett og vis endret litt syn på Danmark – Sverige 2-2 i løpet av de snaut fire årene. På sett og vis. For nå var han ikke lenger irritert på at det skjedde. Om det var avtalt spill? Selvsagt, det hadde det aldri vært noen tvil om. Men Italia kunne ikke bebreide Sverige og Danmark for å spille 2-2 når det ville sørge for å sende Italia ut av turneringen. Det var Italias egen skyld at de hadde havnet i den situasjonen, og da ståa ble slik den ble, var det bare naturlig at det endte som det endte. «Verden er et lite land», sa Buffon. Min italienske kompis og tolk fortalte meg hva han mente med dette. «Det som skjer i Italia skjer også andre steder. Vi er alle av samme ulla.»

 Underforstått: man gjør slikt i Italia. Da alt kom til alt var det i grunnen greit at man fikk dette tilfellet – for da kunne hele verden se at det er ikke bare Italia som trikser og fikser.

Og det har han jo for så vidt rett i. Det er ikke bare Italia som trikser og fikser. Ikke bare. Men de er jammen ikke tapt bak en vogn, sånn kampfiksingteknisk sett. De er noen luringer. Sånn har det alltid vært, og slik kommer det alltid til å være.

Nå skal Buffon, blant andre, avhøres om den pågående saken. Men ikke før etter EM. For noe slikt vil jo kunne være ødeleggende for sluttspillet. Slik det ville vært å holde Paolo Rossi hjemme fra mesterskapet i 1982.

1286

Følg meg på Twitter: @tv2magnus

Som Jesus på palmesøndag

Jeg vil gjerne skrive noen ord om Runar Berg. Jeg kjenner ikke Runar Berg personlig, jeg har kun møtt ham en håndfull ganger. Men etter at han nå ut av det blå bestemte seg for å legge opp, har jeg tenkt en del på ham. Jo mer jeg har tenkt på ham, jo mer har jeg tenkt på hvorfor jeg tenker så mye på ham. Hvis du skjønner. Kommer du fra Bodø eller der omkring har du ikke noe problem med å skjønne det i det hele tatt. For dere som kommer fra alle andre steder, og kun kjenner til den Runar Berg som har strødd om seg med millimeterpresise 40-meterspasninger over tre årtier på fotballbaner rundt om i vårt kronglete land, kan jeg om ikke annet dele mine tanker om denne, etter mitt syn, helt unike fotballspilleren og personen.

Første gang jeg traff Runar Berg var i 1997. Det husker neppe Runar. Men jeg husker det veldig godt. Jeg var 19 år, spilte fotball i Fossum – en klubb som hadde mer enn nok med å holde seg i andredivisjon. På samme lag som meg spilte Erli Daneshmand (nå journalist i Aftenposten), to år yngre enn meg, og et kjempetalent. Han minnet litt om Marc Overmars både i fysikk og spillestil. Han var halvt iransk og halvt “bergsk”. Erlis mor var søsteren til Harald, og Erli var dermed fetteren til Ørjan, Runar og Arild. Ikke et vondt ord om faren til Erli, men det er vel liten tvil om hvilken del av familien fotball-talentet stammet fra… Vi spilte bortekamp mot Kolstad på Rosenborg-banen i Trondheim. Erli og jeg satt på benken. Da vi begynte å varme opp i begynnelsen av andre omgang fikk vi selskap. Fetter’n til Erli kom tuslende bort. Jeg ble litt star-struck. Selveste Runar Berg, liksom. Men det var ikke mye å være redd for. Han hilste, spurte interessert om hvem jeg var, hvor jeg spilte, om jeg var klar for å komme inn, og mye annet. Jeg kom innpå i løpet av kampen. Som jeg tror vi tapte. Husker ikke helt. Men jeg har aldri glemt møtet med fetter’n til Erli. Det var et eller annet spesielt med fyren, ikke først og fremst at han antagelig var Tippeligaens beste midtbanespiller på den tiden. Det var bare noe veldig behagelig og likandes over hele vesenet Runar Berg som gjorde inntrykk.

Noen år senere begynte jeg å jobbe i TV 2. Siden den gang har jeg truffet ham et par ganger, intervjuer etter kamp, den slags. Man blir mer vant til å omgås fotballspillere og andre idrettsprofiler etter hvert. Star-struck-følelsen man fikk en gang i tiden blir naturlig nok litt borte etter hvert. Idrettsfolk er stort sett som alle andre, noen er hyggelige og trivelige, andre er sure og mutte. Noen er positive og imøtekommende, andre er innesluttede og sky. Idrettsfolk er som vanlige folk. Runar Berg er noe helt for seg selv.

I fjor høst, for ganske nøyaktig ett år siden, kommenterte jeg oppgjøret mellom Bodø/Glimt og Vålerenga på Aspmyra. Glimt var nødt til å vinne for å holde liv i et tynt håp om å overleve i Tippeligaen. Men VIF vant, beseglet i praksis Glimts skjebne og sendte dem ned til Adeccoligaen.

Etter kampen tok jeg en tur ut sammen med en gammel journalist-kollega som har flyttet til Bodø. Vi endte opp på bar med et par Glimt-spillere, Enga-spillere og supportere fra begge lag. Vi snakker om løst og fast over en pils eller tre. Så plutselig blir stemningen helt elektrisk i hele lokalet.

Runar Berg has entered the building.

Det er vrient å beskrive atmosfæren i rommet, men det er akkurat som om alle er helt over seg av lykke over at Runar har tatt turen. Han hilser på alle, tar seg god tid. Smiler med hele ansiktet til tross for at Glimt akkurat har tapt en kamp de ikke kunne tape. Alle står og venter på at Runar skal komme en tur innom akkurat dem for å slå av en prat. Runar hilser og nikker, før han setter kursen mot VIF-supporterne som sitter i en krok. Tar med seg ølen sin, slår seg ned og slår av en lang prat med de tilreisende fra hovedstaden. Historiene om Runar Berg svirrer i lokalet. Om gamle scoringer, hvor gode brødreflokken Berg var da de var guttunger, hvorfor han ikke fikk flere landskamper, at han er den mest undervurderte spilleren i Norge i sin generasjon. Man snakker med andakt i stemmen om lagets eldste spiller, beste spiller, som spiller gratis, som sa fra seg lønna for å hjelpe Glimt i en vanskelig økonomisk tid. Jeg får høre om hvordan han nærmest på egenhånd og på eget initiativ har reddet klubben fra ruin ved å overtale næringslivet i byen til å trå til litt ekstra i nedgangstider. Jeg kommer i snakk med en av VIF-supporterne som nettopp fikk besøk av Runar. “Utrolig bra mann, han Runar Berg, ass”. Og jeg tenker at det antagelig stemmer.

Runar Berg tar seg tid til alle. Alle blir like glade og stolte over å ha fått noen ord med den store helten. Han svinger bortom meg også, spør hvordan det var å kommentere kampen, hvilket hotell jeg bor på og om jeg liker meg i Bodø. Jeg sa vi hadde møtt hverandre før, i Trondheim, at jeg var lagkamerat med fetteren hans. Vi snakket litt om Erli, om at han kunne blitt en kjempegod spiller men at han trivdes bra som journalist. Så gled han videre til neste bord. I det han forlater oss sier min gamle kollega til meg : “den mannen der er bare helt utrolig. Har aldri opplevd maken til godt likt person. Du vil ikke tro hva slags standing han har i byen her. Og det er ikke først og fremst fotballspilleren folk elsker, det er personen. Bare se deg rundt! Vi snakker Jesus på palmesøndag hver gang han viser seg i gata”.

Tilbake i Bergen dagen etter nevnte jeg den spesielle stemningen kvelden før for et par av de jeg jobber med i redaksjonen. Det måtte liksom fortelles. Burde vi ikke lage en sak på fenomenet Runar Berg i Bodø? Mandag ble til tirsdag, tirsdag til onsdag, og snart var vi i gang med å planlegge neste serierunde. Og så ble det ingen Runar Berg-sak i denne omgang.

Og sånn fortsetter det jo. Det kommer alltid en ny serierunde, en ny kamp. Glimt forsvant ned i Adecco-ligaen, og får ikke samme oppmerksomhet i en redaksjon som har mest fokus på Tippeligaen. Men helt siden den søndagskvelden i fjor høst har jeg tenkt noen sekunder ekstra på Runar Berg hver gang jeg har sett navnet hans i lagoppstillingen, i målprotokollen og på spillerbørsen. Og så har jeg tenkt på alle menneskene som setter så utrolig pris på ham. “Skulle lagd den saken”, har jeg tenkt.

Forrige helg la han opp. Midt i sesongen. Han syntes det var for gæli at en 40 år gammel mann skal ta spilletid fra et 17 år ungt talent. Han fikk heller bruke tiden på noe nyttig, nemlig å skaffe Bodø/Glimt nok penger til at de unngår konkurs, slik at de fremdeles kan eksistere som topplag.

Og selv om alle i Bodø synes det er forferdelig trist at han brått pakket vekk fotballskoene på den måten, blir han nok ikke noe mindre populær av den grunn. Tvert i mot. Og dersom det hele ender med at Glimt reddes fra fortapelse, blir min kamerats sammenligning bare enda mer treffende. Jesus på palmesøndag. Det finnes ikke mange av dem i norsk fotball. Sannsynligvis bare én. Og nå har han lagt opp.

Jeg fikk aldri laget den saken. Men jeg fikk i hvert fall skrevet at jeg skulle ønske jeg hadde laget den. Neste gang en ny Runar Berg dukker opp skal jeg være kjappere på avtrekkeren. Men jeg tviler på at det kommer til å skje. Det finnes bare en Runar Berg.

Lykke til
videre, Runar. Og lykke til, Bodø/Glimt.

Devalueringen av tidenes beste

Tidens tann tærer, heter det i ordtaket. Det er like sant for gamle helter som for alle andre.

Nå er debatten i gang. Er Messi tidenes beste fotballspiller? Er han bedre enn Maradona? Enn Pelé?

Når man opplever storhet, det være seg Eric Heiden, Jack Nicklaus eller Bjørn Dæhlie – tenker man gjerne at man aldri vil få se noe lignende igjen. “Det vil aldri komme noen bedre”, slår vi fast. ” Disse kommer til å regnes som de beste også om tretti år”. Men fortidens helter hører fortiden til, og når en ny dukker opp, en som dominerer i nuet, blir de gamle glemt.

“Den beste gjennom alle tider”. Vi er veldig opptatt av akkurat det. Og det er kanskje ikke så rart. Men er vi for raske med å avskrive de vi hyllet som tidenes største bare for noen år siden? Hvorfor glemmer vi så fort?

Jeg er for ung til å kunne bedømme hvem som er best gjennom alle tider. Både i fotball og i andre idretter.

Jeg har aldri opplevd Kniksen, Tom Lund, Pele eller Johan Cruyff. Jeg vokste opp med Diego Maradona akkurat som unger i dag vokser opp med Lionel Messi. Og jeg er naturlig nok en av dem som synes Diego er den beste som har spilt fotball.

Messi har ennå et stykke igjen. Han er en gudebenådet fotballspiller. Mange mener han ligner på Maradona, både i spillestil og i fysikk. Og på noen områder er de like. Retningsforandringene, soloraidene, evnen til å skape noe ut av ingenting. Men på mange måter er de også vidt forskjellige.

Messi er 168 på strømpelesten, akkurat som Maradona. Men Messi er lett og vever, han veier 67 kg.

Maradonatrikser

Maradona var en kraftplugg, med 75 kg og kanskje mer, fordelt på like mange centimetere

Han spilte i en tid der dommerne tillot langt mer av holding og nedsparking. Da Argentina spilte mot Italia i 1982, ble han nesten drept av italienernes defensive monster, Claudio Gentile. Hadde den kampen vært spilt i dag, ville Gentile fått ti gule kort. Han slapp unna med ett.

I tillegg til dribleseriene, målene, de blendende tekniske detaljene og de fantastiske frisparkene, hadde Maradona en evne Messi foreløpig ikke har tilegnet seg.

Nemlig et uovertruffent overblikk og en spektakulær pasningsfot.

Messi viste at han har det i seg i oppgjøret mot Stuttgart nå sist – med en genial pasning som førte til scoring.

Men han gjør det for sjelden. Maradona gjorde det i nesten hver eneste kamp.

Men sannsynligheten for at Messi vil være den største når karrieren er over, er stor. I motsetning til Maradona har han hatt en god, trygg oppvekst. Han er en jordnær gutt med fornuftige verdier og er aldri er innblandet i skandaler. Maradona ble hyllet som en gud i hjemlandet fra han var 14 år og fikk et selvbilde som ikke lignet grisen. Han oppførte seg akkurat som han ville, var innblandet i skandale etter skandale, både på og utenfor banen, og fikk mange sesonger ødelagt av utenomsportslig tull. Men han tok lille, fattige Napoli til toppen av Serie A – som den gang var verdens beste liga – knuste store rike klubber i nord som Juventus, Inter og AC Milan. Og han vant VM på egenhånd, på en måte vi ikke har sett før eller siden.

Men var Maradona bedre enn Pele? De som har sett Pele, mener han er den største. Kanskje ble Pelé vippet av tronen fordi man syntes det var på tide med en ny “best gjennom alle tider”.

I 1994, da Rune Bratseth la opp, ble han hyllet som tidenes beste norske spiller. Men var han bedre enn Hallvar Thoresen? Odd Iversen? Tom Lund? Harald Dutte Berg? Kniksen?

I dag hyller vi Solskjær som den beste. Men var han egentlig bedre enn noen av de jeg nettopp nevnte?

Det tok ikke mer enn ett OL før vi begynte å sammenligne Petter Northug med Bjørn Dæhlie og Gunde Svan.

Simon Ammann er plutselig bedre enn Matti Nykänen. Sven Kramer er bedre enn både Johann Olav Koss og Eric Heiden. Tiger Woods er bedre enn Jack Nicklaus, Manny Pacquiao er bedre enn Sugar Ray Robinson, Lebron James er bedre enn Michael Jordan.

Og sånn fortsetter det. Ettersom tiden går, devalueres de beste gjennom alle tider. Selv om de antagelig fortjener bedre.

Fotball på nett – enten du vil det eller ikke

Fotballen skal vises på nett i stedet for tv de neste årene. Ikke i tillegg til. I stedet for.

Fotball på nett er en fin ting. Jeg har selv vært en ivrig bruker av TV 2 Sumo, en fornøyd bruker i så måte. Et glimrende alternativ når jeg ikke har hatt mulighet til å se Tippeligaen på tv. Med en solid strek under alternativ. For fotball er best på tv.

NFFs uttalelser om at dette er fremtiden høres for meg mest ut som et forsøk på å overbevise seg selv. Samtidig er fotballfans i hele kongeriket i ferd med å forstå hvilken luksus de faktisk har levd i de siste tre sesongene. Debattforumene flommer over av innlegg fra illsinte fotballelskere som raser mot avgjørelsen. Ta en titt på tv2sporten.no eller VG Nett. Liten tvil om hva publikum mener om dette…

Tror du min fotballinteresserte farfar kommer til å kjøpe seg laptop, bredbånd, trådløs ruter, HDMI-kabel og flatskjerm for å se Tippeliga-fotball på søndagene? Skal kompisgjengen samles foran pc’en søndag klokken 18? Eller gir vi beng i alt sammen og venter til oppsummeringen kommer klokken 2215?

Ser vi til USA (og det gjør man jo ofte), går de i en helt annen retning. Der sendes samtlige kamper i HD, samtlige kamper dekkes med solid journalistikk – før kampen, under kampen og etter kampen. Det spilles kamper i enten NFL, NBA, MLB og NHL hver eneste dag, og alle blir behandlet på samme ærefulle måte. Hver eneste dunk, hver eneste touchdown, hver eneste home run, hvert eneste slagskudd. I full HD, rett hjem i stua. På tv’en. Du kan selvsagt også se alt sammen på nett. Som et supplement, som en alternativ løsning når du ikke har mulighet til å sette deg ned i godstolen foran 42-tommeren. NFL er i en klasse for seg – de som bor utenfor USA kan til alt overmål se kampene streamet på nett – i HD!!! (helt sant – streamete nettsendinger i full HD – sjekk ut www.nfl.com/gamepass om du ikke tror meg)

I England kan du se samtlige Premier League-kamper live om du ønsker det. Serie A i Italia. La Liga i Spania. Bundesliga i Tyskland. De tre siste årene har du kunnet nyte samme tilbud her i landet også. Nå må det norske folk finne fram pc’en. Takket være NFF.

Edu

Jeg er straks ferdig med med Lars Backe Madsen og Jens M. Johanssons “Den forsvunne diamanten”. Boken om fotballens horrible skyggesider, om menneskehandel, brutte løfter, bestikkelser og annen kriminalitet i fotballens navn. Mikel-saken er historiens røde tråd, men det er allikevel bare en liten del av det vi får innblikk i gjennom de norske journalistenes rystende fortellinger.

Jeg skal ikke skrive mer om boken her, dere får lese den selv – det er verdt det. Men mens jeg det siste døgnet har sittet fordypet i denne avskylige verdenen av løgnere, agenter og tragiske skjebner, har et to år gammelt minne dukket opp.

Gjennom jobben i TV 2 Sporten fikk jeg Mikel-saken tett innpå meg da den raste som verst våren 2005. Historier om kidnapping, forfalskede kontrakter og lugubre agenter vi aldri hadde sett maken til. Mikel forsvant til London på høsten, mediedekningen roet seg.

Året etter var jeg med på å lage en film om fotballåret 2006. Filmen het Øyeblikkene, og tok for seg de mest minneverdige hendelsene fra sesongen det året. Sammen med fotograf og tekniker reiste jeg landet rundt for å intervjue de som medvirket. Pelle Nilsson, Per-Mathias Høgmo, Daniel Nannskog, Andreas Tegström, Charlie Miller. Det ble mange fine intervjuer og samtaler. Men ingen av dem har brent seg inn i hukommelsen som møtet med Edu.

Da vi skrev manus til filmen jobbet vi kontinuerlig med å finne fram til situasjoner, høydepunkter og hendelser vi kunne karakterisere som et “øyeblikk”. Noen var lettere å plukke ut enn andre. I tilfellet Edu hadde vi massevis å velge i. Han scoret flere spektakluære mål og avgjorde kamper på egen hånd. Lyn-trener Henning Berg sa til meg at han kunne bli en Romario eller Thierry Henry om han ville. Edu forsvarte et eget kapittel i filmen, det sa seg selv. Vi avtalte intervju og opptak på en suite på Hotel Royal Christiania i Oslo en oktoberdag i 2006. Vi rigget lys og testet lyd, jeg gikk gjennom spørsmålene jeg hadde forberedt. Men Edu dukket ikke opp. Ikke var han enkel å få tak i heller. Jeg hadde snakket med han på telefonen et par ganger og forklart hva dette dreide seg om. Allikevel virket det som han ikke helt skjønte hva det var vi holdt på med. Han virket skeptisk.

Noen timer etter at intervjuet skulle startet, ringte mobilen min. Edu hadde nettopp satt seg i en taxi og satt kursen for Oslo sentrum. Han spurte meg nok en gang hva det var vi skulle gjøre – jeg forklarte det nok en gang – og nok en gang virket han skeptisk.

Jeg møtte ham utenfor resepsjonen på hotellet. En atletisk, muskuløs ung mann med diamant i øret og en tettsittende genser. Han lot iPod-øreproppene sitte i da vi håndhilste. Vi gikk mot heisen, jeg noen meter foran. Da vi hadde entret heisen, spurte han på nytt: “hva er det vi skal her egentlig?”. Jeg forklarte: vi ville gjerne gjøre et portrett-intervju med Tippeligaens kanskje største profil. “Det tar en drøy halvtime”, sa jeg. Heisen stoppet, vi gikk ut. Jeg gikk mot hotellrommet der seansen skulle finne sted. Da jeg snudde meg var Edu ti meter bak meg. Han stod stille. Han likte dette svært dårlig. Jeg begynte å ane at han trodde vi hadde onde hensikter. Jeg stoppet opp og ventet, han kom sakte etter. Vi nærmet oss døra til suiten, han stoppet opp igjen. Fryktet han et bakholdsangrep? Jeg åpnet og holdt døren. Han ble stående i kanskje 30 sekunder og se på meg. Det virket som flere minutter. Han var tydelig redd. Fotograf Finn-Erik ropte “kom inn”, og Edu beveget seg motvillig inn i rommet. Han tok Finn-Erik nølende i hånden mens han så seg rundt. Så spurte han “do you mind if I take a look around?”. “No problem”, sa vi. Jeg satte meg i stolen min og ventet på at han skulle sette seg i sin. Han brukte flere minutter på å saumfare lokalet. Tittet inn på badet, inn i skap, bak sofa og gardiner. Som en katt som kommer inn i et ukjent rom for første gang. Så satte han seg ned og intervjuet kunne begynne.

Jeg syntes oppriktig synd på gutten – jeg tenkte “gudene vet hva han har vært med på som gjør at han kan føle seg truet av en ufarlig norsk sportsjournalist”. Det tok ti minutter før han slappet av, intervjuet ble omsider veldig bra.

“My dream is to be one of the top strikers in this world”. Med de ordene avsluttet Edu intervjuet. Jeg takket så mye for samtalen og fulgte ham ut. Han var en helt annen person enn den livredde gutten som hadde listet seg inn tre kvarter tidligere. Opplevelsen gikk inn på meg, den satt i kroppen i lang tid etterpå.

Etter å ha lest “Den forsvunne diamant” dukket den samme følelsen opp på ny. Hva Edu har opplevd kan jeg bare gjette meg til. Det er en aldri så liten trøst å vite at Chinedu Ogbuke, nå Bundesliga-proff i tyske Hoffenheim, har lykkes. Men det veier ikke opp for alle de grufulle skjebnene vi aldri får høre om.

Finale med Fruen

Champions League-finale er ikke småtteri. I år ble jeg enig med kona om at jeg skulle se kampen med henne, til tross for at det ikke manglet på tilbud. Jeg kalte henne nød-kompis og advarte henne med å si at hun nok måtte finne seg i å hente pils i kjøleskapet og lage snacks.

Så setter vi oss ned. Kampen er i gang, men Fruen hadde ikke nevneverdig hastverk med å nå avspark. Sju minutter er spilt når Fruen dumper ned i sofaen, en pils til meg, en til henne. Dette kan jo faktisk bli stas. “Er Chelsea de blå”? Hun er ikke så dum, altså. Jeg har valgt min kvinne med omhu. Hun spurte mest for å ha noe å snakke om, og ble flau i det hun hadde spurt.

Jeg er en vaskeekte Leeds-tilhenger og er ikke spesielt glad i verken Man Utd eller Chelsea, så denne finalen ble sett med særdeles nøytrale øyne. Og det kan kanskje høres litt kjedelig ut, men ikke når man har Fruen ved sin side. Hun kan nemlig komme med plenty av info en sportsjournalist ikke får med seg i sin relativt travle hverdag. Som f.eks at Ashley Cole har vært utro. Visste du det? Ikke jeg heller. Men han har visstnok et eller flere svin på skogen, det står i ukebladene, og Fruen har plukket det opp. Ashley Cole går dermed under kategorien “Slem”.

Cristiano Ronaldo er også “Slem”. Han har noen tvilsomme damehistorier på rullebladet, et rulleblad min kone etter alt å dømme har fått tak i. Ikke er han spesielt kjekk heller.

-Synes du han er god?, spør Fruen.
– Ja (Mitt Leeds-hjerte vrir seg i smerte, men jeg må jo faktisk innrømme det)
-Seriøst – synes du han er god?
-Ja, han er antagelig verdens beste spiller…
– Verdens beste??? Han der??? Æsj!

Nuff said.

Det kryr av spillere i kategorien “Slem” ute på gressmatta i Moskva. Rooney er heller ikke spesielt snill, og Petr Cech sin hjelm får selvfølgelig gjennomgå. “Han ser ut som om han er med i en Ben Stiller-film”, sier Fruen og humrer stille.

1-1 til pause. Fruen har ikke helt fått med seg scoren, men jeg kan da fortelle at Ronaldo og Lampard har scoret, og at andre omgang blir veldig spennende.

“Er han snill?” spør fruen. John Terry er i tv-ruta. Jeg vrir hjernen min for å finne ut om jeg noen gang har hørt noe dritt om John Terry. Og det har jeg ikke, så svaret mitt blir etter hvert “ja, han er snill”. Dermed har Fruen fått seg et lag å heie på. Det er flere slemminger på United, og Chelsea har til alt overmål en snill en – selv om Ashley Cole har vært utro mot kona. Terry veier opp for alt, Fruen heier på de blå.

Dette er første gang på tre år at jeg ikke er på jobb når Champions League-finalen spilles. Det er første gang på tre år jeg ikke lager kamp-sammendraget som skal gå i sportssendingen klokken halv tolv. Og det er ganske annerledes å sitte her som en vanlig sofagris, med en pils i lanken og potetløv på bordet og rett og slett nyte matchen. For det er en vanvittig bra fotballkamp. United har første omgang, Chelsea den andre. Tempo, dueller, detaljer og marginer. Drogba skyter i stolpen. “Er han god?” , spør Fruen. “Ja, veldig god” svarer jeg. “Like god som Ronaldo?” spør Fruen. “Nei, ikke så god” svarer jeg. Kampen går til ekstraomganger.

Fruen skal på jentetur til helgen. Det temaet blir selvsagt luftet mer enn én gang i løpet av finale-kvelden. Midt i andreomgang ringer en av venninnene. De snakker om løst og fast, men antagelig mest løst. Fruen stiller meg et par spørsmål underveis, men jeg har koblet ut og vet ikke hva jeg svarer på. Et eller annet om nelliker. Fruen vet hun må oppføre seg på en dag som denne, og unnskylder seg fordi hun snakket med venninnen sin. Her prater vi kustus. Jeg fikk det knapt med meg…

Ekstraomgangene begynner. Lampard i tverrliggeren, Giggs sikter mot et åpent mål men treffer til sin store forbauselse tinningen til John Terry. Han snille. “Dette blir straffer”, sier jeg. Fruen synes det høres rasende festlig ut, og håper jeg får rett.

Og det får jeg jo selvfølgelig. Men pausen fra andre ekstraomgang til de er i gang med straffekonken er for lang, og Fruen bestemmer seg for å se avslutningen fra verandaen. Døra på gløtt, selvfølgelig, med skrå utsikt til tv-skjermen. En straffekonkurranse i CL-finalen er ufattelig nervepirrende. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være United- eller Chelsea-supporter. Det er så intenst at det er helt drøyt. Fruen slenger sine sedvanlige kommentarer fra verandadør-åpningen, jeg er oppslukt i dramaet. Jeg vet at Ronaldo kommer til å bomme på sin straffe. Jeg bare vet det. Og når jeg ser hans stakkato snuble-tilløp vet jeg det ihvertfall – før han har skutt- at Cech kommer til å redde. Og det gjør han selvfølgelig.
Jeg brøler, Fruen jubler. én etter en scorer straffeskytterne. Nå er det bare John Terry igjen. Han snille. Snillingen kan bli helten – og jeg skjønner øyeblikkelig at dette jo er for godt til å være sant; slemmingen Ronaldo har bommet, og nå skal snillingen Terry sikre seieren. Det kan jo bare ikke gå. Og det gjør det ikke heller. Snillingen Terry glir som på et bananskall og hyler ballen utenfor. Fruen synes det er helt forferdelig, mens jeg svarer “nå vinner United”.

Van der Sar redder og det hele er over. Tv-bildene viser en gråtende Ronaldo liggende på magen med ansiktet i gresset. Det er nesten så Fruen synes synd på slemmingen i noen få sekunder, men bare nesten. Så ser hun bildet av en gråtende Terry. Snillingen som bommet. “Jeg tror han har familie og greier”, sier jeg, og Fruen synes det hele er enda mer uutholdelig.

United vant en mesterlig Mesterligafinale med stor M. To gode lag, glitrende spillere, og til slutt en vinner og en taper. Denne kampen hadde alt. Til og med snillinger og slemminger. Og snart begynner EM….