På kulen

Jeg er flasket opp med skihopp. Bokstavelig talt. Faren min var hopper, og jeg vokste på sett og vis opp i hoppbakker rundt omkring på østlandet. Var med farsan på treninger og renn. Midtstua, Marikollen, Lønneberget, Skui. Da jeg var veldig liten fikk jeg aldri med meg svevene til fatter’n. Jeg så ham kun da han gikk opp trappene med skiene på skulderen. Så da jeg fikk min første ski var det ikke snakk om å ha dem på beina. De skulle bæres. Det var jo det pappa gjorde.

I fire-femårsalderen begynte jeg å hoppe selv. Jeg trente på nedslag hjemme i stua og i bakken utenfor huset vårt. Jeg øvde på å sitte som Matti Nykänen, litt skjevt med den ene armen litt høyere enn den andre.

Jeg hadde hakebeskytteren litt på skakke akkurat som Vegard Opaas. Da jeg var med faren min på renn hang jeg rundt på sletta og slo veslevoksent av en prat eller to med Roger Ruud, Olav Hansson og Dag Holmen Jensen. En vinter tidlig på 80-tallet var Horst Bulau på fest i kjelleren vår. Det var saker.

Selv sluttet jeg å hoppe da jeg var 16. Jeg var spektakulært middelmådig (for å si det pent), og burde sikkert sluttet mye tidligere. Men det var så gøy å holde på, og miljøet rundt var så herlig å være i. Alle gutta, trenerne, turene, treningsøktene på mørke vinterkvelder. Den herlige lyden av ski som smeller i det en hopper lander i overgangen. Den særegne lukten av sigarettrøyk i kuldegrader. Den intense følelsen man hadde i magen før man skulle sette utfor i dårlige spor og kastevind.

Men jeg var bedre til å spille fotball, og da jeg i en alder av 15 fremdeles ikke greide å slå faren min på trening tenkte jeg at det var like greit å gi seg.

Men kjærligheten til hoppsporten har aldri forsvunnet. Når det er et VM eller OL er det datoen for hopprennene som merkes av i kalenderen. Hoppuka er hellig, og jeg går aldri glipp av et skiflygingsrenn.

Men nå begynner til og med en hardbarket hoppentusiast som meg å miste interessen.

Vektregler, BMI, for store dresser, for lange ski. Scheie snakker mer om vinden i bakken enn prestasjonene. Et poengsystem der tanken bak er god, men resultatet av det er drepende.

På første nyttårsdag begynte rennet i Garmish samtidig som Premier League-oppgjøret mellom West Bromwich og Manchester United.

Da sluttsignalet gikk etter andre omgang på the Hawthorns holdt man fremdeles på med første omgang i Tyskland.

Og det er jo her hele problemet ligger. En syk ambisjon om å gjøre alt likt for alle, der det verste som kan skje er én får bedre forhold enn en annen. Renn stoppes. Farten settes ned. Eller opp. Og så ned igjen. Plutselig er oppdriften for god, og en hopper holdes igjen på toppen. Sekunder senere er oppdriften for dårlig. Rødt lys igjen.

På sletta og i tv-stuene ser folk at han som hoppet sjette lengst får mest poeng fordi forholdene var dårlige, mens han som hoppet desidert lengst kanskje blir nummer tre fordi oppdriften var så bra.

Skihopp er i ferd med å bli et vitenskapelig prosjekt der målet er å kontrollere omstendigheter det i bunn og grunn ikke er mulig å kontrollere. De som styrer forsøker å regulere idretten på en måte man ikke ser noe annet sted.

Bør de som kjører sist i alpint få trukket fra noen ekstra hundredeler hvis løypa er oppkjørt? En golfspiller går ut i strålende sol og vindstille forhold tidlig på morgenkvisten. En annen får ikke slå ut før på ettermiddagen og må spille i regn og stiv kuling. Men det er ingen klaging der i gården.

For ikke å nevne en idrett der vindforhold er mye viktigere enn i hopp, nemlig seiling. Noen som synes det er på tide å få på plass et system som justerer for ulike vindforhold i Volvo Ocean Race?

Oppdrift og forhold har påvirket resultatene i hoppsporten bestandig. Wojciech Fortuna hadde ikke vunnet en eneste konkurranse da han plutselig fikk frisk bris under skiene i førstehoppet sitt i OL i Sapporo i 1972. Den totalt ukjente polakken satte bakkerekord, og vant konkurransen til tross for at han bare hadde det 22. beste hoppet i finaleomgangen. 19-årige Fortuna tok gullet 0,1 poeng foran Walter Steiner.

Bredesen mistet gullet i storbakken i 1994 da Weissflogs oppdrift ble til bakvind for nordmannen. Eksemplene er utallige. Men hovedregelen er at den beste hopperen vinner. Uansett forhold.

Matti Nykänen vant feks stort sett uansett om det blåste bakfra eller forfra. Og apropos Nykänen – hoppsportens høye herrer har satt håpøse regler ut i livet før. Da Nykänen hoppet 191 meter i Planica i 1986 bestemte FIS seg for at nå fikk det holde – hit men ikke lenger. Ingen hopp over 191 meter ble målt, du fikk samme poengsum om du hoppet 191, 199 eller 209 meter. 191 var grensen. Dermed basta. Uforståelig for alle andre enn pampene in charge.

Slutten på den epoken kom i 1994, da Espen Bredesen ble tildelt sølvmedaljen i VM i skiflyging til tross for at Roberto Cecon hadde hoppet lengre og bedre. Metrene over 191 meter ble ikke tellende, det gikk hardt utover italieneren som offisielt ble tildelt bronsen. Bredesen synes det ble for dumt og gav sølvmedaljen sin til Cecon. Han stakk fingeren rett i øyet på FIS, og 191 metersgrensen forsvant.

Derfor har jeg ennå et lite håp om at dagens avsindige system avvikles en gang i fremtiden. Får bare håpe det gjøres før hoppsporten har mistet alle tilhengerne. Vi blir færre og færre.