Årets høydepunkter – 100% subjektivt

2010 er snart “in the books” som det heter i landet jeg ble født. Om under en måned tar vi hele 2010 og stapper det inn i historiebøkene. Godt nyttår, takk for det gamle.

Som sportsjournalist får man med seg mer eller mindre alt. På en måte både en velsignelse og en forbannelse. For det blir så mye, og referansene kan fort bli litt forstyrret. Så jeg satte meg ned og spurte meg selv: hva er det jeg husker best? Og hvorfor?

Svaret: litt av hvert. For å si det mildt.

3 . januar: Leeds slår ut Manchester United av FA-cupen

Leedsbeckfordgoal20100103_275x155

En nydelig vinterdag i Bergen. Og tredje runde i FA-cupen. Mitt kjære Leeds borte mot Manchester United på Old Trafford. Jeg vurderte å stikke på pub for å se matchen, men orket rett og slett ikke tanken på å sitte der med masse hovne Man Utd-fans og se guttene mine få grisedeng. Orket ikke. Så jeg tok med meg kone og datter og dro på aketur i Kanada-skogen i stedet. Grillet pølser, drakk solbærtoddy. Og så begynte tekstmeldingene å tikke inn. Først noen få. Så flere og flere. “Gutta dine rundspiller United”, fikk jeg fra en kompis som er Liverpool-fan. “Ufortjent at Leeds ikke leder”, fra en annen. Og så plutselig ti tekstmeldinger på en gang: “KONGE!”. Og så hadde jammen meg Jermaine Beckford putta. Leeds ledet 1-0.

Jeg vurderte å raske sammen familie, pølser, saft og akebrett og sette kursen for nærmeste fotballpub. Men snakket meg selv til fornuft. “Før jeg har kjøpt den første halvliteren har United sikkert snudd det”, tenkte jeg. Deretter så jeg for meg alle de hovne United-supporterne igjen. Kanada-skogen var nok det mest fornuftige stedet å være.

Meldingene fortsatte å komme sigende. Jeg begynte å se på klokka. “Leeds er nærmere 2-0 enn United er utligning!”. Jeg nektet å ta av, men da det bare var fem minutter igjen av ordinær tid sa jeg til kona: “hvis vi pakker sammen nå og kommer oss i bilen, kan det hende jeg rekker ekstraomgangene.”

Men det ble ingen ekstraomganger. Og selv om jeg på en måte skulle ønske jeg hadde tatt turen til en pub full av hovne United-fans, var det egentlig like greit at jeg dro til skogs. For hadde jeg dratt på pub er jeg ganske overbevist om at Leeds hadde tapt…

7. februar – New Orleans Saints onside kick i Super Bowl

New Orleans – trykket til brystet av hele USA etter orkanen Kathrina – mot “uovervinnelige” Peyton Manning og Indianapolis Colts i spektakulære Super Bowl. Det ble sagt at alle amerikanere som ikke var fra Indiana eller som kjente noen som spilte på Indianapolis, holdt med Saints. Og Saints vant. Men de lå under til pause, Colts så ut til å ha full kontroll. Helt til Saints tok både motstandere og hundrevis av millioner av tv-seere på senga ved å gjøre noe som nesten er “uhørt”. For da de skulle sparke i gang andre halvdel av kampen tok de en gigantsjanse, og sparket ballen til seg selv i stedet for til motstanderen. En mildt sagt vågal manøver, for dersom de ikke hadde fått tak i ballen selv ville Colts vært i scoringsposisjon umiddelbart og sannsynligvis økt ledelsen. Men manøveren var altså så vågal at ingen, verken Saints-fans, eksperter, kommentatorer , eller motstanderen, i sine villeste fantasier kunne tenke seg at noen kunne prøve noe så risikabelt og håpløst idiotisk i en så viktig kamp. Men Saints fikk tak i ballen, snudde kampen, og vant den første Super Bowl-tittelen i klubbens historie:

28 .februar: OL -finale i ishockey, USA-Canada

Vi nordmenn kan tjase og mase så mye vi orker om langrenn og skiskyting. I et vinter-0L er det ingenting som kan måle seg med ishockey-finalen. Og spesielt ikke når det er USA og Canada som gjør opp om gullet. Og selv om jeg holdt med USA, må jeg innrømme at jeg fikk gåsehud da nasjonalhelten Sidney Crosby, Canadas mest populære idrettsmann siden Wayne Gretzky, avgjorde det hele i sudden death:

11. april – Phil Mickelson

I begynnelsen av april dro jeg til California for å dekke årets første major i golf for kvinner, Suzann Pettersen og Marianne Skarpnord i Kraft Nabisco Championship. Uken etter reiste jeg litt rundt, til San Francisco og Los Angeles for å lage forhåndsreportasjer til fotball-VM.

Kraft Nabisco var en strålende opplevelse, Tutta spilte gnistrende, og var smertelig nær ved å vinne hele turneringen. Og før jeg går videre til det som er “øyblikket” må jeg bare si følgende. Suzann Pettersen er enorm idrettsutøver og en megastjerne i USA. Mye større enn vi i Norge fatter og begriper. En av verdens aller beste i en idrett det er avsindig vanskelig å bli god i, og enda vanskeligere å dominere over lang tid. Det Tutta leverer uke etter uke, år etter år, er vanvittig imponerende. Så får det være at vi ikke helt skjønner akkurat det her hjemme på bjerget. For de skjønner det i resten av verden.

Men det er altså ikke Tutta dette skal handle om. Det skal handle om om Phil Mickelson.

Uken etter turneringen i Palm Springs begynte US Masters på motsatt kant av landet. Verdens mest prestisjetunge golfturnering, og denne gangen med mer oppmerksomhet rettet mot seg enn noen gang før. Tiger Woods’ første turnering etter… alt. Og Tiger spilte bra han. Men det var Woods rake motsetning som stjal showet. Phil Mickelson. Familiemannen som tok pause fra golfen for å støtte kona i hennes kamp mot kreft. Den kjeivhendte magikeren med rosa sløyfe på lua, et sjenert smil om munnen og antydninger til whisky-pupper under piqué-skjorta, grisebanket den atletiske, muskuløse rundbrenneren Woods foran millioner av tv-seere verden over. Og høydepunktet – og kanskje den prestasjonen jeg setter høyest i hele 2010 – kom på det 13 hullet på den siste, avgjørende dagen. Etter utslaget på par 5-hullet ligger Lefty i skauen. Bak et tre. Inn til greenen er det 175 meter . Rett foran greenen en ond bekk som er kjent for å sluke golfballer. Det smarte spillet fra den posisjonen Mickelson er i, er å spille et kort safe-slag ut på fairway, satse på at han kommer nærme nok på innspillet til å ha mulighet til en birdie og i verste fall redde par. Men det gikk en faen i Lefty. Som om Tin Cup satt på skulderen hans og sa “go for it!”. Mickelson svarte med å levere et av tidenes råeste golfslag.

Jeg satt i senga på hotellet i LA og så det på tv. Etterpå gikk jeg rett i minibaren og hentet meg en øl. Det sømmet seg slik.

Juni

Så var det VM! Mange øyeblikk som kunne vært skrevet mye om. Som da jeg så England-USA på pub i Geiranger og holdt på å få meg en på trynet av en engelsk-supporter fordi jeg jublet da USA putta.

Eller D
avy som takket nei til øl i Soweto og sa “No thanks, I’m a coke-man!”

Og nordkoreaneren som gråt som et barn før møtet med Brasil.

Men mest av alt husker jeg Diego Maradona. Med en klokke på hver arm. Og hans oppriktige og ekte glede ved fotballen. Hans engasjement, kjærlighet til spillerne. Og ballfølelsen som fremdeles sitter utenpå kroppen. Selv om han har på seg dress.

Jeg husker Suarez hands på streken i kvartfinalen mot Ghana. Gyan som bommet på straffen. Og @eddabrem som twitret “slapp av Ghana, flaks/uflaks – det jevner seg ut over en hel sesong” noen sekunder senere.

Juli

Juli tilbragte jeg i Belgia og Frankrike, på jobb i makeløse Tour de France. Det ble noen øyeblikk der også.

Sirkuset startet i Rotterdam med prolog lørdag 3 . juli . Etter tre dager med nærmere 40 varmegrader kom plutselig regnværet. Men det var meldt lettere vær utover ettermiddagen og kvelden, og dermed bedre forhold for de rytterne som startet sent. Det visste prolog-outsider Tony Martin. Allikevel ba han om å få starte så tidlig som mulig. Det viktigste der og da var nemlig å sørge for å være i mål før VM-kvartfinalen mellom Tyskland og Argentina startet kl 16…

Det mest minneverdige øyeblikket i TDF for min del – og det mest provoserende – kom på den andre etappen, fra Brussel til Spa. Vått og glatt, og en relativt hard etappe. Rytterne gikk i bakken, en etter en. Og da det nærmet seg mål var det bare noen få igjen helt foran. Blant dem Thor Hushovd, som etter å ha slitt seg opp tunge kneiker og manøvrert seg ned såpeglatte og krevende utforbakker, var den soleklare favoritten til å vinne spurten i hovedfeltet (Sylvain Chavanel hadde gått i brudd for lengst og hadde seieren i sin hule hånd).

Så tar Hans Kongelige Selvutnevnte Høyhet Fabian Cancellara kontroll. Han TAR den. Han sitter I gruppa sammen med Thor, men har bestemt at her skal alle vente på de bak som har kælva. Ingen får lov til å trekke opp tempoet. Ingen får lov til å stikke fra de andre. Her skal det ventes. Det har onkel Cancellara bestemt.

I Spa jubler tusenvis av mennesker for Chavanel, der han kommer ensom til mål. Nå venter de på spurten i hovedfeltet. Den spurten var det bare å skyte en hvit pil etter. I stedet får de se en gjeng mannfolk i trange klær komme rullende i tante-fart. Side om side. Og fremst av alle , som en gallionsfigur, den selvutnevnte formannen Cancellara . .

Rytterne er forbanna, kommentatorne er forbanna. Tilskuerne er ihvertfall forbanna. Jeg snakket med et eldre par som hadde reist fra sør-Afrika for å se to etapper. Ordnet seg billetter ti meter fra målstreken. Og dette var det de fikk servert.

Skuffelsen hadde så smått begynt å legge seg da vi ryddet sammen utstyret utenfor bussen etter endt sending når Johan Kaggestad sier til meg:

“I morgen vinner Thor. På pur faen. Jeg bare kjenner det på meg. “

Sånn kan det gå.

1284

13. september: Tony Pulis

Jeg er en sucker for drama, sentimentale poenger og emotional moments. I USA serveres det over en lav sko. Mest på film, noen ganger i virkeligheten. Og om det skjer i virkeligheten er det som regel med god hjelp av tv-produsenter og en kraftig regissert build-up til kampen/konkurransen.

Men det råeste Hollywood-øyeblikket ble vi servert i Premier League. En tilsynelatende grå og ordinær mandagskamp mellom Stoke og Aston Villa. Stoke uten seier… På toppen av det hele hadde Stoke-trener Tony Pulis nettopp mistet moren sin. Før kampen fikk de fremmøtte på Brittannia Stadium beskjed på storskjerm – “Tony cannot be with us tonight…” Matchen måtte gå uten Pulis ved spakene. Det var ikke noen som ikke hadde forståelse for akkurat det.

Villa kjører kampen. Stoke ser fortapt ut uten sjefen på sidelinja. Det spillerne ikke vet er at Pulis har satt seg i bilen, og er på vei til Brittania Stadium. Lagene går til pause på stillingen 1-0 til Villa.

Så, når andre omgang sparkes igang, skjer det. Tony Pulis, iført sin karakteristiske cap, med brillene stolt plassert på neseryggen, kommer joggende inn på Brittannia. Til en avsindig jubel. Publikum reiser seg. Og ikke vet jeg hva Pulis sa til spillerne i pausen, eller om hans offer og tilstedeværelse ene og alene var det som inspirerte dem. Men Stoke løftet seg grassalt. Snudde kampen. Scoret det avgjørende målet 3 minutter på overtid. Og da fløyta gikk løp Pulis rett i garderoben, rett ut i bilen og kjørte tilbake de 225 kilometrene til Wales, for å være sammen med sin sørgende familie. Igjen i Stoke satt spillerne i garderoben med tre poeng, og resten av oss med gåsehud og visshet om at “dette vil jeg huske så lenge jeg lever”.

[sumo progid=”481197″]

3.oktober – Thor Hushovd

En av tidenes norske idrettsprestasjoner, utført av den jeg mener bør være den soleklare vinneren av “Årets idrettsmann”.

Og jeg våknet ti minutter for sent til å oppleve at Thor Hushovd ble verdensmester.

Planen var klar. I og med at VM gikk i Australia skulle jeg legge meg tidlig, sette på klokka ca 0400, se an om noen av de norske greide å henge med, legge meg hvis de ikke gjorde det og selvsagt se hele driten dersom en av våre hadde medaljesjanse.

Så hadde det seg slik at en (dårlig) kompis spurte om jeg var keen på et par belgiske øl på favoritt-ølstuen i byen. Og så sa jeg ja. Men jeg gikk tidlig hjem, var hjemme halv ett. Og tenkte at dette går nok greit, datteren min våkner ca 0600 uansett, og da må jeg jo opp.

For sikkerhetsskyld la jeg meg på sofaen. Jeg sover dårligere der. TVen lar jeg stå på. Vekkerklokka stilt til klokka 0400. Sommerfugler i magen.

Men sofaen var plutselig veldig behagelig å ligge på. Vekkerklokka skrudde jeg av i søvne.
Og for første gang i historien sov datteren min lenger enn til klokka 07. Hun våknet nærmere ni. I det jeg hører hun rope “pappa” fra barnerommet, våkner jeg med et brak. Og det første jeg ser er Thor Hushovd som jubler. Jeg burde reagert med spontan glede og jubel. Men det første jeg tenkte var “f…..!”. Kunne ikke noe for det. For jeg visste at jeg hadde gått glipp av et av de største norske idrettsøyeblikkene gjennom alle tider.

Sånn kan det gå.

13. november – Manny Pacquiao

Jeg er ingen bokse-ekspert. La det være sagt. Men jeg er veldig interessert i the noble art of self defence. Men i mangel av fete tungvektsoppgjør de siste årene (og det er jo de det blir mest oppmerksomhet rundt), har interessen dalt litt. På en måte. Greit at Klitsjko er en god bokser, men herregemini så kjedelig og sjarmløst da. Valujev? Tja, kanskje litt artig på en kuriøs måte. Men det er ikke akkurat noe Frazier/Ali/Tyson over de tyngste gutta akkurat nå.

Og det gjør heller ingenting. For vi har Manny Pacquiao. Som sagt, jeg er ingen ekspert. Men jeg er ganske sikker på at Pac-man er den beste bokseren jeg noensinne har sett. Den lille filippineren har tatt vm-tittelen i åtte forskjellige vektklasser. &Arin
g;TTE! Og før hver gang han går opp en vektklasse sier folk det samme: “nå blir det for vanskelig for ham. Nå blir vektforskjellen for stor.” Og alle kampene ender stort sett på samme måte. At Manny har banket opp enda en fyr som er mye større enn ham selv.

Foreløpig siste gang Pacquiao var i ringen var altså i november i år. Mot mexicanske Antonio Margarito. Det stod om tittelbeltet i lett mellomvekt. Pacquiao på 67 kg, mot Margarito på 75 kg. En dramatisk vektforskjell. Og en dramatisk klasseforskjell på de to i ringen. For Margarito hadde ikke mye å stille opp med gitt. Manny opened a can of whoop-ass nok en gang. Etter 11 runder så Margarito slik ut:

Bildet tatt på mobilen, før 12. runde. Kjøttkake.

Dette bildet tok jeg med mobilen, rett før 12. runde tar til. Kjøttkake.

Pacquiao kunne lett å knocket ut Margarito i løpet av de siste rundene. Men han lot være, av høflighets skyld. Han håpet dommeren ville stoppe kampen. Hver gang han landet en kombinasjon med slag fra alle bauer, vinkler og kanter, tittet Pacman bort på dommeren som om han sa “synes du ikke han har fått nok nå???” Men i stedet for å sende ham i canvasen, lot Pacquiao Margarito få fullføre kampen oppreist. Etterpå måtte mexicaneren rett på sykehus.

Oppgjøret hele bokseuniverset nå venter på heter Pacquiao vs Mayweather jr. Foreløpig ser det ikke ut til å bli noe av, men det er jo lov å håpe at det skjer i 2011. Da kommer alle til å si at “nei, denne matchen blir for vanskelig for Pacquiao, her blir nok Mayweather for stor og sterk.” Og så kommer Pacquiao til å denge Mayweather i filler. Akkurat som han har gjort med alle de andre som har prøvd seg de siste årene. Jeg tør ihvertfall ikke vedde i mot.

Godt nyttår. Takk for det gamle.

Er du på twitter kan du følge meg på twitter.com/tv2magnus