Som Jesus på palmesøndag

Jeg vil gjerne skrive noen ord om Runar Berg. Jeg kjenner ikke Runar Berg personlig, jeg har kun møtt ham en håndfull ganger. Men etter at han nå ut av det blå bestemte seg for å legge opp, har jeg tenkt en del på ham. Jo mer jeg har tenkt på ham, jo mer har jeg tenkt på hvorfor jeg tenker så mye på ham. Hvis du skjønner. Kommer du fra Bodø eller der omkring har du ikke noe problem med å skjønne det i det hele tatt. For dere som kommer fra alle andre steder, og kun kjenner til den Runar Berg som har strødd om seg med millimeterpresise 40-meterspasninger over tre årtier på fotballbaner rundt om i vårt kronglete land, kan jeg om ikke annet dele mine tanker om denne, etter mitt syn, helt unike fotballspilleren og personen.

Første gang jeg traff Runar Berg var i 1997. Det husker neppe Runar. Men jeg husker det veldig godt. Jeg var 19 år, spilte fotball i Fossum – en klubb som hadde mer enn nok med å holde seg i andredivisjon. På samme lag som meg spilte Erli Daneshmand (nå journalist i Aftenposten), to år yngre enn meg, og et kjempetalent. Han minnet litt om Marc Overmars både i fysikk og spillestil. Han var halvt iransk og halvt “bergsk”. Erlis mor var søsteren til Harald, og Erli var dermed fetteren til Ørjan, Runar og Arild. Ikke et vondt ord om faren til Erli, men det er vel liten tvil om hvilken del av familien fotball-talentet stammet fra… Vi spilte bortekamp mot Kolstad på Rosenborg-banen i Trondheim. Erli og jeg satt på benken. Da vi begynte å varme opp i begynnelsen av andre omgang fikk vi selskap. Fetter’n til Erli kom tuslende bort. Jeg ble litt star-struck. Selveste Runar Berg, liksom. Men det var ikke mye å være redd for. Han hilste, spurte interessert om hvem jeg var, hvor jeg spilte, om jeg var klar for å komme inn, og mye annet. Jeg kom innpå i løpet av kampen. Som jeg tror vi tapte. Husker ikke helt. Men jeg har aldri glemt møtet med fetter’n til Erli. Det var et eller annet spesielt med fyren, ikke først og fremst at han antagelig var Tippeligaens beste midtbanespiller på den tiden. Det var bare noe veldig behagelig og likandes over hele vesenet Runar Berg som gjorde inntrykk.

Noen år senere begynte jeg å jobbe i TV 2. Siden den gang har jeg truffet ham et par ganger, intervjuer etter kamp, den slags. Man blir mer vant til å omgås fotballspillere og andre idrettsprofiler etter hvert. Star-struck-følelsen man fikk en gang i tiden blir naturlig nok litt borte etter hvert. Idrettsfolk er stort sett som alle andre, noen er hyggelige og trivelige, andre er sure og mutte. Noen er positive og imøtekommende, andre er innesluttede og sky. Idrettsfolk er som vanlige folk. Runar Berg er noe helt for seg selv.

I fjor høst, for ganske nøyaktig ett år siden, kommenterte jeg oppgjøret mellom Bodø/Glimt og Vålerenga på Aspmyra. Glimt var nødt til å vinne for å holde liv i et tynt håp om å overleve i Tippeligaen. Men VIF vant, beseglet i praksis Glimts skjebne og sendte dem ned til Adeccoligaen.

Etter kampen tok jeg en tur ut sammen med en gammel journalist-kollega som har flyttet til Bodø. Vi endte opp på bar med et par Glimt-spillere, Enga-spillere og supportere fra begge lag. Vi snakker om løst og fast over en pils eller tre. Så plutselig blir stemningen helt elektrisk i hele lokalet.

Runar Berg has entered the building.

Det er vrient å beskrive atmosfæren i rommet, men det er akkurat som om alle er helt over seg av lykke over at Runar har tatt turen. Han hilser på alle, tar seg god tid. Smiler med hele ansiktet til tross for at Glimt akkurat har tapt en kamp de ikke kunne tape. Alle står og venter på at Runar skal komme en tur innom akkurat dem for å slå av en prat. Runar hilser og nikker, før han setter kursen mot VIF-supporterne som sitter i en krok. Tar med seg ølen sin, slår seg ned og slår av en lang prat med de tilreisende fra hovedstaden. Historiene om Runar Berg svirrer i lokalet. Om gamle scoringer, hvor gode brødreflokken Berg var da de var guttunger, hvorfor han ikke fikk flere landskamper, at han er den mest undervurderte spilleren i Norge i sin generasjon. Man snakker med andakt i stemmen om lagets eldste spiller, beste spiller, som spiller gratis, som sa fra seg lønna for å hjelpe Glimt i en vanskelig økonomisk tid. Jeg får høre om hvordan han nærmest på egenhånd og på eget initiativ har reddet klubben fra ruin ved å overtale næringslivet i byen til å trå til litt ekstra i nedgangstider. Jeg kommer i snakk med en av VIF-supporterne som nettopp fikk besøk av Runar. “Utrolig bra mann, han Runar Berg, ass”. Og jeg tenker at det antagelig stemmer.

Runar Berg tar seg tid til alle. Alle blir like glade og stolte over å ha fått noen ord med den store helten. Han svinger bortom meg også, spør hvordan det var å kommentere kampen, hvilket hotell jeg bor på og om jeg liker meg i Bodø. Jeg sa vi hadde møtt hverandre før, i Trondheim, at jeg var lagkamerat med fetteren hans. Vi snakket litt om Erli, om at han kunne blitt en kjempegod spiller men at han trivdes bra som journalist. Så gled han videre til neste bord. I det han forlater oss sier min gamle kollega til meg : “den mannen der er bare helt utrolig. Har aldri opplevd maken til godt likt person. Du vil ikke tro hva slags standing han har i byen her. Og det er ikke først og fremst fotballspilleren folk elsker, det er personen. Bare se deg rundt! Vi snakker Jesus på palmesøndag hver gang han viser seg i gata”.

Tilbake i Bergen dagen etter nevnte jeg den spesielle stemningen kvelden før for et par av de jeg jobber med i redaksjonen. Det måtte liksom fortelles. Burde vi ikke lage en sak på fenomenet Runar Berg i Bodø? Mandag ble til tirsdag, tirsdag til onsdag, og snart var vi i gang med å planlegge neste serierunde. Og så ble det ingen Runar Berg-sak i denne omgang.

Og sånn fortsetter det jo. Det kommer alltid en ny serierunde, en ny kamp. Glimt forsvant ned i Adecco-ligaen, og får ikke samme oppmerksomhet i en redaksjon som har mest fokus på Tippeligaen. Men helt siden den søndagskvelden i fjor høst har jeg tenkt noen sekunder ekstra på Runar Berg hver gang jeg har sett navnet hans i lagoppstillingen, i målprotokollen og på spillerbørsen. Og så har jeg tenkt på alle menneskene som setter så utrolig pris på ham. “Skulle lagd den saken”, har jeg tenkt.

Forrige helg la han opp. Midt i sesongen. Han syntes det var for gæli at en 40 år gammel mann skal ta spilletid fra et 17 år ungt talent. Han fikk heller bruke tiden på noe nyttig, nemlig å skaffe Bodø/Glimt nok penger til at de unngår konkurs, slik at de fremdeles kan eksistere som topplag.

Og selv om alle i Bodø synes det er forferdelig trist at han brått pakket vekk fotballskoene på den måten, blir han nok ikke noe mindre populær av den grunn. Tvert i mot. Og dersom det hele ender med at Glimt reddes fra fortapelse, blir min kamerats sammenligning bare enda mer treffende. Jesus på palmesøndag. Det finnes ikke mange av dem i norsk fotball. Sannsynligvis bare én. Og nå har han lagt opp.

Jeg fikk aldri laget den saken. Men jeg fikk i hvert fall skrevet at jeg skulle ønske jeg hadde laget den. Neste gang en ny Runar Berg dukker opp skal jeg være kjappere på avtrekkeren. Men jeg tviler på at det kommer til å skje. Det finnes bare en Runar Berg.

Lykke til
videre, Runar. Og lykke til, Bodø/Glimt.