Devalueringen av tidenes beste

Tidens tann tærer, heter det i ordtaket. Det er like sant for gamle helter som for alle andre.

Nå er debatten i gang. Er Messi tidenes beste fotballspiller? Er han bedre enn Maradona? Enn Pelé?

Når man opplever storhet, det være seg Eric Heiden, Jack Nicklaus eller Bjørn Dæhlie – tenker man gjerne at man aldri vil få se noe lignende igjen. “Det vil aldri komme noen bedre”, slår vi fast. ” Disse kommer til å regnes som de beste også om tretti år”. Men fortidens helter hører fortiden til, og når en ny dukker opp, en som dominerer i nuet, blir de gamle glemt.

“Den beste gjennom alle tider”. Vi er veldig opptatt av akkurat det. Og det er kanskje ikke så rart. Men er vi for raske med å avskrive de vi hyllet som tidenes største bare for noen år siden? Hvorfor glemmer vi så fort?

Jeg er for ung til å kunne bedømme hvem som er best gjennom alle tider. Både i fotball og i andre idretter.

Jeg har aldri opplevd Kniksen, Tom Lund, Pele eller Johan Cruyff. Jeg vokste opp med Diego Maradona akkurat som unger i dag vokser opp med Lionel Messi. Og jeg er naturlig nok en av dem som synes Diego er den beste som har spilt fotball.

Messi har ennå et stykke igjen. Han er en gudebenådet fotballspiller. Mange mener han ligner på Maradona, både i spillestil og i fysikk. Og på noen områder er de like. Retningsforandringene, soloraidene, evnen til å skape noe ut av ingenting. Men på mange måter er de også vidt forskjellige.

Messi er 168 på strømpelesten, akkurat som Maradona. Men Messi er lett og vever, han veier 67 kg.

Maradonatrikser

Maradona var en kraftplugg, med 75 kg og kanskje mer, fordelt på like mange centimetere

Han spilte i en tid der dommerne tillot langt mer av holding og nedsparking. Da Argentina spilte mot Italia i 1982, ble han nesten drept av italienernes defensive monster, Claudio Gentile. Hadde den kampen vært spilt i dag, ville Gentile fått ti gule kort. Han slapp unna med ett.

I tillegg til dribleseriene, målene, de blendende tekniske detaljene og de fantastiske frisparkene, hadde Maradona en evne Messi foreløpig ikke har tilegnet seg.

Nemlig et uovertruffent overblikk og en spektakulær pasningsfot.

Messi viste at han har det i seg i oppgjøret mot Stuttgart nå sist – med en genial pasning som førte til scoring.

Men han gjør det for sjelden. Maradona gjorde det i nesten hver eneste kamp.

Men sannsynligheten for at Messi vil være den største når karrieren er over, er stor. I motsetning til Maradona har han hatt en god, trygg oppvekst. Han er en jordnær gutt med fornuftige verdier og er aldri er innblandet i skandaler. Maradona ble hyllet som en gud i hjemlandet fra han var 14 år og fikk et selvbilde som ikke lignet grisen. Han oppførte seg akkurat som han ville, var innblandet i skandale etter skandale, både på og utenfor banen, og fikk mange sesonger ødelagt av utenomsportslig tull. Men han tok lille, fattige Napoli til toppen av Serie A – som den gang var verdens beste liga – knuste store rike klubber i nord som Juventus, Inter og AC Milan. Og han vant VM på egenhånd, på en måte vi ikke har sett før eller siden.

Men var Maradona bedre enn Pele? De som har sett Pele, mener han er den største. Kanskje ble Pelé vippet av tronen fordi man syntes det var på tide med en ny “best gjennom alle tider”.

I 1994, da Rune Bratseth la opp, ble han hyllet som tidenes beste norske spiller. Men var han bedre enn Hallvar Thoresen? Odd Iversen? Tom Lund? Harald Dutte Berg? Kniksen?

I dag hyller vi Solskjær som den beste. Men var han egentlig bedre enn noen av de jeg nettopp nevnte?

Det tok ikke mer enn ett OL før vi begynte å sammenligne Petter Northug med Bjørn Dæhlie og Gunde Svan.

Simon Ammann er plutselig bedre enn Matti Nykänen. Sven Kramer er bedre enn både Johann Olav Koss og Eric Heiden. Tiger Woods er bedre enn Jack Nicklaus, Manny Pacquiao er bedre enn Sugar Ray Robinson, Lebron James er bedre enn Michael Jordan.

Og sånn fortsetter det. Ettersom tiden går, devalueres de beste gjennom alle tider. Selv om de antagelig fortjener bedre.