Kurt Asle Arvesen har i år sin beste sesong som profesjonell sykkelrytter

En flott vårsesong ble fulgt opp med kjempesuksess i Tour de France, både for Kurt Asle selv og for hans lag.

Drømmen om en etappeseier ble fortjent en realitet, i tillegg til at han var en medvirkende faktor bak sammenlagtseieren til sin lagkamerat Carlos Sastre.

Arvesen er kjent som en rolig kar som ikke ser ut til å la seg stresse av alvoret rundt han.

En god egenskap å inneha for en person under et hvilket som helst press.

Arvesen klarer noe jeg selv som profesjonell aldri turte å gjøre: Nemlig å reise hjem til Norge, bort fra det hektiske sykkellivet i Mellom-Europa, for å koble av.

Uansett om forholdene for å sykle skulle være langt fra ideelle så unner Kurt Asle seg en tur hjem til sitt kjære Eresfjord når han føler for det.

Kanskje ser han eventuelle dårlige sykkelforhold som en mulighet til enda bedre avkobling. Da får han kanskje muligheten til å bytte ut sykkelen med ski?

Med ski på beina kan han boltre seg i den vakre naturen som hjembygda tilbyr. En type avkobling som ville være veldig fjern for 90 prosent av det profesjonelle sykkelfeltet, og som du skal ha en mental ro og selvsikkerhet for å kunne gjennomføre.

Når Arvesen spaserer rundt i fjellheimen hjemme i Eresfjord mellom store sykkelritt, så gjør han noe som er langt fra vanlig praksis i det internasjonale sykkelfeltet. Sannsynligvis så vet både Kurt Asle og Team CSC-Saxo Bank at det er akkurat hva han trenger.

Årets sesong beviser hvilken erfaring og selvsikkerhet Kurt Asle har.

Han er god når han skal være god. Første beviset på det var gjennomførelsen av en glimrende klassikersesong på vårparten.

Etter endt vårsesong slapp han seg ned og koblet helt av fordi han visste hva som ventet han senere.

For et slikt hardkjør som Arvesen har vært gjennom de siste månedene vil de fleste ha problemer med å forestille seg.

Som oppkjøring til Tour de France trente han knallhardt inn mot Sveits rundt.

Stinn av ritt og trening knuste han all motstand i NM og ble den fortjente bærer av den norske mesterskapstrøyen.

Fra et knallhardt NM gikk det få dager før han var på plass i Frankrike, for å være med laget de siste dagene før Tour de France startet den 5. juli.

Touren ble en suksess for Arvesen og hans lag, med alt det slit slik suksess innbærer.

Etter så mange voldsomme inntrykk over lang tid som et tre ukers etapperitt gir, må det kreve mye mental mobilisering for å fokusere på nye oppgaver på programmet.

Den fysiske utmattelsen er en ting, men den mentale utmattelsen bør kunne være opplagt for de fleste av oss å forstå.

Vi lever i et samfunn hvor psykisk utbrenthet blir stadig mer vanlig og som fører til økt sykefravær i arbeidslivet.

Etter den suksess og det slit som Kurt Asle var igjennom under Tour de France, så må han ha følt en voldsom lettelse da han rullet over målstreken på Champs-Elysees. Det må ha vært en blanding av utmattelse og tilfredshet over å ha nådd et av hans store drømmer som sykkelrytter.

Enhver person ville nok ha følt et behov for å reise hjem til sine kjære og nyte suksessen.

Mange ville helt sikkert følt seg utladet og på grensen til utbrent.

Den følelsen hadde nok også Kurt Asle, men tiden var enda ikke moden for å slippe opp og nyte noen suksess.

Dagen etter Touren reiste Kurt Asle riktignok tilbake til Norge, men han rakk så vidt innom sin kjære hjembygd Eresfjord.

Onsdagen etter var han nemlig på plass og startklar i TS Arendal Grand Prix.

Dagen etter reiste han så til Sandefjord og deltok i gaterittet Sandefjord GP, som han i tillegg vant.

Klokken syv om morgenen den påfølgende dagen fløy han så videre til Spania for å delta i den 240 kilometer lange basiske sykkelklassikeren San Sebastian Classic.

Dagen etter San Sebastian tok han så fatt på den lange flyturen til Beijing for å lade opp til de olympiske leker i landeveissykling. Da var det gått en uke siden avslutningen på Frankrike rundt!

I Kina venter den nødvendige perioden med akklimatisering til ny døgnrytme og temperatur. Alle med erfaring fra reiser som krysser kontinenter og tidssoner vet hvilken belastning dette kan være. Derfor er det helt nødvendig å ankomme Beijing i god tid for å kunne starte den nødvendige tilvenningen. Det norske laget hadde ingen tid å miste om de skulle få de nødvendige dagene ved akklimatisering frem til landeveisrittet den 9. august.

Kurt Asle vil igjen være klar til dyst på lørdag, mindre enn to uker etter verdens hardeste sykkel ritt, Tour de France…

Etter Beijing venter forhåpentligvis endelig en periode med hvile i Eresfjord…

Mads:)

Pro-Touren skulle bli syklingens svar på fotballens Mesterliga.

Prestisjeprosjektet ble satt i live gjennom initiativ fra det internasjonale sykkel forbundet (UCI) i 2004.

Ideen var at 20 lag skulle få lisens til å delta i en toppserie som bestod av et utvalg store en-dags og etapperitt.

I alle profflag og store sykkelritt bredte det seg panikk. Frykten var at de ikke skulle få plass i det gode selskap som Pro-Touren representerte.

Jeg husker selv hvor nervøse ledelsen i Credit Agricole var i 2003, da Pro-Touren ble bestemt å skulle rulles i gang året etter.

Om laget fikk status som Pro-Tour lag ble bestemt av om de klarte å kvalifisere seg blant de 20 beste lagene på UCI sin tidligere team-ranking.

Credit Agricole lå den gang helt på grensen til å klare å kvalifisere seg gjennom rankingpoeng. Men lagets fordel var at det hadde en sterk sponsor i bakhånd som stilte seg positiv til å punge ut de nærmere ti millionene euro som krevdes for å oppgradere til et Pro-Tour lag.

Overgangen fra å være et «tradisjonelt» proff lag til å få status som Pro-tour lag var betydelig. Fordi stadig flere sykkelritt fikk kjempet seg til Pro-Tour status, betydde dette at alle de 20 Pro-tour lagene måtte få flere ryttere, og en betydelig økning av antall personer i støtte apparatet.

Slik Pro-tourprogrammet ble lagt opp, kolliderte flere Pro-tour ritt med hverandre i tillegg til viktige tradisjonsrike ritt som de ulike lagene også hadde invitasjon til.

Det betydde at de ulike pro-tour lagene kunne ha opptil tre ulike lag i forskjellige deler av verden samtidig. Fra 2003- til 2004-sesongen ble det derfor signert nye ryttere så blekket sprutet i de ulike pro-tour lagene. Profesjonell sykkelsport vokste som aldri før!

Det eksisterte en generell godvilje i pro-tourlagene og i rittene som hadde pro-tour status til revolusjonen som var satt i gang.

Ved at lagene fikk pro-tourlisens hadde de også et mer forutsigbart program å forholde seg til. Bort med den avgjørende smiskingen av rittarrangørene for å få innbydelse til deres ritt… Før pro-touren måtte et lag bli likt av de ulike ritt arrangørene for å få innbydelse. Nå var det UCI som bestemte hvem som skulle få kjøre hvilke ritt, avhengig av om de hadde status som pro-tour lag eller ikke.

Som et lite håp for lagene uten pro-tourstatus ble det åpnet for at noen få lag kunne få «wild card» invitasjon av arrangørene til å delta i det gode selskap.

De lag som fikk wild-card fra arrangørene var som oftest lag fra hjemlandet hvor rittet ble arrangert. Det gav et lite håp til lag som for eksempel Agritubel, om at de allikevel kunne få sjansen til å delta i Tour de France.

For sponsorene av pro-tour lag og ritt, representerte pro-touren en garanti om at de ville få eksponering i alle de store rittene som ble arrangert og vist på tv. En viktig faktor for en sponsor som ønsker mest mulig eksponering i media. Før pro-touren kunne ingen manager av sykkel lag garantere en plass i viktige sykkelritt som Tour de France, Giro d`Italia, Spania rundt, Paris-Roubaix og alle andre sykkelklassikerne med betydelig medieinteresse.

Gjennom pro-touren var det ikke bare ambisjoner og muligheter om deltagelsen som kunne friste en sponsor til å åpne lommeboken. Nå kunne lagene friste med en garanti.

Sykkelsporten fremstod som bedre organisert og mer profesjonell enn på lenge.

Gjennom sine reformer fremstod UCI som en sterkere og mektigere organisasjon enn noen gang. Det var de som styrte sykkelsporten nå. Gjennom pro-touren var sporten blitt mer attraktiv for tv-kanaler over hele verden. UCI ønsket videre en globalisering av sykkelsporten gjennom å legge pro-tour ritt til stadig nye deler av verden. Tour Down Under i Australia ble det første pro-tourrittet utenfor Europa, til betydelig økt interesse og inntekter for arrangementet. Neste år var det i tillegg planlagt å legge pro-touren til Russland og Kina.

Men i dag ble det brått stopp på de opprinnelige planene til UCI…!

Pro-touren ble på starten av årets sesong «alvorlig syk» og i ferd med smuldre bort. Problemene som startet med at de store rittarrangørene av Tour de France, Giro d`Italia og Spania Rundt trakk seg ut av pro-touren fortsatte med at det franske Cofidis-laget, ble første lag som takket nei til videre pro-tour satsning.

I dag toppet det seg da 16 nye lag også takket nei til pro-touren. Kun et lag gjenstår, nemmelig Astana.

Astana har tviholdt på sitt eneste håp om å få delta i Tour de France gjennom sin status som pro-tourlag. De har hele veien hatt UCI sin støtte og ubetydelige garanti.

Allikevel forventes det at også dette laget, enten de vil eller ikke, også sier nei til videre pro-tour status.

Hva skjer så videre?

Det synes som om det gjenstår et vakuum i profesjonell sykkelsport etter sammenbruddet. UCI virker i tillegg maktesløse trass i stadige trusler om å straffe alle lag og ritt som går imot det internasjonale kontrollorganet. Konflikten beviser dessverre at UCI er sjanseløse i konflikt mot ASO (arrangørene av Tour de France) og de andre store rittarrangørene.

Det er ASO som sitter med den reelle makten i internasjonal proffsykling.

Går lagene imot ASO risikerer de å ikke få innbydelse til verdens viktigste sykkelritt. Ingen lag ønsker å sparke vekk sitt eget grunnlag for eksistens ved å gå i konflikt med ASO. Proffsykling er Tour de France, og derfor er det i dag bekreftet at det er de som har overtaket.

Hvordan ASO videre vil bruke sin makt må vi enda vente å se. Spørsmålet alle stiller seg er om det er en ny liga med et eget tilhørende forbund under opprulling?

Er det negativt eller positivt?

ASO er et privat selskap som ønsker å skape verdier til sine eiere. De skal selge sykkelsporten til flest mulig. Det betyr at de må fortsette arbeidet med en troverdig og dopingfri idrett. De vet at flere avsløringer vil ødelegge for videre ekspensjon av sporten og Tour de France.

Derfor har de siste årene vist en enda større vilje i kampen mot doping enn UCI. Rasmussen-saken i fjor er et eksempel på at UCI ikke tok nok ansvar i forhold til å unngå en skandale midt under selveste Tour de France. Avsløringen av Rasmussen kunne ha kommet i forkant av Touren da UCI satt på informasjon om at Rasmussen hadde brutt dopingreglementet for Tour de France startet.

Allikevel har UCI et lovende og troverdig dopingprogram under utvikling gjennom det nye systemet med biologiske pass. Dette arbeidet vil sannsynligvis videreføres med eller uten UCI, om finansieringen går i orden. Passet over rytternes blodverdier representerer en fremtidig brikke i kampen mot doping.

Hva rytternes rettigheter mot kommersielle interesser angår, må rytterne og lagene organisere seg på samme måte som de har gjort til nå. Trenger de da et UCI?

Hva er vel uansett et Tour de France uten sykkelryttere… Det er rytterne og arrangørene som sitter med all fremtidig makt.

UCI har dessverre ikke klart å fremstå som et mektig tilrettelegger. De har prøvd å vokse i en turbulent tid, men har i stedet smuldret bort på veien gjennom uttalige konflikter.

Pro-touren, UCI sitt prestisjeprosjekt, ble mer enn hva UCI klarte å takle….

Mads!

Mark Cavendish er 23-åringen som har tatt sykkel verdenen med storm.

Med sine to etappeseirer i årets Tour de France blir han omtalt som verdens raskeste sprinter.

Han er flere ganger verdensmester på bane og har blant annet etappeseirer i årets Italia rundt med mer.

Som ungdom vant han alt han deltok i, enten det var på BMX-sykkel, terrengsykkel eller på landeveien. Talentet fra den britiske øya Isle of Man trodde derfor allerede i tidlig alder at han kunne tjene penger på hobbyen sin.

Han ble aldri presset av ambisiøse foreldre. Men de satte pris på at han var aktiv i sin ungdom og oppfordret han til å drive med sport. Ingen dum oppfordring med tanke på at det er som barn at vi legger grunnlaget for motorikken vi tar med oss opp i voksen alder.

At han hadde et unikt talent for sykkel var det ingen tvil om når han vant alt han deltok i.

Men overgangen fra barnestjerne til junior representerer testen som skal bekrefte et barnetalentet. Gjennom sykling på juniorlandslag og internasjonale juniormesterskap er det i juniorklassen at sykkelmiljøer rundt i verden virkelig tør å stemple en barnestjerne som et virkelig talent.

Men unge Cavendish derimot, gikk sine egne veier fordi han trengte ikke en slik bekreftelsen. Han var allerede overbevist om at han kunne nå langt og bli profesjonell. Derfor gikk han mot strømmen og lagde sin egen strategi da han nådde juniorklassen.

I stede for å satse sykkel da han ble junior (17 og 18 år) så trappet han ned, deltok kun i lokale ritt- som han selvfølgelig vant- og fikk seg en jobb i den lokale Barcley-banken.

Målet hans var å spare penger de to årene han var junior så han kunne reise over til det europeiske kontinentet og vinne sykkel ritt som senior. Gjennom seire som amatør blir man som kjent proff. Proff som junior kunne han allikevel ikke bli…

Cavendish var tydelig en reflektert og målbevist ung mann.

Når alle andre barnestjerner virkelig begynner å spesialisere seg som juniorer så valgte altså stortalentet å tenke langsiktig.

Normalt er det få ungdomstalenter som ikke satser videre når de går opp i junior klassen.

De som ikke velger å satse videre er fordi de har mistet motivasjonen og ikke ønsker å gå videre. Mange satser i stede på utdannelse eller de gir seg fordi de ikke orker prioriteringene som en hard utholdenhetsidrett medfører. Noen satser for hardt som juniorer og er utbrent når de går opp i senior. Mens noen få holder opp i amatør klassen og signerer proff kontrakter.

Mark Canvendish hadde laget sin egen plan mot en karriere som bane- og landeveissykkellist allerede før han nådde junior alderen. Mens hans jevngamle konkurrenter og sykkelkamerater forlot skolen som 16-åringer for å trene og konkurrere på høyt nivå som juniorer, så trappet altså det største talentet av de alle ned og holdt seg til sin egen karriereplan.

Da han skulle starte opp igjen som første år-senior måtte hans personlige trener Rod Ellingworth, som fremdeles er hans trener, overtale det britiske sykkelforbundet til å ta unggutten med på U23-landslaget. Grunnen var at han ikke hadde satset som junior og det britiske forbundet hadde derfor ikke lengre så stor tro på han. Om han den gang representerte noe unikt og utradisjonelt så har han bevist noe som ledelsen i det britiske forbundet sannsynligvis aldri vil glemme…

Typisk er det at denne utradisjonelle fremgangsmåten som Cavendish her representerte kommer fra en ung rytter som ikke tilhører de mer etablerte sykkelnasjonene. Etter hvert som sykkelsporten får fotfeste og blir populær i stadig flere land, tror jeg vi vil se flere slike eksempler som går utover den vanlige holdningen vi finner i sentraleuropeiske sykkelland. Der hvor veien til proff går fra juniorsykling, via U23-klassen.

Cavendish gir allikevel det britiske U23-programmet mye av æren for at han nådde målet sitt. Samtidig avfeier han sitt åpenbare naturlige talent. Når han blir spurt om han har et unikt talent svarer han tvert imot nei! Han mener at han ikke ser på seg selv som særlig talentfull.

Forklaringen han gir på sin egen suksess er hans kjærlighet til sykkelsporten fra han var liten, i tillegg til fokuset på trening og hardt arbeid.

Med en slik holdning til sitt eget talent viser Cavendish at han har beina godt plantet på bakken. Selv om Cavendish har tatt sykkelsporten med et brak så er hans suksess et resultat av langsiktige drømmer i kombinasjon med hardt arbeid.

Hemmeligheten som ligger bak de fleste med suksess…

Mads:)

Årets Norgesmesterskap i landeveissykling for herrer ble -bokstavelig talt- et ritt for menn….

Uten en eneste flate hvor rytterne kunne gjemme seg på hjul i en løype som sugde krefter, førte løypa til historiens mannefall i norsk mesterskapssammenheng.

I en runde som var ca ni km lang og som ble kjørt 21 ganger holdt kun åtte mann unna uten å bli tatt igjen med en runde!

Derfor var det ingen tilfeldighet at vinneren av årets norske mesterskap i landevei heter Kurt Asle Arvesen.

Det er heller ingen tilfeldighet av de neste ni plassene bakover tilhører ryttere som sykler for lag som bruker mesteparten av sin sesong i utlandet i søken etter prestisjefulle resultater og riktig matching.

Ser vi bort i fra Arvesen og Boasson Hagen (første og fjerde plass i årets NM) som representerer hver sitt pro-tour lag, så kom ryttere fra pro-continental lag som perler på en snor bak på de neste plassene.

Roy Hegreberg sykler for det danske pro-continental laget GLS. Resten av plassene ble fordelt mellom Team Sparebanken Vest og Joker-Bianchi. To hardt satsende og lovende norske pro-continental lag, som kan være springbrett for unge norske sykkel talenter til store internasjonale profflag.

Boasson Hagen tilhørte frem til årets sesong Joker-Bianchi-laget og fikk gjennom denne satsningen nok internasjonal matching til å sikre seg proffkontrakt med Team High Road/Colombia.

Arvesen var som amatør en del av Bjørgvin Sykkelklubb, et av flaggskipene i norsk sykkelsport på nittitallet. Nå er satsingen i Bjørgvin representert gjennom pro-continental laget Sparebanken Vest. På andreplass i årets NM finner vi Sparebanken Vest-rytteren Stian Remme.

Remme imponerte sitt hjemlige NM-publikum og konkurrenter med gjennomføringen av årets knallharde Norgesmesterskap.

Med Joker-Bianchis Lars Petter Nordhaug på tredjeplass, beviste årets resultatliste at det var en hard løype. Nordhaug er en kjøresterk og godt trent rytter som viser sitt potensial best i harde løyper.

Endelig kom det en NM løype hvor det virkelig skilte og som ikke overlot noe til tilfeldighetene.

Det er gøy med overraskelser og ryttere som av taktiske tilfeldigheter får sine gjennombrudd i et så viktig ritt som NM. Slik er sykkel og en av grunnene til at sporten er så fascinerende. Flere norske ryttere har fått sitt gjennombrudd i NM fordi sykkel er en sport hvor det taktiske kan føre til overraskelser.

Under årets NM ble det ingen overraskelser eller gjennombrudd. Vi fikk endelig et nasjonalt mesterskap hvor de sterkeste var best.

Løypa hadde internasjonal mesterskapsstandard og derfor heter vinneren Kurt Asle Arvesen!

Vi kan dermed glede oss over at vi får se den norske mesterskapstrøya tilbake i Tour de France.

En fortjent seier til Arvesen og vi gleder oss til å se ham skinne på de franske landeveiene i norske farger!

Mads

Saken om Tom Boonen sin positive kokainprøve viser mangel på myndigheter som har klare regler i kampen mot forbudte stoffer.

I følge reglementet kan ikke Boonen utestenges av sitt nasjonale eller internasjonale forbund etter den positive dopingprøven. Slik reglementet fremstår, skal en ikke straffes for å teste positivt på kokain så lenge det er utenfor konkurranse.

At kokain i idrett ikke er forbudt annet enn i konkurransesammenheng er etter min mening betenkelig. Kokain er, uansett om det er prestasjonsfremmende eller ikke, et narkotisk stoff som er forbudt å oppbevare og bruke.

Narkotika er et samfunnsmessig onde som det brukes enorme ressurser på å bekjempe. Idrettsutøvere har dermed et ansvar for å gå foran som gode eksempler. De representerer en idrett, et land, en organisasjon og en klubb med flere. Idrettsstjerner er forbilder for mange og det er derfor viktig hvilke bilde av seg selv de viser til sine fans, da særlig de yngre.

At en utøver som tester positivt på et narkotisk stoff kan slippe unna uten noen form for sanksjoner, så lenge testen er utført utenfor konkurranse, blir feil signaler å sende ut. Det er det samme som å bagatellisere bruk av narkotiske stoffer så lenge det ikke regnes som prestasjonsfremmende.

Når idretten ønsker å fremstå som «ren og sunn», bør også de ulike myndighetene innenfor idretten ta affære overfor utøvere som blir tatt for bruk av narkotiske stoffer. I dagens idrettshverdag, hvor alle toppidrettsutøvere daglig må være tilgjengelig for dopingtester, bør også alle typer narkotiske stoffer gjelde på lik linje med prestasjonsfremmende midler. Hvorfor skal det være forskjell på bruk av kokain i eller utenfor konkurranse? Prestasjonsfremmende eller ikke så er det et narkotisk stoff som ikke hører hjemme noe sted, særlig ikke hos en idrettsutøver.

Igjen må ASO, organisasjonen som arrangerer Tour de France, ta reglene i egne hender og ta affære i en doping sak. I fjor var det danske Michael Rasmussen det gjaldt. Hadde ASO visst på forhånd at Rasmussen hadde brutt meldeplikten så ville de med stor sannsynlighet ha nektet han start. Da ville svært mye negativ omtale vært unngått og sykkel ville i stede fremstått med en klar politikk mot doping. I stede valgte UCI og WADA, grunnet egne regler, å ikke melde fra om at Rasmussen hadde brutt reglementet da han ikke var tilgjengelig for dopingkontroll. Deres manglende åpenhet viste seg å slå svært negativt tilbake når sannheten allikevel kom frem på verst tenkelig tidspunkt.

Om ikke ASO hadde satt foten ned og gitt klar beskjed om at Boonen må ta konsekvensene av sin omgang med kokain, så ville han vært fri til å delta i verdens største sykkelritt. Da ville han i tillegg ha tatt med seg en stor mørk sky over arrangementet.

I denne sammenheng gjør ASO sykkelsporten en stor tjeneste. De får en skadeskutt sport til å fremstå som klar og tydelig overfor all form for bruk av forbudte stoffer. UCI, WADA og alle andre mer eller mindre betydningsfulle myndigheter innenfor idretten bør være takknemmelig for at ASO viser vei og tar ansvar.

Etter episoden med kokain har Tom Boonen ingenting i årets Tour å gjøre, fordi han setter et negativt søkelys på en idrett som prøver å rette opp sin egen troverdighet overfor publikum. For «Tornado Tom» sin egen del, tror jeg han uansett må gå inn i seg selv og ta en «time out». Han har gjort en tabbe og må rydde opp i sitt eget liv. Det er menneskelig å feile og han bør få en mulighet til å rette opp i sine feil.

Samtidig bør han ikke slippe unna reaksjoner og konsekvenser. At misbruk av narkotiske midler ikke skal straffes i idretten vil gi helt feil signaler ut til resten av samfunnet. Når Boonen straffes med utelukkelse fra årets Tour de France, så er det en straff som ikke kan oppfattes å være for hard.

La oss håpe han kommer tilbake med lærdom fra de feil han har begått. Sykkelsporten trenger ikke flere «bad boys».

«Oksen fra Grimstad» er i god utvikling i oppkjøringen til årets Frankrike rundt.

Som alltid tok han en pause hjemme i Grimstad etter vårklassikerne som endte med Paris-Roubaix. Klassikerne ble ingen suksess, men han hadde flere oppløftene resultater i forkant. Paris-Nice i mars var det første solide tegnet på at Thor har noe på gang. Seier i prologen, flere dager i gult, seier i poengtrøyen og stor kjørestyrke er overbevisende i et prestisjefullt etapperitt som Paris-Nice.

Tradisjonen tro brukte han «Dunkerque fire dagers» som den første konkurransen til å komme i gang igjen etter rittpausen. Thor har tradisjon for å bruke rittet som innledningpå oppkjøringen til Tour de France. I Dunkerque ble fasiten en andreplass, og seier på tredje etappe. Begge gangene i en avslutning hvor hele feltet kom samlet til mål. Dermed ble det en best mulig start på veien mot «le grand depart» som starter lørdag5. juli i Brest.

Nå er han tilbake i Katalonia rundt, og han følger dermed oppskriften fra tidligere år hvor han har vært i storform i Tour de France.

I fjor gikk Thor bort fra tidligere erfaringer og ville prøve noe nytt. Han valgte å følge konkurrenter som Robbie McEwen og Alessandro Petacchi, som begge kjørte Giro d’Italia som en del av oppkjøringen til Frankrike rundt.

Da Touren startet stod Thor på startstreken uten en eneste seier. For en sprinter å stå på startstreken til årets viktigste mål uten en seier, er som å ha blitt utsatt for en forbannelse.

Thor hadde en eneste seier i fjorårets sesong, og en lang liste med andre- og tredjeplasser. Andreplassene karakteriserte han selv som «stang ut». Trass i at «stang ut» i denne sammenheng handler om de små centimeterne som skiller første- fra andreplass, så blir gjentatte slike andreplasser til mange meter i en rytters hode, om den negative tendensen varer lenge nok.

Thor fikk sin seier i fjorårets Tour, men han var sannsynligvis ikke i den formen vi har sett han fra i tidligere Tour de France-deltakelser.

Nå er Thor tilbakemed sitt gamle program, som han vet han har lykkes med tidligere for å komme i form til juli. Har han funnet tilbake vinnerformen?

Det å finne formen er nemlig et puslespill som selv de mest erfarne idrettsmenn og -kvinner aldri har noen fasit på. Det som lykkes et år, trenger ikke nødvendigvis å lykkes et annet år. Alle vinnere i idretten prøver og feiler i søken etter den perfekte oppkjøringen.

Men det er sannsynligvis lurt å gå tilbake til et program som har gitt god uttelling på formen tidligere, når et forsøk på noe annet ikke gav suksess.

Derfor er det godt å se at Thor er tilbake i Katalonia, og det er godt å vite at veien videre til Touren går via Dauphine Libéré og Norgesmesterskapet. Slik som han pleier.

Rytmen og periodiseringen i forhold til konkurransen og treningsperioder har en viktig effekt på den fysisk formen. I sykkelfeltet snakker alle om «godfølelsen i beina». Det kan oversettes til om muskulaturen kjennes myk eller hard, og om det er den ønskede kraften i beina.

For en sprinter, som må kjempe en brutal kamp om posisjoner, og som må beregne akkurat det rette sekundet å åpne spurten, er også den psykiske formen viktig. Hos sprinterne kommer den psykiske godfølelsen kun gjennom gjentatte førsteplasser.

I tillegg skal laget fungere. Thor mistet før årets sesong «kiwien» Julian Dean. Bohemen fra New Zeeland har trukket Thor frem til noen av hans største bragder på sykkelsetet. At Dean og Hushovd var et «winning team» har de bevist flere ganger de årene Dean syklet for Credit Agricole. Dean signerte før årets sesong for det fremadstormende amerikanske Slipstream-laget. Credit Agricole signerte engelskmannen Jeremy Hunt som en mulig erstatter. Hunt kom fra det havarerte svenske Unibet-laget og har vist evne som en sterk avslutter i sin lange karriere som proffsyklist. Hunt har dessverre ikke overbevist. Derimot har allerede etablerte Credit Agricole-ryttere som franske William Bonnet og australske Marc Renshaw vist at de begynner å takle utfordringen det er å kjempe Thor frem til en best mulig utgangsposisjon før siste sluttspurt. Disse, i tillegg til veteranen Sebastian Hinault, kan utgjøre et slagkraftig lag i spurtene i årets Tour de France.

Thor er som mange andre utøvere, en som fungerer best i medgang. Nå er han inne i den medvinden han trenger for å finne godfølelsen både fysisk og psykisk før Frankrike rundt. Med sine gjentatte seire i årets sesong har Thor et bedre utgangspunkt for suksess i årets store sykkel begivenhet enn vi var vitne til i fjor. Han ser ut til å ha funnet tilbake oppskriften som skal få ham i vinnerform!

Mads!

Torsdag skjedde det igjen i sykkelsporten. Rytterne i Italia rundt nektet å sykle gjennom den planlagte etappen.
Giro-etappen mellom Potenza og Pescichi på 231,6 km ble kuttet ned med over 30 km i forhold til planlagt!

Arrangørene så først for seg en 265 km etappe! Ikke småtteri med tanke på at rytterne allerede hadde seks dager med konkurranser i beina, og 15 dager igjen med blodslit å se frem til…

Hvem sa at det ble jobbet for å gjøre profesjonell sykling mer human..? Arrangørene av Italia rundt har i alle fall ikke fulgt med i timen!

Etter Festina-skandalen i 1998 ble fokus satt på at sporten muligens var i hardeste laget. En ting var at en god del ryttere syklet unaturlig fort, men i tillegg var rittene veldig lange, samtidig med at rytterne måtte konkurrere svært hyppig (ikke uvanlig med over 110 konkurranser i året for en proffsyklist). Det ble satt spørsmål omkring rytternes totale belastning, og om det var mulig å gjennomføre uten kunstig stimuli.

Det var enighet om at maks distanse for etapper i de store etapperittene skulle kuttes ned til ca 200 km, og det skulle ikke være to landeveisritt på en dag.

I tillegg lovet arrangørene at avstanden fra mål og start på etappene til og fra hotellet rytterne var innkvartert skulle være så kort som mulig.

I årets Italia rundt virker det som om arrangørene helt har glemt at det er nye tider og at rytterne også har behov for hvile under etapperitt. Siden første etappen har det vært murring i feltet over lange etapper og lang transport til og fra etappene. Dagene blir lange når de skal kjøre langt for å komme til etappen, så sykle fem – seks timer med konkurranse, for så å skulle ha en ny lang transportetappe i bil for å komme til hotellet. På hotellet skal rytterne dusje, de skal ha massasje, de skal ha tid til å spise og kanskje gjennomgå annen behandling etter velt, vonde rygger eller lignende plager som ofte forekommer i lange etapperitt. Så skal rytterne ha tid til å spise, kanskje på et hotell hvor det tar lang tid å få servert. Klokken blir fort midnatt før rytterne endelig kan komme seg i seng.

Heldigvis eksisterer det en kommunikasjon mellom rytterne og de ulike lagene. De prater sammen og har felles forståelse av hva de skal finne seg i fra ritt arrangørenes side.

Før den sjette etappen i Italia rundt var det den australske spurtkanonen og veteranen Robbie McEwen som tok ansvar og talte rytternes sak overfor arrangørene.
Arrangørene lyttet og tok til fornuften ved å kutte ned over 30 km av etappen. Slik fikk rytterne «bare» 231 km med sykling…

Godt å se at rytterne har mulighet til å kunne ha påvirkning på sin egen tøffe arbeidsdag!

Avgjørelsen ble tatt før start og uten dramatikk. Noen ganger blir slike avgjørelser tatt underveis i etappen mens rytterne demonstrativt sykler sakte i protest. Andre ganger nekter rytterne å starte og blir bare stående når startskuddet går. Ofte til publikums store misnøye og hånlige kommentarer.

En av de mest kjente sykkelstreikene var under Tour de France i 1978. Små byen Valence d`Agen kunne glede seg over målgang i selve Touren. Men det forventningsfulle publikum ble vitne til at sykkelfeltet kom trillende i rolig fart og tillegg stanset 100 meter fra mållinjen. De snøt dermed publikum og byens befolkning for en spennende innspurt om seieren på etappen.

Publikum raste og svarte med å kaste tomater og annet bløtt mot feltet. Rytterne kranglet åpenlyst med rittdirektøren Jaques Goddet og byens borgermester. Aksjonen var varslet kvelden før, men ingen trodde det ville skje. Årsak til rytternes misnøye? En protest mot det umenneskelige programmet rytterne måtte gjennomføre. Pengegriskheten hadde tatt overhånd hos arrangørene. Pågangen fra byer som ønsket å være start- og målsted økte. Ved å ha flere etapper på en dag kunne dermed arrangørene øke rittets inntekter vesentlig på rytternes bekostning. Da spiller det liten rolle om rytterne er enige eller ikke. De blir fort kveget som blir utsatt for egoistiske og uansvarlige ledere, som dessverre dukker opp med jevne mellomrom. Den gang streiket rytterne for at det var satt opp hele tre etapper på en dag!

Tourledelsen mente den gang at de ønsket et umenneskelig sykkelritt. Som det ble sagt, «det er nødvendig med overdrivelser». Rytterrepresentanten og lederer i opprører fra 1978 var Bernard Hinault. Hinault har vunnet Tour de France hele fem ganger. Han var også en rytter som var kjent for å si sin mening. I dag er han ansatt i ASO som er arrangørene av Tour de France. Godt for rytterne at de har en mann innenfor den mektige organisasjonen som har kjent belastningen på kroppen.
Rytterne vant den gang konfrontasjonen. Tour de France ga etter og tre etapper på en dag ble historie. I ettertid har de igjen vist evne til å organisere seg mot de «nødvendige overdrivelsene» som ritt arrangørene ønsker fra dem.

Det er allikevel tankevekkende at arrangørene av Giro d`Italia fremdeles ikke har lært. De må enda minnes på at rytterne bare er mennesker de også…

Mads!

Tiden leger alle sår, også i sykling. Eller kanskje særlig i sykling…

Da Italia rundt-organisasjonen (RSC sports) tidligere i år annonserte hvilke lag de ville invitere til årets Giro d’Italia, som starter kommende lørdag, var tre lag overraskende utelatt fra invitasjonslista. Disse tre lagene var opprinnelig ment å være sikret invitasjon grunnet sin status som Pro Tour-lag. De tre lagene som plutselig stod utenfor det gode selskap var Team High-Road (tidligere T-Mobile), Astana og Thor Hushovds Crédit Agricole.

Begrunnelsen til RSC for ikke å invitere disse lagene var at de ikke viste evne til å prioritere Italia Rundt, ved ikke å sende sine beste ryttere.

For Crédit Agricoles del må dette ha vært en overraskende uttalelse med tanke på at de i fjor sendte sin beste mann, nemlig Thor Hushovd, for å kjempe om etappeseire. Thor vant aldri noen etappe, men han var nære ved og er uansett en populær profil i internasjonal sykkelsammenheng. I 2005 vant Crédit Agricole en etappe med Christoph Le-Mevel, og ble to sammenlagt i lagkonkurransen.

Like overraskende kan det nok ha vært for Team High-Road. De leverte absolutt et godt Italia Rundt i fjor, da de bar den rosa ledertrøyen gjennom italieneren Marco Pinotti. For Astana, derimot, var det vel knapt noen overraskelse, men snarere nok en bekreftelse på at fortiden ikke vil slippe taket på det skandaleombruste laget.
Hvilke grunner som egentlig ligger bak Giroens argumentasjon for å ikke invitere disse lagene kan være flere enn det de opprinnelig sa.

Jeg tror det ligger noe mer enn bare påstanden om at disse lagene ikke er motivert for innsats i Italia Rundt.
Bak ligger blant annet maktkampen mellom Det internasjonale sykkel forbundet (UCI) og de tre store rittarrangørene bak Tour de France (ASO), Italia rundt (RSC) og Spania rundt (Unipublic). De tre «uheldige» lagene har ledere som har argumentert sterkt for Pro Touren, og valgt UCIs side i den fremdeles brennhete maktkampen som råder i internasjonal sykkelsport.

Sykkelmiljøet er ikke større enn at alle har en oversikt over hvilken side du står på om du er modig nok til å uttale deg. Særlig Roger Legeay (direktør i Crédit Agricole) og Bob Stapelton (direktør i High-Road) har uttalt seg for en internasjonal toppliga som Pro Touren. De har arbeidet i kulissene for å samle Pro Tour-lagene til fordel for videre satsning på den internasjonale toppligaen.

Når det nå viser seg at UCI likevel ikke har den makten og kontrollen de burde ha, så kan det straffe seg å stå på den tapende side i konflikten. Konsekvensen for High-Road, Crédit Agricole og Astana ble at de ikke fikk invitasjon til å være med i de mektige arrangørers prestisjefulle sykkelritt.

UCI ser ikke ut til å ha den nødvendige myndigheten til å styre etter lover og regler. I en slik situasjon gjelder det å være på «god fot» med de rette kontaktene, som i dette tilfelle er de mektige rittarrangørene. Men tiden leger de fleste sår i sykkelsporten, og det tok kun noen uker før det amerikanskregistrerte laget, Team High-Road, likevel fikk invitasjon til å delta i det gode selskap rundt Italia.

Kanskje innså RSC at det ikke var så dumt å invitere det største amerikanske sykkellaget likevel. USA er tross alt et viktig marked og laget har potensial til å kunne etablere seg som et storlag for fremtiden. Når High-Road i tillegg garanterte at de ville sende et stjernespekket mannskap til Giroen, så kom innbydelsen til laget som huser det norske talentet Edvald Boasson Hagen.

Mer overraskende og kontroversielt er det at Astana for få dager siden fikk invitasjon. Invitasjonen kom etter at det lille og knapt kjente Italienske kontinental laget, NGC-Medical-OTC Idustria Porte, takket nei til innbydelsen. Hva som ligger bak denne avgjørelsen kan en foreløpig bare spekulere i. Men at et lite lag, som trenger publisitet, plutselig sier nei til deltagelse i et av verdens viktigste etapperitt må kunne sies å være overraskende…!

Astana satt ved starten av året uten invitasjon til verken Giroen, Touren eller Vueltaen. Argumentet var, og er, lagets dårlig rykte og fortid. Etter hvert som sesongen har utviklet seg har Astana-laget vunnet mange sykkelritt. De har vist overbevisende styrke og har blant annet seier i California rundt (Levi Leipheimer), Baskerland rundt (Alberto Contador) og Romandie rundt (Andreas Kløden). Arrangørene ser muligens at uheldig historikk blir glemt av publikum? Dermed har Astana fått telefon fra Spania rundt, og nå nylig fra Italia, med beskjed om at de allikevel får en plass i de prestisjefulle etapperittene.

Det gjenstår bare å se om Tour-arrangøren – ASO – også legger prinsipper til side og inviterer det slagkraftige skandalelaget Astana?

Franskmenn er ikke kjent for å være prinsippløse, så jeg tror de neppe vil vike for kommersielt press og glemme de triste hendelsene vi var vitne til under fjorårets Le Tour. RSC og Unipublic, derimot, viser at de ønsker mest mulig blest rundt sitt ritt. Ved å invitere Astana – det kanskje sterkeste etapperitt laget i verden – får de ekstra interesse rundt sitt arrangement. Til start på prologen i Italia rundt sender Astana Andreas Kløden, Levi Leipheimer og Alberto Contador. For et lag! Definitivt en god og mer kommersiell erstatter for bakgårdslaget NGC-Medical, som opprinnelig hadde en plass i rittet.

Kløden og Leipheimer har begge vært på pallen i Touren. Contador vant Tour de France i fjor! Klart dette vil gi ekstra oppmerksomhet til Giro d Italia, som trenger all den oppmerksomheten den kan få for å komme ut av skyggen til sin storebror Tour de France.

Jeg tror dessverre at RSC sin avgjørelse igjen viser at sporten mangler prinsipper og samarbeid mot doping og juks. Det går stadig igjen i sykkelsporten. De som jukser får nye sjanser og gamle synder blir fort glemt.
Tilbake står Crédit Agricole uten noen invitasjon. Et av de snilleste lagene i klassen må se lag med langt mørkere historikk enn de selv bli prioritert av en av de mektigste organisasjonene i sykkelsporten.

Sykkelsporten er tilbake der den var før Pro Touren, hvor kontakter er det viktigste, og hvor moralen ser ut til å bli lagt til side for potensiell kommersiell gevinst.

Mads

Da jeg, til alle mine venners store forundring, begynte å sykle, var sykkel som sport relativt ukjent og lite attraktivt.

Trass i at vi hadde meget gode ryttere som Knut Knudsen, Jostein Wilmann, Dag Erik Pedersen, Atle Kvålsvoll, Dag Otto Lauritzen, Monica Valen, med flere, så var interessen for landeveissykling forholdsvis laber.

Det hører med at vi heller ikke hadde noe TV 2, og tilgang på utenlandske kanaler som Eurosport ble fremdeles sett på som luksus. Vi hadde ikke Internet, og avissidene hadde begrenset plass til andre idretter enn de «tradisjonelle norske idrettene».

Muligheten til å følge med på hva som skjedde av andre idretter nedover kontinentet var rett og slett begrenset.

At jeg begynte å sykle betydde at jeg drev med en idrett som ble sett på som sær og kun forbehold eldre menn som satset på Trondheim – Oslo. Jeg var allerede skiløper om vinteren og var aktiv «skateboarder» før jeg startet å sykle. Men jeg ble tilfeldigvis betatt av sykkel da jeg ble sittende og se Greg Lemond vinne Frankrike Rundt i 1990. Med seg som hjelperytter hadde han Atle Kvålsvoll fra Norge. Da hadde vi nettopp fått parabolantenne på låveveggen hjemme i Vikersund og tilgangen til å følge med på de mer «eksotiske idrettene» var dermed til stede.

Jeg ble så fascinert av det jeg så på skjermen at jeg reiste helt til Drammen for å få tak i en racersykkel. Jeg måtte videre til Ringerike for å finne sykkelmiljø.

Men med årene skjedde det, utrolig nok, en prosess som gjorde at interessen og aksepten for min «sære lidenskap» økte blant mine bekjente og venner. «Prosessen» startet med at TV2 kjøpte rettighetene til Tour de France.

Slike rettigheter koster penger, og selv om det nok ikke er snakk om noen «fotballmilliard» så kostet det sikkert nok til at TV 2 ønsket valuta for pengene de tok sjansen på å satse.

Tiltak ble satt i gang for å selge den nye satsingen videre til et kritisk publikum.

TV 2 ønsket selvfølgelig seere for det de betalte av rettigheter til Tour de France- organisasjonen.

Slik ble det mye gratisreklame til sykkelsporten…

Trass i at sykkel plutselig ble satset på av en stor tv-kanal så forholdt sporten seg på et beskjedent sportslig nivå i Norge. Forskjellen fra amatørritt i tradisjonelle sykkelland på det europeiske kontinentet mot våre hjemmelige sykkelritt var enorm hva angikk nivå. De store rittene var forbehold de få som fikk sjansen på landslaget. Kun et par klubber hadde ressurser til å sende sine ryttere til utlandet for å konkurrere.

TV 2 fortsatte satsningen på Tour de France, men etter hvert fikk de hjelp i kampen om seere fra et stortalent som vokste ut av et lite, men ivrig norsk sykkelmiljø.

Thor Hushovd sin inntreden i den internasjonale sykkelmanesjen skrudde «spotlighten» for alvor på mot profesjonell sykling og Tour de France.

En ny stjerne var født i norsk idrettssammenheng!

Samtidig syklet Steffen Kjærgård for sykkelhistoriens mest suksessrike sykkelrytter, Lance Armstrong, og vi fikk dermed se sporten fra ulike perspektiv. Thor med sin status som kaptein og potensiell vinner med press for å oppnå resultater. Steffen Kjærgård som uselvisk hjelperytter for verdens mest kjente sykkelrytter, i hans jakt på sammenlagtseier i Touren.

Etter hvert har også Kurt Asle Arvesen fått en sentral rolle i et av verdens beste sykkellag. Arvesen har gjort jobben som sentral hjelperytter og utnyttet de få mulighetene han har hatt de gangene han har fått fri rolle til å kjøre sin egen sjanse. Dermed har enda en nordmann gitt oss nervepirrende action i tv-stolen.

TV 2 sin sykkelsatsing sammen med meget sterke norske prestasjoner ser vi nå ringvirkningene av på grasrotnivå i norsk sykkelsport.

Aldri har jeg sett så mange mennesker, unge som gamle, trene på landeveissykling.

Da jeg forrige uke var i Maridalen for å trene en ivrig gjeng fra Valhall treningssenter i lagtemposykling, ble jeg nesten rørt av å se aktiviteten hos store og små på to hjul.

De mange syklistene i alle størrelser gav meg assosiasjoner til hva jeg har sett fra land som Italia, Spania, Frankrike og Belgia. Alle er land hvor sykkel er en folkesport på lik linje med ski her hjemme i Norge.

Sykkelklubbene vokser frem over hele landet og deltagelsen i sykkelrittene som arrangeres sprenger alle rekorder.

Et lite treningsritt som «Kløfta Grand Prix» måtte avlyse videre arrangementer i år fordi pågangen var for stor! Dimensjonene over sykkelfeltet som meldte seg på ble mer enn hva arrangørene kunne takle hva angår sikkerhet og andre arrangementtekniske faktorer.

I helgens Norgescup-ritt i Grenland var det hele 170 ryttere påmeldt i herrer senior. Da jeg syklet mitt siste Norgescup-ritt i 2001 var vi knapt 40 mann på start streken… Sykkelfelt, som jo er kjernen i alle store sykkelritt, måtte vi nedover i Europa for å finne. Nå er feltet i Norgescupen så stort at «lyden av feltet» er noe vi kan glede oss over her oppe også!

Ut av denne utviklingen kan vi kanskje få enda flere stjerner som Thor Hushovd og Kurt Asle Arvesen? Dermed vil sykkel bli enda mer attraktivt for norsk media og kanskje virke attraktiv for unge ryttere som blir inspirert av hva de ser på tv skjermen… Dermed kan sporten for alvor være inne i en stabil og positiv spiral?

Kanskje skylder norsk sykkelsport TV 2 en takk for den spenning vi har sett og kanskje får se i fremtiden fra norske sykkelryttere i verdens største sykkelritt…?

Den en gang unge belgiske sykkelrytteren Frank Vandenbroucke ble spådd en lysende fremtid i sykkelsporten. Etter å ha fullført sin siste sesong som junior, gikk han i 1994 rett inn i det sterke belgiske Lotto-laget. Sin første seier tok han tidlig i sin debutsesong, noe det sykkelgale Belgia så som et tegn på at en ny «sykkelkonge» var født!

Unge talenter får raskt pressens og publikums øyne rettet mot seg. Unge Vandenbroucke ble raskt en stjerne i sitt hjemland. Dessverre var det ikke hans eksepsjonelle talent og idrettsbragder han skulle bli husket for.

Det begynte raskt å blåste rundt unge VDB. Allerede to år etter sin debut hos Lotto, valgte han å si farvel(til laget hvor hans onkel arbeidet som direktør) for å gå videre til superlaget Mapei. Etter tre år med sterke resultater, men uten de helt store «fiskene» hva angår seire, gikk han til det franske Cofidis-laget i 1999. Cofidis kunne sannsynligvis ikke valgt noe dårligere tidspunkt å signere Vandenbroucke…

«Festina-skandalen» sjokkerte hele sportsverden året tidligere, og det var fokus i mediene på hvilke dopingproblemer som florerte i sykkelsporten. «Festina skandalen» er betegnelsen på skandalen som fulgte da lagbilene til superlaget Festina ble stoppet på vei til starten av Tour de France i 1998. Det viste seg at bilene var fulle av EPO og andre dopingprodukter, og det kom frem at det foregikk systematisk doping innad i laget.

Vandebroucke fikk sine største seire året etter dopingskandalen med Festina-laget. Han viste en enorm kjørestyrke som han brukte til å erobre blant annet Liege-Bastogne-Liege, Het Volk og to etappeseire i Spania rundt. Ved sin side hadde han den lojale og råsterke franskmannen Gaumont, som var en imponerende hjelperytter. Gaumont var allerede utestengt fra sporten grunnet en positiv dopingtest og sparket fra Gan-laget(som senere byttet sponsor til Credit Agricole).

Begge fikk sitt toppår i 1999, men fra da gikk det raskt i utforbakke med begge to…

Det franske rettsvesenet bestemte etter Festina-skandalen at de skulle dopingen i idretten til livs. Lovverket ble oppgradert og sykkel med flere andre idretter ble satt under enn tettere «oppfølgingen» enn tidligere. En prosess i arbeidet mot doping ble satt i gang som enda ikke er fullført. Nye metoder for å avsløre doping er stadig i utvikling.

Kriminaliseringen av doping i Frankrike førte til avsløringen av Bernard Sainz (Dr. Mabuse) i 2002.
«Dr. Mabuse» var slett ingen doktor, men en travtrener med en spesiell lidenskap for «naturmedisin» og kosthold. Det viste seg at Vandenbroucke, hans lagkamerat Gaumont, med flere, var klienter av travtreneren fra Paris.

Dette satte Vandenbroucke og Cofidis-laget i et alvorlig og negativt lys, som ikke ble noe bedre da belgisk politi fant dopingprodukter under en husransakelse hjemme hos VDB.

Vandenbroucke kom da med sin lite troverdige bortforklaring om at dopingproduktene var til hans hund!

Med alt bråket rundt VDB, ble siste året i Cofidis ingen oppfølger av 1999 sesongen. Året etter byttet han lag til Domo Farm Frites. Laget hadde samme direktør som da han var i Mapei, den mektige sykkeldirektøren Patric Lefevre. I dag heter laget Quickstep og de huser stjerner som Tom Boonen, Steijn Devloder og Paolo Bettini.

Selv om VDB fikk negativ blest og var utsatt for stadige spekulasjoner, virket det som om han var på vei tilbake. I storklassikeren Flaandern Rundt i 2003 ble han nummer 2, og det kunne se ut som om Lefevre hadde fått orden på «urokråka». Den oppmuntrende andreplassen i Flaandern Rundt ble av Lefevre beskrevet som en seier for Vandebroucke, men et tap for laget.

Samarbeidet med Lefevre endte ikke uventet samme år, og siden har han byttet lag hvert år frem til nå.
Siden har han vært fengslet for drapsforsøk på sin kone, etterforsket for mulig innblanding i dopingringer og stoffmisbruk. Han ble i 2006 innlagt på psykiatrisk institusjon og i fjor prøvde han å ta sitt eget liv.

Allikevel fortsetter nye lag å melde sin interesse for den mildt sagt kontroversielle Frank Vandenbroucke. Siste på denne listen over interessenter er det Belgiske kontinentallaget Mitsubishi- Jartazi. Samarbeidet med dem varte i noen måneder, og nå har Vandebroucke igjen fått sparken. Grunnen til avskjedigelsen er atter nye beskyldninger og etterforskning for kjøp av narkotika.

Hans nye lag ble uansett satt under hardt press fra det internasjonale sykkelforbundet (UCI). UCI ønsker å sette begrensninger på lagets deltagelse i de store rittene, om de velger å bruke Vandebroucke som deltager.

Det internasjonale sykkelforbundet har fått nok av ryttere som Vandenbroucke, og gjør hva de kan for å presse lag vekk fra fristelsene det er å skulle ta på seg rollen som frelsere for «de fortapte». Hva slags eksponering Mitsubishi-Jartazi egentlig er ute etter, kan en jo stille seg undrende til? Men om de tar utsagnet om at all reklame er god reklame, så forstår vi kanskje motivet for å signere en rytter som er så på felgen som Vandenbroucke…

Nå er Vandenbroucke igjen uten lag, og det spørs om han noen gang skal få sjansen til å sykle som profesjonell igjen. I mellomtiden kommer boken om Frank Vandenbroucke med den spennende tittelen «Jeg er ingen gud».

Dermed melder Vandebroucke seg på rekken av ryttere som ønsker å gjøre opp for gamle synder med å legge alle kort på bordet. De siste årene har vi sett et «bokskred» fra ryttere som ønsker å stå frem om at de var ofre og brikker i et stort og kynisk spill. De tror kanskje at en bok hvor de fremhever seg selv som ofre vil være en god forklaring på gamle dopingsynder? En av de mange bokutgiverne er VDB sin gamle venn Gaumont. Senere har Bo Hamburger, Jesper Skibby, Richard Virenque og et par tidligere sykkel massører kommet med sine betroelser.

Nå er det altså Vandenbroucke sin tur til å prøve å få maks ut av en for lengst havarert karriere. Kanskje er boken kontroversiell nok til at den vil bli en bestselger og skape enda flere skandaler rundt sykling?
Når Vandebroucke sier at han elsker sykkelsporten, så kan en stille spørsmålstegn ved om denne boken egentlig vil gjøre sykkel sporten noe godt?

Ønsker han å bidra med noe positivt, så håper jeg at han forteller sin historie på en måte som vil advare unge ryttere om farene som følger med tukling med forbudte stoffer, og de tragiske konsekvenser som ofte hører med.

Sykkelsporten har etter hvert fått flere sannhetsvitner på at dopingmisbruk fører til personlige tragedier. Fint om disse står frem, men da på en måte som har et budskap uten å gjøre selve sporten til syndebukk. Det er nemmelig mulig å bli god til å sykle på et høyt nivå uten doping, om en bare har tålmodighet, arbeider målbevist og ikke lar grådigheten styre.

Mads!