Arrangørene må holdes i ørene!

Torsdag skjedde det igjen i sykkelsporten. Rytterne i Italia rundt nektet å sykle gjennom den planlagte etappen.
Giro-etappen mellom Potenza og Pescichi på 231,6 km ble kuttet ned med over 30 km i forhold til planlagt!

Arrangørene så først for seg en 265 km etappe! Ikke småtteri med tanke på at rytterne allerede hadde seks dager med konkurranser i beina, og 15 dager igjen med blodslit å se frem til…

Hvem sa at det ble jobbet for å gjøre profesjonell sykling mer human..? Arrangørene av Italia rundt har i alle fall ikke fulgt med i timen!

Etter Festina-skandalen i 1998 ble fokus satt på at sporten muligens var i hardeste laget. En ting var at en god del ryttere syklet unaturlig fort, men i tillegg var rittene veldig lange, samtidig med at rytterne måtte konkurrere svært hyppig (ikke uvanlig med over 110 konkurranser i året for en proffsyklist). Det ble satt spørsmål omkring rytternes totale belastning, og om det var mulig å gjennomføre uten kunstig stimuli.

Det var enighet om at maks distanse for etapper i de store etapperittene skulle kuttes ned til ca 200 km, og det skulle ikke være to landeveisritt på en dag.

I tillegg lovet arrangørene at avstanden fra mål og start på etappene til og fra hotellet rytterne var innkvartert skulle være så kort som mulig.

I årets Italia rundt virker det som om arrangørene helt har glemt at det er nye tider og at rytterne også har behov for hvile under etapperitt. Siden første etappen har det vært murring i feltet over lange etapper og lang transport til og fra etappene. Dagene blir lange når de skal kjøre langt for å komme til etappen, så sykle fem – seks timer med konkurranse, for så å skulle ha en ny lang transportetappe i bil for å komme til hotellet. På hotellet skal rytterne dusje, de skal ha massasje, de skal ha tid til å spise og kanskje gjennomgå annen behandling etter velt, vonde rygger eller lignende plager som ofte forekommer i lange etapperitt. Så skal rytterne ha tid til å spise, kanskje på et hotell hvor det tar lang tid å få servert. Klokken blir fort midnatt før rytterne endelig kan komme seg i seng.

Heldigvis eksisterer det en kommunikasjon mellom rytterne og de ulike lagene. De prater sammen og har felles forståelse av hva de skal finne seg i fra ritt arrangørenes side.

Før den sjette etappen i Italia rundt var det den australske spurtkanonen og veteranen Robbie McEwen som tok ansvar og talte rytternes sak overfor arrangørene.
Arrangørene lyttet og tok til fornuften ved å kutte ned over 30 km av etappen. Slik fikk rytterne “bare” 231 km med sykling…

Godt å se at rytterne har mulighet til å kunne ha påvirkning på sin egen tøffe arbeidsdag!

Avgjørelsen ble tatt før start og uten dramatikk. Noen ganger blir slike avgjørelser tatt underveis i etappen mens rytterne demonstrativt sykler sakte i protest. Andre ganger nekter rytterne å starte og blir bare stående når startskuddet går. Ofte til publikums store misnøye og hånlige kommentarer.

En av de mest kjente sykkelstreikene var under Tour de France i 1978. Små byen Valence d`Agen kunne glede seg over målgang i selve Touren. Men det forventningsfulle publikum ble vitne til at sykkelfeltet kom trillende i rolig fart og tillegg stanset 100 meter fra mållinjen. De snøt dermed publikum og byens befolkning for en spennende innspurt om seieren på etappen.

Publikum raste og svarte med å kaste tomater og annet bløtt mot feltet. Rytterne kranglet åpenlyst med rittdirektøren Jaques Goddet og byens borgermester. Aksjonen var varslet kvelden før, men ingen trodde det ville skje. Årsak til rytternes misnøye? En protest mot det umenneskelige programmet rytterne måtte gjennomføre. Pengegriskheten hadde tatt overhånd hos arrangørene. Pågangen fra byer som ønsket å være start- og målsted økte. Ved å ha flere etapper på en dag kunne dermed arrangørene øke rittets inntekter vesentlig på rytternes bekostning. Da spiller det liten rolle om rytterne er enige eller ikke. De blir fort kveget som blir utsatt for egoistiske og uansvarlige ledere, som dessverre dukker opp med jevne mellomrom. Den gang streiket rytterne for at det var satt opp hele tre etapper på en dag!

Tourledelsen mente den gang at de ønsket et umenneskelig sykkelritt. Som det ble sagt, “det er nødvendig med overdrivelser”. Rytterrepresentanten og lederer i opprører fra 1978 var Bernard Hinault. Hinault har vunnet Tour de France hele fem ganger. Han var også en rytter som var kjent for å si sin mening. I dag er han ansatt i ASO som er arrangørene av Tour de France. Godt for rytterne at de har en mann innenfor den mektige organisasjonen som har kjent belastningen på kroppen.
Rytterne vant den gang konfrontasjonen. Tour de France ga etter og tre etapper på en dag ble historie. I ettertid har de igjen vist evne til å organisere seg mot de “nødvendige overdrivelsene” som ritt arrangørene ønsker fra dem.

Det er allikevel tankevekkende at arrangørene av Giro d`Italia fremdeles ikke har lært. De må enda minnes på at rytterne bare er mennesker de også…

Mads!