E.valg eller p.valg?

Både barneombudet og professor Frank Aarebrot går inn for å senke stemmerettsalderen i Norge. Det kan jo tenkes at dette øker interessen for politikk.

Men må det ikke gjøres mer?

Mandag 10. september er datoen. Da blir Norge nok en gang satt i et dårlig lys.

Kommune- og fylkestingsvalg er stadig mindre attraktivt for de som har stemmerett (men ikke stemmeplikt).

image4I 2003 tok bare 59,9 prosent den tydeligvis tunge turen for å avlegge stemme.

Foruten at det er et åpenbart demokratisk problem at de som velges ikke har så mange stemmer bak seg er en ting. Hvilken legitimitet har politikere når valgdeltakelsen er elendig?

Internasjonalt blir det lagt merke til at demokratiet Norge ikke er spesielt vitalt. Vi kom på 49. plass i en undersøkelse av valgdeltakelsen i verdens demokratier på 1990-tallet.

Stadig flere land tar nå i bruk elektroniske løsninger for å gjennomføre valg. Estland har gjennomført dette med glans.

I Norge er nesten hele befolkningen på nett. Nesten alle har mobiltelefon.

Når innføres elektronisk stemmegiving via nett eller sms?

Hva om Norge gikk i bresjen for å vise at dette ikke er noe demokratiske problem fordi løsningene er så gode?
Vi bruker jo allerede nettbank, leverer selvangivelsen o.l via nettet.

Ikke er det spesielt nyskapende heller. Både Estland og Sveits har allerede gjennomført e.valg – med hell:

http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/6407269.stm

Selvsagt finnes det betenkelighet. Manipulering og valgfusk er skrekken, men dette er som kjent også et problem med papirsedler.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/pressesenter/pressemeldinger/2006/Rapport-om-elektronisk-stemmegivning.html?id=104059

Denne oppgaven gir en grei oversikt over utfordringer:

http://www.jus.uio.no/afin/www/forskning/notater/4_01.html

Politikerne vil ha økt valgdeltakelse. Men hva blir egentlig konkret gjort for å tilpasse seg den nye tid?

Noe er nostalgi.

Det har jo en egen sjarm å gå inn i en lett svetteluktende gymsal, gå inn i et avlukke og så legge konvolutten i boksen.

Innen valgforskningen er det mye teori rundt forståelsen av hvorfor folk velger å avstå fra stemme. Omkostninger ved å møte opp i et valglokale er en av dem. Skoslitasje og reiseutgifter betyr alltid litt – for noen.

Vi som driver med fjernsyn måtte nok vent oss til kortere valgsendinger. Helaftens valgsending med nytraktet kaffe på bordet hadde blitt historie. Valgresultatet hadde vært klart i det øyeblikket alle valglokalene hadde stengt.

Opptellingen og mandatfordelingen hadde vært klar i løpet av korte øyeblikk. Analysene kunne vært gjennomført uten forbehold.

Men lavere stemmerettsalder og elektroniske stemming er bare noen tiltak. Er interessen for politikk uansett i fritt fall, eller tar den bare nye veier?

Hva syns du?

18.jul.2007 @ 15:22av Leif E

Retten – og muligheten – til å kunne ha hemmelig valg for den enkelte, er helt sentralt i de demokratiske menneskerettighetene.
Så sent som i 2005 ble vår valgordning endret ved at det ikke lengre skulle være hjelpsommme familiemedlemmer som skulle bistå de som ønsket/ttrengte hjelp inne i valgavlukket fordi det var litt for mange “hjelpsomme familiemedlemmer” som skulle sikre seg at (som oftest) kona ikke stemte “feil”.
For spesielt interesserte, er dette behandlet her www.regjeringen.no/nn/dep/krd/Dokument…05-/4.html?id=396353
Det er en pris for å kunne stemme via internett/sms mm, og den er at du uvilkårlig i realiteten vil frata en del mennesker muligheten til å kunne stemme hemmelig. Jeg er av den oppfatning at det er en pris vi ikke bør betale pga fallende valgdeltakelse.
Jeg tror ikke at fallende valgdeltakelse kan fikses lett og enkelt ved å gjøre alt så mye enklere – det smaker litt av det tabloide
“pille-samfunnet”. Vanskelige ting skal forklares slik at det passer på TV2 nyhetene – maks 3 korte setninger – og løses med en pille og uten for mye innsats av den enkelte.
Slik jeg ser det er det 3 muligheter for å få økt valgdeltakelse:
1. Belønn/straff.
Bot for ikke å stemme – skattefradrag for å stemme. “Enkelt”, men koster kr.
2. Mer konflikt.
Høyt konfliktnivå øker valgdeltakelsen. Se på EU-valget. Skarpe fronter og høyt konfliktnivå skulle få folk til å engasjere seg. Er det det vi egentlig ønsker?
3. Mer interessant politikk.
Det beste og vanskeligste – og den jobben er det politikerne som må ta.
Når alle er nesten like, blir det vanskelig å få frem noe engasjement, og som det blir sagt
“I mørket er alle katter grå.”
Jeg tror at svært mange velgere vil ha store vansker med å kunne forklare forskjellen på partiene i de aller fleste spørsmål. Det er nok etter min oppfatning forklaringen på fallende valgdeltakelse…
Folk stemmer ved valg om politikken interesserer dem og/eller om noe står på spill for dem.

20.jul.2007 @ 10:00av JadedGamer

Så lenge implementasjonen av elektronisk valg over internett/wap/sms er slik at det er et skille mellom systemene som tar i mot avlagte (anonyme) stemmer og systemet som holder oversikt over hvem som har stemt (tilsv. dagens valgkort og folkeregister-lister) er det ingen problemer med å arrangere elektroniske valg. Mottakssystemet er jo allerede på plass.

23.jul.2007 @ 05:17av Waltmart

Kanskje du burde lese www.regjeringen.no/nb/dep/krd/pressese…vning.html?id=104059
i stedet for studentavhandlinger fra 2001.
Bare en tanke.

07.sep.2007 @ 13:54av OEJohnsen

For hundre år tilbake mobiliserte venstrepartiene arbeiderne til politisk kamp – på fabrikkene. Gjennom arbeiderorganisasjoner. Gjennom tillitsmenn. Skal man nå folk i dag må man være til stedet der folk er. Arenaen for kommunikasjon har skiftet – spesielt i forhold til de yngre velgerne.
I USA drev tidligere guvernør i Virginia valgkamp på Second Life. I Mexico har man også brukt web og sosiale nettverk for å øke valgdeltakelsen. I år har de politiske partiene mobilisert et stort apparat til å drive valgkamp i blogger, på Facebook og på YouTube.
Statsviter Dag Petter Svendsen har fulgt denne utviklingen med argusøyne, og har for første gang målt hva norske bloggere skriver om i valgkampen. Han har på den måten funnet ut at man kan få en god pekepinn på hva opinionen eller mener og reagerer på gjennom å måle aktiviteten i sosiale medier på nett. Dermed har vi påvist en ny trend innenfor norsk valgkampkommunikasjon. En trend som mest sannsynlig kommer til å vokse enormt fram mot Stortingsvalget 2007.
Les mer om funnene på kommunevalget2007.no

Hvem skal nedkjempe Taliban?

Pakistan, sommeren 2005.

Det er sent på kvelden, svetten driver. Heten er uforglemmelig. Fotograf Truls Heilo og jeg er på vei for å møte Taliban. En kommandant og en soldat har via gode kontakter gått med på å snakke med oss.

image3

Kommandanten har kjempet i Afghanistan helt siden Sovjetunionen rullet inn i 1979. Han forteller om seiersgleden da kolonnene med russiske stridsvogner rullet ut av landet.

Nå har han en ny fiende. Norge og alle andre som har sendt styrker til hans hjemland.

Den norske regjeringen kan si hva den vil, men kommandanten sier høyt det som ingen ansvarlige ønsker å snakke høyt om her hjemme

– Utlendingene er uønsket. Vi skiller ikke mellom hjelpearbeidere og soldater. De skal drepes hvis de ikke forlater Afghanistan.

Han snakker lavmælt, men poengtert. I to timer får jeg høre hvordan de ser på Vestens krig mot terror.

– Dere må huske at ingen har klart å okkupere Afghanistan. Det vil ha en høy pris for ditt land å bli her, understreker han.

To år senere er det lett å se at han har rett. Daglig kommer det meldinger om kamper mellom den internasjonale ISAF-styrken og Taliban. Særlig i sør.

Men det er ikke akkurat fred i nord heller. Mandag 18. juni ble en norsk soldat skutt i armen. Om det er Taliban, krigsherrer eller kriminelle som står bak har egentlig bare teoretisk interesse.

Samme dag meldes det at amerikanerne har drept flere sivile etter å ha bombet hus. Det er mulig amerikanerne har etterretning som utpeker mål, men når målene ligger midt i sivile områder går det galt – gang etter gang.

Alle disse sivile dødsfallene fører til en ting: Økende skepsis til det utenlandske nærværet og økt rekruttering til opprørsgruppene. Mange er villige til å sprenge seg selv i luften. Taliban innrømmer at det er god tilgang på folk som er villig til å gå i døden.

En klar påminnelse var helgas aksjon mot en buss full av politifolk. Ikke mindre enn 35 nyutdannede politifolk ble tatt med i døden. Afghanske politifolk som skal bidra til å gjøre landet litt mindre lovløst.

To timer med Taliban gav meg innblikk i hva de selv tenker om Afghanistan.

Det var sikkert 50 varmegrader i det lille rommet.

Mens svetteperlene piplet nedover pannen min, fortalte Taliban-kommandanten og soldaten
ba meg fortelle nordmenn at de ønsker å styre sitt eget land etter islamske prinsipper.

Kommandanten ønsket å dra. Byen var full av fiender – her var han på overtid.

Før daggry neste dag skulle han og soldaten dra. Det føltes litt spesielt å få bjørneklem fra en mann med såpass mye blod på hendene.

Det føltes befriende å komme ut i bilen og dra til hotellet. Men det hender jeg tenker på dem.

Hva om kommandanten og hans gruppe havner i strid med nordmenn?  Vet vi egentlig hva vi ønsker å med styrken i Afghanistan? Og forteller våre politikere sannheten om hva som foregår?

19.jun.2007 @ 00:02av Antisosialist

Nei, enkelte (deriblandt åpenbart du ) ønsker jo at Taliban skal få styre landet i fred, og aller helst få på plass det samme flotte styret her hjemme også

Livløs livsstil

Agurktid eller sommerstille. Året rundt ruller avisene ut tallrike featuresaker knyttet tett opp mot årstida.

Akkurat nå er det hage og hageliv som gjelder. Helgebilagene til avisene flommer over av dette. Hvor mange ganger har du ikke sett dobbeltside om å ta i bruk hagen?

En ting er hagemøbler, griller og planter. Men har du lagt merke til hvor mange som nå legger vekt på at det eneste som gjelder er utekjøkken. Disse artiklene er alltid spunnet rundt et univers klippet rett ut av et Carl Larsson-bilde – toppet med en ny, uunværlig dings:

Utekjøkken i rustfritt stål koplet til vann-og kloakk, strøm og gass. Med egen isbitmaskin. Til prisen av en bruktbil. Toppet med floskler som:

"Her kan du tilberede maten mens du prater med gjestene som nyter en forfriskende drink."

Alle reportasjene følger denne malen. Om vinteren ser de litt annerledes ut.

Da dreier det seg sjølsagt om det åpne kjøkkenet. Ledsaget av en tekst som ser omtrent slik ut:

"Nettopp derfor vil det passe fint inn i dagens moderne interiør som gjerne visker ut grensene mellom ulike rom i boligen. Tenk deg en gasspeis midt i rommet, et stort og solid spisebord som er like anvendelig til hverdags som til fest, og gjester som kan sitte i sofaen og nyte et glass vin mens de kan ha øyekontakt med vertskapet som gjøre de siste forberedelsene på kjøkkenet. Kan du annet enn å la deg inspirere? "

image2

Inspirere?

Hvor mange varianter av dette kommer på trykk før noen syn dette er drevet ut i parodien.

Featureredaktørene må da kjede seg brukbart når de får inn enda en skildring av en livsstil ingen har – men muligens drømmer om.

For forsatt er det vel slik at menn som sjelden lager mat kjøper den største grillen de kan finne, og steker kjøttet veldig lenge (for sikkerhets skyld, sjølsagt, vil jo ikke ha kugalskap).

Å selge en drøm. Det er tydeligvis det viktigste også for journalister som ikke selger annet enn tekst og bilder fra en reportasje du føler du har sett før.

Nesten god nok

Jeg kjenner en trivelig kar fra Balkan. Han er utdannet økonom fra hjemlandet og har bred og allsidig arbeidserfaring. Under krigen på 90-tallet måtte han og familien flykte. Nå har de bodd så lenge her at barna ikke vil tilbake. De er norske. Vennene er norske. Utdanningen er norsk.

Klisjeene sitter løst når vi i media skal fortelle om Norges økonomiske tilstand.

Som barn husker du kanskje hvor vanskelig det var å gråte over lang tid. Tårene stanset opp av seg selv. Hulkingen ble slitsom hiksting.

Vi journalister har iallfall rapportert at Norge går så det griner i årevis. Nå kan det se ut som om denne griningen er ferd med å gi seg av seg selv.

Kapasitetsproblemer kaller Norges Bank det. Det er ikke nok personer i arbeid til at veksten kan fortsette.
2,7 prosent av befolkningen er arbeidsledig. VELDIG mange land er misunnelig på oss for dette tallet.
Likevel er det mange som ikke får arbeide selv om de gjerne vil.

I flere år har økonomen fra Balkan søkt arbeid i Norge. Han er ikke kresen, og prøver å fylle tiden med småjobber av mange slag. Han vil så gjerne jobbe, men kommer sjelden på intervju. Med fornavn og etternavn fra Balkan havner han fort i bunken over uaktuelle kandidater.

EU-utvidelsen østover har sikret Norge verdifull arbeidskraft. Så verdifull at SSB-forsker Roger Bjørnstad mener renten ville vært 0,75 poeng høyere uten arbeidsinnvandringen. (DN, 6.juni)

Særlig byggebransjen nyter godt av dette. Mange privatpersoner nyter godt av lavere priser på tjenester.
Helse- og omsorgssektoren hadde vært umulig å holde i gang uten.

Men svikter vi ikke som nasjon innenfor andre sektorer?  Hvorfor vil ikke norske bedriftsledere og offentlig administrasjon ansette godt kvalifiserte utenledinger til andre ting enn snekring, eldreomsorg og søppeltømming?

Det må være mulig å bruke personer som ønsker å jobbe, men er tvunget til å leve av trygd.
De er nesten gode nok.

Det ligger mye godt nyhetsstoff i dette temaet. Bak rekordlav ledighet og økt arbeidsinnvandring er det noe som skurrer.

PS! Har du jobb til min venn fra Balkan er det bare til å ta kontakt på alr@tv2.no

Den vanskelige åpenheten

Fortsatt er det noen som mener vi i media er den fjerde statsmakt. Det er vår fordømte plikt å kartlegge makt og holde spesielt landets utøvende makt i ørene.

For å gjøre dette, prøver vi å følge store og små saker som hver dag behandles i offentlige organer.
 
Departementene har plikt til å journalføre all brev og dokumenter som strømmer gjennom byråkratiet. Disse journalene har vi rett til å kikke i. Med loven i ryggen kan vi kreve innsyn i dokumentene.

Dette vet byråkratene godt. Derfor kan de unnta dokumenter fra innsyn med hjemmel i lov.

Veldig ofte opplever jeg at dette blir gjort på ren autopilot. Spesielt visse departementer kan mistenkes for å ha et stempel stående på pulten som automatisk påføres dokumenter. Som føre var nærmest.

Hva er så problemet med dette? Vi går glipp av viktige saker. Enda viktigere: Det blir ingen debatt om viktige spørsmål uten innsyn.

Et godt og ferskt eksempel på dette er Konkurransetilsynet og StatoilHydro-fusjoen.

Regjeringen får nå kritikk for å ha oversett Konkurransetilsynets merknader om den planlagte fusjonen. Som nasjonalt prosjekt har regjeringen stilt seg bak denne megafusjonen.

Brevet er rett og slett ikke synlig i journalene til departementene. Dermed druknet brevet i et hav av taushet.
Helt til det havnet på bordet i en av landets redaksjoner.

Vi skal være glade for at Konkurransetilsynets brev nå har blitt kjent gjennom diverse medieoppslag. Hvordan dette har skjedd kan jo diskuteres. Det er jo lov å spekulere i slikt…

Mens Grande-Røys og Enoksen fossror i Stortinget og departementene sjekker hvem som kan stå bak en slik tjenesteforsømmelse – kan du og jeg ved selvsyn lese hva landets konkurranseregulator mener er betenkelig med fusjonen.

Dette ville regjeringen gjerne gi deg svaret på selv. Nå kan du sjøl vurdere hva du synes.

I mellomtida fortsetter jeg og kolleger den evige jakten på gode saker i postjournalene.
Hver dag mottar jeg avslag om innsyn fra departementene:

"Avslag på begjæring om innsyn kan påklages i samsvar med reglene i offentlighetsloven § 9."

Festtaler er en egen sjanger. Det er neppe lenge til en kjent norsk politiker priser demokratiet, åpenheten og den frie presse.

01.jun.2007 @ 14:31av Birger S

Alle dokumenter burde vært offentlige. Forvaltningen jobber jo for oss. Vi har rett til å vite.