Å stenge internett

image11

Det er fasinerende å se hvor mye billedmateriale som strømmer ut fra Burma. Dette viser hvor vanskelig det har blitt for totalitære regimer å kontrollere informasjonsstrømmen.

Hvor lett er det å begå massakrer når kamera går? 

I 1988 var det annerledes. Da kunne regimet drepe rundt 3000 mennesker uten at verden fikk allverden innblikk i dette. Nå er alt snudd på hodet.

Den store forskjellen er mobilkameraer, digitale videokameraer og internett. Hva skal man gjøre når millioner av mennesker er i stand til å dokumentere hendelser? Og i tillegg være i stand til å spre dette materialet til hele verden?

Etter flere dager med fri flyt av bilder, reagerer juntaen med å stenge ned Burmas viktigste knutepunkter til internett.

Det er en kamp de aldri kan vinne. Motkreftene er for sterke.

Satellitt-løsningene er mange, og er garantert spredt landet rundt. Utstyret er relativt billig, og kan kjøpes over disk over hele verden.

Vi i TV 2 bruker dette utstyret ofte. Vi har sendt direkte fra Sudan og Antarktis. Vi har sendt hjem reportasjer fra Irak og Afghanistan. Digitale filer er lett å flytte fra A til B.

Det har allerede kommet meldinger om at soldater nekter å skyte mot sin egen befolkning.

Dette er lovende.

Mange burmesiske bloggere har ferske rapporter og bilder på sine sider. Her er noen:

http://kadaung.blogspot.com/
http://soneseayar.blogspot.com/
http://www.xanga.com/dawn_1o9

Militærjuntaen vil raskt erfare at Burma lekker som en sil uansett hva de prøver for å kutte infostrømmen.

Det triste er at mange liv kan gå tapt før juntaen erkjenner dette.

Herlig utdriting

Er det ikke herlig med tv-debatter som ikke fører noe sted? Som bare inneholder argumenter du har hørt før? Som framstår som en oppvisning i den subtile kunsten det er å drite ut motstanderne?

Hersketeknikk inngår i grunnkurset til vordende rikspolitikere. På linje med "Tillitsmannen" av Einar Gerhardsen, fartstid i politiske ungdomspartier og læretid som stortingspolitiker.

debattPsykolog og filosof Ingjald Nissen (1896-1977) formulerte kjennetegn på hersketeknikk lenge før tv-debattenes tidsalder:

*Man er alltid i kamphumør og kampform.

*Man spiller på følelser, suggererer andre og intrigerer.

*Man forbyr omtale av ømtålige spørsmål.

*Man står fram full av beundring til andre, skaffer seg beundring, blir elsket og får derved en sentral rolle.

*Når forventningen blir imøtekommet, fremkalles straks en ny forventning, og det skapes usikkerhet om en blir fornøyd.

*Man fremkaller skyldfølelse hos sine medmennesker.

*Den herskesyke aktiverer andres usikkerhetsfølelse, underlegenhetsforestillinger og mindreverdighetskomplekser.

*Man bringer andre inn i egne konflikter og kamper.

*Man sørger for at andre blir psykisk avhengige av en selv.

Ha disse trekkene i bakhodet når du følger valgkamp-innspurten. Ingen utrente politikere stiller i tv-debatter. De har alle vært gjennom solid medietrening og har en fet bunke argumenter fra staben på partikontoret.

Men når alle moderne politikere bruker samme hersketeknikk er det ikke da slik at effekten nulles ut?

Særlig når mange av dem mener at velgernes hukommelse bare varer fra valg til valg.

Hva med en politiker-type som erkjenner at dette? Som prioriterer et par kjernesaker og sier rett ut at han/hun vil velge vekk andre formål for å få det til? Som beklager at løfter ikke ble innfridd uten å skylde på andre?

Selvsagt vil dette aldri skje. Så naive politikere finnes jo ikke.

Olof Palme sa at "politik er at vilja". Men det betyr jo ikke at man vil alt og må være for alt – samtidig.

05.sep.2007 @ 22:44av Sven

Hmm… Skremmende og kvalmt!
Ingjald Nissen beskriver jo hvordan en sjef fremstår. En herskesyk sådan. Håper noen maktsyke kjenner seg igjen i den beskrivelsen. Og “lykke til” videre!
Der innså jeg noe gitt!
Tusen takk, Asbjørn!
Bra blogg!