Første slagskudd mot Sotsji

Denne helgen starter alvoret. Oppkjøringen til en hockyturnering knapt spillerne selv aner omfang og dimensjon. OL-programmets desidert viktigste post, framholder IOC. Ikke for oss nordmenn. Men for resten av verden. Og når Putin, tilfreds og bestemt speidende utover OL-byen fra ferieboligens gigantiske takterasse, i tillegg uttaler at et russisk OL-gull i hockey vil overskygge alt. Ja, da skjønner man at prestisjen formelig vil sitre i Bolsjoj ispalass fra første puckslipp 12.februar 2014.

Ja, for de kommer hele gjengen. Canadas Crosby og Stamkos. Russlands Malkin og Kovalchuk. Sveriges Zetterberg, Lundquist og Karlsson. Finlands Timmonen og Koivo. USAs Ryan, Kessel, Kane og Tavares. Tsjekkias Jagr. Og lista bare fortsetter. Verdensstjerner over hele linja. Tolv dager. Tolv lag. Tre grupper. Ett gull.

Og i dette selskapet finner vi altså Norge. Lille hockey-Norge. Som de siste årene har vist at vi ikke lar oss leke med. Gjennom en tydelig erkjennelse av at Norges sjanse ligger i et knakende godt kollektiv, en utenomjordisk disiplin og et gjennomorganisert forsvarsspill og raske spillvendinger, har Roy Johansens gutter vist mer tenner enn de har mistet i flere av de siste mesterskapene. Og når dette da har blitt krydret med individualister som eksempelvis Tore Vikingstad, Mats Zucarello Aasen og Patrick Thoresen (superrekka fra forrige OL), godt over- og undertallspill og til tider også gode og konstruktive løsninger mot etablert forsvar, er det naturlig at vi har vært gode nok til på komme oss til kvartfinaler. Noe som også er det klare målet i Sotsji.

Og veien dit starter i Stavanger i helgen med to svært så viktige kamper mot Danmark i DNB Arena. Relasjoner skal bygges, rekker skal settes, strategi skal legges og selvtilitt og trygghet skaffes. Og det er vitterlig en del spørsmål og usikkerhetsmomenter i den norske troppen etter vårens VM i Sverige. Her trenger både vi, Roy Johansen og spillerne svar.

Hvorfor var vi ikke like solide defensivt i 2013-VM som tidligere? Var den kollektive gnisten på det nivået Norge er avhengige av for å lykkes mot de store? Eventuelt hvorfor ikke?

Har vi for få backer på et høyt nok nivå? Tåler våre to soleklare back-enere Ole-Kristian Tollefsen og Jonas Holøs en halvtmes istid fra åpningskampen mot Canada og ut turneringen? Og hvor avhengige er vi av at backgutta i skiktet like bak, som Mats Trygg, Henrik Solbeg og Aleksander Rindal, tar steget opp trappa og får ut sitt fulle potensial?

I OL i Vancouver lyktes Roy Johansen med å kjøre Tore Vikingstad, Mats Zuccarello og Patrick Thoresen sammen som en offensiv supertrio. De to sistnevnte er her fortsatt, men hvem blir den siste brikka i det puslepillet fire år etter? Färjestads Anders Bastiansen? Frölundas Mathis Olimb?

Og hva med kvaliteten og utnyttelsen på over- og undertallsspillet – som vi er så avhengige av?

Kampene mot Danmark vil gi svar. På dette og mye annet. Og det er helt avgjørende på veien mot et vellykket hockey-Sotsji. For samlingene er ikke mange. Landslaget skal kun møtes én gang til før det smeller. Derfor er viktig å bruke vært eneste skøytetak til noe nyttig.

For oss i TV2 starter også oppkjøringen nå. Vi skal sende og satse mer på hockey enn noen annen norsk kanal har gjort i noe OL før oss. Det forplikter like mye som det gleder.

Følg helgens kamper på TV2 Sport fra klokken 18.30 fredag og 17.30 lørdag.

Dette blir gøy!

/@kssolberg

Svakeste VM på ti år i emning

Norsk senior-friidrett sliter. En lapskaus av kinkige personalsaker, leie skader og svingende formkurver vil etter alt å dømme sørge for at årets VM i Moskva blir vårt første medaljeløse siden Paris 2003.

Her skal jeg prøve å forklare hvorfor.

 

Andreas Thorkildsen, spyd

Spydesset, som ikke har vunnet mesterskapsgull siden EM i Barcelona 2010, er et dusin kraftfulle kryssteg unna toppformen. Teknikken er skremmende stabilt ute av kurs. Thorkildsen har neppe kastet så mange teknisk urytmiske kast i en og samme sesong siden før tilløpet for alvor begynte å sitte på slutten av 90-tallet. Sjelden eller aldri har det vært så vanskelig for Kristiansand-gutten å finne timingen han er så avhengig av for levere de lengdene han selv vet han har inne.

For øyeblikket tilsvarer Thorkildsens toppnivå (i underkant av 85 meter), det han kastet i et middels treff tidligere. Altså; lengder han var stabil på tidligere, er nå toppen. Så kunne treffet komme, da. På 87-90 meter inne på relativt vindstille stadionanlegg i mesterskap. Og da har det stort sett blitt gull eller sølv. Mye rart må ha skjedd de siste dagene før VM dersom Andreas skal produsere lignende i år.

Men to faktorer som likevel gjør ham til en medaljekandidat, vår eneste sådan, er det labre nivået i spyd, samt Thorkildsens enorme kapasitet og evne til å være best når det gjelder. Og i spyd er det slik at treffet han streber etter plutselig kan komme. Og ett kast er nok. Vips så står han der og representerer oss på pallen igjen.

Men russiske Dimitri Tarabin, tsjekkiske Viteslav Vesely og finske Tero Pitkämäki er tre eksempler på kastere som har prestert langt bedre enn vårt norske håp inneværende sesong. Dette blir tøft, men for Andreas Thorkildsen er alt mulig på en topp dag.

 

Henrik Ingebrigtsen, 1500m

Joda, Henrik Ingebrigtsen er rå. Han har kanskje den råeste vinnerskallen i norsk idrett for øyeblikket. Men ikke la dere lure av et U23-EM-gull på 5000 meter. Ei heller av fjoråets EM-gull, eller den nesten ubegripelige femteplassen i OL i London. La dere imponere, men ikke la dere lure til å tro at en ny mesterskapsfinale kommer av seg selv.

Marginene er ørsmå. Og alt må stemme dersom det skal bli en realitet.

Henrik Ingebrigtsen entrer årets Moskva-VM med den 84. beste tiden i verden på 1500 meter. Ja, du leste riktig. 83 løpere har forsert de tre og tre kvart rundene raskere en Sandnes-gutten i år.  Men heldigvis kan ikke Kenya stille med 17 løpere på startstreken i et VM. Og heldigvis handler mellomdistanseløping i mesterskap om mer enn å ha høyest O2-opptak, flest rød blodlegemer og mest optimal leggmuskulatur.

Det handler om taktikk. Om å ha en god spurt. Og om å være iskald og rå mentalt. Her er Henrik Ingebrigtsen blant de beste i verden. Derfor kan vi selvsagt håpe på en ny finale. Og i en finale kan alt skje nettopp grunnet disse egenskapene. Men han er avhengig av at det ikke blir satt verdensklasse-tempo fra start. Da er han sjanseløs. Det må bli et såkalt lureløp, som det ofte blir i mesterskap. Det skiller ti sekunder på årsbestetidene til Henrik og de beste.

Han mener selv han er ustoppelig – og ser ikke helt hvem som kan slå ham. Jeg ser mange. Men fenomenet med solbrillene må regnes med i en kamp om finale. Bare det er oppsiktsvekkende i seg selv.

 

Jaysuma Saidy Ndure, 100 og 200m

Imponerte stort i Sundsvall med 9,95 (+3,0) på 100 meter og 20,12 (+2,2) på 200 meter. Medvinden er for sterk. Men tidene viser også styrke.

Men realistisk, til tross for doping-mannefall, bør Jays sikte seg inn på semifinaleplass på 100 meter. Noe mer ville være svært imponerende. På 200 meter er sjansene større i røkla bak Bolt. Vi kan håpe på topp seks hvis alt klaffer og Jays har hode med seg taktisk i de innledende heatene.

 

Ezinne Okparaebo, 100m

Okparaebo er ikke i form. Enkelt og greit. Løp riktig nok på 11,21 i for sterk medvind i Sundsvall, men den mye omtalte tå-skaden sørger for at BUL-jenta er enda lenger unna verdens beste enn hun hadde vært normalt. Semifinale er  maks av det vi kan håpe på.   

 

Sindre Buraas, 5000m

Imponerte stort med 13.15 (bare ni sekunder bak Marius Bakkens norske rekord) i Heusden for kort tid siden. Har sin store force i spurten og kan lukte på en finale dersom han henger med når det smeller og har eksepsjonelt gode bein.

 

Karoline Bjerkeli Grøvdal, 5000 meter

Her handler det om å sette personlig rekord. Europamester som junior, men 23-åringen sjanseløs på å nå opp her. Enkelt og greit.

 

Isabelle Pedersen, 100m hekk

Denne jenta kan vi få stor glede av i årene som kommer. Har mye av det som skal til for å fylle piggskoene til Christina Vukicevic, men U23-euroapmesteren har lite og ingenting å stille opp med i internasjonalt seniorselskap foreløpig. Ryker i innledende. Mesterskapserfaring og tider ned mot 13-blank bør være målet.

 

Håvard Haukenes, kappgang

Spennende at 23-åringen, som klarte kravet også 2011 (satt ut av sykdom), i det hele tatt er med. Går for erfaring.

 

Erik Tysse. kappgang

Dersom Tysse har mental styrke og nok energi til å legge dopingrotet til side, kan dette bli bra. Holder han seg unna advarslene kan det bli alt fra 5-30. plass, faktisk. Dagsform avgjør.

 

Ida Marcussen, mangekamp

Stortalentet som mange trodde skulle bli noe i nærheten av vår egen Karolina Klüft har dessverre stagnert brutalt. Marcussen har stort sett tatt årlige steg i feil retning siden hun satte sin personlig og norske rekord da ble nummer 11 i VM i Osaka i 2007. Målet var da å bli verdens beste mangekjemper innen i 2012. Slik gikk det åpenbart ikke.

Selv om hun faktisk virker å være på gang igjen i år, etter å ha gjennomført en av sine beste konkurranser noen sinne i Ratingen tidligere i sommer, har hun rett og slett ikke kapastitet til å kjempe med de beste mangekjemperne i verden.

Jeg tror hun blir nummer 17 eller 18.

 

 

Konklusjon: Kanskje én medalje til Norge, men trolig medaljeløst og vårt svakeste mesterskap siden Paris 2003.

 

 

Derfor vinner Thorkildsen gull – likevel

Joda, spyd er en av lekenes mest marginale øvelser. En dårlig knyttet piggsko kan være forskjellen på en mislykket kvalifisering og en finale i triumf. Men for meg lukter dette Andreas Thorkildsen og OL-gull nummer tre. Lang vei. Nesten 90 meter.

Han har vært avskrevet av mange. Fordi han har vært skadet og knapt nok har konkurrert. Fordi han de få gangene venstrefoten har blitt plantet i tartanen og konkurransespydet slengt avgårde, stort sett har kastet altfor kort til å framstå som noe i nærheten en gullkandidat.

Men fordi sesongen 2012 har vært helt spesiell. Og fordi Andreas Thorkildsen er en idrettsutøver vi knapt har sett maken til i norsk sammenheng, tror jeg den iskalde Kristiansand-gutten vinner sitt tredje strake OL-gull lørdag – likevel.

Hvorfor, skal jeg forklare nå.

Årets sesong har mildt sagt vært trøblete. Det bekmørke skydekke fra Shanghai-åpningen i øsende regn i midten mai har tilsynelatende aldri lettet. Årsbestekastet på 84,72 i Ostrava seks dager senere var et bitte lite lyspunkt, men ikke særlig å juble for.

Bislett-nedturen med 82,30 og tredjeplass var stor. Og EM vet vi alt om. Da kom skaden som har sørget for en konkurranseløs oppladning til årets store mål.

Bekmørkt. Eller det vil si, det kan i alle fall virke slik.

Nyansen her er at hele problemet har ligget i små, tekniske detaljer. Timingen i det såkalte stemmet, øyeblikket Andreas planter venstrefoten i bakken før spydet forlater hånda, har ikke vært optimal. Det har gitt stabile kast rundt 82-83 meter – i stedet for 87-88. Forskjellen på 5.plass og gull.

Han har aldri vært sterkere. Aldri vært raskere. Aldri vært mer spenstig. Kapasiteten komuniserer verdensener, 90-meterskast og OL-gull. Ferdig arbeid. Resten handler om marginale justeringer.

Det samme jeg så da jeg besøkte en sesongforberedende Thorkildsen i San Diego i mai, skjedde i forkant av årets Bislett Games. Han varmet opp og kastet rolig. Tre til fire steg i tilløpet. Spydet fløt 81-82 meter. Ja, du leste riktig. Tre lette steg inn i verdenseliten.

Så, når tilløpet ble økt til full hastighet og lengde – og Bislett-publikummet klappet taktfast – satt ikke den samme timingen i avslutningen av kastet. Derfor samme lengde som med kort tilløp. Med riktig timing: 87-88 meter. Hver gang.

I San Diego tenkte jeg: Her har vi årets olympiske mester i London. Det tenkte jeg også på Bislett. Og jeg tenker det samme nå. Fordi kapasiteten er enorm. Evnen til å justere egen teknikk likeså. Og fordi konkurransepausen i forkant av OL har gitt Thorkildsen det perfekte vinduet til å få timingen til å sitte.

Så til den viktigste grunnen. Idrettsutøveren og mennesket Andreas Thorkildsen. 30-åringen er som skapt for dette. For OL. For størrelsen, trykket og presset. For å følge opp en trøbbel-sesong med overbevisende, nærmest arrogant og selvsagt å vinne den ene konkurransen alle vil vinne.

Han er et mentalt unikum og har et særs sjeldent konkurransehode. Som mellomdistansekometen Henrik Ingebrigtsen, har Thorkildsen en medfødt og unik egenskap som bare er der og samtlige konkurrenter skulle ønske de hadde. Slik har det vært siden spydfenomenet dukket opp på norske friidrettsbaner som tenåring.

Han ankom banen. Sedvanlig munter og fleipete, men likevel selvsikker og fokusert. Han hadde noe resten av oss håpefulle manglet. De sekundene han skulle kaste, var det ingen som slo ham. 14 år og så de til grader tilstede. Spydarmen bare lå der – like naturlig som nå. Og spydet fløt 62-63 meter – 20 meter lengre enn nummer to. Ikke noe stress, men likevel suveren.

Først nasjonalt. Så i Ungdoms-OL. Mens resten av troppen med spente, norske 17-åringer gjorde konkurransen til noe større og anderledes, gjorde Andreas akkurat som han gjorde i alle andre stevner. Og selvsagt vant han gull for Norge. Ikke noe stress, men likevel suveren.

Og slik fortsatte det. I senior-NM, junior-VM, junior-EM og andre internasjonale konkurranser. Ingen A4-toppidrettsutøver utenfor banen. Men uslåelig i nuet. Både på trening og i konkurranse.

Derfor skjedde det nærmest utolige i Athen 2004. Som 22-åring, med en årsbeste som tilsvarte en mulig finale-sjanse, gikk han hen og vant. Fordi han hadde fullstendig kontroll over det som skjedde under strikkelua, ikke lot seg affisere av olympiske omgivelser og dermed fikk ut sitt beste. Mens de eldre konkurrentene lot OL-nerver ta kontroll over rutinene som hadde vært så ukompliserte å gjennomføre tidligere i sesongen.

Et EM-gull og flere 90-meterskast seinere gjentok han samme bedrift i fugleredet i Beijing i 2008. Ikke så overraskende denne gang, men minst like imponerende.

Og nå, på Olympiastadion i London, kaster altså en nylig skade-restituert Andreas Thorkildsen for sitt tredje strake OL-gull. Han står uten en eneste internasjonal seier i 2012. All fornuft tisier at han er et svært usikkert kort – både foran kvalifisering og finale.

Og favoritten må jo selvsagt være tsjekkeren Vitezslav Vesely, som har slått Thorkildsen i alle konkurranser i år – og samtidig har klar årsbeste i verden.

Men tro meg. Lørdagen i London kan fort bli norsk.

Ikke noe stress.

twitter: /@kssolberg

 

Da Hodgson vraket Huseklepp

Rio Ferdinand har vitterlig opplevd det. Foran fredagens oppgjør mot Sverige kan det fort bli Alex Oxlade Chamberlain eller James Milners tur.

De kan bli vraket av Roy Hodgson. Akkurat som Erik Huseklepp.

Vi skal tilbake til november 2004. Som Viking-trener har engelskmannen startet arbeidet med å sette sammen et slagkraftig Stavanger-lag foran sesongen som venter på nyåret. Hovedsaklig basert på utenlandsk rutine, men samtidig har Hodgson fått øynene opp for et knippe regionale talenter. Blant disse en 20-årig, hengslete høyrekant fra Fyllingen.

Sammen med tre, fire andre håpefulle blir Erik Huseklepp observert på treningsfeltet i Jåttåvågen. Unggutten er god på treningene, men alt leder opp til en testkamp mot 2. divisjonslaget Vard Haugesund i slutten av treningsuka. Selvsagt med Hodgsons kritiske blikk på sidelinja. Det er da det gjelder.

Huseklepp blir, som seg hør og bør, plassert på høyrekanten. Han bidrar umiddelbart – offensivt. Defensivt er det verre. Han etterlater seg store rom, mister ballen på vei opp ved et par anledninger og ligger heller ikke helt som han skal i den såkalte rammen på midtbanen. Hodgson blir skeptisk. Naturlig nok. Det er jo dette han står for.

Og etter 60 minutter, på stillingen 0-1, blir Huseklepp byttet ut. Unggutten er mellomfornøyd, men Huseklepp-blid. Som vanlig. Hodgson rister lett på hodet.

Viking-junior Trygve Åse Lunde kommer inn i stedet. Han går direkte i angrep, dribler tre stykker og setter ballen vakkert i mål. Hodgson smiler. Samtidig imponerer den 18-årige egersunderen Runar Andersen sentralt i banen. Huseklepps aksjer synker i takt med klokka og kontrakt-konkurrentenes prestasjoner.

Kampen ender med 1-2-tap mot haugesunderne – og tre dager senere kommer dommen fra engelskmannen. Huseklepp er vraket. Runar Andersen får kontrakten alle ville ha. Og Trygve Åse Lunde blir tatt opp i A-stallen.

I august påfølgende sesong ble Huseklepp hentet av Brann. Resten av historien kjenner vi. Andersen fikk aldri sjansen i Viking og gikk til Sandnes Ulf i 2.divisjon etter én sesong i mørkeblått. Åse Lunde, på sin side, la opp etter å ha mislykkes i både Viking og senere Strømsgodset.

Dette er Roy Hodgson på godt og vondt. Han er klar og tydelig, men ikke alltid like rasjonell. Han har sin stil, både som menneske og som fotballtrener, og er gjennomført til punkt og prikke. Litt defensivt Huseklepp-slurv var nok til å se rødt for forsvarsprofessor Hodgson. Han klarte ikke å se for seg at driblevingens manglende displin ved balltap kunne passe inn som ytterste mann i den fremste av hans to sideforskyvende firere. Hardt og brutalt.

Slik var, og er, Roy Hodgson. Jeg hadde akkurat fått min første faste jobb som journalist i Stavanger det året – og fikk også merke det. Men jeg likte typen fra første dag. Min fordel, som programleder for et lokalt fotballmagasin med Hodgson som ukentlig gjest, var at han likte TV. Han hatet å blir feilsitert – og det kunne han ikke bli i en direkte-setting.

Ingen trenere har snakket mer engasjert om taktikk og fotball “off the record”. Han kunne snakke i timesvis. Om avstander mellom lagdelene. Om backer som ikke skulle angripe. Om disiplin. Om de tre, samtidige og motsatte bevegelsene . Om hvordan kollektivet alltid overvinner individet når det fungerer.  I timesvis. Hver uke.

I Viking endte det med 5. plass i Tippeligaen – to triumfer fra gull. Og et nærmest sensasjonelt gruppespill i UEFA-cupen. Kanskje kunne det blitt enda bedre med Erik Huseklepp i troppen. Men i trå med uttalelsen om at nedrykk er det eneste du får av unge spillere, hadde han sannsynligvis aldri fått sjansen.

Fredag kveld leder Roy Hodgson det engelske landslaget i EM mot Sverige. Det første skandiaviske landet han praktiserte sin stramt organiserte 4-4-2. Vakkert er det ikke, men effektivt som bare det. Akkurat slik sjefen vil ha det.

Twitter: @kssolberg

PS. “I could have been on the french riviera smoking my cuban sigars. Instead I am here with you, at Viking Stavanger, fighting the elements for pocket money.” – Roy Hodgson.

 

 

 

 

 

 

Identitetskriseklubben

Viking er i krise. Identitetskrise. Klubben framstår som en pubertal, vinglete og usikker fjortis. Når den i realiteten burde framstått som alt annet.

Hva har egentlig skjedd med Stavangers stolthet? Hvordan er det mulig å rote det så til de grader til i en klubb, og en by, om du vil, med slike muligheter? 

La det være sagt umiddelbart. Prosjekt Åge Hareide har vært fullstendig mislykket. Ferdig arbeid. Unnskyldninger blir overflødige og unødvendige. Det er bare å stikke fingeren i jorda ved dødlinja på Viking stadion, strekke armen i været og si det som det er. 

Samtidig som prosjektet er mislykket, framstår det også som en kortversjon av Viking det siste tiåret. Vinglete, ubesluttsomt, tilfeldig og uryddig. Hareides endring av formasjon, taktikk og filosofi etter dagsform og vindretning de siste 29 månedene, er helt i trå med hvordan klubben som helhet har ansatt, sparket, kjøpt og hentet siden Benny Lennartsson forsvant fra Steingata i 2002.

Lokalt og langsiktig med Kjell Inge Olsen, ble til internasjonalt og kortsiktig med Roy Hodgson. Autoritært og høylytt med sistnevnte, ble erstattet av overdiplomatisk og lavmælt i Tom Prahl. Og da svensken ble bedt om å ta med sitt sindige jeg tilbake over grensen, var det igjen duket for skriking på Viking i kraft av nedrykksmedisinering og kortvarig glede signert Tom Nordlie.

4-3-3 og Start-entusiasme var da det eneste som gjaldt i kontorlokalene på Viking stadion – helt fram til Nordlie sa nei. Da var det Uwe Rösler, 4-4-2 og stram disiplin som skulle gjøre susen. Og det gjorde det – i én sesong – med tre opplagte dansker, og en målscorende nigerianer, i spissen. Men så var det slutt. Og med det kom vinglingen, usikkerheten og de svake resultatene, som dessverre kjennetegner Viking.

Det var dette Åge Hareide skulle endre på. Enkelt og greit. Den tidligere landslagssjefen skulle gjenskape 70-tallets stabilitet. Ja, altså. Det går aldri. Men han skulle gjøre Viking til et topplag igjen. Føre de stolte mørkeblå tilbake der de hører hjemme.     

Og selv om optimismen var enorm da sunnmøringen ankom oljebyen foran 2010-sesongen, i byen, i spillergruppa – og ikke minst i media, tok det ikke lang tid før det var mulig å ense at Hareide manglet mye av det Stavanger trodde han hadde. Det var noe med sulten. Noe med driven. Noe med tryggheten en så merittert og rutinert trener burde utstråle.

Første sesong endte med 9. plass. En blir ikke tryggere av slikt. I alle fall ikke i kravstore Stavanger.

I 2011 tok det følgelig helt av. 4-3-3 ble til 4-4-2. 4-4-2 til 4-2-3-1. 4-2-3-1 til 4-4-2 med diamant. Høyt press ble til lavt. Kynismenekt til kynismebonanza. Spillerne gikk til ny og ulik jobb på treningsfeltet annenhver uke. Det blir ikke titler av slikt.

Opprøret i spillergruppa begynte å bli merkbart. Så merkbart at et oppvaskmøte ble uunngåelig.  Resultat: Formasjonsendring. Tilbake til 4-3-3. Hørt det før? Ja, akkurat det samme resultatet som kom fram etter møtet i sportslig utvalg på Viking stadion denne uken.

Formasjonsendringen førte ingenting med seg. Vikings plassering fra 2010-sesongen ble, om mulig, forverret. Men Hareide fikk likevel fornyet tillit av styreleder Ole Rugland. På betingelse av at det kom en ny stemme på treningsfeltet – og at Viking måtte ende blant de fire øverste i serien 2012.  

Spanske Pep Clotet kom til. I tillegg til et arsenal av kunnskap og nye tanker, som spillerne virkelig har omfavnet, kom spanjolen med markeringsforsvaret. Og med det kom uenigheten, mer vingling, usikkerhet, innblanding. Og dårlige resultater. 

Dermed er Viking igjen tilbake til start der de famler rundt i sin lille, men likevel så onde, vingle-sirkel. Tilbake til resultatløse krisemøter med vake konklusjoner vi har hørt så uendelig mange ganger før.

Neida, det er garantert ikke lett å være trener, manager eller styreleder i fotballbyen Stavanger. Det skal de ha. Alle sammen. Olsen, Prahl, Rösler, Rugland og Hareide. Verken publikum eller presse skaper arbeidsro, men det har strengt trenere og ledere betalt for å takle.

Men det kan likevel ikke være helt lett å være Christian Rugland og Geir Solstad. De tomme flaskene står fortsatt på bordet etter et mangeårig, dårlig nachspiel. Nå kreves opprydning og grundig vask av gulv, vegger og tak. Deretter må det stakes ut en kurs. En kurs som må holdes – lengre enn tre serierunder.

Vinglingen er Vikings verste fiende. Bare spør Ronny Deila.     

twitter: @kssolberg

 

Nå smeller det på Sandnes stadion!

Sandnes Ulf. Viking. Sandnes. Stavanger. Lillebror. Storebror. Lyseblått. Mørkeblått. David. Goliath. Andersen. Hareide. Ulvene. Hordene. Debut. Erfaring. Lite penger. Mye penger.

Kontrastene er enorme. Og kveldens oppgjør mellom Sandnes Ulf og Viking er nok mer spesielt enn mange forstår.

Tradisjonelt har Sandnes vært Viking-by nummer 1 utenfor Stavanger. Enkelt og greit fordi Sandnes-gauken ikke har hatt noe lag å heie på. I 2005 endte Sandnes Ulf fire plasser under Vikings ANDRELAG i 2. divisjon. Nå har de muligheten til å slå storebror i eliteserien. Utviklingen er nærmest uffattelig.

Veikrysset i sør. Det er slik byen Sandnes blir, og har blitt, omtalt i Stavanger. Veikrysset i sør uten fotball-lag og fotball-kultur. Og nå står altså Sandnes Ulf der. På motsatt banehalvdel i eliteserien. På tribunen er det utsolgt. Fotballfeberen herjer i sykkelbyen. Og kanskje mest interessant av alt: På tross av at Viking skal være mye bedre på papiret, er kampen vidåpen.

Hvorfor?

Asle Andersen mot Åge Hareide:

Andersen er den tidligere Viking-, Bryne- og FK Haugesund-spilleren som har hatt en trener i magen siden tidlig på 2000-tallet. Disiplin, ærgjerrighet, lojalitet, 4-4-2, enkle prinsipper, defensiv struktur, ærlig og hardt arbeid. Tydelige og klare kjennetegn hos en tydelig og klar trener.

Sandnes Ulfs jojo-tilværelse mellom 2.- og 1.divisjon har tvunget Andersen til å tenke anderledes og nytt. Mens det første opprykket var mest basert på lavt press, lav risiko og kontringer, var det et offensivt og sprudlende Sandnes Ulf som rykket opp gang nummer to.

Dette gir både laget og Andersen selv flere strenger å spille på. Joda, flere nye spillere har kommet inn, men prinsippene og filosofien står som en påle. I tillegg har Andersen en sult som smitter. Godt utgangspunkt for en underdog.

Hareide er den merriterte sjefen med super-CV som klubbtrener i norsk målestokk. Men i Viking har det vært blytungt. 9.- og 11.plass sier alt. Mange setter spørsmålstegn ved sunnmøringens motivasjon. Og tilliten var tynnslitt i både garderobe og styrerom etter fjorårssesongen.

Han vet han må levere resultater i 2012, og har selv sagt han går av dersom Viking kommer utenfor topp fire. I beste fall et interessant utgangspunkt. Spanske-hjelpen på treningsfeltet framstår imidlertid som et meget smart trekk, og kan vise seg å bli redningen for Vikings prosjekt gjenreisning.

 

Keeper mot keeper:

Bo Andersen var Adeccoligaens beste i 2011. Klasse med beina, strålende skuddstopper og bøttevis av rutine. Sliter noe med rekkevidden, men vil imponere mange i årets sesong.

Rune Almenning Jarstein er landets beste på sitt beste. Strålende sesong i fjor. Vikings bestemann.

Forsvarsfirer mot forsvarsfirer:

Her er forskjellen mye mindre enn den kan virke på papiret. Sandnes Ulfs høyreback Vegard Aanestad ble vraket av Viking og har mye å revansjere. Klok spiller. På venstrebacken skulle skadde Bjørnar Holmvik spilt. Her går den noe uferdige, men dog så iherdige, murbrekkeren Harald Vindenes inn. Det er en åpenbar svekkelse.

Stopperparet Ronny Espedal og Edier Freijd har funnet tonen og spiller bra sammen. Hemskoen er imidlertid Espedals tempo. 1975-modellen er antakeligvis tippeligaens tregeste, men kompenserer riktig nok mye ved å være kjapp mellom ørene.

Viking har to usikre kort i den bakre fireren. Jon Helge Tveita, som har tatt Håkon Skogseids plass på høyrebacken, er meget spennende i kraft av sinn fart, teknikk og offensive vilje. Men er blodfersk som back på dette nivået.

Trond Erik Bertelsen på motsatt side er vanskelig å vite hvor en har. Høyt toppnivå, men sliter både med innleggs- og pasningsfot.

Stopperparet Johan Lædre Bjørdal og Indridi Sigurdsson skal være stabilt. Forventes å ta ytterligere steg etter en god 2011-sesong sammen.

 

Midtbane mot midtbane:

Sandnes Ulfs sterkeste lagdel. Fireren bestående av Steinthor Thorsteinsson, Anel Raskaj, Aksel Berget Skjølsvik og Andreas Ulland Andersen er både spennende og solid.

Thorsteinsson og Ulland Andersen besitter teknikk og fart som vil forbløffe mange. Førsnevntes salto-innkast og sistnevnte dødballfot likeså. Duellsterke Berget Skjølsvik har tyngde fra Molde-spill, mens Raskaj, som kom fra Halmstad foran denne sesong, har vist imponerende aksjoner med ball. Kreativ kraft.

Viking på sin side stiller med en treer på midtbanen. Med Silkeborg-signeringen Martin Ørnskov som anker og Valon Berisha og André Danielsen som indreløpere, stiller Stavanger-laget sterkt. Meget strekt hvis Ørnskov leverer like bra som mot Rosenborg. Med sin ro og kløkt vil Berisha og Danielsen få skinne mer enn de gjorde noen gang i fjor.

Ørnskov kan fort bli det Thomasz Sokolowski aldri ble for Viking.

Angrep:

Det ser ut som Tommy Høiland starter sammen Kamal Saaliti for Sandnes Ulf. Med Høiland på banen kan det fort smelle høyt på Sandnes stadion. Der er det mye Viking-hat som skal ut på kort tid, gitt. Jærbuens innstilling kan slå begge veier. Katastrofe eller knallsuksess. Umulig å si.

Saaliti leverer stabilt ok. God duellspiller.

Yann-Erik de Lanlay er den store attraksjonen i Vikings fremre treer. Kan drible hvem som helst, hvor som helst, når som helst. Spennende å se hvilken form han møter seriestarten med. Erik Nevland blir trolig vraket som midtspiss. Det åpner for Henri Anier. En spennende nysignering fra Flora Tallin som har vist gode takter gjennom hele oppkjøringen. Smart, teknisk og målfarlig.

På venstresiden ser det ut som Trond Olsen igjen er inne i varmen. Har foreløpig ikke slått til med sin fart og sitt farlige venstreben i Viking. Kan 2012 bli året? Jeg er usikker.

Oppsummert:

Viking best på papiret, men Sandnes Ulf har mer å komme med enn mange tror. Det, i tillegg til at Åge Hareides menn har alt å tape, gjør at det fort kan bli jevnt på Sandnes stadion. Svært jevnt.

Se opp for:

Tommy Høilands revansjelyst. Andreas Ulland Andersens frisparkfot. Steinthor Thorsteinsson evne til å skaffe straffe. Martin Ørnskovs ro på midtbanen for Viking. Yann-Erik de Lanlays driblerier på høyrekanten. Valon Berishas vinnervilje.

Jeg tipper 1-1.

God kamp!

@kssolberg

 

 

 

 

 

 

Derfor vinner Oilers sluttspillet

Stavanger Oilers vinner NM-gull. Ferdig arbeid. Trampeklapp, garderobebrøl, bobler i glasset, gullhjelmer og hele bøtteballetten. Siddisene kan bare gjøre seg klar. Avskjeden med ærverdige Siddishallen blir perfekt.

Hvorfor så enkelt? Er Vålerenga, Lørenskog, Lillehammer, Sparta og de andre så svake at Oilers bare kan skli uberørt gjennom sesongen? At bøtta elegant bare kan snappes i kraft av investor Tore Christiansen og et generøst næringslivs penger?

Defintivt ikke. Oilers har slitt og veien til toppen av norsk ishockey har vært krunglete. Nå handler det først og fremst om de kjedelige tingene. Hardt arbeid, kløkt, disiplin og ærgjerrighet.

Om landets kanskje best lagtrener. Om en murer fra Oppsal som kom til Stavanger med arbeidshanskene i bagen.

Petter Thoresen fikk individualistene til å skøyte i samme retning og skaffet NM-gull i vest på første forsøk. I fjor ble det sølv. Og i år blir det altså gull igjen. Påvirkningen er udiskutabel.

Tidlig høst 2011 observerte jeg Oilers-guttas sesongforberedelser på nært hold i Danmark. Det var interessant og samtidig oppklarende.

Petter Thoresen er en vinner. Det gjennomsyrer alt han gjør. Han er fascinerende å følge – i både kamp og trening. Hvordan han nærmest blir skuffet, sint og lei seg hver gang det blir sendt i vei en pasning med feil adresse. Han krever kvalitet over hele linja – alltid. Fordi han vet det er det som må til for å skape et vinnerlag.

Og spillerne lytter, respekterer og handler deretter. Thoresens ærgjerrighet og sterke ønske om å lykkes smitter – og har følgelig skapt en indre justis i spillergruppa.  En justis som gjør at du faller utenfor dersom du ikke gir alt for lagkameraten.

Ved Thoresens side står assistent og tidligere Oilers-kaptein Pål Gulbrandsen. Respektert som spiller, men kanskje enda mer respektert som pedagog og trener. Oslo-gutten er ingen nikkedukke. Han utfordrer både Thoresen og spillergruppa – noe begge parter liker og samtidig er avghengig av.

Assistenter som ukritisk gjør som mora di sier, er en bortkastet ressurs. Slik er det ikke i Oilers.

Samtidig har sportslig leder Pål Higson har truffet blink med de fleste nysigneringene foran denne sesongen.

Ryan McMurchy har scoret og begeistret med sin kraftfulle og direkte stil. Jimmy Kilpatriks teknikk har forbløffet både publikum og motstandere. Kevin Deeth har fordelt pucker med kløkt og klokskap som senter. Tim Kunes har blittt et offensivt og kreativt tilskudd på backplass. Og i bakhånd har Oilers landets beste senter i Tore Vikingstad, som har vært svært uheldig med skader i sin comback-sesong.

Felles for alle er ydmykhet. Både av og på isen. Det er spillere som er i Stavanger for lagets poeng på tabellen, framfor å sminke egen statistikk. Oilers har hatt en historie med typer på egoistiske eventyr. Nå er det andre tider. Borte er spillerne er med utelukkende økonomiske motiver. Borte er spillerne som forfektet holdningen om at den viktigste isen i Stavanger, var den de fikk i drinkene på byens barer.

Når kontinuitetsbærere som Lars Peder Nagel, Peter Lorentzen, Martin Strandfeldt og Henrik Solberg, med flere, i tillegg leverer varene, er det lett å forstå at sluttsummen er et vinnerlag.

Oilersspillerne har nærmest utelukkende entret isen denne sesongen med en innstiling og glød som smitter. Fra keeper til backer, backer til senter, senter til løpere, fra førsterekke til andrerekke – og så videre.

Den 17. oktober i år vant Oilers sin tiende seier ev elleve mulige i seriespillet. Motstander var Frisk Asker på borteis og resultatet ble 11-2 i favør Stavanger-gutta. Kampbilde i Askerhallen var beskrivende og symptomatisk.

Til tross for at laget ledert med fire etter tolv minutters spill, fortsatte Petter Thoresen og spillerne kjøret – kampen ut. Det var ikke snakk om å hvile på verken benk eller laurbær.

– Vi kan selvsagt gå ut med én skøyte og armen i fatle, men hvor kjekt er det? Det handler om å hele tiden om å ville bli et bedre hockeylag. Vi skal aldri slippe oss nedpå. Sånn er det, sa Oilers-treneren til meg mellom andre og tredje periode.

Er det rart det skapes vinnere i Stavanger?

Joda, pengene og ressursene er der. Bredden i troppen er enorm. Men dersom ikke bredden leverer sammen, blir den fort smal og forgjeves. Slik den stort sett har framstått i Oilers – fram til 2009.

Men i 2012 blir det altså NM-gull nummer to på tre forsøk.

 

 

 

 

Kan Alsgaard vinne Vasaloppet?

Søndag morgen staker det løs i svenske Sälen. 90 kilometer. 15800 skiløpere. Én vinner.

Prestisjen er enorm. Kanskje større enn noen gang. Mesterskapsfrie 2012 har bidratt til at Vasaloppet framstår som selve løpet å vinne denne sesongen. Joda, Tour de Ski og den sammenlagte verdenscupen er selvsagt gjevere, men som enkeltløp seiler den tradisjonsrike massemønstringen i Dalarna opp som det største.

Petter Northug skal vinne. Anders og Jørgen Aukland skal vinne. Fjorsårsvinner Jørgen Brink skal gjenta bedriften. Jerry Ahrlin har skumle hensikter. Daniel Richardsson og Vasaloppet-spesialistene Oskar Svärd og Daniel Tynell likeså. Men for meg er kanskje den mest interessante seiersaspiranten en helt unik 40-åring fra Enebakk.

Det er 18 år siden han gikk søndagstur på en mandag og vant OL-gull på tremila på Lillehammer – fire år før tiden. Siden han, tilsynelatende uten at det kostet en eneste karbohydrat, slo Bjørn Dæhlie med smått ubergipelige 47 sekunder. Elegant, majestetisk, overlegen og skiteknisk briljant.

Med det var Thomas Alsgaard for alvor presentert for en målløs skiverden. Gutten med trippel-gull i junior-VM var blitt voksen. Historien i etterkant kjenner vi. Fem OL-gull, seks VM-gull, spektakulære spurt-triumfer og verdenscupseirer på rekke og rad.

Og nå, altså som 40-åring, skal Eidsvold Værk-løperen forsøke å vinne Vasaloppet. Ni år etter han egentlig la opp. Det vil ikke forundre meg et stavtak om han faktisk klarer det.

Det til tross for at det er mange om beinet. Mange svært sultne og ambisiøse langløpere med samme ønsket om å bli laurbærkranset i Mora. For selv om Alsgaard er noen år eldre, og det vitterlig er flere vintre siden han var på topp, har egenskapene som gjorde/gjør ham til den løperen han var/er så langt i fra forvitret.

Vinnerskallen er den samme. Taktikeren lever og leverer. Motivasjonen og treningsiveren imponerer. Og teknikeren og eleganten har åpenbart overlevd årene i verdenstopp-dvale.

Det var spesielt å observere langløperne teste ski dagen før König Ludvig Lauf i tyske Oberammergau en måned tilbake. I løypas første motbakke var så å si hele startfeltet samlet. Opp og ned. Nye par. Staking, diagonal og hocke – om hverandre. Om og om igjen.

Og det er da majesteten Alsgaard kommer tydelig fram. Hvis uttrykket “født med ski på beina” noen gang fortjener livets rett.. I en slik setting får han de andre til å se ut som kavende og slitende semi-proffer. Ja, altså, noen av verdens beste langrenssløpere. Mens Alsgaard selv flyter, svever eller fosser, om du vil, uanstrengt i retning bakketoppen. Selvsagt fungerer det ikke helt slik i praksis. Men slik ser det ut.

Det er en grunn til at Thomas Alsgaard er Thomas Alsgaard. Og det er en grunn til han fort kan vinne Vasaloppet søndag formiddag. 18 år etter han svevde over målstreken på Stampesletta.

For et løp det blir. Jeg gleder meg.

twitter: @kssolberg

Spill opp til fest, Tippeligaen!

Strømsgodset-trener Ronny Deila er krystallklar og, i norsk sammenheng, kontroversiell. Han snakker om for enhver pris å underholde. Om hvordan tabellplasseringen under topp fire er fullstendig irellevant. Om hvor lite utviklende det er å konsentrere seg om å ødelegge for motstander.

Om hvordan det er de lagene som har en klar og langsiktig plan for sitt offensive spill, som vil lykkes og vinne kamper og titler over tid.  Om hvordan en overdreven resultatorientering utelukkende har en negativ innvirkning på norsk fotballs utvikling.

Oppgjøret mot kynisk og lite underholdende fotball i norsk Tippeliga er tydelig. Spørsmålet er imidlertid om dette kun er utopiske og fotballromantiske fraser sagt i forsøk på å vinne publikums gunst, sminke eget produkt og samtidig gi inntrykk av at Strømsgodset er et slags norsk Barcelona – slik folket åpenbart vil ha.

Jeg mener nei. Ronny Deila framstår som ekte vare. Han er tydelig, klartenkt og har strategi som gjennomsyrer alt han gjør – på og utenfor feltet. Tråden i arbeidet på treningene her i La Manga er blodrød. Og kanskje viktigst av alt; løpene, mønsteret, tankegangen og bevegelsene viser igjen i kamp. Det sikreste tegnet på trening med mening.

Likevel har altså laget tapt begge kampene på spansk gress. Samme tendnes som hjemme i Norge, altså. Strømsgodset nærmest må spille på Marienlyst for å vinne. 13 seirer av 15 mulige i fjor. I klartekst betyr dette at Deilas menn kun klarer å kombinere underholdning og resultat på hjemmbane. Et tankekors, men samtidig også et bevis på at Strømsgodset-treneren er tro mot systemet – uansett kampbilde, kamparena og motstander.

Underholdnings- og utviklingsfokuset er edelt – og bidrar i alle fall ikke til mindre folk på norske fotballtribuner.

Ronny Deila er selvsagt ikke den eneste treneren i norsk fotball bruker tid på å utvikle egne spillere og eget spill. Men han er kanskje den tydeligste.

Martin Andresen er inne på mye av det samme. Kontroversiell og tydelig på stil – på og utenfor banen – også han. Konkret eksempel: Måten det jobbes med at den ene av to midtstoppere blir en del av midtbanen hver gang Vålerenga vinner ball, er fascinerende, unorsk og offensiv. Slikt er jeg tilhenger av, og jeg håper det lykkes.

Ole Gunnar Solskjær vant serien i første forsøk basert på positiv fotball og en helhetlig tankegang. Det er mulig. Og samtidig som fotball er og skal være underholdning for folket, er det vel liten tvil om at norsk fotball er tjent med en oppvoksende genersjon som blir oppdratt til å spille fotball – i uttrykkets rette forstand.

Personlig er jeg av den skolen som oppriktig lar meg imponere av å se et velfungerende, defensivt kollektiv jobbe sammen med optimale avstander for å hindre motstander rom og målsjanser. Men jeg lar meg likevel sjelden begeistre av sideforskyvning og lange innkast.

Og for meg er det selve essensen. Fotball skal imponere, men framfor alt begeistre. Det er det vi jakter. Og begeistringen kommer stort sett som et resultat av positiv, energisk, oppofrende og offensiv fotball.

Senk skuldrene og spill opp til fest, Tippelagen. Det kan være forsøket verdt.

Twitter: @kssolberg

 

 

 

 

 

 

Andresens tøffe linje

Man kan si mye om Skeidar-arvingens pågående ommøblering i VIF-troppen. Men Martin Andresens linje er i alle fall tydelig. Den er tøff, men tydelig.

Dersom du ikke ønsker å forlenge eksisterende kontrakt, og samtidig gir et klart signal om at du ikke ser for deg en framtid i klubben, settes du i andre rekke – eller på benken, om du vil. Ferdig arbeid.

Landslagsaktuelle Harmeet Singh fikk smake pisken torsdag kveld i La Manga. Mens en svekket og halvtynn Vålerenga-ellever forberedte seg til kamp, hadde 21-åringen grisen med de andre innbytterne. Hardt og brutalt.

Andresen er like klar på at han ikke liker situasjonen, som han er klar på at Vålerenga ikke kan la spillere gå vederlagsfritt til andre klubber. Og han foretrekker oppsiktsvekkende nok å selge sine signeringsvegrende, talentfulle unggutter til direkte konkurrenter i Tippeligaen, framfor å la dem gå ut kontrakten i egen klubb.

Bedriftsøkonomen Martin Andresen snakker. Og han er helt bestemt.

Derfor endte Stefan Strandberg i Rosenborg. Og derfor gikk Andresen selv aktivt ut for å selge Harmeet Singh til samme klubb. Ole Gunnar Solskjær og Molde ble også kontaktet.

Tilbød Singh til Molde og Rosenborg

Singh selv ønsker ingen overgang til en annen norsk klubb. Han vil til utlandet og var, som kjent, svær nær en overgang til Herenveen i januar-vinduet. Nå er planen å bli solgt i juli. Ungguttens agent Jim Solbakken er på saken og flere klubber skal være interesserte.

Singhs dilemma er imidlertid at han sårt trenger en kamparena. Et sted å vise seg fram og samtidig opprettholde den formen og skarpheten han trenger for i det hele tatt å være rustet for et eventuelt utenlandsopphold.

Om Andresen kommer til å vrake Singh permanent, er selvsagt umulig å si. Det var uansett en skuffet og tankefull unggutt som sprang intervaller alene på treningsbanen etter kampslutt sent torsdag kveld. Det hersker det liten tvil om.

Samtidig jobber Vålerenga-sjefen med å forsterke troppen. Helst fem, minst tre nye skal inn. To til tre i forsvar. Én til to offensive spillere.

Uansett hvem som kommer, er de pent nødt til å gjøre det Harmeet Singh ikke vil – dersom de akter å løpe ut på banen for Vålerenga.

Signere.

Twitter: @kssolberg