Hva er ditt første nyhetsminne?

Du glemmer aldri din første nyhet. Nå også bekreftet på Twitter.

Fredag kveld satt jeg og så en episode av den utmerkede dokumentarserien “Olje!” på nett-tv. Og slik verden er blitt, så diskuterte jeg programmet på nettsamfunnet Twitter underveis. Blant annet poengerte jeg at “Bravo”-ulykken er et av mine første nyhetsminner. Kollega Lars Laading svarte at han har Richard Nixions avskjedstale i 1974 som sitt første minne om en nyhet.

Slik begynte det, og nå har mange titalls Twitterbrukere fortalt om sine første, barnlige og sterke inntrykk av en nyhet.

Samlet gir alle disse små, personlige historiene et interessant bilde – her illustrert med en såkalt “sky”.

Skyen er hentet fra hashtags.no, et nettsted som analyserer hva folk diskuterer på Twitter. Oversikten viser tydelig at det stort sett er dramatiske hendelser og ulykker som setter spor først. Og går du inn i alle meldingene vil du se at vi stort sett er fem eller seks år når de første inntrykkene fester seg.

Som småbarnspappa synes jeg dette er interessant. Mitt eldste barn vil når som helst oppleve en nyhet som vil sitte i minnet live ut. Hun kan komme til å huske hvor hun var, og foreldrenes reaksjon. Bestemte lukter eller stemninger kan vekke minnene frem mange år seinere.

Føljetongen på Twitter forteller i allefall at mange har det sånn. Og psykologenes stadige oppfordringer om å snakke med barna når det skjer noe dramatisk virker helt klart fornuftige.

For min egen del kommer det første minnet fra det året jeg fylte seks. Da våknet jeg en stormfull morgen hos mine besteforeldre i Bergen. Leteriggen “Deep Sea Driller” hadde gått på grunn utenfor byen. Mine besteforeldre var tydelig bekymret, de hadde kjente ombord. Jeg husker frykten, Dagsnytt-meldingene og ikke minst tv-bildene av en stor borerigg på halvåtte i fjæresteinene.

Lånt av Stavanger Aftenblad.
Klikk for større versjon.

Hva er ditt første nyhetsminne? Bruk hashtag #MFNM på Twitter, eller bruk kommentarfeltet. Og hvis du ikke er kjent med Twitter, du kan likevel lete opp andres opplevelser her og her.

Jeg er khd på Twitter.

Sju dager på NK, sju bilder

Så takker denne ukens morgenteam på TV 2 Nyhetskanalen av. Her er noen bilder fra uken som gikk:

Kranz
Mandag: Dette bildet gikk ukommentert et par sekunder av gangen.
Gene Kranz følger 40-årsmarkeringen av månelandingen i Washington,
beskjedent i bakgrunnen. Med sin berømte hvite vest var Kranz flight-
manager under selve månelandingen. Og under den berømte
Apollo 13-ferden.

Fredag
Fredag: Høyres Torbjørn Hansen ( i studio) og Frps Ulf Leirstein (på linje
fra Oslo) kommenterer Stein Erik Hagens beslutning om å flagge ut.

Krasj
Lørdag: Et fjernstyrt kamera kommer ut av kontroll og kolliderer med
onair-kamera. Programlederen blir ettertrykkelig satt ut.


19248165
Fredag: Ulf Leirstein (Frp) intervjues utenfor TV 2. Gataartisten i bakgrunnen
stjeler all oppmerksomheten…

Paris
Søndag: Christian og Johan gjør skam på tv-utrykket “stand-up”. Gjør
en “sit down” i Paris med Triumfbuen i bakgrunnen.

Smittede
Lørdag: Fotograf Pål Schaatun med et av ukens beste bilder. Fanger
humøret til leirdeltagerne i Gloppen som er isolert med svineinfluensa.

Travelt
Onsdag: Typisk travelt, noen sekunder før 12-sendingen.

Når kortselskapene blir overforsiktige

– Life flows better with Visa, heter det i reklamen. Mye tyder på at den tiden snart er forbi.

I sommer tok vi med noen engelske venner på Ulriksbanen. Som engelskmenn flest var min kompis kjapt ute med å spandere, men han endte med skjegget i postkassen.

Billettautomaten avviste kortet.

I gondolen på vei opp til Bergens høyeste fjell ringer telefonen. Det er banken som ringer fra England. De har registrert “mistenkelig bruk” av kortet på eksotiske steder som Bergen og Ålesund, og en alarm er utløst.

– Dette vil jeg gjerne unngå neste gang, sier min kompis
– Det er nok best dere melder fra før dere reiser til utlandet neste gang, var det utrolige svaret fra banken.

Banken/kortselskapet erstatter selv mange former for kortsvindel, og episoden ved Ulrikens fot kan bare bety at dette begynner å bli ubehagelig kostbart.

Dermed er overvåkingen skrudd kraftig til, og i dag kommer nyheten om at du kan sperre kortet ditt for bruk i deler av verden. Det høres greit ut, men kan fort bli et problem. På nettbutikken Amazon kan det for eksempel være vanskelig å få med seg om man handler i Storbritannia eller USA. Har du sperret kortet i et av landene er det lett for at man setter krokfot på seg selv.

Alle de store kredittkortselskapene bruker frihet og fleksibilitet som salgsargumenter. Hvis trenden nå er intens overvåking og geografisk begrensing er jeg ikke så sikker på om det argumentet holder særlig lenge.

For min venn endte for øvrig historien med at kortet ble åpnet igjen dagen derpå. 24 irriterende timer.

Til slutt: Tror kanskje Visa hadde stanset kortet til denne fyren lenge før han nådde fram til kirken?

De kalte det “disketter”

For litt siden åpnet jeg luken til loftet, og fikk nittitallet i hodet. Det var på tide med en loftsrydning.

Obs, denne bloggposten er oppdatert en gang – nederst.

Nostalgien melder seg gjerne når man går i gang med slike skippertak. Enkelte ting er det simpelthen umulig å kaste. Gamle tegneserieblader, for eksempel. LP-plater. Eller den gamle bretteslangen fra 80-tallet (noen som husker den?).

twitter.com/khd

Men denne gangen handlet det altså om utrangert datautstyr fra 90-tallet. Og da snakker vi ikke om gode minner. Ingen kan vel ha gode minner om et knirkete 28.8-modem? Eller en utslitt lap-top fra 1996?

Eller 120 disketter?

På listen over ting vi aldri savner må vel diskettene komme høyt opp? Det ble fort mange av dem, og det ble til slutt umulig å beholde oversikten.

På bildet ser du altså 120 av dem. Til sammen kunne det lagres stusselige 168 MB på disse fire tårnene. Til sammenligning rommer minnepinnen (så vidt synlig øverst på den ene bunken) 512 MB. Verden går faktisk fremover.

Før jeg kunne kaste diskettene måtte det selvfølgelig kopieres og slettes. Heldigvis fant jeg en laptop nummer to på loftet, en Dell fra 2002. Den hadde BÅDE diskettstasjon og USB-port. Og slik satt jeg en hel kveld, mens diskettstasjonen knirket og surret. (Akkurat det var forsåvidt en nostalgisk, smått koselig lyd. Omtrent som å høre på peisen.)

Blant tingene jeg fant var en halvferdig hovedfagsoppgave og en database med hele researchgrunnaget for radioprogrammet “Tidsmaskinen” på P4. En gang samvittighetsfullt lagret, nå i akutt fare for å bli borte. Hadde jeg ventet et par år til måtte jeg nok oppsøkt teknisk museum for å få ut filene..

SISTE: Takk til Ellen, som i kommentarfeltet gjorde meg oppmerksom på en rekke tenkelige og utenkelige bruksmåter for de gamle diskettene. Penneholderkopp, for eksempel…

Enda flere eksempler finner du på Instructables.com. For meg er det for seint, fikk beskjed om å dumpe alle diskettene i restavfall-containere på gjenbruksstasjonen..

Spranget fra PC til Mac

Jeg har skiftet til Mac igjen etter 12 år. Og merker at jeg ikke er alene. Hva er det som skjer?

Bilde av Macintosh fra 1990.

Her ser du min første datamaskin fra 1990, før den gikk på dynga. En Macintosh SE 1/20. Jeg trivdes med Mac, og i 1993 fulgte jeg opp med en lekker Powerbook med fantastiske 16 gråtoner i skjermen.

I 1996 ga jeg imidlertid etter for presset og skiftet til PC. Valget ga seg selv. Med PC kunne jeg velge fargeskjerm, CD-spiller, større kapasitet og mye bedre ytelse – til lavere pris. Og jeg kunne mye lettere dele innhold med venner.

Her ser du “vidunderet”.

Bilde av Toshiba laptop PC fra 1996.

Mac hadde, slik jeg opplevde det, priset seg ut i 1996. Og det kan umulig ha vært tilfeldig at bladet MacWorld Norge gikk inn samme år. Mac var rett og slett ikke i støtet.

Når jeg nå gjør et begeistret comeback til Mac er det faktisk litt tilfeldig. Tre problemer presset på i heimen: Hva skulle jeg gjøre med alle mp3-filene? Hvordan kunne jeg enklest tagge og lagre de mange tusen bildene? Og hvordan gjøre back-up med minst mulig hassle?

http://www.twitter.com/khd

Jeg surfet mye rundt og diskuterte mange muligheter både her og der. Til slutt kunne jeg bare konstatere at Mac hadde de – for meg – beste løsningene på alle problemene.

Så langt har det vært et lykkelig, problemfritt gjensyn. Og hovedproblemene fra 1996 er borte: Prisen overkommelig, maskinkraften imponerende – og jeg deler sømløst med Windows-verdenen.

Og mye tyder på at jeg ikke er alene som nyfrelst. For eksempel er MacWorld Norge tilbake. Og beinharde PC-folk rundt meg skifter nå til Mac.

– Jeg har aldri blitt så godt behandlet av et produkt før, sa en av de nyfrelste. Hun hadde kjøpt en Macbook.

En Apple-forhandlet jeg snakket med forleden ser ut til å bekrefte det som må være en opptur for Apple i Norge:

– Vi bare ler av finanskrisen. Det eneste vi merker er at det gjennomsnittlige kunnskapsnivået til kundene går litt ned.

Det betyr at Mac er i ferd med å bli folkelig. Blir alle like begeistret? Og hva skjer når Windows 7 kommer? Noen som har skiftet fra Mac til PC i det siste?

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.