Clintons finte irriterer Russland

Bill Clinton følger nok ekstra godt med etter krigsutbruddet i Kaukasus. Hans største utenrikspolitiske triumf kan i ytterste konsekvens stå på spill.

For de fleste av oss er det vanskelig å henge med når det blir snakk om de mange folkegruppene i Kaukasus og ved Det kaspiske hav. Her finnes sju land som ender på -stan. I tillegg kommer alle landene som ikke er land og provinsnene som gjerne vil bli land.

Tidligere i år ga jeg meg i kast med en murstein av en bok som på mange måter gjør dette kaoset akkurat så spennende som det faktisk er. Alt handler om olje – eller “The oil and the glory” som Steve Levine har kalt boken sin.

Oil and the Glory

Fram til 1990 ble de gigantiske oljereservene i Det kaspiske hav kontrollert av to land: Iran og Sovjetunionen. Da det gamle kommunistregimet kollapset var vestlige oljeselskaper lynkjapt på plass. Med støtte fra Margaret Thatcher og seinere Bill Clinton ble det forhandlet med de langt på vei korrupte, nye regimene i land som Kasakhstan og Aserbajdsjan.

Enkelt fortalt – mens Jeltsin satt og drakk i Moskva sikret vestlige oljeselskap kontroll over store deler av oljen i Det kaspiske hav. Mesteparten av jobben ble gjort i Clintons presidenttid – og triumfen ble kronet så seint som i 2006. Da stod en rørledning som transporterer oljen fra Baku, via USA-allierte Georgia og Tyrkia til Middelhavet klar.

Rørledningen opereres av BP, med StatoilHydro som en av de største eierne. Og i følge flere meldinger skal russerne de siste dagene ha forsøkt å ramme ledningen.

Image:Baku pipelines.svg

I sin boks slår Steve Levine fast at oljekuppet i de tidligere sovjetrepublikkene må regnes som Bill Clintons største geopolitiske triumf. Og et tilsvarende ømt punkt for Russland. Her pumpes altså det tidligere arvesølvet opp av vestlige selskap – og transporteres gjennom en vestlig rørledning gjennom Georgia. Som på toppen av det hele ønsker å bli medlem av Nato.

Jeg kan anbefale boken, selv om den er lang. Da kan du også lese at en svenske var blant de første oljebaronene ved Det kaspiske hav for 100 år siden…

Obama: The one

John McCain er en svak taler og kunne aldri samlet 200 000 mennesker Berlin. Han mangler også Barack Obamas karisma og evne til å begeistre. Derfor er det logisk at McCain-kampanjen nå forsøker å gjøre Obamas sterke sider til en negativ ting.

Sist uke fikk John McCain mye pepper for å sammenligne Barack Obama med Britney Spears og Paris Hilton. Men reklamefilmen er ikke noe arbeidsuhell. Snarere en sentral del av et velkoordinert angrep. Målet er å fremstille Obama som selvopptatt, svulstig og uerfaren. Han er flink til å tale, men er han klar til å vise lederskap? Det er det retoriske spørsmålet som ligger til grunn for skittkastingen.

Og skal vi tro en dreven analytiker som Stuart Rothenberg virker det. Visst har mange medier slaktet McCains utspill, men det er bare blant innsiderne i Washington at 71-åringen taper poeng.

For meningsmålingene går McCains vei nå. På Gallups løpende nasjonale måling er det dødt løp. På RealClearPolitics samlemåling er Obamas forsprang krympet til 2,7 prosentpoeng (innlegget fortsetter under).

Her kan du se den siste videoen fra John McCain. For de som har opplevd Obamas taler som inspirerende må nok filmen oppleves som ondskapsfull og kanskje sårende. For alle som mener Obama er full av luft er den kanskje treffende og på sin plass (innlegget fortsetter under).

Nå er spørsmålet når Obama “goes negative”. Man kan si hva man vil om skittkasting i politikken. Men det er sjelden kjedelig.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.