EM-oppsummering runde 2

Den andre gruppespillsrunden i U21-EM kan oppsummeres med ett ord: Glede!

Glede over at de norske gutta presterer over evne. Glede over et norsk landslag som gjør en hel nasjon stolte. Glede over å se fantastiske prestasjoner av et lag med norsk flagg på brystet. Glede over suverene scoringer. Glede over at det er mer sannsynlig enn ikke at et norsk landslag spiller semifinale i et mesterskap. Glede over å se den entusiasmen, de ferdighetene, lykken og stoltheten gutta viste etter en enormt sterk seier mot England.

Pur glede. Fredrik Semb jubler for 1-0 sammen med Strandberg, Nielsen og Pedersen. FOTO: NTB/SCANPIX

I løpet av den andre runden ble tre av fire semifinalister klare. Italia, Nederland og Spania er alle blant de fire, mens den siste plassen står mellom Norge og Israel. I den kampen har Norge tre poeng mer, og seks mål bedre målforskjell. Det kan gå galt, men det ser unektelig bra ut.

Israel viste seg fra en langt bedre siden enn mot Norge i starten av kampen mot Italia. De kom til to store muligheter, den ene på 0-0, den andre på 0-1. De klarte ikke å omsette sjansene i tellende resultat, og da de fikk Eyal Golasa utvist, var det game over. Italia kjørte over vertsnasjonen, og kunne vunnet med mer enn 4-0. For øvrig Italias største seier i et U21-EM gjennom tidene.

Det ble litt samme historie for Russland. De var for så vidt med, men fikk et rødt kort på stillingen 0-1. I motsetning til Israels røde, var utvisningen til Nikita Chicherin meget streng.

Ola John var briljant mot Russland, og Nederland har så langt scoret åtte på to kamper. FOTO: NTB/SCANPIX

Nederland har nå scoret åtte mål på sine første to kamper, og er laget som kanskje har imponert mest til nå. Norge har, sammen med Italia, nest flest scoringer med fem.

Regjerende mester Spania imponerte få mot Russland, men vant 1-0. Det samme ble resultatet mot Tyskland. Og igjen var det superinnbytter Àlvaro Morata som avgjorde kampen.

På tirsdag og onsdag skal det avgjøres hvem som vinner de to gruppene. Og på tirsdag skal den siste semifinalebilletten deles ut.

Norge står først i køen. Vi får håpe Israel ikke sniker.

Slår Norge Italia, så er Skulleruds menn også gruppevinnere.

Jeg har igjen prøvd å plukke ut rundens lag og rundens mål. Mange kandidater til rundens mål, og jeg tror jeg kunne valgt flere, uten at noen kunne klaget på det, men jeg ble ganske raskt enig med meg selv. Enig eller uenig, du må gjerne si din mening i kommentarfeltet. Og jeg forbeholder meg nok engang å ha på mine norske briller. I utgangspunktet synes jeg samtlige som var på banen for Norge hadde fortjent en plass, men jeg skal prøve å legge til side den verste sjåvinismen. Jeg gikk for et 3-5-2-system til denne runden.

Rundens lag U21-EM runde 2

Keeper: Ørjan Nyland (Norge)

Forsvar: Ricardo van Rijn (Nederland)
Forsvar: Thomas Rogne (Norge)
Forsvar: Stefan Strandberg (Norge)

Midtbane: Ola John (Nederland)
Midtbane: Asier Illarramendi (Spania)
Midtbane: Marco Verratti (Italia)
Midtbane: Magnus Wolf Eikrem (Norge)
Midtbane: Isco (Spania)

Angrep: Marcus Pedersen (Norge)
Angrep: Manolo Gabbiadini (Italia)

Rundens spiller: Isco (Spania)

Rundens mål: Jo Inge Berget 2-0 mot England. Fantastisk nedtak og gjennomspill fra Håvard Nielsen, og timing, løp og avslutning av ypperste klasse.

 

Her er den første runden

Om ikke gruppespillets første runde var oppskriftsmessig, ble i alle fall resultatene ganske som forventet. Dette er et mesterskap med en haug av spennende unge spillere, og veldig mange av dem leverte.

Israels resultater inn mot dette mesterskapet, kunne antyde at det var en tøff motstander Norge sto ovenfor, nå man i tillegg måtte møte dem på bortebane. Likevel kjørte de norske gutta til tider over vertsnasjonen. Marginer og et par meget tvilsomme dommeravgjørelser gikk mot nordmennene, men gutta viste en enorm moral, og fortsatte til tross for at man spilte over halve kampen med en spiller mindre. Imponerende, og for meg det mest gledelige som skjedde den første runden.

Vi kan rive oss i håret over stolpetreffene og at det ikke ble seier, men gutta leverte så til de grader, at åpningsdagen uansett må bli sett på som meget positiv for Norge.

Lorenzo Insigne kunne slippe jubelen løs etter å ha scoret mesterskapets fineste mål så langt. FOTO: NTB/SCANPIX

Enkelte spillere har blitt mer hypet opp enn andre før mesterskapet. Marco Verratti og lorenzo Insigne for Italia er blant de mest hypede. Og det var utrolig gøy å se de innfri. Verratti styrte hele butikken mot England, mens Insigne ble matchvinner med et herlig frispark.

For England, som fikk merkelappen «Blunder-21» av engelske tabloider, var historien en annen. Wilfried Zaha og Thomas Ince er deres største stjerner. Men Zaha satt halvskadd på benken, mens Ince sonet sin karantene. Dermed endte det i nedtur for engelskmennene.

Isco har tatt La Liga og Champions League med storm denne sesongen. Forventningene til han var ikke noe mindre enn til nevnte Verratti. Og til tider viste også Isco hvorfor man forventer seg så mye av han. Men ikke i lange nok perioder. Da han ble satt lenger ut til siden i andre omgang, kom han mer til sin rett, og jeg tror Isco kommer til å vokse utover i mesterskapet.

Asier Illarramendi styrte Spania til seier mot Russland. FOTO: NTB/SCANPIX

Spanjolene gjorde ikke mer enn akkurat det som var nødvendig mot Russland, og selv om Isco, Thiago Alcântara, Iker Muniain og Chrsitian tello periodevis glimtet, var det baskeren Asier Illarramendi som stjal showet for min del. Real Sociedad-spilleren styrte det aller meste fra sin dype midtbaneposisjon.

Mesterskapets morsomste kamp den første runden, var definitivt nabooppgjøret mellom Nederland og Tyskland. En keepertabbe og et hardt skudd med påfølgende uheldig keeperspill ga den tyske keeperen Bernd Leno tilnavnet «Poor Leno» på Twitter.

Men Tyskland er Tyskland når det kommer til mesterskap, og etter hvilen hentet de opp 0-2 til 2-2. Men da alle trodde tyskernes Lewis Holtby hadde sikret ett poeng, dukket innbytter Leroy Fer opp med en enorm kraft på hjørnespark, og headet inn avgjørelsen for de oransje.

Innbyttere ble et nøkkelord for åpningsrunden. I tre av fire kamper var det nemlig innbyttere som kom inn og scoret avgjørende mål.

Det startet med Harmeet Singh som utliknet til 2-2 for Norge, fortsatte med Àlvaro Morata som stusset inn seiersmålet for Spania, og avsluttet med nevnte Leroy Fer som sikret seieren for Nederland.

Harmeet Singh var en av tre innbyttere som scoret avgjørende mål i løpet av mesterskapets fire første kamper. FOTO: NTB/SCANPIX

God coaching, eller treneren som tok ut feil lag? Vi vet hva Singh mener om det.

I kveld smeller det igjen. Stuart Pearce slipper Danny Rose, Thomas Ince og sannsyligvis Wilfired Zaha løs mot Norge. Alt press ligger på England. De mislyktes sist da de hadde presset mot Tsjekkia, og Pearce har allerede unnskyldningene på lur. På pressekonferansen i forgårs stresset han at han manglet så mye som 17 spillere, som alle kunne spilt. Jack Wilshere, Alex Oxlade-Chamberlain, Phil Jones, Danny Welbeck, Raheem Sterling, Callum McManaman og Luke Shaw kunne alle vært med, men er av ulike grunner ikke det. Unnskyldninger liker man ikke å høre, men når Pearce også understreker at dette er spillere som ville hatt veldig godt av mesterskapserfaring til den dagen de skal spille mesterskap med a-landslaget, mener jeg selv at dette er gode poenger. For de som nå er med høster verdifull erfaring.

Jeg har prøvd å ta ut det jeg mener er rundens lag etter alle lagenes åpningskamper. Det kan godt hende brillene er norske, men det er i så fall ikke spesielt rart. Jeg er norsk, og jeg lot meg begeistre av det gutta viste i den første kampen.

Jeg går for 4-3-2-1 denne gangen, men lover et mer konvensjonelt system til de to neste rundene.

RUNDENS LAG

Keeper: Boris Klaiman (Israel)

Høyreback: Omar Elabdellaoui (Norge)
Midtstopper: Bruno Martins Indi (Nederland)
Midtstopper: Craig Dawson (England)
Venstreback: Daley Blind (Nederland)

Midtbane: Marco Verratti (Italia)
Midtbane: Asier Illarramendi (Spania)
Midtbane: Stefan Johansen (Norge)

Offensiv midtbane: Lewis Holtby (Tyskland)
Offensiv midtbane: Lorenzo Insigne (Italia)

Angrep: Marcus Pedersen (Norge)

Rundens spiller: Marco Verratti (Italia)

Rundens mål: Lorenzo Insignes frispark-perle mot England

I kveld fortsetter Norges gruppe A. England mot Norge på TV 2 Zebra kl. 18.00 og Israel mot Italia på TV 2 Sport kl. 20.30. Livet leker for dem som er glad i fotball akkurat nå.

Hvem mener du var de beste spillerne i den første runden? Si gjerne din mening i kommentarfeltet

Her er England

Endelig starter sommerens mest interessante mesterskap. EM for U21-landslag. Og for første gang siden 1998 er Norge representert. For å ta det først; det er en enorm prestasjon. Utenfor det gode selskap sitter store fotballnasjoner som Frankrike, som røk for Norge i play off, Portugal, Tsjekkia, Sveits og Belgia i tillegg til våre naboland Sverige og Danmark.

Selv skal jeg kommentere de tre gruppespillskampene Norge ikke spiller, i Norges gruppe. Det vil si to av Englands kamper, i tillegg til en semifinale.

Og jeg vet det finnes de som mener jeg er for positiv når det kommer til det engelske lagets styrker. Og for å gjøre det helt klart – jeg mener ikke England er favoritter. Men jeg mener de har et lag som bør være outsidere, og helt utenkelig med både finale, og turneringsseier, er det ikke.

Den åpenbare favoritten er Spania. Maken til stjernegalleri de sender til Israel skal man lete lenge etter. Isco, Tello, Rodrigo, Muniain, Thiago Alcantara, Koke, de Gea og min lille favoritt Sergio Canales. Det høres vanvittig ut. Italia er sterke, det samme er Nederland og Tyskland. Russland med Alan Dzagoev skal heller ikke undervurderes, selv om jeg tror de skal få det tøft i en uhyre sterk gruppe B.

England U21 - Bak: Wilfred Zaha, Jonjo Shelvey, Jordan Henderson, Jack Butland, Andre Wisdom, Craig Dawson, Nathaniel Chalobah. Foran: Raheem Sterling, Henri Lansbury, Danny Rose, Nathaniel Clyne FOTO: NTB/SCANPIX

Men i og med at jeg arbeider med engelsk fotball til daglig, og det er de (i tillegg til Italia) jeg skal kommentere flest ganger, vil jeg foreta en liten reise i det engelske laget.

Englands U21-landslag er nemlig knallsterkt. De er ikke like gode spiller for spiller som de var for to år siden. Da hadde de spillere som Chris Smalling, Phil Jones, Danny welbeck, Daniel Sturridge, Scott Sinclair, Kyle Walker, Tom Cleverley og Jack Rodwell. Likevel gikk det på trynet. De ankom Danmark i favorittsjiktet i privatfly og med høy sigarføring. Det fungerte dårlig.

Denne gangen har de også sine stjerner. Men kollektivet virker nå langt sterkere. Laget inneholder sterke innslag fra Championship. En liga med mange knalltøffe kamper, der man må manne seg opp i hver eneste kamp. Det er en gjeng som har spilt mye sammen, der det virker som samholdet står sterkt, ikke ulikt det norske laget. I tillegg har laget, spesielt bakover på banen, flere spillere som har levert i Premier League.

Laget er også sterkest defensivt. De kommer til dette mesterskapet med ni strake seirer – uten å slippe inn mål! De har ikke sluppet inn mål siden november 2011, eller 13 og en halv time fotball spilt.

Jack Butland er tidenes yngste keeper som har spilt for Englands a-landslag. Han har levert en meget sterk sesong i Championship. Jason Steele er ikke mye dårligere. Keepersituasjonen til England har vært usikker i lang tid, men med Joe Harts inntreden, og alle keeperne på vei opp, ser det nå særdeles lyst ut. Det er sjelden å se en keeper på kun 20 år som virker så ferdig som det Butland gjør.

 

Craig Dawson er en særdeles målfarlig midtstopper. Scoret også på Marienlyst mot Norge. Her i duell med Marcus Pedersen. FOTO: NTB/SCANPIX

Stopperparet med Steven Caulker og Craig Dawson er meget solid. I tillegg er de særdeles farlige på dødball. Å ha dødballer som spisskompetanse er viktig i et mesterskap, spesielt når man er litt tynne fremover. Kamper kan avgjøres på ett øyeblikk. Det øyeblikket har mer enn én gang vist seg å være dødball. Dawson har alltid scoret mange mål. Han scoret fire i vårsesongen på lån hos Bolton. Totalt har han 23 mål (ingen straffer) på 115 ligakamper for Rochdale, WBA og Bolton. Og han har 5 mål (en straffe) på 9 kamper for det engelske U21-landslaget. Det er imponerende for en midtstopper, og forteller om ekstremferdigheter på offensiv dødball.

Danny Rose har levert en strålende sesong på backen for Sunderland, og ble kåret til Årets unge spiller i klubben. Han må stå over den første kampen med karantene, sammen med Thomas Ince, etter bråket i Serbia. Jack Robinson er imidlertid en meget habil erstatter. En annen Spurs-spiller har spilt mange kamper på den andre backen, Adam Smith, som var lånt ut til Millwall denne sesongen. men til dette mesterskapet er en av Southamptons backsensasjoner, Nathaniel Clyne, med. En utrolig spennende spiller, med sterke offensive kvaliteter. det ser sterkt ut.

I tillegg har man Liverpools Andre Wisdom og Leeds’ Tom Lees å ta av. Jason Lowe har også spilt mye høyreback både for Blackburn og England U21.

Framover er det kantspillerne som har stjålet de fleste overskriftene. Wilfried Zaha trenger knapt noen nærmere beskrivelse. Hadde en fantastisk fjorårssesong, og var også særdeles god denne sesongen fra til januar da han ble solgt til Manchester United. Hadde en klar formdupp utover våren, men da play off kom mot Brighton og Watford, var han tilbake til sitt beste. Thomas Ince var bærmest i en liga for seg selv. For et Blackpool som sleit, og som spilte sin hjemmekamper på en potetåker, er 18 mål og 14 målgivende pasninger intet mindre enn imponerende for kantspilleren. I og med at Ince soner karantene i den første kampen mot Italia, vil det nesten være krise om ikke Zaha får leget ankelskaden sin tidsnok til å rekke åpningskampen.

England frykter at deres største stjerne, Wilfried Zaha, ikke skal bli klar til mesterskapet. FOTO: NTB/SCANPIX

Nathan Redmond, som ble hentet inn som Andros Townsend-erstatter, kan være briljant på sitt beste, men er svært varierende.

Det engelske laget er meget godt balansert. Man har mange ulike typer, til å dekke ulike arbeidsoppgaver. Nat Chalobah har, på utlån til Watford, vært en av Championships beste spillere denne sesongen som anker. Så god har han vært, at det spekuleres i om han kan komme til å spille en rolle for Chelsea den kommende sesongen. Chalobah er et typisk anker. I den rollen har han gitt Almen Abdi, Jonathan Hogg, Batocchio og Forestieri fritt spillerom framover. For Englands U21-landslag kan tilsvarende Jordan Henderson, Jonjo Shelvey, Henri Lansbury eller Josh McEachran slå seg løs offensivt med tryggheten om at Chalobah rydder opp det som kommer bak.

Helt på topp ser det derimot tynnere ut.

Connor Wickham er kun ett mål på 28 ligakamper for Sunderland, men til Wickhams forsvar har han kun startet åtte. Wickham er sterk, og kan ta for seg. Styrkene hans har da også sett ut til å komme bedre til sin rett på U21-landslaget med vinger som Zaha og Ince til å fore seg. Ipswich-gutten har fem mål på sine syv siste U21-landskamper.

I bakhånd har man Nathan Delfouneso. Lettbent og teknisk, med noen åpenbare kvaliteter, men ikke spesielt effektiv. Seks ligamål for Blackpool denne sesongen, skremmer få. Heller ikke Marvin Sordell har til nå klart å leve opp til de merkelappene han fikk for et par sesonger siden.

På navn blir mange av disse spillerne smågutter når man sammenlikner dem med for eksempel Spanias stjernegalleri. Men kollektivet England er sterkt.

Stuart Pearce har vært med på dette mange ganger før, og har også sågar ledet England til finale tidligere.

Som jeg innledet med – England har ikke det beste laget, og de skal heller ikke være favoritter. Jeg tror imidlertid de skal ta seg videre fra gruppespillet, der jeg dessverre er redd verken Norge eller Israel når opp, og England er meget vanskelige å både score mål på, og å slå. Og når man en semifinale kan alt skje.

Laget er nemlig solide nok til å slå alle på en maksimal dag.

Men det kan vise seg at det å vinne gruppa kan bli avgjørende for å slippe og møte Spania i semifinalen. Da må Italia slås i åpningskampen. Det kan bli tøft om man skulle mangle både Zaha og Ince.

Uansett tror jeg på et spektakulært mesterskap. England har ikke vunnet siden 1984. Og på balløya håper man at dagens U21-generasjon kan gjenskape det Paul Bracewell, Steve Hodge, Mark Hateley, Dave Watson, Kevin Brock, Howard Gayle, Mel Sterland og Danny Wallace gjorde da de slo Spania, med blant andre Andoni Zubizareta, Emilio Butragueño og Michel på laget, over to kamper.

11 av de 17 U21-spillerne den gangen ble a-landslagsspillere. Andelen av dagens generasjon som får sine a-landslagsdebuter (fem har fått allerede) tror jeg blir høyere.

Og helt til slutt: Sist Norge deltok i dette mesterskapet, i 1998, ble Steffen Iversen toppscorer med ni mål. Kom igjen Marcus Pedersen!

Kan England vinne mesterskapet? Hvem vinner? Har Norge muligheter til å gå videre?
Si gjerne din mening i kommentarfeltet

Kan bli en travel sommer

På mandag kan Watford være et Premier League-lag. Det utsagnet er faktisk en sannhet med modifikasjoner. Klubben vil ha Premier League-status. Hva med laget? Et flertall av dem som har vært med på å sikre Watford en plass i mandagens play off-finale er nemlig ikke Watfords eiendom. De tilhører Udinese, Granada, Fulham og Chelsea.

Av de elleve som startet semifinalen mot Leicester på Vicarage Road, var åtte innlånt. Kun keeper Manuel Amunia, forsvarer Lloyd Doyley og matchvinner Troy Deeney er under kontrakt med Watford.

Grunnen er enkel. Watfords klubbeiere, familien Pozzo med Giampaolo i spissen, eier også Udinese i Italia og Granada i Spania. De har dermed bare shippet spillere derfra til Watford, i tillegg til ordinære låneavtaler med Matt Briggs fra Fulham og Nat Chalobah fra Chelsea.

Egentlig er reglene slik at man kun kan ha fem lånespillere i en kamptropp i Football League, der Championship er en del av pyramiden. Men UEFA-regler gjør at lån fra utenlandske klubber, ikke regnes som lån i en kamptropp. De teller som permanente spillere.

Almen Abdi er en av mange lånespillere hos Watford. Og også en av dem Watford håper å beholde om de skulle rykke opp. FOTO: NTB/SCANPIX

Det er et smutthull som har irritert mang en manager fra motstanderlag. Spesielt Ian Holloway som hadde en lengre tirade da han møtte Watford tidligere i sesongen. Mon tro hva han kommer til å melde om hans Crystal Palace skulle tape kampen på Wembley på mandag?

Lånereglene i Premier League er strengere enn i Football League. Der er det kun lov til å ha to lånespillere i kamptroppen, men så vidt jeg har kunnet forstå, gjelder de samme UEFA-reglene også i Premier League.

Det betyr i så fall at Watford kan ture på med lånespillere på samme måte som denne sesongen.

Men Watfords utfordringer stopper ikke nødvendigvis der.

Etter at det ble funnet uregelmessigheter rundt overgangen til Danny Graham (tredjeparts eier), har klubben en transfer embargo hengende over seg. De kan, så vidt jeg har forstått, ikke nødveindigvis hente nye spillere på vanlig måte før 31. august. De kan få godkjenning fra Premier League på overganger før den tid, men hvor velvillige vil de være om Watford igjen prøver å finne smutthull i systemet? Heldigvis for dem faller 31. august på en lørdag, slik at det er sannsynlig at overgangsvinduet ikke stenger før mandag 2. september.

Likevel vil det kunne skje at de må møte til første ligarunde 17. august med kun 14 kontraktsfestede spillere. Det er antallet profesjonelle spillere de eier i dag.

Football League har allerede annonsert at de vil stramme inn sine låneregler etter Watfords herjinger denne sesongen. Hvem vet hva Premier League kan finne på?

Og hva gjør Watford om de rykker opp, og kun har 14 spillere (pluss selvsagt juniorer uten proffkontrakt) å benytte seg av i Premier League?

Om Gianfranco Zola edner opp som seierherre også på mandag, blir det en travel sommer. FOTO: NTB/SCANPIX

Spørsmålene er mange for Watford. Det blir uhyre spennende å se hvordan de løser de åpenbare utfordringene de står ovenfor om de skulle rykke opp. Jeg var på Vicarage Road sammen med teamet fra Sky da Watford sikret plassen i play off-finalen mot Leicester. Da pratet jeg med en nåværende Championship-manager. Han var overbevist om at de beste lånespillerne Watford har benyttet denne sesongen, som Almen Abdi og Matej Vydra, kommer til å spille for Watford også neste sesong. Hvordan var han mer usikker på, men han utelukket ikke permanente overganger og offentlige overgangssummer som ikke nødvendigvis var reelle. I og med at klubbene har samme eiere, mente han det burde være enkelt å sende spillerne fra én klubb til en annen, for så å oppgi en overgangssum som stemmer overens med markedspris. Argumentet var selvsagt at det for eierne er mest lukrativt å ha en klubb i Premier League med de nye TV-inntektene på vei inn i ligaen.

Og det har også manager Gianfranco Zola langt på vei bekreftet. Han håper at Watford blir Pozzo-familiens hovedsatsing av de tre klubbene de eier om det skulle bli opprykk. Det høres ikke urimelig ut med tanke på pengene. Zola har gått langt i å antyde at de beste spillerne fra denne sesongen, blir signert permanent ved opprykk. I tillegg har Udinese blant verdens beste speidernettverk. Det er et nettverk Watford kommer til å dra veksler på. Og det høres jo unektelig utrolig interessant ut.

Jeg venter uansett i spenning, og antar både klubbeiere, supportere, spillere og andre tilknyttet Watford, gjør det samme.

Om Watford rykker opp, gjør de det på en måte England aldri har sett maken til. Meningene om hvordan de har gjort det, har ikke vært udelt positive, for å si det mildt.

Måten historien fortsetter på, kommer til å bli like omdiskutert. Se opp for en turbulent sommer.

Også minner jeg om at du kan se play off-finalen fra Wembley på mandag på TV 2 Sport Xtra og Sumo.

Årets lag i Championship

Med play off-finalen like rundt hjørnet, tenkte jeg at det kunne være på sin plass å sette opp mitt eget Årets lag fra denne sesongens Championship.

Championship har, med rette, blitt kalt en kokosliga, noe også denne sesongen beviste til fulle. Samtidig har også denne sesongen vist at ligaen består av en herlig blanding av suverent talent, rutinerte spillere med lang fartstid, krigere og slitere som har makset karrieren sin på det nest øverste nivået.

Mange har levert på høyt nivå. Det er slett ikke enkelt å plukke ut et slikt lag, og jeg understreker at dette ikke er fasit, men min subjektive vurdering.

Keeper: Tomasz Kuszczak (Brighton)
Bak et forsvar som enkelte ganger har sviktet, har den tidligere Manchester united-keeperen stått frem som en matchvinner. Lengre mellom tabbene, sikker i mye av det han foretar seg, og redninger fra øverste hylle når det har vært nødvendig.

Sam Byram har vært en sensasjon på høyrebacken til Leeds denne sesongen. FOTO: NTB/SCANPIX

 Høyreback: Sam Byram (Leeds)
Rekk opp hånda den som hadde hørt om denne tenåringen før denne sesongen. Unggutten debuterte i ligaåpningen mot Wolves med å holde Matt Jarvis i sjakk, og gjorde høyrebacken til sin egen. I en tung sesong for Leeds, har Byram vært det definitive høydepunktet. Spiller som en 28-åring, og tar for seg til tross for sin unge alder og litt spede fysikk.

Stopper: Wes Morgan (Leicester)
Leicester-kapteinen har vært en bauta hele sesongen, og holdt laget samlet også i motgang. Har sine begrensinger, men duellstyrken og viljen veier opp for mye av det. Leverer alltid på et høyt nivå.

Stopper: Mark Hudson (Cardiff)
Klippen i hjertet av laget som slapp inn færrest mål i Championship denne sesongen. Meget god i begge bokser, hvilket også fire ligamål beviser. Har fått sin porsjon kritikk av Cardiff-fansen tidligere, men har vunnet dem tilbake denne sesongen.

Venstreback: Robbie Brady (Hull)
Har spilt back/kant i Hull som også har brukt en trebackslinje denne sesongen. Meget god offensivt, strøkent venstrebein som Hull også har benyttet til å slå dødballer. Et av sesongens beste kjøp da de hentet han fra Manchester United.

Høyre kant: Wilfried Zaha (Crystal Palace)
Startet sesongen sensasjonelt, men dabbet noe av utover. Har likevel levert på et nivå få har vært i nærheten av, og kvaliteten på spilleren kan ingen betvile. Våknet i grevens tid da han senket Brighton på Falmer Stadium i andre play off-kamp.

Almen Abdi har styrt Watfords midtbane denne sesongen. FOTO: NTB/SCANPIX

Midtbane: Almen Abdi (Watford)
Strøken midtbanespiller, som har blitt gitt frihet til å briljere fremover i banen av Nathaniel Chalobah. Har havnet noe i skyggen av Matej Vydra, men har vist seg å være lagets kanskje viktigste spiller. Komplett i alle spillets faser.

Midtbane: Liam Bridcutt (Brighton)
Mannen som har styrt tempoet sentralt på Brighton-midtbanen. En jordfreser, særdeles taklingssterk, dekker store områder, og kan i tillegg distribuere ballen etter å ha vunnet den. Mer en klar nok for større oppgaver i ligaen over.

Venstre kant: Tom Ince (Blackpool)
Driblefanten har blåst liv i et synkende Blackpool hele sesongen. Fikk en kanonstart på sesongen, og ble kåret til ligaens Månedens spiller for august. Har holdt tempoet oppe på en imponerende måte, selv om det sluknet litt mot slutten. Endte sesongen med 18 ligamål, og 14 målgivende pasninger.

I en kaotisk sesong for Blackburn, har Jordan Rhodes levert varene. FOTO: NTB/SCANPIX

Angrep: Jordan Rhodes (Blackburn)
Blackburn har slitt voldsomt, men Jordan Rhodes har levert varene hele veien. Bortsett fra en liten tørkeperiode i februar/mars, har målene flydd inn, og han endte på 29 ligamål, 27 av dem for Blackburn. Ikke hatt mye stabilitet, og har scoret under syv ulike managere for klubb- og landslag.

Angrep: Glenn Murray (Crystal Palace)
Ikke til å unngå å ha ligaens toppscorer med på Årets lag. 30 ligamål er imponerende uansett hvordan man snur og vender på det, selv om han har fått meget god service av herrene Zaha og Bolasie. Måljeger av rang, bare så synd han nå er ute i ni måneder. Får dermed ikke med seg mandagens play off-finale.

Mange spillere som med letthet kunne forsvart en plass på dette laget. David Marshall, Kasper Schmeichel og Jack Butland hadde vært gode kandidater i mål. Ahmed El-Mohammady, Wayne Bridge,  Richard Keogh, Kieran Trippier, Kim Bo-Kyung, Nat Chalobah, Peter Whittingham, Yannick Bolasie, Matej Vydra, Troy Deeney, Charlie Austin, Chris Wood, George Boyd, Will Hughes og Marco Cassetti med flere, har alle levert på et meget høyt nivå.

Likevel er det dette laget jeg har havnet på. Er du uenig, kom gjerne med dine meninger i kommentarfeltet under.

Minner om at play off-finalen spilles på Wembley på mandag. Den kan du se på TV 2 Sport Xtra og på Sumo.

Verdens mest verdifulle kamp

På mandag kan ett spark på en fotball være verdt én milliard norske kroner. En bom. En treff. En milliard. Tapt eller vunnet. Så brutal, så euforisk herlig – og så spinnvilt at det nesten er vanskelig å tro på – er mandagens play off-kamp på Wembley.

Manchester United var laget som mottok flest penger fra TV-avtalen i sesongen som gikk. De cashet inn £60 millioner. Med den nye TV-avtalen som nå starter fra og med kommende sesong, vil laget som havner sist i neste års Premier League håve inn samme beløp. I tillegg vil de motta nye £60 millioner, fordelt over fire år, i fallskjermpenger om de skulle rykke ned. I sum – £120 millioner (rundt regnet 1 milliard norske kroner) som minste garantibeløp ved opprykk. Og så kan man selvsagt plusse nye sponsoravtaler, salg av merchandise, økte billettinntekter osv. på det igjen.

VM-finaler, Champions League-finaler – glem det. Play off-finalen på Wembley er verdens desidert mest verdifulle kamp.

Wilfried Zaha spiller sin siste kamp for Crystal Palace på mandag. Han har muligheten til å gi klubben en avskjedspresang på en en milliard kroner. FOTO: NTB/SCANPIX

Kampen står mellom Watford og Crystal Palace. To lag som har hatt sine problemer de siste sesongene. Det er ikke lenge siden Crystal Palace ble satt under administrasjon, og spilte med et lag rasket sammen av £2,5 millioner. Det blir piss i havet sammenliknet med det de nå kan håve inn. Watford spiller på et falleferdig Vicarage Road. Arenaen må gjennom en betydelig oppgradering om de rykker opp, men med pengene på vei inn, blir det likevel et betydelig overskudd.

Problemet til mange av klubbene som rykker opp, er likevel hvordan de velger å forvalte pengene som plutselig strømmer inn. Eksemplene er altfor mange på klubber som satser over evne etter å ha rykket opp, og som i stedet for å klare å vokse som klubb, sitter igjen i bunnen av Championship, eller League One for den saks skyld, med økonomiske problemer til langt over hodet.

Portsmouth er det verste eksempelet. Men også Norwich, Hull, Southampton, Bradford og Coventry blant andre.

For med opprykket følger uendelig mange utgifter om man ikke forvalter sitt pund rett. Hele gevinsten har en tendens til å falle rett i lomma på agenter og spillere.

Dean Windass ble helten da Hull rykket opp i 2008. FOTO: NTB/SCANPIX

To år etter at Dean Windass sikret Hull opprykk i play off-finalen på Wembley i 2008, måtte klubben reddes økonomisk av Assem Allam. Hadde ikke finansmannen gått inn som han gjorde, kunne faktisk klubben gått konkurs. Utrolig nok.

QPR har, etter rapportene, klart å bruke hele omsetningen sin på lønn den siste sesongen. Likevel klarte de ikke berge plassen. Swansea og Norwich, som rykket opp sammen med QPR, valgte den mer nøkterne måten den første sesongen i Premier League etter opprykket. Likevel er det så viktig å beholde statusen at begge de to klubbene er i ferd med å slippe opp, og tilpasse budsjettene Premier League. Det kan bli skummelt om nedrykket skulle komme.

Swansea har likevel bygget ut treningsanlegget sitt, og de skal bygge ut arenaen sin også. Så de vil uansett sitte igjen med nye verdier om motgangen skulle komme.

Balansegangen er vanskelig. Og det er helt sikkert lett å la se rive med. Slik er det ofte når gevinsten er så enorm, og det er så viktig å beholde plassen i Premier League. Spillerlønninger er ute av kontroll. Det samme er agenthonorarer.

Det er det likevel få som vier mange tanker på mandag. Da er det opprykk som gjelder. Til verdens gjeveste liga. Og til en pengebinge som nesten kunne gjort Onkel Skrue misunnelig.

Dessverre er nok Onkel Skrue flinkere med pengene sine enn mange av dem som skal forvalte vinnerloddet i mandagens pott.

Likevel. Se for deg scenariet. 1-1, to minutter på overtid. Straffespark til ett av lagene. Hadde du hatt nerver til å ta straffen? Bom eller treff – 1 milliard kroner. Mer dramatisk kan det knapt bli.

Jeg gleder meg.

Sirkus Di Canio – Overskygger suksess alt?

Sirkus Paolo Di Canio har igjen entret Premier League. Definitivt en tilvekst for underholdningen. Kanskje også en tilvekst for et Sunderland-lag som bare har blitt gråere og gråere etter som sesongene har passert.

Personlig tror jeg også han kan bli en sportslig suksess for Black Cats.

Men holder det?

Er det slik at sirkus, underholdning og sportslig suksess overskygger alt annet?

Blir holdninger og verdier uvesentlige så lenge alle andre ingredienser er til stede?

Jeg får aller først innrømme at jeg har blanke felter både på fascismen og på Paolo Di Canios fortid. Jeg har ikke lest italienerens biografi, og jeg har heller ikke lest tung lektyre om fascismen. Så derfor har jeg prøvd å gjøre noe med det. Jeg har lest om både fascisme, Mussolini og Paolo Di Canio selv.

Og etter å ha lest, har jeg også gjort meg mine refleksjoner.

Paolo Di Canio gjør fascisthilsen mot Lazios supportere. FOTO: NTB/SCANPIX

I kjølvannet av ansettelsen har Paolo Di Canio uttalt at han ikke er en politisk person. Det finner jeg vanskelig å tro på. For det første fordi han har kommet med politiske uttalelser tidligere. Men enda viktigere fordi han har kommet med noen av idrettens sterkeste politiske ytringer i karrieren, som da han viste fascisthilsenen opp mot Lazios supportere i 2005.

Mot en supportergruppering han kjenner bedre enn noen. Mot supportere som har sterke innslag av både fascisme og rasisme. Han visste hva han gjorde – og han visste reaksjonen.

Og bare for å legge til; mot supportere som, så sent denne sesongen, har sørget for at Lazio har blitt bøtelagt for rasisme, blant annet mot Tottenham.

Selvsagt visste han hva han gjorde, hva hilsenen betød og hva slags følelser det vekket på tribunen.

For det andre fordi han, i følge Matthew Syed i The Times, har tatovert «DUX» på høyrearmen. Det er altså latin for «Duce» – Mussolini.

Hvilket apolitisk menneske ville tatovert dette? Et langt mindre intelligent menneske enn Di Canio, vil jeg påstå.

Paolo Di Canio har taovert inn Mussolini på armen. FOTO: NTB/SCANPIX

Fascisme er en totalitær og autoritær ideologi. Det er en ideologi som har gitt fryktelige utslag opp gjennom historien. Det er en ideologi som er forbudt i Italia.  Selv om Di Canio har vært klar i tidligere uttalelser på at han ikke er rasist, er fascisme en ideologi som, i nyere tid på fotballarenaer, har gitt seg utslag i rasisme på tribunene.

Det har vært mye fokus på det siste den senere tiden i England. Senest i helgen mente Christopher Samba i QPR seg utsatt for rasisme mens han spilte kamp i Premier League. Alt som kan legitimere rasisme på fotballtribuner, og i samfunnet for øvrig, er farlig.

Derfor blir det vanskelig, for ikke å si umulig, å si at man er apolitisk. Ingen mennesker er det. Politikk påvirker oss alle.

Det var også derfor tidligere utenriksminister David Milliband trakk seg fra Sunderlands styre da ansettelsen ble offentliggjort. Han kunne ikke assosiere seg med Paolo Di Canios holdninger. Det var også derfor GMB union trakk seg som sponsor for Swindon da Di Canio var manager der.

Jeg er for ytringsfrihet. Jeg er også for at fascister skal få lov til å si sine meninger. Men ytringsfriheten er også til stede for at andre mennesker skal kunne ta til motmæle mot en ideologi som er ekstremt farlig.

Onsdag tok Paolo Di Canio avstand fra fascismen i en uttalelse på Sunderlands hjemmesider.

«I am not political, I do not affiliate myself to any organisation, I am not a racist and I do not support the ideology of fascism. I respect everyone.”

Den første delen av utsagnet er jeg uenig i, som jeg har argumentert for tidligere i denne teksten. Den andre delen av uttalelsen synes jeg det var veldig godt å se. Det er klokt av Di Canio å ta avstand fra både rasisme og fascisme, selv om jeg gjerne skulle sett at han tok enda sterkere avstand. Husk at mannen fortsatt er et symbol blant grupperingene som holder til langs den ytterste høyrefløyen i en klubb som Lazio.

Dessuten har engelsk presse kvesset knivene. Og uttalelsen på Sunderlands hjemmesider, fungerte nærmest kun som bensin på bålet. Man vil, også mye grunnet Sunderland bys historie med Durham Miners Association og deres arbeid, ha en Di Canio som tar et skikkelig oppgjør med sin egen fortid.

Men alle fortjener en sjanse til. Alle fortjener å bli tatt på alvor om de tar avstand fra den grumsete fortiden. Jeg er selvsagt villig til også å gi Paolo Di Canio en sjanse.

Han har gjort en meget god jobb i Swindon, om man glemmer det utenomsportslige som kranglene med styret og slåsskampen med Leon Clarke i spillertunnelen.

Det er alltid liv rundt mannen. Han er en attraksjon i seg selv. Man kan være hundre prosent sikre på at man får lidenskap. At man får en mann som er villig til å gå gjennom veggen for å se sine gutter lykkes.

Jeg skal kommentere hans debutkamp mot Chelsea. Jeg merker jeg er spent. Spent på min egen reaksjon. Spent på supporternes reaksjon. Spent på Sunderland-spillernes reaksjon. Og selvsagt spent på om det kommer til å skje noe helt utenom manus, slik det ofte gjør med italieneren.

Sirkus Paolo Di Canio er tilbake i Premier League.

Det er et dristig valg Sunderland har tatt.

La oss håpe det er riktig valg også…

Scoringen som sjokkerte England

Kvalifiseringen til VM i USA 1994 hadde allerede utviklet seg til et mareritt for England. I gruppe med blant andre Norge og Nederland, var håpet om VM-deltakelse syltynt før den siste kampen. De hadde blant annet tapt 0-2 borte mot Norge etter å ha spilt uavgjort på Wembley. Norge var klare for VM-sluttspillet alt før den siste kampen. Englands landslagssjef var latterliggjort i tabloidene, og han ble både illustrert som, og kalt, «turnip» («nepe»).

Håpet foran den siste kampen mot lilleputten San Marino lå i at Polen skulle slå Nederland, samtidig som de selv vant med minst syv mål.

Så kom sjokket:

0:00: Massimo Bonini tar avspark for San Marino.

0:03: Simone Bacciocchi fører ballen fremover.

0:05: Simone Bacciocchi spiller en upresis ball mot Davide Gualtieri.

0:06: Stuart Pearce plukker opp pasningen, men slår ballen altfor løst mot keeper David Seaman.

0:08: Davide Gualtieri plukker opp Pearce’ altfor løse tilbakespill og setter ballen i mål for San Marino som tar en sjokkledelse over giganten England. Ballen passerte mållinjen etter nøyaktig 8,3 sekunder.

(Gualtieris scoring kan du se her – ekstern lenke)

Målet som aldri glemmes i San Marino – eller i England. Davide Gualtieris scoring er fremdeles det raskeste som noen gang er scoret i en VM-kvalifiseringskamp.

På tirsdagens pressekonferanse oppsummerte dagens landslagsspiller James Milner, som var syv år i 1993, det hele England følte på det tidspunktet.

–          Det var som tiden sto stille.

Landslagstrener Graham Taylor fikk ekstremt mye kritikk under sin regjeringstid. England kom fra Bobby Robson og semifinale i VM 1990. Nå klarte de ikke engang å kvalifisere seg til det neste VM-sluttspillet, etter et mislykket EM i Sverige i 1992.

Så kom scoringen selv ikke Taylors hardeste kritikere hadde sett for seg. 22 minutter tok det før England fikk summet seg, og Paul Ince utliknet. Siden nettet Ian Wright fire, og England vant til slutt 7-1. Det hjalp lite. VM i USA gikk uten England.

Uakseptabelt, selvsagt. Det ble også avskjedskampen for Graham Taylor.

På fredag møter England San Marino igjen. Og engelsk presse har selvsagt ikke glemt Gualtieris scoring. Det kommer de heller ikke til å gjøre med det første heller. I San Marino snakkes det fremdeles om heltene – og den største av dem alle er Davide Gualtieri.

Mannen som nå har hatt rekorden for tidenes raskeste VM-kvalifiseringsmål i snart 20 år. Og den kommer ikke til å bli slått med det første heller.

Har San Marino nok i seg til å skape nye helter på fredag?

Sannsynligvis ikke. Men fotballen er fascinerende. Man kan aldri være 100 % sikker. Svaret får du uansett på TV 2s Premier League-kanal på fredag klokken 21.00.

Regel mot sin hensikt

I helgen ble vi vitne til en av de styggeste taklingene i Premier Leagues nyere historie. Det er nesten så man ikke kan kalle Wigan-spiller Callum McManamans takling på Newcastles Massadio Haidara for noe annet enn et overfall. Overfallet står ikke mye tilbake for Roy Keans overfall på Alf-Inge Haaland i sin tid, selv om man til McManamans forsvar må få legge til at intensjonene nok var vidt forskjellige.

Haidara måtte av banen med en alvorlig skade.

Callum McManaman fikk fortsette resten av kampen.

Uforståelig ut fra taklingens natur. Forståelig fordi feil kan skje. Forståelig fordi i akkurat dette tilfellet var dommerens utsikt blokkert. Ingen er ufeilbarlige – heller ikke dommere. Det har også den helgen vist oss, om dog i litt for stor grad.

Det som blir mindre forståelig, både for fotballens kjennere og dem som står på utsiden, er når FA i dag kommer til kjennelsen om at McManaman slipper straff i etterkant.

Haidara får behnadling etter taklingen fra McManaman. FOTO:NTB SCANPIX

Wigan-spilleren unngår ikke straff fordi taklingen ikke var stygg nok, eller straffbar nok. Han slipper straff på grunn av en teknikalitet i regelverket som er til for å beskytte dommerne. Man kan ikke overprøve deres avgjørelse tatt underveis i kampene. Det vi altså si at om en dommer har sett en situasjon, og tatt en avgjørelse ut fra hva han har sett, så kan ikke FA komme med en straffeutmåling i etterkant. Om dommeren ikke har sett situasjonen, kan FA i etterkant komme med en straff.

I dette tilfellet har dommer Mark Halsey innrømmet at han ikke så situasjonen, og også innrømmet at det skulle væt gitt et rødt kort. Assistentdommeren har imidlertid sett, og oppfattet, McManamans takling på Haidara. Han har bare ikke forstått alvorlighetsgraden.

Dermed er FA bundet på hender og føtter – forstå det den som kan.

Jeg har for så vidt forståelse for regelen som er til for å beskytte dommernes integritet. Den er nemlig viktig å verne om.

Jeg har mindre forståelse for tolkninger av denne regelen som gjør at man ender på tvers av alles rettsoppfatning. Det er en unison oppfatning blant alle, spillere, supportere, ledere (minus Wigan-formann Dave Whelans steinalder-opplevelse av fotballen), om at McManaman burde vært straffet.

Til og med kampens hoveddommer Mark Halsey har vært klar på at spilleren skulle vært sendt i dusjen.

Regelen som skal beskytte dommerens integritet, virker nå mot sin hensikt.

Newscastle-assistent John Carver var naturlig nok opprørt under kampen. Han reagerte med å gå i strupen på Callum McManaman på vei inn i garderoben. Reaksjonen er forståelig, selv om han burde klart å holde hodet kaldt, og ikke gått til konfrontasjon.

Men når FA melder at det er Carver som skal straffes, og McManaman slipper, da er man på ville veier. Og Newcastle har all grunn til å føle seg urettferdig behandlet.

Også for en ung spiller som Callum McManaman, med en mulig flott karriere foran seg, er dette trist. Intensjonen var nok ikke å skade Haidara. Hadde han gått offentlig ut og beklaget, og fått en passende straff, hadde det kanskje vært enklere å gå videre også for han. Nå må han leve med å bli buet på hver eneste arena han skal spille på fremover. Mulig han hadde måttet gjennomgå det uansett, men FA har definitivt ikke gjort det noe enklere for 21-åringen.

Men det er Haidara som er det virkelige offeret. Han ligger med en alvorlig skade. Gutten er 20 år. Det er ikke garanter at han vil komme tilbake å bli den spilleren han kunne blitt, selv om man ikke nå skal spekulere i slike ting.

Samtidig får McManaman spille de to meget viktige nedrykkskampene som kommer for Wigan. Portene står åpne på Wembley for semifinale i FA-cupen.

Det er tilnærmet skandaløst.

Enten får FA endre regelverket sitt, eller så må de begynne å bruke sunn fornuft. Det mangler her. Hoveddommer har innrømmet at han ikke så situasjonen.

Det burde holde mer enn nok.

For som TV2-ekspert Trevor Morley sa det (og han har spilt ligafotball i England i et helt annet klima enn dagens): «Taklingen til McManaman burde ikke bare vært rødt kort, men også tre måneder i fengsel».

Det blir ikke engang tre kamper på tribunen.

Det burde Wigan være store nok til å gi han. Og vise at klubben har internjustis.

Kaster historien for Premier League

«Who they were, makes us who we are today», sto det å lese i et kampprogram jeg bladde gjennom i helgen. Artikkelen handlet om legendariske spillere fra en svunnen tid i klubben.

Men få setninger i fotballen er mer universell enn akkurat den som innleder denne bloggen.

Likevel er det ikke alle som verdsetter dette. I Cardiff er sulten etter å spille i Premier League så stor at man er villig til å kaste hele historien på dør. Draktfargene, logoen og til og med kanskje kallenavnet. Over hundre års historie betyr lite for mange, så lenge det forgjettede land Premier League blinker i det fjerne.

Med Cardiffs seier over Sheffield Wednesday i helga, skal mye gå galt om man ikke skal få opprykket byen tørster etter.

Men til hvilken pris?

Er det verd det når man plutselig har et lag som til og med spiller i andre farger enn det laget du vokste opp med.

I 105 år har Cardiff spilt i blå drakter. Kallenavnet har vært «Buebirds» – og klubbens logo har bestått av en fugl. I tidligere logoer har man også hatt en liten drage i det ene hjørnet av logoen. Så kom den malaysiske finansmannen Vincent Tan med penger. Penger til nytt treningsanlegg, penger til å kjøpe nye spillere – kort sagt; penger til å ta klubben som ofte har mislyktes i de avgjørende kampene, til Premier League.

Men ikke uten betingelser.

Mr. Tan foretrekker røde drakter. Han vil også ha dragen i klubbsymbolet. Fuglen er redusert til en miniatyr helt nederst i logoen. Og det nye slagordet står å lese «Fire & Passion».

Så mye for historie og tradisjoner.

Det har vært protester, selvsagt. Men ikke så store som man kanskje skulle tro. Selv må jeg innrømme at jeg ble overrasket første gang jeg så bilder fra Cardiff City Stadium tidlig i sesongen over hvor mange som faktisk hadde ikledd seg de røde draktene på tribunen.

De som ikke har latt seg overbevise over natten, har imidlertid blitt prøvd besukket. Mr. Tan trykket opp 20 000 røde og hvite skjerf til hjemmekampen mot Brighton og delte dem ut gratis. Ikke nok med det – om du ble fotografert med skjerfet over hodet, var du med i trekningen om et gratis sesongkort for neste sesong. En sesong som sannsynligvis inneholder motstandere som Manchester United, Liverpool, Tottenham og Chelsea.

«Utpressing», meldte gruppen «Anti-red brigade». Og har sannsynligvis et poeng.

Men det kan virke som brorparten av Cardiffs supportere er med på Mr. Tans omveltninger. De frykter til og med, etter rapportene å dømme, motstanderne. De frykter at massive protester vil gjøre at Mr. Tan trekker seg ut av hele prosjektet.

Det ville i så fall være krise. For de millionene finansmannen har spyttet inn i klubben er ikke en gave.

Det er et lån. Med renter.

Klubben har, ifølge magasinet «When Saturday Comes», en gjeld på 83 millioner pund. Hva skjer om mr. Tan trekker seg ut? Tankene går temmelig raskt til Portsmouth.

Fotball handler i all vesentlighet om historie og tradisjoner for meg. Jeg er en nostalgiker. Jeg savner gamledager og ståtribuner. Jeg synes en stor del av det å elske fotball handler om å prate om seieren i Ligacupfinalen i 1985, Dave Watson og Robert Fleck. Om de fine draktene på starten av 90-tallet, og om de grusomme draktene som fulgte i årene etter. Men begge draktsettene hadde klubbens farger.

Jeg innser dog at fotballen har utviklet seg. På mange området har den tatt steg fremover. På noen andre områder var det kanskje bedre før. Men jeg skal være med på utviklingen – på godt og vondt.

Men ett sted går grensen. Og den grensen har Cardiff passert. Hva er det igjen når draktfargene er en annen, når navnet endres og logoen skifter fra en fugl til en drage?

Hva vet jeg? Det jeg føler meg sikker på er at Cardiff spiller i Premier League neste sesong. Sannsynligvis får de handle spillere for en haug av Mr. Tans penger også.

Så får det være opp til Cardiffs egne supportere om det er verd det. Om Premier League er så gjevt at man kan kaste over hundre års historie på båten. Det ser ut til at et flertall mener det.

Men det er noen supportere som vil fortsette protestene.

Det er de menneskene som får min sympati.