Utspilt, utsunget – og ydmyket

Sommeren har vært lang i år – mye lengre enn normalt. Sola har skint og det har vært varmt. Det har nesten vært så man har trodd sommeren aldri skal ta slutt. Men alt har sin ende, og da teppet med duskregn la seg over Ullevaal stadion i går kveld, var det som for å si at nå var det slutt. Sommeren er over for denne gang.

Det er også håpet. Håpet om å kunne få være med til noe som kan bli et av de beste mesterskapene noensinne. VM i Brasil.

Det finnes teorier. Vi kan klamre oss til dem. Det finnes også teorier om en snøfri vinter. Begge deler er like usannsynlig. Vi kan likeså godt innse nederlaget nå.

For i går ble det så altfor tydelig. Både på banen og på tribunen.

To baklengs på dødball. Og nærmest ingenting skapt. Gårsdagen ble en leksjon av den tøffe sorten. FOTO:NTB/SCANPIX

To baklengs på dødball. Og nærmest ingenting skapt. Gårsdagen ble en leksjon av den tøffe sorten. FOTO:NTB/SCANPIX

Vi møtte rett og slett et langt bedre lag. Et lag vi selvsagt kunne slått på en maksimal dag, om Sveits ikke hadde vært skikkelig på. Men Drillos var langt fra maksimale. Og Sveits hadde en god nok dag til å slå Norge på sin egen styrke dødballer.

Det er kanskje lett å fordele skyld. Espen Ruud har fått sitt. Rune A. Jarstein tenker sikkert at han kunne tatt noen steg ut for å bokse ved begge scoringene. Og King kunne på en annen kveld ha headet ballen på innsiden av stanga istedenfor i nettveggen.

Men skylda er kollektiv. Hele laget, inkludert trenere – og arrangører og publikum.

For det var ikke bare på banen Norge fikk seg en leksjon. Den kom også på tribunen. Selv satt jeg som tilskuer på motsatt side av benkene. Og negativiteten som råder blant landslagspublikummet er påfallende. Støtten til eget lag fraværende.

Mens flere tusener Sveits-supportere sto i svingen og sang og trampeklappet sitt eget lag frem, hadde Norge en supportergjeng på rundt 20-30 personer gjemt i det ene hjørnet. Om de sang, eller hva de sang, aner jeg ikke. For jeg hørte dem ikke. Men fra tidligere erfaringer kan jeg anta at de prøvde, og at en del sav sangene var på engelsk – uforståelig nok på en norsk landskamp.

Jeg husker da det norske landslagspublikummet var bra. Da det var skikkelig trøkk på Ullevaal da landslaget spilte. Og støtten på bortebane som også ofte var veldig god. Men det er en jobb å gjøre der også.

Og det er mange ender å starte i. Billettprisene slår jeg fast her og nå: Per i dag kan de ikke forsvares. De er hinsides.

Å ha en «innpisker» i pausen som gauler «Er det noe liv her??» blir bare platt og pinlig. KissCam på tribunen i pausen likeså. Jeg så det gikk så langt at tribuneslitere jeg har kjent gjennom mange år, som jeg vet har reist land og strand rundt for å følge både klubb- og landslag, twitret at de følte seg fremmedgjort av hele arrangementet. Det er både litt skummelt og ganske trist.

I stedet ble situasjonen at de sveitsiske spillerne må ha følt de var på hjemmebane. Og det i et land som har en meget god tribunekultur i den lokale ligaen – Tippeligaen.

Jeg er i utgangspunktet ingen stor kritiker av Drillo, og mener at uavhengig av hans sorti, bør det reises statue av ham for det han har gjort for det norske landslaget, men det er klart det kan stilles noen spørsmål ved prioriteringene hans.

Drillo har gjort enormt mye for norsk fotball, men det kan stilles spørsmål ved noen av hans prioriteringer den siste tiden. FOTO: NTB/SCANPIX

Drillo har gjort enormt mye for norsk fotball, men det kan stilles spørsmål ved noen av hans prioriteringer den siste tiden. FOTO: NTB/SCANPIX

Jeg synes for eksempel at det er rart at en spiller som har vært mer eller mindre fast på midtbanen i et Premier League-lag, Alexander Tettey, virker å være ute av vurderingen. Det har vært et stykke mellom hver gang Joshua King har vært god som kant for klubblaget – vet landslagsledelsen dette? Hvorfor slår man så mye langt på Tarik Elyounoussi? Hvorfor venter man så lenge før man tar grep? Hvorfor tar man ikke mer hensyn til hvordan man skal få de beste ut av spillerne man bruker – Moa er for eksempel bedre med en spissmakker enn som alenespiss?

Det gror godt blant de yngre. Det er godt. Og det gir i alle fall håp for framtida. U21-gutta har vist vei. Kanskje tør den neste landslagssjefen å gjøre a-landslagsspillere ut av en del av dem når den tid kommer – slik Drillo gjorde da han tok over landslaget for første gang.

Kvelden i går ble deprimerende på alle mulige måter. Jeg gikk ikke sist av de drøyt 16 000 tilskuerne på Ullevaal. Men jeg håper sistemann slukket lyset.

For i Brasil vil de eneste nordmennene til stede være turister – om man ser bort fra Mikkel Diskerud da.